Med sakshandsamingsreglar blir det i denne samanhengen sikta
til reglar om utreiingsplikt, tryggleikssamtale, underretning, grunngjeving,
innsyn og klage. Gjeldande sakshandsamingsreglar finns i forskjellige
rettskjelder. Enkelte reglar går fram av tryggleikslova,
andre reglar går fram av føresegna til NSM til
tryggleikslova og praksis.
Når det gjeld utreiingsplikta, plikta til å sjå til
at saka er tilstrekkeleg opplyst før klareringsavgjersle blir
fatta, går denne ikkje uttrykkeleg fram i tryggleikslova.
Utreiingsplikta går fram i føresegna til NSM til
tryggleikslova. Det er lagt til grunn at denne plikta i klareringssaker
også må kunne utleiast av dei alminnelege forvaltningsrettslege
prinsippa.
I klareringssaker er klareringsstyringsmaktene sin gjennomføring
av samtale med den som skal klarerast, ofte ein sentral del av sakshandsaminga
for å danne seg et bilete av den tryggleiksmessige kvalifikasjonen
til vedkommande. I tryggleikslova har dette kome til uttrykk i § 21
tredje ledd, der det går fram at klareringsstyringsmakta
kan få fram uklåre forhold med å halde
ei tryggleikssamtale.
Den som har vore vurdert tryggleiksklarert, har rett til å bli
gjort kjent med resultatet. Når avgjersla er negativ, skal
resultatet utan vidare gjerast kjent for vedkommande, jf. § 25
andre leddet.
Grunngjevingsplikta i klareringssaker går fram av lova § 25
andre og tredje ledd. Grunngjeving kan gis der avgjersla er negativ,
dersom vedkommande ber om dette etter å ha fått
underretning om avgjersla. Det blir såleis ikkje gitt grunngjeving
samstundes med underretninga, noko som er hovudregelen etter forvaltningslova.
Grunngjeving skal gis, med mindre person- eller kjeldevern omsyn
eller omsynet til vern av skjermingsverdig informasjon er til hinder
for dette. Klareringsstyresmaktene skal hente inn uttale frå NSM
før grunngjeving kan gis.
Reglar om innsyn er ikkje regulert i tryggleikslova. Likevel
har det utvikla seg ein praksis som gir rett til innsyn i eiga sak
etter at klareringsavgjerd er fatta. Innsyn blir i hovudsak vurdert
etter dei same kriteria som gjeld for grunngjeving, jf. ovanfor.
Nærare retningsliner om innsyn går fram av NSM
sin føresegn.
Ei klareringsavgjerd kan ein klage på til eit klageorgan,
jf. § 25 fjerde leddet.
Arbeidsgruppa har anbefalt ein regelstruktur som inneber at dei
sentrale sakshandsamingsreglane om tryggleiksklarering går
fram av tryggleikslova med føresegner. Når det
gjeld handsaminga i klagesaker, blir det gjort framlegg om at reglane
i forvaltningslova kapittel VI skal gjelde tilsvarande i klareringssaker,
dersom ikkje anna går fram av tryggleikslova eller personelltryggleiksføresegna.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet har innvendingar til denne regelstrukturen.
NSM meiner at for å gjere det enkelt for brukarane, bør
ein samling av alle sakshandsamingsreglane i eitt kapittel i føresegna
om personelltryggleik bli vurdert. Departementet er ikkje samd i
dette. Løysinga til arbeidsgruppa skil seg ikkje ut i forhold
til det som er vanleg i forvaltninga, altså at ein har
ein særlov på eit spesifikt forvaltningsområde
som blir supplert av dei alminnelege reglane i forvaltningslova.
Departementet kan ikkje sjå at det ligg føre særlege
omsyn i klareringssaker som gjer naudsynt ein annan regelsystematikk enn
det som elles er vanleg. Vidare meiner departementet det er et mål
i seg sjølve og eit viktig signal, at prinsippa i forvaltningslova
i større mon blir brukt i klareringssaker.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om ei lovfesting av kravet om saksopplysning
i klareringssaker. Dette blir ikkje eksplisitt drøfta i
hovuddelen i rapporten, men er omtalt på side 99 i merknadane
til dei konkrete lovforslaga. Regelen som gjeld i dag om at klareringsstyringsmaktene
skal søke å klargjere uklare forhold, går
ut.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet er den einaste av høringsinstansane
som har uttalt seg om dette. Det blir peika på at endringa
er ei harmonisering av saksopplysningskravet i forvaltningslova
og elles i tråd med gjeldande anbefalingar frå NSM.
