Straffelovrådet konkluderer i sin utredning med at det
mest hensiktsmessige vil være å regulere alle spørsmål
om straffansvar for korrupsjon samlet i en ny generell bestemmelse.
Europarådskonvensjonen gjør det under enhver omstendighet
nødvendig med en total omredigering av regelverket på dette
området. Straffelovrådet kan ikke se at det er
grunn til å videreføre skillet mellom korrupsjon
i offentlig og privat sektor som preger gjeldende straffelovgivning,
og foreslår at en ny alminnelig straffebestemmelse utformes
med sikte på å ramme både aktive og passive korrupsjonshandlinger.
Grensen mot straffri opptreden foreslås trukket ved at
forslaget bare rammer fordeler som kan karakteriseres som "utilbørlige".
Bortsett fra Hordaland statsadvokatembeter har ingen av de øvrige
høringsinstansene innvendinger mot forslaget om å erstatte
de eksisterende straffebudene mot korrupsjon med en generell straffebestemmelse
mot aktiv og passiv korrupsjon i både offentlig og privat
sektor.
Departementet stiller seg bak forslaget om å erstatte
de eksisterende straffebudene mot korrupsjon med en generell bestemmelse.
Gjeldende norsk straffelovgivning kommer i flere relasjoner til
kort i forhold til de krav som stilles i Europarådskonvensjonen og
tilleggsprotokollen. Flere av de eksisterende straffebestemmelsene
mot korrupsjon reiser vanskelige tolkningsspørsmål.
Dagens regelverk preges dessuten av til dels store forskjeller i
straffbarhetsvilkår og strafferammer, som det ofte kan
være vanskelig å se begrunnelsen for. Departementet
har derfor kommet til at en gjennomføring av konvensjonen
i norsk rett bør skje samlet gjennom en eller flere nye
bestemmelser, og ikke gjennom en revisjon av eksisterende straffebestemmelser.
Utover å innebære en hensiktsmessig forenkling
av regelverket, vil en eller flere mer generelle straffebestemmelser
også gjøre det enklere å utarbeide statistiske
oversikter over antallet korrupsjonssaker som etterforskes i Norge.
Departementets forslag til straffeloven § 276
a er, i likhet med Europarådskonvensjonen, basert på en
vid definisjon av korrupsjonsbegrepet, og forslaget går
i flere relasjoner lenger enn konvensjonen krever i å sette
straff for korrupte handlinger. Dette gjelder særlig i
forhold til korrupsjon i privat sektor. Også i forhold
til korrupsjon i offentlig virksomhet går forslaget på enkelte
punkter lenger enn Europarådskonvensjonen. Etter departementets
forslag vil det blant annet være straffbart å gi
eller motta en utilbørlig belønning for en allerede
utført handling eller unnlatelse.
Departementets lovforslag er utformet på en noe annen
måte enn Straffelovrådets. Forskjellene mellom
departementets og Straffelovrådets forslag er i hovedsak
motivert av lovtekniske hensyn. Den viktigste realitetsforskjellen
ligger i at departementet har utarbeidet et forslag til ny straffeloven § 276
c, som retter seg spesielt mot utilbørlig påvirkningshandel.
Fraværet av effektive straffebud spesielt rettet mot
korrupsjon i privat sektor, har medført at strafforfølgning
av slik korrupsjon i hovedsak har skjedd etter bestemmelsene om
utroskap i straffeloven. En del klart straffverdige korrupsjonshandlinger
faller utenfor disse bestemmelsene. Særlig uheldig er det
at verken den aktive eller den passive bestikker kan dømmes
for utroskap dersom det ikke kan utelukkes at den passive bestikker
trodde at disposisjonen var til fordel også for sin arbeids-
eller oppdragsgiver.
Departementet mener det er ønskelig å ha like
effektive strafferettslige virkemidler mot korrupsjon i privat sektor
som i offentlig sektor, og legger derfor opp til en felles strafferettslig
regulering av korrupsjon i offentlige og private forhold. Effektive
straffebestemmelser er viktig for å opprettholde tilliten
til det private nærings- og organisasjonsliv, samt for å sikre
rettferdige konkurransevilkår. Til dette kommer at skillet
mellom offentlig og privat virksomhet ikke lenger er så klart
som det en gang var.
