De fleste høringsinstansene er enige i at det er behov
for å endre loven slik at det blir større adgang
til å nekte den siktede og eventuelt forsvareren innsyn
i opplysninger som påtalemyndigheten har, og til å avskjære
bevis. Det neste spørsmålet er hvilke lovregler som
bør endres. I proposisjonsutkastet som ble sendt på høring,
skisserte departementet to forskjellige muligheter; enten å endre
reglene om anonym vitneførsel eller å endre de
alminnelige regler om dokumentinnsyn og bevisavskjæring.
Reglene om anonym vitneførsel skal ivareta flere av
de hensyn som det etter departementets syn er en særlig
grunn til å beskytte hensynet til kilder og informanters
sikkerhet og hensynet til gjenbruk av politifolk som deltar skjult
i etterforskningen. Derimot kan anonym vitneførsel ikke
besluttes for å verne om politiets metodebruk, opplysninger
i andre saker eller samarbeidet med utenlandske myndigheter. Man
kan vanskelig endre reglene om anonym vitneførsel for å verne
slike interesser. I Ot.prp. nr. 40 (1999-2000), der reglene om anonym
vitneførsel ble foreslått, pekte departementet
flere steder på at reglene ville få et begrenset
anvendelsesområde: Anonym vitneførsel har ikke
noe for seg i saker hvor den siktede vil kunne slutte seg til hvem
vitnet er.
Departementet foreslo i høringsutkastet å gjøre unntak
i reglene om dokumentinnsyn og bevisførsel. Departementet
mente at endringene i tilfelle må gjelde alle bestemmelser
som regulerer adgangen til dokumentinnsyn. Reglene om dokumentinnsyn
under etterforskningen kan danne hovedstammen i de nye reglene om
unntak fra dokumentinnsyn. § 242 om innsyn under
etterforskningen er imidlertid forholdsvis omfattende allerede i
dag. Det nye unntaket kan vanskelig formuleres i få ord.
Derfor foreslo departementet at unntaket tas inn i en ny § 242 a,
fremfor å belaste § 242 med mer lovtekst.
Av samme grunn mente departementet at det bør gis en ny § 292 a
om avskjæring av bevisførsel. I §§ 28,
264 og 267 om dokumentinnsyn i avsluttede saker og i pågående
saker der det er tatt ut tiltale, kan man langt på vei
nøye seg med å ta inn henvisninger til reglene
om dokumentinnsyn under etterforskningen.
Ingen av høringsinstansene går inn for at lovendringene
bør gjøres i reglene om anonym vitneførsel. De
som går inn for endringer, legger forutsetningsvis til
grunn at endringene bør skje i reglene om dokumentinnsyn
og bevisavskjæring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter
Regjeringens forslag om at lovendringene bør forankres
i reglene om dokumentinnsyn og bevisavskjæring, og ikke
i reglene om anonym vitneførsel. Etter flertallets oppfatning
er ikke anonym vitneførsel alene egnet til å ivareta
sikkerheten til vitner, kilder, informanter og polititjenestemenn.
Dette skyldes blant annet at det kriminelle miljøet i Norge
er forholdsvis lite, og at siktede kan være i stand til å slutte
hvem vitnet er ut fra andre sammenhenger. Regjeringen påpeker
også behovet for å verne om politiets metodebruk,
opplysninger om andre saker og samarbeidet med utenlandske myndigheter.
I en tid med stadig mer grenseoverskridende kriminalitet og med
organisert kriminalitet som ofte har forbindelser til flere land,
vil flertallet også understreke
betydningen av dette. Lovendringer som åpner for unntak
fra reglene om dokumentinnsyn og bevisførsel vil, som Regjeringen
påpeker, kunne beskytte alle sider ved det å etterforske og
forebygge kriminalitet, og vil omfatte flere forhold enn det som
dekkes av anonym vitneførsel. Flertallet vil
understreke at internasjonalt politisamarbeid, særlig for
bekjempelse av grenseoverskridende organisert kriminalitet og terrorisme,
nødvendiggjør utveksling av etterretningsinformasjon som
det i en eventuell senere straffesak, ikke uten videre bør
gis innsyn i. Har norsk politi mottatt slik informasjon fra et annet
lands politimyndigheter uten sikte på en konkret straffesak,
bør slik informasjon kunne holdes fortsatt fortrolig, hvis
ikke vedkommende land vil frigi informasjonen. Innhentes informasjonen
med sikte på en straffesak, vil slik informasjon følge
de vanlige regler om innsyn, hvis ikke forslagets regler om unntak
får anvendelse.
Dersom lovendringene skal ha den ønskede effekt, særlig
i forhold til at kilder og informanter skal føle seg trygge
på at deres identitet forblir ukjent, er det etter flertallets syn den beste løsningen
at det også er adgang til å nekte forsvareren
tilgang til opplysninger som politiet måtte ha.
Flertallet ser at lovforslagene har
reist mange vanskelige prinsipielle problemstillinger, og er tilfreds
med at Regjeringen vil oppnevne et eget utvalg for å etterkontrollere
betydningen av lovendringene. Det er her særlig viktig
at man ser på om siktedes rettssikkerhet har blitt svekket
som følge av lovendringene.
Flertallet vil understreke at unntak
fra dokumentinnsyn for siktede og hans forsvarer må være
i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser. Av særlig
betydning er EMK, hvor rett til dokumentinnsyn for siktede og forsvarer
først og fremst utledes av art. 6 nr. 1 og 6 nr. 3 bokstav
b. Menneskerettsdomstolen har imidlertid i flere rettsavgjørelser åpnet
for unntak for slikt innsyn på grunn av behovet for å beskytte
politimetoder, vitner mot represalier og hensynet til rikets sikkerhet,
så fremt unntakene er strengt nødvendige og ulempene
ved unntakene i tilstrekkelig grad oppveies av prosessuelle rettigheter
og regler.