Under Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 83 (2004-2005) Om
lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven),
jf. Innst. O. nr. 130 (2004-2005) avsnitt 15.2 ble det etter forslag
fra flertallet i finanskomiteen (alle unntatt medlemmene fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre) fattet følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere om renteberegning
med hjemmel i skattebetalingsloven § 11-1 og § 11-2
bør unnlates dersom den forsinkede innkrevingen eller innbetalingen
skyldes forhold som skatte- og avgiftsmyndighetene er nærmest
til å bære ansvaret for. Stortinget ber om at
en slik vurdering blir lagt frem for Stortinget innen utgangen av
2005."
Det følger av den nye skattebetalingsloven § 11-1
første ledd første punktum at det skal beregnes
renter av skatte- og avgiftskrav som ikke blir betalt innen forfallstidspunktene
i lovens kapittel 10.
I lovens § 11-3 reguleres retten til forsinkelsesrente
dersom skatte- og avgiftsmyndighetene foretar for sen tilbakebetaling
av for mye betalt skatt eller avgift.
Finanskomiteen skriver i Innst. O. nr. 130 (2004-2005) avsnitt
15.2
"at dersom skatte- og avgiftsmyndighetene f.eks. ikke
har oppgitt korrekt kontonummer eller KID-nummer slik at skattyter
dermed ikke får innbetalt gjeldende beløp rettidig,
bør det ikke kreves ekstra renter pga. denne forsinkelsen."
Finanskomiteen viser videre til at det er foreslått å lovfeste
en unntaksregel fra kravet på rentegodtgjørelse
i § 11-3 der forsinket tilbakebetaling av for
mye innbetalt skatt eller avgift skyldes forhold som kan legges
den skatte- eller avgiftspliktige til last, eller som han er nærmest
til å bære ansvaret for. Komiteen etterlyser en
tilsvarende regel for de tilfeller der den skatte- eller avgiftspliktiges
forsinkede betaling skyldes forhold på skatte- eller avgiftsmyndighetenes
side.
Departementet er enig i at en slik endring vil gi større
grad av symmetri i forholdet mellom disse to bestemmelsene. Bestemmelsen
i § 11-3 annet ledd er ment å ha samme
innhold som forsinkelsesrenteloven § 2 annet ledd.
Departementet foreslår derfor at ordlyden i § 11-3
annet ledd endres til en direkte henvisning til forsinkelsesrenteloven § 2
annet ledd, slik at det kommer tydelig fram at innholdet i reglene
er det samme. Videre foreslår departementet at det tas inn
en tilsvarende henvisning i § 11-1 annet ledd.
Det vises til forslag til endring av § 11-1
annet ledd og § 11-3 annet ledd. Endringsloven
til den nye, ikke ikraftsatte, skattebetalingsloven foreslås
satt i kraft straks. Virkningen av det er at de enkelte endringer
blir en del av ny skattebetalingslov med en gang. Disse enkelte
endringene trer imidlertid først i kraft gjennom senere
vedtak i statsråd om ikraftsetting av den nye skattebetalingsloven.
Det følger av ny skattebetalingslov § 11-2
at det skal betales rente av økning i skatt og avgift som
fastsettes ved vedtak om endring mv. Regelen er objektiv. Det vil
si at det skal svares rente uavhengig av årsaken til at
kravet ikke ble fastsatt riktig i første omgang.
Finanskomiteen viser til at regelen kan føre til urimeligheter.
Som eksempel nevnes et tilfelle der skattyter ved ligningen får
fastsatt for lite i skatt og gjør ligningskontoret oppmerksom
på dette. Når utlignet skatt økes ved
et senere endringsvedtak i samsvar med informasjonen fra skattyter,
skal det svares rente av økningen etter reglene i § 11-2.
