Til Odelstinget
Olje- og energidepartementet fremla november 2002 forslag til
endringer i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven,
som i hovedtrekk gikk ut på at alle fremtidige erververe av rettigheter
som er konsesjonspliktige etter industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven
skulle likebehandles ved at samtlige fremtidige konsesjoner skulle
meddeles for en periode av 75 år med vilkår om hjemfall til staten
ved utløpet av konsesjonsperioden. Samtidig ble det foreslått at
samtlige vannfall ervervet uten vilkår om hjemfall etter ikrafttredelsen
av lov nr. 4 av 18. september 1909 skulle pålegges vilkår om hjemfall
til staten 75 år etter lovendringstidspunktet (lovtidspunktmodellen).
Bakgrunnen for departementets vurdering av gjeldende hjemfallsregler
var behov for en gjennomgang av hjemfallsinstituttets virkninger
på ressursbruk, konkurransen i kraftsektoren, langsiktig nasjonal
handlefrihet og offentlige inntekter.
Et utvalg som skulle vurdere hvordan fremtidens hjemfallsinstitutt
burde utformes, la november 2004 fram sin utredning (NOU 2004:26).
Flertallet i utvalget tilrådde en ordning med partielt hjemfall
etter 75 år, som ville innebære at eierne på hjemfallstidspunktet
ville få sin eierdel redusert til 1/3, og at staten ville overta
2/3 av vannfall og kraftverk. Utvalgets flertall gikk inn for å
gjennomføre hjemfallsordningen ved å bruke lovtidspunktmodellen.
Norge beslutttet i 2006 at gjeldende regelverk og praktisering
av hjemfallsinstituttet skulle videreføres. EFTA Surveillance Authority
(ESA) stevnet Norge inn for EFTA-domstolen i juli 2006. Parallelt med
departementets arbeid rettet ESA søkelyset på konsesjonslovgivningen
for erverv av vannfall. ESA anførte at regelverket med ulike konsesjonsperioder for
offentlige og private aktører er i strid med EØS-avtalens artikkel
31 om etableringsrett og artikkel 40 om kapitalbevegelighet.
Norge innga i oktober samme år sitt tilsvar til ESA, som ble
fulgt opp av nok et prosesskrift fra ESA i desember 2006. Siste
prosesskrift i saken var Norges svar fra januar 2007. Det ble holdt
muntlig høring i saken 14. mars 2007 i Luxembourg, og dom falt 26. juni
2007. Det er redegjort for dommen i proposisjonen.
Regjeringen legger i proposisjonen til grunn at Norges EØS-rettslige
forpliktelser skal etterleves på en måte som sikrer et sterkt offentlig
eierskap til landets vannkraftressurser. Etter EFTA-domstolens avgjørelse
vedtok Regjeringen med umiddelbar virkning 10. august 2007 en provisorisk
anordning i medhold av Grunnloven § 17, som etter Regjeringens vurdering
oppfyller de krav som kan utledes av dommen.
Ifølge Grunnloven § 17 gjelder provisoriske anordninger til neste
storting. Dette innebærer at den provisoriske anordningen faller
bort når lovendringen trer i kraft, men senest når inneværende storting formelt
oppløses.
Det er i proposisjonen gjort rede for historisk bakgrunn og gjeldende
rett samt dagens eierskap til vannkraften.
Industrikonsesjonsloven bygger på at landets vannkraftressurser
tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Det skal
sikres ved en eierstruktur basert på offentlig eierskap på statlig,
fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Dette formålet foreslås i proposisjonen
nedfelt i industrikonsesjonsloven.
Etter dommen i EFTA-domstolen av 26. juni 2007 må industrikonsesjonsloven
endres for å bringes i samsvar med de krav EØS-avtalen stiller.
Slik Regjeringen tolker dommen kan motstriden løses på flere alternative
måter, det er gjort rede for disse i proposisjonen.
Regjeringens lovforslag bygger på konsolideringsmodellen som
ble innført gjennom den provisoriske anordningen av 10. august 2007
– og altså basert på prinsippet om et styrket offentlig eierskap
til landets vannkraftressurser.
Det fremmes i denne proposisjonen forslag til de endringer i
industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven som er nødvendige
for å bringe lovverket i samsvar med EØS-retten slik det fremgår
av dommen fra EFTA-domstolen.
Det foreslås også en rekke mindre endringer i industrikonsesjonslovens
alminnelige bestemmelser. Enkelte av endringene må ses i sammenheng
med gjennomføringen av forbudet mot privates erverv av mer enn 1/3
av offentlige kraftselskaper. Det er i proposisjonen gjort rede
for de foreslåtte endringene.
Prinsippet om offentlig eierskap til landets vannkraftressurser
har vært lagt til grunn siden hjemfall ble innført som vilkår i
vassdragslovgivningen. Regjeringen vil at våre energiressurser skal
være hele folkets eie – og vil derfor ha et sterkt offentlig eierskap
til våre vannkraftressurser.
Lovens formål skal være å sikre at landets vannkraftressurser
tilhører og forvaltes til beste for allmennheten – gjennom offentlig
eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Hjemfall
skal være et virkemiddel for å oppnå formålet om offentlig eierskap.
Prinsippet om offentlig eierskap har vært det førende og avgjørende
hensyn ved valg av modell. Regjeringen ønsker å foreta de nødvendige
endringer i dagens regelverk som grunnlag for et offentlig eierskapssystem
i tråd med artikkel 125 EØS.
Konsolideringsmodellen er den modell som er best egnet til å
oppfylle Regjeringens grunnleggende syn på at vannkraftressursene
skal være offentlig eiet og forvaltes til det felles beste. Modellen
er etter Regjeringens syn innenfor norsk lovgivers handlingsrom
etter EØS-retten og i samsvar med EFTA-domstolens dom.
Grunntanken i konsolideringsmodellen er å stramme inn dagens
regelverk og gjøre det mer konsistent enn tidligere. Kjernen i modellen
er endringer i lovverket som innebærer:
a) Nye ervervskonsesjoner kan
ikke gis til andre enn offentlige aktører.
b) Erverv av hjemfalte vannfall og kraftverk begrenses til
offentlige aktører.
c) Adgangen til tilbakesalg/leie etter foregrepet hjemfall
opphører.
d) Salg av mer enn 1/3 av offentlig eide vannfall og kraftverk
til private forbys.
Disse fire tiltakene ble midlertidig innført ved den provisoriske
anordningen av 10. august 2007, og vil bli permanente ved de lovendringer
som Regjeringen nå foreslår. Konsolideringsmodellen forener således
plikten til å etterleve dommen fra EFTA-domstolen med hensynet til
å sikre og styrke det offentlige eierskapet.
For offentlige eiere av vannkraftverk innebærer modellen få endringer.
Konsesjoner gitt til offentlige virksomheter vil fortsatt gjelde
uten tidsbegrensning og det vil ikke innføres hjemfall. En forskjell
vil være at det innføres forbud mot å selge vannkraftverk fra offentlig
virksomhet til private og mot privates erverv av mer enn 1/3 av
aksjene eller partene vannfalleiende selskaper, men slike transaksjoner
har i praksis heller ikke forekommet under dagens regler.
Det åpnes fortsatt for at offentlige selskap kan ha inntil 1/3
privat eierskap, slik industrikonsesjonsloven har gitt anvisning
på og vært praktisert i om lag 40 år. I et selskap med over 2/3
offentlig eierskap, vil det offentlige ha full kontroll over selskapet,
og private kan ikke utøve negativ kontroll.
For private eiere av kraftverk med hjemfallsvilkår innebærer
modellen ingen direkte endringer i de eksisterende konsesjoner.
Den viktigste forskjellen vil være at muligheten for å oppnå forlengelse
med tilbakesalg/leie for en ny periode gjennom foregrepet hjemfall,
bortfaller. Det vil heller ikke være adgang for staten til å selge
hjemfalte vannfall tilbake til tidligere eier eller til andre private
aktører.
I tillegg berøres vannfall og kraftverk ervervet av private uten
vilkår om hjemfall indirekte av endringen. Slike kraftanlegg vil
heretter ikke kunne selges til andre enn offentlige eiere. Tidligere
kunne slike ukonsederte fall og kraftverk selges til private aktører,
men da med konsesjon med vilkår om hjemfall etter 60 år.
Konsolideringsmodellen vil gi faste rammevilkår for aktørene
i kraftsektoren, og vil ikke utløse salgspress mot offentlige eiere.
Samtidig er modellen ikke til hinder for fortsatt omsetning og restrukturering innenfor
den offentlige eiersfære. Modellen viderefører adgangen til inntil
1/3 privat eierskap i offentlige kraftselskaper. For å sikre at
det private eierskapet i realiteten ikke overstiger 1/3, foreslås
det å innføre en regel som gjør at det private eierskapet kan vurderes
i det enkelte tilfellet.
I forbindelse med utredningen av konsolideringsmodellen har departementet
også vurdert enkelte andre spørsmål, som ikke er direkte avgjørende
for gjennomføringen av modellen.
Regjeringen vi komme tilbake til spørsmål om utleie av vannfall
og tilhørende kraftverk i egen proposisjon. I påvente av eget lovforslag
om utleie av vannfall og tilhørende kraftverk, foreslås det å oppheve
nåværende bestemmelse om bruksrett og langsiktig disposisjonsrett
og en tilhørende bestemmelse om fortrinnsrett ved erverv av bruksretter.
Regjeringen vil forsterke det offentlige eierskapet til vannkraftressursene
for fremtiden, dette skal fremgå av loven som uttrykk for lovgivers
syn. Bestemmelsen gir uttrykk for prinsippet om offentlig eierskap
som omfatter det statlige, fylkeskommunale og kommunale nivå. En
slik spredning av det offentlige eierskapet har ligget fast helt
fra konsesjonslovgivningen for vannfall ble innført for 100 år siden.
Bestemmelsen i den provisoriske anordningen av 10. august 2007,
hvor prinsippet om offentlig eierskap til landets vannkraftressurser
ble nedfelt i § 2, foreslås nå videreført i industrikonsesjonsloven.
Dette skal synliggjøre og tilkjennegi lovens hovedformål, og stadfeste
det som hele tiden har vært industrikonsesjonslovens hovedformål.
Konsolideringsmodellen forutsetter at kun offentlige eiere i
fremtiden kan få konsesjoner til erverv av vannfall og kraftverk.
Det gjennomføres ved å oppheve dagens bestemmelser som åpner for
at private kan gis slik konsesjon. Siden det heretter kun vil være
offentlige eiere som kan få konsesjon for slike erverv, foreslås
reglene om dette samlet i § 2.
Konsolideringsmodellens forbud mot at private kan erverve mer
enn 1/3 av offentlige vannfalleiende kraftselskaper gjennomføres
i loven gjennom de foreslåtte endringene i § 2 om hvilke eiere som
skal anses som offentlige i industrikonsesjonslovens forstand. Tilsvarende
foreslås (i ny § 3) å gjelde for eksisterende offentlige vannfalleiende
selskaper.
