Det legges i proposisjonen fram forslag til ny lov om biobanker.
Lovforslaget bygger på NOU 2001:19 Biobanker - Innhenting,
oppbevaring, bruk og destruksjon av humant biologisk materiale.
Det framholdes at det norske samfunnet har systematiske samlinger
av humant biologisk materiale som går flere generasjoner
tilbake, og at Norge har godt utbygde og vedlikeholdte helseregistre
og en stabil befolkning som har muliggjort epidemiologiske undersøkelser
av høy kvalitet.
Departementet ønsker å sikre innholdet i norske biobanker
som en del av det norske felleseiet, og samtidig muliggjøre
utnyttelse til fordel for det norske samfunn innenfor etisk forsvarlige
rammer.
Det redegjøres for mandat og sammensetning av utvalget
som ble oppnevnt 28. januar 2000 for å vurdere
ulike sider ved innhenting, oppbevaring og bruk av humant biologisk
materiale (biobankutvalget). Utvalget avga sin utredning NOU 2001:19
Biobanker - Innhenting, oppbevaring, bruk og destruksjon av humant
biologisk materiale 20. juni 2001.
Sosial- og helsedepartementet sendte utvalgets utredning på høring
i juli 2001 med høringsfrist i oktober 2001. Departementet
har mottatt 80 høringssvar hvorav 26 instanser ikke har
hatt merknader.
Det vises til at det i Norge i dag finnes et stort antall samlinger
av humant biologisk materiale, og at majoriteten av disse biobankene
er å finne innenfor det offentlige helsevesenet. Utviklingen
innenfor genteknologien har ført til at tidligere innsamlet
materiale har fått ny aktualitet, bl.a. fordi det nå er
mulig å hente ut genetiske opplysninger fra vevsprøver
til bruk i forskningssammenheng.
Det skilles mellom diagnostiske biobanker, behandlingsbiobanker
og forskningsbiobanker.
Diagnostiske biobanker inneholder materiale som er innhentet
i forbindelse med undersøkelse og/eller behandling
av en konkret pasient. Fra 1930-årene har alt diagnostisk
materiale blitt systematisk arkivert. Det tas nå ca. 340 000
vevsprøver og ca. 530 000 celleprøver
hvert år. På grunn av rutinekontroller og masseundersøkelser
fins det i dag lagret celleprøver fra praktisk talt hele
den voksne kvinnelige befolkning i Norge, og i løpet av
en tiårsperiode vil det av de aller fleste personer i Norge
bli tatt minst én prøve som blir oppbevart for
ettertiden. Det anslås at det foreligger vevsprøver
eller celleprøver fra over 10 millioner pasienter over
4 til 5 generasjoner. Prøvene representerer sykdommer i
samtlige organer i kroppen, alle aldersklasser fra fostre og nyfødte
til pasienter på godt over 100 år, og normalt
vev og celler fra alle organer. Produkter fra blodprøvene
finnes også i diagnostiske biobanker, men omfanget av denne
typen materiale er vesentlig mindre enn vevsprøvene fordi
blodprøver i stor grad destrueres etter at nødvendige
analyser er gjennomført. Testing av nyfødtes blod
for Føllings sykdom og hypothyreose innebærer
at det hvert år analyseres prøver fra ca. 60 000
barn. Blodprøvene kastes etter maksimalt 6 måneder.
I løpet av 2002/2003 vil imidlertid blodprøvene
bli tatt og sendt på filterpapir. Dette gir mulighet for å oppbevare
filterpapirprøvene i lang tid, og prøvene vil
være velegnet til forskning. Filterpapirprøver
fra hele årskull vil kunne oppbevares og være
utgangspunkt for omfattende forskningsprosjekter. Hvis alt tilsendt
prøvemateriale blir oppbevart, vil prøver fra
nesten hele den norske befolkning etter hvert være samlet
i regi av Pediatrisk forskningsinstitutt på Rikshospitalet.
