1.1 Proposisjonens hovedinnhold

Departementet foreslår i proposisjonen et nytt straffebud som rammer den som har avtalt et møte med et barn under 16 år, og som med forsett om å begå en handling som nevnt i straffeloven §§ 195, 196 eller § 200 annet ledd har kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas (forslag til ny § 201 a i straffeloven). I tillegg foreslås det å tydeliggjøre at straffeloven § 201 bokstav b og c også rammer seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd som er forøvet gjennom elektronisk kommunikasjon.

Uavhengig av disse forslagene foreslår departementet enkelte presiseringer i straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven som følge av at en domstolsavgjørelse om fullbyrding av betinget fengselsstraff med virkning fra 1. januar 2006 skal være dom, og ikke kjennelse. For omtale av disse endringene vises det til kapittel 5 i proposisjonen.

1.2 Bakgrunn

I England ble det i 2003 vedtatt et eget straffebud som gjør det straffbart å møte eller reise for å møte et barn som man tidligere har hatt kontakt med, dersom møtet finner sted for å begå overgrep mot barnet. Den engelske bestemmelsen trådte i kraft 1. mai 2004.

Etter at denne straffebestemmelsen ble vedtatt, tok Barneombudet og Redd Barna til orde for å innføre en tilsvarende bestemmelse i norsk rett. Lignende forslag har også vært tatt opp i flere representantforslag.

Justisdepartementet sendte 29. juni 2006 på høring et forslag om et nytt straffebud som retter seg mot den som med forsett å begå et lovbrudd som nevnt i straffeloven §§ 195, 196, § 200 annet ledd eller § 201 bokstav c møter et barn under 16 år, som vedkommende tidligere har hatt kontakt med ved minst to anledninger. Departementet foreslo også å presisere straffeloven § 201 slik at det går klart frem at bestemmelsen rammer seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd som skjer gjennom bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler.

Et flertall av høringsinstansene mener at det er behov for et nytt straffebud om forebygging av seksuelle overgrep mot barn. For nærmere omtale av høringsinstansenes merknader vises det til proposisjonen.

1.3 Nytt straffebud om å møte et barn med forsett om å begå et seksuelt overgrep overfor barnet

Straffeloven §§ 195, 196 og § 200 annet ledd gjelder henholdsvis seksuell omgang med barn under 14 eller 16 år og seksuell handling med barn under 16 år. Felles for bestemmelsene er at de retter seg mot selve den seksuelle akten. De norske bestemmelsene suppleres av et generelt straffansvar for forsøk på forbrytelser.

Norge er forpliktet etter flere internasjonale instrumenter til å beskytte barn mot seksuelle overgrep, både strafferettslig og gjennom andre tiltak. En slik forpliktelse følger særlig av FNs barnekonvensjon. Et nytt straffebud som gir strafferettslig beskyttelse mot seksuelle overgrep også før selve overgrepet begås, kan sies å styrke barns rettigheter etter barnekonvensjonen og bidra til å sikre de verdier som er nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Derimot kan det ikke av disse bestemmelsene utledes noe krav til slik kriminalisering. Norge er også forpliktet av flere internasjonale konvensjoner til å sikre at strafforfølgning skjer på en måte som tilfredsstiller grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for siktede. Departementet ser ikke at forslaget til nytt straffebud medfører særlige problemstillinger i forhold til EMK.

Departementet viste i høringen til at det er behov for å styrke barns vern mot seksuelle overgrep. Et nytt straffebud som rammer tidligere stadier av seksuelle overgrep mot barn kan være ett av flere tiltak som kan beskytte barn bedre mot overgrep. Selv om handlingene i noen grad kan være straffbare også etter gjeldende straffebestemmelser, mente departementet et mer målrettet straffebud kunne gjøre straffansvaret mer effektivt, for eksempel ved å gjøre det klarere når politiet kan benytte tvangsmidler.

Høringen har styrket departementets syn på behovet for et nytt straffebud som på et tidligere stadium enn i dag beskytter barn mot fare for overgrep. På bakgrunn av høringen har departementet valgt en annen utforming av straffebudet enn det som var foreslått i høringsnotatet.

I høringsnotatet drøftet departementet på hvilket stadium i handlingsrekken frem mot et overgrep at straffansvar bør inntre. Forslagene i høringsnotatet bygget på at straffansvar burde inntre når den voksne møter barnet, men departementet ba spesifikt om høringsinstansenes syn på om straffansvar bør inntre på et tidligere tidspunkt.

På bakgrunn av høringen har departementet valgt et annet tidspunkt for straffansvarets inntreden enn opprinnelig foreslått. I vurderingen av når straffansvar bør inntre, har departementet lagt vekt på flere hensyn. Et sentralt moment er handlingens straffverdighet, herunder hvor nærliggende fare for overgrep som handlingen innebærer. Departementet har også lagt vekt på bevismessige hensyn og praktiske håndhevingsmuligheter. Straffansvar bør ikke inntre på et tidspunkt hvor det gjennomgående vil være vanskelig å bevise gjerningspersonens forsett. Straffebudet må også legge til rette for at håndhevingen kan skje uten å utsette barnet for økt belastning. Utformingen av et straffebud må videre ta høyde for problemstillinger knyttet til jurisdiksjon i forhold til handlinger begått gjennom elektronisk kommunikasjon.

