Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til lov om introduksjonsordning
for nyankomne innvandrere. Formålet med lovforslaget er å styrke
nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet.
Hensikten er videre å gi kommunene en bedre rettslig ramme
i sitt integreringsarbeid overfor nyankomne innvandrere.
Introduksjonslovutvalget ble opprettet ved kgl.res. 19. november
1999, og fikk i oppdrag å utrede og lage forslag til lovgivning
om stønad for nyankomne innvandrere.
I meldingen er det gitt en oversikt over utvalgets sammensetning
og mandat, samt hovedpunkter i utredningen. Utredningen ble overlevert
1. juni 2001, og sendt på høring 16. juli
2001. Departementet mottok 83 realitetsuttalelser. I proposisjonen
er det gitt en samlet oversikt over høringsuttalelsene
som knytter seg til hovedpunktene i utredningen. Dessuten er det
nærmere innholdet i høringsuttalelsene framstilt under
behandling av hovedpunktene i departementets lovforslag.
Stortinget fattet 18. april 2002 vedtak hvor Regjeringen
bes om snarest mulig å innføre et obligatorisk
introduksjonsprogram både for flyktninger, de som får
opphold på humanitært grunnlag, og alle som får
opphold for familiegjenforening med disse, jf. Innst. S. nr. 129
(2001-2002). Det framgår av innstillingen at kommunene
skal ha plikt til å tilrettelegge et introduksjonsprogram
for den enkelte.
Departementet har på bakgrunn av Stortingets vedtak
utformet lovforslaget slik at alle landets kommuner blir pålagt å innføre
introduksjonsordning som gir den enkelte rett og plikt til deltakelse
i ordningen. Dette avviker fra Introduksjonslovutvalgets forslag
om en frivillig ordning for kommunene.
Ved inngangen til 2002 utgjorde innvandrerbefolkningen ca. 311 000
personer, hvorav nesten 70 pst. hadde ikke-vestlig bakgrunn. Flyktningbefolkningen
har i løpet av de siste 15 årene utgjort en raskt økende
andel av landets innvandrerbefolkning. Ved inngangen til 2001 utgjorde
personer med flyktningbakgrunn i underkant av 30 pst. av innvandrerbefolkningen.
Dersom en ser bort fra personer som fikk innvilget kollektiv
beskyttelse i 1999, har antallet personer med vedtak om beskyttelse
og familiegjenforente til disse, i gjennomsnitt utgjort om lag 5 700
personer per år i 13-årsperioden 1988-2000. Det
er imidlertid store variasjoner fra år til år.
Humanitære hensyn og internasjonale forpliktelser (bl.a.
FNs flyktningkonvensjon av 1951) tilsier at vi også i årene
framover vil ta imot personer med flyktningbakgrunn. I tillegg vil det
med stor grad av sikkerhet ankomme familiemedlemmer til personer
som allerede har innvandret til landet.
Det er i dag et udekket behov for arbeidskraft på flere
områder. Det er derfor de siste årene gjennomført
endringer i lovverket for å bidra til å øke
arbeidsinnvandringen.
Blant personer med bakgrunn fra vestlige land har relativt flere
utdanning på universitets- eller høyskolenivå enn
det en finner i grupper med annen landbakgrunn, mens andelen av
personer fra ikke-vestlige land med høyere utdanning er
på tilnærmet samme nivå som personer
fra Norge.
Botid i Norge spiller en viktig rolle for innvandrernes tilknytning
til arbeidsmarkedet. Generelt sett er det slik at graden av yrkesaktivitet øker
med antall år bosatt i Norge. Effekten er størst
for innvandrere fra ikke-vestlige land. Konjunktursituasjonen på ankomsttidspunktet
er imidlertid også viktig for hvor raskt de kommer i arbeid.
Blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn har flyktninger betydelig
lavere yrkesdeltakelse enn ikke-flyktninger. Forskjellen er særlig
stor de første årene etter ankomst til Norge.
I noen nasjonalitetsgrupper blant flyktningene er det langt lavere
arbeidstakerandel blant kvinner enn menn. Generelt sett går
det lengre tid fra bosetting til kvinner med flyktningbakgrunn kommer
i jobb enn det gjør for menn med samme bakgrunn.
Blant de aller fleste innvandrere i Norge er yrkesinntekt den
viktigste kilde til livsopphold.
Blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som ikke er flyktninger,
utgjør pensjoner fra folketrygden i gjennomsnitt om lag
10 pst. av samlet inntekt, mens denne i gjennomsnitt utgjør
om lag 5 pst. av flyktningenes samlede inntekt.
Barnetrygden er en relativ viktig inntektskilde for familier
fra ikke-vestlige land, særlig for flyktningene.
Til forskjell fra andre grupper innvandrere, er sosialhjelp den
viktigste inntektskilden for flyktninger de første årene
etter bosetting i Norge. Inntektsandelen minker imidlertid etter
hvert som botiden øker og flyktningene blir mer økonomisk
selvhjulpne. Botidens betydning viser seg også når
man ser på hvor stor andel av flyktningene som mottar sosialhjelp. Andelen
som mottar sosialhjelp er høyest etter to-tre års
opphold i Norge, og synker deretter etter hvert som botiden øker.
