Sammendrag

I høringsnotatet av september 2001 ble det fremsatt forslag om innføring av et subsidiært legalpant på fem prosent av alle pantsatte verdier. Flertallet av høringsinstansene støtter dette.

Departementet går etter høringsrunden inn for å videreføre forslaget om et legalpant på fem prosent til sikkerhet for nødvendige boomkostninger. Innføring av en legalpantregel kombinert med en økning av rekvirentansvaret medfører at utgifter til bobehandlingen blir fordelt mellom de næringsdrivende og det offentlige.

Legalpantet vil få betydning for panthaverne i tilfeller der det pantsatte formuesgodet er belånt med mer enn 95 pst. av formuesgodets beregnede verdi eller det et salg av formuesgodet innbringer. I så fall vil legalpantet "gå ut over" den panthaveren som har dårligst prioritet.

Legalpantregelen må forventes å medføre at næringsdrivende som vil pantsette sine formuesgoder, normalt bare vil få dem belånt med inntil 95 pst. av verdien, forutsatt at det ikke gjelder et særlig kostbart pantobjekt. Det resterende finansieringsbehovet må de næringsdrivende dekke ved egne midler eller ved usikret kreditt til høyere kredittpris. Etter departementets syn er det ikke nødvendigvis uheldig dersom næringsdrivende på denne måten får en noe mer begrenset tilgang på realkreditt.

Departementet antar at legalpantet vil få liten praktisk betydning for privatpersoner som tar opp boliglån. Det totale antallet personlige konkurser er så lavt at en legalpantregel neppe vil påvirke renten på boliglån. Flertallet av konkursskyldnerne er selskaper.

Departementet foreslår videre at eiendeler som er stilt som sikkerhet for konkursskyldnerens gjeld av en tredjeperson, også skal være omfattet av legalpantet. Det følger av panteloven at panthaveren kan kreve at pantekravet blir innfridd når det blir åpnet konkurs hos skyldneren eller hos pantets eier.

Spørsmålet om en ny regel om legalpant for konkursboet kan gis virkning i forhold til allerede etablerte avtalepanteretter eller om Grunnloven § 97 vil være til hinder for dette, er drøftet av Falkanger-utvalget. Utvalget konkluderte med at anvendelse av legalpantet på eldre panteretter ikke ville stride mot Grunnloven § 97. Utvalget så likevel at en umiddelbar innføring av et legalpant kunne skape problemer for finansnæringen, og foreslo derfor en overgangsperiode på tre år før bestemmelsen skulle gis anvendelse på pantsettelsesavtaler stiftet før lovens ikrafttredelse.

Departementet foreslår i proposisjonen her en overgangsregel i samsvar med dette forslaget, og slutter seg til den begrunnelsen som utvalget har gitt for regelen.

Komiteens merknader

Komiteen støtter Regjeringens intensjon om å sikre nødvendige midler til bobehandlingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det i Norge er en utstrakt adgang til å pantsette verdier, og at dette er en av grunnene til at det er lite frie midler til bobehandlingen. Flertallet viser til at et flertall av høringsinstansene er positive til forslaget om et subsidiært fem prosents legalpant av alle pantsatte verdier. Flertallet viser også til at Falkanger-utvalget i NOU 1993:16 på side 141 uttalte at

"Med en såpass lav prosentsats begrenses avviket fra gjeldende pantsettelsesregler. Fem prosent utgjør et maksimalbeløp som kun får praktisk betydning hvis boet for øvrig mangler midler".

Flertallet viser også til at enkelte høringsinstanser i forkant av lovforslaget og under komiteens høring den 11. februar 2004, uttrykte skepsis til forslaget om fem prosent legalpant. Spesielt var høringsinstansene opptatt av virkningene for næringslivets finansieringsbehov generelt og for skipsfarten spesielt. Videre ble problemstillinger vedrørende vidløftiggjøring av bobehandlingen berørt.

