Forslaget gjelder opprettelse av en egen Barnesakkyndig kommisjon
som skal kvalitetssikre alle rapporter avgitt av sakkyndige i barnevernsaker.
Dette gjelder rapporter innhentet av barneverntjenesten, fylkesnemnda,
domstolen og de private parter. Også de rapporter som ligger til
grunn for barnevernets beslutning om ikke å iverksette noe tiltak
skal kvalitetssikres. Forslaget imøtekommer behovet for en ekstern
kvalitetssikring av slike rapporter.
De beslutninger som tas i en barnevernsak kan få avgjørende betydning
for barns utvikling og livskvalitet, og beslutningene vil også kunne
berøre barnets foreldre på dyptgripende måter. Det må derfor stilles store
krav til det arbeid som gjøres i slike saker. I mange vanskelige
barnevernsaker benytter barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolen
sakkyndige for blant annet å utrede foreldrenes omsorgsevne og barnas
omsorgsbehov. Gjennom sin særskilte kompetanse vil de sakkyndiges
vurderinger kunne få stor innvirkning på de endelige beslutningene
og det er derfor viktig at rapportene følger kontrollerbare kvalitetskrav.
Det er viktig at man utvikler gode systemer for kvalitetssikring
og dermed også bedrer rettssikkerheten.
Kapittel 1 i proposisjonen inneholder innledning og sammendrag.
Kapittel 2 i proposisjonen behandler bakgrunnen for lovforslaget.
Her redegjøres det for behovet for kvalitetssikring av sakkyndiges
rapporter. Det vises blant annet til at behovet for å kvalitetssikre
slike rapporter ble drøftet allerede i NOU 1995:23 Barnefaglige
sakkyndighetsrapporter, Rolleutforming og kvalitetssikring. Barne-
og familiedepartementet nedsatte i september 2005 et utvalg med
oppgave å vurdere om det bør etableres et særskilt kontrollorgan
som innebærer en etterfølgende kontroll og kvalitetssikring av sakkyndiges
rapporter i barnevernsaker. Dette utvalget avga sin innstilling
i NOU 2006:9 Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker. Her
blir det foreslått at det opprettes en Barnesakkyndig kommisjon
med oppgave å kvalitetssikre alle sakkyndigrapporter avgitt i barnevernsaker.
Utredningen ligger til grunn for departementets arbeid med dette
lovforslaget.
Kapittel 3 i proposisjonen omhandler høringen av NOU 2006:9 Kvalitetssikring
av sakkyndige rapporter i barnevernsaker og viser oversikt over
alle høringsinstansene.
Kapittel 4 i proposisjonen inneholder en beskrivelse av gjeldende
rett. Det gis for det første en nærmere definisjon av ulike begreper
som blant annet fagkyndig og sakkyndig. Videre gis det en beskrivelse
av hhv. barneverntjenestens, fylkesnemndas og domstolens bruk av
sakkyndige. Basert på en beregning av det samlede antallet sakkyndigrapporter
antas det at en Barnesakkyndig kommisjon vil måtte behandle om lag
500 saker pr. år.
Kapittel 5 i proposisjonen inneholder en redegjørelse for utvalgets
beskrivelse i utredningen av eksisterende kvalitetssikringstiltak.
Det redegjøres her både for de generelle kvalitetssikringstiltakene,
som for eksempel opplæringsprogrammet for sakkyndige, og for den
saksspesifikke kvalitetskontrollen som skjer ved at hhv. barneverntjenesten,
fylkesnemnda og domstolen ved sin behandling av saken vurderer den
sakkyndiges rapport.
Kapittel 6 i proposisjonen omhandler utvalgets forslag i NOU
2006:9 Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker.
Her redegjøres det for det nærmere innholdet i utvalgets forslag
om å opprette en landsdekkende Barnesakkyndig kommisjon. Utvalget
foreslår at alle rapporter innhentet av barneverntjenesten, fylkesnemnda,
domstolen og de private parter skal undergis samme kvalitetssikring.
Også rapporter som ligger til grunn for beslutninger om ikke å iverksette
noe barnevernstiltak foreslås kvalitetssikret. Utvalget begrunner
sitt forslag med behovet for kvalitetssikring av de sakkyndiges
rapport og behovet for å sikre de private parters tillit til disse rapportene.