Sosialhjelpen utgjør i gjennomsnitt i underkant av 16 pst.
av flyktningenes samlede inntekt.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har produsert et omfattende
datamateriale for Introduksjonslovutvalget som beskriver noen sider
ved innvandrernes vei inn i det norske samfunnet.
Resultatene viser at det har tatt ganske lang tid for alle flyktninger
ankommet fra 1988 og utover, å komme inn på arbeidsmarkedet.
Etter fem års botid er yrkesaktiviteten bare mellom 30
og 40 pst.
Andelen under utdanning i Norge har sunket regelmessig fra et
ankomstkull til det neste. Det er store andeler blant flyktningene
som er mottakere av sosialhjelp, men andelen som er avhengig av
slik hjelp som viktigste kilde til livsopphold er langt lavere.
De første to årene mottar hele 50 til 60 pst.
av flyktningkullet sosialhjelp, men selv etter fem år mottar
mellom 40 og 50 pst. av flyktningene sosialhjelp.
Flyktninger og ikke-flyktninger viser store forskjeller de første årene
etter ankomst til Norge, men forskjellene blir mindre etter hvert.
For de som kom i 1986-87, er det bare i 1998 noen få tusen
kroners forskjell i inntekter mellom flyktningene og ikke-flyktningene.
Norskopplæring med samfunnskunnskap er et kjerneelement
i den grunnleggende kvalifiseringen. Norskopplæringsmodellen
innebærer at voksne skal kunne få opplæring
helt til de når et visst nivå av språkkunnskap
som man regner med er nødvendig for videre utdanning og
arbeid. Det er likevel fastsatt en maksimal timeramme på 3 000
timer for de som har liten eller ingen skolebakgrunn, og på 850
timer for de som har en skolebakgrunn tilnærmet norsk grunnskolenivå.
Opplæringen skal starte så snart som mulig, og
ikke senere enn tre måneder etter at innvandreren har kommet
til landet.
Samfunnskunnskap er en integrert del av norskopplæringen.
Samlet skal undervisningen i samfunnskunnskap dekke tema som norsk
historie, kultur, familie- og samfunnsliv.
Det er en forutsetning at alle som har gjennomgått den
grunnleggende opplæringen, skal gå opp til en
språkprøve. Per 1. desember 2001 deltok
ca. 26 000 i norskopplæringen, men årlig
er det bare mellom 2 000 og 3 000 som melder seg
opp til språkprøven.
Opplæringstilbudet organiseres primært av kommunene
og finansieres gjennom en egen statlig tilskuddsordning med øremerkede
midler. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2003 ble det vedtatt å fjerne
tilskudd til norskopplæring for asylsøkere. De som
bor i asylmottak med positivt vedtak om oppholdstillatelse skal
fremdeles få norskopplæring. Det pågår
et tverrdepartementalt arbeid der også tilskuddsordningen
for norskopplæring for innvandrere blir vurdert.
Kommunen har selv tatt stilling til om de ønsker å tilby
nyankomne opplæring, og hvilket innhold, varighet, omfang
og økonomiske rammebetingelser som de ønsker å knytte
til kvalifiseringen. I praksis gir de aller fleste norske kommuner
der det bor innvandrere med behov for norskopplæring, tilbud
om opplæring i norsk med samfunnskunnskap.
Retten til grunnskoleopplæring for voksne trådte i
kraft fra 1. august 2002. Nyankomne innvandrere vil, når
de er bosatt i en kommune, være omfattet av denne retten.
Sosialhjelp skal først og fremst sikre livsopphold, men
kan også innvilges til andre formål. Den skal være
en subsidiær og midlertidig ytelse.
Den som har fått innvilget asyl eller fått
oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, får
medlemskap i folketrygden. Asylsøkere får derimot
bare et begrenset medlemskap med færre rettigheter.
Sentrale ordninger innen folketrygdens pensjonssystem som sikrer
inntekt til dekning av livsopphold, som for eksempel uføretrygd,
attføringspenger og alderspensjon, forutsetter minst tre års
medlemskap. I tillegg forutsetter full pensjon 40 års medlemskap
i trygden, altså 40 års botid i Norge. Den som
har fått innvilget politisk asyl oppnår fullt
medlemskap i trygden fra det tidspunkt flyktningstatus innvilges, og
det er også unntak fra kravet om 40 års botid. Asylsøkere
som har fått oppholdstillatelse på humanitært
grunnlag, får medregnet tiden som asylsøker i forhold
til opptjening og beregning av pensjon etter folketrygdloven.
Nyankomne innvandrere som ikke har fått politisk asyl
og som har mindre enn tre års botid i Norge, vil ikke kunne
få ytelser etter folketrygdens pensjonssystem. De blir
derfor henvist til sosialhjelp for å få dekket
sine utgifter til livsopphold, dersom de selv ikke har midler.