Flertallet vil presisere at legalpantet skal begrenses til nødvendige boomkostninger, og at Regjeringen i tråd med Falkanger-utvalgets anbefaling foreslår en overgangsperiode på tre år for pantsettelsesavtaler inngått før lovens ikrafttredelse. Etter flertallets erfaring vil utgiftene til nødvendig bobehandling variere fra bo til bo, men flertallet antar at det i bo med særlig verdifulle panteobjekter normalt ikke er nødvendig å bruke legalpantet fullt ut. Flertallet stiller seg for øvrig tvilende til påstanden om mulig vidløftiggjøring av bobehandling som følge av legalpantet. Flertallet viser til at problemet i konkursboene i dag er at bostyrer slett ikke har mulighet til å utføre de grunnleggende oppgavene de har etter konkursloven, og til at bostyrer ikke får noen nye oppgaver med lovendringen. Flertallet vil minne om at skifteretten har ansvar for å slå ned på eventuelle tilfeller av unødvendig omfattende bobehandling.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, støtter i det alt vesentlige innføring av legalpant på 5 pst. som foreslått i ny pantelov § 6-4. Dette flertallet mener imidlertid at det er hensiktsmessig å foreslå en begrensningsregel for særskilt verdifulle panteobjekter. Dette flertallet foreslår derfor at legalpantet i realregistrerte panteobjekter begrenses oppad til 700 ganger rettsgebyret. Med et rettsgebyr på 740 kroner vil 700R tilsvare 518 000 kroner. En slik begrensning i legalpantet vil særlig få betydning for eiendeler som skip, offshoreinnretninger, faste eiendommer og fly.

Dette flertallet fremmer følgende forslag:

"I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende endring:

Ny § 6-4 første ledd tredje punktum skal lyde:

Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700R i hvert realregistrerte pantobjekt."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener etter en helhetlig vurdering at det vil være hensiktsmessig at midler kan skaffes til veie gjennom en form for legalpant. Selv om dette kan medføre at kreditter blir dyrere for enkelte næringslivsgrupper ved at de første 5 pst. av et pant kan benyttes til bobehandlingskostnader, mener disse medlemmer at kreditorene som helhet vil tjene på at et konkursbo blir gjennomgått på en forsvarlig måte. Det er viktig å presisere at det kun er nødvendig bobehandling som skal dekkes av legalpantet.

Disse medlemmer er av den oppfatning at det vil være hensiktsmessig å knytte avgrensningen av legalpantet opp mot de respektive pant, og ikke som en fordeling av et forutbestemt totalbeløp. Det vil kunne medføre unødvendig merarbeid dersom en skal bruke tid og ressurser på fordelingsavgjørelsen.

Disse medlemmer ser likevel at en flat 5 prosentsats uten noen som helst begrensning kan slå urimelig hardt ut der svært kapitalintensive panteobjekter er involvert. Som eksempel på slike kapitalintensive objekter er skip og større faste eiendommer. All den tid Regjeringen fremhever at det kun er nødvendige boomkostninger som skal dekkes, kan disse medlemmer ikke se noen gode grunner til ikke å avgrense legalpantet til maks 100 ganger rettsgebyret pr. panteobjekt. Da vil en både sikre nødvendige midler der det er kun ett panteobjekt, men også sikre flere midler der det er flere panteobjekter og følgelig større bo til behandling. En slik avgrensning av legalpantet vil heller ikke medføre kostnader for domstolen å administrere. Samtidig vil finanskostnadene ved nødvendig lånefinansiering av kapitalintensive objekter bli påvirket i svært liten grad.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

"I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende endring:

Ny § 6-4 første ledd tredje punktum skal lyde:

Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men kan ikke utgjøre mer enn 100 ganger rettsgebyret i hvert panteobjekt."

Disse medlemmer mener det er viktig å sikre norsk konkurranseutsatt virksomhet samme betingelser som de land man konkurrerer med. Det kan ikke bli slik at man i Norge skal ha spesielle regler og særordninger, som gjør at norske virksomheter konkurrerer på dårligere vilkår enn sine konkurrenter i utlandet. Slike ordninger for norsk virksomhet vil på sikt tappe Norge for arbeidsplasser og kompetanse. I forhold til skipsfartsnæringen er det spesielt viktig at man ikke innfører særnorske regler som vil virke konkurransehemmende for norske virksomheter. Dette er en av de mest konkurranseutsatte næringer vi har i Norge, hvor nasjonen kan risikere å miste en hel næring om man stadig innfører slike særnorske regler. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant skal ny § 6-4, niende ledd lyde:

(9) Reglene i denne paragrafen gjelder ikke skip eller flytende installasjoner registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) eller i Norsk Ordinært Skipsregister (NOR)."

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker viktigheten av at det alltid finnes tilstrekkelige midler i boet til en skikkelig bobehandling. Dette medlem vil påpeke at det er viktig med nok midler også når det er store selskap som går konkurs. Det er nettopp i slike store selskap at det kan være krevende å finne frem til hva som har funnet sted av transaksjoner, og da kan det ikke være noen grunn til at det skal være relativt mindre midler tilgjengelig.

Dette medlem støtter Regjeringens opprinnelige forslag til ny § 6-4 første ledd, tredje punktum i panteloven.