Det redegjøres for øvrig i dette kapitlet nærmere for utvalgets
forslag til kommisjonens sammensetning, arbeidsform, saksbehandlingstid
og lokalisering av kommisjonens sekretariat. Utvalgets forslag til
utarbeiding av retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernsaker
og krav om selvdeklarasjon fra de sakkyndige omtales også.
Kapittel 7 i proposisjonen refererer høringsuttalelsenes synspunkter
på forslagene i NOU 2006:9 Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter
i barnevernsaker. De aller fleste høringsinstansene støtter forslaget
om at det opprettes en Barnesakkyndig kommisjon. Mange av høringsinstansene,
både de som støtter forslaget og de som er imot, fremhever behovet
for å utvikle og styrke kompetansen i det kommunale barnevernet.
Kapittel 8 i proposisjonen omhandler departementets vurdering.
Departementet er enig med de høringsinstansene som mener at dagens
kvalitetssikringstiltak ikke er tilstrekkelige, selv om det de
siste årene har vært mye fokus på nettopp å sikre kvaliteten på
de sakkyndiges arbeid. Departementet slutter seg derfor til utvalgets
forslag om at det opprettes en landsdekkende Barnesakkyndig kommisjon
med oppgave å kvalitetssikre alle sakkyndigrapporter som avgis i
en barnevernsak i kommunen, fylkesnemnda, og domstolen. Departementet
foreslår at kommisjonens sekretariat bør bestå av en leder og en
sekretær. Sekretariatet bør lokaliseres i Justissekretariatene,
og dermed samlokaliseres med sekretariatet for Den rettsmedisinske
kommisjon. Antallet kommisjonsmedlemmer som skal foreta selve kvalitetssikringen bør
fastsettes ut fra behov. Hver rapport bør kvalitetssikres av to
kommisjonsmedlemmer. Disse medlemmene får tilsendt rapportene fra
sekretariatet for gjennomgang. Departementet forutsetter at saksbehandlingstiden
i kommisjonen blir fra seks til ni virkedager. I tillegg kommer
postgang.
Kapittel 9 i proposisjonen angir de økonomiske og administrative
konsekvensene av forslaget.
Kapittel 10 i proposisjonen inneholder departementets merknad
til de enkelte bestemmelser i forslaget. Departementet foreslår
i tillegg til bestemmelsene om en Barnesakkyndig kommisjon en endring
i barnevernloven § 7-23 første ledd første punktum. Endringen foreslås
for å rette en feil i lovteksten i forbindelse med innføring av
nytt kapittel 7.
Barne- og likestillingsdepartementet slutter seg til utvalgets
forslag om at det bør opprettes en Barnesakkyndig kommisjon som
skal kvalitetssikre alle rapporter fra sakkyndige i barnevernsaker.
Departementet er enig med de høringsinstanser som mener at dagens
kvalitetssikringstiltak ikke er tilstrekkelige, selv om det de siste
årene har vært mye fokus på nettopp å sikre kvaliteten på de sakkyndiges arbeid.
De aller fleste høringsinstansene støtter forslaget om at det opprettes
en Barnesakkyndig kommisjon.
Når det gjelder dagens generelle kvalitetssikringstiltak vil
departementet særlig vise til opplæringsprogrammet for sakkyndige.
På oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet tilbyr Norsk Psykologforening
i samarbeid med Legeforeningen et utdanningsprogram for barnepsykiatere
og psykologer som arbeider som sakkyndige i barnesaker. De fagfolk
som har gjennomført opplæringsprogrammet for sakkyndige blir oppført
i et særskilt register som kan danne utgangspunkt for oppnevning
og engasjement av sakkyndige.
For å sikre at de sakkyndige som oppnevnes for å utrede saker
for den kommunale barneverntjenesten oppleves som nøytrale og uavhengige
av den private part, har departementet anmodet fylkesmennene om å
bistå kommunene med å utpeke en sakkyndig i saker der kommunen og
den private part ikke kommer frem til enighet om hvem som skal oppnevnes.
Dette innebærer at kommunen i slike tilfeller kan henvende seg til
fylkesmannen som vil utpeke en sakkyndig. Den sakkyndige vil i disse
tilfellene bli utpekt fra registeret over sakkyndige som har gjennomført
opplæringsprogrammet i barnefaglig sakkyndighetsarbeid. Departementet
vil også vise til at det drives mye aktivt arbeid i regi av profesjonene
selv med sikte på å øke det faglige nivå på området.
