Jeg viser til Deres brev av 14. mars d.å., hvor De ønsker svar på spørsmål vedrørende Dok.nr.8:08.
Spørsmål 1:
« Saksordfører har fått tilsendt kopi av et brev datert 6. april 1992 fra Harald Engelstad til Sosialdepartementet som tar opp nettopp de forhold som Dok.nr.8:08 dreier seg om.
Jeg vil gjerne ha svar på hvilken behandling denne henvendelse fikk i departementet og gjerne få tilsendt det svar som ble gitt. »
Svar:
I brevet av 6. april 1992 gir Harald Engelstad uttrykk for at han mener at Rikstrygdeverket tolket og praktiserte Sosialdepartementets rundskriv I-2/91 feil. Han påpekte at mange hjemmeboende kvinner med tilleggspensjon tapte på den regnemetode som Rikstrygdeverket « på sviktende grunnlag » hadde valgt å benytte overfor kommunene, og viste til ordlyden i forskriften og formuleringene i merknaden.
I svarbrevet av 25. august 1992 fant departementet at Rikstrygdeverkets praksis var i samsvar med bestemmelsene i vederlagsforskriften § 5 og folketrygdens bestemmelser om beregning av etterlattepensjon. Departementet bemerket videre at dersom fradraget skulle beregnes etter bestemmelsene (i folketrygden) om gjenlevendes rett til egen alderspensjon etter fylte 67 år, jf. folketrygdens § 7-4, ville dette kreve en endring av ordlyden i vederlagsforskriften § 5.
I brev av 26. august 1992 meddelte Harald Engelstad at han ikke fant departementets redegjørelse avklarende. Han fant ingen kommentar til det han mente var sakens kjernepunkt:
|
« ... Sosialdepartementets presisering av § 5 i merknadene: « Hjemmeboende ektefelle skal ikke komme dårligere ut økonomisk ved at ektefellen kommer på institusjon sammenlignet med det tilfelle at ektefellen dør... » » |
I departementets svarbrev av 20. oktober 1992 viser departementet til brevet av 25. august 1992 og uttaler at det etter departementets oppfatning her ikke var samsvar mellom forskriftens § 5 og merknadene til denne. Man viste til at forskriften taler om etterlattepensjon (jf. folketrygdlovens § 10-5), mens merknadene sammenligner med det tilfelle at ektefellen dør (jf. folketrygdlovens § 7-4).
Departementet beklaget den situasjon som her var oppstått, og uttalte videre:
|
« ...I departementet pågår det nå et arbeid med tanke på revisjon av forskriften, og her vil også denne aktuelle problemstilling bli vurdert. Inntil dette arbeidet er avsluttet finner imidlertid departementet at ordlyden i forskriftens § 5 må legges til grunn. Dette følger av de alminnelige prinsipper om at regler av høyere rang går foran regler av lavere rang i tilfelle motstrid... » |
Brevene av 25. august og 20. oktober ligger ved i kopi.
Vederlagsforskriften oppfattes som komplisert. Det har derfor vært et ønske å komme frem til en generell forenkling.
Departementet har arbeidet sammen med Rikstrygdeverket og Statens pensjonskasse for å finne løsninger som kunne være vesentlig enklere å praktisere. En forenklet modell ble vurdert og beregnet, men det lyktes ikke å komme frem til en løsning som kunne anbefales. Fremdriften i saken har etter dette dessverre ikke vært tilfredsstillende. Arbeidet er forsinket, blant annet fordi det er komplisert å beregne og vurdere konsekvensene av de ulike alternativene for like inntektsgrupper.
Arbeidet har høyeste prioritet.
