Ansvar og lovforankring mv.

Komiteen gir sin tilslutning til at ansvaret for det nye kvalifiseringsprogrammet legges til kommunene gjennom en rettslig forankring i nytt kapittel 5A i sosialtjenesteloven, siden målgruppen først og fremst vil være personer som er avhengig av økonomisk sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold. Gjennom forankring i sosialtjenesteloven blir det nye kvalifiseringsprogrammet et viktig arbeidsredskap i det samlede tjenestetilbudet ved NAV-kontorene.

Komiteen viser videre til Regjeringens arbeid med endelig lovforankring som ledd i oppfølgingsarbeidet etter Bernt-utvalget og Wisløff-utvalget og arbeidet med ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden, og avventer dette.

Om kvalifiseringsprogram

Komiteen viser til de foreslåtte kriteriene for deltakelse i kvalifiseringsprogrammet, og gir sin tilslutning til Regjeringens forslag om at programmet skal tilbys personer i yrkesaktiv alder som har vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne og ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven. Komiteen viser til betydningen av at det i samarbeid mellom førstelinje ved NAV-kontorene og mulige deltakere i programmet gjennomføres en grundig arbeidsevnevurdering, som grunnlag for tett og målrettet oppfølging i programperioden. Komiteen viser også til retten til individuell plan, som følger av forslag til § 5A-5. Komiteen understreker betydningen av at også andre tiltak enn rent arbeidsrettede tiltak kan inngå i programmet, tilpasset den enkeltes behov.

Komiteen er opptatt av at en arbeidsevnevurdering må ha et positivt utgangspunkt, med mer fokus på hva det enkelte individ kan enn hva det ikke kan. Mennesker er ulike, og trenger ulike løsninger. Velferdstilbudene må alltid bygge på respekt for det enkelte menneskes integritet, og i langt større grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov enn i dag.

Komiteen støtter den fleksibiliteten det legges opp til, ved at det ikke lages uttømmende liste over hvilke typer av tiltak som kan inngås, men at tiltakene kan inneholde elementer av både behandling, opptrening og egenaktivitet. Deltakerne i programmet vil ofte være personer som står langt fra det ordinære arbeidsmarkedet. Fleksibilitet i innhold vil styrke mulighetene for å utløse den arbeidsevnen den enkelte kan oppnå gjennom kvalifiserende tiltak. Komiteen vil i den forbindelse understreke at selv om målet med kvalifiseringsprogrammet er å kunne forsørge seg selv gjennom eget arbeid, vil det uansett ha en verdi for den enkelte og for samfunnet, selv om den framtidige arbeidsevnen ikke er tilstrekkelig til å fylle en heltids stilling. Ulike former for deltid eller deling av arbeidsoppgaver med andre i samme situasjon, vil også utløse en arbeidskraftreserve med betydning for den enkeltes livskvalitet og samfunnets behov for arbeidskraft.

Komiteen viser også til forslaget om fleksibilitet i programmet, både når det gjelder varigheten av det enkelte programmet, mulighetene for avbrudd eller pause hvis situasjonen for den enkelte deltaker skulle tilsi det, samt mulighetene for å kunne få en ny mulighet på et nytt program, dersom vedkommende tidligere har måttet gi opp å fullføre påbegynt kvalifisering.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser også til den begrensningen som ligger i at retten til kvalifiseringsprogram forutsetter at NAV-kontoret kan tilby tilpasset program. Flertallet forutsetter at dette bare gjelder i helt spesielle tilfeller, gitt den fleksibiliteten det legges opp til i sammensetningen av individuelle tiltaksplaner.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, viser til den fristen som er satt på seks måneder fra søknad til iverksetting av individuelt program. Fristen tjener en dobbel hensikt. På den ene side skal den bidra til å sikre god kvalitet i programmet gjennom grundig kartlegging, arbeidsevnevurdering og sammensetning av tiltak som er optimalt tilpasset deltakernes individuelle behov. På den annen side skal den sikre deltakerne en effektiv tjenesteyting. Dette flertallet understreker at fristen er en maksimalfrist, der målet må være at saksbehandlingen ikke skal ta lenger tid enn det som er nødvendig i det enkelte tilfelle.