Personer som har fått innvilget asyl eller fått
oppholdstillatelse på humanitært grunnlag eller
er familiegjenforent med disse, har rett til ytelser ved fødsel eller
adopsjon etter folketrygdloven §§ 14-12
og 14-20. Nyankomne innvandrere vil ofte ikke ha opparbeidet seg
rett til fødselspenger gjennom tidligere inntektsgivende
arbeid, så for denne gruppen vil engangsstønad
som regel være den mest aktuelle ytelsen ved fødsel
eller adopsjon.
De nye beregningsreglene for rehabiliterings- og attføringspenger
vil i mange tilfeller medføre en forbedring for innvandrere
som omfattes av attføringsordningen. Nyankomne innvandrere
som ikke har fått politisk asyl, vil som regel falle utenfor
ordningen, fordi de ikke oppfyller kravet om botid. For personer
som har fått politisk asyl er det gjort unntak fra botidskravet,
så disse vil omfattes av ordningen, selv om de bare har
bodd kort tid i Norge.
Også når det gjelder overgangsstønad,
vil nyankomne innvandrere som regel falle utenfor ordningen på grunn
av kravet om minst tre års botid. Dette gjelder imidlertid
ikke innvandrere som har fått politisk asyl, siden det
for denne gruppen er gjort unntak fra vilkåret om forutgående
medlemskap.
I tiden umiddelbart etter bosetting i en kommune vil nyankomne
innvandreres tilknytning til arbeidsmarked og inntektsgivende arbeid
være svak. Rett til arbeidsløshetstrygd/dagpenger
etter folketrygdloven vil således ikke være aktuell
som en umiddelbar inntektskilde for gruppen nyankomne innvandrere.
Barn av nyankomne innvandrere vil i de aller fleste tilfeller
omfattes av lov om barnetrygd ved kommunebosettingen, idet bosetting
i en kommune som regel forutsetter vedtak om oppholdstillatelse. Dette
innebærer at alle som har fått asyl eller opphold på humanitært
grunnlag eller er familiegjenforent med disse, og som er bosatt
i en kommune, får barnetrygd.
Alle nyankomne innvandrere med asyl eller oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag, vil kunne omfattes av
ordningen med kontantstøtte. Foreldre blant gruppen nyankomne
innvandrere som begge deltar i introduksjonsprogram hvor barnet
gjør bruk av barnehageplass som det ytes statlig tilskudd
for, vil imidlertid ikke kunne motta støtten.
Tiltakene som blir mest brukt overfor nyankomne, er arbeidstrening
gjennom praksisplass, kvalifisering gjennom arbeidsmarkedsopplæring
(modulbasert AMO) og visse særskilt tilrettelagte tiltak
for innvandrere (AMO-intro og Aetat-intro).
For nyankomne som deltar på arbeidsmarkedstiltak, har
praksisplass eller tar arbeidsmarkedsopplæring, ytes stønad
til livsopphold.
I proposisjonen framstilles tidligere behandling av spørsmålet
om kvalifisering og alternative former for inntektssikring. Tidligere
stortingsmeldinger og offentlige utredninger på innvandringsfeltet
synes å være samstemmige i å understreke
at kunnskaper i norsk, og kunnskaper om det norske samfunnet er
en grunnleggende forutsetning for aktiv samfunnsdeltakelse fra nyankomne
innvandrere. Regjeringen understreker i St.meld. nr. 17 (2000-2001)
Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg at nyankomne flyktninger med
behov for grunnleggende kvalifisering ved bosetting, skal kunne
ha et reelt alternativ til sosialhjelp. Stortinget fattet 18. april
2002 vedtak hvor Regjeringen bes om snarest mulig å innføre
et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger,
de som får opphold på humanitært grunnlag,
og alle som får opphold for familiegjenforening med disse,
jf. Innst. S. nr. 129 (2001-2002).
Proposisjonen gir en oversikt over lovgivning på området
for introduksjonsstønad i andre land. Den svenske loven
om introduksjonsstønad gir kommunene mulighet til, i en
introduksjonsperiode, å utbetale introduksjonsstønad
framfor sosialhjelp til flyktninger og andre utlendinger. Personer
som omfattes av loven, har ikke en rettighet til å få denne
form for økonomisk ytelse, og det er derfor opp til kommunene
om de vil ta i bruk lovens ordning. Ytelsens størrelse
bestemmes av kommunen, og den er skattefri. Loven gir ikke regler
om introduksjonsprogrammet.
Introduksjonsytelsen i medhold av den danske integrasjonsloven
erstatter den ordinære sosialhjelpen, og utbetalingen betinges
av aktiv deltakelse i et introduksjonsprogram. Ved bosettingen skal
kommunen tilby nyankomne innvandrere som omfattes av loven, et introduksjonsprogram
med de hovedelementer som loven bestemmer. Ytelsens størrelse
er fastsatt i loven, og svarer til de økonomiske ytelsene som
gis etter den alminnelige sosiallovgivningen. Ytelsen er skattepliktig,
og loven fastsetter hvor mye en deltaker kan tjene i arbeidsinntekt
uten fradrag i introduksjonsstønaden.
