Justisdepartementet fremmer i proposisjonen en rekke forslag
til endringer i straffeloven, straffeprosessloven og politiloven.
Forslagene har som formål å sikre en mer hensiktsmessig
oppfølging av lovbrudd begått av barn og unge
og et bedre samarbeid mellom de berørte offentlige etater.
Tiltakene skal virke forebyggende, ved å hindre at unge
personer utvikler en kriminell atferd.
Regjeringen fremmer i proposisjonen forslag som gjelder etterforskning
av lovbrudd begått av barn under 15 år, taushetsplikt,
møteplikt hos politiet for barn og foreldre, oppholdsforbud
samt en presisering av at megling i konfliktråd kan settes
som særvilkår for betingede dommer.
Regjeringen vil arbeide videre med de mer grunnleggende kriminal-
og barnepolitiske spørsmålene som barne- og ungdomskriminaliteten
reiser, og tar sikte på å komme tilbake overfor
Stortinget om dette våren 2003.
Den kriminelle lavalder er i Norge 15 år. Personer under
15 år er strafferettslig utilregnelige og kan dermed ikke
straffes. Mindreårige lovbrytere kan som hovedregel heller
ikke idømmes noen annen strafferettslig reaksjon. Inndragning
kan likevel foretas. Unge lovbrytere kan dessuten møte
sitt offer til megling i konfliktrådet.
Foreldrene har hovedansvaret for å sette i verk tiltak
overfor barn og unge som begår kriminalitet eller står
i faresonen for det. Hvis foreldrene ikke makter eller ønsker å følge
opp dette ansvaret, vil barneverntjenesten etter omstendighetene
kunne sette i verk tiltak etter barnevernloven.
Norge ratifiserte FNs barnekonvensjon i 1991. Konvensjonen omfatter
alle mindreårige, frem til fylte 18 år. Artikkel
3 om at det skal tas hensyn til hva som gavner barnet best, er en
viktig føring for alt lovverk og all praksis som angår
barn, også når barnet begår kriminalitet. Å unnlate å gripe
inn mot barn og unges kriminelle handlinger, fremstår som
betenkelig også i relasjon til Norges forpliktelser etter
FNs barnekonvensjon. Regjeringen vil i nær fremtid fremme
forslag for Stortinget om at barnekonvensjonen innarbeides i norsk
rett, både ved en inkorporering i menneskerettighetsloven
og ved synliggjøring i annet lovverk.
Som en viktig del av oppfølgingen av handlingsplanen
mot barne- og ungdomskriminalitet, jf. St.meld. nr. 17 (1999-2000),
jf. Innst. S. nr. 215 (1999-2000), ble det høsten 2000
satt ned en interdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere
og komme med forslag til hvordan samfunnets møte med unge lovbrytere
(under 15 år) kan styrkes og videreutvikles,
slik at utvikling av en kriminell atferd kan forebygges. Arbeidsgruppen
fikk også i oppdrag å vurdere tiltak som gjelder
ungdom opp til 18 år, samt tiltak som bare er aktuelle
for gruppen mellom 15 og 18 år.
Arbeidsgruppen avga sin rapport i juni 2001. Rapporten ble sendt
på høring, og Justisdepartementet fremmer i denne
proposisjonen et utvalg av forslagene fra arbeidsgruppens rapport
og fra høringsbrevet.
Komiteen mener denne proposisjonen
inneholder flere viktige tiltak som vil sette samfunnet bedre i
stand til å ta tak i barn og unge som begår kriminalitet. Komiteen er opptatt av at barn og unge som
viser kriminell atferd, må møtes med raske og riktige
reaksjoner. Barn trenger tydelige og konsekvente voksne, som både
er i stand til å vise omsorg og til å sette grenser.
Forslagene fra Regjeringa vil etter komiteens mening
lette og bedre samarbeidet mellom politiet og barnevernet, noe komiteen ser
på som positivt. Komiteen er også fornøyd
med at politiet i framtida skal ha plikt til å etterforske
kriminalitet begått av barn under den kriminelle lavalder,
at konfliktrådene skal benyttes mer og at det innføres
møteplikt for barn og deres foresatte der det er mistanke
om at barnet har begått en kriminell handling.
Komiteen understreker at det må avsettes
tilstrekkelige ressurser til dette, samt at de berørte
etater får nødvendig kunnskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener at tiltakene må evalueres,
og at de berørte barna må bli hørt i
slike evalueringer.
Disse medlemmer mener utviklinga i barn og unges
kriminelle atferd må sees i sammenheng med barn og unges
levekår. Regjeringa har høsten 2002 lagt fram
en stortingsmelding som tar for seg nettopp dette. Meldinga viser
bl.a. at mellom 14 000 og 19 000 norske barn vokser opp i hjem med
vedvarende lav inntekt. Mange av disse tilhører husholdninger
der de voksne har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet. I tillegg
er barn med innvandrerbakgrunn overrepresentert. Nesten annethvert
barn fra hjem med vedvarende lav inntekt var første- eller
annengenerasjons innvandrer. Dette kan ha store negative konsekvenser
både for det enkelte barnet, for dets familie og for samfunnet
for øvrig. Regjeringa påpeker selv at barn og
unge er ekstra vare for ulikheter i fordelingen av velferdsgoder,
jf. St.meld. nr. 39 (2001-2002), punkt 2.3.4. Disse medlemmer er
særdeles opptatt av at det må settes i verk konkrete tiltak
for å forhindre at utviklingstrekkene som ble påvist
i regjeringa Bondevik Is "Forskjellsmelding" får utvikle
seg videre. Disse medlemmer vil understreke at tilbudet
til barn og unge med psykiske problemer må rustes opp,
og at psykiatrien må inngå i de tverrfaglige oppfølgingsteamene.
Disse medlemmer mener det er uheldig at de foreslåtte
endringene i straffelov, straffeprosesslov og politilov blir behandlet
uten en helhetlig gjennomgang av de offentlige myndigheters ansvar
og ressurser på dette området. Disse medlemmer mener
det er av avgjørende betydning at tiltak mot barn og unge
blir sett i en helhet. St.meld. nr. 39 (2001-2002) Oppvekst og levekår
for barn og ungdom og St.meld. nr. 40 (2001-2002) Barne- og undomsvernet
bl.a. bør være grunnlaget for å forebygge barne-
og ungdomskriminalitet. Å innføre straffeprosessuelle
regler for barn under den kriminelle lavalder uten at de helhetlige
perspektivene er trukket opp, er i utgangspunktet uheldig.
Komiteen er kjent med at Regjeringen
arbeider med oppfølging av den vedtatte psykiatriplanen, og
forutsetter at denne vil få positiv betydning for barn
og unge med psykiske problemer. Komiteen mener videre
det vil være hensiktsmessig å foreta en gjennomgang
av hva slags kunnskap som finnes om ADHD/ADD-problematikk
hos de ulike faggrupper som arbeider med barn og unge.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av hva slags
kunnskap som finnes om ADHD/ADD- problematikk hos de ulike
faggrupper som arbeider med barn og unge".