Europarådskonvensjonen åpner på noen
punkter for at straffebud mot korrupsjon i privat sektor kan gis
et snevrere anvendelsesområde enn tilsvarende bestemmelser
i offentlig sektor. Blant annet åpner konvensjonen for
at straffebud mot korrupsjon i privat sektor kan begrenses til å gjelde
korrupsjon begått "under utøvelse av næringsvirksomhet".
Videre åpner konvensjonen for at man ved korrupsjon i privat
sektor kan stille som vilkår for straff at den passive
bestikker har påtatt seg å opptre pliktstridig.
I den grad det vil være behov for å trekke
en noe annen grense mot straffrie handlinger i privat sektor enn
i det offentlige, er det etter departementets mening naturlig at
dette heller skjer i tilknytning til praktiseringen av utilbørlighetskravet.
Forslaget til ny straffeloven § 276 b åpner
også for at det ved vurderingen av om korrupsjonen er grov,
kan legges vekt på om handlingen er forøvd av
eller overfor en offentlig tjenestemann. Til dette kommer at domstolene
vil kunne ta høyde for eventuelle forskjeller i straffverdigheten
i tilknytning til straffutmålingen i den enkelte sak.
Selv om de bruker ulike formuleringer, baserer både
Europarådskonvensjonen og Straffelovrådets forslag
seg på at en utilbørlig fordel må ha
sammenheng med den passive bestikkers stilling, verv eller oppdrag.
Ingen av høringsinstansene har gått imot en slik
avgrensning. Også departementets lovutkast er derfor avgrenset
på denne måten.
Begrepet "stilling, verv eller oppdrag" favner vidt, og er ment å omfatte
alle tenkelige stillingsformer, verv og oppdragsforhold for offentlige
og private arbeids- og oppdragsgivere. Etter departementets forslag
er det uten betydning om stillingen, vervet eller oppdraget utøves
i Norge eller i utlandet, jf. § 276 a annet ledd.
Etter departementets forslag er det tilstrekkelig at bestikkelsen
har skjedd "i anledning av" den passive bestikkers stilling, verv
eller oppdrag. Både den aktive og den passive bestikker
kan derfor straffes, selv om den sistnevnte ikke kunne ha handlet
på noen annen måte innenfor rammen av gjeldende
lov og regelverk. Straff etter departementets forslag til ny straffeloven § 276
a kan også idømmes selv om det må legges
til grunn at bestikkelsen rent faktisk ikke har påvirket
den passive bestikkers utførelse av stillingen, vervet
eller oppdraget.
Når den aktive bestikker gir noen en utilbørlig fordel
i anledning av vedkommendes stilling, verv eller oppdrag, skyldes
dette normalt et ønske om å oppnå noe
for seg eller andre. I Straffelovrådets utkast til ny § 276
a annet ledd legges det opp til at den aktive bestikker bare kan
straffes hvor bestikkelsen er gitt, tilbudt eller lovet noen "for å oppnå en
ytelse for seg eller andre". Departementet anser det ikke nødvendig å innta
et slikt krav i bestemmelsens ordlyd. På denne måten
gjøres det klart at også rene tilfeller av "smøring"
omfattes av straffebudet, dersom vilkårene for øvrig
er oppfylt.
Et krav om at den aktive bestikker må gi eller tilby
en bestikkelse "for å oppnå en ytelse for seg
eller andre" er også egnet til å skape tvil om
det kan reageres med straff overfor en utilbørlig belønning
av noe den passive bestikker allerede har gjort eller unnlatt å gjøre.
Departementet oppfatter slike etterfølgende belønninger
som klart straffverdige, og ønsker å gjøre
det klart at lovforslaget rammer alle utilbørlige fordeler
som har sammenheng med den passive bestikkers stilling, verv eller
oppdrag, uten hensyn til om fordelen ytes først etter at
vedkommende har handlet eller unnlatt å handle på en
måte som den aktive bestikker verdsetter. Også bevishensyn
taler for å utforme straffebudet på en måte
som gjør at slike handlinger omfattes. Selv om en person
utvilsomt har mottatt en utilbørlig fordel i anledning
av sin stilling, et verv eller et oppdrag, kan det ofte være
vanskelig å fremskaffe bevis for at det forelå et
løfte eller et krav om dette allerede før vedkommende
utførte sin motytelse. Ved den løsning som nå er
valgt, vil det ikke være nødvendig å bevise
eksistensen av et slikt forutgående krav eller løfte.
