Ny bidragsinnkrevingslov - svar til Stortinget

Jeg viser til brev 18. februar 2005.

Til spørsmål 1

For at det skal være aktuelt å anvende motregningsbestemmelsene i forhold til arbeidstakere, må den bidragspliktige ha opparbeidet seg gjeld av en viss størrelse. Løpende bidrag vil normalt bli betalt frivillig eller ved utleggstrekk i lønn.

Det er videre en forutsetning at arbeidstakeren har krav på det offentlige som det kan motregnes i. I praksis vil arbeidstakere flest bare risikere motregning i krav på tilbakebetaling av for meget betalt forskuddsskatt, såkalt skattemotregning. Motregning vil også kunne tenkes i etterbetaling av trygdeytelser til livsopphold.

Når en arbeidstaker av ulike årsaker har pådratt seg bidragsgjeld, vil gjelden kunne nedarbeides ved et høyere trekk i lønn enn det løpende bidraget eller ved å ta utlegg i eiendom eller gjenstander som den bidragspliktige eier. Å øke trekket i lønn vil ofte være uheldig for arbeidstakeren på grunn av løpende faste utgifter. Skattemotregning vil i praksis kunne framstille seg som en mildere form for gjeldsinnkreving enn alternativene, samtidig som metoden også byr på klare fordeler for innkrevende myndighet (enkel oppgjørsmåte).

Reglene i dekningsloven til beskyttelse for debitor gjelder også for motregning.

Til spørsmål 2

Som nevnt i mitt tidligere brev, er det en nær sammenheng mellom forslaget i § 11 tredje ledd om innkreving mot nærstående og opplysningsplikten for nærstående etter § 21 tredje ledd. Opplysningsplikten er bare aktuell når det er aktuelt å foreta innkreving overfor nærstående. Dette vil være tilfelle der bidragspliktige arbeider i vedkommende nærståendes bedrift mot liten eller ingen godtgjørelse (dvs. liten eller ingen godtgjørelse som oppgis til beskatning mv.), og det ikke foreligger rimelig grunn til at vanlig godtgjørelse ikke gis. Unndragelse av bidragsplikten må ut fra de konkrete forholdene framtre som hovedformålet.

Når det på denne bakgrunn iverksettes innkreving mot nærstående, vil det, på samme måte som når det gjelder innkreving overfor bidragspliktige, kunne være aktuelt å be om økonomiske opplysninger for å lokalisere verdier som det kan tas utlegg i. Hensikten er å effektivisere innkrevingen og sikre de angjeldende barna det underholdet de har krav på etter barneloven.

Jeg vil nok engang understreke at forslaget ikke gir, og heller ikke er ment å gi, en generell opplysningsplikt for nærstående. Opplysningsplikten gjelder utelukkende de få tilfelle der det framtrer som relevant å kreve inn bidraget hos nærstående. Dette vil ikke gjelde mer enn 5-10 tilfelle per år, og opplysningsplikten vil neppe bli gjort gjeldende i alle disse tilfellene.

Forslaget er et ledd i bestrebelsene for å finne tiltak der innkrevingen i dag er lite effektiv. Jeg viser i den forbindelse til mitt brev 15. februar 2005. Forslaget er rettet mot de marginale tilfellene, med usedvanlig lite samarbeidsvillige bidragspliktige, og det skal foreligge klare holdepunkter for bidragsunndragelse før det iverksettes innkreving mot nærstående. Det ligger i sakens natur at det må vises tilbakeholdenhet her.

Det er mulig at sammenhengen mellom innkrevingsbestemmelsen og bestemmelsen om opplysningsplikt kunne ha kommet klarere fram i loven. Dette kunne skje ved en omdisponering av reglene, slik at vilkåret om mistanke om bidragsunndragelse knyttes direkte til innkrevingsbestemmelsen, som uansett ville blitt praktisert på denne måten (i likhet med bestemmelsen i gjeldende lov § 8 første ledd om innkreving mot foreldre eller ektefelle). Opplysningsplikten for nærstående kunne da gjøres betinget av at det iverksettes innkreving mot disse personene.

Hensikten med de foreslåtte reglene er å sikre oppfyllelse av underholdsplikten etter barneloven ved at det innkreves bidragsmidler som kan fordeles videre til de berettigede. Når det gjelder spørsmålet om straff og bistand fra domstolene, er det tvilsomt om det vil kunne reises straffesak mot nærstående for medvirkning til bidragsunndragelse. Straffansvar vil dessuten neppe være et hensiktsmessig virkemiddel i denne sammenhengen. De samme grunner som gjør det nødvendig å utvise varsomhet i forhold til innkreving mot nærstående, synes i enda sterkere grad å gjøre seg gjeldende i forhold til straff. Videre vil en straffesak være tidkrevende og heller ikke uten videre føre til økt innbetaling av bidragsmidler. Den bidragspliktiges eget forhold vil imidlertid kunne være straffbart, og det tas årlig ut tiltale mot et lite antall bidragspliktige. I praksis anses dette som absolutt siste virkemiddel.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at både nærstående og den bidragspliktige selv vil kunne klage innkrevingstiltak inn for tingretten (namsretten), med anke til lagmannsretten og eventuelt Høyesterett. Domstolsapparatet vil derfor kunne komme inn i fullt monn i disse sakene. Rettsapparatet vil eksempelvis kunne oppheve et innkrevingstiltak mot nærstående som ubegrunnet. De nødvendige rettssikkerhetshensyn skulle derfor være ivaretatt.

Bidrag kan i dag kreves inn hos ektefelle eller foreldre når bidragspliktige arbeider i disse personenes bedrift mot liten eller ingen godtgjørelse, uten at dette har en rimelig forklaring. Denne adgangen brukes i svært få tilfelle. Den vesentlige funksjonen ligger på det preventive plan. Det sies fra om at slike forhold ikke er akseptable, og at de aktuelle arrangementene heller ikke vil bli akseptert.

Dagens adgang til innkreving mot foreldre/ektefelle antas å dekke en stor del av behovet for slike virkemidler ved bidragsinnkrevingen. Det er imidlertid et klart behov for å likestille samboer med ektefelle. Utviklingen har dessuten ført med seg en større grad av kompleksitet i økonomiske forhold, og økte muligheter til smutthull for den som ønsker å unngå sine forpliktelser. Erfaringene i praksis viser derfor at det er behov for å utvide dagens adgang til innkreving mot nærstående, og forslaget i proposisjonen tar sikte på dette.