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til at forekomsten av ADHD
er ekstremt mye større inne i fengslene enn utenfor. Disse
medlemmer etterlyser handling på dette punkt. Undersøkelser
av innsattes bakgrunn sier mye om hvordan kriminalitet best bekjempes,
men disse medlemmer savner at denne kunnskapen blir
brukt mer aktivt som utgangspunkt for kriminalitetsforebyggende – og
bekjempende tiltak. Disse medlemmer mener vi umulig
kan bekjempe kriminalitet tilstrekkelig effektivt dersom vi ikke
legger slik kunnskap til grunn for de tiltakene som foreslås.
Komiteen er også svært
opptatt av at ungdoms økende forbruk og misbruk av ulike
rusmidler, herunder alkohol, møtes med konkrete mottiltak.
Komiteen er enig med Regjeringa i at utgangspunktet
for tiltak rettet mot barn i en risikosituasjon er kommunenes ansvar
for et godt oppvekstmiljø, primærforebyggende
tiltak og individuelt forebyggende tiltak for utsatte barn og deres
familier.
Komiteen mener samfunnet har et ansvar for å iverksette
adekvate tiltak overfor barn under 15 år som begår
kriminalitet. Det er viktig med en ansvarliggjøring som
kan hindre de som er i risikosonen å fortsette sin kriminelle
atferd. Komiteen vil videre understreke at myndighetene
har et ansvar for å beskytte samfunnet og barnet selv mot
at barn kommer inn i en kriminell løpebane. En tidlig inngripen
fra barnevernet vil også bedre mulighetene for å oppnå en
vellykket rehabilitering. For barn er en trygg omsorgsramme det
beste tiltak for å stanse en kriminell løpebane.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti vil understreke at barn under den kriminelle
lavalder som begår kriminelle handlinger skal bli møtt
innenfor en omsorgsramme, og ikke innenfor en strafferettslig ramme.
Disse medlemmer mener det er svært alvorlig
at Regjeringa i sitt budsjettopplegg for 2003 legger opp til en
svekking av kommunenes økonomi, og mener det er grunn til å minne
Regjeringa om dens egen beskrivelse av hva som hjelper for å forhindre kriminalitet
blant barn og unge. Det kommer stadig signaler om at barn og unge
i norske kommuner vil få dårligere oppvekstforhold
framover som et resultat av kommunenes elendige økonomiske
situasjon. Disse medlemmer mener at vi gradvis vil
oppleve en økning i antallet barn og unge med problemer dersom
denne utviklinga får fortsette. Satsing på barn og
unge er derimot en investering i framtida som vil lønne
seg. Disse medlemmer mener det er både synd
og skam at det politiske flertallet ikke er villig til å foreta
en slik investering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
i denne sammenheng vise til Arbeiderpartiets alternative statsbudsjett
for 2003 som legger opp til en styrking av kommunesektoren.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
i denne sammenheng vise til Sosialistisk Venstrepartis alternative
statsbudsjett for 2003 som legger opp til en styrking av kommunesektoren
med totalt 8,5 milliarder kroner.
Som hovedregel har politiet plikt til å etterforske straffbare
handlinger. Barn og unge under 15 år kan ikke straffes.
For å avklare om det dreier seg om et lovbrudd som forfølges
av det offentlige, vil politiet likevel ofte måtte etterforske
saken selv om det senere skulle vise seg at lovbryteren var under
15 år. Men når det er klart at et lovbrudd er
begått av en person under den kriminelle lavalder, har
ikke politiet lenger plikt til å etterforske saken videre.
Arbeidsgruppen foreslår at straffeprosessloven endres
slik at politiet får plikt til å etterforske lovbrudd
som er begått av personer under den kriminelle lavalder,
på lik linje med andre lovbrudd.
Arbeidsgruppens forslag fikk, med få unntak, massiv
støtte under høringen.
Departementet er enig med arbeidsgruppen og flertallet av høringsinstansene
i at den antatte gjerningspersonens alder ikke uten videre bør
være avgjørende for om politiet skal ha plikt
til å etterforske et lovbrudd eller ikke. Unge lovbrytere
får gjennom politiets etterforskning av saken beskjed om
at samfunnet tar lovbruddet alvorlig. At lovbrudd etterforskes og
oppklares, har i seg selv en allmennpreventiv og individualpreventiv
effekt.
Hvis saken ikke etterforskes og oppklares, vil barnets foreldre
ikke alltid bli kjent med lovbruddet. Dermed vil de ikke kunne følge
opp lovbruddet overfor barnet.
Når barn og unge begår kriminalitet, kan også barneverntjenesten
etter omstendighetene beslutte at det skal settes i verk tiltak.
Barnevernet har ingen egen etterforskningskompetanse og er ofte
avhengig av den informasjonen som politiet kan skaffe. På den måten
vil en etterforskningsplikt for politiet i saker hvor lovbryteren
er under den kriminelle lavalder, legge forholdene bedre til rette
for at barneverntjenesten kan vurdere om vilkårene for å sette
i verk tiltak er oppfylt. Departementet legger stor vekt på dette
hensynet.
Departementet foreslår på denne bakgrunnen
at straffeprosessloven § 224 endres slik at politiet
får plikt til å etterforske saker selv om den
mistenkte er under 15 år. Riksadvokaten gis kompetanse
til å gi retningslinjer om den nærmere gjennomføringen
og om begrensningene i plikten. Etter departementets syn bør
etterforskningsplikten ikke gjelde for de aller yngste lovbryterne.
Departementet foreslår på denne bakgrunnen at
etterforskningsplikten begrenses til å gjelde i saker med
barn og unge mellom 12 og 15 år.
Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse foreslått at
etterforskningsplikten også skal gjelde der den antatte
gjerningspersonen på handlingstidspunktet var psykotisk,
bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy
grad og ikke bare der utilregneligheten skyldes lav alder.
Spørsmålet om hvorvidt utvidede reaksjoner overfor
utilregnelige lovbrytere skal skje innenfor rammen av helselovgivningen
eller ved at reglene om særreaksjoner utvides, er for tiden
til vurdering i Justisdepartementet og Helsedepartementet.
På det nåværende tidspunkt mener departementet derfor
at det kan være uheldig å innføre en
etterforskningsplikt for lovbrudd som er begått
av den aktuelle gruppen lovbrytere. De ulike tiltak som kan tenkes iverksatt,
bør vurderes samlet. Departementet vil derfor komme tilbake
til denne siden av etterforskningsplikten på et senere
tidspunkt.
Når etterforskning settes i gang mot barn under 18 år
og saken ikke er av bagatellmessig art, skal politiet straks underrette
barneverntjenesten. Etter barnevernloven skal politiet av eget tiltak
eller etter pålegg fra barnevernet i visse tilfeller gi
nærmere opplysninger om en sak til barneverntjenesten. Opplysningsplikten
gjelder kun de alvorligste sakene, der det foreligger alvorlig omsorgssvikt
eller vedvarende alvorlige atferdsvansker.
Arbeidsgruppens forslag til endring av straffeprosessloven § 224
(om etterforskningsplikt), vil føre til at mange saker
blir etterforsket, selv om saken påtalemessig ikke kan
avsluttes med at det tas ut tiltale. I tillegg til de gunstige virkningene
etterforskningen har i seg selv, vil den kunne forenkle en eventuell
videre behandling av saken i andre etater.
Arbeidsgruppen foreslår på denne bakgrunn et nytt
fjerde ledd i straffeprosessloven § 226, om at
etterforskningen i politiet skal kunne tjene som grunnlag for behandlingen
av spørsmål om tvangsplassering etter barnevernloven.