Videre blir det selvfølgelig i den enkelte sak foretatt en form
for kvalitetssikring av hhv. barneverntjenesten, fylkesnemnda og
domstolen ved at rapporten blir undergitt en konkret vurdering.
Fylkesnemnda og domstolen er også i den enkelte barnevernsak satt med
fagkyndig medlem/meddommer, som vil ha særskilt gode forutsetninger
for å overprøve innholdet i den sakkyndiges rapport
I likhet med flertallet av høringsinstansene mener imidlertid
departementet at det er behov for ytterligere kvalitetssikringstiltak.
Som blant annet fremhevet av Justisdepartementet og flere andre
høringsinstanser, er dette saker som kan være meget inngripende for
dem det gjelder. Dessuten dreier det seg om barn som i liten grad
har mulighet til å ivareta sine egne interesser. Etter Barne- og
likestillingsdepartementets vurdering er det derfor ekstra viktig
at man utvikler gode systemer for kvalitetssikring og dermed også bedrer
rettssikkerheten. Både hensynet til barnets rettssikkerhet – garantien
for at barnet kan bli gitt de best mulige utviklingsbetingelsene
– og foreldrenes krav på rettssikkerhet, forutsetter at det er godt
fagarbeid som ligger bak beslutningene i barnevernsakene.
Departementet legger til grunn at det i mange vanskelige barnevernsaker
må oppnevnes sakkyndige for blant annet å utrede foreldrenes omsorgsevne og
barnets omsorgsbehov. Det er den kommunale barneverntjenesten som
har ansvaret for å utrede og evt. fremme begjæring om tiltak for
fylkesnemnda. Flere saker vil kreve kompetanse ut over den barneverntjenesten
selv besitter. Barneverntjenesten kan mangle den nødvendige særskilte
kompetanse i forhold til problemstillinger den spesielle saken reiser. Departementet
har merket seg de høringsinstansene som mener at barnevernet engasjerer
sakkyndige for å kompensere for egen manglende utredningskompetanse.
Også utvalget fremhever at det kan være grunnlag for en påstand
om at det er et overforbruk og uklar bruk av sakkyndige på første
forvaltningsnivå, og at den omfattende bruken av sakkyndige på dette
nivået delvis er en kompensering for de problemer som er innebygget
i barneverntjenestens organisering. Departementet legger til grunn
at det foretas mye godt barnevernarbeid i kommunene, preget av høy
faglig kompetanse og godt skjønn. Departementet vil likevel fremheve
at bruk av sakkyndige ikke skal erstatte manglende barnevernfaglig
kompetanse og utredningskapasitet, men være faglig begrunnet i behovet
for å få utredet enkeltstående temaer knyttet opp mot den konkrete
sak.
Departementet er videre enig med de høringsinstanser som uttaler
at opprettelsen av en Barnesakkyndig kommisjon er et kvalitetssikringtiltak
som må komme i tillegg til, og ikke i stedet for, en satsing på den
kommunale barneverntjenesten. Barne- og likestillingsdepartementet
har iverksatt et kunnskaps- og kompetanseprogram for barnevernet
for perioden 2007–2011. Kommunene må gis kompetanse og kunnskap
til å møte de mange utfordringene som hovedansvarlig for å gi barnet
rett hjelp til rett tid og for bedre å kunne håndtere komplekse
og sammensatte saker. For 2008 er de prioriterte fagområdene for kompetansestyrking
barn og unge med alvorlige atferdsvansker, barn og unge utsatt for
vold/barn som lever med vold i familien, samt barn av rusmisbrukere
og/eller psykisk syke foreldre.
Det er ønskelig at barneverntjenestens vedtak og begjæring om
tiltak for fylkesnemnda blir akseptert av de private parter i flest
mulige saker og at foreldrene har tillit til barneverntjenestens
vurderinger. Kvalitetssikringstiltak som øker tilliten til sakkyndige som
er engasjert av barneverntjenesten vil etter departementets vurdering
kunne bidra til dette.
Utvalget viser til at den sakkyndige utredningen ofte vil bli
avgjørende for barneverntjenestens beslutning om hvorvidt det skal
fremmes tvangssak eller ikke. Dersom den sakkyndige utredningen
blir brukt som premiss for en beslutning om å ikke fremme tvangssak,
vil det i dag ikke være noen systematiske mekanismer som sikrer
at denne beslutningen er grunnet på et faglig forsvarlig arbeid.
Utvalget fremholder at dette er kanskje den mest alvorlige svikten i
kvalitetssikring som utvalget har avdekket vedrørende sakkyndige
rapporters mulige konsekvenser for barnets rettssikkerhet.
