Skatte- og avgiftskrav skal som den klare hovedregel betales,
enten det skjer frivillig eller gjennom tvangsinnfordring. Innkrevingsmyndighetene
kan likevel i visse tilfeller gi utsettelse med betalingen av kravet,
og/eller sette ned et krav helt eller delvis. Begrepet
lempning brukes som en fellesbetegnelse for slike ordninger.
Lempning kan skje av rimelighetshensyn (tidligere kalt billighetshensyn)
eller av innfordringshensyn. Hensynene bak de to lempningsordningene
er grunnleggende forskjellige. Vilkårene er derfor ulike.
Departementet foreslår at skatteutvalgene avvikles,
og at myndigheten til å treffe avgjørelse om rimelighetslempning
av hensyn til skyldneren legges til innkrevingsmyndighetene. Myndigheten
til å treffe avgjørelse om rimelighetslempning
begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet, foreslås
lagt til fastsettingsmyndighetene. Innkrevingsmyndighetenes adgang
til å lempe skatte- og avgiftskrav av innfordringshensyn
forslås videreført.
Lempning av rimelighetshensyn begrunnet i forhold ved fastsettelsen
av kravet kan være aktuelt i tilfeller hvor regelverket
på skatte- og avgiftsområdet gir utilsiktede virkninger
overfor skyldneren. Verken gjeldsordningsloven eller andre ordninger
er innrettet på å rette opp utilsiktede virkninger
av regelverket. Skal skyldneren fritas for kravet, er det derfor
nødvendig med en særskilt hjemmel for dette.
Det kan anføres at utilsiktede virkninger av regelverket
bør rettes opp ved lov- eller forskriftsendringer, og ikke
ved mer "ad hoc"-pregede løsninger overfor enkeltskyldnere.
Departementet slutter seg langt på vei til et slikt syn.
I enkelte tilfeller er det likevel ønskelig å komme
frem til fleksible løsninger overfor den konkrete skyldner,
uten å måtte gå veien om tidkrevende
lov- eller forskriftsendringer. Departementet er derfor av den oppfatning
at adgangen til å lempe av rimelighetshensyn begrunnet
i forhold ved fastsettelsen av kravet bør videreføres.
Etter departementets syn må regler om slik rimelighetslempning
systematisk sett karakteriseres som fastsettingsregler. Hjemlene
for slik lempning bør derfor plasseres sammen med reglene
om hvordan det enkelte kravet skal beregnes. Det er dessuten fastsettingsmyndighetene
som har de beste faglige forutsetninger for å ta stilling
til om regelverket har fått utilsiktede virkninger i det
enkelte tilfellet.
Skattebetalerforeningen gir uttrykk for at oppsplittingen av
bestemmelsen om lempning av rimelighetshensyn i to bestemmelser,
medfører at man mister dagens mulighet til å foreta
en helhetsvurdering hvor både hensyn til skyldnerens situasjon
og hensyn knyttet til fastsettelsen av kravet tillegges vekt. Foreningen
fremholder at forslaget derfor vil kunne innebære en utilsiktet
innstramming av regelverket. Som et typisk eksempel nevnes eldre
personer med lav inntekt og sykdom, som i sammenheng med utfylling
av selvangivelsen har fått uriktig informasjon fra ligningskontoret.
Departementet vil påpeke at vilkårene for lempning
av hensyn til skyldneren og lempning begrunnet i forhold ved fastsettelsen
av kravet i utgangspunktet er forskjellige. Ved vurderingen av lempning
begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet er det avgjørende
om regelverket har fått en utilsiktet virkning i det enkelte
tilfelle. Rimelighetsvurderingen er i disse tilfellene direkte knyttet
opp mot de utilsiktede virkningene av regelverket og ikke til forhold
ved skyldneres situasjon, som for eksempel langvarig eller alvorlig
sykdom. Departementet mener at dette, sammen med de faglige og kompetansemessige
hensynene, tilsier at avgjørelseskompetansen legges til henholdsvis
fastsettingsmyndighetene og innkrevingsmyndighetene. Dette vil etter
departementets syn bidra til at de som søker om lempning
av rimelighetshensyn får en mest mulig riktig behandling.