Den finske loven omfatter alle med permanent oppholdstillatelse
og gir disse rett til en integreringsplan. Innvandrere som har fått
tildelt en integreringsplan, og som har behov for økonomisk
hjelp til livsopphold, får utbetalt økonomisk
støtte i form av integreringsstøtte. Integreringsstøtten
består av den ordinære sosialhjelpen og eventuelt
arbeidsmarkedsstøtte. Sosialhjelpen er behovsprøvd
og skattefri, mens arbeidsmarkedsstøtten er skattepliktig.
I proposisjonen redegjøres det kort for lovforslagets
forhold til EØS-avtalen, Nordisk sosialkonvensjon, menneskerettighetskonvensjonene
og Flyktningkonvensjonen. Departementet konkluderer med at lovforslaget
ikke kommer i konflikt med noen av disse konvensjonene.
Siden 1970-tallet har kvalifiseringen av nyankomne vært
et felt i kontinuerlig utvikling for å møte de
behov som fulgte av de raske samfunnsendringene som har funnet sted.
Tre viktige trekk synes å ha utkrystalisert seg i denne
perioden mht. til kvalifisering av nyankomne.
Et trekk er at norskopplæringen har gjennomgått en
betydelig styrking, mht. antall timer (opp til 3 000 timer
for de med lav utdanning), utvidelse av målgruppen, utvikling
av pedagogikken og økt tilpasning til den enkeltes behov.
Et annet trekk i utviklingen av kvalifiseringen gjennom 1990-tallet,
er en økende forståelse av at norskopplæringen
ikke er et tilstrekkelig virkemiddel for å kvalifisere
nyankomne innvandrere for norsk arbeidsliv. I FLY-prosjektets avsluttende
rapporter (Berg og Thorseth, 1995) er virkemidlene som fører til
god kvalifisering oppsummert til å gjelde bl.a. mer systematisk
bruk av karriereplanlegging, bedre rutiner for godkjenning av utenlandsk
utdanning, økt bruk av kombinert norskkurs og arbeidsmarkedstiltak,
mer fleksibel bruk av både Aetats og kommunenes midler
til tiltak, utvikling av tiltak med sikte på egenetablering
og økt målretting i forhold til grupper med særskilte
behov.
Et tredje trekk i utviklingen av kvalifiseringen for nyankomne
handler om en økt erkjennelse, særlig på slutten
av 1990-tallet, av at det eksisterer en manglende helhet i kvalifiseringen.
I november 2001 publiserte Fafo rapporten "Fra sosialhjelp til
lønnet kvalifisering" med resultater fra evaluering av
de 16 første prosjektkommunene som prøvde ut introduksjonsprogram
for nyankomne innvandrere. Et sentralt funn i rapporten er at flere
av virkemidlene som er utprøvd, og særlig kombinasjonen
av dem, ser ut til å ha positive effekter på flyktningenes
videre mulighet til å komme i arbeid i Norge.
Høsten 2002 ga UDI ut rapporten "Erfaringer fra toårige
forsøk med introduksjonsprogram". Rapporten er en sammenstilling
av 15 sluttrapporter fra den kommunale prosjektvirksomheten i perioden
1998-2001. I kommunenes sluttrapporter er de positive konsekvensene
av sammenkoblingen mellom kvalifisering og økonomisk ytelse
mye tydeligere enn ved tidligere rapporteringer til UDI. Rapportene
viser også at kvinner deltar i større grad. Sluttrapportene bekrefter
at prosjektkommunene har bedret samarbeidet med Aetat i løpet
av prosjektperioden. Samarbeidet med frivillige organisasjoner og
Røde Kors om flyktningguideprosjekter har økt
betraktelig, og det har også vært økende
samarbeid med LO og NHO. Prosjektlederne rapporterer om store metodiske
utfordringer når det gjelder individuelle handlingsplaner.
Videre synes det å være vanskelig å få til et
heldagstilbud for alle deltakerne. Sluttrapportene viser at de fleste
kommunene har greid å tilby deltakerne norskundervisning
og arbeidspraksis i introduksjonsprogrammet. På tross av
dette er det relativt få prosjekter som har lykkes i å tilby
deltakerne full uke. Endelig påpeker mange av rapportene
at det er behov for kompetanseheving blant ansatte i kommunen som
arbeider med utforming av programmet.
Utlendingsdirektoratet (UDI) utga i november 2001 rapporten "Ny
start - Bosetting og kvalifisering av nyankomne innvandrere i kommunen".
Rapportens hovedkilder er møter med politisk og administrativ
ledelse i 35 representativt utvalgte kommuner og bydeler, samt møte
med 42 inviterte representanter for flyktning- og innvandrerbefolkningen.
UDI finner at 25 av de 35 utvalgte kommunene som er representert
i rapporten benytter sosialhjelp til livsopphold for nyankomne innvandrere.
