Departementet slutter seg til utvalgets vurdering om at Kredittilsynet
fortsatt bør være tilsynsmyndighet for eiendomsmegling,
og det foreslås ingen endringer på dette punkt.
I proposisjonen foreslås det en rekke viktige tiltak
for å effektivisere tilsynet med eiendomsmeglere og eiendomsmeglingsforetak,
se nærmere om forslagene nedenfor. Departementet vil imidlertid
understerke at et godt regelverk er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig
virkemiddel for å oppnå et hensiktsmessig tilsyns-
og sanksjonsregime. I tillegg må tilsynsvirksomheten være
innrettet slik at lovbrudd avdekkes og at eventuelle lovbrudd får
raske og følbare konsekvenser. Departementet vil understreke
Kredittilsynets ansvar på dette området, og betydningen
av at Kredittilsynet benytter hele spekteret av tilsyns- og sanksjonsmidler
som står til dets rådighet for å nå de ovennevnte
målsetninger. Departementet vil som overordnet myndighet
fortsette å følge utviklingen på dette
området.
Utvalget har foreslått å innføre en
ny systematikk i eiendomsmeglingsloven, slik at tilbakekall av tillatelse
til å drive eiendomsmegling skal kunne gjennomføres
både som såkalt sanksjon og som annet forvaltningstiltak,
og slik at det er foreslått å gi separate bestemmelser
i loven om de ulike formene for tilbakekall. Tilsvarende er foreslått
for krav om at en advokats eiendomsmeglingsvirksomhet skal opphøre, samt
for tilbakekall av eiendomsmeglerbrev og tilbakekall av tillatelse
en jurist har til å drive eiendomsmeglingsvirksomhet. Systematikken
i forslagene bygger på Sanksjonsutvalgets utredning.
Sanksjonsutvalgets utredning reiser etter departementets syn
en rekke generelle, prinsipielle spørsmål når
det gjelder reaksjonssystemet i forvaltningen. Utredningen til Sanksjonsutvalget
er ikke fulgt opp gjennom noen lovproposisjon så langt.
I Sanksjonsutvalgets utredning (NOU 2003:15 kapittel 25.3.1) heter
det:
"Utvalget vil foreslå at regelverksreformen gjennomføres
i tre trinn:
Det generelle grunnlaget for gjennomføring
av et administrativt sanksjonssystem etableres ved endringer av
forvaltningsloven, straffeloven, straffeprosessloven, tvistemålsloven
og tvangsfullbyrdelsesloven.
Det nye systemet for administrative sanksjoner og regulering
av straffbarhetsvilkår gjennomføres for ny lovgivning
der det er aktuelt.
De eksisterende særlovene gås gjennom
slik at sanksjonshjemler og straffebestemmelser endres."
Departementet mener det ikke bør innføres særbestemmelser
om administrative sanksjoner i eiendomsmeglingsloven på det
nåværende tidspunkt. Det vil etter departementets
syn ikke være heldig å foregripe forslagene i
Sanksjonsutvalgets utredning før de generelle rammene og
prinsippene for et enhetlig og helhetlig sanksjonssystem er på plass.
Ved å holde seg til den rekkefølgen for gjennomføring
som Sanksjonsutvalget selv har foreslått, vil man etter
departementets syn få best mulig sammenheng i regelverket og
en enhetlig begrepsbruk, noe som er et sentralt mål for
den foreslåtte sanksjonsreformen. Senere, basert på de
generelle føringene og lovreglene som forventes å komme,
kan man gjennomgå blant annet eiendomsmeglingsloven med
henblikk på å gjennomføre de neste trinn
i reformen. Departementet mener at den foreslåtte sondringen
mellom tilbakekall som administrativ sanksjon og forvaltningstiltak
bør ses i sammenheng med liknende områder med
tilsvarende problematikk.
