Komiteen viser til at bruk av antipersonellminer i krig og interne konflikter er blitt et stort humanitært problem, ikke minst i mange utviklingsland som er herjet av langvarig borgerkrig. Det finnes i dag omlag 100 millioner udetonerte antipersonellminer utplassert, og et tilsvarende antall ligger på lager. Noen nøyaktig statistikk over hvor mange titusener som hvert år drepes eller lemlestes av slike mineeksplosjoner finnes ikke, men de sivile offer for slike mineeksplosjoner er i mange konfliktrammede utviklingsland så mange at antipersonellminer er blitt et alvorlig humanitært problem.

       I motsetning til miner som brukes for å stanse militære kjøretøy (f.eks. antitanksminer) og militære fartøyer (sjøminer) er antipersonellminer laget slik at de utløses når mennesker - barn eller voksne - uforvarende tråkker på dem. En spesiell variant av disse er minefeller (booby-traps), dvs. sprenglegemer som er utformet som uskyldige objekter, f.eks. leketøy. De er spesielt egnet til å spre frykt i sivilbefolkningen, og ofte blir barn ofre.

       Komiteen har merket seg at humanitære hjelpeorganisasjoners rapporter fra flere konfliktrammede u-land viser at 60-90 % av de som kommer inn til sykehus med mineskader er sivile.

       Når antipersonellminer er blitt et stort humanitært problem, skyldes det etter komiteens syn dels den omfattende utplassering av dem og dels andre egenskaper ved denne våpentypen. Antipersonellminer skjelner ikke mellom sivile og militære personer, de rammer blindt. Slike miner kan også ligge udetonert som en stadig fare i tiår etter at krigen er slutt. De utgjør derfor et betydelig hinder for sosial og økonomisk utvikling i hardt konfliktrammede områder. I tillegg utgjør de en trussel mot fredsbevarende operasjoner.

       Kostnadsrelasjonen mellom utplassering og rydding av antipersonellminer er etter komiteens syn en av årsakene til at de i mange u-land er blitt et stort humanitært problem. Mens det bare koster noen tikroner å produsere og utplassere de billigste antipersonellminene, er minerydding svært tidkrevende og koster anslagsvis 7.000 pr. mine. Bare ca 100.000 miner blir fjernet årlig, mens det blir produsert 5-10 millioner nye antipersonellminer og utlagt 2 millioner slike miner hvert år. Antipersonellminer utgjør derfor et stadig økende problem for det internasjonale samfunn.

       Hjelpeorganisasjoner over hele verden har så godt som enstemmig fremmet krav om totalforbud mot antipersonellminer.

       Komiteen har i sitt arbeid med innstillingen i denne saken hatt et møte med Felleskampanjen Mot Miner, som bl.a. omfatter de største norske hjelpeorganisasjonene, Norsk Folkehjelp, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Flyktningerådet og Norges Handikapforbund.

       Komiteen har også innhentet en uttalelse fra Utenriksdepartementet om Regjeringens holdning til antipersonellminer. I svarbrevet fra utenriksminister Godal (datert 11. mai 1995) heter det bl.a.:

       Den någjeldende FN-konvensjonen av 1980 om inhumane våpen er en rammekonvensjon for et regelverk som er nedfelt i tre protokoller. Protokoll 1 regulerer bruken av fragmenteringsvåpen som ikke kan oppdages i det menneskelige legeme ved hjelp av røntgen, protokoll 2 gjelder miner og minefeller og protokoll 3 gjelder brannvåpen. Konvensjonen vil bli revidert på en FN-konferanse i september/oktober 1995, og fra Utenriksdepartementet har komiteen fått opplyst at protokoll 2 om miner og minefeller vil være det sentrale punkt på denne revisjonskonferansen.

       Konvensjonens protokoll 2 har etter komiteens syn vist seg utilstrekkelig av flere grunner:

       I forberedelsene av revisjonen er det foreløpig få land som har støttet tanken om totalforbud. I brevet fra Utenriksdepartementet opplyses det at: «fra svensk side ble det under det første forberedende ekspertmøte tatt til orde for et totalforbud mot bruk, produksjon, lagring og eksport av antipersonellminer. Forslaget fikk ingen støtte».

       Komiteen har i brev av 15. mai 1995 fra «Felleskampanjen Mot Miner » fått tilsendt informasjon som viser at flere land støtter totalforbud. Sverige la i ekspertgruppens tredje møte 8.-19. august 1994 fram skriftlig forslag om forbud mot antipersonellminer. Det samme gjorde også Estland.

       Komiteen har videre notert seg at FNs generalforsamling den 15. desember 1994 vedtok en USA-støttet resolusjon som oppfordrer til internasjonale tiltak med sikte på å få en slutt på bruk av antipersonellminer. Komiteen har også merket seg at FNs generalsekretær har gått ut med en appell om at medlemslandene må støtte et totalforbud. De siste månedene er det fra flere land blitt uttrykt støtte til et forbud mot antipersonellminer. Belgias parlament vedtok 2. mars 1995 enstemmig et lovforslag om å forby bruk av antipersonellminer.