Departementet er enig i at ut fra barnets perspektiv og omsorgsbehov
kan det ha svært uheldige konsekvenser dersom det på grunn av et
svakt faglig arbeid fra en sakkyndigs side, feilaktig ikke blir
reist sak for fylkesnemnda. Henleggelse av barnevernsaker og beslutninger
om ikke å iverksette tiltak kan være like alvorlige avgjørelser
som det å treffe vedtak om å iverksette barneverntiltak. Det er
således etter departementets vurdering viktig at beslutningsgrunnlaget,
i dette tilfelle den sakkyndige rapporten som danner grunnlag for
henleggelse av en sak, er undergitt de samme faglige krav og kvalitetskontroll som
de rapporter som danner grunnlag for tiltak. Mangler ved de sakkyndige
rapporter kan føre til at barn ikke får den beskyttelsen som barnevernloven skal
garantere. Risikoen for at dette kan skje tilsier en kvalitetssikring
av også de rapporter som ligger til grunn for henleggelsen av en
sak.
Barneverntjenestens dobbelrolle overfor familier den skal bistå,
kan føre til vanskeligheter. Barneverntjenesten skal både yte frivillige
hjelpetiltak, men også foreslå tvangstiltak der dette etter hvert
viser seg nødvendig. Bruk av en ekstern sakkyndig kan bidra til
å redusere motsetningene mellom foreldre og barnevernet.
Den sakkyndiges uavhengighet kan imidlertid lett bli trukket
i tvil av den private parten fordi den sakkyndige oppfattes som
en del av barneverntjenesten. Mange sakkyndige har gjentatte oppdrag
for den samme barneverntjenesten. Dette kan føre til mistanke fra
den private part om at det er for sterke bindinger mellom den sakkyndige
og barneverntjenesten og dermed svekke tilliten til den sakkyndiges
rapporter.
Departementet mener at opprettelsen av en Barnesakkyndig kommisjon
som skal evaluere de rapporter de sakkyndige utarbeider, vil kunne
bidra til å øke den private parts tillit til de sakkyndiges utredninger.
Utvalget foreslår at en Barnesakkyndig kommisjon også skal kvalitetssikre
rapporter innhentet av fylkesnemnda og domstolene. Departementet
legger til grunn at fylkesnemndene og domstolene gjennom sin sammensetning
innehar fagkyndig kompetanse og dermed langt på vei vil kunne foreta
en selvstendig vurdering av kvaliteten på den sakkyndiges rapport.
Avgjørelsen i en barnevernsak er som tidligere nevnt av særdeles
inngripende karakter. Departementet mener derfor at det generelt
er viktig å skape legitimitet for avgjørelsen og tillit til behandlingen, uansett
hvilket nivå barnevernsaken behandles på. Det er viktig at avgjørelsene
er riktige og at det utad er synlig at de premisser avgjørelsen
bygger på er forsvarlige. En egen kvalitetssikring av de rapporter nemndas
og domstolens avgjørelse bygger på, vil kunne bidra til å sikre
dette. Hensynet til å skape et mest mulig helhetlig kontrollsystem
tilsier at også rapporter innhentet av nemnda og domstolen underlegges
uavhengig kvalitetskontroll. Den Barnesakkyndige kommisjon forutsettes
å skulle vurdere de avgitte rapporter i forhold til nærmere fastsatte
retningslinjer, jf. nærmere omtale nedenfor. Alle rapporter avgitt
i en barnevernsak bør undergis den samme, uavhengige kvalitetskontroll
for å få en ensartet praksis i rapportskrivingen.
Av og til engasjerer den private parten, dvs. foreldrene, en
sakkyndig utreder. Dette kan blant annet skje der foreldrene ikke
har tilstrekkelig tillit til den utredning som allerede er foretatt.
Den sakkyndiges mandat blir i slike tilfeller formulert av den private part
og det er i prinsippet denne parten som bestemmer hvilken informasjon
den sakkyndige skal få tilgang til. Departementet er enig med utvalget
i at også disse rapporter bør undergis en kvalitetssikring i den foreslåtte
Barnesakkyndige kommisjonen. Flere av høringsinstansene har også
støttet dette.
Barne- og likestillingsdepartementet mener på denne bakgrunn
at det bør opprettes en Barnesakkyndig kommisjon som skal kvalitetssikre
alle rapporter fra sakkyndige som er engasjert av barneverntjenesten,
fylkesnemnda, domstolen og private parter i barnevernsaker.
