Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser at det internasjonale
samfunnet står overfor et sammensatt risikobilde. Skillet
mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet er i større
grad blitt visket ut, og kriser kan oppstå i glidende overganger
mellom fred og krig. Dette stiller Norge overfor nye utfordringer
og har store konsekvenser for Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel,
både i en nasjonal og i en flernasjonal sammenheng.
Storting og regjering har gjentatte ganger de siste årene
understreket viktigheten av å iverksette tiltak for å møte
disse utfordringene. Av den grunn foreslo regjeringen i St.meld.
nr. 38 (1998-1999) om tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale
operasjoner, å opprette Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale
fredsoperasjoner (FIST) med styrker både fra Hæren,
Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Ved behandling av Innst.
S. nr. 152 (1999-2000), ga Stortinget sin tilslutning til regjeringens
forslag om å opprette FIST. Forsvarskomiteen ba i innstillingen
også om at en beordringsordning for befal ble vurdert og forelagt
Stortinget som en egen sak så raskt som mulig.
Samtidig som Forsvaret har utviklet seg til å bli et
fleksibelt utenriks- og sikkerhetspolitisk redskap har det blitt
mindre i volum. Dette medfører at det ikke lenger er mulig å trekke
et klart skille mellom de styrkene som skal drive det nasjonale
Forsvaret og de styrkene som skal kunne settes inn ved internasjonale oppdrag.
For å nå målet om deployerbare avdelinger med
høy kvalitet, en viss størrelse og høy
reaksjonsevne, må befalskorpset være tilgjengelige
for både nasjonale og internasjonale oppgaver.
Ved å basere deltakelse i internasjonale operasjoner
på dagens ordning med frivillighet, vil enkelte offiserer
og deres familier få en uforholdsmessig stor del av den
totale belastningen. Man kan, ved å la være å tegne
kontrakt, skyve belastningen over på andre. En beordringsplikt
vil, i tillegg til å gi flere del i nødvendig
kompetanseoppbygging, også kunne gi en mer rettferdig rotasjon
og derigjennom en redusert belastning på enkeltpersoner
og grupper. I tillegg vil det bli lagt vekt på familiesituasjonen,
særlig omsorg for små barn, sosiale forhold og
den enkeltes livssituasjon i praktiseringen av beordringsplikten.
Normal beordringspliktperiode vil være tre til seks måneder.
Internasjonale operasjoner har utviklet seg til å bli
en naturlig og integrert del av Forsvarets oppgaver. Det er derfor
naturlig at befal er forpliktet til å påta seg
arbeidsoppgaver innenfor det som er etatens kjernevirksomhet. Forsvarskomiteen
skrev i sine merknader i Innst. S. nr. 152 (1999-2000), jf. St.meld.
nr. 38 (1998-1999):
"Komiteen peker på at deltakelse i internasjonale operasjoner
nå er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver
og at Norge har påtatt seg bestemte forpliktelser i så måte.
Det
kan etter komiteens mening reises spørsmålstegn
ved rimeligheten i at folk som er yrkesmessig ansatt i Forsvaret
skal kunne vegre seg mot å utføre oppdrag som
er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og som
Norge gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å utføre."
Dagens system med frivillighet gir ikke tilstrekkelig forutsigbarhet
med hensyn til hvilke personellressurser som står til disposisjon,
og vil ikke sikre at den kompetansen tjeneste ved internasjonale
operasjoner gir, fordeles på hele offiserskorpset. Denne kompetansen
vil være viktig både ved deltakelse i internasjonale
operasjoner og ved en eventuell sikkerhetspolitisk krise i Norge.
En beordringsadgang for alt befal, vervede og relevante grupper
sivile vil bidra til å sikre et slikt stabilt planleggingsgrunnlag
for Forsvaret. Beordringsplikt vil også tydeliggjøre
myndighetenes og samfunnets moralske ansvar ved å sende
styrker til slike operasjoner.
Det finnes to alternative løsninger til å innføre
en generell beordringsplikt. Den ene er en utvidelse av fredstjenestelovens
subsidiære beordringsplikt til å gjelde alt befal.
Det vil si at Forsvarssjefen kan beordre befal ved mangel på frivillige,
også befal tilsatt før fredstjenestelovens ikrafttredelse.
Denne løsningen vil stride klart mot den prinsipielle begrunnelsen for
innføring av en generell beordringsplikt. En utvidelse
av fredstjenesteloven vil fortsatt bety at befal innledningsvis
kan nekte å gjøre oppgaver som lovlig valgte myndigheter
har bestemt at Forsvaret skal gjøre.