Det er i proposisjonen i forbindelse med § 2 offentlig eierskap,
gjort nærmere rede for:
Krav til reelt offentlig eierskap
Særskilt om eierkjeder – bakenforliggende selskaper
Særskilt om selskaper med ubegrenset ansvar
Endringer i organiseringen hos offentlige eiere
Virkningene av lovstridige avtaler om erverv m.m.
Industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven gir etter
gjeldende rett konsesjonærer med vilkår om hjemfall anledning til
å forhandle med staten om foregrepet hjemfall og tilbakesalg/-leie
av vannfall og ny konsesjon – når det gjenstår mindre enn 25 år
av konsesjonsperioden. Konsesjonærene som oppnår avtale om foregrepet
hjemfall, må betale markedsverdi ved tilbakekjøp/leie. Foregrepet
hjemfall har vært nyttet i stor grad som virkemiddel mot reduserte
investeringsinsentiver mot slutten av konsesjonsperioden forårsaket
av hjemfallsinstituttet.
I EFTA-domstolens avgjørelse 26. juni 2007 blir det lagt til
grunn at foregrepet hjemfall ikke er forenlig med å forfølge et
mål om offentlig eierskap, fordi private aktører ved ordningen gis
mulighet til å forlenge sitt eierskap. Ordningen ble suspendert
ved den provisoriske anordningen av 10. august 2007, og foreslås
på denne bakgrunn opphevet.
Det foreslås også at dagens regler om bruksrett og langsiktig
disposisjonsrett oppheves, da slike rettigheter i realiteten er
omfattende leierettigheter.
Ved utleie av vannfall og av vannfall og tilhørende kraftverk
må leietakeren etter gjeldende rett ha bruksrettskonsesjon. Det
foreslås i proposisjonen at det ikke lenger skal være mulig å stifte
bruksretter. Imidlertid foreslås det at det skal være mulig å få
forlenget eksisterende konsesjon eller konsesjonsfrie inngåtte avtaler
om leie av vannfall som allerede er utbygd, for inntil 30 år av
gangen. Det skal i tillegg være mulig å overdra eksisterende bruksretter
og leieforhold i forbindelse med omorganisering der erververen
er en offentlig aktør.
Kraftverk, eller andeler av kraftverk, som hjemfaller, vil etter
hjemfallet være statens eiendom. Staten kan blant annet velge å
beholde verkene eller selge dem til andre offentlige aktører.
Departementet viser til at det første hjemfall av betydning først
skjer i 2021, og det vil være lite hensiktsmessig å skissere hvordan
disponeringen av hjemfallende verk bør skje så langt fram i tid.
Det legges derfor ikke fram forslag til modell for disponeringen
av hjemfalte kraftverk.
Det vises i proposisjonen til at selv om vassdragsreguleringsloven
tilnærmet har likelydende regler om hjemfall for reguleringer som
industrikonsesjonsloven har for vannfall, har ikke bestemmelsene
i vassdragsreguleringsloven vært en del av søksmålet for EFTA-domstolen.
Vassdragsreguleringsloven er heller ikke nevnt i selve dommen. Dette
gjør at Norge i utgangspunktet ikke har noen plikt til å gjøre endringer
i vassdragsreguleringsloven som følge av EFTA-domstolens avgjørelse.
Lovene er også ulike i den forstand at industrikonsesjonsloven er
en ervervslov, mens vassdragsreguleringsloven i utgangspunktet er en
tiltakslov.
Til tross for dette er det nødvendig å endre også vassdragsreguleringsloven
på grunn av den i all hovedsak sammenfallende utformingen av hjemfallsreglene
i de to lovene. Det foreslås i proposisjonen noen endringer i vassdragsreguleringsloven
for å tilpasse den til konsolideringsmodellen, og det vises til at
som utgangspunkt skal etablerte rettsposisjoner ikke endres.
Av forslagene til endringer i industrikonsesjonsloven følger
det at private ikke kan erverve vannfall. En tilsvarende regel for
vassdragsreguleringslovens område ville medføre et forbud mot nye
private reguleringskonsesjoner og mot utvidelser av private reguleringskonsesjoner.
Nye private reguleringer og utvidelser kan være formålstjenlig for
å utnytte de private vannfallene mer optimalt, og det foreslås at
private aktører bør gis anledning til å gjennomføre slike tiltak.
Forutsetningen er at utbyggingen for øvrig ikke forutsetter overdragelse
eller utleie av vannfallene i strid med de foreslåtte bestemmelsene
om dette i industrikonsesjonsloven.
Det foreslås at det også kan gis konsesjon for reguleringsanlegg
der den private aktøren eier kraftverk og vannfall med vilkår om
hjemfall. Vassdragsreguleringskonsesjonen skal da gis med vilkår
om tidsbegrensning og hjemfall for reguleringsanleggene. Det vil
følge av de foreslåtte endringer i vassdragsreguleringsloven at
hjemfall også for reguleringsanleggene i disse tilfellene finner
sted på samme tidspunkt som vannfall og kraftverk hjemfaller til
staten etter industrikonsesjonsloven.
Det er i proposisjonen gjort rede for konsesjon til vassdragsreguleringer,
konsesjonstidens lengde og hjemfallsvilkår, forbudet mot overdragelse
av reguleringskonsesjoner og foregrepet hjemfall. Det er også gjort
nærmere rede for de enkelte endringene i vassdragsreguleringsloven,
og overdragelse av vannfall underlagt hjemfallsvilkår fra private
til offentlige eiere.
Departementet viser til at slik konsolideringsmodellen er utformet,
bygger den direkte på premissene i dommen fra EFTA-domstolen, og
den vil omfattes av det handlingsrom Stortinget som nasjonal lovgiver
har innenfor rammene av EØS-avtalen.
Formålet med de lovforslag som fremmes i proposisjonen er å få
vedtatt med permanent virkning de endringer som er nødvendige for
å etterleve EFTA-domstolens avgjørelse. Samtidig skal de foreslåtte endringene
også på selvstendig grunnlag innebære at regelverket om offentlig
eierskap forbedres og gjøres mer effektivt og konsistent.
Ved utformingen av konsolideringsmodellen har man hatt et todelt
perspektiv. For det første å finne frem til en så god helhetlig
løsning som mulig for hvordan eierskapet til landets vannkraftressurser
bør reguleres. For det andre å utforme denne reguleringen av eierskapet
innenfor de rammer som EØS-avtalen setter for norsk lovgivers handlingsrom,
som på dette området til dels må sies å være komplisert og omstridt.
I den forbindelse har departementet foretatt omfattende EØS-rettslige
vurderinger, både av den foreslåtte modellen og av alternative løsninger.
Herunder er det på enkelte punkter også innhentet eksterne rettslige
vurderinger, og det har kommet innspill fra berørte aktører.
Det er i proposisjonen gjort rede for hvor langt reglene om eierskap
til vannkraften er omfattet av EØS-avtalen, forholdet til reglene
om de fire friheter, statsstøttereglene og om private konsesjoner
med tidsbegrensning og hjemfall.
Departementet viser til at vilkår om hjemfall ble innført som
obligatorisk i loven gjennom konsesjonsloven av 1909. Enkelte vannfall
ervervet før 1909 har også vilkår om hjemfall fastsatt i konsesjonen.
Dersom et vannfall som ikke er konsesjonsbehandlet omsettes, utløses
et krav om konsesjon etter industrikonsesjonsloven § 1. I en slik
situasjon vil det etter gjeldende lov bli fastsatt vilkår om hjemfall
etter 60 år dersom kraftverk og vannfall blir overdratt til en privat
aktør. Tilsvarende vilkår vil stilles ved overdragelser av aksjer
eller parter i vannfalleiende selskaper, som må likestilles med
en direkte overdragelse av kraftverket og vannfallet.
Konsolideringsmodellen vil innebære et forbud mot å omsette kraftverk
og vannfall direkte til private aktører fordi disse ikke kan få
konsesjon. På samme måte vil det være forbud mot å omsette aksjer
eller eierdeler i selskaper med vannfall uten hjemfallsvilkår som
overskrider grensen som fastslått til private.
Privat eide vannfall uten hjemfallsvilkår vil på samme måte som
tidligere kunne overdras til offentlige aktører. Slike transaksjoner
vil øke det offentlige eierskapet og være i tråd med formålet til
konsolideringsmodellen om styrket offentlig eierskap.
Når det gjelder konsesjonsplikten etter industrikonsesjonsloven
og konsesjonsgrensen på 4 000 naturhestekrefter vises det til grensen
på 4 000 nat.hk., som ble hevet fra 1 000 nat.hk. ved lovendring
i 2004 (lov nr. 56/2004), jf. Ot.prp. nr. 54 (2003–2004) og Innst.
O. nr. 75 (2003–2004). Begrunnelsen for økningen var å legge til
rette for økt småkraftutbygging gjennom en enklere konsesjonsprosess.
Bestemmelsen fordrer en vurdering av hvordan et gitt fall antas å kunne reguleres. Det er ikke et eventuelt
konkret utbyggingsprosjekt som skal danne utgangspunktet for utregning
av kraftgrunnlaget i fallet. Den endelige vurderingen av et falls
kraftgrunnlag hører det under forvaltningens skjønn å ta stilling til.
Når det gjelder ulike organisasjonsformer og fallerverv viser
departementet til at vannressursloven er eierskapsnøytral, og det
foreslås at det samme heretter skal gjelde for vassdragsreguleringsloven.
Konsesjon etter disse lovene kan gis både offentlige og private
tiltakshavere.
Dersom rettighetene til fallet som søkes utbygd har én eier,
kan dette bygges ut så lenge det ikke skjer noen overdragelse som
krever konsesjon etter industrikonsesjonsloven. Det må vurderes
om fall over konsesjonsgrensen som har to eller flere eiere, bør kunne
bygges ut i fellesskap av grunneierne uten å være i strid med industrikonsesjonsloven.
Det vil ikke være anledning til å etablere aksjeselskap uten
konsesjon. Etablering av aksjeselskap som disponerer fallrettighetene
må følge konsolideringsmodellens bestemmelser om offentlig eierskap.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Tore
Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland, frå Framstegspartiet,
Torbjørn Andersen, Tord Lien og Ketil Solvik-Olsen, frå Høgre, Peter
Skovholt Gitmark og Ivar Kristiansen, frå Sosialistisk Venstreparti,
Inga Marte Thorkildsen, frå Kristeleg Folkeparti, Line Henriette
Holten Hjemdal, frå Senterpartiet, Erling Sande, og frå Venstre,
leiaren Gunnar Kvassheim, vil understreke at Noreg ved inngangen
til 1900-talet hadde store naturgjevne føresetnader for verdiskaping,
men mangla innanlands kapital til å utvikle desse ressursane.