Komiteen viser til brev fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen, datert 16. oktober 2007, der det vises til at deltakere på kvalifiseringsprogram har yrkesskadedekning på linje med deltakere i introduksjonsprogram (jf. forslag til endring av folketrygdlovens § 13-11) for den delen av programmet som består av arbeidsrettede tiltak og arbeidssøking, samt andre tiltak som kan være med å støtte opp under og forberede overgang til arbeid (opplæringstiltak, motivasjonstrening, mestringstrening og lignende). Komiteen viser i den forbindelse til behovet for god informasjon til deltakerne i kvalifiseringsprogram, slik at de vet hvilke aktiviteter i programmet deres som er dekket av yrkesskade, og hvilke som ikke er det.

Komiteen viser til at det ordinære sosialhjelpssystemet er ment for dem som trenger bistand i en kortere periode, og at ordinær sosialhjelp består av både økonomisk bidrag og økonomisk og annen rådgivning og veiledning. Det nye i kvalifiseringsprogrammet er at det gir en rett til et program som strekker seg over tid, er skreddersydd for den enkeltes behov, at det åpner tilgang, også for sosialhjelpsmottakere, til alle arbeidsrettede tiltak som arbeids- og velferdsetaten rår over, også i kombinasjon med andre typer tiltak og med en stønad som tilstås for hele programperioden. En lovfestet rett til kvalifiseringsprogram gir søkere og deltakere en sterkere posisjon i forhold til forvaltningen enn det som følger av gjeldende regelverk. Komiteen understreker betydningen av tett oppfølging underveis i programmet, slik at unødige pauser unngås og god kontinuitet og progresjon i tiltakene sikres.

Komiteen viser til at lov om sosiale tjenester blant annet har som formål å fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Videre er stønad til livsopphold (lovens § 5-1) ment som et virkemiddel for å gjøre mottakerne selvhjulpne. Denne målsettingen skal fortsatt gjelde for alle sosialhjelpsmottakere, enten de med de foreslåtte lovendringene kvalifiserer for deltakelse i kvalifiseringsprogram eller ikke. Komiteen viser til Rundskriv I-34/2001 til lov om sosial tjenester, der det blant annet heter at økonomisk stønad er en midlertidig ytelse, og at dersom det er nødvendig for å oppfylle lovens formål om selvhjulpenhet, kan det foretas en helhetsvurdering av søkerens totale økonomiske, sosiale og helsemessige situasjon og sette inn andre hjelpetiltak enn økonomisk støtte. Komiteen viser videre til at Regjeringen i forbindelse med oppfølgingen etter St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering, arbeider med å utvikle felles arbeids- og funksjonsevnevurderinger for arbeids- og velferdsforvaltningen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til formålet med foreliggende endringer i lov om sosiale tjenester, som er å hjemle kvalifiseringsprogram og -stønad som et nytt tiltak for dem i yrkesaktiv alder med vesentlig nedsatt arbeidsevne og ingen eller svært begrensede rettigheter i folketrygden. Kompetanseutvikling og nye, felles og mer effektive arbeidsmetoder for kommunene og Arbeids- og velferdsetaten vil imidlertid komme alle mottakere av sosialhjelp til gode, enten de skal på kvalifiseringsprogram eller vurderes å ha mindre omfattende behov for oppfølging.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter Regjeringens forslag om at kvalifiseringsprogrammet skal tilbys til personer i yrkesaktiv alder som har en vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne og svært begrensede inntekter til livsopphold fra folketrygden eller andre kilder. Disse medlemmer anser imidlertid at alle som er avhengige av økonomisk sosialhjelp bør være berettiget til assistanse og veiledning for å komme over i inntektsbringende arbeid, aktivisering/opptrening eller bli overført til mer permanente trygdeytelser dersom rehabilitering ikke lar seg gjennomføre. I Ot.prp. nr. 70 (2006-2007) legges det til grunn at det skal foretas en grundig arbeidsevnevurdering som grunnlag for tett og målrettet oppfølging i programperioden. Disse medlemmer støtter dette, men viser til at det også legges til grunn at tiltakene i kvalifiseringsprogrammet kan inneholde elementer av både behandling, opptrening og egenaktivitet og at det skal innføres en rett til individuell plan. Slik disse medlemmer ser det bør kvalifiseringsprogrammet på denne bakgrunn omfatte alle mottakere av økonomisk sosialhjelp som da vil få en grundig vurdering som grunnlag for planen og tett oppfølging i forhold til denne. Slik oppfølging av alle brukere vil etter disse medlemmers mening gi et godt grunnlag for å begrense langtidsbruk av økonomisk sosialhjelp, noe som er i tråd med intensjonene bak ytelsen. Disse medlemmer støtter derfor et fleksibelt og innholdsrikt kvalifiseringsprogram som omfatter alle brukere av økonomisk sosialhjelp.