Forslaget er ei lovformalisering av gjeldande rett. Plikta for
klareringsstyresmaktene til saksopplysning er eit grunnleggjande
krav til sakshandsaminga som bør bli lovfesta, og departementet
er såleis samd med arbeidsgruppa om at dette prinsippet
bør inn i tryggleikslova.
Arbeidsgruppa gjer uttrykk for at tryggleikssamtale er eit nyttig
reiskap for klareringsstyringsmaktene med omsyn til å få den
tryggleiksmessige kvalifikasjonen til vedkommande tilstrekkeleg
opplyst. Tryggleikssamtale kan og vere eit viktig element i rettstryggleiken
for den einskilde. Det blir såleis gjort framlegg om ei
presisering i loven om gjennomføringstidspunktet for slik
tryggleikssamtale. Denne presiseringa inneber at tryggleikssamtale
skal gjennomførast noko oftare enn etter den regel som
gjeld i dag. Arbeidsgruppa gjer framlegg om nærare reguleringar
i føresegn om bruk av bilete opptak frå tryggleikssamtale,
audiovisuelt opptak. Ein viser elles til nærare drøfting
om tryggleikssamtale i rapporten på side 78 - 80.
Sosialdepartementet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Organisasjonen
Mot Offentlig Diskriminering støtter framlegget frå arbeidsgruppa.
Etterretningstjenesten peiker på at tryggleikssamtale kan
bli gjennomført med bruk av telefon, og anbefaler at dette
blir avklart i lov eller føresegn. Telenor går
mot framlegget, og meiner den praksis som gjeld i dag der tryggleikssamtale
blir gjennomført når det er eit behov, blir oppretthalde.
Datatilsynet etterlyser reglar for oppbevaring av audiovisuelt opptak
av tryggleikssamtale.
Tryggleikssamtale er ein viktig kjelde til informasjon om den
tryggleiksmessige kvalifikasjonen til ein person. Derfor er dette
elementet i sakshandsaminga nyttig frå eit tryggleiksmessig
synspunkt. Tryggleikssamtale kan også styrke rettstryggleiken for
den einskilde når ein slik samtale kan oppklare forhold
som er viktig for avgjerda. Arbeidsgruppa meiner at audiovisuelt
opptak vil kunne betre rettstryggleiken til vedkommande av notoritetsomsyn,
og gjer framlegg om reglar om dette i føresegn. Departementet
er samd i framlegget om at tryggleikssamtale skal nyttast, utan
i dei tilfelle der dette openbart ikkje er naudsynt.
Som peika på av arbeidsgruppa ville det tryggleiksmessig
sett vore optimalt å ha tryggleikssamtale i alle klareringssaker.
Ei slik løysing er ikkje ønskeleg, sett frå ein
ressursmessig ståstad. Departementet har i denne samanhengen
merka seg uttalinga frå Etterretningstjenesten om at ein
mellomløysing kan vere å gjennomføre
tryggleikssamtale med bruk av telefon. Det vil også vere
mogleg å ha tryggleikssamtale via lydbiletekonferanse,
dersom slikt utstyr er tilgjengeleg. Departementet er positiv til
slike løysingar, og vil vurdere å regulere dette
i føresegn. Når det gjeld kommentaren frå Datatilsynet
og etterlysinga av bestemmingar om sletting av opptak frå samtalar, vil
departementet vise til at arbeidsgruppa gjer framlegg om ein bestemming
i føresegn som seier at samtalen skal lagrast etter dei
reglar som gjeld for opplysningar i klareringssaker elles. Dette
inneber at samtalen skal oppbevarast så lenge tryggleiksklareringa
er gyldig. Dersom klarering blir nekta, skal opptaket av samtalen
bli oppbevart i 10 år. Når det gjeld merknaden
frå Datatilsynet om at ein bør slette opptaket
etter klagebehandling av klareringssaka, vil departementet presisere
at dette kan innebere at EOS-utvalget blir hindra frå å sjå opptak
frå samtalen med ein eventuell gjennomgang av ei sak. Departementet har
den oppfatninga at EOS-utvalget i sin kontroll av ei klareringssak
bør ha tilgang til dei same opplysningane som klareringsstyringsmakta
og klageorganet har hatt tilgang til, og støtter såleis
framlegget til arbeidsgruppa om sletting av opptak frå samtalar.