De øvrige kommunene benytter også sosialhjelp,
men i kombinasjon med kursstønad fra Aetat eller lønn
fra kommunen. Enkelte kommuner setter vilkår for sosialhjelp,
for eksempel deltakelse i norskopplæring. Andre bruker
motivasjonstillegg, slik at deltakelse i kvalifiseringen lønner
seg. Ifølge UDI innebærer disse funnene at mange
nyankomne ikke lønnes etter innsats i kvalifiseringstiltakene,
men får utbetalt sosialhjelp uten vilkår.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald
Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
og Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian
Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet lederen
Magnhild Meltveit Kleppa, viser til St.meld. nr. 17 (1996-1997)
Om innvandring og det flerkulturelle Norge hvor daværende
regjering bebudet at den ville ta initiativ til at forbindelsen
mellom hva nyankomne innvandrere mottar i offentlige stønader
og deres deltakelse i kvalifiseringstiltak, skulle styrkes og tydeliggjøres. Komiteen viser
også til at kommunal- og regionalministeren våren
1998 satte ned en tverrdepartemental arbeidsgruppe, som skulle utrede
hvordan dette kunne gjennomføres. Arbeidsgruppen anbefalte
innføring av en egen stønadsordning ved lov for
nyankomne innvandrere. Videre viser komiteen til
at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:87
(1997-1998), ba Regjeringen om å sette i verk forsøk
med tiltak for å vri inntekten for nyankomne flyktninger
og innvandrere fra passiv sosialhjelp til aktive tiltak, med sikte
på å få personer i denne gruppen raskere
ut i arbeid eller utdanning. Prosjektarbeidet startet opp i 1999.
På bakgrunn av ovennevnte, foreslo Regjeringen i St.meld.
nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga - Om fordeling av inntekt
og levekår i Norge at det skulle innføres en ny
form for inntektssikring, der kommunens utbetaling av ytelser til
livsopphold og boutgifter betinges av at nyankomne innvandrere deltar
aktivt i et kvalifiseringsopplegg. For å gjennomføre
en slik ordning, bebudet Regjeringen at den ville nedsette et eget
utvalg som skulle utrede og lage utkast til en lov om stønad
for nyankomne innvandrere.
Komiteen viser til at Stortinget den 18. april 2002
fattet vedtak hvor Regjeringen snarest ble bedt å innføre
et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger,
de som får opphold på humanitært grunnlag,
og alle som får opphold for familiegjenforening med disse,
jf. Innst. S. nr. 129 (2001-2002). Det framgår av denne
innstillingen at kommunene skal ha plikt til å tilrettelegge
et introduksjonsprogram for den enkelte.
Komiteen viser til at departementet i brev av 27.
juni 2002 til landets kommuner, ba om den enkelte kommunes vurdering
av når introduksjonsloven som en obligatorisk ordning kan
tre i kraft. Komiteen registrerer at av de kommuner
som har uttalt seg innen fristen 13. september 2002 (42 kommuner), uttrykker
de aller fleste at de kan håndtere ikrafttredelse av introduksjonsloven
med obligatorisk ordning fra 1. januar 2004. Flere av disse svarer
at de kan igangsette ordningen allerede fra høsten 2003. Komiteen støtter
Regjeringens forslag i forbindelse med ikrafttredelse.
Komiteen mener innholdet i introduksjonsprogrammet
er av vesentlig betydning og må tillegges stor vekt. Minstekravene
er at programmet inneholder norskopplæring, samfunnskunnskap
og kvalifisering til arbeid. Komiteen mener det er
viktig å få på plass programmer med god
kvalitet samtidig som man stiller krav til deltakelse. Komiteen støtter
derfor at kommunene får stå fritt til å utforme minstekravene
og viser samtidig til Djuve "Virker tvang" som konkluderer med at
bruk av tvang eller økonomiske sanksjoner kun er effektive
dersom kvaliteten på opplegget ellers er god.
Komiteen legger vekt på at formålet
med loven er å gi integreringsarbeidet et nytt løft.
Det er viktig å komme bort fra sosialhjelp som det eneste
alternativet til livsopphold for flere grupper nyankomne innvandrere.
Komiteen mener introduksjonsordningen vil kunne
ta imot innvandrere på en måte som appellerer til
deres ressurser og kompetanse, og gir umiddelbar mulighet for språktrening,
arbeid eller utdanning. I tillegg forventes at introduksjonsordningen
bidrar til at den enkelte blir mest mulig selvhjulpen og uavhengig
av økonomisk sosialhjelp.
Komiteen støtter innføring av
en slik obligatorisk introduksjonsordning som vil gi de nyankomne et
tilbud om heldags kvalifiseringsprogram med tett oppfølging.
Programmet skal være et 2-årig program og skal
føre deltakerne raskere i arbeid, ordinær utdanning
og deltakelse i samfunnslivet. Istedenfor sosialhjelp skal deltakerne
få økonomisk støtte som knyttes opp mot
deltakelse i programmet. Den enkelte skal ha en rett og en plikt
til å delta i ordningen.
Komiteen mener at det er behov for vesentlige tiltak
for å sikre en bedre integrering av innvandrere i Norge,
og mener at det lovforslaget som nå foreligger vil gi et
godt grunnlag for det.
Komiteen mener at den foreslåtte introduksjonsloven
er lønnsom for alle parter. Deltakeren får en
grunnleggende kvalifisering som skal sikre arbeid eller videre utdanning.