Komiteen merkar seg at på same tid
var alle vassfall som var utnytta, i hovudsak eigde av utanlandske
føretak. Komiteen understrekar at Noreg for
å hindre at vasskraftressursane kom under utanlandsk kontroll, innførte
konsesjonslovane tidleg på 1900-talet, som sikra det langsiktige
offentlege eigarskapet til desse ressursane.
Komiteen vil understreke at sidan
konsesjonsreglene vart innført i byrjinga av førre århundre, har den
offentlege eigardelen gradvis auka og utgjer i dag om lag 88 pst.
av all norsk vasskraftproduksjon.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil òg påpeike at sidan innføringa
av lovgivinga har industrikonsesjonslova fleire gonger vore revidert
og endra på enkeltpunkt. Fleirtalet vil
understreke at hovudmodellen tufta på formålet om offentleg eigarskap
har heile tida vore fast, som ein rettstradisjon som går hundre
år attende i tid. Fleirtalet merkar
seg at det innanfor vasskraftsektoren i heile denne perioden har
vore rettsleg stabilitet og forutsigbare rammevilkår. Dette reflekterer
vasskrafta sin verdi for det norske samfunn.
Komiteen konstaterar at
vasskrafta har skapt arbeidsplassar. Verdiskapinga innan denne sektoren har
generert store inntekter til oppbygginga av Noreg, noko som etter komiteen sin meining har vore svært viktig
i oppbygginga av Noreg som industri- og velferdsstat over det ganske
land.
Komiteen merka seg EFTA-domstolen
sin dom av juni 2007, som slo fast at praktiseringa av dagens heimfallsmodell,
som gav offentlege eigarar evige konsesjonar, medan private eigarar
har tidsavgrensa konsesjon, ikkje er i tråd med EU sine reglar, er
brot på prinsippet om likebehandling.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at det gjennom avgjerda
i EFTA-domstolen opna seg nytt handlingsrom gjennom premissane i
dommen. Fleirtalet merka seg særskilt
at domstolen aksepterte at offentleg eigarskap er eit mål i seg
sjølv. Fleirtalet meiner offentleg eigarskap
innanfor denne sektoren er ein grunnleggjande viktig målsetnad.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
var av den grunn særs tilfreds med at Regjeringa presenterte sin
mellombelse løysing ved innføringa av den provisoriske anordninga
av 10. august 2007. Dette fleirtalet merka seg
at den provisoriske anordninga slo fast at ingen andre enn offentlege
aktørar kunne få nye konsesjonar for vasskraftverk.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, sluttar seg til at Regjeringa har
lagt opp til å sikra det breie offentlege eigarskapet til vasskraftressursane.
Produksjon og distribusjon av energi frå vasskraft skal i størst
mogleg grad vere offentleg eigd. Dette fordi ein so grunnleggjande
og avgjerande ressurs som energitilgang og produksjon etter fleirtalet si meining skal vere under
folkevald og demokratisk kontroll. Fleirtalet meiner
det òg er eit tryggleikspolitisk aspekt ved det å sikre det offentlege
eigarskapet til denne ressursen også i framtida. I tillegg til dette
meiner fleirtalet at den norske vasskrafta
er ei evigvarande og forureiningfri energikjelde, som i framtida
vil gje oss alle store og evigvarande inntekter so lenge ressursane
er i alles eige gjennom det offentlege.
Fleirtalet understrekar at ved at
berre offentlege aktørar i framtida kan erverva seg vasskraftverk, so
styrkar ein ytterlegare det offentlege eigarskapet innanfor denne
sektoren.
Fleirtalet merkar seg at formålet
om offentleg eigarskap no vert lovfesta i industrikonsesjonslova. Fleirtalet er vidare særs tilfreds med
at det breie offentlege eigarskapet no vert sikra gjennom denne loven.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at hjemfallstidspunktet har vært kjent for konsesjonærene.
Hjemfallsordningens prinsipp har vært å tilbakeføre vannkraftressurser
som har vært disponert av private, til det offentlige. Dette flertallet er derfor tilfreds med
at dette prinsippet opprettholdes.
Dette flertallet mener vannkraftressursene har
vært og er viktig for utviklingen av Norge som nasjon. Dette flertallet vil på denne bakgrunn ikke
endre de forutsetninger for hjemfall som foreligger gjennom de allerede
gitte konsesjoner. Dette flertallet mener
at omgjøringsadgangen sikrer tilstrekkelig grunnlag for at eksisterende
private aktører kan ha deltakelse og eierskap i vannkraftressurser også
for fremtiden.
Dette fleirtalet har vidare merka
seg dei ulike innspel som har kome i saken frå ulike aktørar i samband
med handsaminga av denne sak. Når det gjeld framlegget om å fjerne
heimfallsvilkåra for dei private aktørane og å la dei behalde krafta
i evig eige – so fremt den vert nytta til lokal industriproduksjon ("betinga
heimfall") – so meiner dette fleirtalet at
dette ikkje lar seg foreine med hovudmålsetnaden om størst mogleg
offentleg eigarskap til vasskraftressursane.
Dette fleirtalet har òg merka seg
innspelet mellom anna frå Norsk Industri, der det vert føreslått at
alle private konsesjonærar omfatta av heimfall skal få ein lik heimfallsperiode
frå den dato loven vert vedteken ("justert modell"). Dette fleirtalet meiner ut frå dommen
at denne justerte modellen ikkje kan foreines med EØS-retten. Det
fylgjer av dommen at private ikkje kan få nye eller forlenga konsesjonar
dersom formålet om offentleg eigarskap skal fylgjas opp på ein konsistent
måte.
Dette fleirtalet finn derfor ikkje
å kunne gå vidare med desse to modellane ("betinga heimfall" og
"justert modell"), jamfør eit svarbrev frå Olje- og energidepartementet
til komiteen datert 22. august 2008 (dep.ref. 08/00225-130).
Dette flertallet viser til at den
foreslåtte løsning med 2/3 offentlig eierskap er en videreføring
av 50 års praksis. Dette flertallet ser
det som en politisk målsetting å opprettholde det sterke offentlige
eierskapet til vannkraftressursene gjennom å stadfeste en videreføring
av kravet om 2/3 offentlig eierskap.
Dette flertallet viser også til at
dette best samsvarer med de selskapsrettslige reglene for når offentlige
eiere kan sies å ha kontroll i selskapenes styrende organer, og
som for øvrig er godt i samsvar med det som kan utledes av premissene
til EFTA-domstolen, se proposisjonen punkt 6.3.6. Det vises også
til statsrådens svar på spørsmål 10 i svarbrev til komiteen av 18.
august 2008 hvor det heter:
"En lavere grense er etter departementets vurdering
ikke tilstrekkelig for offentlige eiere til å opprettholde full
kontroll med selskapet ettersom blant annet vedtektsendringer krever
minst 2/3 eierskap.
Et strengere krav til offentlig
eierskap i vannfalleiende selskap, vil styrke det offentlige eierskap
som er det overordnede målet ved loven. Så lenge de offentlige eierne
har full kontroll over selskapet, kan ikke departementet se at det
har noen følger EØS-rettslig hvilken terskel norske myndigheter
legger til grunn."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at dommen fra EFTA-domstolen slo fast at
diskrimineringen i den eksisterende hjemfallsmodellen – ved at offentlige
eiere fikk tildelt evigvarende konsesjoner mens private eiere bare
fikk tidsbegrensede konsesjoner – var et brudd på EØS-avtalen. Disse medlemmer mener at en slik forskjellsbehandling,
som den inntil nylig eksisterende hjemfallsmodellen innebar, var uheldig.
Disse medlemmer viser til NOU 2004:26 "Hjemfall",
der et enstemmig utvalg sier følgende:
"Utvalget legger til grunn at ulike rammevilkår for markedsaktørene
kan svekke konkurransen og verdiskapingen i sektoren og legger i
mindre grad til rette for effektiv ressursbruk fordi det vanskeliggjør omsetning
av kraftverk og dermed omstrukturering i bransjen. Dagens hjemfallsregelverk
begrenser offentlige eieres muligheter til å gjennomføre fusjoner eller
kapitalutvidelser uten å utløse vilkår om hjemfall. Sektoren er
nå preget av kompliserte eierstrukturer og omfattende krysseierskap.
Et viktig trekk i strukturendringen som har funnet sted er at Statkraft har
ervervet kommunale og fylkeskommunale eierandeler. Statkraft som
en offentlig aktør har kunnet erverve slike eierandeler uten at
myndighetene har satt vilkår om hjemfall. De senere år er imidlertid Statkrafts
ekspansjon i det norske markedet blitt begrenset på grunn av konkurransemyndighetenes
vedtak om inngrep mot oppkjøp med hjemmel i reglene om bedriftserverv
i konkurranseloven. Det må derfor antas at Statkraft i mindre grad
kan være kjøper i fremtidige transaksjoner i det norske markedet."
Disse medlemmer slutter seg til utvalgets vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til svarbrev
fra olje- og energiministeren på spørsmål fra komiteen, datert 22. august
2008. I svarbrevet skriver statsråden at
"det fremgår klart og entydig av dommen fra EFTA-domstolen
at det ikke gjennom konsesjon kan gis en forlengelse av konsesjonsperioden
dersom formålet om offentlig eierskap skal følges."
Disse medlemmer viser til følgende
begrunnelse fra statsråden:
"Ut fra dommen er jeg av den oppfatning at denne justerte
modellen ikke kan forenes med EØS-retten. Det følger av dommen at
private ikke kan få nye konsesjoner dersom formålet om offentlig
eierskap skal følges opp på en konsistent måte. EØS-rettslig vil
en slik justert modell være i strid med hele grunnlaget for konsolideringsmodellen
ved at industrien på denne måten gjennom konsesjon får forlenget
de tidsbegrensede konsesjonene. En slik justering vil ødelegge konsistensen
og dermed sette konsolideringsmodellen i fare i forhold til EØS-retten."
Disse medlemmer viser til at professor,
dr. juris Erling Hjelmeng ved Universitetet i Oslo på oppdrag fra
Norsk Industri har utført en vurdering av den justerte modellen,
datert 27. august 2008. Denne innebærer at det i Ot.prp. nr. 61
(2007–2008) foreslåtte forbudet mot erverv av privat eiendomsrett
til vannfall og kraftverk innføres, mens eksisterende kraftverk
underlagt hjemfallsvilkår først hjemfaller til staten 1. januar
2069. Formålet med den justerte modellen er å gjennomføre Regjeringens
forslag om et konsistent offentlig eierskap, men å gi private konsesjonærer
en rimelig omstillingsperiode.