I tillegg til den prinsipielle begrunnelsen, er det også praktiske årsaker
til at frivillighet ved utvidelse av dagens fredstjenestelov ikke
vil være hensiktsmessig. I St.prp. nr. 42 (2003-2004) legges
det opp til at bidrag til langvarige fredsbevarende operasjoner utenfor
Norge rulleres mellom ulike kapasiteter og ulike forsvarsgrener,
i stedet for tilnærmet permanent engasjement med samme
type kapasitet. Dette innebærer i praksis at alle Forsvarets
avdelinger skal kunne deployeres til internasjonale operasjoner.
For å sikre samtrente avdelinger, den ønskede
kompetanseoppbygging, rettferdig rotasjon og muligheten til å plassere
rett person på rett plass, er det nødvendig med
en generell beordringsplikt.
Det andre alternativet til en generell beordringsplikt, er at
alt personell i Forsvaret bes signere kontrakt om frivillighet,
og at dette gir føringer for videre karriere. Dette vil
være et nødvendig alternativ dersom det ikke vedtas
en generell beordringsplikt. En slik løsning vil imidlertid
heller ikke være tilfredsstillende. For det første åpner
den opp for at befal kan nekte å gjøre oppgaver
lovlig valgte beslutningstakere har vedtatt og Norge etter internasjonale
avtaler har forpliktet seg til å gjøre. Løsningen
vil derfor være prinsipielt betenkelig. For det andre gir
den ikke den nødvendige kontroll med hensyn til hvilke
personellressurser Forsvaret disponerer til internasjonale operasjoner.
Ved å åpne opp for en valgfrihet vil ikke Forsvaret
heller kunne spre kompetanseoppbyggingen og belastningen slik det
hadde vært ønskelig å gjøre.
For Norges del kan deltakelse i internasjonale militære
operasjoner deles i to hovedgrupper; såkalte artikkel 5-operasjoner
og internasjonale operasjoner.
Artikkel 5-operasjoner er militære operasjoner i utlandet
der den norske beslutningen om å delta begrunnes med Atlanterhavspaktens
artikkel 5. Andre internasjonale operasjoner er militære
operasjoner i utlandet der den norske beslutningen om å delta
ikke begrunnes med Atlanterhavspakten artikkel 5.
I tillegg til deltakelse i internasjonale militære operasjoner
innehar norsk personell stillinger ved internasjonale militære
hovedkvarter og staber.
Disponering til tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner
reguleres av lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner (fredstjenesteloven). Hovedregelen
er at slik disponering baseres på frivillighet. Av loven § 4
annet ledd fremgår det imidlertid et unntak fra frivillighetsprinsippet.
Unntaket gjelder for personell som etter at fredstjenesteloven trådte
i kraft 1. januar 1999 har påbegynt yrkesutdanning
som leder frem til yrkestilsetting. Dette personellet kan beordres
til slik tjeneste uten forutgående villighet. Vilkåret
er imidlertid at det ikke kan oppnås tilfredsstillende
deltakelse ved frivillig rekruttering. Det følger av fredstjenesteloven § 4
at personell som har inngått kontrakt kan beordres til å gjøre
tjeneste i henhold til kontrakten.
I praksis beordres alt personell etter at de på forhånd
har avgitt villighet i form av en skriftlig kontrakt, hvor de samtykker
til disponering til en internasjonal fredsoperasjon. Ved søknad
til stillinger ved avdelinger og fartøy som er innmeldt
i internasjonale militære styrkeregistre stilles det krav
til at befalet inngår kontrakt om samtykke til tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner.
Det er i dag en generell hjemmel i lov 17. juli 1953
nr. 29 om verneplikt (vernepliktsloven) § 2 til å beordre
personell til å tjenestegjøre der hvor politiske myndigheter
finner det nødvendig med militær innsats. Bestemmelsen
er imidlertid i praksis tolket innskrenkende slik at den kun gjelder
tjenestegjøring i Norge eller tjenestegjøring
i utlandet som følge av våre internasjonale forpliktelser.
Dersom det fattes en avgjørelse som innebærer en
aktivering av Atlanterhavspaktens artikkel 5, vil vernepliktsloven § 2
komme til anvendelse. Det fremgår av vernepliktsloven § 2
at: "Forsvaret (...) er å tjene til forsvar av landets
interesser hvor som helst det kreves". Det følger videre
av vernepliktsloven § 7 at "Enhver vernepliktig
er forpliktet til å overta den tjenestestilling i Forsvaret
som han blir beordret til, og utføre den tjeneste som blir
pålagt ham." I medhold av disse bestemmelsene vil norske
borgere ha en plikt til å møte og til å gjennomføre
den tjeneste som norske politiske myndigheter finner nødvendig.