Etter departementets oppfatning er det heller ikke noe umiddelbart
behov for å gjennomføre separate bestemmelser
i eiendomsmeglingsloven om tilbakekall av tillatelse mv. som administrativ
sanksjon. Departementet legger til grunn at gjeldende regler i eiendomsmeglingsloven
om blant annet tilbakekall av bevilling til å drive eiendomsmegling,
tilbakekall av eiendomsmeglerbrev, samt krav om at en advokats eiendomsmeglingsvirksomhet
skal opphøre, er tiltak som ikke vil rammes av forbudet
mot dobbeltstraff etter nyere rettspraksis. Dette dreier seg om
tilbakekall av tillatelser som følge av at innehaver av
tillatelsen ikke lenger oppfyller vilkårene for å inneha den,
og tilbakekall har som hovedformål å hindre at noen
fortsetter å drive en virksomhet uten å inneha
de nødvendige kvalifikasjoner eller oppfylle andre vilkår
for tillatelsen.
Departementet mener imidlertid at det er nødvendig med
noen tillegg til, og endringer i, gjeldende regler om
tilbakekall av tillatelser mv., men slik at dette innarbeides i
gjeldende systematikk i loven. Disse endringene anses nødvendig
for å styrke og effektivisere dagens tilsyns- og sanksjonssystem.
Det foreslås - i samsvar med utvalgets forslag - en bestemmelse
i § 8-5 om at Kredittilsynet skal kunne kalle
tilbake tillatelsen en jurist har fått til å drive
eiendomsmegling, jf. nedenfor. Videre foreslår departementet
at Kredittilsynet skal kunne tilbakekalle tillatelsen til en filial
uten at det får følger for hele eiendomsmeglingsforetaket,
jf. forslaget til § 8-2 annet ledd. Dessuten foreslås
det at Kredittilsynet skal kunne frata en advokat retten til å være
fagansvarlig og ansvarlig megler i et eiendomsmeglingsforetak på tilsvarende
vilkår som statsautoriserte eiendomsmeglere og jurister
med tillatelse kan miste sine eiendomsmeglerbrev og tillatelser,
se forslaget til ny § 8-6, og derigjennom sin
rett til å være fagansvarlig og ansvarlig megler.
Det foreslås også noen mindre endringer som er
følge av andre endringer i loven. Dette vil bli omtalt
nærmere i det følgende.
Departementet foreslår ny § 8-5 om
tilbakekall av tillatelse en jurist har til å drive eiendomsmegling. Dette
er slik departementet ser det en nødvendig følge
av at det i kapittel 8 er foreslått at jurister skal kunne
få tillatelse til å drive eiendomsmegling. Forslaget til
ny § 8-5 er i samsvar med utvalgets forslag på dette
punkt. En jurists tillatelse kan etter forslaget til ny § 8-5
kalles tilbake dersom vedkommende anses uegnet fordi vedkommende
ikke lenger oppfyller vilkårene i lovforslaget § 4-3
første ledd nr. 4. Kredittilsynet skal videre kunne kalle
tilbake tillatelsen hvis en jurist anses uegnet fordi vedkommende
har gjort seg skyldig i straffbar handling og dette må antas å svekke
den tillit som er nødvendig for yrkesutøvelsen,
eller dersom vedkommende grovt eller gjentatte ganger har overtrådt
sine plikter etter lov eller forskrifter. Ikke enhver overtredelse
av en lovhjemlet regel er av en slik art at det bør føre
til tap av tillatelse. Det må bero på en skjønnsmessig
vurdering fra Kredittilsynets side om tilbakekall skal skje i det
konkrete tilfellet.
Videre mener departementet det har vist seg i praksis å være
behov for å gi Kredittilsynet hjemmel til å kunne
frata advokater retten til å være fagansvarlig
og ansvarlig megler, jf. også forslag om dette i Kredittilsynets
høringsuttalelse. Hovedhensikten med å stille
krav til hvem som kan inneha disse stillingene, er å sikre
kvaliteten på tjenestene, av hensyn til både den
enkelte bruker og samfunnet generelt. Dersom en statsautorisert
eiendomsmegler eller en jurist med tillatelse er ansatt i en slik
stilling, og vedkommende ikke tilfredsstiller de kravene som er
satt i loven, kan Kredittilsynet tilbakekalle eiendomsmeglerbrevet
eller juristens tillatelse etter § 2-9 og ny § 8-5.