Behandlingsbiobanker er samlinger av humant biologisk materiale
som skal brukes til behandling av en konkret pasient eller en nærmere
angitt pasientgruppe. Blodbankene er det mest kjente og typiske eksempel
på behandlingsbiobanker. Organbanker er en kategori behandlingsbiobanker
som består av samlinger av organer eller vev til bruk ved
transplantasjon. I 2000 ble det i Norge til sammen utført
277 organtransplantasjoner og 48 allogene benmargstransplantasjoner.
Ved utgangen av 2000 sto 220 personer på venteliste for
transplantasjoner, og av disse ventet 177 på nyrer. Ved
landets regionsykehus gjøres stamcelletransplantasjoner
(pasienten gir celler til seg selv), brusktransplantasjoner, hudtransplantasjoner,
hornhinnetransplantasjoner og bentransplantasjoner. Stamcellebankene
inneholder blodstamceller som kan gi opphav til ulike typer celler.
Den medisinske bruk av stamceller er under utvikling, og i framtiden
kan kanskje alle typer organsvikt behandles med celler som er utviklet
fra friske stamceller. Bruk av stamceller i behandling vil medføre
et behov for å opprette stamcellebanker. Andre aktuelle
behandlingsbiobanker er homograft-, bruskcelle- og beinbanker, sædbanker
og banker med befruktede egg, og samlinger av fostervev.
Forskningsbiobanker er samlinger av humant biologisk materiale
som brukes til forskning. I Norge finnes det et stort antall forskningsbiobanker
som kan være opprettet i forbindelse med forskning på en
spesifikk sykdom, et stort antall sykdommer, eller i forbindelse
med forskning på biologiske prosesser generelt. Forskningsprosjektene
er tilrådd av en regional komité for medisinsk
forskningsetikk. Utover Datatilsynets godkjenning (konsesjon) av
behandlingen av personopplysningene finnes det ingen særskilt godkjenningsordning
for forskningsbiobankene. Noen totaloversikt over antall prøver
i slike biobanker i Norge finnes ikke.
Flere store befolkningsundersøkelser i Norge har opprettet
biobanker. I de fleste studiene er materialet samlet inn til rene
forskningsformål. Interessen for denne typen samlinger
med humant biologisk materiale øker fordi dette er studier
av store befolkningsgrupper som kan gi kunnskap om hvordan gener
leder til sykdom. I løpet av de siste fem årene
er det tatt initiativ til å opprette flere store biobanker
og helsedatabaser med tanke på å gjennomføre
genetiske befolkningsstudier i andre land. Biobanker med mulighet
for genetiske analyser er en sentral del av alle disse studiene.
Organisering og finansiering av prosjektene er dels offentlig og
dels privat. Genetiske befolkningsstudier berører viktige
problemstillinger omkring forholdet mellom offentlig og privat organisering
og finansiering, informert samtykke, rettigheter og kommersialisering
av forskningsresultater.
Det redegjøres i proposisjonen for de viktigste befolkningsstudiene
i Norge som inkluderer samlinger av humant biologisk materiale;
de regionale helseundersøkelsene under Cohort of Norway-paraplyen
og Mor og barn-undersøkelsen.
Det understrekes at sammen med data fra befolkningsbaserte helseundersøkelser
og fra helseregistrene kan materialet i biobankene bli et viktig
hjelpemiddel til å finne årsaker til komplekse
lidelser og for forskning som kan gjøre det mulig å utvikle
nye behandlingstilbud for sykdomstilstander vi i dag ikke har god
nok behandling for.
Det framholdes at Biobankutvalget viser til at medisinsk forskning
er meget kostnads- og kompetansekrevende, og at det derfor er nødvendig
med nye samarbeidsformer mellom offentlige myndigheter, forskningsinstitusjoner
og næringslivet. Kommersielle aktører viser interesse
for helseundersøkelser som inkluderer samlinger av biologisk
materiale, fordi dette materialet gir muligheter for forskning av både
medisinsk og kommersiell betydning. Departementet ønsker
gjennom forslaget til ny biobanklov å sikre innholdet i
norske biobanker samtidig som en legger til rette for å utnytte
materialet til fordel for det norske samfunnet innenfor etisk forsvarlige
rammer.