Dette gjelder uansett hvor i verden denne tjenesten finner sted.
Vernepliktsloven § 2 er nært knyttet
til de norske forpliktelsene etter Atlanterhavspakten. Tjenesteplikten
er imidlertid ikke begrenset til NATOs geografiske område.
Reglene om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner
fastsetter som nevnt et frivillighetsprinsipp og normalt ingen disponeringsadgang. Fredstjenesteloven § 1
avgrenser lovens virkeområde mot vernepliktsloven § 2
ved at "Loven gjelder ikke for tjeneste pålagt med hjemmel
i lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt". Dette innebærer
at fredstjenesteloven ikke kommer til anvendelse/må tre
tilbake for de tilfellene som omfattes av vernepliktsloven.
Yrkestilsatt befal tjenestegjør i dag i en rekke internasjonale
militære hovedkvarter og staber. Det er gjennom praksis
lagt til grunn at disponering til slik tjeneste omfattes av den
nasjonale disponeringsplikt som følger av yrkesbefalsloven.
Det finnes imidlertid unntak. Dette gjelder blant annet tilfeller
hvor stillingen eller personellet er innmeldt til et internasjonalt militært
styrkeregister. I slike tilfeller gjelder frivillighetsprinsippet
og personellet må før disponering til slik stilling
inngå kontrakt om samtykke til tjenestegjøring
i internasjonale fredsoperasjoner.
Personell som ikke er yrkestilsatt i Forsvaret, men som likevel
tjenestegjør som befal i Forsvaret for en kortere eller
lengre periode, omtales gjerne som kontraktsbefal. Dette personellet
er ikke omfattet av den unntaksvise disponeringsadgangen i fredstjenesteloven.
Dersom Forsvaret ønsker å beordre dette personellet
til å tjenestegjøre i en internasjonal fredsoperasjon,
må det inngås en kontrakt hvor personellet avgir
villighet til slik tjenestegjøring. Kontraktsbefalet er
midlertidige tjenestemenn og deres tilsettingsforhold reguleres
i hovedsak av tjenestemannsloven.
Sivilt tilsatt personell i Forsvaret kan i hovedsak inndeles
i følgende hovedgrupper: fast og midlertidig tilsatte tjenestemenn, åremålstilsatte
og overenskomstlønte. Sivilt personell omfattes ikke av
den unntaksvise disponeringsadgangen etter fredstjenesteloven og
heller ikke av disponeringsadgangen etter vernepliktsloven. Skal
sivilt personell kunne beordres til å delta i en internasjonal
fredsoperasjon, må det på forhånd inngås
en kontrakt mellom Forsvaret og den enkelte arbeidstaker, der arbeidstakeren
samtykker til slik tjeneste.
Også i internasjonale operasjoner har Forsvaret behov
for kompetanse som det bare i begrenset utstrekning er aktuelt å bygge
opp i militær regi. Benyttelse av sivile til ulike oppdrag
må imidlertid ta høyde for at krigens folkerett
(internasjonal humanitær rett) setter begrensinger i bruken
av sivile innenfor en militær avdeling. Selv om reglene
kun kommer direkte til anvendelse når det foreligger væpnet
konflikt, må det i mange tilfeller tas hensyn til at situasjonen
i operasjonsområdet kan utvikle seg til stridshandlinger
av karakter eller omfang som gjør krigens folkerett direkte
anvendelig. Det er et grunnprinsipp i krigens folkerett at personellet
skal være uniformert når de utfører stridende
tjeneste. Sivile kan derfor ikke utføre slik tjeneste fordi
de er beskyttet mot direkte angrep. Det er imidlertid ikke forbud
mot at sivile bærer våpen i selvforsvar.
Forsvaret vil således konkret måtte vurdere
hvorvidt sivile personellkategorier bør ikles uniform,
bevæpnes og gis militær grad. Viktige momenter
vil blant annet være hvilken tjeneste personellet skal
utføre, personellets opplæring, operasjonens karakter, trusselbildet,
behovet for å markere tilslutning til en militær
styrke samt etter omstendighetene vertslandets lovgivning og de
avtaler som eventuelt er inngått med vertslandet. Eksempelvis
bør jurister som har til oppgave å gi råd
til militære sjefer om gjennomføring av operasjoner,
som hovedregel anses som stridende og gjøres til militærpersoner.