Etter en samlet vurdering har departementet falt ned på en løsning som kan ses som en mellomløsning. Etter departementets syn bør ikke straffansvar være betinget av at gjerningspersonen faktisk møter barnet. Departementet er enig i at et slikt krav vil kunne svekke straffebudets effektivitet og vil kunne medføre økt belastning for barnet og etiske dilemmaer for politiet. Samtidig fastholder departementet at straffansvaret først bør inntre når gjerningspersonens forsett om å møte barnet tydelig har manifestert seg i vedkommendes handlinger.

Departementet mener at gode grunner taler for at straffansvar bør inntre når den voksne har kommet frem til møtestedet. På dette tidspunktet har den voksne vist vilje til å gjennomføre møtet med barnet. Dette gjelder uavhengig av om barnet møter eller ikke. For å unngå spørsmål om straffriende tilbaketreden, mener departementet at straffebudet bør ramme også når den voksne har plassert seg slik at vedkommende har oversikt over møtestedet.

Departementet legger til grunn at det alminnelige forsøksansvaret etter straffeloven vil gjelde også for det nye straffebudet i straffeloven § 201 a. Det betyr at straffansvar kan inntre også før gjerningspersonen har kommet frem til møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas, såfremt vilkårene for dette er oppfylt.

I høringsnotatet la departementet til grunn at bestemmelsen ikke burde utformes slik at den forutsetter en forutgående avtale mellom den voksne personen og barnet om å møtes. Etter en nærmere vurdering ser departementet dette likevel noe annerledes nå. Når straffansvar skal inntre ved at den voksne kommer frem til møtestedet, forutsetter dette en avtale om møtested og møtetid. Tilfeller der den voksne uanmeldt møter opp utenfor skolen, fritidsklubben eller lignende, vil etter dette falle utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Avtalebegrepet må imidlertid ikke tolkes snevert. Etter omstendighetene kan en slik avtale være svært uformell og gå ut på en forståelse om å prøve å møtes i et område i et visst tidsrom. Hvis den voksne har fått barnet til å oppgi hvor det skal befinne seg på et bestemt tidspunkt, kan omstendighetene i enkelte tilfeller være slik at et møte gjennom dette anses avtalt. En avtale i den forstand det her gjelder, kan foreligge selv om barnet ikke har oppfattet avtalen som bindende for seg.

Departementet mente i høringsnotatet at det må stilles krav til forutgående kontakt mellom den voksne og barnet, men uttrykte tvil om lovteksten burde være spesifikk eller om en mer generell formulering var å foretrekke. Utkastene til lovtekst inneholdt et krav om to tilfeller av forutgående kontakt mellom den voksne og barnet.

Departementet har etter høringen kommet til at det ikke bør stilles krav om forutgående kontakt et bestemt antall ganger. Straffverdigheten av handlingen er ikke nødvendigvis knyttet til hvor lenge den forutgående kontakten har pågått. Et spesifikt krav om antall forutgående kommunikasjoner vil dessuten kunne medføre uheldige omgåelser av straffebudet.

I høringsnotatet foreslo departementet at straffebudet skal ramme møte med barn under 16 år. Departementet mener at det særlig er barn under 16 år som har behov for den økte beskyttelsen det nye straffebudet gir og opprettholder forslaget etter høringsrunden. Personer over 16 år har nådd alderen for seksuell selvbestemmelse.

Den alminnelige regelen i straffeloven er at gjerningspersonen må ha utvist forsett i forhold til alle omstendigheter i den objektive gjerningsbeskrivelsen. Forslaget i høringsnotatet går ut på at det alminnelige skyldkravet i straffebudet skal være forsett, men at det i forhold til fornærmedes alder skal være tilstrekkelig med uaktsomhet. Departementet fastholder forslaget til skyldkravet også etter høringen.

Videre foreslo departementet i høringsnotatet en adgang til straffbortfall dersom partene er jevnbyrdige i alder og utvikling, og fastholder dette etter høringen.

Endelig foreslo departementet i høringsnotatet en strafferamme på ett år. Departementet fastholder dette forslaget. Dersom møtet resulterer i et forsøk på eller fullbyrdet overgrep mot barnet, er det andre straffebestemmelser med vesentlig høyere strafferamme som kommer til anvendelse.

1.4 Presisering av straffeloven § 201

Departementet foreslo i høringsnotatet en presisering av straffeloven § 201 for å gjøre det klart at handlinger som der nevnt anses foretatt "overfor" noen også når de er forøvet gjennom ny kommunikasjon.

Departementet anser det ikke tvilsomt at seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd forøvet gjennom elektroniske kommunikasjonsmidler dekkes av straffeloven § 201 bokstav b og c også etter gjeldende rett. Av pedagogiske grunner bør imidlertid dette fremgå tydeligere av bestemmelsen. Dette kan motvirke en oppfatning av at handlinger forøvet på Internett, gjennom telefon eller lignende, er mindre alvorlige enn handlinger som foretas direkte overfor noen.

1.5 Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet vil dekke eventuelle økte kostnader som følge av lovendringene innenfor egne budsjettrammer og ta opp eventuelle ytterligere behov innenfor den ordinære budsjettprosessen.