Forutsetningen er at vedkommende anses uskikket fordi vedkommende
har gjort seg skyldig i straffbar handling og dette må antas å svekke
den tillit som er nødvendig for yrkesutøvelsen,
eller at vedkommende grovt eller gjentatte ganger har overtrådt sine
plikter etter lov eller forskrifter.
Advokater som er ansatt i eiendomsmeglingsforetak som fagansvarlig
eller ansvarlig megler, har i motsetning til statsautoriserte eiendomsmeglere
og jurister med tillatelse etter ny § 4-3 ingen
særskilt tillatelse fra Kredittilsynet som kan kalles tilbake
hvis det er forhold som tilsier at vedkommende ikke lenger er egnet
til å inneha stillingen. I to nyere avgjørelser
fra Tilsynsutvalget for advokatvirksomhet fra 7. juni 2006,
der Kredittilsynet hadde tilbakekalt to foretaksbevillinger for
to eiendomsmeglingsforetak i Bergen, fant Tilsynsutvalget at faglig
ledelse i et eiendomsmeglingsforetak ikke var advokatvirksomhet,
og derfor falt utenfor Tilsynsrådets område. Dette
gjaldt ifølge avgjørelsene selv om de foreliggende forhold
etter Tilsynsrådets oppfatning var egnet til å svekke
tilliten til advokater generelt, og de to advokatene spesielt. Tilsynsutvalget
meddelte likevel ikke advokatene noen formell reaksjon. Det vil
si at verken Kredittilsynet eller Tilsynsutvalget for advokater
kunne gripe inn direkte overfor de fagsansvarlige i et slikt tilfelle,
og dette er det etter departementets syn behov for å endre
på av hensyn til å sikre kvaliteten på tjenestene.
Retten til å være fagansvarlig eller ansvarlig megler
skal etter § 8-6 første punktum fratas
dersom advokaten ikke lenger har advokatbevilling. Etter § 8-6
annet punktum foreslås det at Kredittilsynet skal kunne
frata en advokat retten til å være fagansvarlig
og ansvarlig megler dersom advokaten anses uegnet fordi vedkommende
har gjort seg skyldig i en straffbar handling og dette må antas å svekke
den tillit som er nødvendig for yrkesutøvelsen,
eller fordi vedkommende grovt eller gjentatte ganger har overtrådt
sine plikter etter lov eller forskrifter. Vilkårene er
tilsvarende de som gjelder for tilbakekall av eiendomsmeglerbrev
etter § 8-4 annet ledd og tilbakekall av tillatelse
for jurister til å drive eiendomsmegling etter § 8-5
annet ledd. Departementet mener det er grunn til i størst
mulig grad å likebehandle de tre ulike persongruppene som
kan være fagansvarlig og ansvarlig megler. Hensynet til
brukerne og samfunnet generelt taler for at det bør stilles
tilsvarende krav også til advokater for å inneha
slike stillinger.
Gjeldende bestemmelse i § 2-8 fjerde ledd om
at Kredittilsynet kan kreve at en advokats eiendomsmeglingsvirksomhet
skal opphøre dersom visse vilkår er oppfylt foreslås
med enkelte endringer videreført i lovforslaget § 8-3.
Det foreslås også å videreføre
gjeldende bestemmelse i § 2-8 om at Kredittilsynet
kan kalle tilbake tillatelse til å drive eiendomsmegling.
Det vises til lovforslaget § 8-2. Bestemmelsen
er noe endret i forhold til gjeldende rett. For det første
gjelder lovforslaget § 8-2 første ledd
bare tilbakekall av tillatelse til foretak, ikke tilbakekall av
personlig bevilling. Dette har sin bakgrunn i at det i forslaget
til § 2-1 er lagt til grunn at bare foretak skal
kunne få tillatelse til å drive eiendomsmegling.