Den svenske Försvarsmakten er under omstilling fra et
invasjonsforsvar til et innsatsforsvar. Også Sverige deltar
i stadig større utstrekning i internasjonale militære
operasjoner. Regelverket for slik tjenestegjøring ble derfor
endret med virkning fra 1. juni 2003 blant annet for å gi
utvidet disponeringsadgang til tjenestegjøring i internasjonale
militære operasjoner og som ikke skiller mellom disponering nasjonalt
og internasjonalt.
Når det gjelder sivilt personell er disse i Sverige tilsatt
ved Försvarsmakten og ikke ved en enkelt avdeling eller
regiment. Hvorvidt Försvarsmakten har anledning til å beordre
personellet til andre tjenestesteder nasjonalt eller til å tjenestegjøre
i militære internasjonale operasjoner, er avhengig av hva
som er inntatt i vedkommendes tilsettingsavtale.
I Danmark har man med hjemmel i Lov om Forsvarets personell § 11
en generell disponeringsplikt for alt militært personell
til å tjenestegjøre i militære operasjoner
i utlandet. Disponeringsadgangen ble innført som følge
av endrede oppgaver med økt deltakelse i internasjonale
operasjoner for det danske forsvaret på begynnelsen av
1990-tallet. Lovendringen ble vedtatt i desember 1993 og trådte
i kraft fra 1. januar 1994. Plikten til tjenestegjøring
i utlandet omfatter fredsbevarende, fredsstøttende og fredsopprettende
operasjoner med mandat fra FN, OSSE, NATO eller andre internasjonale
organisasjoner. I forbindelse med lovendringen i 1993, fikk alle
militært tilsatte og sivilt tilsatte med relevant bakgrunn anledning
til, en gang for alle, å avgi villighet til disponering
til internasjonale operasjoner. Alt personell tilsatt etter lovens
ikrafttredelse er omfattet av den utvidede disponeringsadgangen.
Forsvarsdepartementet er av den oppfatning at det bør
lovfestes en generell beordringsadgang for befal, vervede og enkelte
kategorier sivile til tjeneste i internasjonale operasjoner. En
generell beordringsplikt til alle operasjoner vil som en følge
av det nye lovforslaget ligge i ansettelsesforholdet den enkelte har
og supplere den nasjonale beordringsplikten.
I forbindelse med et tidligere arbeid, som hadde til oppdrag å se
på beordringsspørsmålet, foretok Forsvarsdepartementet
en formell henvendelse til Justis- og politidepartementet med anmodning
om å vurdere hvorvidt grunnloven § 97
var til hinder for å gi fredstjenestelovens bestemmelser
om beordring til internasjonale operasjoner virkning for yrkesbefal tilsatt
før 1. januar 1999. Justisdepartementet konkluderte
i brev av 7. mars 2000 med følgende:
"Etter en samlet vurdering mener Lovavdelingen derfor
at beordringsplikt etter fredstjenesteloven med virkning for yrkesbefal
ansatt før 1.1.1999, som skissert av Forsvarsdepartementet,
ikke vil innebære et sterkt urimelig eller urettferdig
inngrep i rettigheter som følger av bestående
ansettelsesforhold. Grunnloven § 97 vil derfor
ikke være til hinder for en slik ordning."
For sivile, vervede og kontraktsbefal innføres beordringsplikten
kun med virkning fra lovens ikrafttredelse. Sivile, vervede og kontraktsbefal
tilsatt før dette tidspunkt, får kun en beordringsplikt
dersom de frivillig går med på å innta
dette i arbeidskontrakten.
Personell som ikke er foreslått omfattet av lovens disponeringsadgang,
kan på samme måte som tidligere, ved en skriftlig
kontrakt, forplikte seg til å tjenestegjøre i
en eller flere operasjoner.
Forsvarsdepartementet mener at hensynet til personellet er tilstrekkelig
ivaretatt ved at det vil være mulig å gjøre
unntak fra beordringsplikten dersom det foreligger vektige helsemessige,
velferdsmessige eller sosiale grunner. Hvis slike forhold inntreffer
i en beredskapsperiode mens avdelingen og personellet fremdeles
befinner seg i Norge, plikter den tilsatte å underrette
sin arbeidsgiver om dette slik at arbeidsgiver gis mulighet til å finne
erstatningspersonell.
Forsvarsdepartementet har ikke sett noen grunn til å endre
oppsigelsesreglene som følger av den eksisterende fredstjenesteloven.
Personell med beordringsplikt vil fortsatt kunne si opp sin stilling
i Forsvardepartementet og underliggende etater med tre måneders
oppsigelsestid.
Beordringsplikten vil ligge til grunn, men skal kunne praktiseres
så fleksibelt som mulig. Det er viktig å fordele
belastningen på hele befalskorpset. Det skal tilstrebes
en policy som sikrer minimum ett år hjemme mellom ulike
operasjoner.