Helsedepartementet vil i samarbeid med Nasjonalt folkehelseinstitutt
utforme en strategi for å sikre bedre tilrettelegging,
tilgjengelighet og utnyttelse av de store data- og biobankmaterialene
som foreligger.
Selv om det ikke finnes et samlet regelverk for biobanker, finnes
det omfattende regelverk som direkte eller indirekte berører
ulike sider av biobankvirksomhet, eller som legger føringer
både når det gjelder innsamling, oppbevaring,
bruk og destruksjon av ulike former for humant biologisk materiale og
person- og helseopplysninger.
Når det gjelder regelverk av mer generell karakter,
er særlig helsepersonelloven og pasientrettighetsloven
sentrale i forhold til diagnostiske biobanker og behandlingsbiobanker.
Når det gjelder lover som regulerer spesielle fagområder
eller former for helsehjelp, nevnes transplantasjonsloven og bioteknologiloven.
Bl. a. inneholder bioteknologiloven skjerpede regler om informasjon
og samtykke blant annet når det gjelder genetiske undersøkelser,
og det er inntatt særskilte bestemmelser om oppbevaring
og bruk av opplysninger fremkommet ved genetiske undersøkelser.
Også smittevernloven inneholder enkelte bestemmelser
som regulerer forhold knyttet til innsamling, oppbevaring, bruk
og destruksjon av biologisk materiale og opplysninger.
Andre lover som er relevante i biobanksammenheng, er kommunehelsetjenesteloven
og spesialisthelsetjenesteloven bl.a. gjennom sine forsvarlighetskrav,
mens det i personopplysningsloven og helseregisterloven er inntatt
bestemmelser som regulerer innsamling, oppbevaring, bruk, utlevering
og sletting av personopplysninger. I helseregisterloven med forskrifter
er det gitt regler for opprettelse og bruk av helseregistre. som
i biobanksammenheng særlig vil være relevante
i forbindelse med forskning. Datatilsynets konsesjon, eventuelt
forskriftshjemling, vil ofte være nødvendig i
tilknytning til virksomhet som involverer biobanker, spesielt i
tilknytning til forskningsvirksomhet hvor det benyttes biologisk
materiale.
Det redegjøres for relevant lovverk og lovarbeid i Island,
Sverige og Danmark.
Det redegjøres videre for internasjonalt regelverk som
Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin,
Helsinkideklarasjonen om medisinsk forskning som omfatter mennesker
og UNESCOs erklæring om menneskets arveanlegg og menneskerettigheter.
Det uttales at formålet med en egen lov om biobanker
er å sikre et ensartet regelverk vedrørende innsamling,
oppbevaring, bruk og behandling av humant biologisk materiale og
opplysninger knyttet til dette. Det foreslås i proposisjonen
bestemmelser om hvordan biobankvirksomhet skal kunne utføres
på en etisk forsvarlig måte til helseformål.
Departementet er opptatt av at materialet i biobanker skal kunne
utnyttes til individets og samfunnets beste, og mener at enkeltindividets
selvbestemmelsesrett og krav på personlig integritet må stå sentralt.
Det presiseres at hensynet til giveren av det biologiske materialet
alltid skal gis prioritet foran samfunnets og forskningens interesser.
Departementet mener i motsetning til utvalget at næringsutvikling
ikke bør oppstilles som et formål på linje
med diagnostikk, behandling, undervisning og forskning, men understreker
at norske biobanker og helseregistre vil kunne utgjøre
et verdifullt grunnlag for norsk næringsvirksomhet innenfor
medisin og bioteknologi.
Departementet foreslår at diagnostiske biobanker og
behandlingsbiobanker defineres som en samling av humant biologisk
materiale, og at definisjonen av forskningsbiobanker i tillegg inkluderer
opplysninger som framkommer ved analyse av materialet. Departementet
har for klarhetens skyld tatt inn en definisjon av humant biologisk
materiale og av giver i definisjonsbestemmelsen.
