Helse- og omsorgsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag
til endringer i helsepersonellloven og alternativ behandlingsloven.
Endringsforslagene fremmes for å gjennomføre Europaparlaments- og
rådsdirektiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
i norsk rett når det gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
til helsepersonell.
EØS-komiteen besluttet å innlemme direktivet i EØS-avtalen 26. oktober
2007. En gjennomføring av direktivet i norsk rett vil kreve lovendringer.
Beslutningen ble derfor tatt med forbehold om Stortingets samtykke,
jf. Grunnloven § 26 andre ledd og EØS-avtalen artikkel 1.
Direktivet regulerer godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og fastsetter
når landene er forpliktet til å godkjenne yrkeskvalifikasjoner som
er ervervet i et annet medlemsland. Reglene kommer til anvendelse dersom
en person har kvalifisert seg til et regulert yrke i et EØS-land,
og ønsker å utøve yrket i et annet medlemsland..
Når det gjelder regulering av yrkeskvalifikasjoner for helsepersonell,
erstatter direktivet tidligere direktiver om godkjenning av kvalifikasjoner
til leger, sykepleiere, tannleger, jordmødre og provisorfarmasøyter
(ni sektordirektiver) og to generelle direktiver om godkjenning
av yrkeskvalifikasjoner for de øvrige helsepersonellgruppene (ambulansearbeidere, apotekteknikere,
audiografer, bioingeniører, ergoterapeuter, fotterapeuter, fysioterapeuter,
helsesekretærer, hjelpepleiere, kiropraktorer, kliniske ernæringsfysiologer,
omsorgsarbeidere, optikere, ortopediingeniører, ortoptister, perfusjonister,
psykologer, radiografer, tannhelsesekretærer, tannpleiere, tannteknikere,
vernepleiere og reseptarfarmasøyter).
Det redegjøres nærmere for direktivets krav for godkjenning av
yrkeskvalifikasjoner ved etablering.
Direktivet skiller mellom det å tilby tjenester over en kortere
periode i et annet medlemsland enn der yrkeskvalifikasjonene er
ervervet, og det å etablere seg i et annet medlemsland enn der yrkeskvalifikasjonene
er ervervet. For tjenesteytere som vil etablere seg som yrkesutøver
i et annet medlemsland, viderefører direktivet et tosporet system.
Det ene er en generell ordning for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
og det andre er en ordning med automatisk godkjenning av yrkeskvalifikasjonene
på grunnlag av allerede harmoniserte minstekrav til noen utdanningers
lengde og innhold.
Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede hvilke
administrative, økonomiske, juridiske og andre konsekvenser det
vil ha å innlemme direktivet i norsk rett når det gjelder godkjenning
av helsepersonell.
Sosial- og helsedirektoratet overleverte sin utredning og forslag
til nødvendige lov- og forskriftsendringer til departementet ved
brev av 1. september 2006.
Helse- og omsorgsdepartementet sendte ut høringsbrev i februar
2007 med høringsfrist i mai 2007.
Departementet har mottatt realitetsuttalelser fra 25 høringsinstanser.
De tidligere direktivene om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
som nå er erstattet med det nye felles direktivet, er gjennomført
i norsk rett i stor grad gjennom forskriftshjemmelen i helsepersonelloven § 52
og forskrift av 21. desember 2000 nr. 1377 om autorisasjon m.m.
av helsepersonell i henhold til avtalen om Det europeiske økonomiske
samarbeidsområde (EØS-avtalen). I tillegg til de lovendringene som
foreslås i proposisjonen, vil gjennomføringen av direktivet, når
det gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner til helsepersonell,
kreve en revisjon av denne forskriften. Det er bl.a. behov for at
det kan gjøres unntak fra kravet om norsk autorisasjon, lisens eller
spesialistgodkjenning for rett til stønad fra folketrygden ved midlertidig
tjenesteyting i Norge.
Godkjenning av yrkeskvalifikasjoner ved midlertidig tjenesteyting
er regulert i artiklene 5 til 9 i direktivet. Yrkesutøvere som er
lovlig etablert i et medlemsland (etableringslandet), skal etter
hovedregelen i artikkel 5 kunne reise til et annet medlemsland (vertslandet)
og fritt utøve yrket der på midlertidig basis uten at vertslandet
kan kreve å få godkjenne vedkommendes yrkeskvalifikasjoner.
Bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting er i direktivet utvidet
sammenlignet med tidligere direktiver. Ordningen skal gjelde alle
yrkesgrupper. For helsepersonell gjaldt ordningen tidligere bare
leger, sykepleiere, tannleger og jordmødre. Etter det nye direktivet
vil ordningen omfatte alle helsepersonellgruppene, også provisorfarmasøyter
og de 23 helsepersonellgruppene som kommer inn under den generelle
godkjenningsordningen.
Fra hovedregelen om at tjenesteyter fritt skal kunne utøve yrket,
er det gitt noen unntak og begrensninger som skal gi medlemslandene
mulighet til å beskytte sine borgere mot skader og uforsvarlig virksomhet.
Det kan bl.a. fastsettes krav om melding, og det gis på fastsatte
vilkår muligheter for kontroll.
Etter artikkel 6 skal midlertidig tjenesteytere unntas fra noen
plikter som pålegges etablerte tjenesteytere.
Direktivet fastsetter noen plikter som den midlertidig tjenesteyteren
skal oppfylle under yrkesutøvelsen, og det redegjøres i proposisjonen
nærmere for disse.
Det redegjøres for direktivets regler og for gjeldende rett hva
angår bruk av beskyttet tittel.
For å gjennomføre direktivets regler i norsk rett foreslår departementet
nye andre og tredje ledd i helsepersonelloven § 74 og alternativ
behandlingsloven § 8. De nye bestemmelsene gir nærmere spesifisert helsepersonell
som utøver midlertidig tjeneste i Norge, lov til å bruke norsk tittel,
uten å ha norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.
For å ivareta tjenesteyternes rettssikkerhet foreslår departementet
at godkjenningsmyndighetenes avgjørelser etter forhåndskontroll
av yrkeskvalifikasjonene til midlertidig tjenesteyter kan påklages
til Statens helsepersonellnemnd etter samme regler som vedtak i
saker om tildeling av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning
etter helsepersonelloven § 53.
Det foreslås også å presisere i §§ 52 og 53 at Sosial- og helsedirektoratet
kan gi norske og utenlandske statsborgere rett til å utøve yrke
som helsepersonell midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon,
lisens eller spesialistgodkjenning på grunnlag av folkerettslige
regler som Norge er forpliktet av. Videre foreslås det å presisere
at vedtak om tildeling av slik rett til midlertidig tjenesteyting
er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
For å sikre at alt utenlandsk helsepersonell som utøver yrket
midlertidig i Norge, skal være omfattet av helsepersonellovens regler,
foreslår departementet å presisere i forskriftshjemmelen i helsepersonelloven
§ 3 andre ledd at departementet i forskrift kan bestemme at helsepersonelloven
skal gjelde også for helsepersonell som Norge er folkerettslig forpliktet til
å gi rett til å utøve yrke som helsepersonell midlertidig i Norge
uten norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Noen
av reaksjonsformene etter helsepersonelloven kapittel 11 forutsetter
at helsepersonellet har norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.
Departementet foreslår en ny bestemmelse i helsepersonelloven
§ 65 a som gir Statens helsetilsyn rett til å ilegge nærmere spesifiserte
reaksjoner overfor midlertidig tjenesteytere som ikke har norsk
autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Departementet
foreslår også at de øvrige reglene i helsepersonelloven kapittel
11 om ileggelse av reaksjoner skal gjelde ved ileggelse av reaksjoner
overfor midlertidig tjenesteytere etter ny § 65 a.
Departementet foreslår også å presisere i helsepersonelloven
§ 53 andre ledd at godkjenningsmyndighetene kan nekte personell
å utøve helseyrker midlertidig i Norge uten norsk autorisasjon,
lisens eller spesialistgodkjenning dersom det foreligger omstendigheter
som ville gitt grunnlag for tilbakekall av autorisasjon, lisens
eller spesialistgodkjenningen etter reglene i helsepersonelloven
§ 57.
Det framholdes at det nye direktivet i det vesentlige innebærer
en sammenstilling, befesting og modernisering av gjeldende EØS-rett
på sitt område, og at det derfor i utgangspunktet ikke vil være
store administrative eller økonomiske konsekvenser som følge av
at direktivet gjennomføres i norsk rett. Det uttales at noen forhold
kan få konsekvenser, men at disse antas å være av beskjedent omfang
og vil bli håndtert innenfor Helse- og omsorgsdepartementets budsjettramme.