Kommunene kan ved å satse målrettet på ordningen
spare sosiale utgifter over tid, bedre tilgangen til arbeidskraft
og øke skatteinngangen. Jo raskere den enkelte flyktning
blir økonomisk selvhjulpen, desto større del av
det statlige integreringstilskuddet vil bli en inntektskilde for
kommunen. Komiteen viser til at ECON senter for økonomisk
analyse har antydet at Norge kan få en gevinst på inntil
50 mrd. kroner de neste 10 årene ved en raskere integrering
av asylsøkere og ikke-vestlige innvandrere i norsk arbeidsliv.
Komiteen viser til de 26 prøveprosjektene som
har vært satt i gang siden 1998 over hele landet og som
viser overveiende gode resultater. Mange flere enn tidligere har
fått arbeid og blitt selvforsørgede. Det viser
at det nå haster med å få i gang programmer i
alle kommunene som mottar denne gruppen innvandrere.
Komiteen har merket seg at prøveprosjektene viser
at kvinner deltar i programmet på lik linje med menn. Komiteen mener
at dette både er positivt og vesentlig. Kvinners norskferdigheter
og samfunnsdeltakelse er av stor betydning for å hindre
at flyktningers levekårsproblemer går i arv til
neste generasjon.
Komiteen vil vektlegge at et slikt obligatorisk tilbud
skal innrettes med individuelle handlingsplaner for hver deltaker
og at det må være et heldagstilbud for den enkelte
under hele perioden. Dette vil kreve tverrfaglig arbeid i kommunen,
utvikling av gode metoder og styrking av kompetansen hos ansatte
lokalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at norsk integreringspolitikk har spilt fallitt pga. manglende krav
til flyktninger, og mener derfor at et introduksjonsprogram bør være
basert på krav om egen innsats, eget ønske om integrering
og at støtteordningene bør være prestasjonsbasert.
Disse medlemmer mener integrasjon ikke kan sees
uavhengig av innvandringen. Disse medlemmer ser derfor
den absolutte sammenhengen mellom Stortingets behandling av et obligatorisk integrasjonsprogram,
og de for øvrig gjeldende innvandringsbestemmelser som
er avgjørende for innvandreres tilpasning til det norske
samfunnet.
Disse medlemmer viser til at Norge i mange år
har hatt en ikke tallrik, men innflytelsesrik gruppe som har snakket
varmt om innvandring og lovprist det kulturelle mangfold og det
fargerike fellesskap. Utviklingen i 1990-årene har vist
at drømmen om det fargerike fellesskap var basert på en
myte, og derfor snakkes det lite om det fargerike fellesskap i dag.
Det har etter hvert gått opp for mange i de fleste partier
at nøkkelen til en noenlunde harmonisk sameksistens mellom
folkegrupper med til dels meget ulik kulturell bakgrunn, er at minoriteten
forsøker å tilpasse seg majoriteten. Nøkkelen
til en forhåpentlig fredelig fremtidig sameksistens er
integrasjon basert mer på krav. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet i mange år, konkret har foreslått bl.a.
følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke vestlige
innvandrere:
Bedre og mer omfattende norskopplæring.
Større vekt på opplæring om norske
samfunnsforhold.
Inspirere til skolegang og videre utdannelse.
Knytte økonomisk bistand til deltagelse på opplæringstiltak.
Bistå innvandrere med å finne arbeid (gjerne utenfor
Oslo).
Disse medlemmer er derfor særdeles fornøyd
med at det nå blir innført et obligatorisk introduksjonsprogram
for ankomne flyktninger.
Imidlertid mener disse medlemmer at det i større
grad burde legge større vekt på å skape
forståelse for "felles demokratiske verdier", altså demokratisk
fellesskap. For å oppnå dette ser disse
medlemmer et obligatorisk introduksjonsprogram som et riktig
og viktig skritt i rett retning.
Men disse medlemmer innser også at det må innføres
tiltak utover dette som direkte griper inn i integreringsprosessen. Disse
medlemmer foreslår derfor en rekke tiltak som med
stor sannsynlighet vil forsterke integreringen, forsterke forståelsen
for felles demokratiske normer og redusere asyltilstrømningen.
Disse medlemmer mener en liberal innvandringspolitikk
ikke er løsningen på fattigdomsproblemene rundt
omkring i verden, masseinnvandringen/utvandringen er ikke
med bakgrunn i forfølgelse eller undertrykkelse, men fattigdom.
Disse medlemmer vil derfor påpeke at
internasjonale konvensjoner derfor ikke kan benyttes som forsvar
for en massiv folkeforflytning (innvandring), det befester derimot
problemet. Verdenssamfunnets og Norges ansvar blir i større
og større grad å medvirke til felles demokratiske
verdier og menneskeverd, spesielt i deler som i dag har store underskudd
på disse verdiene. Samtidig som den vestlige verden ikke
må beskytte seg med tollmurer for handel med u-land, siden
dette i ytterste konsekvens er med på å forverre
situasjonen i disse landene.