Videre skal behovet for personell til stabsfunksjoner, observatøroppdrag
og andre typer oppdrag som ikke løses av norske avdelinger,
men hvor Norge bidrar med enkeltpersoner til flernasjonale staber
og avdelinger, søkes dekket gjennom prinsippet "frivillighet
først". Det vil imidlertid være stor forskjell mellom å ha
beordringsplikt i bunn for å tilstrebe en fleksibel praktisering,
og å videreføre prinsippet om frivillighet for
disse kategorier. Behovene for forutsigbarhet og rettferdig byrdefordeling
kan kun løses gjennom beordringsplikt.
Forsvaret har et ansvar for at helse, miljø og sikkerhet
ivaretas best mulig i forbindelse med slike operasjoner. Forsvarets
evne til å ta ansvar for personellet ved hjemkomst for å sikre
at den enkelte ved behov får helsemessig og annen oppfølging,
skal styrkes ytterligere. Selv om det sivile helsevesen fortsatt
vil ha ansvaret for å utføre disse tjenestene, skal
Forsvaret, gjennom tettere kontakt med den enkelte, kunne identifisere
og støtte dem som har behov for særskilt hjelp.
Forsvaret skal således ivareta rollen som kontaktpunkt
mellom den enkelte og det sivile helsevesen. Videre vil departementet
legge grunnlaget for ordninger som kan lette belastningen på familie
og pårørende mens personellet tjenestegjør
i operasjoner, og sørge for at lønns- og forsikringsordninger
er forutsigbare og klare.
Høringsinstansenes merknader er gitt i kapittel 8.5
i Ot.prp. nr. 60 (2003-2004).
Departementet er enig i at beordringsplikten må praktiseres
på en måte som ivaretar personellet på en god
måte, og viser til høringsbrevets presiseringer
i kapittel 8.4.
Departementet er ikke av den oppfatning at dagens ordning i hovedsak
har fungert godt. Frivillighetsprinsippet har for det første
medført at Forsvaret ved enkelte anledninger ikke har klart å stille
styrker til oppdrag det har vært pålagt å løse.
Situasjonen vil ytterligere forverres når alle Forsvarets
avdelinger etter hvert skal være gripbare. Med en slik
innretning av Forsvaret, vil ikke en ordning basert på frivillighet sikre
at alle avdelinger kan anvendes i henhold til politiske beslutninger.
Departementet mener at Forsvaret er en ansvarsfull arbeidsgiver,
og at det er i Forsvarets interesse å ta personellpolitiske
hensyn så langt det praktisk lar seg gjennomføre.
Departementet er heller ikke av den oppfatning at høringsbrevets
forslag vil minimalisere det individuelle ansvaret for den enkelte
offiser. Forsvaret stimulerer til aktiv etisk refleksjon omkring
yrkets egenart gjennom sitt utdanningssystem. Det er et absolutt krav
at norske styrker skal følge folkeretten. Det er åpenbart
at beordringsplikt til internasjonale operasjoner ikke fritar den
enkelte fra å følge de regler som er nedfelt i
folkeretten.
NOF/BFO, Fellesforbundet og LO ber Forsvarsdepartementet
vurdere to muligheter for å oppnå en mer effektiv
beordringsplikt. For det første ber de departementet undersøke
muligheten for å underlegge alt befal fredstjenestelovens
bestemmelser. For det andre skisserer BFO/NOF og YS en
løsning der alt befal som ikke er underlagt fredstjenesteloven
blir anmodet om frivillig å slutte seg til loven slik man gjorde
i Danmark. Det vises til kapittel 8.1.3 hvor denne vurderingen er
foretatt.
Som en følge av innføring av beordringsplikten vil
det personaladministrative systemet, knyttet til blant annet rekruttering,
innkalling og klargjøring av slike styrkebidrag, forenkles
og effektiviseres betydelig. Dagens ordning med forvaltning av ulike
kontrakter opphører. Disse endringene vil medføre
innsparinger.
Det må imidlertid påregnes økonomiske
kostnader knyttet til ytterligere tiltak for å kompensere
den merbelastning som oppstår ved utvidelse av beordringsplikten,
som støtte til familien i form av barnepassordninger, vaktmesterordninger
og lignende. Helse-, miljø- og sikkerhetsmessige tiltak
som iverksettes som følge av utvidelse av beordringsplikten, kan
medføre økte kostnader. De nye tiltakene er imidlertid
et resultat av en endring av Forsvarets oppgaver. Det vil derfor
være nødvendig med en omprioritering av Forsvarets
ressursbruk for å understøtte de nye oppgavene.
