2.1 Generelt

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet, Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til at vold i nære relasjoner er en alvorlig trussel mot liv og helse. Vold i nære relasjoner rammer både kvinner, menn og barn.

Krisesentrene har i de siste tretti år hatt en sentral plass i arbeidet mot vold i nære relasjoner, og komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at Stortinget ved tidligere behandlinger av krisesentrene har lagt vekt på behovet for å sikre krisesentertilbudet og er enig med departementet i at kommunale krisesentertilbud nå foreslås lovfestet. Flertallet viser til at en slik lovfesting vil tydeliggjøre at det offentlige har et ansvar for å sørge for at personer som er utsatt for vold i nære relasjoner får vern, hjelp og oppfølging.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre støtter ikke en lovfesting av kommunale krisetilbud og er enig med KS i at lovforslaget er et unødvendig inngrep i det lokale selvstyret. Disse medlemmer mener krisesentrene gjør en svært viktig jobb og at de må styrkes og utvides, men er helt uenig i at lovfesting med kommunalt påbud om krisesenter er veien å gå. Disse medlemmer er forbløffet over Regjeringens tro på at lovfesting av krisesentrene vil gi brukerne et bedre tilbud. Disse medlemmer viser til at krisesentrene er et godt eksempel på private tilbud drevet fram av frivillige. Krisesentrene har vokst fram som lavterskeltilbud og vært drevet på ideal om kvinnefellesskap. Mange av krisesentrene drives fortsatt delvis med frivillige vakter. Disse medlemmer kan ikke se at det å overta krisesentrene som offentlig oppgave og å pålegge kommunene i lovs form å sørge for et krisesentertilbud er rett strategi for å styrke dagens krisesentre.

Disse medlemmer mener det er viktig at samfunnet tar ansvar for personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner og viser til at regjeringen Bondevik I fikk vedtatt Norges første nasjonale handlingsplan mot vold i nære relasjoner i 1999. Det er imidlertid viktig for disse medlemmer å presisere at fellesskap er mer enn stat og kommune. Disse medlemmer er prinsipielt uenig i at alle gode tjenestetilbud for norske borgere bør være styrt av det offentlige. Disse medlemmer kan ikke skjønne at det faktum at kommunene allerede har ansvar for å sørge for mange at de helse- og sosialtjenestene som krisesenterbrukere kan ha behov for, er et argument for lovfesting av et helhetlig krisesentertilbud. Disse medlemmer frykter resonnementet bygger på en tanke om at alle gode tilbud til den enkelte bør være offentlig drevet. For disse medlemmer er det samspillet mellom stat, kommuner, frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar for våre nærmeste som skaper trygghet og gode tjenestetilbud i et liberalt velferdssamfunn.

Disse medlemmer mener det er langt viktigere at man faktisk har et tilbud til utsatte kvinner og barn enn å lovpålegge kommunene å ha et slikt tilbud. Noen kommuner har i dag både offentlige og private krisesentre. Andre kommuner sikrer at det gis et tilbud til de kvinnene som har behov for det gjennom interkommunale avtaler eller avtaler med ett eller flere privatdrevne krisesentre. Disse medlemmer er av den oppfatning at kommuner som i dag ikke har råd til å bruke krisesentrene, heller ikke vil ha økonomi til å tilby sine innbyggere dette, selv om tilbud om krisesentre ble lovfestet.

Disse medlemmer mener ikke det å lovpålegge er sammenfallende med å sikre tilbudet og kan ikke se det som hensiktsmessig å lovpålegge dette tilbudet.

Disse medlemmer viser til at departementet i odelstingsproposisjonen ganske riktig peker på at lovforslaget vil kreve en omstilling i norske kommuner. Disse medlemmer peker på at dagens kommunestruktur i hovedsak ble fastsatt tidlig på 1960-tallet. Siden den gang har samfunnet gjennomgått store endringer. Den 45 år gamle kommunestrukturen står i sterk kontrast til dagens reelle bo-, arbeidsmarkeds- og serviceområder. Mange av kommunene har rett og slett ikke mulighet til å ta et helhetlig grep om offentlige tjenester, blant annet innen helse og omsorg. Det vil også gjelde et tilbud om krisesentre for begge kjønn. Disse medlemmer mener at lovforslaget er vanskelig å gjennomføre med dagens kommunestruktur og i løpet av ett år.

