Til Stortinget.
Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremsatt av representantene Paul Chaffey, Kåre Gjønnes, Carl I Hagen og Anne Enger Lahnstein, tar ifølge forslagsstillerne sikte på å rette opp svakheter ved gjeldende valgordning når det gjelder utjevningsmandatene.
For det første mener forslagsstillerne at det er for få utjevningsmandater til å sikre forholdsmessig representasjon for de partiene som når sperregrensen.
For det andre mener forslagsstillerne at utjevningsmandatene blir fordelt geografisk på en slik måte at fylkenes totale mandattall blir bestemt av nokså tilfeldige faktorer, og et fylkes representasjon kan variere fra valg til valg. Forslagsstillerne mener dette er uheldig, og at det bør være klart før valget hvor mange representanter hvert fylke skal få.
Forslaget er i hovedsak det samme som ble fremmet i 1988 av Johan Buttedahl, Carl I Hagen, Theo Koritzinsky og Harald Synnes, jf. Dok.nr.12 (1987-1988), forslag nr. 8. Forslaget ble behandlet av utenriks- og konstitusjonskomiteen i Innst.S.nr.132 (1991-1992). Forslaget ble ikke bifalt da det ble behandlet av Stortinget våren 1992.
Forslaget bygger på følgende kriterier for en god valgordning:
| 1. |
Partier som når en fastsatt sperregrense (jf. punkt 2), bør være garantert proporsjonal representasjon på Stortinget, basert på landsomfattende stemmetall. |
| 2. |
Det bør være en sperregrense som hindrer sterk oppsplitting i småpartier. |
| 3. |
Sterke lokale bevegelser må ha mulighet for å bli representert, selv om deres tilslutning på landsbasis ikke når opp til sperregrensen. |
| 4. |
Fordelingen av mandatene i hvert fylke bør være best mulig i samsvar med partienes stemmetall i fylket. |
| 5. |
Det samlede antallet stortingsrepresentanter skal ikke øke. |
| 6. |
Hvert fylke skal ha et fast antall representanter. |
Det er imidlertid ikke mulig å oppfylle alle punktene 1-6 fullt og helt. Målsettingen er derfor å oppfylle punkt 4 så langt det er mulig, tatt i betraktning de andre punktene.
Forslaget bygger på at det fortsatt skal være 165 stortingsrepresentanter.
Forslag A gjelder fordelingen av mandatene mellom fylkene (§ 58). I forslaget er mandatfordelingen mellom fylkene og fordelingen mellom faste distriktsmandater og utjevningsmandater (både på landsbasis og i hvert fylke) fastsatt i Grunnloven, se § 58 annet-fjerde ledd.
Forslag B gjelder § 59 i Grunnloven, som inneholder reglene om fordelingen av de faste distriktsmandatene mellom partier og lister, og om fordelingen av utjevningsmandatene.
Alternativ B.1 innebærer at man tar med i Grunnloven noe færre detaljer om fordelingen av utjevningsmandatene enn i dag.
I alternativ B.2 er det utformet et forslag der Grunnloven inneholder detaljerte regler om alle ledd i mandatfordelingen.
I alternativ B.3 er alle konkrete regler om mandatfordelingen tatt ut av Grunnloven. Det tas inn en prinsippbestemmelse om at valget skal foregå som forholdstallsvalg, og regler om på hvilket grunnlag fordelingen skal skje. For øvrig fastsettes reglene ved vanlig lov.
I alternativene B.4 - B.6 er sperregrensen satt til tre prosent. For øvrig tilsvarer de alternativene B.1 - B.3.