Utvalget drøfter ulike modeller for organisering av en Barnesakkyndig
kommisjon og foreslår en omfattende, sentral modell som er nokså
lik modellen som benyttes av Rettspsykiatrisk gruppe under Den rettsmedisinske
kommisjon. De fleste høringsinstanser som har kommentert spørsmålet
støtter utvalgets forslag til valg av modell, og departementet slutter seg
også til en slik løsning. Departementet anser det som en fordel
at Barnesakkyndig kommisjon blir en landsdekkende kommisjon. Dette
vil gi kommisjonen et tilstrekkelig antall saker til at den får
erfaring med arbeidet. En sentral kommisjon vil også i større grad
kunne gi alle en tilnærmet lik behandling ved at det ikke får utvikle
seg forskjellige kulturer ved forskjellige kommisjoner. Én kommisjon,
framfor flere, må dessuten anses å være kostnadsbesparende.
Det er viktig å nyttiggjøre seg de erfaringer man har med tilsvarende
kvalitetssikringsarbeid av sakkyndigerklæringer. Dette gjelder særlig
erfaringer man har med Den rettsmedisinske kommisjon, Rettspsykiatrisk
gruppe. Departementet er imidlertid ikke enig med Den rettsmedisinske
kommisjon som i sin høringsuttalelse foreslår å utvide kommisjonen
med en gruppe for barnesaker og eventuelt en for sivile erstatningssaker.
Psykologisk institutt, UiO, mener på sin side at "(...) det er vesentlige
grunner som taler for at sekretariatet og den Barnesakkyndig kommisjon, skal
oppnevnes av Justisdepartementet og være en del av den Rettsmedisinske
kommisjon". Barne- og likestillingsdepartementet mener imidlertid
at den Barnesakkyndige kommisjon bør være en egen enhet som har
sin forankring først og fremst i barnevernsakene. De helt særegne
problemstillingene som disse sakene reiser for barneverntjenesten,
fylkesnemnd og domstol, tilsier at fokus bør være på barnets omsorgsbehov
og foreldrenes omsorgsevne. Departementet har ovenfor vektlagt betydningen
av at alle rapporter avgitt i en barnevernsak bør undergis den samme, uavhengige
kvalitetskontroll for å få en ensartet praksis i rapportskrivingen.
Dette innebærer at en Barnesakkyndig kommisjon skal kvalitetssikre
rapporter innhentet av barneverntjeneste, privat part, fylkesnemnd
og domstol. Departementet viser for øvrig også til at Justisdepartementet
i sin høringsuttalelse ikke er enig i at en Barnefaglig kommisjon
bør legges til dagens rettsmedisinske kommisjon.
Departementet vil også peke på betydningen av at Barnesakkyndig
kommisjon er et uavhengig organ og at det ikke kan stilles spørsmål
ved dets uavhengighet. Departementet er derfor ikke enig med utvalget
i at Barnesakkyndig kommisjon bør legges til Bufdir/Bufetat, som
er en del av det etablerte barnevernsystemet og som har direkte
oppgaver inn mot konkrete barnevernsaker.
Barne- og likestillingsdepartementet mener for øvrig at man bør
benytte og samle nye og gamle miljøer for å nyttiggjøre seg hverandres
kompetanse. Departementet mener at en eventuell samlokalisering av
sekretariatene til en Barnesakkyndig kommisjon og Den rettsmedisinske
kommisjon vil kunne dekke behovet for samarbeid og samkjøring.
Det aller viktigste hensynet ved lokalisering av kommisjonen
er å finne et miljø som innehar den nødvendige kompetansen ved denne
typen kvalitetsvurderinger. Siden sekretariatet til Barnesakkyndig kommisjon
kun består av to stillinger, blir dette hensynet enda viktigere.
Departementet mener derfor at den mest hensiktsmessige lokaliseringen
vil være i Justissekretariatene. En slik løsning vil medføre at sekretariatet
for Barnesakkyndig kommisjon samlokaliseres med blant annet sekretariatet
for Den rettsmedisinske kommisjon. En lokalisering i Justissekretariatene
vil gi det nødvendige kompetansenettverket Barnesakkyndig kommisjonen
krever. Departementet foreslår derfor at sekretariatet til Barnesakkyndig kommisjon
lokaliseres til Justissekretariatene.
Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at det tas inn en
bestemmelse i barnevernloven om at det skal være en landsdekkende
Barnesakkyndig kommisjon som har i oppgave å vurdere sakkyndige rapporter
innhentet av barneverntjenesten, den private part, fylkesnemnda
og domstolen. Dette skal omfatte rapporter utarbeidet av sakkyndige
som er engasjert eller oppnevnt for å utrede særskilte forhold i
en konkret sak. Utenfor kommisjonens arbeidsområde faller dermed
rapporter utarbeidet av personer med spesiell fagkyndighet som er
ansatt i kommunen. Departementet legger til grunn at også erklæringer
utarbeidet av helseinstitusjoner og andre tjenesteytende institusjoner
som det offentlige fører tilsyn med naturlig faller utenfor kommisjonens
arbeidsområde. Kontrollen med det arbeidet som utføres i slike institusjoner
skjer gjennom de kontroll- og tilsynsordninger som gjelder for dette
området. Avgrensningen innebærer at epikriser, utredninger fra hhv.
pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste, poliklinikker innenfor
psykiatrien og barneverninstitusjoner med utredningskompetanse,
ikke skal forelegges kommisjonen.
I likhet med utvalget foreslår departementet at når kommisjonen
har gjort sin vurdering, skal underretning gis til oppdragsgiver
og den som har skrevet rapporten. Departementet forutsetter i den
forbindelse at kommisjonens vurdering skal legges ved de sakkyndiges
rapporter i saken slik at de ulike beslutningsorganene skal være
kjent med kommisjonens syn på rapporten.
En Barnesakkyndig kommisjon vil nødvendigvis måtte vurdere de
sakkyndiges rapporter opp mot en faglig standard. Utvalget har foreslått
at det fastsettes egne faglige retningslinjer for sakkyndig arbeid
i barnevernsaker som fastsetter grunnkriterier for arbeid og rapportering.
Departementet ser på generelt grunnlag et behov for å fastsette
veiledende, faglige retningslinjer for sakkyndige rapporter som
framlegges for beslutningstaker i forvaltningen, fylkesnemnda eller
domstolen. Veiledende, faglige retningslinjer vil være et godt utgangspunkt
for å skrive rapporter som er av en slik kvalitet at bl.a. rettssikkerhet,
faglighet, etiske betraktninger og kritisk anvendelse av metoder
er ivaretatt. Departementet ser videre at veiledende, faglige retningslinjer
er nødvendige for at den Barnesakkyndige kommisjonens medlemmer skal
ha enkelte grunnkriterier som utgangspunkt for vurdering av de sakkyndige
rapportene. I tillegg til å utarbeide faglige retningslinjer skal
det utarbeides forslag til mal for hva en sakkyndig rapport bør
inneholde. Det er derfor parallelt med arbeidet med lovforslaget
igangsatt et arbeid med sikte på utarbeidelse av retningslinjer
for sakkyndig arbeid i barnevernsaker. En referansegruppe bestående
av personer med særlig kunnskap på feltet bistår i arbeidet.
I barnevernsaker er tidsaspektet av spesielt stor betydning.
Dersom hjelpen kan settes inn på et tidlig tidspunkt i forhold til
barn som trenger det, vil dette ofte kunne bidra til at man kan
sette i verk mindre omfattende tiltak enn om problemene har fått
utvikle seg over tid. Også for foreldrene er det viktig at sakene
behandles uten forsinkelser. At barnevernsaker skal behandles så
raskt som mulig er understreket flere steder i regelverket. Blant
annet er det innført frister for barnevernets behandling av meldinger,
undersøkelser og iverksettelse av tiltak. Behovet for rask saksbehandling
er også understreket i barnevernloven § 7-3 som sier at fylkesnemndas
behandling skal være betryggende, rask og tillitskapende.
Mange av høringsinstansene er bekymret for at innføringen av
en Barnesakkyndig kommisjon skal medføre forsinkelser i saksbehandlingstiden,
særlig når det gjelder barneverntjenestens frister for undersøkelser,
jf. § 4-3 jf. § 6-9. En undersøkelse skal gjennomføres snarest og
senest innen tre måneder. I særlige tilfeller kan fristen være seks
måneder.
Departementet ser at det å innføre et nytt ledd i saksbehandlingen
kan innebære en fare for uheldig forlengelse av den totale saksbehandlingstiden.