Det er tilstrekkelig å bevise at den passive bestikker
mottar fordelen i kraft av stillingen, vervet eller oppdraget.
Departementet deler Straffelovrådets og flertallet av
høringsinstansenes oppfatning om at grensen mot straffrie
handlinger bør trekkes ved hjelp av et utilbørlighetskriterium.
Dette er en rettslig standard, hvis nærmere innhold må fastlegges
av domstolene.
Departementet ser at det kan reises innvendinger mot at det ikke
angis mer presist når en handling er straffbar, og at den
foreslåtte bestemmelsen vil kunne reise vanskelige avgrensningsspørsmål
i grenseområdet mellom utilbørlige og andre fordeler.
Departementet har likevel kommet til at den foreslåtte
utformingen er den mest hensiktsmessige.
Det må avgjøres konkret i hver enkelt sak om
en fordel er å betrakte som utilbørlig eller ikke.
Departementet deler i utgangspunktet Straffelovrådets oppfatning
om at det må foreligge et klart klanderverdig forhold for
at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Etter departementets
oppfatning bør utilbørlighetsterskelen likevel
ikke legges så høyt at handlinger som fanges opp
av de eksisterende straffehjemlene i straffeloven ikke gir grunnlag
for straff etter straffeloven § 276 a. Disse bestemmelsene
foreslås derfor opphevet.
Lovforslaget retter seg også mot utilbørlige
fordeler som ikke har en selvstendig økonomisk verdi, som
for eksempel seksuelle tjenester. Dersom fordelen har en økonomisk
verdi, vil denne verdien utgjøre et naturlig utgangspunkt
for utilbørlighetsvurderingen. Mindre verdifulle gaver
og andre fordeler som det vil stride mot den alminnelige rettsbevissthet å kriminalisere,
er ikke å anse som utilbørlige.
Ytelsens formål er av betydning. Ved utilbørlighetsvurderingen
må det også tas hensyn til hvilken stilling eller
posisjon giver og mottaker har. Dersom mottakeren av en gave har
informert sin arbeids- eller oppdragsgiver om gaven, må den
som regel aksepteres som tilbørlig.
Generelt må offentlige tjenestemenn finne seg i å være
underlagt en strengere norm enn personer som arbeider i privat virksomhet.
I privat sektor vil det normalt være grunn til å legge
stor vekt på interne retningslinjer for hvilke gaver en
arbeids- eller oppdragstaker har anledning til å motta,
eller - dersom slike ikke eksisterer - retningslinjer utarbeidet
av næringslivs- eller bransjeorganisasjoner.
Straffelovrådet antar at alminnelige bidrag fra borgerne
til politiske partier må anses lovlige. Departementet slutter
seg til dette, og tilføyer at heller ikke bidrag som går
utover det alminnelige uten videre vil være å anse
som utilbørlige.
Det er ikke uvanlig at offentlige tjenestemenn i en del land
nekter å utføre det arbeidet de er satt til, med
mindre de mottar penger for det. Krav om slike ytelser kan i en
del tilfeller ha et utpressingsliknende preg, og ytelsene omtales
gjerne som "facilitation payments".
Europarådskonvensjonen pålegger konvensjonsstatene å ha
straffesanksjoner mot korrupsjon begått av eller overfor
utenlandske offentlige tjenestemenn. Verken i selve konvensjonsteksten
eller i bestemmelsens forarbeider nevnes "facilitation payments"
spesielt. Stater som ønsker å gjøre det
til et vilkår for straff at den aktive bestikker har søkt å påvirke
tjenestemannen til å handle eller unnlate å handle
på en pliktstridig måte, forutsettes imidlertid å avgi
en erklæring om dette i henhold til artikkel 36.