Når det gjelder virkeområde, foreslår
departementet at loven skal gjelde innsamling, oppbevaring, bruk
og destruksjon av humant biologisk materiale, samt organiseringen
av denne virksomheten.
Departementet foreslår at forholdet til annen relevant
lovgivning når det gjelder personvern og behandling av
personopplysninger, inntas i lovens bestemmelse om virkeområde.
Biobankloven vil i hovedsak gå foran annen lovgivning som
spesiallov når det gjelder biobankvirksomhet. Annen lovgivning
vil gjelde utfyllende med mindre annet er særskilt bestemt.
Det foreslås at prøver som tas i forbindelse
med undersøkelse, diagnostikk og behandling, og som destrueres
etter kort tid, ikke skal omfattes av loven, og at to måneder
kan være en veiledende grense for hva som menes med "kort
tid". Når det gjelder materiale som hentes inn til en forskningsbiobank,
presiseres det imidlertid at loven gjelder fra første dag.
Departementet mener det er hensiktsmessig å splitte
bestemmelsen om melding til departementet i to, avhengig av om det
dreier seg om opprettelse av en forskningsbiobank på den
ene side, eller en diagnostisk biobank eller behandlingsbiobank
på den andre side. Et felles formål med melding
til departementet er at departementet skal få en oversikt
over de biobanker som finnes, og som ønskes opprettet.
Når det gjelder biobanker for diagnostikk og behandling,
vil ikke departementet ifølge forslaget kunne nekte opprettelse,
og melding om opprettelse forutsetter følgelig ingen vurdering
fra departementet.
Når det gjelder biobanker som opprettes for forskningsformål,
mener departementet at et vilkår for opprettelsen må være
at forskningsprosjektet som forutsetter opprettelse av biobanken
har blitt vurdert av en regional komité for medisinsk forskningsetikk (REK).
Det framholdes at departementet skal legge betydelig vekt på vurderingen
fra REK, men at det kan beslutte at biobanken ikke skal kunne opprettes selv
om REK har tilrådd forskningsprosjektet. Det er også adgang
for departementet til å akseptere at biobanker opprettes
selv om REK har frarådd prosjektet. Som eksempel på tilfeller
der det kan være aktuelt for departementet å gripe
inn, nevnes en situasjon der fellesskapets bidrag til forskningen
primært synes å skulle utnyttes til kommersialisering
og økonomisk vinning for private personer og/eller
selskaper uten å komme fellesskapet og samfunnet til gode
i særlig grad. Det foreslås at dersom departementet
ikke har reagert innen 45 dager, skal biobanken lovlig kunne opprettes
i tråd med meldingen.
Etter forslaget skal departementet ha ansvar for å føre
et offentlig tilgjengelig register over meldte biobanker.
Departementet foreslår videre at alle biobanker skal
ha en ansvarshavende, og eventuelt også et styre, som skal
stå ansvarlig for biobankvirksomheten. Ansvarshavende vil
kunne være samme person som den behandlingsansvarlige etter
helseregisterloven/personopplysningsloven, men trenger
ikke å være det. Det vil i så fall tilligge
den behandlingsansvarlige å utpeke hvem som skal være
ansvarshavende.
Departementet foreslår at det skal sendes melding til
departementet dersom en biobank skal nedlegges eller destrueres
helt eller delvis. Bakgrunnen for dette er at det kan finnes biobanker
som på grunn av sitt innhold eller omfang anses for å være
så verdifulle at de bør oppbevares inntil videre.
Departementet vil etter forslaget innen 45 dager etter mottatt melding,
kunne gripe inn og hindre nedleggelse eller destruksjon. Departementet
kan da bestemme at biobanken skal oppbevares videre, enten hos den
som er ansvarlig for biobanken, eller ved at det offentlige selv
overtar ansvaret for den videre oppbevaringen. I bestemmelsen om
opphør eller nedleggelse av biobanker foreslås
det tatt inn en presisering av det offentliges ansvar for biobanker
som departementet ønsker skal bevares.