Disse medlemmer støtter en fleksibel kvalifiseringsordning, men mener det bør legges inn strenge krav til oppfølging slik at pauser og avbrudd i et kvalifiseringsløp kan forhindres i størst mulig grad. Det må etter disse medlemmers mening ikke legges opp til at stadig nye opplegg prøves og forlates til fordel for nye forsøk. Disse medlemmer viser til sine merknader i Innst. S. nr. 148 (2006-2007) der det pekes på at det må ansees som en plikt for brukeren å følge de opplegg og tilbud som blir gitt, slik at alle tiltak som kan bidra til yrkesaktivitet, egeninnsats og muligheter til å klare seg selv økonomisk blir tatt i bruk.

De brukere som ikke kan tilbakeføres til yrkesaktivitet bør etter disse medlemmers mening snarest mulig vurderes for overføring til permanente trygdeytelser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at økonomisk sosialhjelp i utgangspunktet er ment å være en velferdsordning som skal sikre nødvendige livsoppholdsutgifter over en begrenset periode. Det at det finnes mennesker som har levd med økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde i årevis er således en fallitterklæring i velferdspolitikken og ikke i tråd med det som er sosialtjenestelovens formål.

Dersom en skal dele inn sosialhjelpsmottakere i ulike grupper vil man kunne si at det finnes en tredeling: For det første finnes det de som med egen hjelp eller med enkel bistand kan forventes å komme ut i arbeid igjen. For det andre finnes de som har liten eller ingen relasjon til arbeidslivet og som forventes å trenge mye bistand over lang tid for å være kvalifisert til arbeid. Og, for det tredje finnes de som av ulike grunner kanskje ikke vil ha noen fremtid i arbeidslivet. Disse medlemmer oppfatter at kvalifiseringsprogrammet skal tilbys til mennesker som oppfattes å ha liten eller ingen relasjon til arbeidslivet og som ofte har hatt økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde over lang tid. Dette innebærer at et stort flertall av de som i dag mottar økonomisk sosialhjelp ikke vil oppfylle kriteriene for kvalifiseringsprogrammet. Det er viktig å påpeke at de gruppene som ikke omfattes av lovendringene i Ot.prp. nr. 70 (2006-2007), likevel skal ha en rett og en plikt til avklaring, aktivitet og individuell plan.

Disse medlemmer mener at alle som mottar økonomisk sosialhjelp skal få en arbeidsevnevurdering, uavhengig av om en er søker om plass på kvalifiseringsprogrammet. Dette bør være en grunnleggende betingelse i systemet som legger til rette for videre hjelp, enten det er i form av enkel bistand, kvalifiseringsprogram eller overføring til en trygdeytelse: De som mottar økonomisk sosialhjelp og som forventes å kunne komme tilbake i arbeid på egenhånd eller med enkel bistand, skal møtes med en forventning om aktivitet og arbeid i den perioden en er mottaker av stønad - uten at dette skal utløse noen økning i stønadsbeløpet. De som av ulike grunner ikke forventes å ha noen mulighet for å gå ut i arbeidslivet, skal få et adekvat aktivitetstilbud og få en trygdeytelse til dekning av livsopphold.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn derfor følgende forslag:

"Stortinget viser til foreslått endring i § 5A-1, pkt. a, om arbeidsevnevurdering og ber Regjeringen sørge for at alle som mottar økonomisk sosialhjelp, skal gjennomgå en slik vurdering, slik at en tidlig i et stønadsløp kan sette inn riktige tiltak for å hjelpe mennesker til å være selvhjulpne."