Arbeidsgruppen presiserer at det fremdeles må være
barnevernet som avgjør om en sak skal fremmes for fylkesnemnda.
Politiets etterforskning vil imidlertid gi barnevernet et bedre grunnlag
for å vurdere om det skal fremmes sak for fylkesnemnda.
Og dersom saken fremmes, vil den kunne opplyses bedre under nemndas
behandling.
Et stort flertall av høringsinstansene er positive til
at etterforskningen kan danne grunnlag for saksbehandlingen i andre
etater. De instanser som har uttalt seg negativt til forslaget,
begrunner dette med behovet for å skille klart mellom påtalemyndighetens
og barneverntjenestens virksomhet og med hensynet til politiets
ressurssituasjon.
Etter departementets syn vil en bestemmelse om at formålet
med politiets etterforskning kan være å skaffe
opplysninger med sikte på tiltak etter barnevernloven,
være best i samsvar med en ny regel om at straffbare forhold
skal etterforskes uavhengig av den antatte gjerningspersonens alder
(begrenset nedad til 12 år).
Departementet er enig med riksadvokaten i at arbeidsgruppens
forslag synes å sette unødvendig snevre rammer
for hvilke typer av saker en ny regel skal gjelde for. Det er mulig
at behovet for informasjon i praksis vil være størst
i saker om tvangsplassering. Men etterforskningsmaterialet vil også kunne være
til nytte ved vurderingen av om mindre vidtgående tiltak
skal settes i verk.
Også i saker med barn over 15 år kan det tenkes at
barnevernet vil ha behov for å benytte etterforskningsmateriale
som grunnlag for sin behandling av saken.
Departementet fremmer etter dette forslag om å endre
straffeprosessloven § 226 om formålet
med etterforskningen, slik at det går frem at formålet
kan være å tjene som forberedelse for barneverntjenestens
behandling av spørsmålet om det skal settes i verk
tiltak etter barnevernloven.
Departementet legger til grunn at en endring av formålsbestemmelsen
i straffeprosessloven § 226 vil innebære
at politiet uten hinder av taushetsplikt, kan overlate etterforskningsmateriale
til barnevernet i medhold av denne bestemmelsen.
For øvrig legger departementet til grunn at det i tråd
med arbeidsgruppens anbefalinger, bør utarbeides et felles
rundskriv som klargjør det nærmere innholdet av
relevante taushetspliktregler.
Barnevernloven 1953 hadde en regel om overføring til
barnevernet som et særlig strafferettslig tiltak i saker
med barn mellom 15 og 18 år: Når en lovovertreder
var under 18 år, kunne påtalemyndigheten i stedet
for å reise tiltale beslutte å overføre
saken til barnevernnemnda. Ved vedtakelsen av den nye barnevernloven
i 1992 ble bestemmelsen opphevet, blant annet med den begrunnelse
at strafferettslige og barnevernfaglige tiltak burde iverksettes
helt uavhengig av hverandre.
Riksadvokaten har i sin høringsuttalelse tatt til ordet
for å gjeninnføre en adgang for politiet til å overføre
en sak til barnevernet. Spørsmålet har ellers ikke
vært problematisert under høringen.
Etter departementets oppfatning vil etterforskningen
i saker der gjerningspersonen er under 15 år, antakelig
ha større effekt hvis den formelt kan avsluttes ved at
saken oversendes barneverntjenesten i stedet for ved at saken henlegges.
Gjennom overføring til barneverntjenesten får
samfunnet i større grad markert alvoret ved lovbruddet.
Departementet slutter seg for øvrig til riksadvokatens
begrunnelse og foreslår på denne bakgrunn en regel
om at påtalemyndigheten kan oversende saken til barneverntjenesten
dersom noen under 15 år har begått en ellers straffbar
handling. Departementet foreslår ingen nedre grense for
overføringsadgangen.
Departementet foreslår i denne omgangen ingen regler
om hvordan barneverntjenesten skal følge opp barn og unge
som begår kriminalitet. Dette spørsmålet
bør vurderes i en bredere sammenheng.
Departementet foreslår at barneverntjenesten skal underrette
påtalemyndigheten om vedtak treffes. Dette er etter departementets
syn en naturlig oppfølging av påtalemyndighetens
overføring av saken til barneverntjenesten.
Etter straffeprosessloven skal etterforskningen gjennomføres
så snart som mulig og slik at ingen unødig utsettes
for mistanke eller ulempe. Spørsmålet om tiltale
skal avgjøres så snart saken er tilstrekkelig
forberedt. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel
6 stiller også krav om at saken på de enkelte
trinn - fra anklage til endelig avgjørelse - må gjennomføres
innen rimelig tid. Bare foreldelsesfristen setter en absolutt tidsmessig
grense for å ta ut tiltale. Fristen er fra 2 til 25 år,
avhengig av strafferammen.
Justisdepartementet nedsatte i 1999 to arbeidsgrupper for å foreslå tiltak
for å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker. Gruppene
avga sine rapporter i juni 2000. Justisdepartementet sendte deretter
på høring en rekke forslag til lovendringer, basert
på forslagene i de to rapportene.
Arbeidsgruppe I har blant annet vurdert om det bør innføres
frister for å treffe påtalevedtak. Arbeidsgruppen
foreslår ingen generell slik frist, men går inn for
at det lovfestes en frist for å treffe påtalevedtak
i saker med unge lovbrytere. Gruppen viser til at det for ungdom
er "spesielt viktig at det går kort tid mellom straffbar
handling og reaksjon. Ungdom har ofte et kort tidsperspektiv, og
for at straffen skal ha den tilstrekkelige preventive effekt, må den
komme raskt". Med unge lovbrytere sikter arbeidsgruppen til personer
som på handlingstiden ikke har fylt 18 år.
Departementet var i høringsnotatet enig med arbeidsgruppen.
Også arbeidsgruppen om barne- og ungdomskriminalitet
går inn for at det lovfestes en 6-ukers frist for å avgjøre
tiltalespørsmålet, dersom den mistenkte var under
18 år på handlingstiden. Spørsmålet
kan etter forslaget likevel avgjøres senere, dersom hensynet
til etterforskningen eller andre særlige grunner gjør
det nødvendig. Har politiet påtalekompetansen, kan
fristen bare oversittes dersom statsadvokaten samtykker.
De fleste høringsinstansene var under høringene positive
til en 6-ukers frist for avgjørelsen av tiltalespørsmålet
i saker der gjerningspersonen var under 18 år på handlingstidspunktet.
Riksadvokaten påpeker imidlertid at han ved rundskriv fastsatte
slike fristregler, og han gir uttrykk for at erfaringene med den
interne fristen bør evalueres før lovbestemmelser eventuelt
vedtas.
Departementet holder fast ved at det bør lovfestes en
bestemmelse om frist for å treffe påtaleavgjørelse i
saker om barne- og ungdomskriminalitet. Behovet er riktignok ikke
det samme etter at riksadvokaten har instruksfestet en slik plikt.