Disse medlemmer frykter at lovforslaget kan få negative følger for de eksisterende krisesentrene. Disse medlemmer peker på at dagens tilbud som blir gitt av krisesentre drevet av frivillige har vist seg å være veldig bra. Tilbudet er et lavterskeltilbud som inkluderer heldøgns telefontjeneste, et trygt midlertidig oppholdssted, et tilbud for dagbrukere, veiledning og informasjonsarbeid. Disse medlemmer er stolt av at frivillige har bygget opp et kompetansemiljø i de eksisterende krisesentrene og frykter at kravene som nå stilles til krisesentrene med hensyn til tilbud til begge kjønn, politiattest, statlig tilsyn og individuell plan vil føre til økt byråkratisering. Disse medlemmer kan heller ikke se at kommunal finansiering skal være noen garanti for at kvaliteten og kompetansen på krisesentrene øker. På denne bakgrunn kan ikke disse medlemmer støtte lovforslaget.

Disse medlemmer ser spørsmålet om finansiering av krisesentrene som et annet enn lovfesting av krisesentrene.

Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik II i budsjettet for 2005 økte det statlige tilskuddet til krisesentrene fra 50 til 80 pst., slik at finansieringen av krisesentrene ble 100 pst. offentlig.

Disse medlemmer er ikke negativ til å lovfeste en finansieringsform som sikrer krisesentrenes drift, men ønsker ikke å lovfeste et kommunalt krisetilbud.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en helhetlig finansieringsplan for krisesentre."

2.2 Ansvar for og forankring av krisesentertilbudet

Komiteen viser til at sosialt engasjerte kvinner sto for fremveksten av krisesentrene.

Komiteen mener at det er viktig at deres kompetanse og engasjement også i fremtiden blir ivaretatt. Komiteen peker i denne forbindelsen på at mange kommuner har utstrakt erfaring med å mobilisere og organisere frivillig arbeid. Komiteen viser til at det er opp til kommunene å finne ut hvordan de best kan ta vare på og videreføre deler av den frivillige innsats som har vært knyttet til krisesentrene.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at lovforslaget forutsetter samarbeid kommunene imellom og understreker i likhet med departementet at dette må utvikles og bli mer forpliktende enn det som eksisterer i dag. Flertallet er enig med departementet i at både en vertskommunemodell og en modell med interkommunale selskap kan være godt egnet til å organisere oppgavene etter loven. Flertallet viser til at de økonomiske avtalene kommunene imellom må ta høyde for at tilbudet skal være et gratis lavterskeltilbud. Flertallet understreker at dette også innebærer at brukerne ikke skal måtte oppsøke et bestemt senter ut i fra bostedskommune eller med bestemte kommunale samarbeidsavtaler.

2.3 Målgruppen for tilbudet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, er enig om at formålet med loven er å sikre et krisesentertilbud til alle, dvs. til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner.

Komiteen viser til at mange barn har opphold på krisesentrene sammen med sine foresatte. Komiteen understreker nødvendigheten av at disse barna gis et godt tilbud, både mht. å kunne opprettholde sitt hverdagsliv og tilbud om oppfølging og bearbeiding av deres opplevelser av vold i familien.

Komiteen viser til at kvinner fra etniske minoriteter er en stor brukergruppe av eksisterende krisesentre. Komiteen ser behovet for særskilt tilrettelegging for hjelpen som gis denne gruppen og støtter forslaget om at det i loven stilles krav om at kommunene skal sørge for nødvendig tolketjeneste i forbindelse med tilbudet.

Komiteen er enig med departementet i at det også er behov for tilrettelegging for andre grupper som i dag ikke får god nok hjelp. Menn utsatt for vold er en slik gruppe.

Komiteen er enig med departementet i at kjønnsnøytrale hjelpetiltak ikke imøtekommer behovene når det gjelder vold i nære relasjoner.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, har merket seg at kommunene får en plikt til å sørge for krisetilbud til begge kjønn og plikt til å tilpasse tilbudet i tråd med de behov brukerne har, iberegnet kjønnsspesifikke behov. På denne bakgrunn støtter flertallet lovforslaget om at botilbudene til kvinner og menn skal være fysisk atskilte.

Flertallet viser til at det har vært reist spørsmål om en forskriftshjemmel som gir mulighet for å avgrense krisesentertilbudet mot voldsutsatte uten lovlig oppholdstillatelse. Flertallet er enig med departementet og flertallet av høringsinstansene om at loven skal gjøres gjeldende for alle voldsutsatte som oppholder seg i riket, uavhengig av oppholdsstatus. Flertallet er videre enig i at en forskrift om lovlig opphold vil være vanskelig å praktisere og i at forskriften lett kan komme i strid med de menneskerettslige forpliktelsene Norge har.