For det andre er bestemmelsen endret ved at gjeldende lovs sondring
mellom tilfeller hvor Kredittilsynet skal kalle tilbake en tillatelse
og hvor de kan gjøre dette er tatt bort. Det er også tilføyd
et vilkår om at det må anses utilrådelig å la
eiendomsmeglingsvirksomheten drives videre. Også den delen
av bestemmelsen som innebærer at tillatelsen kan kalles tilbake
dersom foretaket ikke lenger har ansvarlig megler etter lovforslaget § 6-2,
er ny.
Videre mener departementet at det har vist seg å være
behov for uttrykkelig hjemmel til å trekke tilbake tillatelsen
til en filial uten at dette rammer hele eiendomsmeglingsforetaket,
jf. også Kredittilsynets høringsuttalelse. Dersom
en filial for eksempel gjentatte ganger har latt være å etterkomme
pålegg gitt av Kredittilsynet eller grovt eller gjentatte
ganger har overtrådt lover eller forskrifter, kan det være
nødvendig å tilbakekalle tillatelsen til filialen,
samtidig som det i noen tilfeller kan være urimelig å kalle
tilbake hele foretakets bevilling. Etter departementets syn er det
behov for å kunne nyansere reaksjonen fra tilsynsmyndighetens
side i slike tilfeller. Departementet foreslår derfor en
uttrykkelig hjemmel i loven slik at Kredittilsynet skal kunne trekke
tilbake tillatelsen til en filial uten at dette får betydning
for hele foretakets tillatelse, jf. forslag til nytt annet og tredje
punktum i § 8-2 annet ledd. Slikt tilbakekall
vil etter lovforslaget kunne skje dersom filialen ikke lenger oppfyller
vilkårene for å få tillatelse etter § 2-2.
Det vil si at tillatelsen kan kalles tilbake dersom avdelingskontoret
ikke lenger har fagansvarlig som oppfyller vilkårene i § 2-9
annet ledd annet punktum eller det ikke lenger er stilt sikkerhet
som omfatter kontorets virksomhet. Videre vil tilbakekall kunne
skje dersom filialen har latt være å etterkomme
pålegg gitt av Kredittilsynet, grovt eller gjentatte ganger
har overtrådt sine plikter etter lov eller forskrifter,
eller har gjort seg skyldig i mislige forhold som gir grunn til å frykte
at en fortsettelse av eiendomsmeglingsvirksomheten kan være
til skade for allmenne interesser. Dette tilsvarer vilkårene
for tilbakekall av et foretaks bevilling etter § 8-2
første ledd nr. 5-8.
Når det gjelder forslaget fra Forbrukerrådet
om karantene som ny sanksjon, jf. under høringsinstansenes
merknader ovenfor, viser departementet til forslagene om å utvide
egnethetskravene for foretakenes ledelse ovenfor. Videre vises til
at departementet har foreslått en endring i forhold til
gjeldende rett med hensyn til tillatelse til å opprette
filial. Denne er nærmere omtalt ovenfor og innebærer
at Kredittilsynet som ved andre tillatelser skal ha hjemmel til å utøve
et skjønn med hensyn til om det bør gis tillatelse til å opprette
avdelingskontor. Departementet legger til grunn at dette i hovedsak
vil ivareta de hensyn som Forbrukerrådet har pekt på.
Utvalget har foreslått at Kredittilsynet gis hjemmel
til å gi formell advarsel til personer og foretak som har
overtrådt lovgivningen, slik at formell advarsel innføres
som en ny administrativ sanksjon i eiendomsmeglingsloven.
Det er Kredittilsynet som i praksis vil håndheve en
ordning med formelle advarsler. Kredittilsynet har imidlertid uttalt
i sitt høringsbrev at de mener det ikke er noe umiddelbart
behov for en slik ordning, og at i den grad dette skulle innføres,
burde det vurderes samlet innen alle Kredittilsynets tilsynsområder. Spørsmålet
hører etter Kredittilsynets oppfatning også hjemme
i en bredere oppfølging av Sanksjonsutvalgets arbeid vedrørende
sanksjonsmidler.