Men etter departementets syn gir fristregelen et så viktig
signal om at saker mot unge lovbrytere må behandles raskt
og gis høy prioritet at fristen bør stå i
loven. Departementet fremmer forslag om dette, og går inn
for at fristen skal starte å løpe fra det tidspunktet
noen anses som mistenkt i saken. Men også saker med unge
lovbrytere kan være kompliserte og tidkrevende. I unntakstilfeller
bør det derfor være adgang til å avgjøre
påtalespørsmålet etter at normalfristen
har løpt ut.
Departementet er fortsatt av den oppfatning at fristoverskridelse
ikke bør være preklusiv; påtalemyndigheten
bør ikke være avskåret fra å ta
ut tiltale dersom fristen overskrides. Departementet står
også fast på standpunktet om at det ikke bør
lovfestes et krav om samtykke fra retten for å ta ut tiltale
etter utløpet av fristen.
Derimot bør det legges opp til rapporterings- og kontrollrutiner.
Etter departementets syn er det hensiktsmessig at riksadvokaten
gir nærmere direktiver om dette.
Komiteen støtter departementets
forslag om at politiet skal ha plikt til å etterforske
saker selv om den mistenkte er under 15 år, og at Riksadvokaten
gis kompetanse til å gi retningslinjer om den nærmere gjennomføringa
og om begrensningene i plikten. Komiteen støtter
videre at plikten skal begrenses til å gjelde barn mellom
12 og 15 år. Komiteen mener forslaget er
viktig både for å vise barn som begår
kriminelle handlinger at disse blir lagt merke til og møtt
med reaksjoner, og fordi det gir et viktig signal til dem som bruker
barn bevisst til å begå kriminelle handlinger
for seg.
Komiteen støtter forslaget fra departementet om
at straffeprosessloven § 226 endres, slik at det går fram
at formålet med etterforskinga kan være å tjene som
forberedelse for barneverntjenestens behandling av spørsmålet
om det skal settes i verk tiltak etter barnevernloven. Komiteen støtter
også at det bør utarbeides et felles rundskriv
som klargjør det nærmere innholdet av relevante
taushetspliktregler.
Komiteen understreker at det er viktig at bestemmelsene
i straffeprosessloven § 232 a første ledd og påtaleinstruksen § 5-1
praktiseres likt og konsekvent over hele landet. Komiteen mener
at politiet i flere saker enn i dag bør sende bekymringsmelding til
barnevernet, og vil påpeke at dette er fullt mulig innenfor
eksisterende lovgivning.
Komiteen understreker at det er viktig at barnevernets
ansvar for lovbrytere under 15 år klargjøres.
Det er også viktig at politiet kan underrette barnevernet
om at et barn er mistenkt uten å avvente endelig påtalebehandling
av saken. Komiteen forutsetter at den nødvendige
rettssikkerheten blir ivaretatt også der barn og unge er
involvert.
Komiteen støtter forslaget som i utgangspunktet
kom fra Riksadvokaten, og som departementet fremmer i proposisjonen,
om at politiet skal ha adgang til å overføre saker
med barn under 15 år til barneverntjenesten. Komiteen støtter
at barneverntjenesten skal underrette påtalemyndigheten
om vedtak treffes. Komiteen stiller seg positiv til
forslaget om å lovfeste en seks-ukers frist for avgjørelsen
av tiltalespørsmålet i saker der gjerningspersonen
var under 18 år på handlingstidspunktet. Komiteen er enig
i at fristen bør begynne å løpe når
noen får status som mistenkt, og deler departementets vurdering
av at denne statusen oppnås når noen anses som
mistenkt.
Komiteen er videre enig med departementet i at
overskridelser av fristreglene ikke skal forhindre påtalemyndigheten
i å ta ut tiltale dersom fristen overskrides, og at det
heller ikke bør lovfestes et krav om samtykke fra retten
for å ta ut tiltale etter utløpet av fristen.
Den massive motstanden fra høringsinstansene underbygger
et slikt standpunkt. Komiteen er dessuten enig i
at Riksadvokaten får i oppdrag å gi nærmere
direktiver om hvordan rapporterings- og kontrollrutiner bør
legges opp. Komiteen forutsetter at utviklinga følges
nøye, og at departementet eventuelt foreslår endringer
dersom det skulle vise seg at fristreglene ikke følges
nøye nok.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartitet og Sosialistisk Venstreparti, ber også om
at det vurderes om barnet bør ha rett til advokatbistand under
etterforskningen.
I Budsjett-innst. S. nr. 4 (1999-2000) bemerket justiskomiteen
at det kan være et problem at adekvate reaksjoner på barne-
og ungdomskriminalitet ikke blir iverksatt tidlig nok under dekke
av at taushetsplikten hindrer det. Blant annet på bakgrunn
av komiteens merknader ga Justisdepartementet førstestatsadvokat
Tor-Geir Myhrer i oppdrag å utrede taushetspliktens rekkevidde
i forhold til politiet. Myhrer leverte sin utredning høsten
2000.
Han konkluderte i sin rapport med at politiets taushetspliktregler
langt på vei gir den ytringsrett i forhold til andre etater
og institusjoner som det må antas å være
behov for, og at det derfor ikke er noe påtrengende behov
for store endringer.
Myhrer gir likevel anvisning på enkelte mindre endringer
som bør overveies. Arbeidsgruppen vurderte Myhrers rapport
i sitt arbeid og foreslo to lovendringer. Arbeidsgruppen anbefalte
også at det utarbeides et felles rundskriv om taushetsplikt.
Gjennom bestemmelsene i politiloven, straffeprosessloven og strafferegistreringsloven
eksisterer det langt på vei en generell rett for politiet
til å formidle taushetsbelagt informasjon til andre med
det formål å forebygge eller avverge kriminalitet.
Terskelen for den kriminalitetsforebyggende ytringsretten avhenger
av hvem som mottar opplysningene. Overfor andre offentlige myndigheter
er det tilstrekkelig at kommunikasjonen har et forebyggende formål.
Overfor vitner og kilder kreves det at kommunikasjonen i forebyggende øyemed
skal være nødvendig.
Arbeidsgruppen foreslår en presisering av straffeprosessloven § 61
c første ledd nr. 5, slik at det fremgår klart
at terskelen for den kriminalitetsforebyggende ytringsretten avhenger
av hvem som mottar opplysningene. Etter arbeidsgruppens forslag
skal politiet ha opplysningsrett overfor andre offentlige myndigheter
når formålet er å forebygge lovovertredelser
eller å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig
måte. Opplysningsretten overfor andre skal bare foreligge
når dette er nødvendig for at politiet skal kunne
forebygge eller avverge straffbare handlinger.
Et stort antall høringsinstanser har uttalt seg om taushetspliktreglene.
Høringssvarene bekrefter at det i første rekke
er ved praktiseringen av regelverket at problemene oppstår.
Mange av høringsinstansene påpeker at det er behov
for å utarbeide et felles rundskriv, som skal lette anvendelsen
av allerede eksisterende bestemmmelser.
Taushetsbelagt informasjon må etter departementets syn
kunne brukes overfor andre offentlige organer i forebyggende øyemed,
når dette anses som hensiktsmessig. I dette ligger det
at det vil være tilstrekkelig at politiet har objektive
holdepunkter for at straffbare handlinger av en viss alvorlighet
vil bli begått, og at det anser det som naturlig for å forebygge handlingen
at et annet offentlig organ gjøres oppmerksom på forholdet.
