Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunn
Karin Gjul, Britt Hildeng, Espen Johnsen og Tove Karoline Knutsen,
fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S. Woldseth, fra
Høyre, Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, May Hansen,
fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad, fra Senterpartiet,
Trond Lode, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser til
at vold i nære relasjoner er en alvorlig trussel mot liv og helse. Vold
i nære relasjoner rammer både kvinner, menn og barn.
Krisesentrene har i de siste tretti år hatt en sentral plass
i arbeidet mot vold i nære relasjoner, og komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at Stortinget ved tidligere behandlinger av krisesentrene har
lagt vekt på behovet for å sikre krisesentertilbudet og er enig
med departementet i at kommunale krisesentertilbud nå foreslås lovfestet. Flertallet viser
til at en slik lovfesting vil tydeliggjøre at det offentlige har et
ansvar for å sørge for at personer som er utsatt for vold i nære
relasjoner får vern, hjelp og oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre støtter ikke en lovfesting av kommunale krisetilbud
og er enig med KS i at lovforslaget er et unødvendig inngrep i det
lokale selvstyret. Disse medlemmer mener krisesentrene
gjør en svært viktig jobb og at de må styrkes og utvides, men er
helt uenig i at lovfesting med kommunalt påbud om krisesenter er
veien å gå. Disse medlemmer er forbløffet over Regjeringens
tro på at lovfesting av krisesentrene vil gi brukerne et bedre tilbud. Disse
medlemmer viser til at krisesentrene er et godt eksempel
på private tilbud drevet fram av frivillige. Krisesentrene har vokst
fram som lavterskeltilbud og vært drevet på ideal om kvinnefellesskap.
Mange av krisesentrene drives fortsatt delvis med frivillige vakter. Disse
medlemmer kan ikke se at det å overta krisesentrene som
offentlig oppgave og å pålegge kommunene i lovs form å sørge for
et krisesentertilbud er rett strategi for å styrke dagens krisesentre.
Disse medlemmer mener det er viktig at samfunnet
tar ansvar for personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner
og viser til at regjeringen Bondevik I fikk vedtatt Norges første
nasjonale handlingsplan mot vold i nære relasjoner i 1999. Det er imidlertid
viktig for disse medlemmer å presisere at fellesskap
er mer enn stat og kommune. Disse medlemmer er prinsipielt
uenig i at alle gode tjenestetilbud for norske borgere bør være
styrt av det offentlige. Disse medlemmer kan ikke
skjønne at det faktum at kommunene allerede har ansvar for å sørge
for mange at de helse- og sosialtjenestene som krisesenterbrukere
kan ha behov for, er et argument for lovfesting av et helhetlig
krisesentertilbud. Disse medlemmer frykter resonnementet
bygger på en tanke om at alle gode tilbud til den enkelte bør være
offentlig drevet. For disse medlemmer er det samspillet
mellom stat, kommuner, frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar
for våre nærmeste som skaper trygghet og gode tjenestetilbud i et
liberalt velferdssamfunn.
Disse medlemmer mener det er langt viktigere at
man faktisk har et tilbud til utsatte kvinner og barn enn å lovpålegge
kommunene å ha et slikt tilbud. Noen kommuner har i dag både offentlige
og private krisesentre. Andre kommuner sikrer at det gis et tilbud
til de kvinnene som har behov for det gjennom interkommunale avtaler
eller avtaler med ett eller flere privatdrevne krisesentre. Disse
medlemmer er av den oppfatning at kommuner som i dag ikke
har råd til å bruke krisesentrene, heller ikke vil ha økonomi til
å tilby sine innbyggere dette, selv om tilbud om krisesentre ble
lovfestet.
Disse medlemmer mener ikke det å lovpålegge er
sammenfallende med å sikre tilbudet og kan ikke se det som hensiktsmessig
å lovpålegge dette tilbudet.
Disse medlemmer viser til at departementet i odelstingsproposisjonen
ganske riktig peker på at lovforslaget vil kreve en omstilling i
norske kommuner. Disse medlemmer peker på at dagens
kommunestruktur i hovedsak ble fastsatt tidlig på 1960-tallet. Siden
den gang har samfunnet gjennomgått store endringer. Den 45 år gamle
kommunestrukturen står i sterk kontrast til dagens reelle bo-, arbeidsmarkeds-
og serviceområder. Mange av kommunene har rett og slett ikke mulighet
til å ta et helhetlig grep om offentlige tjenester, blant annet
innen helse og omsorg. Det vil også gjelde et tilbud om krisesentre for
begge kjønn. Disse medlemmer mener at lovforslaget
er vanskelig å gjennomføre med dagens kommunestruktur og i løpet
av ett år.