Det foreslås en bestemmelse hvor det presiseres at oppbevaring
skal skje forsvarlig og i samsvar med regelverk i lov eller i medhold
av lov og med respekt for det individ som har avgitt materialet.
Departementet foreslår videre at det i forskrift skal
kunne gis nærmere regler for hvordan materialet i en biobank
skal oppbevares.
Når det gjelder utførsel av biobanker eller
deler av biobanker, vises det bl.a. til at etter at transplantasjonsloven § 10
b trådte i kraft 1. juli 2001, har departementet kun mottatt én
søknad om utførsel, men er kjent med at det trolig
i stor grad foregår utveksling til utlandet av prøver
og opplysninger/resultater som et ledd i internasjonalt
forskningssamarbeid, innbefattet virksomhet som det trolig ikke
var tenkt å omfatte da bestemmelsen ble vedtatt. Departementet
er av den oppfatning at personverndirektivet (95/46/EF) ikke
er til hinder for at det innføres et krav om godkjenning
før det eventuelt overføres personopplysninger
fra biobanker til medlemsland. Departementet foreslår at
krav om godkjenning begrenses til de tilfeller hvor offentlig kontroll
anses nødvendig ut fra intensjonene med utførselen.
Det foreslås en hovedregel i tråd med transplantasjonsloven § 10
b med krav om godkjenning for utførsel av biologisk materiale
og opplysninger til visse formål, men at det gis hjemmel
til i forskrift å utdype hvilke situasjoner som kan unntas
fra kravet om godkjenning. Det understrekes at det ut fra forskningens
internasjonale karakter og Norges økende deltakelse i organisert
internasjonalt forskningssamarbeid er viktig å unngå en
restriktiv praksis som kompliserer og dermed får uheldige
følger for norsk deltakelse i internasjonale forskningsprosjekter.
Det forelsås særskilte samtykkebestemmelser
for henholdsvis diagnostiske biobanker/behandlingsbiobanker
og forskningsbiobanker.
Departementet mener det er viktig å opprettholde et
skille mellom det som er knyttet til diagnostikk av enkeltpersoner
på bakgrunn av undersøkelse og behandling, og
det som må regnes som forskning, og at det ikke skal kunne
forskes fritt på materiale innhentet for diagnostikk og
behandling, selv om forskningen dreier seg om den sykdommen pasienten
er diagnostisert og behandlet for. Dersom det skal forskes på humant
biologisk materiale fra diagnostiske biobanker/behandlingsbiobanker,
skal reglene om forskningsbiobanker komme til anvendelse.
Departementet har tatt utgangspunkt i helseregisterlovens definisjon
av et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke. Departementet
mener at bruk av passivt samtykke kan være problematisk,
og at behovet for slikt samtykke bør kunne reduseres ved
en lempelig tolkning av kravet til spesifikasjon ved epidemiologisk
forskning. Departementet mener videre at hovedregelen skal være
et uttrykkelig, frivillig og informert samtykke også ved
endret, utvidet eller ny bruk av tidligere innsamlet materiale som
går ut over det tidligere avgitte samtykket. Dersom det
er umulig eller svært vanskelig å innhente nytt
samtykke ved endret, utvidet eller ny bruk, skal det kunne gjøres unntak.
Dersom giveren av det biologiske materialet er død,
skal unntak fra samtykkekravet forutsette godkjenning fra departementet
etter tilråding fra en regional komité for medisinsk
forskningsetikk. Avdødes antatte vilje og materialets sensitivitet
skal legges til grunn for vurderingen, og det skal også tas
tilbørlig hensyn til avdødes familie og slekt.
Det presiseres at endret, utvidet og ny bruk av allerede innsamlet
materiale til forskning må meldes til departementet dersom
det går ut over det som var omfattet av den opprinnelige
meldingen til departementet.