Det har sine grunner at det ilegges rente også i et slikt
tilfelle. I tilfellene som omfattes av § 11-2,
herunder i eksemplet over, har den skatte- eller avgiftspliktige
rådet over penger som etter de alminnelige regler om utligning
og betaling av skatt skulle vært innbetalt. Den skatte-
eller avgiftspliktige har en likviditetsfordel som motsvares av
et likviditetstap for skattekreditorene. For den skatte- eller avgiftspliktige
vil likviditetsfordelen fremkomme ved at han har penger disponibelt
som kan plasseres på rentebærende konti i bank,
investeres på annen måte eller benyttes til reduksjon
av kortsiktig gjeld. Spørsmålet blir om det er
rimelig at den skatte- eller avgiftspliktige beholder denne likviditetsfordelen
eller om skatte- og avgiftskreditorenes motsvarende likviditetstap skal
kompenseres.
Departementet er av den oppfatning at en objektiv renteplikt
er i samsvar med den generelle utviklingen i samfunnet.
Departementet er enig i at en objektiv renteregel kunne fått
urimelige utslag dersom rentesatsen ikke var tilpasset formålet
med renten. Formålet med renten i § 11-2
er som nevnt å erstatte den likviditetsfordelen den skatte-
eller avgiftspliktige har hatt. Ideelt sett skulle man tatt hensyn
til den enkelte skatte- eller avgiftspliktiges likviditetsfordel
ved utmålingen av erstatningen. I et masseforvaltningssystem
er imidlertid dette praktisk umulig. Rentesatsen må derfor fastsettes
ut fra gjennomsnittsbetraktninger. Rentesatsen er i lovforslaget
satt til den pengepolitiske styringsrenten slik denne er fastsatt
av Norges Bank per 1. januar det aktuelle året,
tillagt ett pst.poeng. Renten er dermed tilpasset og vil svinge
med rentenivået i pengemarkedet. For 2005 ville rentesatsen
vært 2,75 pst. pro anno. For de som benytter likviditetsfordelen
til å plassere pengene på høyrentekonto,
vil renten som skal betales bli noe høyere enn gevinsten. Dersom
man har pengene stående på en lønnskonto vil
man måtte betale en del mer i rente enn den reelle fordelen
man har hatt. Har man derimot brukt pengene til å nedbetale
et lån eller man har unngått å ta opp lån,
vil renten som må betales bli betydelig lavere enn den
reelle gevinsten man har hatt ved å disponere pengene.
I tillegg bør det etter departementets syn legges vekt
på at en objektiv regel om renter er en effektiv ordning
i et masseforvaltningssystem. Det vil innebære en betydelig
arbeidsbyrde for skatte- og avgiftsmyndighetene dersom det i det
enkelte tilfelle skal tas stilling til om den skatte- eller avgiftspliktige
er uten skyld i den forsinkede utligningen. Samtidig gir en regel
om renter de skatte- og avgiftspliktige et visst insitament til
aktivt å søke å avklare sine skatte- og
avgiftsforpliktelser.
Den objektive regelen om renteplikt i § 11-2
har sitt motstykke i § 11-4. § 11-4
pålegger skatte- og avgiftsmyndighetene å betale
rente i de tilfellene for mye betalt skatt eller avgift skal betales
tilbake som følge av vedtak om endring mv. Det er ikke
foreslått noe unntak fra regelen i de tilfellene der feilen
skyldes forhold på den skatte- eller avgiftspliktiges side. Det
er således ikke et problem med manglende symmetri mellom
bestemmelsene, slik tilfellet er mellom § 11-1
og § 11-3. Den objektive regelen om renteplikt
for skattekreditorene er begrunnet i erkjennelsen av at staten,
uansett årsak til at det er innbetalt for mye skatt eller
avgift, har hatt en likviditetsfordel som bør omgjøres.
Slik renteregelen i § 11-2 i den nye skattebetalingsloven
er utformet, mener departementet at det ikke er nødvendig
eller hensiktsmessig med et unntak fra renteplikten i tilfeller
der den forsinkede innkrevingen eller innbetalingen skyldes forhold
som skatte- eller avgiftsmyndighetene er nærmest til å bære ansvaret
for. Departementet foreslår derfor ingen endring i § 11-2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag
i Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) om endringer i skattebetalingsloven § 11-1
annet ledd og § 11-3 annet ledd.