       Ifølge opplysninger komiteen har mottatt fra Den Internasjonale Røde Kors Komité er antallet land som støtter totalforbud nå voksende, og omfatter Belgia, Kambodsja, Colombia, Estland, Irland, Mexico, Sverige og Østerrike. Under FNs 49. generalforsamling uttrykte også Laos, Malaysia og Slovenia støtte til et totalforbud.

       Komiteen har også merket seg det forhold at etter at USA i 1992 innførte moratorium på eksport av antipersonellminer, har en lang rekke land erklært at de innfører tilsvarende eksportstans. Komiteen har også merket seg at president Clinton den 26. september 1994 erklærte at det var et mål for den amerikanske regjering å få en slutt på bruk av antipersonellminer. På bakgrunn av den internasjonale oppmerksomhet det er omkring antipersonellminer i tiden fram mot FN-konferansen i september/oktober 1995, mener komiteen det er viktig at også Norge spiller en pådriverrolle i arbeidet for å få stanset bruken av antipersonellminer.

       Komiteen har i brevet fra Utenriksdepartementet fått opplyst at de forberedende ekspertkonferanser har drøftet en del konkrete innstramninger av den gamle konvensjonen, herunder bl.a.:

       I brevet fra utenriksministeren opplyses det at forslag 1, 3 og 4 har fått ganske bred støtte i de forberedende ekspertkonferanser.

       Av humanitære årsaker mener komiteen at det er viktig å få til internasjonale avtaler som i så stor grad som mulig fjerner bruken av antipersonellminer. Det ligger i sakens natur at enhver regulering av teknologisk enkle våpen vil være vanskelig å kontrollere og håndheve, men dette vil etter komiteens syn være et vel så stort problem ved delregulering - som innebærer forbud mot visse typer antipersonellminer - som for et totalforbud. Ut fra en helhetsvurdering mener komiteen at den beste løsning vil være et totalforbud mot produksjon, salg, kjøp, lagring og bruk av antipersonellminer.

       Komiteen legger stor vekt på behovet for å tenke langsiktig for å bygge opp en stadig sterkere opinion mot antipersonellminer. Etter komiteens syn vil det derfor ha betydning at flere land gå foran med en klart uttrykt støtte til et totalforbud mot antipersonellminer, slik at dette standpunktet med større tyngde kommer inn i diskusjonen i forbindelse med revisjonen av FN-konvensjonen. Komiteen mener derfor at Norge i forberedelsene til FN-konferansen i september må gi støtte til forslag om et totalforbud mot antipersonellminer. Komiteen vil i den sammenheng også peke på betydningen av kontroll og inspeksjon for at et forbud skal bli effektivt.

       Komiteen vil peke på at definisjonen av antipersonellminer ikke er avhengig av alderen på minene eller av hvordan man velger å bruke slike miner. Definisjonen av antipersonellminer er knyttet til selve våpenet og formålet med våpenet. Komiteen viser i denne sammenheng til FNs konvensjon om inhumane våpen som sier følgende om definisjon av miner rettet mot personer:

       Komiteen mener at Norge må arbeide for og selv ta konsekvensen av et internasjonalt totalforbud mot bruk av miner som faller inn under denne definisjonen. Forbudet må ta sikte på å hindre en effekt som er vilkårlig og rammer sivile.

       Komiteen har i brev fra Utenriksdepartementet til komiteen av 24. mai og i møte med forsvarsministeren fått opplyst at eldre antipersonellminer i det norske forsvaret er planlagt utfaset (i løpet av 1995), mens planlagte innkjøp av miner omfatter stridsvognsminer og såkalte « sektorminer ». Sektorminer utløses manuelt og plasseres oppe på, eller over bakken. Minene kan imidlertid også utstyres med snubletråd og dermed utløses av offeret selv.

       Komiteen viser til brevet fra Utenriksdepartementet av 24. mai der det bl.a. heter at

       Komiteen viser til brev fra forsvarsministeren av 1. juni 1995 der det heter at

       Komiteen viser til at dersom Regjeringen mener slike kjøp skulle bli aktuelt senere, vil dette på vanlig måte bli tatt opp overfor Stortinget i budsjettforslag.

       Komiteen er klar over at det er lite sannsynlig at et forslag om totalforbud vil vinne bred tilslutning allerede ved denne FN-konferansen, og mener derfor at Regjeringen parallelt med å uttrykke støtte til den prinsipale løsning også må arbeide aktivt for å få gjennomslag for så restriktive endringer i konvensjonen som det overhode er mulig å få bred oppslutning om ved denne korsvei. Å løfte fram visjonen om et totalforbud vil etter komiteens vurdering ikke svekke det mer kortsiktige arbeid for de konkrete innstramminger av FN-konvensjonen som det nå ligger an til gjennomslag for. Komiteen mener at det snarere vil være en styrke at man gjennom et klart prinsipalt standpunkt bidrar til et folkepedagogisk arbeid for å skape et internasjonalt opinionspress på flere regjeringer om å gjøre noe som monner på FN-konferansen om konvensjonelle våpen.

       Komiteen vil på denne bakgrunn anbefale at

       Innstillingen har i utkast vært forelagt forsvarskomiteen til uttalelse. Forsvarskomiteen har i brev til utenrikskomiteen av 1. juni 1995 opplyst at den behandlet utkastet til innstilling samme dag og « sluttet seg enstemmig til utkastet ».