Overfor private mener departementet det bør gjelde et
krav om at kommunikasjonen i forebyggende øyemed skal være
nødvendig for å forebygge en kriminell handling,
som politiet har rimelig kunnskap om at vil finne sted. Kommunikasjonen
av taushetsbelagte opplysninger til private må med andre
ord være påkrevd. Det vil ikke være tilstrekkelig
at politiet anser kommunikasjonen som et av flere hensiktsmessige
forebyggende midler.
Departementet fremmer i tråd med dette et forslag om
en presisering av straffeprosessloven § 61 c første
ledd nr. 5.
Etter straffeprosessloven har politiet taushetsplikt om opplysninger
som må holdes hemmelig av hensyn til den videre etterforskningen.
Etter politiloven har politiet taushetsplikt om informasjon som
er innhentet under generell kriminaletterretning, og i en viss grad
om hvilke metoder som benyttes og om hvilke ressurser politiet har
til rådighet. Også taushetsplikten etter strafferegistreringsloven
omfatter opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn
til videre etterretnings- eller etterforskningsvirksomhet.
Taushetspliktreglene for etterretnings- og etterforskningsopplysninger
gjelder imidlertid i hovedsak bare for politi og påtalemyndighet.
Andre offentlige organer og private har i liten grad taushetsplikt
om slike forhold. Dette innebærer at når etterretnings-
og etterforskningsopplysninger gjøres kjent for andre, vil
ikke mottakeren ha den samme taushetsplikten som politiet.
Arbeidsgruppen foreslår at det innføres regler
i straffeprosessloven og i politiloven som gir politiet adgang til å pålegge
tjenestemenn i andre offentlige etater taushetsplikt når
de mottar sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon.
Ingen av høringsinstansene går uttrykkelig
imot forslaget.
Departementet er i hovedsak enig i forslaget om at det bør
innføres nye bestemmelser i straffeprosessloven og i politiloven
for å tette de hullene som i dag eksisterer mellom politiets
ytringsrett og taushetsplikt på mottakers hånd.
Departementet vil i denne omgang ikke fremlegge noe forslag om
at politiet skal få adgang til å pålegge
private mottakere av informasjon taushetsplikt. Departementet er
klar over at det også her kan oppstå behov for å trygge
den videre behandlingen av sensitiv informasjon, men mener at det
er nødvendig med ytterligere utredninger før man
tar stilling til spørsmålet. På denne
bakgrunnen fremsetter departementet i denne omgang et forslag som
kun retter seg mot personer som utfører tjeneste eller
arbeid for statlige eller kommunale organer.
Departementet foreslår at det gis en ny bestemmelse
i straffeprosessloven § 61 c og i politiloven § 24
om at politiet/påtalemyndigheten skal kunne pålegge
mottakere av sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon
taushetsplikt.
Komiteen merker seg statsadvokat Tor-Geir Myhrers
konklusjon om at taushetspliktreglene langt på vei gir
politiet den ytringsrett i forhold til andre etater og institusjoner
som det må antas å være behov for, og
at det derfor ikke er noe påtrengende behov for store endringer
på området. Komiteen deler Myhrers
oppfatning om at ytringsretten i kriminalitetsforebyggende øyemed
bør benyttes med varsomhet, bl.a. fordi man kan oppnå flere
ulemper enn fordeler dersom denne brukes for ukritisk. Samtidig
påpeker han at hvor varsom man bør være
ofte er avhengig av hvem som er mottaker av opplysningene. Komiteen er
enig i dette. På denne bakgrunn støtter komiteen departementets
forslag om en presisering av straffeprosessloven § 61 c
første ledd nr. 5.
Komiteen støtter videre forslaget om
at politiet skal kunne pålegge offentlige tjenestemenn
som mottar sensitiv etterretnings- og etterforskningsinformasjon,
taushetsplikt. Komiteen legger videre vekt på at
det utarbeides felles rundskriv om taushetspliktreglene til alle
berørte parter innen det offentlige.
Komiteen viser til at politiets og barnevernets taushetsplikt
kan oppheves der det foreligger samtykke fra barnets foreldre eller
foresatte. Loven gir dessuten barnevernet rett til å opprettholde
sin taushetsplikt overfor polititet.
Politiet har i nærmere bestemte tilfeller rett til å innbringe
personer til politistasjonen, lensmannskontoret e.l. Det gjelder
ingen generell møteplikt for politiet. Utover plikten til å oppgi
navn, fødselsdato, fødselsår, stilling
og bopel, har heller ikke den enkelte noen forklaringsplikt overfor
politiet. Det er et viktig prinsipp i straffeprosessen at ingen
skal pålegges å bidra til å dømme
seg selv, det såkalte forbudet mot selvinkriminering.
I dag gjennomfører politiet samtaler med barn som har
utvist risikoatferd og deres foresatte, basert på frivillig
fremmøte.
Arbeidsgruppen foreslår at det utarbeides informasjonsmateriale
som vil kunne legge til rette for bruken av bekymringssamtale i
alle landets politidistrikter ved politiets første møte
med unge lovbrytere under 18 år. Arbeidsgruppen anfører
at oppfølgingsamtalen bør brukes i større
utstrekning enn i dag. Fellesbesøk av barnevernvakten og
politiet bør prøves ut, slik at en slik ordning
kan evalueres og eventuelt utvikles for mer utstrakt bruk. Dette
krever ikke lovendringer.
I tillegg foreslår arbeidsgruppen at det innføres en
møteplikt for personer under 18 år og deres foresatte
til samtale hos politiet når det er grunn til å tro at
den unge har utført eller medvirket til lovovertredelser.
Forslaget omfatter mindreårige personer både under
og over den kriminelle lavalder. Arbeidsgruppen har vurdert tvangsavhenting,
men har kommet til at det kan ha uheldige konsekvenser og også virke mot
sin hensikt.
Arbeidsgruppens forslag om møteplikt får støtte av
flertallet av høringsinstansene.
Departementet foreslår at en regel om at barnet og dets
foresatte har møteplikt til samtale med politiet blir lovfestet
i politiloven § 13.
Departementet understreker at politiet etter forslaget kan ta
initiativ til et slikt møte der det finner det hensiktsmessig.
Politiet pålegges ingen plikt til alltid å innkalle
til møte. Formålet med den nye bestemmelsen er å effektivisere
bruken og virkningen av en slik type forebyggende samtale, ved å gi
en hjemmel for å pålegge møteplikt.
Departementet understreker at forslaget ikke etablerer en forklaringsplikt
for den unge eller foreldrene. For å gjøre dette
tydelig foreslår departementet at politiet før
samtalen starter må opplyse barnet og foreldrene om at
de ikke har plikt til å forklare seg. Dette er et så viktig
prinsipp at det bør fremgå av loven.
Dersom barn og foreldre ikke møter uten gyldig grunn
til et innkalt møte, bør politiet etter departementets
syn ha mulighet for å hente dem. Begrunnelsen for å pålegge
møteplikt tilsier at politiet også bør kunne
hente foreldrene og barnet til samtalen. Det bør opplyses
om denne muligheten allerede i innkallingen.