Disse medlemmer viser videre til retten til individuell plan. Slik kvalifiseringsprogrammet er utformet og slik hensikten med programmet er ment å være, er det noe passivt at muligheten til individuell plan skal begrenses til en rettighet. Disse medlemmer viser til kriteriet om arbeidsevnevurdering og forutsetningen om koordinert bistand, og oppfatter således at utforming av en individuell plan må være en forutsetning for å kunne delta i kvalifiseringsprogrammet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn derfor følgende forslag:

"§ 5A-5 første punktum skal lyde:

For å delta i kvalifiseringsprogrammet forutsettes det at deltakerne har forpliktet seg til å følge en individuell plan."

Komiteens medlem fra Venstre er positiv til grunntanken i kvalifiseringsprogrammet, nemlig at det enkelte individ som i dag står utenfor arbeidslivet skal bli bedre i stand til å komme inn i arbeidslivet. Dette medlem er imidlertid bekymret over at kvalifiseringsprogrammet ikke er omfattende nok og kommer de som virkelig trenger det til gode. Dette medlem ønsker innført en garantert minsteinntekt, en borgerlønn til alle langtidsmottakere av sosialhjelp i størrelsesorden 2,5 G som skattbar inntekt. Borgerlønn vil kunne hindre den belastningen og skammen mange opplever det er å motta sosialhjelp, og det å bli sendt fra kontor til kontor i det offentlige hjelpeapparatet. En slik ordning vil bidra til å hindre at folk føler seg som klienter, motvirke passivitet, samt gjøre det enklere for den enkelte å vite hva man har krav på av minimalytelser fra det offentlige. Mottakerne av borgerlønn skal ha en individuell plan som skal være forpliktende både for brukeren og det offentlige for å sikre den enkelte en bedre eller mer stabil tilværelse.

Om kvalifiseringsstønad

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til forslaget om et nivå på stønaden på 2 G, og støtter forslaget om at det i tillegg kan gis både barnetillegg og bostøtte, for å sikre at de som velger å gjennomføre et kvalifiseringsprogram skal få en økonomisk belønning for den innsatsen de legger ned til beste for seg selv og for samfunnet som helhet.

Flertallet viser til at det i noen tilfeller kan bli behov for supplerende sosialhjelp i tillegg til kvalifiseringsstønaden. Omfanget antas imidlertid å bli begrenset, som følge av tilleggsytelser (barnetillegg, barnetrygd og bostøtte) og gunstige regler om avkorting mot egen arbeidsinntekt. Siden kvalifiseringsprogram og økonomisk sosialhjelp heretter skal behandles ved samme kontor, forutsetter flertallet at det kan legges opp til en enkel saksbehandling i de tilfellene der behov for supplerende sosialhjelp kan oppstå.

Flertallet viser til at kvalifiseringsstønaden er utformet med utgangspunkt i det regelverket som gjelder for introduksjonsordningen for innvandrere. Personer på introduksjonsordningen med forsørgeransvar og eventuelle andre behov for stønad utover fastsatt nivå, vil kunne få sosialhjelp i tillegg til ordinær stønad. Det vil også gjelde personer med kvalifiseringsstønad. Flertallet viser videre til sin generelle merknad om muligheter for justeringer i ordningen underveis, dersom følgeevalueringen skulle vise at det er behov for det.