2.4 Innhold og kvalitet i krisesentertilbudet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at lovforslaget forutsetter at det tilbudet som i dag blir gitt av krisesentrene videreføres. Flertallet legger vekt på at tjenesten for brukerne skal være et gratis lavterskeltilbud, og at kommunene har ansvar for at tjenestene er av god kvalitet og at tilbudene i størst mulig grad er tilpasset ulike brukergrupper.

2.5 Taushetsplikt, politiattest, internkontroll og tilsyn

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, støtter lovforslagets regler om taushetsplikt, opplysningsplikt overfor barnevernet, krav til politiattest for ansatte og forslag til internkontroll og tilsyn.

2.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter forslaget om at de øremerkede tilskuddene skal avløses av rammefinansiering når krisesentertilbudet blir lovfestet som kommunalt ansvar. Flertallet ser imidlertid behovet for en overgangsordning og støtter forslaget om at de øremerkede tilskuddene innlemmes i rammefinansieringen ett år etter at loven har trådt i kraft.

Flertallet understreker at de kommunene som i liten grad har tatt ansvar for å utvikle et krisesentertilbud nå må komme i gang med dette arbeidet, og mener at en for lang overgangsperiode kan virke uheldig.

Flertallet vil understreke at lovforslaget innebærer at det er kommunenes ansvar for et krisesentertilbud som lovfestes, ikke dagens krisesentre som sådanne. Dette er en forvaltningsreform sett fra kommunenes ståsted. De vil nå få ansvaret for et tilbud som stiller krav til en gjennomgang i alle kommuner når det gjelder hvordan de møter og hjelper personer utsatt for vold i nære relasjoner. Flertallet legger til grunn at dette må skje i nært samarbeid med de eksisterende krisesentrene og med den nødvendige fleksibilitet slike omorganiseringer krever. Flertallet har merket seg kvalitetskravene som kommer til uttrykk i § 2 og støtter dette. Flertallet viser til at departementet i forskrift kan gi nærmere overgangsregler, samt forskrift om krav til kompetanse og krav til fysisk sikring av lokaler.

Flertallet viser til at de økonomiske konsekvensene av et kommunalt ansvar for et krisetilbud, med de føringene som ligger i lovforslaget, er usikre. Flertallet viser imidlertid til at utgiftsøkningene som skyldes kvalitetsforbedringene som følger av lovforslaget, skal dekkes. Flertallet viser til at departementet vil komme tilbake til merkostnadene ved lovforslaget i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at krisesentertilbudet har behov for betydelige omstillinger i den nærmeste fremtid for å imøtekomme nye grupper som skal gis et tilbud, herunder menn, kvinner og menn med annen etnisk og kulturell bakgrunn og barn. Behovet for ny og bedre kompetanse er stort og skolering av ansatte og frivillige i krisesentrene er påkrevd. Det bør også skje en utvikling av samarbeid med andre hjelpeinstanser, en krevende oppgave hva angår tilrettelegging og finansiering. En overførsel av ansvaret for krisesentertilbudet i tråd med lovens krav til kommunene, er etter disse medlemmers syn ikke fornuftig før tilbudet er utviklet til den standard og ivaretar de funksjoner som loven setter. Disse medlemmer er på dette grunnlag uenig i at det settes en så vidt kort tidsramme som ett år før overføringen til kommunen skal skje, og mener overføring først bør skje når tilbudet er utviklet og kostnadsrammen for det kommende krisesentertilbud er nærmere definert.

Disse medlemmer støtter ikke forslaget om at de øremerkede tilskuddene skal avløses av rammefinansiering samtidig som lovfestingen trer i kraft. Disse medlemmer frykter konsekvensene av en overgang til rammeoverføring uten bedre overgangsordninger. Disse medlemmer er prinsipielt for lokalt tilpassede løsninger og lokalt selvstyre. Men disse medlemmer frykter at en beslutning om rammeoverføring, spesielt i en overgangsfase, vil føre til at eksisterende tilbud blir vesentlig redusert. Disse medlemmer viser til at mange eksisterende krisesentre frykter at de må bygge ned sin virksomhet, dersom bevilgningen ikke økes radikalt. Disse medlemmer ønsker ikke innlemmelse i rammetilskuddet før vi har fått et godt tilbud og kjenner kostnadsnivået. Det viktigste for disse medlemmer er å sikre stabil fullfinansiering av krisesentrene. Disse medlemmer vil peke på at ivaretakelse av menns behov er nytt for krisesentrene, og vil kreve ekstra ressurser. Når så mange kommuner og krisesentre uttaler at ressursene som følger med loven er knappe, er disse medlemmer bekymret for at arbeidet med å integrere menn på krisesentrene både bygningsmessig, faglig og organisatorisk vil nedprioriteres.