Disse medlemmer har merket seg at
professor Hjelmeng konkluderer med at olje- og energiministeren
benytter feil utgangspunkt når han likestiller utfasing etter en
omstillingsperiode med "nyetablering" av privat eierskap. Statsrådens
bastante konklusjoner om at en justert modell er uforenlig med EØS-avtalen
savner dermed et robust rettslig grunnlag. Hjemfallstidspunktene
fastsatt i de respektive konsesjoner representerer etter professor
Hjelmengs oppfatning ikke en mer konsistent utfasing av privat eierskap
enn "justert modell", samtidig som gjennomføringen av utfasingen
ikke svekker konsistensen i restriksjonen på nyerverv av privat
eiendomsrett i kraftsektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at en fremtidig konsesjons- og vassdragsreguleringslovgivning
og skattlegging når det gjelder vannkraftressursene, må sikre en
effektiv offentlig kontroll med anvendelsen av vannkraftressursene
og at grunnrenten fra utnyttelsen av vannkraften tilfaller fellesskapet
gjennom effektiv skattlegging. Disse medlemmer mener at
private og offentlige eiere av vannkraftressursene må likebehandles.
Disse medlemmer går på denne bakgrunn primært
inn for en modell for en fremtidig konsesjonslovgivning m.m. for
vannkraftressursene basert på følgende:
Dagens tidsbegrensede konsesjoner
gjøres evigvarende.
Øvrige eksisterende konsesjonsvilkår (bl.a. i forhold til
anvendelse av kraften til industriformål) ligger fast.
Nye konsesjoner gis til private og offentlige utbyggere
på like vilkår.
Staten gis forkjøpsrett ved alle transaksjoner av eierandeler
i vannkraftproduksjon.
Skattesystemet skal sørge for at grunnrente fra vannkraftproduksjon
tilfaller fellesskapet.
Disse medlemmer mener at en slik
modell er holdbar i forhold til EØS-avtalen.
Disse medlemmer viser til at EFTA-dommen
har utløst et akutt behov for å finne en hjemfallsløsning som kan
samle bred oppslutning og som er holdbar i forhold til EØS-avtalen. Disse medlemmer går derfor sekundært
inn for en løsning basert på Regjeringens lovforslag, men med en
overgangsperiode på 60 år til offentlig eierskap er fullt ut gjennomført,
og der dagens private eiere av vannkraftkonsesjoner likebehandles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil reetablere hjemfallsinstituttet
i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven der øvrige
konsesjonsvilkår, med unntak av utløpstidspunkt, er de samme som
ved de tidligere konsesjoner eierne har hatt. Dette vil gi en overgangsperiode
på 60 år frem til fullt offentlig eierskap er gjennomført.
Disse medlemmer viser til at hensynet
til et konsistent system for offentlig eierskap ikke er til hinder
for at det etableres en ordning som viderefører dagens private eierskap
i en overgangsperiode. Disse medlemmer viser
til side 64 i Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) der det heter:
"Det er ikke nødvendig å ekspropriere disse kraftverkene
av hensyn til konsolideringsmodellens EØS-rettslige konsistens,
selv om det innebærer at disse kraftverkene fortsatt vil være i
privat eierskap for en kortere eller lengre periode."
Disse medlemmer viser til at gjennomføringen
av konsolideringsmodellen innebærer at industrien nå fratas adgangen
til foregrepet hjemfall, adgangen til å bygge ut nye vannfall og
adgangen til å kjøpe kraftverk eller kraftselskaper. Direkte eierskap
til kraftverk er med på å muliggjøre investeringer i industrien.
Industrien har derfor behov for en overgangsperiode for å få tid
til omstilling til en situasjon hvor den ikke lenger kan eie kraftproduksjon.
Disse medlemmer viser til at det
er relativt kort tid igjen til de opprinnelige hjemfallstidspunktene
for flere av kraftverkene dette gjelder. Den korte tiden til hjemfall
for disse kraftverkene kan innebære en vanskelig forhandlingsposisjon
overfor offentlige kjøpere. De aktuelle selskapene kan derfor føle
seg tvunget til å selge kraftverkene i god tid før hjemfallstidspunktene
for å sikre at det skjer til en pris som reflekterer en reell konkurranse
mellom de offentlige aktørene. Videre vil en lengre overgangsperiode
i større grad likebehandle investeringer i opprustning og utvidelse
av industriens vannkraftverk med de som foretas i offentlig eide
kraftverk. Det er viktig for å sikre god ressursutnyttelse i alle
norske vannkraftverk, uavhengig av eierskap.
Disse medlemmer foreslår derfor at
det etableres en mer hensiktsmessig overgangsordning for utfasing
av privat eierskap, slik at siste frist for industriens overdragelse
av de konsesjonsbelagte kraftverkene settes til etter siste opprinnelig
fastsatte hjemfallstidspunkt (1. januar 2066). Hjemfall vil da skje samtidig
for alle de aktuelle kraftverkene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk
og annen fast eiendom m.v. skal § 41 nytt første ledd lyde:
Tidsbegrensede konsesjoner om erverv av eiendomsrett til vannfall
gitt til private i medhold av denne lov gjelder til 1. januar 2069.
Ved konsesjonstidens utløp gjelder § 2, tredje ledd post 17 tilsvarende."
"I lov 14. desember 1917 om vasdragsreguleringer gjøres følgende
endring:
Ny § 10 nr. 2 til erstatning for någjeldende bestemmelse som
i hht. Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) er foreslått opphevet:
Tidsbegrensede konsesjoner til vassdragsreguleringer gitt til
private i medhold av denne lov gjelder til 1. januar 2069, såfremt
reguleringene utnyttes i forbindelse med vannfall som omfattes av
ervervskonsesjon som i hht. § 41 første ledd i lov av 14. desember
1917 nr. 16 om erverv av vannfall m.v. gjelder til 1. januar 2069."
Disse medlemmer viser videre til
at professor, dr. juris Olav Kolstad ved Universitetet i Oslo har
på oppdrag fra Norsk Industri utført en juridisk vurdering – om
det er forenlig med EØS-avtalen og EFTA-domstolen i hjemfallssaken
om lovgiver gir de private konsesjonærene en frist frem til 2060
for å selge vannkraftverkene. Kolstad konkluderer med at løsning
der hjemfallstidspunkt settes til 2060 vil være forenlig med EØS-avtalen.
Disse medlemmer har registrert at
olje- og energiminister Terje Riis-Johansen i brev til komiteen
26. og 27. august 2008 klart fastslo at opposisjonens forslag til
justert konsolideringsmodell med samordnet hjemfall, ikke er forenlig
med EØS-retten.
Under den åpne høringen i komiteen 2. september 2008 ble det
klargjort at det er et politisk handlingsrom tilknyttet valg av
hjemfallsmodell, og at en modell med samordnet hjemfall også vil
være konsistent i forhold til EØS-retten. Disse
medlemmer har merket seg at statsråden i løpet av høringen
gikk tilbake på sitt opprinnelige standpunkt. Fra å være tydelig
på at samordnet hjemfall ikke er forenlig med EØS-retten, endret
han sin mening – da han på spørsmål fra komiteen svarte at "dette
er en sjanse vi ikke er villig til å ta". Disse
medlemmer vil peke på at det går klart frem at statsrådens
skepsis til en modell med samordnet hjemfall er politisk og ikke
juridisk motivert.
Disse medlemmer viser til overnevnte
brev fra statsråden til komiteen, hvor statsråden ikke vil bistå
komiteen med utarbeidelse av lovtekst til forslaget om samordnet
hjemfall – med begrunnelsen at forslaget ikke er forenlig med EØS-retten. Disse medlemmer mener det er kritikkverdig
av statsråden å avslå en slik henvendelse. Stortinget er det lovgivende
organet, og skal derfor ha den nødvendige hjelp til å utforme presise
lovforslag i forbindelse med behandlingen av saker.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser – vedrørande mellom anna MuskenSenter AS – til proposisjonen
der det kjem fram at verken private eller offentlege aktørar skal
kunne få konsesjon for å leige eller erverve rettar for ikkje-utbygde
vassfall over 4 000 naturhestekrefter. Det gjeld uavhengig av nasjonalitet
eller etnisk tilknyting.
Fleirtalet viser til proposisjonen
punkt 5.5.2 og uttale frå Justisdepartementet sin lovavdeling av 29. april
2008 vedrørande denne sak. Som det kjem fram av uttala vil ikkje
ILO-konvensjon nr. 169, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettar
(SP) eller Grunnloven § 110 a verte krenka so lenge framlegget til
endringar i industrikonsesjonslova og vassdragsreguleringslova ikkje
gjer inngrep i eksisterande rettar til å utnytte vasskraft. At det
i eit konsesjonssystem tidlegare låg føre eit høve til å få konsesjon
til kraftutbygging, utgjer ikkje ein rett til å utnytte vasskraft på
denne måten. Ei endring i konsesjonssystemet som avgrenser kven
som kan få konsesjon, er difor ikkje eit inngrep i ein eksisterande
rett. Korkje frå ILO-konvensjon nr. 169, FN-konvensjonen om sivile og
politiske rettar (SP) eller Grunnlova § 110 a kan ein krevja at
private, samiske interesser skal ha rett til å etablere vasskraftverk.
Fleirtalet viser vidare til proposisjonen
der konsesjonsgrensa er sett til 4 000 naturhestekrefter. Fleirtalet meiner at dersom konsesjonsgrensa
på 4 000 naturhestekreftar vert heva, so kan formålet med offentleg
eigarskap verte svekka. Ein heving vil opne for meir privat eierskap
og sette modellens konsistens i fare. I tillegg vil dei aller fleste
småkraftverk falle under grensa på 4 000 naturhestekreftar. Fleirtalet støttar av den grunn at grensa
vert ståande på 4 000 naturhestekreftar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at MuskenSenter
og samiske interesser i Sverige planlegger flere vannkraftprosjekter
i Tysfjord og Fauske kommuner i Nordland basert på delvis norske
og delvis svenske vannressurser. Det dreier seg om Musken kraftverk
i Tysfjord kommune basert på norske vannressurser, Grunnfjordbotn
kraftverk i Tysfjord kommune basert på norske og svenske vannressurser
og Sulis kraftverk og Sjønstå kraftverk i Fauske kommune basert på
svenske vannressurser. Disse prosjektene kan med det foreliggende
lovforslaget ikke realiseres, fordi det i lovforslaget – slik det
er fremmet av Regjeringen – kun blir adgang for norske offentlige
eiere til å erverve fallrettigheter. Det foreliggende lovforslaget hindrer
ikke norske offentlig eide aktører utbygging basert på svenske vannressurser
med fall mot Norge, men lovforslaget gjør det ulovlig å utbygge
disse vannressursene i regi av svenske foretak i Norge. Lovforslaget
skaper dermed enerett for norske offentlig eide aktører til fremtidig
ressursutnyttelse av svenske vannressurser med fall mot Norge.