Disse medlemmer mener utfordringene i fremmede
land ikke kan løses ved at Norge eller den vestlige del
av verden åpner for, eller liberaliserer egen utlendingslovgivning
eller at internasjonale konvensjoner revideres, slik at flere grupper
mennesker blir potensielle asylsøkere og eller flyktninger. Dette
vil i større og større grad forsterke den negative situasjonen
i en rekke land. Videre mener disse medlemmer at
norsk innvandring og integreringspolitikk er i ferd med å skape
et permanent klasseskille, all den tid det er faktiske begrensninger
for hvor mange mennesker Norge kan gi opphold med tanke på mulighetene
for integrering. Norge vil med den store innvandringen vi opplever
nå, og som Regjeringen legger opp til, skape enda større
og varige klasseskiller.
Disse medlemmer etterlyser derfor en grunnleggende
debatt vedrørende de store utfordringer Norge står
overfor. Disse medlemmer er bekymret for at Norge
ikke greier å integrere mennesker som mener deres religion
og kultur er den eneste og overordnede rettesnor. Disse medlemmer mener
det er viktig å ta denne debatten og konfrontere ekstreme,
fanatiske grupper med norsk lovgivning og levevane.
Disse medlemmer mener det er viktig å ha som
utgangspunktet at nyankomne innvandrere er typiske eksempler på ikke-integrerte.
Ikke kan de norsk, ikke har de kunnskaper om Norge, ikke kjenner
de norsk kultur og de har ikke sosiale ferdigheter i det norske
samfunn.
Hvordan innvandreren utvikler seg i det norske samfunn er avhengig
av en rekke faktorer, som innvandrerens personlighet og tilpasningsevne,
kunnskapsnivå, læreevne, sosiale omgivelser og
hvordan hun eller han blir mottatt i sitt nye land.
Slik disse medlemmer ser det er det ikke nok å bare
ha botid i Norge for å kunne fungere i samfunnet. Arbeid
er også et signal om integrasjon. Men for å bli
fullt ut integrert forutsettes det også at man aksepterer
det norske samfunnets kultur, og blir en del av denne, uten at dette
nødvendigvis betyr at egen kultur og identitet behøver å lide.
Slik disse medlemmer ser det, er det svært sjelden
at første generasjons innvandrere blir assimilert inn i
de fundamentale rettigheter som eksisterer i den vestlige verden,
dersom de ikke allerede er det. På denne måten
vil vi tilrettelegge for at holdninger og adferd som er i overensstemmelse
med hva vi i Norge mener er viktig, videreføres til annen-
og tredjegenerasjons innvandrere. Hvordan førstegenerasjons
innvandrernes tilknytning til det tidligere hjemlandets kultur,
og hvordan de formidler informasjon til sine barn om det landet
de har slått seg ned i er selvsagt avgjørende.
Videre vil disse medlemmer påstå at
dagens norske innvandringspolitikk i stor grad medvirker til å befeste
første generasjon innvandreres kultur og tradisjon. Dette
kan dokumenteres ved at statistikk viser at andre- og tredjegenerasjons
innvandrere nesten uten unntak henter ektefeller fra opprinnelseslandet.
Samtidig som norsk utlendingslovgivning passer som hånd
i hanske med en rekke umenneskelige ikke-vestlige tradisjoner.
Disse medlemmer vil påpeke at integrasjonen
har en sosial side, og en økonomisk side. Utlendinger som
kommer til Norge for å bosette seg burde ha en egeninteresse
av å klare seg best mulig i sitt nye land gjennom å skaffe
seg et arbeid og forsørge seg selv og eventuell familie.
I mange festtaler og i utallige skrifter omtales innvandrere som
en ressurs, mens virkeligheten dessverre viser at mange har store problemer
med å klare seg i det norske samfunn, og derfor er avhengig
av sosialhjelp eller trygd. Litt polemisk kan man si at hvis innvandrerne
skal bli oppfattet som en ressurs, så får de vise
at de er det.
En ikke-integrert innvandrer uten språk, sosiale ferdigheter
eller arbeid kan ikke anses som annet enn en passiv ressurs for
det norske samfunnet, men kan selvfølgelig bli en ressurs
gjennom et samspill mellom innvandreren og det norske samfunn.
At integrasjonsprosessen er nøkkelen til å endre
en passiv ressurs til en aktiv ressurs mener disse medlemmer bør
være målet med norsk integreringspolitikk. Hvis vi
antar at de fleste innvandrere ønsker aksept i det norske
samfunn, bør aksepten på mange områder henge
sammen med graden av integrasjon. Vi må kunne konkludere
at integrasjon derfor er av vesentlig betydning både for
innvandreren selv og det norske samfunnet.
Disse medlemmer mener at best mulig integrasjon
av flest mulig av de utlendinger som har lovlig opphold i Norge
burde være et politisk mål for alle partier, liksom
det er for Fremskrittspartiet, som konkret har omtalt det i sitt
program.
Disse medlemmer viser til at innvandrerne er en
meget sammensatt gruppe. Mens det norske samfunn i verdensmålestokk
har vært klart blant de mest homogene, så kommer
innvandrerne fra forskjellige nasjoner, forskjellige folkegrupper,
forskjellige språkgrupper og forskjellige religiøse
og kulturelle grupper.