Departementet foreslår etter dette at reglene om lempning
begrunnet i forhold ved fastsettelsen av kravet plasseres sammen
med fastsettingsreglene, og at myndigheten til å lempe
legges til fastsettingsmyndighetene. Det vises til forslag til endringer
i folketrygdloven § 24-4 sjette ledd, ligningsloven § 9-12, arveavgiftsloven § 46
annet ledd og merverdiavgiftsloven § 69.
Hjemlene for lempning av toll og særavgifter åpner
kun for lempning av rimelighetshensyn når dette kan begrunnes
i forhold ved fastsettelsen av kravet. Bestemmelsene er plassert
sammen med reglene om hvordan kravene skal beregnes, og avgjørelse
om dette treffes av fastsettingsmyndigheten. Det foreslås ingen
endringer i disse bestemmelsene.
Det stilles i dag strenge vilkår for rimelighetslempning
av skatte- og avgiftskrav. Om lag 80 pst. av alle søknader
om lempning av rimelighetshensyn ender med avslag. Departementet
kan ikke se at det er grunn til å myke opp denne praksisen.
Lempning av skatte- og avgiftskrav bør derfor fortsatt
skje unntaksvis.
Det foreligger ikke sikre tall for hvor stor andel av innvilgede
lempningssøknader som er begrunnet i forhold hos skyldneren.
Departementet finner imidlertid grunn til å anta at antallet
saker hvor lempning er innvilget av hensyn til skyldnerens situasjon,
utgjør godt under 20 pst. av det totale antallet innvilgede
søknader. Det antas at en del av disse sakene kunne løses
tilfredsstillende ved en betalingsutsettelse, eventuelt i kombinasjon
med rentefritak så lenge betalingsutsettelsen varer.
Skatte- og avgiftskrav falt tidligere utenfor gjeldsordningsloven
dersom de utgjorde mer enn 60 pst. av skyldnerens totale gjeld.
Bakgrunnen for dette var at det var lite ønskelig med to
parallelle ordninger. Etter endring i gjeldsordningsloven 1. juli
2003 omfattes nå skatte- og avgiftskrav fullt ut av loven, forutsatt
at vilkårene for gjeldsordning for øvrig er oppfylt.
Departementet legger til grunn at et stort antall skatte- og avgiftssaker
nå vil kunne finne sin løsning etter reglene i
gjeldsordningsloven.
Gjeldsordningslovens anvendelsesområde vil i stor grad
overlappe det området som i dag dekkes av reglene om rimelighetslempning
i skattebetalingsloven mv. Det vil likevel være et mindre
antall saker som verken fanges opp av gjeldsordningsloven eller av
de foreslåtte reglene om lempning begrunnet i forhold ved
fastsettelsen av kravet. Departementet forslo derfor i høringsnotatet
at departementet i forskrift skulle kunne fastsette bestemmelser
om at lempning av innfordringshensyn kan skje i særlige
tilfeller, selv om grunnvilkåret om at nedsettelsen eller
utsettelsen må gi bedre dekning enn fortsatt innfordring, ikke
er oppfylt.
Departementet har etter en ny vurdering, blant annet på bakgrunn
av høringsinstansenes innvendinger og synspunkter, kommet
til at dagens mulighet for rimelighetslempning av skatte- og avgiftskrav
av hensyn til skyldneres situasjon, bør videreføres.
Etter forslaget kan det gis utsettelse med betalingen dersom noen
på grunn av dødsfall, særlig alvorlig
sykdom eller lignende årsaker er midlertidig ute av stand til å innfri
sine skatte- og avgiftsforpliktelser, og det vil være uforholdsmessig
tyngende å fortsette innkrevingen. Er betalingsevnen varig
svekket kan skatte- og avgiftskravet settes ned eller frafalles
i sin helhet. Departementet viser til lovutkastet § 15-1.
Behandlingen av søknader om ettergivelse og nedsettelse
av skatt av rimelighetshensyn etter skattebetalingsloven §§ 41
og 42, er i dag en omstendelig prosess. Saken forberedes først
av skatteoppkreveren. Deretter forelegges den eventuelt ligningskontoret,
før den oversendes formannskapet eller skatteutvalget.
Avgjørelsesmyndigheten i disse sakene er normalt delegert
til skatteutvalget. Skatteutvalget treffer avgjørelse i
saker der det søkes om ettergivelse av skatt på inntil
200 000 kroner. I andre tilfeller avgir skatteutvalget
en innstilling i saken før den oversendes skattefogden
eller eventuelt Skattedirektoratet for avgjørelse.