Departementet er enig med Kredittilsynet i at spørsmålet
om å innføre formell advarsel som ny sanksjon
bør vurderes i en større sammenheng, fortrinnsvis
gjennom oppfølgingen av Sanksjonsutvalgets utredning. Det
vises til departementets vurderinger om dette ovenfor. Departementets
vurderinger om i hvilken rekkefølge Sanksjonsutvalgets
utredning bør følges opp, gjelder tilsvarende
for spørsmålet om å innføre
formell advarsel som ny administrativ sanksjon. Departementet foreslår
derfor ikke å lovfeste formell advarsel som sanksjon for
eiendomsmegling nå.
Når det gjelder spørsmålet om straff
generelt bør forbeholdes vesentlige overtredelser, uttalte
Justis- og politidepartementet i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om lov
om straff (straffeloven) i punkt 7.5.1 at de i det vesentlige er
enig i Sanksjonsutvalgets vurderinger om dette. Samtidig gjør
- ifølge denne proposisjonen - prinsippene for hva som
skal være straffbart seg sterkest gjeldende ved såkalt
nykriminalisering. En avkriminalisering av handlinger som allerede
er straffbare kan oppfattes som et signal fra samfunnet om at handlingen
ikke lenger anses som skadelig eller farlig.
De fleste av de overtredelser som er gjort straffbare etter eiendomsmeglingsloven,
er overtredelser av offentligrettslig reguleringslovgivning. I punkt 7.5.3.2
i ovennevnte odelstingsproposisjon uttalte Justis- og politidepartementet
vedrørende overtredelser av offentligrettslig reguleringslovgivning:
"Også på dette punktet vil det
i fremtiden trolig legges bedre til rette for andre sanksjoner enn
straff, jf. Sanksjonsutvalgets forslag, som innebærer en klargjøring
av de ulike formene for administrative sanksjoner og egne saksbehandlingsregler
for å vareta rettssikkerheten.
Forutsatt
at dette følges opp, er departementet enig med Sanksjonsutvalget
i at tre forutsetninger bør foreligge før det
er aktuelt å kriminalisere overtredelser av den offentligrettslige
reguleringslovgivningen: (1) tilstrekkelig etterlevelse av regelen
kan ikke oppnås ved andre sanksjoner, (2) regelen må beskytte
en viktig interesse og (3) det må dreie seg om en alvorlig eller
gjentatt overtredelse."
Departementet er på bakgrunn av ovennevnte enig med
Eiendomsmeglingsutvalget i at det ikke nå bør
innføres et generelt vilkår i eiendomsmeglingsloven
om vesentlig overtredelse for straff. Departementet slutter seg
til utvalgets vurderinger når det gjelder hvilke overtredelser
av eiendomsmeglingsloven som bør være straffbare,
og det vises til utvalgets vurderinger ovenfor. Av høringsinstansene
som har uttalt seg om spørsmålet, har alle sagt
seg enig i utvalgets vurderinger.
Det foreslås på denne bakgrunn at gjeldende straffebestemmelse
i eiendomsmeglingsloven videreføres og utvides, slik at
også brudd på egenhandelsforbudet i § 5-3
og brudd på forbudet mot kobling i § 6-3
tredje og fjerde ledd gjøres straffbart. Departementet
er enig med utvalget i at dette er bestemmelser som er særlig
sentrale for å sikre meglers uavhengighet, noe som er viktig
både for dem et lovbrudd går ut over, men også sett
i samfunnsmessig perspektiv.