Arbeidsgruppa går inn for å oppretthalde den
regel som gjeld i dag om at underretning utan oppmoding skal skje
når avgjerda er negativ, jf. rapporten side 85-87.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Organisasjonen Mot Offentlig
Diskriminering er positive til framlegget til arbeidsgruppa. Datatilsynet
meiner at underretning skal skje også ved positive klareringsavgjerder.
Departementet er samd med arbeidsgruppa i at underretning utan
oppmoding berre skal skje når avgjerda er negativ. I denne
samanheng er det lagt størst vekt på at underretning
utan oppmoding også ved positive avgjerder, vil innebere
ei uforholdsmessig arbeidsbyrde for klareringsstyringsmakta. Som
regel vil vedkommande av seg sjølv forstå at klarering
er gitt, typisk når vedkommande har fått søkt
stilling. I tillegg vil innkalling til autorisasjonssamtale synliggjere
eit positivt klareringsutfall. Vidare vil departementet peika på at
det som regel ikkje er eit markant rettstryggleiksmessig behov for
underretning når avgjerda er positiv.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om ein hovudregel om at grunngjeving
av negativ klareringsavgjerd, skal bli gitt samstundes med underretninga
om utfallet i klareringssaka. Samstundes grunngjeving er hovudregel
i norsk forvaltningsrett. Ein kan ikkje sjå at det ligg
føre slike omsyn i klareringssaker at denne hovudregelen
ikkje kan følgjast også her. Vidare har ein forslag
om nye reglar som presiserer vilkåra for når ein
kan unnlate å grunngi. Desse unntaksbestemmingane er søkt
klargjort og harmonisert med reglane i forvaltningslova. Arbeidsgruppa
gjer framlegg om å oppheve ordninga som gjeld i dag med
at klareringsstyringsmaktene må innhente uttaling frå NSM før
grunngjeving kan gis. Ein viser til rapporten side 80 - 84 for nærare
drøfting om desse spørsmåla.
EOS-utvalget, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste,
Etterretningstjenesten, Senter mot etnisk diskriminering, Organisasjonen Mot
Offentlig diskriminering og Telenor har gitt uttaling om grunngjevingsplikta
i klareringssaker. Alle desse er i hovudsak samd med arbeidsgruppa,
men nokre av dei har einskilde merknadar. EOS-utvalget reiser ei
problemstilling som gjeld det forvaltningsrettslige prinsippet om
meir offentlegheit i forvaltninga.
For detaljerte merknader, sjå punkt 6.6.1 i proposisjonen.
Departementet stiller seg i det vesentlege bak forslaget til
arbeidsgruppa. Departementet er samd i at grunngjeving for ei negativ
klareringsavgjerd bør bli gitt samstundes med underretninga
om avslaget. I praksis er det svært sjeldan at grunngjeving
av tryggleiksomsyn ikkje kan bli gitt. Vidare er departementet samd
i å oppheve den noko tungvinte løysing som gjeld
i dag om at klareringsstyringsmaktene må innhente uttaling
frå Nasjonal sikkerhetsmyndighet før ein kan gi
grunngjevinga. Departementet er også positiv til at vilkåra
for når ein kan unnlate grunngjeving er presisert og søkt
harmonisert med reglane i forvaltningslova. Desse unntaksreglane
gjer at dei tryggleiksklarerte lettare kan forutberekne si rettsstilling.
Departementet har flytta unntaksbestemmingane for grunngjeving
i fjerde leddet, inn i tredje leddet. Dette inneber ikkje nokon
realitetsendring. Når det gjeld unntaksreglane i bokstav
a og b, er dette meint som ei presisering av gjeldande bestemmingar
i § 25 tredje leddet om unntak for grunngjeving
av kjeldevern omsyn eller av omsynet til vern av skjermingsverdig
informasjon. Bokstav c erstattar den tidligare unntaksregelen av
"personvernmessige" omsyn. Personvernmessige omsyn har etter oppfatninga
til Etterretningstjenesten tidligare omfatta både personvernet
for den som skal klarerast og andre sitt personvern, typisk nærståande
til den som skal klarerast. Framlegget frå arbeidsgruppa
til bestemming i bokstav c er etter Etterretningstjenesten sitt
syn noko snevrare utforma, idet den kan tolkast til berre å regulere
unntak for grunngjeving av omsyn personvernet til den som skal klarerast.