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn
at det i § 1 femte ledd i loven bør kunne åpnes for unntak fra bestemmelsen
om at bare offentlige aktører skal kunne erverve fallrettigheter
under henvisning til bestemmelsene i Grunnloven § 110 a, folkerettslige
regler og forpliktelser og forholdet til våre naboland. Unntaket
fra kravet om offentlig eierskap må også forstås slik at konsesjon
til å erverve eiendomsrett til vannfall – slik det fremgår av § 2
– kan gis også til andre, der hensynet til særlige rettigheter og
statens plikter skal ivaretas.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk
og annen fast eiendom m.v. skal § 1 femte ledd lyde:
Når særlige hensyn foreligger, kan vedkommende departement i
det enkelte tilfelle gjøre unntak fra konsesjonsplikt, forkjøpsrett
og kravet om offentlig eierskap over vannfall."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er et betydelig potensial for utbygging
av småkraftverk her i landet. Dette er mindre utbygginger som gir
små naturinngrep, men som samlet kan gi en betydelig økt kraftproduksjon.
Den økonomiske verdi av det enkelte prosjekt er langt mindre enn
for tradisjonelle større vannkraftutbygginger. Det bør tilsi at
det er mindre behov for statlig eierskap til disse ressursene.
Disse medlemmer viser til at dagens
rammevilkår i form av manglende økonomiske støtteordninger, omfattende
krav til konsesjonssøknader og en lang behandlingstid for disse
i Norges Vassdrags- og energidirektorat, har gjort at lite av dette
potensialet så langt er utnyttet.
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn
at konsesjonsgrensen i industrikonsesjonsloven bør heves fra 4 000
naturhestekrefter til 10 000 naturhestekrefter. En slik heving av
konsesjonsgrensen vil legge til rette for økt utbygging av mindre kraftverk.
En heving av konsesjonsgrensen gjør at eiere av småkraftverk sikres
evigvarende inntekter fra sin kraftproduksjon, noe som vil gjøre
det mer økonomisk attraktivt å investere i småkraftverk, og det gir
en enklere saksbehandling ved utbygging av småkraftverk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk
og annen fast eiendom m.v. skal § 1 første ledd lyde:
Uten tillatelse av Kongen (konsesjon) kan ingen andre enn staten
med full rettsvirkning erverve eiendomsrett eller bruksrett til
vannfall (fall eller stryk) som ved regulering antas å kunne utbringes
til mer enn 10.000 naturhestekrefter, enten alene eller i forbindelse
med andre vannfall som erververen eier eller bruker når fallene
hensiktsmessig kan utbygges under ett. Konsesjonsplikten gjelder
også avtaler om erverv av langsiktig disposisjonsrett til vannkraftressursene."
"I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk
og annen fast eiendom m.v. skal § 2 første ledd lyde:
Foretak organisert etter lov om statsforetak, norske kommuner
og fylkeskommuner kan få konsesjon til å erverve eiendomsrett til
vannfall på de nærmere betingelser Kongen fastsetter. Konsesjon
kan også gis til bestemt selskap, foretak, lag eller sammenslutning
som direkte eller indirekte er eid av et statsforetak eller en eller
flere kommuner eller fylkeskommuner på en slik måte at statsforetaket,
kommunen eller fylkeskommunen alene eller sammen direkte eller indirekte
innehar minst halvparten av kapitalen og stemmene og organiseringen
er slik at det åpenbart foreligger reelt offentlig eierskap."
Disse medlemmer mener intensjonene
om offentlig kontroll av vannkraften i alle praktiske formål opprettholdes
også ved 51 pst. offentlig eierandel i det enkelte kraftselskap. Disse medlemmer mener derfor at private
aktørers eierandel i kraftselskap bør kunne økes fra 33 pst. til
49 pst. En slik endring i Regjeringens forslag vil medføre at kraftselskap
hvor private aktører i dag eier mellom 33 pst. og 49 pst. fortsatt
vil kunne sitte på denne eierandelen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til høringsuttalelse fra Samarbeidende kraftfylke. Flertallet peker på at fylkeskommunenes
"langsiktige disposisjonsretter" har stor likhet med utleie. Flertallet ber derfor Regjeringen å foreta
en bredere vurdering av "langsiktige disposisjonsretter" i den varslede
proposisjonen om utleie.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er uenig i Regjeringens
opphevelse av reglene om stiftelse av langsiktige disposisjonsretter.
I proposisjonen argumenteres det for at det ikke er behov for å
videreføre disse reglene fordi aktørene kan inngå avtale om deleierskap
i de ulike utbyggingsselskapene.
Samarbeidende kraftfylker mener imidlertid at deleierskap ikke
er hensiktsmessig i alle tilfeller, for eksempel der Statkraft er
utbygger, og ønsker derfor at mulighetene for langsiktige disposisjonsretter
videreføres.
Disse medlemmer ber Regjeringen vurdere å
utfylle konsolideringsmodellens målsetting om offentlig eierskap
med et mål om eierskap forankret i den aktuelle vertsregionen. Regjeringen
bes å gjeninnføre reglene for stiftelse av langsiktige disposisjonsretter
i den varslede proposisjonen om utleie av vannfall og tilhørende
kraftverk.
Komiteen viser til at
bakgrunnen for konsesjonslovene var ønskje om å kombinere vidare
utvikling av industrien samstundes som den offentlege eigarskapen
blei ivareteken på sikt. Det grunnleggjande grep i lovene av 1917
er etter komiteen sitt syn at det vert
kravd konsesjon frå styresmaktene for erverv av vassfall eller kraftverk.
Vidare merkar komiteen seg at konsesjonslovene
av 1917 byggjer på ein grunntanke om at avkastinga frå vasskraftressursane
skal koma fellesskapet til gode, og difor i prinsippet bør vere
eigd av det offentlege. Komiteen påpeikar
at rettstilstanden med at vasskraftressursane i Noreg i utgangspunktet
tilhøyrer den som eig grunnen der fallet ligg, er kodifisert i vassressurslova § 13,
og at denne også var slått fast i tidlegare lovgjeving. Dette er
i motsetnad til dei fleste andre land i Europa der offentleg eigarskap
til vassdraga har rådd grunnen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at industrialiseringen av Norge fra slutten
av 1800-tallet og utbyggingen av vannkraftressursene hang nært sammen.
I tillegg til en begynnende offentlig forsyning av elektrisk kraft,
var formålet med vannkraftutbyggingen å skaffe elektrisk kraft til
industrien. Muligheten til å bruke fossekraft i tyngre industri
var bakgrunnen for de første vannkraftutbyggingene. Industrien var
derfor den fremste erverver og utbygger av vannkraften på slutten
av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Frem til 1920 var
det nesten bare privateide kraftverk i Norge.
Disse medlemmer viser videre til
at utenlandsk kapital var viktig for industriutbyggingen og utbyggingen
av vannkraften på slutten av 1800-tallet. I Norge var det lite kapital
til slike store investeringer som utbygging av vannkraft og storindustri
innebar. Den tidlige fasen av vannkraftutbyggingen var derfor preget
av privat og utenlandsk kapital, og i 1906 eide utlendinger over
tre fjerdedeler av fossene som ble bygget ut. Disse
medlemmer peker på at på den tiden var det, sammenlignet med
i dag, få virkemidler for å sikre offentlig kontroll med utnyttelsen
av nasjonale naturressurser og for å sikre fellesskapet inntekter
fra grunnrenten av utnyttelsen av nasjonale naturressurser. Dette
var bakgrunnen for innføringen av konsesjonslovene tidlig på 1900-tallet.
Disse medlemmer viser til at det
i dag er en omfattende lovregulering som sikrer offentlig kontroll
med utnyttelsen av vannkraftressursene, og som sikrer at det offentlige
i stor grad sikrer seg grunnrenten som utnyttelsen av denne ressursen
gir. Disse medlemmer viser til at utnyttelsen
av vannkraftressursene blant annet er regulert gjennom følgende lover:
I tillegg er utnyttelsen av vassdragene regulert gjennom følgende
vedtak i Stortinget:
Det offentlige – staten og vertskommunene/vertsfylkene – sikrer
seg mesteparten av verdiene utnyttelsen av vannkraftressursene genererer
gjennom blant annet følgende skatter og konsesjonsvilkår:
Et ensidig offentlig eierskap til all konsesjonspliktig vannkraftproduksjon
er derfor etter disse medlemmers mening
ikke nødvendig for å sikre offentlig styring og kontroll med utnyttelsen
av vassdragsressursene eller offentlige inntekter fra utnyttelsen
av disse.
Disse medlemmer viser videre til
at det offentlige allerede eier 88 pst. av all vannkraftproduksjon
her i landet. Disse medlemmer mener
at viktige politiske målsettinger, som offentlig kontroll over vannkraftressursene
og offentlige inntekter fra utnyttelsen av disse, kan sikres gjennom
en fortsatt blanding av offentlig og privat eierskap.
Disse medlemmer mener at det er viktig med
en effektiv grunnrentebeskatning av utnyttelsen av vannkraftressursene.
Det er for det første viktig at grunnrenten fra utnyttelsen av en
felles ressurs kommer alle innbyggerne til gode. For det andre er
det ut fra effektivitetshensyn hensiktsmessig med beskatning av
grunnrente, som i motsetning til ordinær inntekts- og formuesskatt,
ikke virker vridende på et selskaps investerings- og driftsbeslutninger.
Inndragning av grunnrente gjør det mulig å redusere andre skatter
som svekker den samfunnsøkonomiske effektiviteten.
Disse medlemmer peker på at effektive markeder
for kraftomsetning og selskapskontroll er sentrale forutsetninger
for å synliggjøre grunnrenten, noe som igjen er en viktig premiss
for at myndighetene skal kunne inndra grunnrenten. Et effektivt
marked for kraftomsetning innebærer at den produserte kraften omsettes
til en pris som på marginen tilsvarer forbrukernes betalingsvilje.
Effektive markeder for kraftomsetning og selskapskontroll legger
til rette for at investeringer i økt kraftproduksjon foretas når
det er lønnsomt, at de rimeligste investeringene foretas først,
og at kostnadene i den daglige drift ikke er høyere enn nødvendig.
Disse medlemmer viser til at også
hjemfall innebærer en form for grunnrenteinndragning, ved at staten
etter konsesjonsperiodens utløp sikrer seg eierskap til kraftproduksjonen,
og dermed inntektene fra denne. Disse medlemmer vil
imidlertid peke på at hjemfall er en mindre effektiv form for grunnrenteinndragning
enn en effektiv grunnrenteskatt. Dette skyldes at det er vanskelig
å se om hele grunnrenten avspeiles i det årlige overskuddet, eller
om deler av grunnrenten brukes til å finansiere ineffektiv drift
eller ulønnsomme investeringer. Faren for dette øker dersom endringene
i eierskapet er uaktuelt fordi en låst eierposisjon og fravær av
et effektivt marked for selskapskontroll kan svekke eiers posisjon
overfor administrasjonen. En annen problemstilling kan være at en
låst eierposisjon kan begrense selskapets tilgang til risikovillig
kapital, og derigjennom begrense selskapets muligheter til å utvide
virksomheten videre, realisere lønnsomme investeringer mv.