Etter departementets vurdering bør også overtredelse
av enkelte av bestemmelsene om meglers vederlag kunne
straffes. Forbudet mot progressiv provisjon i lovforslaget § 7-2
første ledd er, som egenhandelsforbudet og forbudet mot
kobling, sentralt for meglers uavhengighet. Brudd på bestemmelsen
i forslaget til § 7-4 tredje ledd, som begrenser oppdragstakers
adgang til å dekke sitt krav på vederlag i klientmidler,
vil kunne anses som underslag etter straffeloven § 255,
men bør også kunne straffes etter eiendomsmeglingsloven.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å lovfeste
plikt til å delta i klagenemnd for aktører som
driver med eiendomsmegling, jf. forslaget § 2-10.
Plikten til nemndstilslutning vil kun gjelde dersom det finnes
en nemnd som behandler de formidlingstyper som foretaket eller advokaten
tilbyr, jf. utvalgets uttalelser om dette ovenfor.
Etter departementets oppfatning vil pliktig tilslutning til klagenemnd
bidra til å gjøre rettshåndhevelse lettere
for folk flest, siden slik behandling som regel er enklere, billigere
og raskere enn ordinær domstolsbehandling. I tillegg vil
slik nemdsbehandling legge til rette for en økt bruk av
spisskompetanse i beslutningsprosessen. Den nye tvisteloven (lov 17. juni
2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister), som ikke
er trådt i kraft ennå, har riktignok bestemmelser
om blant annet småkravsprosess og gruppesøksmål.
Reglene i den nye tvisteloven skal bidra til raskere og billigere
tvisteløsning. Departementet er likevel av den oppfatning
at behandling av tvister i klagenemnd fortsatt vil være
et nyttig supplement til domstolsbehandling. Klagenemnder kan også fungere
som en avlastning for domstolene. Både eiendomsmeglerbransjen
og brukerne vil etter departementets vurdering være tjent
med at det innføres lovregler om obligatorisk tilslutning
til klagenemnd innen eiendomsmegling.
Departementet er også enig med utvalget i at den nærmere
utformingen av nemndsordningen bør være avtalebasert,
men slik at nemnda kan få offentlig godkjenning, og at
offentlig godkjenning skal ha visse rettsvirkninger. Dette er også ordningen
for de fleste av de andre klagenemndene som finnes på ulike
livsområder. Det bemerkes at de deler av lovutkastet som
gjelder klagenemnd, herunder reglene om pliktig deltakelse, kun
vil gjelde hvis og når nemnda har fått offentlig
godkjennelse, slik at avgjørelser fra nemnder uten offentlig
godkjennelse ikke vil ha de rettsvirkninger som foreslås
i proposisjonen. Departementet vil kunne sette vilkår for
godkjennelsen.
Departementet er enig med utvalget i at tilslutning til klagenemnd
ikke bør være avhengig av om foretaket eller advokaten
er medlem i en bransjeorganisasjon, eller avhengig av annen frivillig
tilknytning til klagenemnda. Adgang til å stå utenfor
kan svekke nemndas funksjon og gjennomslagskraft, og er uheldig
for rettsstillingen til dem som har brukt foretak eller advokater
som står utenfor ordningen. Departementet foreslår
derfor - i samsvar med utvalgets utkast - at tilslutning til klagenemnd
bør være et vilkår for å få bevilling
til å drive eiendomsmegling. Departementet legger imidlertid
til grunn at et foretak normalt ikke vil få slutte seg
til en nemnd før det har fått bevilling til å drive
eiendomsmegling. Kredittilsynet må derfor kunne gi bevilling
først, på vilkår om at foretaket slutter
seg til nemndsordning. Tilslutning til offentlig godkjent nemnd
må også være et såkalt virksomhetskrav
som skal gjelde til enhver tid. Kredittilsynet må videre
gis lovhjemmel til å pålegge aktører
som allerede driver eiendomsmeglingsvirksomhet å slutte
seg til nemnda innen frist fastsatt av Kredittilsynet. Unnlatelse
av å oppfylle et slikt pålegg vil ifølge
forslaget kunne føre til tilbakekall av tillatelsen eller
pålegg om at en advokats eiendomsvirksomhet skal opphøre.