Nye utgifter i forbindelse med oppfølgning av Forsvarets
personell og deres familier, vil derfor, i all hovedsak, dekkes
ved omdisponering innenfor eksisterende økonomiske rammer.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til den argumentasjon som proposisjonen gir, og vil gi sin
støtte til at militært personell ansatt i Forsvaret
skal kunne beordres til internasjonal tjeneste. I dag er deltakelse
i internasjonale operasjoner basert på frivillighet, NATO
artikkel 5-operasjoner er unntatt, og det samme gjelder muligheten
til å beordre befal som begynte på krigsskoleutdannelse
etter at fredstjenesteloven trådte i kraft 1. januar
1999, men kun om det viser seg at frivillighet ikke rekrutterer
tilstrekkelig personell.
Flertallet viser til at beordringsplikten til
internasjonale operasjoner følger opp forsvarskomiteens
Innst. S. nr. 152 (1999-2000), jf. St.meld. nr. 38 (1998-1999),
der det heter:
"Komiteen understreker at tilstrekkelig kvalitet, kvantitet
og forutsigbarhet i personelltilgangen er en absolutt forutsetning
for at Forsvaret skal kunne bidra effektivt internasjonalt.
Komiteen
peker på at deltakelse i internasjonale operasjoner nå er
en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og at Norge
har påtatt seg bestemte forpliktelser i så måte.
Det
kan etter komiteens mening reises spørsmålstegn
ved rimeligheten i at folk som er yrkesmessig ansatt i Forsvaret
skal kunne vegre seg mot å utføre oppdrag som
er en integrert del av Forsvarets løpende oppgaver og som
Norge gjennom internasjonale avtaler har forpliktet seg til å utføre.
Komiteen
mener at en beordringsordning for befal, bl.a. bygd på erfaringer
fra Danmark, bør vurderes innført og forelegges
Stortinget som egen sak så snart som mulig.
Komiteen
vil i denne sammenheng peke på at deltakelse i internasjonale
operasjoner likevel kan søkes basert på frivillighet,
men at det bør være generell adgang til beordring
av yrkesmessig ansatte i Forsvaret.
Komiteen vil i
denne sammenheng peke på at det vil ta altfor lang tid
før bestemmelsene om beordring i den nåværende
fredstjenesteloven får praktisk effekt."
Flertallet har merket seg at beordringsplikt til internasjonale
operasjoner er standard i alle NATO-land, med unntak av Polen, Tsjekkia,
Portugal og Norge.
Flertallet er også av den oppfatning
at dagens internasjonale operasjoner krever en større grad
av samtrening av de mannskaper som sendes ut til internasjonale
operasjoner. Forsvarets rekrutteringsbase er kraftig minsket. Samtidig
er det sikrest for personellet som tjenestegjør ute, å bruke
samtrente militære enheter til nasjonale og internasjonale
operasjoner. Flertallet mener også at tidsaspektet
er et relevant argument for beordringsplikt, ettersom betydningen av
rask reaksjonsevne er mer relevant mot dagens sikkerhetspolitiske
utfordringer.
Flertallet vil imidlertid at frivillig rekruttering
skal kunne benyttes når dette er hensiktsmessig, ikke minst
for å kunne holde militære enheter i internasjonale
oppdrag over en lengre periode. Flertallet viser
her til den rolle reservebefalet kan utgjøre, og at samme
tankebaner også må gjelde soldater som nettopp
har gjennomført førstegangstjeneste.
Flertallet støtter som en konsekvens
av beordringsplikt for offiserer, også beordringsplikt
for visse kategorier sivilt personell som er ansatt i Forsvaret.
Relevante kategorier sivilt ansatte er ansatte som er viktig for
den militære enhetens evne til å fungere.
Flertallet tar her for gitt at sivilt ansatte
inngår i de regler som folkeretten har på dette
området.
Flertallet understreker at beordringsplikten for
alle ansatte involvert skal utøves så fleksibelt
som mulig. Enkeltpersoner og deres familier skal ha rimelig oversikt
over hva som kan ventes av denne lovendringen.
Flertallet viser til de grunner som proposisjonen
nevner, og ønsker å understreke de helsemessige, velferdsmessige,
familiemessige og eventuelle sosiale grunner som kan tilsi at beordringsplikten
skal utøves på en hensiktsmessig måte.