Selv om saken bare skal behandles av skatteutvalget, tar behandlingen
av slike saker urimelig lang tid i enkelte kommuner. I mindre kommuner
er det så få saker til behandling at skatteutvalget
kun avholder møter en til to ganger i året. I
1999 hadde for eksempel 11 av kommunene i Hordaland ingen slike
saker til behandling. Søker skyldneren om ettergivelse
av et større beløp slik at saken må avgjøres
av skattefogdkontoret eller Skattedirektoratet, innebærer
den lave møtefrekvensen en utilfredsstillende saksbehandling
sett fra søkerens side. Ofte gjelder dette personer som
er i en svært vanskelig livssituasjon, og ventetiden kan
oppleves som en belastning selv om sannsynligheten for et positivt
utfall statistisk sett er relativt liten.
Stadig flere saker som i dag behandles og avgjøres av
skattutvalgene, vil i fremtiden behandles etter gjeldsordningslovens
regler. Det må derfor påregnes en sterk nedgang
i antallet saker om lempning av rimelighetshensyn. Tall fra Skattdirektoratet
viser at antallet slike saker som behandles av skattefogdkontorene,
allerede er halvert etter at de nye reglene om behandling av skatte-
og avgiftskrav etter gjeldsordningsloven trådte i kraft
1. juli 2003. Samtidig er det en kraftig økning
i antallet skattesaker som behandles etter gjeldsordningsloven.
Også departementets forslag om å legge avgjørelsesmyndigheten
til fastsettingsmyndighetene når lempning skjer på grunn
av forhold knyttet til fastsettelsen av kravet, vil medføre en
reduksjon i antallet saker for skatteutvalgene.
Nedgangen i antallet saker vil medføre at små og mellomstore
kommuner får enda færre saker til behandling.
Dette kan igjen føre til ytterligere forsinkelse i saksbehandlingen
og et snevrere erfaringsgrunnlag for skatteutvalgene. Sistnevnte
forhold vil også medføre økt fare for
forskjellsbehandling av skattytere.
En begrunnelse for å opprettholde skatteutvalgsordningen
har vært at skatteutvalgene skal sikre politisk innflytelse
og innsyn i og kontroll med forvaltningens arbeidsområder.
Ordningen med at formannskapet kan sette ned eller ettergi skatt
går helt tilbake til lov 22. juni 1863 om utligning
av byskatt og fattigskatt. Ordningen ble videreført i skattebetalingsloven §§ 41
og 42. Argumentet om at skatteutvalgene sikrer politisk innflytelse
i forvaltningens arbeidsområder har i dag svært
begrenset tyngde. Dette skyldes dels at formannskapets myndighet
i bevilgningsspørsmål er redusert ved ny kommunelov
i 1992. Dessuten sørger inntektsutjevningssystemet i stor
utstrekning for at kommunene løpende får kompensert reduksjon
i skatteinntektene. Avgjørende er likevel at den enkelte
kommunes økonomiske situasjon ikke er et relevant hensyn
ved vurderingen av søknader om ettergivelse eller nedsettelse
av skattekrav.
Samfunnsutviklingen har ført til at det er tvilsomt om
det fremdeles er behov for tilsyn og kontroll av lempningsordningen
gjennom skatteutvalgene. I dagens ligningsforvaltning er de folkevalgte
ligningsnemndene en sentral del av den demokratiske kontrollen.
Dagens ettergivelsesregelverk gir ikke spillerom for "politiske"
løsninger dersom et skattekrav er korrekt fastsatt. Det
skal da utøves et ordinært forvaltningsskjønn
etter gjeldende retningslinjer.
Skatteoppkrevernes oppgaveutførelse er gjenstand for
en omfattende forvaltningskontroll gjennom linjekontroll fra skattefogdene,
Skattedirektoratet og Finansdepartementet. At det bør være
politisk tilsyn og kontroll med forvaltningens håndtering gjelder
likevel på skattebetalingsområdet som på andre
forvaltningsområder. Ordningen med lempning av rimelighetshensyn
skiller seg imidlertid ikke ut på en slik måte
at det nødvendiggjør mer omfattende politisk tilsyn
og kontroll enn på andre viktige områder av betydning
for liv, helse og økonomi. Departementet legger til grunn
at det gjennom tilsyn fra Riksrevisjonen og gjennom Sivilombudsmannsordningen
vil føres en uhildet kontroll med forvaltningens oppgaveløsning
på skattebetalingsområdet, som på andre områder.