Komiteen støtter forslaget
om å innføre en møteplikt hos politiet
for personer under 18 år og deres foresatte, når
det er grunn til å tro at den unge har utført
eller medvirket til lovovertredelser. Komiteen mener
samtidig det er ytterst viktig at det utarbeides informasjonsmateriale
som vil kunne legge til rette for bruken av bekymringssamtale i
alle landets politidistrikt ved politiets første møte
med unge lovbrytere under 18 år, slik arbeidsgruppen foreslår. Komiteen er
enig med arbeidsgruppen i at fellesbesøk av barnevernvakta
og politiet bør prøves ut, slik at en slik ordning
kan evalueres og eventuelt utvikles for mer utstrakt bruk. I tillegg
deler komiteen arbeidsgruppens oppfatning om at oppfølgingssamtalen
bør brukes i større utstrekning enn i dag, og at
den bør utvikles som et strukturert verktøy etter mønster
av bekymringssamtalen.
Komiteen mener det er uheldig at enslige mindreårige
asylsøkeres spesielle situasjon ikke er berørt,
noe Redd Barna og FO påpekte i høringen på Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er
viktig med en vurdering av om enslige mindreårige asylsøkere
som begår lovbrudd i større grad enn i dag kan
omfattes av barneverntjenesten. Et slikt forslag bør vurderes
som et element i en større sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti støtter Redd Barnas ønske
om at det i saker hvor det er grunn til å tro at enslige
mindreårige asylsøkere har begått kriminelle
handlinger, umiddelbart skal gis bekymringsmelding til barneverntjenesten,
som skal vurdere behovet for ytterligere bistand, uten å vente
på resultatet av etterforskningen. Disse medlemmer fremmer
forslag i tråd med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til forslag i Budsjett-innst.
nr. 5 (2001-2002) hvor disse medlemmer mente at
enslige mindreårige asylsøkere skal være
et ansvar for barnevernet og ha et tilbud på lik linje
med norske barn under omsorg fra barnevernet. Videre mente disse
medlemmer at mottak for enslige mindreårige asylsøkere
bør gis status som barnevernsinstitusjoner. Disse
medlemmer mener det er beklagelig at forslaget ikke fikk
flertall.
Komiteen vil understreke betydningen
av at tiltak iverksettes på et tidlig tidspunkt overfor
barn og unge som begår kriminalitet. Det er viktig å tydeliggjøre
at kriminell atferd er uakseptabelt og at det får konsekvenser
om lovbrudd begås. Komiteen viser til at
politiet i dag gjennomfører samtaler med barn som har vist
risikoatferd og deres foresatte basert på frivillig fremmøte. Komiteen
er kjent med at en del foreldre ikke er klar over barnas
kriminelle atferd eller omfanget av denne, og mener forslaget om å lovfeste
en møteplikt til samtale med politiet for barna og deres
foresatte vil være et viktig middel for å involvere
foreldrene i større grad. Komiteen mener
det er viktig at politiet vurderer hvert enkelt tilfelle individuelt,
og i et samarbeid med barnevernet finner frem til de tiltak som
på det aktuelle tidspunkt antas å være
det beste for barnet.
Komiteen har merket seg at målsettingen
med samtalen skal være å motivere barn og foreldre
til å hindre en videre kriminell utvikling for barnet,
samt å kartlegge den unges livssituasjon og eventuelle
behov for hjelp.
Dersom denne målsettingen skal nås,
mener komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, at politiet
må ha adgang til å hente barnet og dets foresatte
der de ikke møter uten gyldig grunn. Flertallet mener
politiet må stå fritt til å vurdere hvorvidt
man skal foreta avhenting eller om man først skal forsøke
andre alternativer, som for eksempel foreta hjemmebesøk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti går imot departementets
forslag om at brudd på møteplikten kan medføre
tvangsavhenting. Disse medlemmer deler arbeidsgruppens
og flere høringsinstansers motforestillinger mot dette. Disse medlemmer mener
det vil være formålstjenlig å etablere
en ordning med møteplikt først, for deretter å evaluere
ordningen for å se om det er nødvendig med ytterligere
tiltak. Disse medlemmer har tro på at politiet
i de aller fleste tilfeller vil komme langt med god og forståelig
informasjon, skriftlig og om nødvendig muntlig, tett oppfølging
og alminnelig sunn fornuft. Det vil også være
mulig å forsøke å få på plass
møter hjemme hos den aktuelle familien. Disse medlemmer er
redd for at bruk av tvang ikke vil gjøre den aktuelle familien
mer samarbeidsvillig overfor politiet, snarere tvert imot. I verste
fall vil dette kunne ha smitteeffekter over på andre offentlige
etater i tillegg. Disse medlemmer legger vekt på at
svært mange av høringsinstansene har motforestillinger
mot å åpne for tvangsbruk på dette området. Disse
medlemmer mener at et alternativ til tvang kan være
at saken automatisk oversendes barneverntjenesten som en bekymringssak,
i tilfeller hvor samarbeidsstrategien feiler. Disse medlemmer ber
departementet vurdere dette.
Disse medlemmer vil på det sterkeste
understreke at informasjon til de aktuelle familiene må være
lettfattelig, og på relevante språk. Der det er
behov for tolk, må dette ordnes. Barn av foreldre/foresatte
som ikke forstår norsk må aldri settes i den situasjon
at de må fungere som tolk. Disse medlemmer mener
ordningen med møteplikt må evalueres etter en
tid, og dersom det viser seg at ordningen fungerer dårlig,
må departementet komme tilbake til Stortinget med forslag
til endringer og eventuelle nye tiltak. Disse medlemmer støtter
ellers at det må gå klart fram av loven at barnet
og foreldrene ikke har plikt til å forklare seg, og at
dette også må framgå i innkallingen til
møtet.
Med hjemmel i politiloven kan politiet innbringe personer, også unge
under 15 år, i inntil 4 timer som et ordensmessig tiltak.
Dersom barnet er beruset, kan det innbringes etter politiloven.
I tillegg har politiet en særskilt hjemmel til inngrep
overfor barn som driver omkring på egen hånd på offentlig
sted etter klokka 22.00 og som antas å være under
15 år. Disse kan vises eller kjøres hjem. Barn
som påtreffes under omstendigheter som klart innebærer
en alvorlig risiko for barnas helse eller utvikling, kan politiet
ta hånd om ved å bringe dem til verge eller annen
foresatt eller eventuelt til barnevernmyndighetene. Denne bestemmelsen
kan også brukes overfor barn over 15 år hvis det
anses tjenlig.
Arbeidsgruppen drøfter om politiet skal gis adgang til å fastsette
et begrenset oppholdsforbud på visse steder overfor barn
under 15 år. Arbeidsgruppen tar ikke uttrykkelig standpunkt
til spørsmålet, men ber om høringsinstansenes
syn.
Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om å gi
politiet hjemmel til å nedlegge et oppholdsforbud.
Departementet foreslår at det innføres en adgang til å nedlegge
oppholdsforbud overfor barn under 15 år dersom det er grunn
til å tro at opphold på et bestemt sted øker
faren for at barnet vil begå en ellers straffbar handling.
Departementet går ikke inn for å begrense anvendelsesområdet
nedad til 12 år, og det er enig med arbeidsgruppen i at
oppholdsforbudet må være klart avgrenset både
geografisk og tidsmessig. Oppholdsforbudet må gjelde for
et bestemt sted, og departementet går inn for at fristen
settes til 6 måneder.