Disse medlemmer viser til at 88 pst.
av norsk vannkraftproduksjon er i dag offentlig eid. Ved salg av
de offentlig eide kraftverkene tilfaller hele eller deler av forventet
fremtidig inntekt det offentlige. Det offentlige eierskapet er fordelt
på et stort antall kommuner, fylkeskommuner og staten, samt selskap eid
av disse. I de siste årene er betydelige eierandeler i kommunale
og fylkeskommunale kraftselskaper blitt solgt til Statkraft. Hensynet
til effektiv konkurranse setter imidlertid grenser for hvor stor
en bedrift kan bli før det truer konkurransen i markedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkepartiog Venstre har
merket seg at konkurransemyndighetene har grepet inn både overfor
Statkrafts erverv av aksjene i Agder Energi og Trondheim Energiverk. Disse medlemmer konstaterer imidlertid
at når det gjelder det siste, valgte fornyings- og administrasjonsministeren
av politiske grunner å sette den faglige avgjørelsen til konkurransemyndighetene
til side, noe som var uheldig for konkurransesituasjonen på kraftmarkedet
– og dermed for strømkundene – i Midt-Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at effektiv ressursbruk er viktig for å
sikre høyest mulig verdiskaping, og dermed høyere velferd. Et sentralt
virkemiddel for å oppnå effektiv ressursbruk er å legge til rette
for virksom konkurranse. Skal effektiviteten i kraftverkene maksimeres,
er det nødvendig med kompetente aktører, som blant annet må vurdere
når det er ønskelig å tappe vann for å produsere kraft, bestemme
hvordan vannkraftverkene skal organiseres/styres, bestemme når og
hvor mye det skal investeres osv. Selve investeringsbeslutningen
krever at eierne har økonomisk styrke – og incentiver – til å gjennomføre
investeringene på samfunnsøkonomisk ønskelig tidspunkt. Et viktig
krav for å sikre at de mest kompetente og økonomisk best egnede
aktørene deltar i norsk kraftproduksjon er at alle som ønsker å
kjøpe eierandeler i et kraftverk, må stå overfor de samme rammevilkårene.
Den produsenten som får det meste ut av ressursene, vil dermed ha
den høyeste betalingsviljen. Forskjellige rammevilkår vil kunne
føre til at en bedrift som ikke er så effektiv likevel, kan skaffe
seg innsatsfaktorer (f.eks. kraftressurser) som andre kunne fått
mer ut av. For å fremme virksom konkurranse, og derigjennom mest
mulig effektiv ressursbruk, bør alle som ønsker å erverve eierskap
i et vannkraftverk stå overfor de samme rammebetingelsene.
Disse medlemmer viser til at det
konsesjonsregimet som har eksistert inntil nylig, skilte imidlertid
mellom privateide og offentlig eide selskaper. Konsesjonsreglene
innebar at norske offentlig eide eiere kunne tilby mer enn private
og utenlandske investorer for den samme aksjeposten, ettersom et vannfall
med evigvarende konsesjon er mer verdt enn et vannfall med tidsbegrenset
konsesjon med hjemfall. Forskjellene i verdivurdering av kraftverk
kan føre til at eierandeler i kraftverkene ikke allokeres til de
eiere som er mest effektive. Dette kan bli forsterket av at det
kun i begrenset grad gis konsesjoner for bygging av nye vannkraftverk.
Nye aktører som ønsker å etablere seg i norsk vannkraftsektor, må
derfor i all hovedsak basere seg på erverv av eksisterende virksomhet.
Disse medlemmer viser til at betydningen av
eventuelle effektivitetstap lar seg vanskelig kvantifisere, men
peker på at gitt de store verdiene i norsk vannkraftproduksjon,
kan selv mindre avvik fra optimal ressursbruk gi seg utslag i store
effektivitetstap. Disse medlemmer viser
til at når Regjeringen ikke bare vil diskriminere private eiere,
men til og med utelukke dem fra å erverve nye vannkraftkonsesjoner
eller kjøpe eksisterende vannkraftverk, blir denne utviklingen ytterligere
forsterket.
Disse medlemmer peker på at ineffektiv ressursbruk
i særlig grad kan oppstå i selskaper som opererer innenfor grunnrentesektorer,
som for eksempel vannkraftproduksjon. Det skyldes at selskapet kan
oppnå tilsynelatende tilfredsstillende resultater selv om ressursbruken
ikke er effektiv, fordi grunnrenten kan nyttes til å finansiere
ineffektiv drift eller ulønnsomme investeringer. Dette er et argument for
at det er særlig viktig å legge til rette for et effektivt marked
for omsetning av eierandeler i grunnrentesektorer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at hjemfallsordningen er med på å sikre
offentlig eierskap til vannkraftressursene. Dette eierskapet er
i dag spredt på kommuner, fylkeskommuner og staten. Staten er en
stor aktør gjennom sitt eierskap av Statkraft. I tillegg til Statkrafts
egen produksjon er selskapet også medeier i flere regionale kraftselskap. Disse medlemmer vil peke på at denne
konsentrasjonen av makt har gjort at Statkraft har fått en dominerende
og kontrollerende rolle i kraftsektoren. Disse
medlemmer ønsker å utrede en modell hvor Statkrafts eierandeler
i de regionale energiselskapene eies av staten direkte, eller at
det opprettes et annet statlig selskap for å ivareta dette.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede en modell for hvordan Statkrafts
eierandeler i de regionale kraftselskaper kan eies av staten direkte
eller gjennom et annet statlig selskap."
Komiteen meinar at det
innanfor ramma av EØS-avtalen er viktig å leggje til rette for framtidig industriutvikling
i Noreg.
Dette lovframlegget frå Regjeringa er etter meininga
til fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, eit bidrag for
å oppnå dette. Gode vilkår for kraftintensiv industri er summen
av ulike enkeltelement. Fleirtalet understrekar
at lovfesting av høve til omgjering er eit slikt element som medverkar
til framleis industriutvikling. Dette fordi høve til omgjering inneber
at private selskap som sel sine kraftverk til offentlege eigarar, kan
sikre seg langsiktig krafttilgang gjennom deleigarskap i offentlege
selskap. Fleirtalet viser til at private
industriselskap med kraftverk som vil heimfalle til staten kan søkje
slike løysingar for å sikre og vidareutvikle industriverksemder
i Noreg og i framtida.
Fleirtalet meiner difor at løysinga
som no er vald, er med å medverka til at kraftintensiv industri òg
i framtida kan sikras langsiktig tilgang på energi. Langsiktig krafttilgang
er etter fleirtalet si meining med å
leggje grunnlaget for langsiktige investeringar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Regjeringens lovforslag vil innebære
at dagens tidsbegrensede konsesjoner vil hjemfalle til staten ved
konsesjonsperiodens utløp, og vil ikke under noen omstendigheter
bli fornyet. Ordningen med foregrepet hjemfall vil også bli avviklet. Disse medlemmer viser til at de tidsbegrensede
konsesjoner industrien har vil utløpe senest i midten av dette århundre,
hvorav mange i perioden mellom 2020 og 2030. Da vil en mer enn 100
år gammel praksis, helt fra vi begynte å utnytte vassdragene til
kraftproduksjon her i landet, være over, og industrien vil ikke
lenger ha mulighet til kraftforsyning fra egen vannkraftproduksjon. Disse medlemmer viser til at blant annet
Norsk Hydro gjennom mer enn 100 år har bygget kraftanlegg for å
drive industrivirksomhet i Norge. Disse medlemmer har
merket seg at Hydro varsler at dette ønsker selskapet å fortsette
med.
Disse medlemmer viser til at muligheten
til å eie egen kraft fortsatt er viktig for kraftintensiv industri
i Norge. For denne industrien utgjør energikostnadene en vesentlig
del av produksjonskostnadene. Eierskap til egne kraftverk gir kraftintensiv
industri en eksponering mot kraftmarkedet, og dermed redusert risiko
i forhold til økte kraftpriser i fremtiden. Disse
medlemmer har merket seg at industrien uttaler at slik situasjonen
er i energimarkedene, er det svært utfordrende å skaffe konkurransedyktig kraft
til forutsigbare priser. Forslaget til endringer i industrikonsesjonsloven
gjennom konsolideringsmodellen, slik Regjeringen foreslår, bidrar
etter industriens oppfatning til økt usikkerhet og gjør det vanskeligere
å ta store investeringsbeslutninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser konkret til at Norsk Hydro
i disse dager står overfor beslutningen om de skal investere opp
mot 8 mrd. kroner i nye smelteovner ved sitt aluminiumsverk på Karmøy
til erstatning for dagens Søderberg-ovner, som må utfases på grunn
av miljøkrav. Dette er en beslutning som berører om lag 600 arbeidsplasser.
Et sentralt element i Hydros beslutning om eventuelle investeringer
på Karmøy vil være sikker tilgang på kraft i årene fremover. Egenprodusert
kraft gir en slik sikkerhet. Hydro Karmøy forsynes i dag med kraft
fra Hydros heleide vannkraftverk Røldal-Suldal. Med Regjeringens
forslag vil Hydro i god tid før utløpet av konsesjonsperioden måtte
selge minst 2/3 av dette anlegget til det offentlige. Det betyr
at Hydro, istedenfor å produsere kraften sin selv, vil være prisgitt
mulighetene av å få en god avtale om kjøp av tilstrekkelig kraft
til aluminiumsverket i markedet. Får de ikke det til, vil Hydro
i stedet satse mer utenlands. Disse medlemmer frykter
at de foreslåtte endringer i industrikonsesjonsloven vil sette Hydros
planer om nye investeringer på Karmøy i fare.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at dagens
regjeringspartier – før valget høsten 2005 – lovet at en ny sosialistisk
regjering ville tilby industrien kraft til under markedspris. Disse medlemmer viser her blant annet
til at statsminister Jens Stoltenberg i Stavanger Aftenblad 9. august
2005 lovte følgende:
"Ei ny sosialistisk regjering vil tilby industrien el-kraft
til under marknadspris. Ei to-pris ordning på kraft med ein spesialpris
til industrien og ein marknadspris til vanlege hushald er mogeleg
å etablera i Norge med godkjenneing frå dei europeiske kontrollorgana
i EØS og ESA."
Disse medlemmer har merket seg at
til tross for sine tidligere løfter, sa Regjeringen i St.prp. nr.
66 (2006-2007) at:
"Regjeringen erkjenner at det innenfor EØS-avtalen i dag
er svært vanskelig å innføre særnorske ordninger som gir den kraftintensive
industrien fordeler av betydning."
