Departementet foreslår i proposisjonen et nytt straffebud
som rammer den som har avtalt et møte med et barn under
16 år, og som med forsett om å begå en
handling som nevnt i straffeloven §§ 195, 196
eller § 200 annet ledd har kommet frem til møtestedet
eller et sted hvor møtestedet kan iakttas (forslag til
ny § 201 a i straffeloven). I tillegg
foreslås det å tydeliggjøre at straffeloven § 201
bokstav b og c også rammer seksuelt krenkende eller annen
uanstendig atferd som er forøvet gjennom elektronisk kommunikasjon.
Uavhengig av disse forslagene foreslår departementet
enkelte presiseringer i straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven
som følge av at en domstolsavgjørelse om fullbyrding
av betinget fengselsstraff med virkning fra 1. januar 2006
skal være dom, og ikke kjennelse. For omtale av disse endringene
vises det til kapittel 5 i proposisjonen.
I England ble det i 2003 vedtatt et eget straffebud som gjør
det straffbart å møte eller reise for å møte
et barn som man tidligere har hatt kontakt med, dersom møtet
finner sted for å begå overgrep mot barnet. Den engelske
bestemmelsen trådte i kraft 1. mai 2004.
Etter at denne straffebestemmelsen ble vedtatt, tok Barneombudet
og Redd Barna til orde for å innføre en tilsvarende
bestemmelse i norsk rett. Lignende forslag har også vært
tatt opp i flere representantforslag.
Justisdepartementet sendte 29. juni 2006 på høring
et forslag om et nytt straffebud som retter seg mot den som med
forsett å begå et lovbrudd som nevnt i straffeloven §§ 195,
196, § 200 annet ledd eller § 201
bokstav c møter et barn under 16 år, som vedkommende
tidligere har hatt kontakt med ved minst to anledninger. Departementet
foreslo også å presisere straffeloven § 201
slik at det går klart frem at bestemmelsen rammer seksuelt
krenkende eller annen uanstendig atferd som skjer gjennom bruk av elektroniske
kommunikasjonsmidler.
Et flertall av høringsinstansene mener at det er behov
for et nytt straffebud om forebygging av seksuelle overgrep mot
barn. For nærmere omtale av høringsinstansenes
merknader vises det til proposisjonen.
Straffeloven §§ 195, 196 og § 200
annet ledd gjelder henholdsvis seksuell omgang med barn under 14
eller 16 år og seksuell handling med barn under 16 år.
Felles for bestemmelsene er at de retter seg mot selve den seksuelle
akten. De norske bestemmelsene suppleres av et generelt straffansvar
for forsøk på forbrytelser.
Norge er forpliktet etter flere internasjonale instrumenter til å beskytte
barn mot seksuelle overgrep, både strafferettslig og gjennom
andre tiltak. En slik forpliktelse følger særlig
av FNs barnekonvensjon. Et nytt straffebud som gir strafferettslig
beskyttelse mot seksuelle overgrep også før selve
overgrepet begås, kan sies å styrke barns rettigheter
etter barnekonvensjonen og bidra til å sikre de verdier
som er nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
Derimot kan det ikke av disse bestemmelsene utledes noe krav til
slik kriminalisering. Norge er også forpliktet av flere
internasjonale konvensjoner til å sikre at strafforfølgning
skjer på en måte som tilfredsstiller grunnleggende
rettssikkerhetsgarantier for siktede. Departementet ser ikke at
forslaget til nytt straffebud medfører særlige
problemstillinger i forhold til EMK.
Departementet viste i høringen til at det er behov for å styrke
barns vern mot seksuelle overgrep. Et nytt straffebud som rammer
tidligere stadier av seksuelle overgrep mot barn kan være
ett av flere tiltak som kan beskytte barn bedre mot overgrep. Selv
om handlingene i noen grad kan være straffbare også etter
gjeldende straffebestemmelser, mente departementet et mer målrettet
straffebud kunne gjøre straffansvaret mer effektivt, for
eksempel ved å gjøre det klarere når
politiet kan benytte tvangsmidler.
Høringen har styrket departementets syn på behovet
for et nytt straffebud som på et tidligere stadium enn
i dag beskytter barn mot fare for overgrep. På bakgrunn
av høringen har departementet valgt en annen utforming
av straffebudet enn det som var foreslått i høringsnotatet.
I høringsnotatet drøftet departementet på hvilket stadium
i handlingsrekken frem mot et overgrep at straffansvar bør
inntre. Forslagene i høringsnotatet bygget på at
straffansvar burde inntre når den voksne møter
barnet, men departementet ba spesifikt om høringsinstansenes
syn på om straffansvar bør inntre på et
tidligere tidspunkt.
På bakgrunn av høringen har departementet valgt et
annet tidspunkt for straffansvarets inntreden enn opprinnelig foreslått.
I vurderingen av når straffansvar bør inntre,
har departementet lagt vekt på flere hensyn. Et sentralt
moment er handlingens straffverdighet, herunder hvor nærliggende
fare for overgrep som handlingen innebærer. Departementet
har også lagt vekt på bevismessige hensyn og praktiske
håndhevingsmuligheter. Straffansvar bør ikke inntre
på et tidspunkt hvor det gjennomgående vil være
vanskelig å bevise gjerningspersonens forsett. Straffebudet må også legge
til rette for at håndhevingen kan skje uten å utsette
barnet for økt belastning. Utformingen av et straffebud
må videre ta høyde for problemstillinger knyttet
til jurisdiksjon i forhold til handlinger begått gjennom
elektronisk kommunikasjon.
