Spørsmål vedrørende Dok.nr.8:90 (1994-1995) om strengere retningslinjer for eksport av militært materiell.

       Jeg viser til utenrikskomiteens brev av 27. oktober med anmodning om departementets uttalelse til forslag og spørsmål knyttet til ovennevnte dokument.

Forslag 1:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en Stortingsmelding med en handlingsplan for omstilling av våpenindustrien til sivil produksjon. En slik handlingsplan bør trekke opp retningslinjene for et tverrfaglig nasjonalt forsknings- og utviklingsprogram der en bruker ressurser fra ulike forsknings- og bedriftsmiljøer til å omstille industrien. »

       Svar:

       Regjeringen legger til grunn at det er bred politisk enighet i Stortinget om å opprettholde en norsk forsvarsindustri for å ivareta Forsvarets behov for militært utstyr og materiell tilpasset norske forhold, og for å sikre tilgangen på materielleveranser.

Forslag 2:

       « Norge skal ikke eksportere våpen eller ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter, land med udemokratiske styresett eller land som opptrer truende overfor andre land. »

       Svar:

       Regelverket bygger på Stortingets vedtak av 11. mars 1959. Dette legger til grunn at våpen og ammunisjon ikke skal eksporteres til områder hvor det er krig, krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. Eksport av våpen og ammunisjon skal bare skje etter vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område.

Forslag 3:

       « De retningslinjer som gjelder for innvilgelse av eksportlisens for våpen og militært utstyr med selvstendig funksjon skal også gjelde ved delleveranser. »

       Svar:

       Ved eksport av militære delleveranser til et produkt som i ferdig tilstand ikke fremstår som norsk, kan man i visse sammenhenger avstå fra å kreve sluttbrukererklæringer eller dokumentasjon om sluttbruker. Dette gjelder delleveranser under norske bedrifters samarbeidsavtaler med bedrifter eller myndigheter i andre land når avtalen er godkjent av norske myndigheter. Dette innebærer at det ferdige produkt kan markedsføres og selges til andre land i overensstemmelse med produsentlandets egne regler for utførsel av våpen og annet militært materiell.

Forslag 4:

       « Forutsetningen for at Regjeringen skal godkjenne samarbeids- og utviklingsprosjekter om våpen og militært utstyr med andre land er at sluttproduktet er relevant for forsvaret av Norge, at eksport av sluttproduktet skjer innenfor rammen av det norske regelverket og at Norge kan hindre eksport dersom dette viser seg ikke å være tilfelle. »

       Svar:

       Forsvarsmateriell som utvikles og produseres i Norge er innrettet mot norske forsvarsbehov. Disse behov er imidlertid ikke bedriftsøkonomisk tilstrekkelige til å gi norske bedrifter muligheten til å tilby konkurransedyktig pris, dersom ikke bedriftene også gis mulighet for å selge sine produkter internasjonalt innen rammen av regelverket for eksportkontroll.

Forslag 5:

       « Innvilgelse av eksportlisens for eksport av militært materiell forutsetter fremleggelse av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul uansett hvilket land det eksporteres til. Dette gjelder for eksport av sluttprodukter, men også for eksport av deler og ved deltagelse i samarbeidsprodukter. »

       Svar:

       Ved eksport av våpen og annet militært materiell til land utenfor NATO kreves det sluttbrukererklæring som innebærer at kjøperen garanterer at vedkommende militære materiell ikke vil bli reeksportert uten etter tillatelse fra eksportørlandets myndigheter. Ved eksport av våpen og annet militært materiell mellom NATO-land kreves det normalt ikke sluttbrukererklæringer. Ved handel mellom NATO-land er det vanligvis tilstrekkelig med dokumentasjon som godtgjør sluttbruk, f.eks. bestillingsdokument. Når det ved eksport av våpen og annet militært materiell mellom NATO-land ikke er vanlig med sluttbrukererklæringer er det fordi man har basert seg på tillit til at en annen Alliansepartner ikke reeksporterer det importerte materiellet. Når det gjelder myndighetsgodkjent samarbeid om delleveranser vises til kommentar under Forslag 3 og 4 ovenfor.

       Saksordfører Arnstad ber om svar på følgende spørsmål:

       Svar:

       Som jeg skrev i mitt brev til Stortingets utenrikskomité 14. mars d.å. gir Statistisk sentralbyrås oppgaver ikke fullstendig oversikt over eksport av alt forsvarsmateriell. Det henger sammen med at handelsstatistikken og Tolltariffen ikke er spesielt laget for å identifisere forsvarsmateriell. Det er bare kapittel 93 og varenummer 87.10.0000 som utelukkende dekker forsvarsmateriell. Flere andre varenummer i Tolltariffen inneholder både sivile og militære produkter. Jeg har derfor tatt initiativ til et nytt rapporteringssystem for våpeneksport som viser hvordan eksportørene utnytter de lisenser som er innvilget. Hensikten er å få tilgang til data som kan danne grunnlag for oversikter til Stortinget over den faktiske eksporten av forsvarsmateriell.

       Retningslinjene for eksport av forsvarsmateriell (jf. kap II) opererer med landgrupper, ikke landlister. Landgruppe 1 angir hvilken kategori land som kan motta norskproduserte våpen, dvs. i prinsippet nordiske land og NATO-allierte, samt land som etter nøye vurdering er blitt klarert for norsk våpeneksport. Landgruppe 2 omfatter land som det ikke kan eksporteres våpen til. Landgruppe 3 består av land utenfor gruppe 1 og 2 som Norge ikke selger våpen og ammunisjon til, men som kan motta annet militært materiell. Denne sondringen legger hovedgrunnlaget for vurderingen av den enkelte lisens- søknad.

       Svar:

       Som nevnt under spørsmål 1 har Utenriksdepartementet i dag ikke statistisk materiale som gjør det mulig å gi en samlet oversikt over eksporten av delleveranser. Man vil søke å få til en oversikt over delleveranser under rapporteringsordning som er beskrevet ovenfor.

       Svar:

       Jeg viser til mitt svar på Forslag 5 ovenfor.