Departementet vil også peke på at en politisk
forankret ordning for lempning av skatt, ved siden av den domstolsbaserte
løsningen etter gjeldsordningslovens system, vil fremstå som
unødig tungvint og lite hensiktsmessig. Dette særlig
fordi lempning av rimelighet, i likhet med lempning etter gjeldsordningsloven,
skal vurderes på grunnlag av rettslige regler
og prinsipper, herunder likhetsprinsippet. Det er etter departementets
syn viktig at skattyterne behandles likt uavhengig av bosted. At
avgjørelsesmyndigheten ligger til et kommunalt organ som
skatteutvalget, skaper ikke de beste forutsetninger for likhet i
forvaltningen. Det er derfor departementets oppfatning at likhetshensyn
og rettssikkerhetshensyn vil ivaretas bedre ved å legge
avgjørelsesmyndigheten i saker som faller utenfor gjeldsordningsloven,
til de alminnelige forvaltningsorganene. Disse behandler allerede
i dag søknader om ettergivelse av skatt over 200 000
kroner. Hensynene til likhet og rettssikkerhet vil ved en slik forvaltningsordning
også ivaretas bedre enn i dag, ved forslaget om klageadgang
over vedtak som innkrevingsmyndighetene treffer i første instans,
se lovutkastet kapittel 3.
Løsningen med at innkrevingsmyndighetene behandler slike
sakene vil bidra til en mer helhetlig behandling av lempningssaker
(både av innfordringshensyn og rimelighetshensyn), færre
instanser for skattyter å forholde seg til samtidig som
løsningen vil legge til rette for rask og kompetent behandling
av sakene.
Departementet viser også til at de øvrige nordiske landene
ikke har ordninger tilsvarende den norske skatteutvalgsordningen.
Departementet foreslår etter dette at avgjørelser som
nevnt i lovutkastet § 15-1 første ledd
treffes av innkrevingsmyndighetene etter nærmere bestemmelser
fastsatt av Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet,
jf. utkastet § 15-1 annet ledd. Som en konsekvens
av dette foreslår departementet at ordningen med at formannskapet/skatteutvalget
behandler saker om rimelighetslempning, avvikles.
Departementet kan ikke se at innkrevingsmyndighetenes konkrete
skjønnsutøvelse vil endre karakter, hvis grunnvilkårene
for lempning lovfestes. Den primære forskjellen ved slik
lovfesting vil være at vilkårene for lempning
synliggjøres for omverden. Departementet antar at en slik
synliggjøring vil kunne medføre færre
søknader som på grunn av sitt innhold alltid vil
måtte avslås, for eksempel søknader om
lempning uten tilbud om delbetaling av kravet.
Videre legger departementet til grunn at grunnvilkårene
for lempning av innfordringshensyn bør ligge fast, og at
hyppige endringer på dette området bør
unngås. Et relativt statisk regelverk vil sikre bedre forutberegnelighet
for brukerne.
Departementet foreslår etter dette at ordningen med
lempning av innfordringshensyn videreføres, og at hjemmelen
og grunnvilkårene for slik lempning tas inn i loven, jf.
utkastet § 15-2 første ledd.
I tillegg til grunnvilkårene som nevnt over, foreslår
departementet at det skal kunne settes ytterlige vilkår
for lempning av innfordringshensyn. Søknader om lempning
vil ofte ha svært ulik karakter, og behovet for tilleggsvilkår
vil kunne variere fra sak til sak. En adgang til å fastsette
tilleggsvilkår vil legge til rette for mer konkrete vurderinger
i den enkelte sak. For å unngå at tilleggsvilkårene
fjerner seg fra kjerneområdet for lempningsbestemmelsen,
bør disse ha en nær sammenheng med grunnvilkårene.
Departementet legger til grunn at en slik ordning vil bidra til
en bedre løsning for det offentlige som kreditor, samtidig
som hensynet til den skatte- og/eller avgiftspliktige ivaretas.