Komiteen ber om at en er spesielt oppmerksom på situasjonen for dem som har behov for gjeldsrådgivning og gjeldssanering, og bidrar til at spørsmålet om kreditorvern i programperioden blir tatt opp. Komiteen viser i denne forbindelse til brev fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen, datert 16. oktober 2007, om dette temaet. Statsråden viser i brevet til gjeldende regler i dekningsloven og gjeldsordningsloven og gjeldende praksis ved mange namsmannsembeter, som gjør at enkelte deltakere på kvalifiseringsprogram i prinsippet vil kunne oppleve at det blir foretatt utleggstrekk i kvalifiseringsstønaden eller inntekter de måtte ha ved siden av denne, men at sosialtjenesten i kommunene har plikt til å bistå med frivillig eller tvungen gjeldsordning. Statsråden viser videre til at deltakere med mindre alvorlige gjeldsproblemer, uten krav på gjeldsordning, likevel vil ha en fordel av å delta i kvalifiseringsprogrammet, også økonomisk. Komiteen har videre merket seg at statsråden er opptatt av at kvalifiseringsprogrammet skal framstå så attraktivt som mulig, og at Regjeringen i forbindelse med gjennomføringen av kvalifiseringsprogrammet vil be kommunene bistå deltakere med gjeldsproblemer i kontakten med kreditorene. Komiteen ber om at ytterligere tiltak blir vurdert så raskt som mulig, dersom det i den løpende evalueringen av programmet viser seg å bli behov for det.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kvalifiseringsstønaden er en ny ordning, som skal bidra til økt rettferdighet mellom grupper som er i en vanskelig livssituasjon. Personer som i dag er langtidsmottakere av sosialhjelp, uten de rettigheter som folketrygden gir til rehabilitering og/eller attføring, vil gjennom kvalifiseringsprogram og -stønad få samme mulighet til å kvalifisere seg for et framtidig yrkesliv, som dem med rettigheter i trygdesystemet. Flertallet ser dette som en klar velferdsforbedring. Samtidig er det viktig at det ordinære sosialhjelpssystemet består, for dem som har behov for bistand i en overgangsperiode.

Komiteen viser til at ordinær sosialhjelp ikke er ment å være en varig inntektskilde over tid. Likevel har dette til nå vært eneste muligheten for mange. Komiteen vil derfor presisere at kvalifiseringsprogrammet i prinsippet er åpent for alle langtidsmottakere av sosialhjelp, og at personer som etter en grundig arbeidsevnevurdering viser seg ute av stand til å nyttiggjøre seg kvalifiseringsprogram og komme i arbeid, raskest mulig bør vurderes med sikte på å komme over i det ordinære trygdesystemet, med en forutsigbar inntekt på et nivå det er mulig å leve av. En vurdering i forhold til kvalifiseringsprogrammet vil blant annet innebære en kartlegging og en arbeidsevnevurdering som vil kunne bidra til å klargjøre en søkers muligheter i trygdesystemet. En langvarig tilværelse som sosialhjelpsmottaker, med den usikkerheten som følger av månedlige søknader, er, etter komiteens mening, ingen ønsket situasjon, verken for den enkelte eller for samfunnet.

Komiteen viser i denne forbindelse til St.prp. nr. 1 (2007-2008) Arbeids- og inkluderingsdepartementet, der det vises til at mottakere av sosialhjelp er overrepresentert blant personer med vedvarende lavinntekt. Det vises videre til at departementet siden 2001 har gitt veiledende retningslinjer for kommunenes utmåling av stønad til livsopphold, som Regjeringen ifølge brev til Sivilombudsmannen av 14. august 2007, nå vil evaluere. Komiteen viser til at Regjeringen i denne forbindelse også vil vurdere hensiktsmessigheten av en form for minstesats, for eksempel en minste normering av sentrale kostnadskomponenter for livsopphold, veid opp mot målet om å stimulere til arbeid, effekter av og forholdet til kvalifiseringsprogrammet og en utmåling tilpasset den enkeltes behov.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i Innst. S. nr. 148 (2006-2007) der det legges til grunn at kvalifiseringsprogrammet kan innføres innenfor dagens rammer for økonomisk sosialhjelp dersom satsene blir normert, tilnærmet like og på et nivå som det er mulig å leve av. Disse medlemmer er opptatt av at nivået på den økonomiske sosialhjelpen skal være tilnærmet likt over hele landet, uavhengig av kommunenes økonomiske situasjon og politiske prioriteringer og har derfor gått inn for at sosialhjelpen skal være et statlig ansvar forvaltet av NAV-kontorene som en integrert del av virksomheten. Disse medlemmer støtter derfor ikke innføringen av en spesiell kvalifiseringsstønad som, slik disse medlemmer ser det, vil føre til en inndeling av mottakerne av økonomisk sosialhjelp i A- og B-lag der de som kanskje er dårligst stilt også får de dårligste ytelsene. Disse medlemmer mener derfor det isteden bør fokuseres på å videreutvikle dagens eksisterende stønadsordninger, slik at økonomisk sosialhjelp ikke blir en langvarig ytelse.