Etter forslaget skal et avgitt samtykke til enhver tid kunne
tilbakekalles. Når det gjelder rett til å kreve materialet
destruert eller utlevert, foreslår departementet at det
kun skal være mulig å kreve destruksjon av det
biologiske materialet. Opplysninger som kan utledes av det biologiske
materialet, skal imidlertid kunne kreves utlevert. Adgangen til å kreve
biologisk materiale destruert eller opplysninger slettet skal ikke
gjelde dersom materialet har inngått i et annet biologisk
produkt eller opplysningene inngår som del av vitenskapelige
arbeider. Unntak fra adgang til å kreve destruksjon, sletting
eller utlevering vil også gjelde for anonymt materiale.
Departementet mener at en biobanklov må legge til rette
for at andre enn den som har samlet inn det biologiske materialet,
skal kunne få tilgang til dette, men forutsetter at utnyttelsen
av det utlånte/utleverte materialet foregår
i henhold til biobanklovens regler og annen relevant lovgivning.
Departementet vil understreke at dersom utnyttelsen av biobankmaterialet det ønskes
tilgang til, går ut over det som fulgte av den opprinnelige
meldingen til departementet, må det sendes ny melding for
det materialet det gis tilgang til.
Det foreslås innført klageadgang til departementet
ved avslag på anmodning om tilgang.
Det foreslås en bestemmelse om taushetsplikt og henvisning
til helsepersonelloven.
I bestemmelsen om tilsyn foreslås at lov om statlig
tilsyn med helsetjenesten må gjelde tilsvarende for biobankvirksomhet.
Videre presiseres det at Datatilsynet skal føre tilsyn
med behandling av helse- og personopplysninger utledet av biobankmateriale.
Det foreslås en sanksjonsbestemmelse om at den som forsettlig
eller grovt uaktsomt innsamler, oppbevarer, behandler eller destruerer
biobankmateriale i strid med loven, kan straffes med fengsel, bøter
eller begge deler. Departementet foreslår også en
administrativ reaksjonsmulighet for tilfeller hvor en biobank drives
i strid med lovens bestemmelser eller går ut over det som
framgår av meldingen til departementet.
Departementet foreslår en bestemmelse om erstatning
som er i tråd med erstatningsbestemmelsene i helseregisterloven
og personopplysningsloven. I tillegg til bestemmelsen om erstatning
mener departementet det er behov for et krav om forsikring som sikkerhet
for et eventuelt økonomisk ansvar.
Som en følge av forslaget til § 10
om overføring til utlandet foreslår departementet å oppheve § 10
b i transplantasjonsloven om utførsel av humant biologisk
materiale til utlandet og krav om godkjenning fra departementet.
For de ulike helseinstitusjoner og/eller den enkelte
forsker eller forskningssammenslutning vil det medføre
en viss arbeidsbelastning å skulle innrapportere eksisterende
og fremtidige biobanker. For departementet vil det medføre
administrative konsekvenser i forbindelse med å motta og
eventuelt vurdere meldingene. Departementet antar at meldeordningene
vil kunne administreres innenfor de eksisterende rammer. I forbindelse
med innføringen av en meldeplikt for alle biobanker, vil
den enkelte ansvarlige måtte ta stilling til om han ønsker
videre oppbevaring av biobanken. Dersom flere biobanker nedlegges,
vil dette medføre visse besparelser.
Departementet er av den oppfatning at opprettelsen av et biobankregister
totalt sett ikke vil medføre økte kostnader.
Det uttales at omfanget av departementets overtakelse av biobanker
er vanskelig å anslå, slik overtagelse av biobanker
på sikt vil kunne medføre sparte utgifter totalt.
Lovforslagets krav til forsvarlig oppbevaring av materiale som
inngår i biobanker, representerer en presisering av plikter
som allerede i dag følger av flere lover og nasjonale og
internasjonale retningslinjer, og antas ikke å medføre økte
administrative eller økonomiske ressurser.