6. Brukermedvirkning og individuell plan

Brukernes behov skal settes i sentrum når den nye arbeids- og velferdsforvaltningen utformes. For å styrke arbeidslinjen er det viktig at alle ytelser og tjenester som er innrettet mot personer som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, eller som står utenfor arbeidslivet, ses i sammenheng. Dette må preges av respekt for brukeren samt gi brukeren mulighet til medvirkning og innflytelse på sin egen sak. Dette dreier seg derfor både om hvordan man møter brukeren og hva man kan gi brukeren, herunder service, respekt, informasjon, tilgjengelighet, kompetanse, diskresjon og et godt tilpasset tjenestetilbud.

Det redegjørers i proposisjonen for gjeldende rett på området. Brukermedvirkning, i betydningen brukernes innflytelse på egen sak, er et grunnfestet prinsipp i dagens etater og kommuner og har en sentral plass i metodebeskrivelser, styringsdokumenter, kvalitetssikringssystemer og i opplæringen av de ansatte. Brukermedvirkning inkluderes som en metodisk tilnærming på individnivå. På overordnet nivå praktiseres brukermedvirkning blant annet gjennom sentrale og lokale brukerfora, brukerundersøkelser, og brukerpanel ved utvikling og testing av nye tjenester. Brukermedvirkning er allerede sikret gjennom flere lovbestemmelser i dagens arbeids- og velferdsforvaltning.

Brukermedvirkning på systemnivå er regulert i § 6 i lovforslaget som pålegger etaten å legge til rette for kontakt med representanter for brukergrupper. På systemnivå vil etatens brukere omfatte trygde- og arbeidssøkere. Ved gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken vil også arbeidsgivere og bedrifter inngå i begrepet. Bestemmelsen tar ikke sikte på å regulere den enkelte brukerens medvirkning eller rettigheter. Dette er regulert i § 15 i lovforslaget og for øvrig i den lovgivningen som regulerer de enkelte tjenestene/virkemidlene. Det er etter departementets syn viktig å opprettholde et slikt skille. Det er heller ikke hensiktsmessig å samle rettigheter på systemnivå og individnivå i samme bestemmelse. § 6 i lovforslaget regulerer statsetatens ansvar og er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i arbeidsmarkedsloven § 4. I § 14 første ledd i lovforslaget foreslås at kommunen får et tilsvarende ansvar som skal tydeliggjøres i den lokale avtalen mellom den enkelte kommunen og statsetaten. Departementet ser dette som en tilstrekkelig klargjøring av at både stat og kommune har et klart lovforankret ansvar for å legge til rette for brukermedvirkning på systemnivå. Det vises til § 6 og § 14 første ledd i lovforslaget.

Brukermedvirkning på individnivå er regulert i § 15 i lovforslaget. Prinsippene om helhetlig behovsavklaring, brukermedvirkning og rett til individuell plan er slått fast i bestemmelsen. Ved å regulere i forskrift spørsmål om hvem som har rett til plan og innholdet i planen, følger man sosial- og helselovgivningens system. En slik tilpasning av lovverket vil etter departementets syn legge til rette for en bedre samordning mellom tjenestene.

Departementet bemerker følgende til den mangelen på balanse som Aetat og Rikstrygdeverket påpeker i sine høringsuttalelser mellom brukerens rettigheter og plikter: Bestemmelsene i lovforslaget må ses i sammenheng med den lovgivningen som regulerer de enkelte tjenestene/virkemidlene, det vil si særlovene og forvaltningsloven. Dette regelverket pålegger brukeren plikter blant annet til å medvirke til opplysning av saken, utvise aktivitet og følge opp tiltak, og gir forvaltningen adgang til å stille vilkår i forbindelse med tiltak. Det er derfor ikke grunn til å ta inn i den nye loven bestemmelser om brukerens plikter som allerede er regulert i annen lovgivning. Det vises til § 15 annet til fjerde ledd i lovforslaget.

6.1 Komiteens merknader

Komiteen understreker behovet for gode prosesser for etablering av regelmessig brukermedvirkning på systemnivå. Både stat og kommune har et klart lovforankret ansvar for å legge til rette for brukermedvirkning på sentralt, regionalt og lokalt nivå i forhold til for eksempel arbeidsgivere, bedrifter og alle arbeidsmarkedstiltakene.

Brukerrepresentantenes organisasjoner lokalt, råd og utvalg skal ha reell mulighet til å bidra til å utvikle NAV-kontorene i hver kommune. Komiteen ser det som viktig å videreutvikle brukermedvirkning som en metode for videreutvikling og kvalitetssikring av tjenestene. Komiteen slutter seg til lovforslagets § 6 som pålegger å legge til rette for god kontakt og samarbeid med representanter for brukergrupper.