Disse medlemmer finner det også riktig å påpeke
at innvandrernes eneste felles kjennetegn er at de ikke er norske,
og dermed finner man også et meget vidt spektrum av holdninger
overfor det norske samfunn. Ikke bare holdninger har stor betydning, men
også tilpasningsevne og forankring i egen kultur. Det er
i denne sammenheng disse medlemmer fremmer forslag
om nødvendige lovendringer for å eliminere kulturer
og tradisjoner vi ikke ønsker skal praktiseres i Norge.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets
forslag vil påvirke tilpasningsdyktigheten.
Det har alltid vært stor villighet i alle tenkelige sammenhenger å fremheve
innvandrerne som en ressurs for Norge, men å studere og
konkretisere årsaker til at disse ressursene ikke blir
tatt ut, forekommer i liten grad. Grunnen til dette er åpenbar,
man ønsker ikke å stigmatisere enkelte grupper
ved å skrive noe negativt om dem.
Disse medlemmer finner det derfor riktig å peke
på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:
Uvilje til å lære
norsk
Uvilje mot å tilegne seg kunnskaper om norske samfunnsforhold
Uvilje mot norsk kultur og norske verdier
Uvilje mot likestilling mellom kjønnene
Religiøse anfektelser av en art som vanskeliggjør arbeid
Kulturell etnosentrisitet (egen kultur er overlegen)
Uvilje mot kontakt med nordmenn (holder seg til sine egne)
Disse medlemmer viser til at det er svært vanskelig å endre
menneskers holdninger og adferd. Dersom man ikke får incitamenter
til å endre holdninger, er det stor mulighet for at det
ikke skjer. Dessverre synes det som om dette har vært situasjonen
i Norge. I streben etter å opprettholde myten om det fargerike
fellesskap har forsøkene på å integrere
innvandrerne vært lunkne og lite effektive.
Manglende integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut
penger uten å stille noen krav, og dels at man står
overfor individer og grupper av innvandrere som upåvirket
kan kultivere sin egen motvilje mot deltagelse i det norske samfunnsliv.
Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner kroner på integrasjonstiltak
i Norge, men likevel synes det som om man i realiteten har latt
det flyte. Pengene har vært brukt uten at det har vært
noen krav verken til den enkelte innvandrer eller til resultater
av virksomheten. Nøkkelen til bedre integrasjon kan formuleres
i ett enkelt ord; krav.
Vi må i vesentlig større grad stille krav til
innvandrerne. Krav om å lære norsk, krav til kunnskap
om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning til arbeidslivet
og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel likestilling
mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge
egen ektefelle.
På bakgrunn av dette vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etter dansk modell utarbeide en håndbok
for nyankomne flyktninger og innvandrere med introduksjon om det
norske samfunnets grunnleggende normer, verdier og institusjoner."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at permanent oppholdstillatelse først gis etter 7-års
lovlig opphold i landet. Personer som har lagt ned en vesentlig
innsats for å integrere seg, kan etter søknad
få permanent opphold etter 5-års lovlig opphold."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om å innføre krav før det gis permanent oppholdstillatelse,
slik som at man: har vært i arbeid i minst tre av de siste
fem år, viser en sterk tilknytning til det norske samfunnet,
ikke har mottatt offentlig forsørgelse de siste tre år,
har bestått norsktest, ikke har begått alvorlige
kriminelle handlinger eller har utestående gjeld til det
offentlige."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om krav om opphold i minst ti år, fra den dagen oppholdstillatelse
er gitt for å få innvilget norsk statsborgerskap."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som har blitt idømt ubetinget fengselsstraff
i ett år eller mer, kan ikke få norsk statsborgerskap."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som er idømt ubetinget fengselstraff under
ett år, etter endt soning må begynne på nye
10 år for å oppnå norsk statsborgerskap."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som søker om norsk statsborgerskap, må kunne
vise til dokumenterte norskkunnskaper og kunnskap om norsk kultur,
samfunnsforhold og kjenne til norsk arbeidsmoral."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som har visse typer gjeld til det offentlige, kan
ikke få statsborgerskap før slik gjeld er betalt."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at personer som søker norsk statsborgerskap, må avlegge
løfte om troskap og lojalitet mot Norge og norsk lovgivning."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om 24-års grense for familiegjenforening med ektefelle."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om krav om egen bolig som forutsetning for familiegjenforening."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
om innføring av forsørgelsesevne og depositum
ved familiegjenforening."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
som forbyr ekteskap mellom fetter og kusine."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at familiegjenforening bare gis til ektefelle og barn under
18 år."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lovendring
slik at familiegjenforening skal skje i det land man samlet sett
har størst tilknytning til."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil avgrense seg til å ta stilling
til de forslag som er direkte knyttet opp mot fremlagt forslag til
introduksjonslov og vil forøvrig vise til sine respektive
merknader i Innst. S. nr. 129 (2001-2002) og Budsjett-innst. S.
nr. 5 (2002-2003). Flertallet vil avvente Utlendingslovutvalgets
arbeid og Regjeringens eventuelle forslag til endringer i utlendingslovgivningen
som følge av dette.