Politiet vil kunne kjøre hjem personer som oppholder
seg på et sted hvor det er nedlagt et oppholdsforbud for
dem. For å gjøre dette tydelig foreslår
departementet en presisering av dette i politiloven § 13 første
ledd.
Selv om barnet ikke kan straffes, er det i teorien mulig å innføre
straff for foreldrene hvis de ikke følger opp forbudet
godt nok overfor barnet. Etter departementets syn er imidlertid
ikke bruk av straff den rette løsning i en slik situasjon.
Både påtalemyndigheten og eventuelt retten
bør høre barnets mening før en beslutning
tas. Det er barnets bevegelsesfrihet det gjelder, og oppholdsforbud skal
i hovedsak bli brukt overfor de eldste barna. Barnet må derfor
få mulighet til å uttale seg før det
tas en beslutning.
Bestemmelsen bør tas inn som en ny § 222
c, etter de to någjeldende bestemmelsene om besøksforbud
og oppholdsforbud.
Komiteen støtter forslaget
fra departementet om å gi politiet hjemmel til å nedlegge
et oppholdsforbud for barn under 15 år.
Komiteen vil påpeke at Politiet allerede
i dag har hjemmel til å kjøre barn hjem, innbringe
dem eller ta dem med til barnevernyndighetene, etter nærmere
bestemte kriterier.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen foreslår
at påtalemyndigheten skal gis kompetanse til å nedlegge
oppholdsforbud for barn under 15 år på et nærmere
angitt sted innenfor en tidsperiode.
Flertallet mener oppholdsforbud vil være
et effektivt og målrettet virkemiddel for å forebygge kriminelle
handlinger, men også for å beskytte barna og unngå at
de får ytterligere tilknytning til kriminelle miljø. Flertallet vil
understreke politiets muligheter til å komme frem til frivillige
ordninger med barnet og dets foresatte, men mener det er viktig
at politiet gis muligheter til å iverksette andre tiltak
når det er behov for det.
Flertallet ser det som avgjørende at
politiet settes i stand til å håndtere de oppgaver
et eventuelt oppholdsforbud vil medføre, på en
god og hensiktsmessig måte.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at dersom det i dag er et problem at politiet ikke
alltid benytter seg av disse mulighetene, bør informasjon
om dette spres til etaten slik at dette ansvaret klargjøres
og understrekes. Dette medlem mener intensjonen bak
forslaget om oppholdsforbud er god, men frykter at prioriteringer
innen politietaten vil føre til at forbudet ikke vil bli
håndhevet effektivt. Det er grunn til å påpeke
at nye tiltak som ikke følges opp med tilstrekkelige midler
og klare prioriteringer vil kunne føre til mer skade enn
gavn. Spesielt gjelder dette i saker der barn og unge er involvert. Dette
medlem ønsker ikke en situasjon hvor de barna
som skal omfattes av forbudet opplever at det er forholdsvis enkelt å omgå det.
Enten ved at de oppholder seg et annet, og like skadelig, sted eller
ved at overtredelse av forbudet ikke får noen konsekvenser.
Dersom problemet er at barn oppholder seg for eksempel på Plata
i Oslo, har politiet allerede i dag mulighet til å bortvise
dem gjennom et av de ovennevnte tiltak.
Dette medlem frykter at konsekvensen av et forbud
som ikke håndheves effektivt kan være at barn og
unge opplever det mange av høringsinstansene har påpekt
som en bekymring: At de får følelsen av at samfunnet
står maktesløse i forhold til dem, at de uansett
vil gå seirende ut. Dette må for all del unngås. Dette
medlem vil samtidig presisere at dersom et barn stadig
vekk oppholder seg på steder som kan være til
skade for dem, og på tidspunkter hvor barn normalt er hjemme
hos seg selv, må politiet ta kontakt med barnevernsmyndighetene. Dette
medlem vil på denne bakgrunn støtte forslaget
fra departementet, men kun som en forsøksordning over 2 år, med
en påfølgende evaluering hvor alle parter blir hørt.
Dersom dette medlems bekymring og innvendinger synes
ubegrunnet, bør tiltaket videreføres. Dersom det
viser seg at tiltaket har mangler, ressursmessige eller andre, må departementet
revurdere situasjonen. Dette medlem ber Regjeringa
komme tilbake til Stortinget med dette på egnet måte.
Personer som bruker barn under den kriminelle lavalder til å begå straffbare
handlinger, kan i dag dømmes for medvirkning til den handlingen
barnet har begått selv om barnet ikke kan straffes. Forholdet vil
bli vurdert som fysisk eller psykisk medvirkning, avhengig av situasjonen
og det straffebud som er overtrådt.
Arbeidsgruppen foreslår at det innføres en
ny § 140 a i straffeloven, som skal rette seg
direkte mot den som medvirker til at personer under den kriminelle
lavalder begår lovbrudd.
Arbeidsgruppens forslag fikk støtte fra en rekke høringsinstanser.
Riksadvokaten frarår imidlertid å innføre
en egen medvirkningsbestemmelse for den som tilskynder et barn under
15 år til å begå straffbare handlinger.
Departementet har vurdert spørsmålet, men fremmer
ikke forslag om en slik bestemmelse.
Personer som bruker barn under den kriminelle lavalder til å begå straffbare
handlinger, kan allerede etter gjeldende rett dømmes for
medvirkning til den handlingen barnet har begått, selv
om barnet ikke kan straffes. Departementet legger også stor
vekt på at et eget straffebud kan føre til en
vesentlig nedkriminalisering ved medvirkning til alvorlig barnekriminalitet.
Ved straffutmålingen bør det tas hensyn til
det straffskjerpende moment som ligger i at en voksen person har
tilskyndet et barn til å begå en kriminell handling.
I tillegg til at en privat fornærmet eller offentlige interesser
er krenket ved lovbruddet, må handlingen etter departementets
syn også betraktes som et overgrep mot barnet. Departementet
har vurdert om det bør innføres en særskilt
straffutmålingsregel som gjenspeiler dette, men fremmer
ikke noe slikt forslag. Dagens vide strafferammer gir tilstrekkelig
rom for retten til å fastsette en passe straff.
Departementet vil imidlertid følge utviklingen nøye.
Skulle det vise seg at domstolene likevel ikke tar tilstrekkelig
hensyn til de straffskjerpende omstendigheter ved at voksne påvirker
barn til å begå kriminalitet, vil departementet
på nytt vurdere spørsmålet om en egen
straffutmålingsregel i forbindelse med det pågående
arbeidet med en ny straffelov.
Komiteen støtter departementets
forslag om ikke å innføre egne bestemmelser om
medvirkning til barne- og ungdomskriminalitet, med de begrunnelser som
er gitt i proposisjonen.
Megling i konfliktråd er ikke nevnt eksplisitt i loven
som mulig vilkår for betinget dom, men det følger
av ordlyden i den aktuelle bestemmelsen at retten kan sette også andre
vilkår enn dem som er uttrykkelig oppregnet. I riksadvokatens
rundskriv om regler og retningslinjer om megling i konfliktråd
uttrykkes det at det formelt ikke er noe i veien for at behandling i
konfliktråd kan brukes som særvilkår
i en betinget dom.
I Innst. S. nr. 6 (1998-1999) ba justiskomiteen departementet
om å vurdere bruk av konfliktråd som særvilkår.