Flertallet vil også understreke Forsvarets
ansvar overfor det personell som har tjenestegjort ved internasjonale
operasjoner. Dette er personell som har tjenestegjort etter ordre
fra norske myndigheter, og som derfor har krav på tilstrekkelig
oppfølging ved hjemkomst.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det foreslås å endre disponeringsplikten
og innføre beordringsplikt til internasjonale operasjoner
slik at denne omfatter alt befal, samt vervede og enkelte grupper
sivilt tilsatte. Regjeringens begrunnelse for forslaget er at internasjonale operasjoner
er blitt en av Forsvarets hovedoppgaver, og at forslaget derfor
er nødvendig for å sikre at nødvendig
personellmengde kan stilles til aktuelle internasjonale oppgaver.
For yrkesbefal ansatt etter 1. januar 1999 er det langt
på vei beordringsplikt allerede i dag. Dagens regelverk
for denne gruppen skiller seg imidlertid vesentlig fra Regjeringens
forslag på ett vesentlig punkt, ved at beordring vil kunne
skje uavhengig av om tilfredsstillende deltakelse i internasjonale
oppgaver kan skje ved frivillighet. I dag kan beordring av yrkesbefal
ansatt etter 1. januar 1999 kun gjøres dersom
deltakelse i internasjonale oppgaver ikke vil kunne skje med tilfredsstillende
personellmessig bemanning ved frivillighet.
Dette medlem mener det er naturlig å se
forslaget om beordringsplikt i sammenheng med Regjeringens uttrykte ønske
om i økt grad å gjøre bruk av Forsvarets
personellmessige og øvrige ressurser til internasjonale
oppgaver. Dette medlem er negativ til en slik utvikling
i norsk sikkerhetspolitikk og i bruken av Forsvarets personell.
Det sterke fokuset på utenlandsoperasjoner er etter dette
medlems syn galt, og det er ikke nødvendigvis egnet
til å fremme norsk sikkerhet at Norge i større
grad blir involvert i internasjonale militære operasjoner
med uklare eller mangelfulle FN-mandat, og der det er til dels sterk motstand
i geografiske områder der militær inngripen skjer.
Dette medlem mener økt bruk av Forsvarets personell
til internasjonale oppgaver vil måtte gå på bekostning
av et hovedfokus på ivaretakelse av den nasjonale sikkerhet
i Norge. Ivaretakelsen av Norges nasjonale sikkerhet må etter dette
medlemmets syn være Forsvarets hovedoppgave, og
regelverk for Forsvarets personell må derfor også i
hovedsak være utformet med dette som utgangspunkt.
Dette medlem vil vise til at Regjeringen tidligere
har vist vilje til å sende norske soldater til kontroversielle
operasjoner, som i forbindelse med krigen i Irak. Det er etter dette
medlems syn ikke rimelig å pålegge plikt
til å delta i slike operasjoner, som det i høyeste
grad er grunn til å anta at det også blant militært
personell vil være kritiske synspunkter på. Dersom
Regjeringens forslag vedtas, vil dette i realiteten åpne
opp for at det i utstrakt grad kan sendes norske soldater til oppdrag
og settes soldater til å utføre oppgaver som det
kan være sterk motstand mot hos den enkelte soldat. Et
regelverk som åpner opp for dette vil være svært
uheldig.
Dette medlem mener rekruttering til utenlandstjeneste
fortsatt i hovedsak bør være basert på frivillighet.
Videre eksisterer det en noe begrenset adgang til beordring i dagens
fredstjenestelov. Disse to faktorene må være tilstrekkelig
til å sikre at omfanget av personell ved deltakelse i internasjonale
oppgaver er tilstrekkelig. Dette medlem har merket seg
at det fra enkelte hold er anført at det med en slik praktisering
kan oppstå situasjoner der internasjonalt engasjement fra
Norges side vil kunne bli umuliggjort, nettopp fordi den nødvendige
personellmengde for å utføre de aktuelle oppgavene
ikke oppnås. Dette medlem vil i den sammenheng
påpeke at selv full beordringsplikt i en gitt situasjon
kan gi mangel på personell til å utføre
internasjonale oppgaver, dersom omfanget av oppgavene blir stort
nok.
Dette medlem legger for øvrig betydelig
vekt på at det for personell som har gått inn
i Forsvaret på et tidligere tidspunkt enn etter en eventuell
lovendring i tråd med Regjeringens forslag, vil virke svært urimelig å bli
beordret til oppdrag som ligger langt utenfor det det var grunn
til å anta var Forsvarets oppgaver da den militære
karrieren startet. At personell i Forsvaret vil oppleve dette som
urimelig og i strid med forutsetningene ved inntreden i militær
tjeneste ser dette medlem som symptomatisk for den
utvikling av Forsvaret som Regjeringen legger opp til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet går imot å innføre
en beordringsplikt for alt befal, samt vervede og enkelte grupper
sivilt tilsatte. Dagens lovgivning i lov 23. februar 1996
nr. 9 er fullt ut dekkende for å stille alle typer norske
avdelinger til internasjonale operasjoner. Dagens ordning har i
hovedsak fungert godt og bidratt til at Norge har greid å håndtere
store oppgaver i forbindelse med internasjonale operasjoner. Disse
medlemmer mener beordring til tjenestegjøring i
internasjonale operasjoner må reguleres gjennom et lovmessig
nedfelt frivillighetsprinsipp, slik det er gjort i fredstjenesteloven.