Disse medlemmer frykter at lovforslaget kan få
negative følger for de eksisterende krisesentrene. Disse
medlemmer peker på at dagens tilbud som blir gitt av krisesentre
drevet av frivillige har vist seg å være veldig bra. Tilbudet er
et lavterskeltilbud som inkluderer heldøgns telefontjeneste, et
trygt midlertidig oppholdssted, et tilbud for dagbrukere, veiledning
og informasjonsarbeid. Disse medlemmer er stolt av
at frivillige har bygget opp et kompetansemiljø i de eksisterende
krisesentrene og frykter at kravene som nå stilles til krisesentrene
med hensyn til tilbud til begge kjønn, politiattest, statlig tilsyn
og individuell plan vil føre til økt byråkratisering. Disse
medlemmer kan heller ikke se at kommunal finansiering skal
være noen garanti for at kvaliteten og kompetansen på krisesentrene
øker. På denne bakgrunn kan ikke disse medlemmer støtte
lovforslaget.
Disse medlemmer ser spørsmålet om finansiering
av krisesentrene som et annet enn lovfesting av krisesentrene.
Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik
II i budsjettet for 2005 økte det statlige tilskuddet til krisesentrene
fra 50 til 80 pst., slik at finansieringen av krisesentrene ble
100 pst. offentlig.
Disse medlemmer er ikke negativ til å lovfeste
en finansieringsform som sikrer krisesentrenes drift, men ønsker
ikke å lovfeste et kommunalt krisetilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
forslag til en helhetlig finansieringsplan for krisesentre."
Komiteen viser til at sosialt engasjerte
kvinner sto for fremveksten av krisesentrene.
Komiteen mener at det er viktig at deres kompetanse
og engasjement også i fremtiden blir ivaretatt. Komiteen peker
i denne forbindelsen på at mange kommuner har utstrakt erfaring
med å mobilisere og organisere frivillig arbeid. Komiteen viser til
at det er opp til kommunene å finne ut hvordan de best kan ta vare
på og videreføre deler av den frivillige innsats som har vært knyttet
til krisesentrene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at lovforslaget forutsetter
samarbeid kommunene imellom og understreker i likhet med departementet
at dette må utvikles og bli mer forpliktende enn det som eksisterer
i dag. Flertallet er enig med departementet i at
både en vertskommunemodell og en modell med interkommunale selskap
kan være godt egnet til å organisere oppgavene etter loven. Flertallet viser
til at de økonomiske avtalene kommunene imellom må ta høyde for
at tilbudet skal være et gratis lavterskeltilbud. Flertallet understreker
at dette også innebærer at brukerne ikke skal måtte oppsøke et bestemt
senter ut i fra bostedskommune eller med bestemte kommunale samarbeidsavtaler.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Venstre, er enig om at formålet med loven
er å sikre et krisesentertilbud til alle, dvs. til kvinner, menn
og barn som er utsatt for vold i nære relasjoner.
Komiteen viser til at mange barn har
opphold på krisesentrene sammen med sine foresatte. Komiteen understreker
nødvendigheten av at disse barna gis et godt tilbud, både mht. å
kunne opprettholde sitt hverdagsliv og tilbud om oppfølging og bearbeiding
av deres opplevelser av vold i familien.
Komiteen viser til at kvinner fra etniske minoriteter
er en stor brukergruppe av eksisterende krisesentre. Komiteen ser
behovet for særskilt tilrettelegging for hjelpen som gis denne gruppen
og støtter forslaget om at det i loven stilles krav om at kommunene
skal sørge for nødvendig tolketjeneste i forbindelse med tilbudet.
Komiteen er enig med departementet i at det også
er behov for tilrettelegging for andre grupper som i dag ikke får
god nok hjelp. Menn utsatt for vold er en slik gruppe.
Komiteen er enig med departementet i at kjønnsnøytrale
hjelpetiltak ikke imøtekommer behovene når det gjelder vold i nære
relasjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Venstre, har merket seg at kommunene får
en plikt til å sørge for krisetilbud til begge kjønn og plikt til
å tilpasse tilbudet i tråd med de behov brukerne har, iberegnet
kjønnsspesifikke behov. På denne bakgrunn støtter flertallet lovforslaget
om at botilbudene til kvinner og menn skal være fysisk atskilte.