Disse medlemmer konstaterer at med
dette har Regjeringen nærmest gitt opp å innfri ett av de meste
sentrale valgløftene fra valgkampen høsten 2005. Disse
medlemmer konstaterer videre at samtidig som Regjeringen ikke
er i stand til å innfri sitt løfte om industrikraftkontrakter, vil
den nå fjerne de mulighetene industrien selv har til å sikre seg
mot fremtidige prisøkninger gjennom å eie egen kraftproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at Elkem mener det er en uriktig forutsetning
som Regjeringen gjør, når den baserer seg på at Elkems konsesjoner
i dag er underlagt gyldige vilkår om hjemfall. Disse
medlemmer viset til at Elkem har fått utført to juridiske
betenkninger som begge konkluderer med at vilkårene om hjemfall
i konsesjoner meddelt private aktører er ugyldige, og må anses som
bortfalt ved EØS-avtalens ikrafttredelse 1. januar 1994. Konsekvensen
av dette vil være at Regjeringens lovforslag gjeninnfører hjemfall
overfor private kraftverkseiere. En slik gjeninnføring kan etter
Elkems oppfatning ikke skje uten at staten betaler full erstatning
for det økonomiske tap de private kraftverkseierne påføres. En lovendring
som innfører hjemfall overfor noen som i dag ikke er underlagt hjemfall, innebærer
ekspropriasjon av kraftverk. Dette kan etter Grunnlovens § 105 ikke
gjøres uten at de private kraftverkseierne mottar full erstatning
for sitt tap.
Komiteen merkar seg at
elektrisitet er ein viktig energiberar i Noreg. Elektrisitet produsert
ved vasskraft er ein miljøvenleg energikjelde.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at dersom kraftanleggene
blir overdratt til offentlege kraftverkseigare før heimfall, kan
det søkast om at vilkåret om heimfall og tidsavgrensinga omgjeres
slik at konsesjonen blir tidsuavgrensa utan vilkår om heimfall.
Omgjeringa berører ikkje vilkår i konsesjonen eller avtale om bruk
av kraft til industriproduksjon. Ved omgjering er det dermed kun
vilkåret om tidsavgrensing og heimfall som blir endra.
Komiteen vil understreke
betydinga av at vannkraftressursane er evigvarande. Ressursane må difor
forvaltast med dette som basis.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, har merka seg at lovutkastet åpner
for å fortsette med inntil 1/3 privat eigarskap i vannkraftressursen. Fleirtalet meiner denne adgangen skal
muliggjere ei langsiktig industriell utvikling, og at det ved konsesjonsvurderinga
skal foretas ei samla vurdering av eigarkonstellasjonen si moglegheit
til å forvalte ressursane i tråd med intensjonene i denne lova.
Fleirtalet viser til at dersom kraftanleggane blir
overdratt til offentlege kraftverkseigarar før heimfall, kan ein
søkje om at vilkåret om heimfall omgjeres slik at konsesjonen blir
gjort tidsuavgrensa. Vilkår i konsesjon og avtale om bruk av kraft
til industriproduksjon vil fortsatt hefte på kraftanleggane i tråd
med føresetnadene. Med inntil 1/3 deleigarskap i offentlege kraftverk
kan industriselskapa dette gjeld, gjennom lovfesta rett til omgjering
sikre seg langsiktig krafttilgang til fortsatt industriverksemd.
Komiteen har merka seg
at Regjeringa tar sikte på å leggje fram ein proposisjon for Stortinget
om utleige av kraftverk våren 2009.
Når det gjeld eksisterande leigeordningar, ber komiteen om
at ei eventuell forlenging av desse blir omtala i den same proposisjonen
som blir lagt fram våren 2009 – om utleige av kraftverk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Regjeringen har varslet en utleieordning
for vannkraftverk, og at denne forventes fremlagt for Stortinget
i løpet av neste år. Disse medlemmer mener en
slik utleieordning er bra, og vil kunne gi et viktig bidrag for
å sikre dynamikk og effektiv ressursutnyttelse i vannkraftsektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
like fullt registrert at sosialistiske museumsvoktere og ideologer
kjemper imot en slik åpning for private aktører i driften av vannkraftverk. Disse medlemmer vil derfor understreke viktigheten
av at Regjeringen følger opp sitt løfte overfor Stortinget om en
utleieordning, og ikke endrer kurs etter at saken er ferdigbehandlet
av Stortinget.
Forslag frå Framstegspartiet, Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk
og annen fast eiendom m.v. skal § 41 nytt første ledd lyde:
Tidsbegrensede konsesjoner om erverv av eiendomsrett til vannfall
gitt til private i medhold av denne lov gjelder til 1. januar 2069.
Ved konsesjonstidens utløp gjelder § 2 tredje ledd post 17 tilsvarende.
Forslag 2
I lov 14. desember 1917 om vasdragsreguleringer gjøres følgende
endring:
Ny § 10 nr. 2 til erstatning for någjeldende bestemmelse som
i hht. Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) er foreslått opphevet:
Tidsbegrensede konsesjoner til vassdragsreguleringer gitt til
private i medhold av denne lov gjelder til 1. januar 2069, såfremt
reguleringene utnyttes i forbindelse med vannfall som omfattes av
ervervskonsesjon som i hht. § 41 første ledd i lov av 14. desember
1917 nr. 16 om erverv av vannfall m.v. gjelder til 1. januar 2069.
Forslag 3
I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk
og annen fast eiendom m.v. skal § 1 femte ledd lyde:
Når særlige hensyn foreligger, kan vedkommende departement i
det enkelte tilfelle gjøre unntak fra konsesjonsplikt, forkjøpsrett
og kravet om offentlig eierskap over vannfall.
Forslag frå Framstegspartiet og Høgre:
Forslag 4
I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk
og annen fast eiendom m.v. skal § 1 første ledd lyde:
Uten tillatelse av Kongen (konsesjon) kan ingen andre enn staten
med full rettsvirkning erverve eiendomsrett eller bruksrett til
vannfall (fall eller stryk) som ved regulering antas å kunne utbringes
til mer enn 10.000 naturhestekrefter, enten alene eller i forbindelse
med andre vannfall som erververen eier eller bruker når fallene
hensiktsmessig kan utbygges under ett. Konsesjonsplikten gjelder
også avtaler om erverv av langsiktig disposisjonsrett til vannkraftressursene.
Forslag 5
I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk
og annen fast eiendom m.v. skal § 2 første ledd lyde:
Foretak organisert etter lov om statsforetak, norske kommuner
og fylkeskommuner kan få konsesjon til å erverve eiendomsrett til
vannfall på de nærmere betingelser Kongen fastsetter. Konsesjon
kan også gis til bestemt selskap, foretak, lag eller sammenslutning
som direkte eller indirekte er eid av et statsforetak eller en eller
flere kommuner eller fylkeskommuner på en slik måte at statsforetaket,
kommunen eller fylkeskommunen alene eller sammen direkte eller indirekte
innehar minst halvparten av kapitalen og stemmene og organiseringen
er slik at det åpenbart foreligger reelt offentlig eierskap.
Forslag frå Høgre og Venstre:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen utrede en modell for hvordan Statkrafts
eierandeler i de regionale kraftselskaper kan eies av staten direkte
eller gjennom et annet statlig selskap.
Komiteen har elles ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere
slikt
vedtak til lov
om endringer i lov 14. desember 1917 nr. 16
om erverv av vannfall, bergverk og annen fast
eiendom m.v. og i lov 14. desember 1917
nr. 17 om vasdragsreguleringer
I
I lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall,
bergverk og annen fast eiendom m.v. gjøres følgende endringer:
§ 1 skal lyde:
Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes
til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig
eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.
Uten tillatelse av Kongen (konsesjon) kan ingen andre enn
staten med full rettsvirkning erverve eiendomsrett til vannfall
(fall eller stryk) som ved regulering antas å kunne utbringes til
mer enn 4.000 naturhestekrefter, enten alene, eller i forbindelse
med andre vannfall som erververen eier eller bruker når fallene
hensiktsmessig kan utbygges under ett. Erverv av andre
rettigheter enn eiendomsrett over vannfall som nevnt i første punktum
kan bare skje med hjemmel i kapittel I.
Konsesjon er dog ikke nødvendig ved erverv av vannfall
ved skifte av ekteskapelig felleseie eller ved arv, odelsløsning
eller overdragelse når erververen (arvingen) er nærmere odelsberettiget
enn overdrageren (arvelateren), er dennes ektefelle eller besvogret med
ham i opp- eller nedstigende linje eller i første eller annen sidelinje.
Er det tidligere meddelt konsesjon på erverv av vedkommende vannfall,
skal de i konsesjonen fastsatte betingelser også gjelde overfor den
nye erverver (jfr. dog § 27).
Tvist om kraftmengde avgjøres ved skjønn, dersom ikke erververen
vedtar å la vedkommende departement ta avgjørelsen.
Når særlige hensyn foreligger, kan vedkommende departement
i det enkelte tilfelle gjøre unntak fra konsesjonsplikt og forkjøpsrett.
Dersom det ervervede vannfall ikke skal utnyttes til kraftproduksjon,
kan Kongen gi tillatelse til erverv uten at grunnreglene i §
2 får anvendelse.
Søker konsesjonæren senere om utbygging, skal Kongen fastsette
vilkår i tråd med de til enhver tid gjeldende grunnregler i loven
her. Dersom utbygging påbegynnes uten at vilkår er fastsatt, får
bestemmelsene i §§ 31 og 32 tilsvarende anvendelse.
§ 2 første ledd skal lyde:
Foretak organisert etter lov om statsforetak,
norske kommuner og fylkeskommuner kan få konsesjon til å erverve
eiendomsrett til vannfall på de nærmere betingelser Kongen fastsetter.
Konsesjon kan også gis til bestemt selskap, foretak, lag eller sammenslutning
som direkte eller indirekte er eid av et statsforetak eller en eller
flere kommuner eller fylkeskommuner på en slik måte at statsforetaket,
kommunen eller fylkeskommunen alene eller sammen direkte eller indirekte
innehar minst to tredeler av kapitalen og stemmene og organiseringen
er slik at det åpenbart foreligger reelt offentlig eierskap.
§ 2 annet ledd oppheves. Nåværende tredje til sjette
ledd blir annet til femte ledd.
§ 2 tredje ledd post 1 skal lyde:
Konsesjoner som nevnt i første ledd gis på ubegrenset
tid.
§ 2 tredje ledd post 10 oppheves.
§ 2 tredje ledd post 17 første ledd første punktum oppheves.
§ 2 tredje ledd post 21 oppheves.
§ 2 tredje ledd post 22 første punktum skal lyde:
Enheter som nevnt i første ledd kan få konsesjon for
videre overdragelse av tidligere konsedert vannfall.
§ 2 tredje ledd post 22 tredje punktum skal lyde:
Til konsesjonen kan dessuten knyttes de betingelser som
er omhandlet i post 1 til 16 og 23, og for øvrig
slike vilkår som ellers ikke kan fravikes etter lovgivningen på
den tid den nye konsesjonen blir gitt.
§ 2 tredje ledd post 22 fjerde punktum oppheves.
§ 2 femte ledd oppheves.
§ 3 skal lyde:
Ved direkte eller indirekte endringer av organiseringen
i alle offentlige selskaper, foretak, lag eller sammenslutninger
som innehar konsesjonspliktige vannfallsrettigheter etter denne
lov eller tidligere lovgivning om erverv av vannfall, bergverk og
annen fast eiendom, får § 2 første ledd tilsvarende anvendelse så
langt den passer.
