5.1 Funksjonsbetegnelser på domstolene

Komiteen viser til lov nr. 67/2002, jf. punkt 1 ovenfor, og foreslår at "Namsretten" erstattes med "Retten" i følgende av de foreslåtte bestemmelser: § 5-4 og § 6-2 andre ledd, "namsretten" erstattes med "retten" i følgende av de foreslåtte bestemmelser: § 2-7, § 3-1 annet og tredje ledd, § 3-4, § 3-7 annet ledd første punktum, § 5-1, § 6-1 og § 6-2 første, tredje og fjerde ledd, "namsretten" erstattes med "tingretten" i § 3-1 første ledd, "Namsrettens" erstattes med "Rettens" i § 3-7 andre ledd tredje punktum og "Namsrettens" erstattes med "Tingrettens" i § 3-1 fjerde ledd siste punktum.

5.2 Fordeling mellom fordringshaverne - brudd på frarådingsplikten

Komiteen vil peke på at kreditorer etter finansavtaleloven § 47 har plikt til å fraråde låntaker å ta et lån, dersom låntakers økonomiske evne tilsier dette. Det heter i loven at:

"Dersom långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig."

Komiteen mener at i de tilfelle finansavtalelovens frarådingsplikt åpenbart er brutt, kan kreditorens krav nedprioriteres. Komiteen vil understreke at dette bare gjelder for de åpenbare bruddene. I de tilfellene namsmannen eller tingretten er i tvil om loven er brutt, må forholdet behandles etter i finansavtaleloven. Etter komiteens mening må kreditoren få mulighet for å imøtegå påstanden om brudd på finansavtaleloven.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres slik endring:

§ 4-8 ny bokstav i skal lyde:

• (i) Gjeld oppstått etter et åpenbart brudd på frarådingsplikten i finansavtaleloven § 47

  Gjeld som stammer fra lån eller kreditt som åpenbart skulle ha vært frarådet i henhold til finansavtaleloven § 47 kan gis dårligere dekning enn andre krav med mindre det vil virke særlig urimelig overfor enkelte fordringshavere."

Komiteen mener at denne bestemmelsen bare skal omfatte gjeld som er stiftet etter at finansavtaleloven trådte i kraft. Det vil si gjeld stiftet etter 1. juli 2002.

5.3 Vedtakelse av frivillig gjeldsordning

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet mener det må være et mål å unngå at for mange gjeldsofre får sakene sine bragt opp for retten. Dette er en stor belastning på mennesker som allerede er i en vanskelig situasjon. Disse medlemmer mener derfor det er viktig å oppmuntre til vedtakelse av frivillige gjeldsordninger.

Disse medlemmer anerkjenner betydningen av at kreditorene er enige i en slik løsning. Likevel vil disse medlemmer peke på at frivillige gjeldsordninger i dag kan bli forkastet av småkreditorer, og at dette kan gjøres uten noen nærmere begrunnelse. Disse medlemmer peker på at småkreditorer på denne måten kan stoppe gjeldsordninger som både skyldneren og de øvrige kreditorer ønsker. Disse medlemmer mener dette er uheldig og vil derfor foreslå at loven endres på dette punktet. Disse medlemmer vil fjerne den mulighet et lite mindretall blant kreditorene i praksis har til å nedlegge veto mot en frivillig gjeldsordning. Disse medlemmer mener et forslag til gjeldsordning skal kunne vedtas når det er godtatt av fordringshavere som til sammen representerer minst 4/5 av de krav som forslaget omfatter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"I lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven) gjøres slik endring:

§ 4-12 tredje ledd første punktum skal lyde:

Et forslag til gjeldsordning er vedtatt når det er godtatt av fordringshavere som til sammen representerer minst 4/5 av det samlede pålydende av de fordringer som forslaget omfatter."

5.4 Sentralt gjeldsregister

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet henviser til at det i dag ikke eksisterer noen form for oversikt over de enkelte låntageres samlede gjeldsportefølje. Dette kan medføre at enkelte låntagere kan få innvilget mer lån enn de strengt tatt har evne til å betjene. Så langt disse medlemmer har klart å bringe på det rene, er eneste virkemiddel kreditor i dag har som kontrollfunksjon, kredittopplysningsinstituttet. Men etter disse medlemmers oppfatning trenger ikke dette være et fullgodt virkemiddel, da betalingsvansker først kan komme til å oppstå etter at låneporteføljen er utvidet, eller som en konsekvens av endret rente eller andre omstendigheter.

Disse medlemmer har registrert at det fra enkelte hold har vært tatt til orde for opprettelsen av et sentralt gjeldsregister. Disse medlemmer ser at et slikt register kan avhjelpe mulige problemer både for kreditorer og låntakere, men ser samtidig at det kan oppstå konflikter blant annet i forhold til personvernhensyn. Videre vil det være naturlig å stille spørsmålstegn ved hvordan et slikt register skal finansieres.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede konsekvensene av å opprette et sentralt gjeldsregister, og på egnet måte komme tilbake til Stortinget med dette."