En konsekvens av at det foreslås pliktig deltakelse i klagenemnd,
må være at adgangen til å tilslutte seg
nemnda må være åpen også for uorganiserte
aktører.
I samsvar med utvalgets utkast foreslås det også at
i forbrukerforhold skal forbrukeren gjøres kjent med retten
til behandling i klagenemnd gjennom oppdragsavtalen, jf. forslaget § 6-4
første ledd nr. 10.
Det foreslås også en bestemmelse om at forbrukere
ikke på forhånd skal kunne fraskrive seg muligheten
til å bringe tvist inn for nemnda. Det vises til lovforslaget § 8-8
fjerde ledd.
Når det gjelder den saklige kompetansen til en slik
nemnd og spørsmålet om hvem som skal kunne kreve
nemndsbehandling av en tvist, vises det til redegjørelsen
i utvalgets forslag ovenfor, som departementet i hovedsak slutter
seg til. Det presiseres imidlertid at departementet legger til grunn
at også tvister som knytter seg til meglers atferd i forbindelse
med inngåelsen av et oppdrag, for eksempel i forbindelse med
besiktigelse og innlevering av tilbud til oppdragsgiver, vil kunne
behandles av nemnden selv om det i det konkrete tilfellet ikke faktisk
ble inngått et oppdrag. Det vises i denne forbindelse til
at bestemmelsen om god meglerskikk i lovforslaget § 6-3
gjelder for virksomhetsutøvelsen generelt.
Når det gjelder rettsvirkninger av offentlig godkjennelse,
foreslås det for det første at en sak som har vært
realitetsbehandlet i nemnda, skal kunne bringes direkte inn for
tingretten uten behandling i forliksrådet. Forliksrådsbehandling
anses ikke nødvendig i slike tilfeller. Forslaget vil for øvrig
være i samsvar med ordningen i den nye tvisteloven, som
ikke er trådt i kraft ennå, jf. lov 17. juni 2005
nr. 90 § 6-2 annet ledd bokstav c.
For det andre foreslås det en regel om såkalt
litispendens, det vil si at en tvist ikke skal kunne bringes inn
for de alminnelige domstolene så lenge tvisten er til behandling
i klagenemnda. Det vil si at domstolene skal avvise en sak som samtidig
er til behandling i klagenemnda. Bestemmelsen vil, når
den nye tvisteloven trer i kraft, utfylles av reglene i tvisteloven § 18-2,
der det er bestemt at dersom nemnda ikke har avgjort saken innen
seks måneder uten at det kan bebreides saksøkeren
(klageren), kan søksmål likevel anlegges.
Departementet foreslår ikke å lovfeste at nemndas
avgjørelser skal ha retts- og tvangskraft dersom de ikke
bringes videre til domstolene. De fleste andre tilsvarende nemndsordninger
har heller ikke bestemmelser om dette. Spørsmålet
om avgjørelser skal ha slike virkninger, bør etter
departementets syn eventuelt vurderes samlet i sammenheng med tilsvarende problemstilling
for andre typer klagenemnder.
For øvrig følger det av foreldelsesloven § 16
nr. 2 at foreldelse avbrytes dersom en tvist om et krav bringes
inn for en klage- eller reklamasjonsnemnd som er opprettet av skyldneren
eller bransjeorganisasjon han er tilsluttet eller under deres medvirkning. Det
samme gjelder hvis vedtektene for nemnda er offentlig godkjent etter
særskilt lovbestemmelse eller hvis skyldneren godtar at
tvist om kravet bringes inn for en opprettet klage- eller reklamasjonsnemnd.
Departementet foreslår, i samsvar med utvalgets utkast,
at departementet bør gis hjemmel til å fastsette
forskrifter for nærmere utfylling og gjennomføring av
bestemmelsene om klagenemnd, jf. forslaget § 8-8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til bestemmelser vedrørende tilsyn, sanksjoner
og klageordninger, jf. lovutkastet kapittel 8.