Etter en samlet vurdering har departementet falt ned på en
løsning som kan ses som en mellomløsning. Etter
departementets syn bør ikke straffansvar være
betinget av at gjerningspersonen faktisk møter barnet.
Departementet er enig i at et slikt krav vil kunne svekke straffebudets
effektivitet og vil kunne medføre økt belastning
for barnet og etiske dilemmaer for politiet. Samtidig fastholder
departementet at straffansvaret først bør inntre
når gjerningspersonens forsett om å møte
barnet tydelig har manifestert seg i vedkommendes handlinger.
Departementet mener at gode grunner taler for at straffansvar
bør inntre når den voksne har kommet frem til
møtestedet. På dette tidspunktet har den voksne
vist vilje til å gjennomføre møtet med
barnet. Dette gjelder uavhengig av om barnet møter eller ikke.
For å unngå spørsmål om straffriende
tilbaketreden, mener departementet at straffebudet bør
ramme også når den voksne har plassert seg slik
at vedkommende har oversikt over møtestedet.
Departementet legger til grunn at det alminnelige forsøksansvaret
etter straffeloven vil gjelde også for det nye straffebudet
i straffeloven § 201 a. Det betyr at
straffansvar kan inntre også før gjerningspersonen har
kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet
kan iakttas, såfremt vilkårene for dette er oppfylt.
I høringsnotatet la departementet til grunn at bestemmelsen
ikke burde utformes slik at den forutsetter en forutgående
avtale mellom den voksne personen og barnet om å møtes.
Etter en nærmere vurdering ser departementet dette likevel
noe annerledes nå. Når straffansvar skal inntre
ved at den voksne kommer frem til møtestedet, forutsetter
dette en avtale om møtested og møtetid. Tilfeller
der den voksne uanmeldt møter opp utenfor skolen, fritidsklubben eller
lignende, vil etter dette falle utenfor bestemmelsens anvendelsesområde.
Avtalebegrepet må imidlertid ikke tolkes snevert. Etter
omstendighetene kan en slik avtale være svært
uformell og gå ut på en forståelse om å prøve å møtes
i et område i et visst tidsrom. Hvis den voksne har fått
barnet til å oppgi hvor det skal befinne seg på et
bestemt tidspunkt, kan omstendighetene i enkelte tilfeller være
slik at et møte gjennom dette anses avtalt. En avtale i
den forstand det her gjelder, kan foreligge selv om barnet ikke
har oppfattet avtalen som bindende for seg.
Departementet mente i høringsnotatet at det må stilles
krav til forutgående kontakt mellom den voksne og barnet,
men uttrykte tvil om lovteksten burde være spesifikk eller
om en mer generell formulering var å foretrekke. Utkastene
til lovtekst inneholdt et krav om to tilfeller av forutgående
kontakt mellom den voksne og barnet.
Departementet har etter høringen kommet til at det ikke
bør stilles krav om forutgående kontakt et bestemt
antall ganger. Straffverdigheten av handlingen er ikke nødvendigvis
knyttet til hvor lenge den forutgående kontakten har pågått.
Et spesifikt krav om antall forutgående kommunikasjoner
vil dessuten kunne medføre uheldige omgåelser
av straffebudet.
I høringsnotatet foreslo departementet at straffebudet
skal ramme møte med barn under 16 år. Departementet
mener at det særlig er barn under 16 år som har
behov for den økte beskyttelsen det nye straffebudet gir
og opprettholder forslaget etter høringsrunden. Personer
over 16 år har nådd alderen for seksuell selvbestemmelse.
Den alminnelige regelen i straffeloven er at gjerningspersonen
må ha utvist forsett i forhold til alle omstendigheter
i den objektive gjerningsbeskrivelsen. Forslaget i høringsnotatet
går ut på at det alminnelige skyldkravet i straffebudet
skal være forsett, men at det i forhold til fornærmedes
alder skal være tilstrekkelig med uaktsomhet. Departementet
fastholder forslaget til skyldkravet også etter høringen.
Videre foreslo departementet i høringsnotatet en adgang
til straffbortfall dersom partene er jevnbyrdige i alder og utvikling,
og fastholder dette etter høringen.
Endelig foreslo departementet i høringsnotatet en strafferamme
på ett år. Departementet fastholder dette forslaget.
Dersom møtet resulterer i et forsøk på eller
fullbyrdet overgrep mot barnet, er det andre straffebestemmelser
med vesentlig høyere strafferamme som kommer til anvendelse.
Departementet foreslo i høringsnotatet en presisering
av straffeloven § 201 for å gjøre
det klart at handlinger som der nevnt anses foretatt "overfor" noen
også når de er forøvet gjennom ny kommunikasjon.
Departementet anser det ikke tvilsomt at seksuelt krenkende eller
annen uanstendig atferd forøvet gjennom elektroniske kommunikasjonsmidler
dekkes av straffeloven § 201 bokstav b og c også etter gjeldende
rett. Av pedagogiske grunner bør imidlertid dette fremgå tydeligere
av bestemmelsen. Dette kan motvirke en oppfatning av at handlinger
forøvet på Internett, gjennom telefon eller lignende,
er mindre alvorlige enn handlinger som foretas direkte overfor noen.
Departementet vil dekke eventuelle økte kostnader som
følge av lovendringene innenfor egne budsjettrammer og
ta opp eventuelle ytterligere behov innenfor den ordinære
budsjettprosessen.