Det vises til utkastet § 15-2 annet ledd.
Departementet foreslår at myndigheten til å lempe
av innfordringshensyn og til å sette tileggsvilkår for
slik lempning, legges til innkrevingsmyndighetene etter nærmere
bestemmelser av Skattedirektoratet og Toll- og avgiftsdirektoratet.
Dette åpner for at direktoratene kan begrense innkrevingsmyndighetenes kompetanse,
avhengig av kravets art og størrelse. Det vises til utkastet § 15-2
tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til skattebetalingsloven kapittel 15.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har registrert
at flere av høringsinstansene er negative til forslaget
om å avvikle skatteutvalgene. Flertallet har
forståelse for argumentet om at en avvikling av skatteutvalgene
vil redusere folkevalgt innsyn og innflytelse og mener derfor at
en slik avvikling er betenkelig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti går inn for å opprettholde
de kommunale skatteutvalgene. Disse medlemmer viser
til at både advokatforeningen og skattebetalerforeningen
har gått imot Regjeringens forslag om å avskaffe
ordningen. Skatteutvalgene innebærer et viktig element
av folkevalgt innsyn, og er samtidig en sikkerhet for innbyggerne
og en mulighet for ubyråkratisk hjelp til mennesker som
er kommet i en umulig økonomisk situasjon. Disse
medlemmer mener en fortsatt kommunal organisering er hensiktsmessig,
fordi denne ordningen sikrer den nærhet som slike skjønnsbaserte
vurderinger vil være avhengig av.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet fremmer
følgende forslag:
"Skattebetalingsloven § 15-1
nytt tredje ledd skal lyde:
I skattesaker treffes avgjørelser etter første
ledd av formannskapet etter innstilling fra et utvalg på minst
tre medlemmer som velges av kommunestyret (formannskapet). Likningssjefen
og - etter nærmere bestemmelse av kommunestyret (formannskapet)
- skatteoppkreveren kan tiltre utvalget, dog uten stemmerett. Formannskapet
kan overlate sin myndighet til skatteutvalget i saker som gjelder
beløp på inntil kr 50 000. Vedkommende
departement kan etter søknad fra formannskapet samtykke
i at også saker som gjelder større beløp
avgjøres av skatteutvalget. I saker som gjelder ettergivelse
av skatt på over kr 200 000 eller nedsettelse
med mer enn dette beløp, blir dog avgjørelsen å treffe
av vedkommende departement etter forslag fra det utvalg som er nevnt
i første punktum. Kommunestyret (formannskapet) kan oppnevne
flere utvalg som nevnt i første punktum når det
finnes nødvendig. Kommunestyret kan bestemme at skatteutvalgets
gjøremål skal legges til en annen kommunal nemnd.
Annet punktum gjelder i så fall tilsvarende for denne nemnds
behandling av saker etter denne lov. Kommunestyret avgjør
hvem som skal være leder og nestleder i utvalget. Departementet
kan fastsette regler om utgiftsføring av skattebeløp
som ikke lar seg inndrive. For skattytere som utelukkende skal betale
statsskatt, kan vedkommende departement bestemme at innstilling
og avgjørelse som nevnt i første til femte punktum
legges til andre organer."
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre er enig med Regjeringen i at skatteutvalgene
avvikles. Disse medlemmer viser til at det er folkevalgt
tilsyn og kontroll i ligningsforvaltningen gjennom de folkevalgte
ligningsnemndene. Når det gjelder folkevalgt tilsyn og
kontroll av vedtak om lempning, viser disse medlemmer til
at det foreslås å innføre klageadgang
på alle vedtak om lempning. Det vil etter disse
medlemmers mening føre til vel så god rettssikkerhet
for skattyter, bl.a. fordi vedtak heretter vil bli begrunnet. Disse
medlemmer viser også til at mange saker som i dag
behandles av skatteutvalgene, i fremtiden vil behandles etter gjeldsordningslovens
regler. Dette fører til at det blir færre saker
for skatteutvalgene. I mange kommuner er det allerede i dag svært
få saker og dermed svært sjelden møter, noe
som igjen har ført til urimelig lang saksbehandlingstid.