Departementet presiserer at unntaksbestemminga ikkje er utarbeida
av omsyn til personvernet til vedkommande, men omsynet til hans
eller hennes forhold til nærståande personar. Sjølv
om unntaksbestemminga er utforma av omsyn til den som skal klarerast,
vil bestemminga samstundes gi til resultat personvern for dei nærståande
til den som skal klarerast. Når det gjeld omsyn til andre sitt
personvern og som ikkje er nærståande, ser departementet
ikkje behov for å lovfeste ein slik unntaksregel i klareringssaker.
Politiets sikkerhetstjeneste har tatt til orde for at ein tar
inn ein bokstav i tryggleikslova som seier at grunngjeving kan bli
unnlate av "særlige grunner". Dette er ein vidt utforma
"sekkebestemming" som departementet er skeptisk til å innføre
i tryggleikslova. Riktig nok går fram ein slik bestemming
i forvaltningslova, men departementet ønskjer ikkje at
liknande bestemming med så ubestemt form som gir stort
rom for skjønnsutøving skal gå fram av
tryggleikslova.
Arbeidsgruppa har drøfta om det bør bli utarbeida
ei intern grunngjeving hos klareringsstyringsmakta samstundes med
at avgjerda blir fatta, jf. rapporten side 80. Dette vil tvinge
klareringsstyringsmakta til å tenke nøye gjennom
grunnane for avgjerda og sikre notoritet rundt henne slik at effektiv
etterkontroll blir gjort mogleg. Ei slik plikt til å utarbeide
ei intern grunngjeving er likevel ikkje foreslått lovfesta.
Departementet er på dette punkt samd med Nasjonal sikkerhetsmyndighet
som har uttalt at ein så vidt viktig rettstryggleiksregel,
bør gå fram av lovteksten. Departementet vil såleis
gjere framlegg om ei lovregulering av plikta for klareringsstyresmakta
til å utarbeide intern grunngjeving.
EOS-utvalget reiser ei problemstilling om prinsippet om meiroffentlegheit
i forvaltninga gjeld i klareringssaker. Departementet sluttar seg
til EOS-utvalgets vurderingar om denne problemstillinga, og understrekar
at meiroffentlegheitsprinsippet i forvaltningsretten skal nyttast
på same måte i klareringssaker som forvaltninga
elles.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om å lovregulere ein hovudregel
om rett til innsyn i eiga klareringssak. Denne innsynsretten trer
i kraft etter at avgjerd er fatta i førsteinstansen, og
skal i utgangspunktet skje med at vedkommande blir gitt kopi av
dei aktuelle dokumenta. Grensene for når innsyn kan gis,
er harmoniserte med det vedkommande har krav på av grunngjeving.
Rapporten drøfter desse spørsmåla på side
88-89.
Eit særskilt spørsmål om innsyn oppstår
i samanheng med audiovisuelt opptak av tryggleikssamtale. Problemstillinga
er om vedkommande skal ha rett til å få sjå opptaket
av samtalen. Arbeidsgruppa konkluderer med at vedkommande ikkje
bør gis rett til innsyn i audiovisuelt opptak av tryggleikssamtale.
Denne problematikken er drøfta i rapporten på side
79-80.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet støtter framlegget, og
syner til at dette er i samsvar med gjeldande praksis og anbefalingar
som tidligare er gitt av NSM. Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering
er samd i framlegget, og peiker på at innsyn er avgjerande
viktig og sjølvsagt. EOS-utvalget og Datatilsynet har merknader
til spørsmålet om innsyn i audiovisuelt opptak
frå tryggleikssamtale. Desse høringsinstansane
er kritiske til at vedkommande ikkje skal ha rett til innsyn i opptaket
av tryggleikssamtalen.
For detaljerte merknader frå EOS-utvalget og Datatilsynet,
sjå punkt 6.7.1 i proposisjonen.
Departementet støtter framlegget til arbeidsgruppa om
at det bør bli innført ein eigen paragraf som omhandlar
retten til innsyn i eiga klareringssak. Innsyn er eit sentralt tryggleiksmessig
element i sakshandsaminga, og bør derfor regulerast i lov.
Departementet er samd med arbeidsgruppa i at innsynsretten bør
tre i kraft etter at avgjerd om klarering er fatta av førsteinstansen.
Kontradiksjonsomsyn tilseier i utgangspunktet at vedkommande bør kunne
få innsyn før avgjerd blir fatta av førsteinstansen.