Flertallet viser til at det har vært reist spørsmål
om en forskriftshjemmel som gir mulighet for å avgrense krisesentertilbudet
mot voldsutsatte uten lovlig oppholdstillatelse. Flertallet er
enig med departementet og flertallet av høringsinstansene om at
loven skal gjøres gjeldende for alle voldsutsatte som oppholder
seg i riket, uavhengig av oppholdsstatus. Flertallet er
videre enig i at en forskrift om lovlig opphold vil være vanskelig
å praktisere og i at forskriften lett kan komme i strid med de menneskerettslige
forpliktelsene Norge har.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at lovforslaget forutsetter
at det tilbudet som i dag blir gitt av krisesentrene videreføres. Flertallet legger vekt
på at tjenesten for brukerne skal være et gratis lavterskeltilbud,
og at kommunene har ansvar for at tjenestene er av god kvalitet
og at tilbudene i størst mulig grad er tilpasset ulike brukergrupper.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Venstre, støtter lovforslagets regler
om taushetsplikt, opplysningsplikt overfor barnevernet, krav til
politiattest for ansatte og forslag til internkontroll og tilsyn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter forslaget
om at de øremerkede tilskuddene skal avløses av rammefinansiering
når krisesentertilbudet blir lovfestet som kommunalt ansvar. Flertallet ser
imidlertid behovet for en overgangsordning og støtter forslaget
om at de øremerkede tilskuddene innlemmes i rammefinansieringen
ett år etter at loven har trådt i kraft.
Flertallet understreker at de kommunene som i
liten grad har tatt ansvar for å utvikle et krisesentertilbud nå
må komme i gang med dette arbeidet, og mener at en for lang overgangsperiode
kan virke uheldig.
Flertallet vil understreke at lovforslaget innebærer
at det er kommunenes ansvar for et krisesentertilbud som lovfestes,
ikke dagens krisesentre som sådanne. Dette er en forvaltningsreform
sett fra kommunenes ståsted. De vil nå få ansvaret for et tilbud som
stiller krav til en gjennomgang i alle kommuner når det gjelder
hvordan de møter og hjelper personer utsatt for vold i nære relasjoner. Flertallet legger til
grunn at dette må skje i nært samarbeid med de eksisterende krisesentrene
og med den nødvendige fleksibilitet slike omorganiseringer krever. Flertallet har
merket seg kvalitetskravene som kommer til uttrykk i § 2 og støtter
dette. Flertallet viser til at departementet i forskrift
kan gi nærmere overgangsregler, samt forskrift om krav til kompetanse og
krav til fysisk sikring av lokaler.
Flertallet viser til at de økonomiske konsekvensene
av et kommunalt ansvar for et krisetilbud, med de føringene som
ligger i lovforslaget, er usikre. Flertallet viser
imidlertid til at utgiftsøkningene som skyldes kvalitetsforbedringene
som følger av lovforslaget, skal dekkes. Flertallet viser
til at departementet vil komme tilbake til merkostnadene ved lovforslaget
i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at krisesentertilbudet har behov for
betydelige omstillinger i den nærmeste fremtid for å imøtekomme
nye grupper som skal gis et tilbud, herunder menn, kvinner og menn
med annen etnisk og kulturell bakgrunn og barn. Behovet for ny og
bedre kompetanse er stort og skolering av ansatte og frivillige
i krisesentrene er påkrevd. Det bør også skje en utvikling av samarbeid med
andre hjelpeinstanser, en krevende oppgave hva angår tilrettelegging
og finansiering. En overførsel av ansvaret for krisesentertilbudet
i tråd med lovens krav til kommunene, er etter disse medlemmers syn
ikke fornuftig før tilbudet er utviklet til den standard og ivaretar
de funksjoner som loven setter. Disse medlemmer er
på dette grunnlag uenig i at det settes en så vidt kort tidsramme
som ett år før overføringen til kommunen skal skje, og mener overføring
først bør skje når tilbudet er utviklet og kostnadsrammen for det
kommende krisesentertilbud er nærmere definert.
Disse medlemmer støtter ikke forslaget om at de
øremerkede tilskuddene skal avløses av rammefinansiering samtidig
som lovfestingen trer i kraft. Disse medlemmer frykter
konsekvensene av en overgang til rammeoverføring uten bedre overgangsordninger. Disse
medlemmer er prinsipielt for lokalt tilpassede løsninger
og lokalt selvstyre. Men disse medlemmer frykter
at en beslutning om rammeoverføring, spesielt i en overgangsfase,
vil føre til at eksisterende tilbud blir vesentlig redusert. Disse
medlemmer viser til at mange eksisterende krisesentre frykter
at de må bygge ned sin virksomhet, dersom bevilgningen ikke økes
radikalt. Disse medlemmer ønsker ikke innlemmelse
i rammetilskuddet før vi har fått et godt tilbud og kjenner kostnadsnivået.
Det viktigste for disse medlemmer er å sikre stabil
fullfinansiering av krisesentrene. Disse medlemmer vil
peke på at ivaretakelse av menns behov er nytt for krisesentrene, og
vil kreve ekstra ressurser. Når så mange kommuner og krisesentre
uttaler at ressursene som følger med loven er knappe, er disse
medlemmer bekymret for at arbeidet med å integrere menn
på krisesentrene både bygningsmessig, faglig og organisatorisk vil
nedprioriteres.