Departementet er imidlertid etter en helhetsvurdering kommet til
at betydningen av en kvalitetssikring og dermed en styrking av partenes
rettssikkerhet må veie tyngre enn en risiko for uheldig forlengelse
av saksbehandlingstiden. Departementet mener at utvalgets forslag
slik det foreligger ikke vil få så negative følger som enkelte høringsinstanser
synes å frykte. Det legges opp til en rask og effektiv saksbehandling i
kommisjonen. Departementet forutsetter at saksbehandlingen blir
slik utvalget har anslått, dvs. fra seks til ni virkedager. I tillegg
kommer tid til postgang. Departementet vil ved utarbeidelsen av
forskriften og retningslinjene finne frem til rutiner og prosedyrer som
bidrar til å sikre at saksbehandlingstiden ikke blir for lang.
Det vil også være viktig at barneverntjenesten så raskt som mulig
tar stilling til om det er behov for å innehente en sakkyndigerklæring
i saken og utarbeider et presist mandat med en frist for den sakkyndiges
arbeid slik at barnevernlovens frister kan overholdes. Når det gjelder
saksbehandlingstiden i fylkesnemndene viser departementet til § 7-12
der det fremgår at nemndsleder umiddelbart etter at begjæring om
tiltak er kommet inn skal ta stilling til behovet for ytterligere
bevisførsel, herunder for sakkyndige utredninger. For domstolens
behandling av barnevernsaker bestemmer tvisteloven § 36-5 at saken
skal prioriteres og behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig
saksbehandling gjør mulig.
Barne- og likestillingsdepartementet ser det som viktig at kommisjonen
består av medlemmer med høy faglig kompetanse og sterk personlig
integritet. Det vil være av avgjørende betydning for kommisjonens
legitimitet at dens uttalelser blir anerkjent. Det vil derfor være
svært viktig at kommisjonen består av fagfolk som kan garantere
for dens faglig sterke og uavhengige stilling. Departementet ser
det også som viktig at kommisjonsmedlemmene har kompetanse og innsikt
i situasjonen til barn og familier med innvandringsbakgrunn i Norge.
Tilsvarende gjelder kompetanse på samiske barn og barn tilhørende
nasjonale minoriteter.
Mange barnevernutredninger reiser problemstillinger som krever
spesialkompetanse hos den som utreder. Kommisjonen bør derfor ha
en bred sammensetning når det gjelder medlemmenes faglige kompetanse,
yrkesbakgrunn og geografisk plassering. Kommisjonsmedlemmene forutsettes
å ha oppgaven som et bierverv og vil få sakkyndigerklæringene tilsendt fra
sekretariatet. Departementet forutsetter også at det etableres en
fleksibel oppnevningsordning slik at det totale antallet på kommisjonsmedlemmer
hele tiden kan tilpasses behovet. Departementet mener videre at
kommisjonsmedlemmene, slik utvalget foreslår, bør oppnevnes av Kongen
i statsråd – på samme måte som medlemmene i Den rettsmedisinske
kommisjon. Det forutsettes videre at det opprettes et sekretariat
for kommisjonen til å utføre kontoroppgaver mv.
Når det gjelder behandlingen av den enkelte sak, har utvalget
foreslått at sakkyndigerklæringen skal vurderes av to kommisjonsmedlemmer,
eventuelt også leder der det er tvil. Departementet anser dette som
en fornuftig ordning. Departementet antar imidlertid at det er mest
hensiktsmessig at de nærmere regler om kommisjonens oppnevning
og arbeidsform fastsettes i forskrifts form.
Departementet foreslår på bakgrunn av gjennomgangen over at det
i barnevernloven kapittel 2 om ansvarsfordeling og administrasjon
inntas en egen bestemmelse om at det skal være en landsdekkende Barnesakkyndig
kommisjon med oppgave å vurdere sakkyndige rapporter. Kommisjonen
underretter oppdragsgiver og rapportskriver om sin vurdering. Kommisjonsmedlemmene
oppnevnes av Kongen. Departementet fastsetter nærmere regler for
kommisjonens arbeidsordning i forskrift.
Departementet mener videre at det bør fastsettes i en egen bestemmelse
i barnevernloven at barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige.
Departementet mener at dette mest hensiktsmessig kan tas inn som
et nytt ledd i barnevernloven § 4-3 om rett og plikt for barneverntjenesten
til å foreta undersøkelser.