Departementet meiner likevel at tungtvegande tryggleiksomsyn tilseier
at innsynsretten bør oppstå etter at avgjerd er
fatta av førsteinstansen.
Når det gjeld skrankane i innsynsretten, er departementet
samd i at desse må vere i samsvar med dei skrankar som
gjeld for retten til grunngjeving. Ein viser såleis til
vurderingane ovanfor om lovmessige grenser i retten til grunngjeving.
Departementet er samd med arbeidsgruppa i at vedkommande ikkje bør ha
innsynsrett i dokument som er utarbeida for den interne saksførebuinga,
med unntak av opplysningar eller samandrag eller annen omarbeiding
av faktum. Dette harmonerer med unntaksbestemminga for innsyn i
forvaltningslova § 18.
Eit særskilt spørsmål er om vedkommande
bør ha rett til innsyn i audiovisuelt opptak av tryggleikssamtale.
Arbeidsgruppa har kome til at slik innsynsrett ikkje bør
innførast. Departementet er ikkje samd i dette, og sluttar
seg til dei vurderingar EOS-utvalget og Datatilsynet har gjort i
dette spørsmålet. Departementet kan vanskeleg
sjå at tryggleiksomsyn kan vege så tungt at ikkje
vedkommande skal få sjå opptak av ein samtale
han sjølv har deltatt i. Ein vil her presisere at vedkommande
likevel ikkje bør få tilsendt kopi av opptaket.
Dette kan opne for misbruk, særleg slik at samtalen og
dei metodar tryggleikstenesta nyttar i denne, kan bli alminneleg
kjent og gjenstand for analyse. Innsyn i tryggleikssamtale bør
skje på den måten at vedkommande møter
opp hos klareringsstyringsmakta, og ser samtalen der. Departementet
vil fremje forslag om at innsynsrett i tryggleikssamtale blir lovfesta.
Arbeidsgruppa gjer framlegg om å etablere ei nyordning
med oppnemning av advokat for dei tilfelle der grunngjeving eller
innsyn ikkje kan bli gitt til den som har blitt nekta tryggleiksklarering.
Advokaten vil etter å ha vurdert saka, gi råd
til vedkommande om det hefter feil ved sakshandsaminga og om saka av
den grunn bør påklagast. Arbeidsgruppa drøfter dette
på side 83-84.
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering og Telenor stiller
seg bak framlegget til arbeidsgruppa. Politiets sikkerhetstjeneste
ser føremon i advokatordninga, men peiker på at
det vil vere vanskeleg å skilje mellom den grunngjevinga
som er ukjent for den som har vært vurdert tryggleiksklarert
og klareringsstyresmakta si interne vurdering. Nærings-
og handelsdepartementet seier seg skeptisk til advokatordninga. Nasjonal
sikkerhetsmyndighet spør om det er eit reelt behov for
ei slik ordning. Norges vassdrags- og energidirektorat meiner Kontrollutvalet
(EOS-utvalget) tek omsyn til grensesnittet mellom rettstryggleik
og personelltryggleik, og stiller seg tvilande til oppnemning av
ei særskilt advokatgruppe. Riksarkivaren meiner det ikkje
er naudsynt at advokatane blir klarert for høgste nivå (COSMIC
TOP SECRET), men at HEMMELIG er tilstrekkjeleg.
For detaljerte merknader frå Nærings- og handelsdepartementet
og NSM, sjå punkt 6.8.1 i proposisjonen.
Departementet kan i det vesentlege slutte seg til dei vurderingar
og den konklusjonen som arbeidsgruppa gjer seg om dette.
Etter dei erfaringar med klareringssaker ein har i dag, vil unntak
frå grunngjeving/innsyn etter framlegga til nye
reglar, berre skje i sjeldne tilfelle. Departementet går
ut frå at dette er bakgrunnen for at Nasjonal sikkerhetsmyndighet
stiller spørsmål ved behovet for ei slik ordning.
Departementet meiner at ei advokatordning vil vere viktig, sjølv
om denne ikkje vil vere aktuell i så mange tilfelle. Dersom
ein unntaksvis må unnlate grunngjeving/innsyn,
vil advokaten sin gjennomgang av saksopplysningane vere til hjelp
for vedkommande sjølv. Den gjennomgangen av saksopplysningane
som advokaten gjer, vil også syte for at det ikkje blir
reist tvil om dei reelle forhold som tilseier tilbakehald av grunngjeving/innsyn.