Spørsmål 2:
« Statsråden tar nå i sitt brev av 10.3.95 til sosialkomiteen det standpunkt at etterbetaling skal finne sted og vil fremme en proposisjon. I brev av 15.2.95 til komiteen gis det et estimat på 100 mill. kroner som en øvre ramme ved tilbakebetaling av for mye innkrevd egenbetaling fra den enkelte sykehjemsbeboer. Hva hadde estimatet vært om departementet hadde endret den praksis, som departementet nå vil endre, allerede på det tidspunkt når man ble gjort oppmerksom på den divergens det var mellom intensjon og praktisering av vederlagsforskriften? »
Svar:
En endring av forskriften i 1992 ville ha ført til en endring i kommunenes fremtidige inntektsgrunnlag. Kommunenes reduserte inntekter som følge av mindre vederlagsinnbetaling fra beboere med hjemmeboende ektefelle, måtte forutsetningsvis ha blitt kompensert/innarbeidet i de årlige kommuneøkonomiske oppleggene. Det er derfor grunn til å tro at de anslåtte reelle utgifter for staten antakelig ville blitt de samme enten man har gjennomført en etterbetaling i 1992 eller nå.
Gitt de samme forutsetninger som angitt i mitt brev til sosialkomiteen av 15. februar d.å., ville den anslåtte øvre grense for de økonomiske konsekvenser av en etterbetaling i 1992 til beboere med hjemmeboende ektefelle med egen opptjent tilleggspensjon fra folketrygden, vært rundt 65 mill. kroner. Det er usikkerhet knyttet til anslaget.
Spørsmål 3:
« I hvilken grad har Rikstrygdeverket gitt forskrifter, merknader eller føringer til de lokale trygdekontor med hensyn til tolkinger av departementets forskrifter om vederlag ved opphold i institusjon? »
Svar:
I henhold til forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v. § 5 skal fradraget beregnes slik at hjemmeboende ektefelle « .... får minst samme disponible inntekt som om han/hun hadde etterlattepensjon ... »
Folketrygdens etterlattepensjon til gjenlevende ektefelle under 67 år gir rett til pensjon på grunnlag av avdødes tilleggspensjon. Gjenlevende ektefelle som er alderspensjonist over 67 år, har rett til tilleggspensjon både på grunnlag av egen og avdødes tilleggspensjon. Sistnevnte pensjon til gjenlevende ektefeller over 67 år er ikke etterlattepensjon i folketrygdens forstand.
Ved en endring i 1989 ble det tatt inn en merknad til forskriften om at hjemmeboende ikke skal komme dårligere ut økonomisk enn om institusjonsbeboeren var død. Merknaden gir uttrykk for departementets opprinnelige intensjon på dette punktet, men forskriftsteksten ble ikke endret. En følge av dette er at for beboere med hjemmeboende ektefelle over 67 år med opptjent rett til egen tilleggspensjon, gir forskriftsteksten mulighet for en høyere maksimumsbetaling for sykehjemsplassen enn merknaden gir uttrykk for.
Rikstrygdeverket har gitt retningslinjer for praktiseringen av vederlagsforskriften, herunder fradrag for hjemmeboende ektefelle i eget rundskriv av 5. mars 1991. I retningslinjene er det lagt til grunn at fradraget skal beregnes etter ordlyden i forskriftsteksten. dvs. at den i forhold til pensjoner fra folketrygden skal tilsvare folketrygdens etterlattepensjon til gjenlevende under 67 år, beregnet på grunnlag av avdødes tilleggspensjon. Det tas ikke hensyn til de tilfellene der hjemmeboende over 67 år også har opptjent egen tilleggspensjon.
På bakgrunn av undersøkelser foretatt av trygderevisjonen, har Rikstrygdeverket også sendt ut retningslinjer i form av presiseringer av innholdet i rundskrivet samt eksempler på beregninger i samsvar med forskriftstekstens ordlyd.
Rikstrygdeverket antar at de fleste kommunene trenger støtte fra trygdekontorene for å kunne beregne ytelser fra folketrygden. Rikstrygdeverket antar videre at de fleste trygdekontorene følger retningslinjene i rundskrivet, men at noen trygdekontor har gjort fradrag hvor det er tatt hensyn til både hjemmeboendes og beboerens tilleggspensjoner i samsvar med merknadene.
Kopi av brev av 19. januar d.å. fra Rikstrygdeverket ligger ved.
Forøvrig viser jeg til mitt brev av 10. mars d.å. til sosialkomiteen. Som nevnt vil de ulike sider av saken bli omtalt i en proposisjon.