Da vedtakene ofte berører folk i en vanskelig livssituasjon,
kan lang saksbehandlingstid oppfattes som ekstra belastende. Da
det er flertall i komiteen for å opprettholde skatteutvalgene,
vil disse medlemmer stemme subsidiært for
forslaget fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet
om ett skatteutvalg for hvert ligningskontor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er uheldig at enkelte skatteutvalg i små kommuner har
så få saker at det ikke kan holdes jevnlige møter.
Dette siste kan medføre at skatteutvalgene får
et snevert erfaringsgrunnlag og at usaklig forskjellsbehandling
kan finne sted.
På bakgrunn av dette foreslår disse
medlemmer at ordningen med skatteutvalg blir opprettholdt men
at hvert skatteutvalg dekker det samme geografiske området
som ligningskontorene dekker. Dette medfører at skatteutvalgene
i kommuner som ikke har eget ligningskontor blir slått
sammen og at man får en reduksjon fra 435 skatteutvalg
til 99 skatteutvalg. Disse medlemmer forutsetter
at departementet utarbeider forskrifter som sikrer at kommunene
blir representert i skatteutvalgene etter tilsvarende regelverk
som for ligningsnemndene og overligningsnemndene.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"Skattebetalingsloven ny § 15-1
tredje ledd skal lyde:
(3) I skattesaker treffes avgjørelser etter første ledd
av skatteutvalget etter innstilling fra skatteoppkreveren. I saker
som gjelder ettergivelse av skatt for mer enn kr 200 000,
blir likevel avgjørelsen å treffe av departementet
etter forslag fra skatteutvalget. Det skal være ett skatteutvalg
for hvert ligningskontor. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser
om den enkelte kommunes representasjon i det skatteutvalg kommunen
hører under. For skattytere som utelukkende skal betale
statsskatt, kan departementet bestemme at avgjørelse som
nevnt i dette ledd kan legges til andre organer."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil
vise til at samlet inngang av de skatter og avgifter som reguleres
av skattebetalingsloven er mer enn 300 mrd. kroner pr. år.
Dette tilsier etter disse medlemmers vurdering at
skattebetalingssystemet må være under folkevalgt
innsyn og kontroll på alle nivåer i skattebetalingsprosessen.
Disse medlemmer vil påpeke at det i praksis kanskje
viktigste innsynsorgan utgjøres av de kommunale skatteutvalgene.
Skatteutvalget er delegert avgjørelsesmyndighet i søknader
om lempning av skatt av billighetsgrunner etter nærmere
fullmaktsgrenser, og har innstillingsmyndighet i saker som gjelder
så høye beløp at de avgjøres
av skattefogden eller av Skattedirektoratet. Like viktig er det
at skatteutvalgene gjennom sin funksjon får innsyn i innkrevingen
- med de positive konsekvenser det har.
Disse medlemmer vil understreke at skatteutvalgene
representerer et ubyråkratisk korrektiv og en innsynskanal
i det forvaltnings- og teknokratdominerte skattebetalingssystemet.
Skatteutvalgene utgjør en mulighet for skattyterne til å få rask,
ubyråkratisk og ikke ydmykende hjelp (skattelempning) når
man har kommet i en helt umulig helsemessig og økonomisk
situasjon.
Disse medlemmer registrerer at det i komiteens
innstilling foreslås å opprettholde skatteutvalgene,
men at det skal være et felles skatteutvalg for hvert likningskontor. Disse
medlemmer vil til dette forslaget anføre at dette
vil være en dårlig ordning. Et felles skatteutvalg
for hvert likningskontor vil måtte forholde seg til en
rekke skatteoppkrevere, i motsetning til likningsnemnda som forholder
seg til likningskontoret. Dette vil skape problemer med representasjon,
saksbehandling, sekretariatsfunksjon og så videre.
Disse medlemmer vil videre anføre at
ved å fjerne skatteutvalgene fra kommunen fjerner man den
viktigste lokalpolitiske tilknytningen til skattebetalingen. Man
fjerner også innsynsmulighetene og nettopp det som gjør
skattutvalgene unike - at de har lokal tilknytning og dermed har
lokalkunnskap om de skyldnere det er snakk om. Dette er i dag en
velfungerende og ubyråkratisk ordning som det ikke burde være
noen grunn til å endre.
Disse medlemmer mener også at en regionalisering
av skatteutvalgene kan gjøre det lettere å statliggjøre
hele skatteinnkrevingen.