Såleis vil dette kunne vere ei ordning som kan bidra til å hindre
ei eventuell mistenkeliggjering av motivet til klareringsstyringsmakta,
noko som er essensielt med omsyn til den generelle tilliten til
tryggleikstenesta.
Når det gjeld uttalinga frå Norges vassdrags-
og energiverk om at EOS-utvalget tek omsyn til grensesnittet mellom
rettstryggleik og personelltryggleik, vil departementet peike på at
dette først og fremst er ein etterkontroll som skjer når
ei sak er slutthandsama i forvaltninga. Dette er ein viktig parlamentarisk kontrollfunksjon,
men rettstryggleiksmessig har den visse manglar som følgje
av at kontrollen skjer på et seint stadium. Advokaten vil
til skilnad kunne yte hjelp mens saka ennå verserer i forvaltninga,
før ei endeleg klareringsavgjerd er fatta.
Advokaten blir ikkje automatisk brakt inn i saka, men berre etter
direkte oppmoding frå vedkommande. Dette har også ei
personvernmessig side, på den måten at vedkommande
sjølv bør kunne velje om ein advokat skal få tilgang
til personopplysningar.
Det er klareringsstyringssmakta som skal dekke advokatkostnadane.
Ettersom unntak frå grunngjeving/innsyn vil vere
aktuelt i sjeldne tilfeller, kan departementet ikkje sjå at
dette vil vere nemneverdig kostnadsdrivande. Til dette kjem også at
advokaten sin dokumentgjennomgang i dei fleste tilfelle ikkje vil
vere nokon stor arbeidsbyrde.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet uttaler at advokaten i praksis vil
kunne ta ei avgjersle om klage, som bør ligge hos klareringsstyringsmakta.
Departementet vil generelt peike på at i dei tilfelle der
ein person tek i mot hjelp av advokat eller annan fullmektig overfor
forvaltninga, inngår det ofte i denne hjelpa råd
om eventuell klage. I så måte kan ikkje departementet
sjå at denne ordninga representerer nokon prinsipiell skilnad.
Vidare vil vedkommande, som i andre saker, fritt kunne velje å gå imot
advokatens råd.
Departementet er samd med Nasjonal sikkerhetsmyndighet om at
oppnemning av advokat må setje som vilkår at vedkommande
først har klaga på manglande grunngjeving/innsyn.
Departementet vil presisere dette ved å ta inn ein ny,
siste setning i § 25 b andre leddet.
Departementet vil gjere framlegg om ei mindre justering av andre
leddet i § 25 b ved å sløyfe
orda "av klareringsmyndigheten". I motsatt fall kan ein forstå det
slik at det er klareringsstyringsmakta som oppnemnar advokat, noko
som harmonerer dårleg med første ledd som bestemmer
at departementet er oppnemningsstyringsmakta.
Vidare vil departementet gjere ein presisering i tredje ledd,
der det går fram at advokaten ikkje skal ha tilgang til
den interne vurderinga til klareringsstyresmakta. Med intern vurdering
sikter nok arbeidsgruppa til interne dokumenter som nemnd i § 25
a andre leddet, siste punktum. Departementet gjer framlegg om ei
presisering av dette i lovteksten.
Arbeidsgruppa har gjort framlegg om at den oppnemnde advokaten
skal gis klarering for høgste nivå, det vil seie
COSMIC TOP SECRET. Det kan reisast spørsmål om
ei så høg klarering er naudsynt. Departementet
meiner det ikkje kan utelukkast at det i dei sjeldne sakene der
advokatoppnemning er aktuelt, kan innebere kontakt med informasjon
av høgste gradering.
Klageretten er ein sentral rettstryggleiksgaranti som ein legg
til grunn blir vidareført. Klagebestemmingane blir plassert
i ein eigen paragraf. I denne blir det presisert kva for avgjerder
som kan påklagast. Dessutan blir sentrale fristbestemmingar
som tidlegare var regulert i føresegn, nå tatt
inn i lova. Gjeldande § 25 i tryggleikslova bestemmer
at forvaltningslova kapittel IV til VI ikkje gjelder for avgjerder
om tryggleiksklarering. Arbeidsgruppa gjer framlegg om ei endring
av dette utgangspunktet for så vidt gjeld klagebestemmingane.
Ein viser elles til rapporten side 89-90.
Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering støtter
forslaget til ny § 25 c, og viser til at reell
handsaming i to instansar er eit absolutt rettstryggleikskrav. Nasjonal
sikkerhetsmyndighet meiner det bør vurderast ei klargjering
når det gjeld spørsmålet om avvisning
av ein klage kan bli påklaga. Vidare blir det gjort framlegg
om ei mindre språkleg justering av andre leddet i paragrafen,
med at "manglende" grunngjeving blir endra til "nektet" grunngjeving.
Politiets sikkerhetstjeneste har ein merknad til tryggleikslova
sitt forhold til forvaltningslova på dette punktet:
"I første ledd gir uttrykket så langt
det passer store muligheter for individuell tolkning og kan skape usikkerhet.
Vi kan vanskelig se forhold som skulle være aktuelle og
hvor forvaltningsloven kap VI ikke skulle passe.
Vi
foreslår derfor følgende tekst:
"Bestemmelsene
i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende i klareringssaker
om ikke annet følger av denne lov eller forskrift om personellsikkerhet."
Departementet sluttar seg i det vesentlege til arbeidsgruppa
sitt lovforslag, men er samd med Politiets sikkerhetstjeneste om å stryke
passusen "så langt det passer" for så vidt gjeld
bruken av klagebestemmingane i forvaltningslova. Departementet går
såleis inn for å utforme første leddet
i tråd med høringsuttalinga frå Politiets
sikkerhetstjeneste. Sidan departementet ikkje gjer framlegg om endringar
i strukturen til klareringsstyringssmakta, jf. drøftinga
nedanfor, blir gjeldande regel i § 25 fjerde leddet
om kven som er klageinstans, vidareført i lovforslaget
tredje leddet.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet ønskjer ei klargjering
når det gjeld spørsmålet om avvisning
av ein klage kan bli påklaga. Departementet presiserer
at forvaltningslova sine reglar om klage foreslås å kunne bli
brukt også i klareringssaker, såleis at forvaltningslova
si løysing på dette spørsmålet
gjeld i saker om tryggleiksklarering.
Departementet er elles samd med Nasjonal sikkerhetsmyndighet
i at omgrepet "manglende" grunngjeving i andre ledd, bør
endrast til "nektet" grunngjeving. Lovforslaget vil bli endra i
samsvar med dette.
Vidare vil departementet ta inn ei ny, andre setning i fjerde
leddet i klagebestemminga. Denne setninga klargjer dei nye fristane
som gjeld for klage på realitetsavgjerda dersom vedkommande
klager på at grunngjeving eller innsyn er nekta.
Komiteen viser til dei presiseringar
som står innleiingsvis i kapittel 6, og at kapittelet tek
opp relasjonen mellom tryggleikslova og forvaltningslova, og forhold
knytt til utgreiingsplikt, tryggleikssamtale, underretning, grunngjeving,
innsyn og klage.
Komiteen viser til kapittel 6.3 om utgreiingsplikt,
og at dette er ei lovformalisering av gjeldande rett. Komiteen støttar
departementets vurdering om at prinsippet om saksopplysning bør
etablerast som ein del av tryggleikslova.
Komiteen viser til kapittel 6.4 om tryggleikssamtale,
og deler oppfatninga til arbeidsgruppa om at tryggleikssamtale er
eit nyttig reiskap for styresmaktene i klareringsarbeidet. Komiteen viser
elles til dei vurderingar som departementet gjer, om at tryggleikssamtale
er ei viktig informasjonskjelde, men at denne kjelda til informasjon
vil støyte på innskrenkingar av ressursmessig
art. Komiteen viser derfor til dei vurderingar som
ligg føre med omsyn til bruk av telefon, for slike samtalar. Komiteen viser
elles til departementets vurdering av lagring av tryggleikssamtalar,
og sluttar seg til den.
Komiteen viser til kapittel 6.5 om underretning,
og deler departementets syn om at underretning skal gjevast utan
oppmoding når avgjerda er negativ, og komiteen deler
dei prioriteringar som departementet legg til grunn, både
når det gjeld ressursbruk og rettstryggleik.
Komiteen viser til kapittel 6.6 om grunngjeving. Komiteen viser
forståing for at det av særskilte grunnar ikkje
alltid kan grunngjevast kvifor ei klarering blir negativ, men viser
også til at departementet skriv at det er sjeldan slik
grunngjeving ikkje kan gjevast. Komiteen deler også dei
vurderingar som blir gjort av EOS-utvalet, og også av departementet,
om at prinsippet om meiroffentligheit også gjeld i klareringssaker.