Dersom selskapet, foretaket, laget eller sammenslutningen
som følge av endringer som nevnt i første ledd ikke oppfyller vilkårene
i § 2 første ledd, får reglene i §§ 30, 31 og 32 tilsvarende anvendelse.
§ 4 skal lyde:
Etter søknad kan departementet treffe vedtak om at
konsesjon for leie av vannfall som allerede er utbygd, forlenges
for inntil 30 år av gangen. Etter søknad kan departementet treffe
vedtak om at forlengelse av konsesjonsfrie inngåtte avtaler om leie
av vannfall kan foretas uten konsesjon for inntil 30 år av gangen.
Leieforholdet kan ikke overdras unntatt i tilfeller som nevnt i
tredje ledd.
Det kan settes vilkår for forlengelser etter første ledd
første punktum. § 2 tredje ledd post 2 til 12, 14, 16 og 23 får
tilsvarende anvendelse så langt de passer.
Departementet kan gi samtykke til at eksisterende
bruksretter, langsiktige disposisjonsretter og leieforhold som nevnt
i første ledd overdras til foretak mv. som nevnt i § 2 første ledd
i forbindelse med omorganisering eller liknende.
Bestemmelsene i §§ 5 a annet ledd første punktum,
30, 31 og 32 får tilsvarende anvendelse så langt de passer.
§ 5 oppheves.
§ 5 a annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Søknad om omgjøring av tidligere fastsatte vilkår om
tidsbegrensning og hjemfall, skal innvilges så fremt konsesjonæren
oppfyller vilkårene i § 2 første ledd.
§ 10 oppheves.
§ 26 første ledd skal lyde:
Kongen kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre
at en plikt som følger av eller i medhold av denne lov eller vilkår
som er satt for konsesjon eller vedtak i eller i medhold av denne
lov, blir oppfylt. Tvangsmulkten kan fastsettes som en løpende mulkt eller
som et engangsbeløp. Tvangsmulkten tilfaller statskassen og er tvangsgrunnlag
for utlegg.
§ 27 nytt tredje punktum skal lyde:
Søknad om omgjøring av tidligere fastsatte vilkår om
tidsbegrensning og hjemfall, skal innvilges så fremt erververen
oppfyller vilkårene i § 2 første ledd.
§ 28 første ledd første punktum skal lyde:
Hvis en utlending, som ikke er bosatt her i riket, får
konsesjon etter § 13, § 17 eller forestår drift
som nevnt i § 18, skal vedkommende, på det sted
eiendommen ligger eller driften foregår, ha en fullmektig som er
bemyndiget til i dennes fravær å svare på
vegne av vedkommende for domstolene og andre embetsmyndigheter
i saker som vedrører konsesjonen, eiendommen, anlegget eller driften.
§ 28 annet ledd skal lyde:
Hva her er bestemt, skal også gjelde en korporasjon, en
stiftelse eller et selskap, som ikke har sete i Norge, og som får
konsesjon etter § 13 eller § 17, eller forestår
drift som nevnt i § 18.
§ 29 første ledd skal lyde:
Avtale som måtte komme i strid med bestemmelse i
§§ 11 eller 36, kan bare forlanges fullbyrdet såfremt
konsesjon til ervervet blir meddelt.
§ 36 første og annet ledd skal lyde:
Ved erverv av aksjer, parter eller rettigheter
til aksjer eller parter i et selskap med begrenset ansvar i
et slikt antall at erververen derved blir innehaver av aksjer,
parter eller rettigheter til aksjer eller parter som representerer
mer enn en femdel av samtlige aksjer, parter eller stemmer i selskapet, kreves
konsesjon såfremt selskapet innehar eiendomsrett eller annen rettighet
som erververen ikke kunne erverve uten konsesjon eller
vedtak etter denne lov. Konsesjonen er på samme måte nødvendig
når to eller flere personer eller andre rettssubjekter enten i fellesskap
eller hver for seg erverver aksjer, parter eller rettigheter til
aksjer eller parter i et selskap med begrenset ansvar
i et antall som ovenfor nevnt, når ervervet har funnet sted etter
forutgående innbyrdes overenskomst. Sammen med erververens aksjer, parter
eller rettigheter til aksjer eller parter regnes også
aksjer, parter eller rettigheter til aksjer eller
parter som enten direkte eller indirekte gjennom selskap
eller på annen måte tilhører eller kontrolleres av erververen eller
av noen for ham nærstående personer, selskaper eller andre rettssubjekter.
Denne lovs bestemmelser om erverv av aksjer, parter
eller rettigheter til aksjer eller parter i selskaper
med begrenset ansvar, skal også gjelde ved erverv av aksjer, parter
eller rettigheter til aksjer eller parter i selskaper (holdingselskaper), som
direkte eller indirekte eier aksjer, parter eller rettigheter
til aksjer eller parter som representerer en femdel av
samtlige aksjer, parter eller stemmer i andre selskaper som innehar
eiendomsrett eller annen rettighet som omhandlet i denne lov.
§ 36 nytt åttende ledd skal lyde:
Det kan ikke gis konsesjon som medfører at et selskap,
foretak, lag eller sammenslutning som nevnt i § 3 første ledd ikke
oppfyller vilkårene i § 2 første ledd.
§ 36 nytt niende ledd skal lyde:
Departementet kan gi nærmere forskrifter om meldeplikt
ved endringer i det direkte eller indirekte eierskapet i selskaper
som innehar konsesjonspliktige vannfallsrettigheter etter denne
lov. Bestemmelsene om meldeplikt kan også inneholde krav om melding
av vesentlige endringer som påvirker organiseringen i vannfalleiende
selskaper, og om at § 3 annet ledd gis anvendelse innen en nærmere
bestemt frist.
Ny § 37 skal lyde:
For erverv av eierandel i andre selskaper enn
de som omfattes av § 36, gjelder denne lovs bestemmelser om erverv
av eiendomsrett til vannfall eller annen rådighet over vannfall,
så langt selskapet direkte eller indirekte innehar eiendomsrett
eller annen rettighet som erververen ikke kunne erverve uten konsesjon
eller vedtak etter denne lov.
Ved erverv etter første ledd kan det foretas konsesjonsbehandling
eller endring av vilkår i konsesjoner meddelt selskapet, laget eller
sammenslutningen som innehar vannfallsrettighetene for tidligere
erverv. Erververen kan meddeles konsesjon uten at grunnreglene i
§ 2 tredje ledd iakttas.
Ny § 39 skal lyde:
Denne lovs bestemmelser om erverv av eiendomsrett
til vannfall eller annen rådighet over vannfall skal gjelde ved
erverv av mer enn 90 prosent av aksjene, partene eller rettigheter
til aksjene eller partene i selskaper med begrenset ansvar som direkte
eller indirekte innehar eiendomsrett eller annen rettighet som erververen
ikke kunne erverve uten konsesjon eller vedtak etter denne lov.
Ved vurderingen etter første ledd av om noen har ervervet
mer enn 90 prosent av aksjene, partene eller rettigheter til aksjene
eller partene skal det også tas hensyn til om to eller flere personer
eller andre rettssubjekter enten i fellesskap eller hver for seg
erverver aksjer, parter eller rettigheter til aksjer eller parter når
ervervet har funnet sted etter forutgående innbyrdes overenskomst.
Sammen med erververens aksjer, parter eller rettigheter til aksjer
eller parter regnes også aksjer, parter eller rettigheter til aksjer eller
parter som enten direkte eller indirekte gjennom selskap eller på
annen måte tilhører eller kontrolleres av erververen eller av noen
for ham nærstående personer, selskaper eller andre rettssubjekter.
Ved erverv etter første ledd kan det foretas konsesjonsbehandling
eller endring av vilkår i konsesjoner meddelt selskapet som innehar
vannfallsrettighetene for tidligere erverv. Erververen kan meddeles konsesjon
uten at grunnreglene i § 2 tredje ledd iakttas.
§ 41 første til tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde
og femte ledd blir første og annet ledd.
II
I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer
gjøres følgende endringer:
§ 10 nr. 1 skal lyde:
1. Konsesjon til vassdragsreguleringer etter
denne lov gis på ubegrenset tid eller for et bestemt tidsrom. I
tilfeller som nevnt i post 7 første punktum skal det nedfelles vilkår
etter post 4.
§ 10 nr. 2 oppheves.
§ 10 nr. 3 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Søknad om omgjøring av tidligere fastsatte vilkår om
tidsbegrensning og hjemfall skal innvilges så fremt reguleringsanleggets
eier oppfyller vilkårene i industrikonsesjonsloven § 2 første ledd.
§ 10 nr. 5 skal lyde:
5. Blir reguleringskonsesjonen gitt for kortere tid enn
60 år, kan det i konsesjonen fastsettes at det for avståelse
skal erlegges en innløsningssum. Departementet kan gi nærmere forskrifter
om beregning av innløsningsvederlaget.
§ 10 nr. 7 første punktum skal lyde:
Hvis en vannfalls- eller brukseier etter lovgivningen om
erverv av eiendomsrett kun eier sitt vannfall for begrenset tid, skal
reguleringsanlegget eller andel i reguleringsanlegget
følge vannfallet, når hans rett til dette opphører, selv om den
etter post 1 fastsatte tid forøvrig ikke er utløpt. Såfremt denne
regel ville føre til avståelse uten vederlag, før 60 år er gått, kan
bestemmelsene i post 5 gis tilsvarende anvendelse
på den enkelte vannfalls- eller brukseiers andel i reguleringsanlegget.
§ 12 nr. 22 oppheves.
§ 14 nr. 2 skal lyde:
2. Reguleringskonsesjonen, reguleringsanleggene eller
andeler i reguleringsanleggene kan ikke overdras uten i forbindelse
med samtidig overdragelse av vannfall i samme vassdrag nedenfor anlegget.
Det samme gjelder ved andre disposisjoner over konsesjonen, anleggene
eller andeler i anleggene, herunder pantsettelse, arrest eller utlegg.
§ 14 nr. 4 annet punktum skal lyde:
Hvis også eldre reguleringsanlegg i henhold til § 10
post 4 skal overgå til staten må, før konsesjonen meddeles,
eldre pantheftelser, servitutter av vesentlig betydning, leierettigheter
o.l. heftelser fjernes eller vike prioritet for de i konsesjonen
pålagte forpliktelser, derunder også mulkter etter § 12 post 21.
§ 15 nr. 2 skal lyde:
2. Det samme gjelder når et reguleringsanlegg eller andel
i reguleringsanlegg etter § 10 post 4 går over
til staten i henhold til en meddelt reguleringskonsesjon.
§ 20 a første ledd oppheves. Nåværende annet ledd blir
første ledd.
III
Loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Fra samme
tidspunkt oppheves provisorisk anordning 10. august 2007 om offentlig
eierskap til vannkraften.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 9. september 2008
Gunnar Kvassheim |
Tore Nordtun |
leiar |
ordførar |