Departementet finner det uheldig å avgi en erklæring
som nevnt i Europarådskonvensjonen artikkel 36, om at bestikkelser
av utenlandske offentlige tjenestemenn bare kan gi grunnlag for
straff i Norge dersom tjenestemannen har påtatt seg å opptre
pliktstridig. Dette betyr ikke at "facilitation payments" i utlandet
alltid gir grunnlag for straff etter forslaget til ny § 276
a. Slike handlinger skal bare være straffbare dersom fordelen
som tilbys eller gis den utenlandske offentlige tjenestemannen,
er utilbørlig. En del slike betalinger kan ikke karakteriseres
som utilbørlige, for eksempel dersom situasjonen bærer
preg av utpressing.
Europarådskonvensjonen gjelder bare korrupsjonshandlinger
som begås forsettlig, og Straffelovrådet har ikke
foreslått at uaktsom korrupsjon bør være
straffbart. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om
dette spørsmålet.
Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å innføre
straffebestemmelser som retter seg mot korrupsjons- eller påvirkningshandlinger
som begås uaktsomt.
Straffelovrådet foreslår at alle former for
korrupsjonskriminalitet undergis hovedregelen om offentlig påtale.
Rådet mener at dette også bør gjelde
ved korrupsjon utenfor offentlig sektor, selv om for eksempel bedrageri
og utroskap ikke forfølges med mindre det foreligger begjæring
fra fornærmede, eller allmenne hensyn krever påtale.
Ingen av høringsinstansene har merknader til Straffelovrådets
forslag til påtaleregler.
Departementet deler Straffelovrådets syn på spørsmålet
om valg av påtaleregler, og foreslår at det ikke
gjøres unntak fra straffeloven § 77 for
noen form for korrupsjonskriminalitet.
Departementet antar at reglene om foretaksstraff vil bli anvendt
i korrupsjonssaker i den grad det er behov for det, og kan ikke
se at det er nødvendig å endre de norske bestemmelsene
om foretaksstraff for å sikre gjennomføringen
av Norges forpliktelser etter OECD-konvensjonen og Europarådskonvensjonen.
Forslaget til ny straffeloven § 276
a vil etter komiteens mening kunne bli et effektivt
middel i kampen mot korrupsjon. Komiteen vil fremheve nødvendigheten
av likhet i straffbarhetsvilkår og strafferammer for korrupsjon.
Komiteen er kjent med at korrupsjon innen privat
sektor kan utgjøre et stort samfunnsproblem, og etter komiteens syn
er dette like straffverdig som korrupsjon innen det offentlige.
For å sikre en sunn samfunnsutvikling, et velfungerende
marked og like konkurransevilkår, er det også for
privat sektor viktig å hindre korrupsjon. Selv om Europarådskonvensjonen
på noen punkter tillater begrensninger i straffebud om
korrupsjon innen privat sektor, er komiteen enig
med Regjeringen i at den foreslåtte bestemmelsen i straffeloven § 276
a ikke bør begrenses til kun å gjelde korrupsjon
begått under utøvelse av næringsvirksomhet.
Etter komiteens mening kan korrupsjon i anledning
stilling, verv eller oppdrag for en privatperson eller en ikke-statlig
organisasjon (jf. proposisjonen side 33) være like samfunnsskadelig og
klanderverdig, og bør derfor også fanges opp av bestemmelsen.
Ny straffeloven § 276 a legger opp til en utilbørlighetsvurdering. Komiteen vil
påpeke at hva som regnes som utilbørlig, vil kunne
endres i tråd med samfunnsutviklingen. Komiteen vil
likevel presisere at det ikke oppstilles et krav om økonomisk
verdi for at noe skal kunne være en utilbørlig
fordel. Det forekommer at man må betale for tjenester i
utlandet som man egentlig har krav på. Etter komiteens oppfatning
skal det mye til for å karakterisere slike ytelser som
utilbørlige. Komiteen slutter seg for øvrig
til de eksempler og presiseringer som omtales i proposisjonen punkt
5.3.4, og har ingen ytterligere merknader til utformingen av § 276
a.
Komiteen mener det er hensiktsmessig å regulere
grov korrupsjon i et eget straffebud; § 276 b,
og har ingen merknader til bestemmelsen.
Strafferegler om korrupsjon er blant annet gitt for å sikre
viktige samfunnsinteresser. Komiteen er enig i at
påtalen bør være offentlig for tilfeller
av korrupsjon, uavhengig om handlingen er forøvd mot offentlig
eller privat sektor.