Komiteen viser til kapittel 6.7 om innsyn, og deler
det syn om at prinsippet om innsyn er så viktig at det
bør regulerast i lov med ein eigen paragraf. Komiteen deler
elles synet til departementet om at innsyn ikkje skal skje før
ei avgjerd er fatta i første instans, og at unntak for
innsyn elles bør harmonere med forvaltningslova. Komiteen er
heller ikkje framand for at innsynsrett i tryggleikssamtale blir lovfesta,
men at denne innsynsretten er innskrenka til framvising hos klareringsstyresmakta.
Komiteen viser til kapittel 6.8 om oversending av
sak til særskilt oppnemnd advokat, og deler departementets
vurdering, men vil leggje til at ordninga kan vise seg å vera
kostnadskrevjande ut over den reelle nytteverdien, slik som NSM
legg vekt på i sin høyringsuttale. Komiteen meiner
at departementet på dette punkt må gi Stortinget
tilbakemelding om korleis situasjonen går seg til. Viser
det seg at NSM har rett i si vurdering av denne nyordninga, kan
det stillast spørsmål om ordninga bør
vidareførast.
Komiteen viser til kapittel 6.9 om klage, og legg
til grunn at retten til å klage er eit sentralt forhold
i prinsippet om rettstryggleik. Komiteen stør framlegget
om at retingslinjene for klage skal plasserast i ein eigen paragraf. Komiteen har
merka seg at departementet vil vidareføra klageinstansen
som i dag, fordi departementet ikkje fremjar forslag om endringar
i strukturen i klareringsstyresmakta, ref. kapittel 7. Komiteen vil
på denne bakgrunn be om at departementet kjem tilbake med
forslag til til klageinstans, dersom komiteen skulle
finne det for formålstenleg å gjera endringar
i strukturen til klareringsstyringsmakta.
Fleirtalet i komiteen, alle unnateke
medlemene frå Framstegspartiet, viser til at opptak av tryggleikssamtale
ikkje må bevarast lenger enn det som er nødvendig
av omsyn til ankemuligheiter ved eventuelle avslag på klarering,
samt EOS-utvalets behandling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til Datatilsynets vurdering om at
den det gjelder straks skal ha beskjed, ikkje bare ved avslag, men også hvis
klarering er gitt.
Disse medlemmer viser til at når det
gjelder innsyn i egen saksbehandling, mener disse medlemmer at
den enkelte bør ha rett til å se alt som omhandler
egen person. Det vil redusere behovet for en egen oppnevnt advokat
som kan få innsyn i de delene av saken som ev. er unntatt
innsyn. En slik advokatordning tjener etter disse medlemmers syn
ikke vedkommende som advokaten er satt til å representere.
Så lenge en advokat får informasjoner som ikke
kan deles med en klient, og et avslag uansett vil kunne påklages,
er det vanskelig å se hvilken funksjon og verdi en slik
advokatrolle vil ha.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"§ 25 skal lyde:
§ 25. Begrunnelse og underretning
Forvaltningsloven kapittel IV og V gjelder ikke for avgjørelser
om sikkerhetsklarering eller autorisasjon.
Den som har vært vurdert sikkerhetsklarert, har rett
til å bli gjort kjent med resultatet. Ved fattet avgjørelse
skal vedkommende uoppfordret underrettes om resultatet og opplyse
om klageadgangen dersom avgjørelsen var negativ.
Begrunnelse for en avgjørelse skal gis samtidig med
underretningen om utfallet av klareringssaken. Vedkommende har krav
på all informasjon som angår egen person, men
ikke krav på begrunnelse i den utstrekning begrunnelse
ikke kan gis uten å røpe opplysninger som
a) er av betydning for Norges eller dets alliertes sikkerhet,
forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser,
b) er av betydning for kildevern,
c) det av hensyn til vedkommendes helse eller hans forhold
til personer som står denne nær, må anses
utilrådelig at vedkommende får kjennskap til,
d) angår tekniske innretninger, produksjonsmetoder,
forretningsmessige analyser og beregninger og forretningshemmeligheter
ellers, når de er av en slik art at andre kan utnytte dem
i sin næringsvirksomhet.
Klareringsmyndigheten skal i tillegg utarbeide en intern
samtidig begrunnelse hvor alle relevante forhold inngår,
herunder forhold som nevnt i tredje ledd."