Utvalget har foreslått at en sakkyndig rapport ikke skal kunne
legges til grunn for en avgjørelse av barneverntjenesten, fylkesnemnda
eller domstolen før den har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon
og at krav om dette nedfelles direkte i loven. Det er ikke et slikt
krav i bestemmelsen i straffeprosessloven om Den rettsmedisinske
kommisjon. Utvalget fremhever imidlertid at det bør være et slikt
krav for sakkyndigerklæringer i barnevernet slik at ordningen med
en Barnesakkyndig kommisjon skal få den ønskede effekt mht. kvalitetssikring.
Domstolsadministrasjonen har i sin høringsuttalelse stilt spørsmål
om et slikt lovfestet krav med hensyn til at en sakkyndig erklæring
ikke kan brukes som bevis før den har vært vurdert av Barnesakkyndig
kommisjon kan komme i et vanskelig forhold til reglene om fri bevisvurdering
i tvistemålsloven. Departementet vil imidlertid vise til at de hensyn
som ligger bak opprettelsen av en Barnesakkyndig kommisjon også
kommer til anvendelse ved domstolens behandling av saken. Departementet
ønsker derfor å lovfeste et krav om behandling i Barnesakkyndig kommisjon
også for domstolens vedkommende. Departementet legger for øvrig
til grunn at både fylkesnemnda og domstolen vil ønske å kvalitetssikre
en sakkyndig rapport via Barnesakkyndig kommisjon før den legges
til grunn for en avgjørelse.
Departementet vil på bakgrunn av ovenstående foreslå at det i
barnevernloven § 4-3 nytt fjerde ledd fastsettes at den sakkyndiges
rapport før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel
4 skal være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon. Departementet mener
at dette ikke skal gjelde for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner,
jf. barnevernloven §§ 4-6, 4-9 og 4-25. Departementet foreslår videre
å lovfeste at en sakkyndig rapport skal være vurdert av kommisjonen
før den legges til grunn for barneverntjenestens beslutning om å
henlegge en sak.
Når det gjelder behandlingen i fylkesnemnda bestemmer barnevernloven
§ 7-17 d at tvisteloven kapittel 25 om sakkyndighetsbevis gjelder
for fylkesnemndene. Departementet foreslår at det inntas et nytt
ledd i § 7-17 om at sakkyndighetsbevis bare kan legges til grunn
av nemnda om det har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon.
Når det gjelder behandlingen i domstolene har § 7-24 regler om
rettslig prøving av nemndas vedtak. Departementet foreslår at det
i denne bestemmelsen inntas et nytt ledd som sier at sakkyndighetsbevis bare
kan legges til grunn av retten om det har vært vurdert av Barnesakkyndig
kommisjon. På denne måten får reglene om Barnesakkyndig kommisjon anvendelse
for barnevernsaker som behandles i domstolene, uten at man behøver
å ha en særbestemmelse om dette i tvisteloven som er en generell
lov. Denne løsningen er i tråd med Justisdepartementets forslag
i høringsuttalelsen.
Utvalget fant grunn til å anta at antallet rapporter som innhentes
av barneverntjenesten og legges fram for fylkesnemnda er om lag
250 pr. år. Antallet sakkyndigrapporter som legges fram for domstolene
vil være i underkant av 100 pr. år. Antallet sakkyndigrapporter
som blir innhentet av barneverntjenesten, men som ikke resulterer
i at sak fremmes for fylkesnemnda, anslår utvalget til å utgjøre
150 pr. år. Dette innebærer at kommisjonen vil måtte behandle om
lag 500 rapporter pr. år. Utvalget ser dette som et maksimumsanslag.
Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets beregninger.
Når det gjelder endringen i tvistemålsloven om at det ikke lenger
er ubegrenset adgang til å bringe barnevernsaker inn for lagmannsretten,
er dette videreført i den nye tvisteloven. Denne lovendringen har
imidlertid kun virket i forholdsvis kort tid, og departementet finner
derfor at det er for tidlig å si noe eksakt om hvilke konsekvenser
den nye silingsregelen vil få for antallet sakkyndigrapporter. Utvalget
har i sine beregninger dessuten tatt høyde for at lovendringen vil
kunne føre til en økt bruk av sakkyndige ved sitt maksimumsanslag.
Totalt vil opprettelsen av Barnesakkyndig kommisjon med sekretariat
underlagt Justissekretariatene utgjøre om lag 3 400 000 kroner.
Dette vil bli dekket innenfor Barne- og likestillingsdepartementets
budsjettrammer.