Komiteen vil påpeke at det er behov for en systematisk tilnærming for å sikre brukermedvirkning og mener at det vil være behov for å utarbeide strategiplaner for iverksetting av dette både på system- og individnivå. Komiteen mener brukermedvirkning som metode er godt egnet til å videreutvikle og kvalitetssikre tjenestetilbudet både generelt og for den enkelte.

Komiteen viser til at prinsippene for helhetlig behovsavklaring, individuell brukermedvirkning og rett til individuell plan er slått fast. Komiteen mener at reell brukermedvirkning sikrer gode løsninger og dermed større mulighet for måloppnåelse i tråd med loven. Komiteen vil presisere at brukermedvirkningen skal sikre den enkelte bruker reell innflytelse.

Komiteen understreker at tilbudene om tiltak må bli varierte og av god kvalitet. Velferdsordningene skal på den ene siden innebære rettigheter til tiltak og ytelser og på den andre siden plikter knyttet til disse. Komiteen viser til den varslede stortingsmeldingen om en gjennomgang av virkemiddelapparatet til de nye NAV-kontorene.

Komiteen viser til at reformen tar sikte på samordning av tjenester for brukere med langvarige, sammensatte behov og støtter at retten til individuell plan legger til rette for et felles regelverk som igjen gir mulighet for felles plan for den enkelte bruker. Planarbeidet etter ulike lover må koordineres og det er hensiktsmessig at hver tjenestemottaker får en samlet plan. Komiteen støtter at det er behov for å presisere ytterligere hvem som har rett til individuell plan og hva planen kan inneholde i forskrift.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sitt forslag i § 1 om at arbeidssøker har en selvstendig plikt til å stille sin arbeidskraft/restarbeidskraft til disposisjon når denne personen mottar stønad basert på at personen er arbeidssøkende, har en restarbeidsevne som følge av uførhet eller mottar sosialtrygd. Disse medlemmer mener det også er behov for å lovfeste den plikt arbeidssøker har i en egen lov hvor det fremkommer at det skal stilles strenge krav til unntak. Disse medlemmer mener at en i stor utstrekning må akseptere å flytte etter det arbeide som tilbys. Pendling til og fra arbeide kan ikke godtas som grunnlag for å nekte å ta arbeide. En arbeidssøker må ta det arbeide som han/hun blir tilbudt, også hvis personen er overkvalifisert til det.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag til § 17:

"§ 17 skal lyde:

Arbeidssøkeren har plikt til å stille sin arbeidskraft til disposisjon. Det stilles strenge krav for å få unntak fra denne plikten.

Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om hvilke unntak som kan gis.

Lovforslagets §§ 17, 18 og 19 blir §§ 18, 19 og 20."

Disse medlemmer mener det er viktig at det legges til rette for at brukerne kan skifte saksbehandler i situasjoner der det er et åpenbart behov for dette. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag som ivaretar muligheten til å skifte saksbehandler i de tilfeller der det er et åpenbart behov for dette."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at erfaring viser at egenaktivitet er en viktig suksessfaktor i overgang til arbeid. Det er derfor viktig at det stilles aktivitetskrav til brukerne av NAV-kontorenes tjenester. Disse medlemmer mener at regelverket knyttet til velferdsytelsene bør gi tydelige signaler om hva som kreves av den enkelte, og reglene bør ekspli­sitt stimulere til arbeid og aktivitet. Disse medlemmer mener derfor at loven bør fastsette konkrete krav til egenaktivitet.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det i flere sammenhenger vil være naturlig å stille visse krav til egenaktivitet til brukerne av NAV-kontorene. Etter dette medlems oppfatning er det naturlig å komme nærmere tilbake til dette når Stortinget høsten 2006 skal gjennomgå virkemidlene i NAV-etaten.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at kontrakten som inngås mellom bruker og NAV-kontoret, som skal være forpliktende både for brukeren og det offentlige. Mottakeren skal delta i utarbeidelsen av denne kontrakten. Kontrakten bør inneholde en tiltaksdel som beskriver hvilke tiltak og handlinger som skal settes i verk. Disse medlemmer vil også gjøre oppmerksom på at dette ensidige fokuset på å få alle i arbeid kan virke demoraliserende på de som faktisk ikke kan arbeide. For de som av ulike årsaker er så syke at de ikke kan jobbe, må man også ta hensyn til. Selv om de ikke kan jobbe, trenger de likevel et tilbud. Å bli møtt med verdighet og et tilbud som kan føre til at man kan bedre mottakerens situasjon, bør være et minimumskrav når man oppsøker hjelp.

Forrige kapittel
Neste kapittel