Erfaringene viser at befalet anser internasjonal tjeneste som
en naturlig del av sin karriere. Det finnes ingen nevneverdige problemer
knyttet til rekruttering til internasjonale operasjoner i dag, men
man synes her å være opptatt av at de hypotetisk
kan oppstå dersom ingen stiller seg til rådighet
i fremtiden. Disse medlemmer mener det vil være
en klart bedre løsning å gjøre fredstjenesteloven
gjeldende for alle yrkesoffiserer, evt. følge den danske
modellen hvor man ber de som ikke er underlagt loven om å frivillig slutte
seg til den. For å unngå for sterk belastning
på enkeltpersoner og grupper, vil det være naturlig
at de som inngår i avdelinger som skal være klare
til innsats, i den perioden de har den tjenestestillingen, må stille
seg til rådighet for internasjonale operasjoner ved å tegne
kontrakt.
Disse medlemmer vil vise til en representativ
undersøkelse utført av Befalets Fellesorganisasjon
(BFO) i mars 2004 som viser at det er en bred støtte i
offiserskorpset for innføring av fredstjenesteloven til å omfatte
alt personell, også de som er utdannet før 1. januar
1999, som et fullverdig alternativ til beordringsplikt. Det er verdt å merke
seg at undersøkelsen også viser at kun 27 pst.
av offiserene tror at Forsvaret som organisasjon er i stand til å ivareta
offiserenes behov for støtte og helsemessig oppfølging etter
deltakelse i internasjonale operasjoner. Videre er det kun 17 pst.
som tror at Forsvarets ledelse kan ta de nødvendige hensyn
til de sosiale behov offiserene og deres familier har dersom de
skulle få anledning til beordre offiserer til internasjonale
operasjoner. Disse medlemmer mener det er grunn til å legge
vekt på funnene i BFOs undersøkelse.
Disse medlemmer viser til at andre land i Europa
har valgt ulike modeller for rekruttering av personell til utenlandsoperasjoner.
NATO-landene Polen, Tsjekkia og Portugal har ikke beordringsplikt. Finland
har en begrenset beordringsplikt der offiseren på bakgrunn
av en vurdering om det er fare for eget liv ikke kan beordres til
internasjonale operasjoner. Sverige har en ordning som ligger tett
opp til fredstjenestelovens bestemmelser, men denne ordningen er
ikke fullstendig utredet. Sveits har heller ingen beordringsplikt.
Dagens situasjon representerer en fundamental endring når
det gjelder det å utøve et militært yrke.
I dag brukes norsk militærmakt i prinsippet "i hele verden",
på bakgrunn av løpende politiske vurderinger. Det å stå til
tjeneste for slik internasjonal innsats innebærer med andre
ord en grunnleggende tillit til de politiske prosesser og til politisk
ledelse. Det argumenteres med at beordringsplikt vil synliggjøre
det moralske ansvaret det fører med seg å sende
styrker ut i internasjonal tjeneste og hindre at det moralske ansvaret
blir individualisert. Disse medlemmer mener at de
politiske myndigheters ansvar er klart og tydelig, og at det blir
feil å innføre beordringsplikt for å minne
politiske myndigheter på dette ansvaret. Det er et paradoks
at man her ønsker å bidra til å minimalisere
det individuelle ansvaret for hver enkelt offiser. Det vil - og
skal alltid - hvile et tungt individuelt ansvar på offiseren
i utøvelsen av yrket.
Forsvaret har hatt et relativt bredt spekter av kvinner og menn
i sine rekker, med holdninger og en etisk refleksjon som Forsvaret
er helt avhengig av for å forankre sin virksomhet i folket
som en legitim og viktig virksomhet. Disse medlemmer er
bekymret for at beordringsplikt kan gi et snevrere rekrutteringsgrunnlag
som på sikt vil være svært uheldig for
Forsvaret. Også for å sikre høy motivasjon blant
offiserene som deltar i utenlandsoperasjoner, er Forsvaret best
tjent med å basere rekrutteringen på et frivillighetsprinsipp.