I Ot.prp. nr. 79 (1999-2000) drøftet Justisdepartementet
erfaringene som er gjort så langt, men departementet foreslo
ingen endringer i straffeloven § 53 nr. 3.
I sin behandling av proposisjonen viste justiskomiteen til at
det allerede i dag er adgang til å bruke megling i konfliktråd
som særvilkår, men at det gjøres i liten
grad, jf. Innst. O. nr. 34 (2000-2001).
En del dommere og påtalejurister har reist tvil om hjemmelsgrunnlaget
for å fastsette megling i konfliktråd
som særvilkår. Det har blitt vist til at Høyesterett
har lagt seg på en restriktiv linje i forhold til bruk
av blant annet straffeloven § 53 nr. 3 som hjemmel
for andre særvilkår.
Arbeidsgruppen går inn for å endre straffeloven § 53
nr. 3, slik at megling i konfliktråd uttrykkelig blir nevnt
som et mulig særvilkår. Det er en forutsetning
for å bruke megling som særvilkår at
både gjerningspersonen og fornærmede samtykker.
Arbeidsgruppens forslag innebærer at det ikke skal oppstilles et
forhåndskrav om at meglingen må resultere i en avtale.
Men forslaget innebærer et krav om at eventuelle avtaler
som inngås i meglingsmøtet, skal oppfylles.
Forslaget fikk bred støtte av høringsinstansene forutsatt
at ordningen er basert på frivillighet.
Riksadvokaten er imidlertid skeptisk til konfliktrådsbehandling
som særvilkår for betingede dommer, uten at det
stilles krav om at avtale inngås og oppfylles. Etter riksadvokatens
syn vil en ordning der det ikke stilles krav om avtale, innebære
at særvilkåret blir uten reelt innhold, blant
annet fordi det svært sjelden vil kunne konstateres brudd.
Når konfliktrådsmegling brukes som en
del av reaksjonssystemet, vil dette være uheldig.
Departementet har forståelse for synspunktene fra riksadvokaten,
men mener at andre argumenter som trekker i motsatt retning, må veie
tyngre.
Departementet foreslår at det presiseres i straffeloven
at megling i konfliktråd kan settes som særvilkår
for betingede dommer. Erfaringen viser at megling mellom
gjerningsperson og offer kan bidra til å motvirke ny kriminalitet
og til å fremme gjerningspersonens tilpasning til samfunnet.
Megling tilgodeser i de fleste tilfeller også offerets
behov. Departementet anser det derfor som hensiktsmessig å legge til
rette for økt bruk av konfliktrådsmegling som
særvilkår i betingede dommer. Megling i konfliktråd
er særlig egnet som reaksjon på lovbrudd begått
av barn og unge mellom 15 og 18 år.
Komiteen mener konfliktrådsmegling
representerer et viktig og riktig tiltak, og bør brukes
mer aktivt, spesielt i saker som angår barn og unge under 18 år. Komiteen ser
helt klart behovet for å presisere muligheten til å benytte
seg av dette tiltaket som særvilkår ved betingete
dommer, siden det viser seg at praktiseringen og forståelsen
av denne muligheten er svært ulik. Komiteen støtter
derfor departementets forslag i proposisjonen, hvor forutsetningene
for konliktrådsmegling som særvilkår
er at både gjerningspersonen og den fornærmede
samtykker, at det skal vurderes hvorvidt vilkåret og en
eventuell avtale brytes, og at brudd blir møtt med en reaksjon.
Komiteen mener det er positivt dersom konfliktrådsordningen
blir mer aktivt benyttet i framtida, og ber departementet gjøre
hva det kan for å sørge for at dette blir gjort. Komiteen er
også opptatt av at Regjeringa aktivt legger til rette for
bruk av skolemekling, tverrfaglige oppfølgingsteam hvor
også psykiatrien inngår, SLT, samt ungdomskontrakter. Komiteen mener
det er viktig at slike tiltak evalueres, og at alle berørte
parter får mulighet til å uttale seg.
De økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene
til endringer i straffeloven, straffeprosessloven og politiloven
vil være begrensede. Departementet legger til grunn at
forslagene kan gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer.
Komiteen erkjenner at lovendringene
vil medføre merarbeid for politiet. Lovendringene vil gi økt mulighet
for at barn som begår kriminalitet blir stoppet i en videre
kriminell løpebane. På lengre sikt vil dette være
en samfunnsmessig investering, noe som på sikt trolig vil
gi positiv effekt på politiets ressurssituasjon.
Komiteen er ellers kjent med at politireformen
skal frigjøre et betydelig antall stillinger til politioperativ
og forebyggende tjeneste, slik at politiet med inneværende
budsjettramme og den forestående gevinst av politireformen
vil ha de nødvendige resurser.
Komiteen ber Regjeringen om en tilbakemelding
på om politiets ressurser muliggjør en oppfyllelse
av intensjonene i proposisjonen.
Komiteen ber videre Regjeringen grundig vurdere
om forslagene i proposisjonen nødvendiggjør økt
ressurstilførsel til politiet, og ber Regjeringen komme
tilbake til dette i budsjettet i 2004.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti mener det er svært viktig
med en grundig vurdering av i hvilken grad barnevernet og politiet
vil være faktisk i stand til å gjennomføre
de tiltakene som fremmes i denne proposisjonen.
Disse medlemmer mener det er uheldig at barnevernets
rolle gjennomgås stykkevis og delt, i ulike proposisjoner
og meldinger som behandles på ulike tidspunkt. Disse
medlemmer mener det er ekstra uheldig dersom forebyggende
arbeid rettet mot barn og unge nedprioriteres. Disse medlemmer
ber derfor departementet om nøye å vurdere barnevernets
og politiets ressursmessige situasjon med hensyn til å forebygge
og håndtere barne- og ungdomskriminalitet, og komme tilbake
til saken i evalueringsrundene og i budsjettet for 2004. Det vises
ellers til de ulike partienes prioriteringer i budsjettet for 2003.
Komiteen fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det i saker
hvor det er grunn til å tro at enslige mindreårige
asylsøkere har begått kriminelle handlinger, umiddelbart
skal sendes bekymringsmelding til barneverntjenesten, som skal vurdere
behovet for ytterligere bistand."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere en lovendring hvor konsekvensen
av å bryte møteplikten innebærer at saken
oversendes til barneverntjenesten som en bekymringssak."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere nærmere barnevernets
og politiets ressursmessige kapasitet til effektivt å forebygge
og håndtere barne- og ungdomskriminalitet i tråd
med forslagene i Ot. prp. nr. 106 (2001-2002), og komme tilbake
til Stortinget med dette i forbindelse med budsjettet for 2004 og
i forbindelse med evalueringene av tiltakene i proposisjonen."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere om straffeprosessloven § 232
bør klargjøres slik at det framgår tydeligere
når politiet skal underrette barnevernet om at etterforskning
av et barn er iverksatt. Stortinget ber videre Regjeringen vurdere
om terskelen for å oversende bekymringsmelding bør
senkes."
"Stortinget ber Regjeringen utføre evalueringer av tiltakene
og sørge for at også berørte barn blir hørt."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere hvilke tiltak og ressurstilførsler
som trengs for å imøtese spesielle behov hos barn
og unge med diagnosen ADHD/ADD."