Disse medlemmer viser til at dette er et syn som deles av blant annet Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, noe som kom klart frem i komiteens høringer i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 9 (2006-2007), jf. Innst. S. nr. 148 (2006-2007) og Ot.prp. nr. 70 (2006-2007).

Disse medlemmer vil bemerke at Regjeringen synes å ha vært svært selektiv i sin håndtering av høringssvarene. Dette er også bemerket fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i forbindelse med komiteens høring.

Disse medlemmer vil vise til uttalelser fra arbeids- og inkluderingsministeren i Dagbladet den 9. og 10. oktober 2007 der han uttaler at det ikke er aktuelt å øke sosialhjelpssatsene for dem som ikke deltar i kvalifiseringsprogrammet. Dette vil, etter disse medlemmers mening, gi store differanser i ytelsene slik kvalifiseringsstønaden er lagt opp, med en ytelse på 2 G i tillegg til barnetillegg og bostøtte. Disse medlemmer kan på denne bakgrunn ikke støtte innføringen av kvalifiseringsstønaden slik den er presentert i Ot.prp. nr. 70 (2006-2007).

Saksbehandling

Komiteen viser til sine merknader i Innst. S. nr. 148 (2006-2007) til St.meld. nr. 9 (2006-2007) når det gjelder forskjeller i mulighetene til å klage på innholdet i enkeltvedtak i henhold til lov om sosiale tjenester og enkeltvedtak i henhold til lov om folketrygd. Komiteen henviser der til det oppfølgingsarbeidet Regjeringen har igangsatt etter Bernt-utvalget og Wisløff-utvalget, med vurderinger av økt samordning av lovverket på helse- og sosialfeltet. Komiteen viser dessuten til brev fra Sivilombudsmannen til Arbeids- og inkluderingsdepartementet datert 18. juni 2007 og departementets svarbrev datert 14. august 2007, der det vises til at Regjeringen allerede nå vil starte et arbeid med å vurdere klagesystemet i arbeids- og velferdsforvaltningen. Komiteen avventer resultatet av dette arbeidet og viser til sin kommentar i Innst. S. nr. 148 (2006-2007) om at kvalifiseringsprogrammets innhold og utforming ligner mer på den nye midlertidige inntektssikringen i folketrygden enn på økonomisk sosialhjelp i tradisjonell forstand.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre viser til § 5A-3 i proposisjonen, hvor det gis en maksimal grense på seks måneder fra vedtak om kvalifiseringsprogram er gjort og til programmet iverksettes. Disse medlemmer viser til at lang ventetid i en forberedelsesprosess vil vanskeliggjøre motivasjon for endring og mener derfor at denne tidsrammen bør begrenses. Det vises i denne sammenheng til høringsuttalelser fra Landsorganisasjonen i forbindelse med arbeids- og sosialkomiteens behandling av proposisjonen.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn derfor følgende endring:

"§ 5A-3 skal lyde:

Kommunen skal tilrettelegge og iverksette kvalifiseringsprogram for person som omfattes av bestemmelsene i §§ 5A-1 og 5A-2 fra det tidspunktet kvalifiseringsprogrammet angir, men senest innen tre måneder etter at søknad om deltakelse har kommet inn."