Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Frøiland, Gaundal, Gjul, Hegna og Bekkemellem Orheim; fra Senterpartiet, Enoksen, lederen Queseth Haarstad og Giil; fra Høyre, Fatland og Finstad; fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey og fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at forslagsstillerne fremhever den betydningen skogen har i å binde CO₂ som ellers ville økt CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren. Forslagsstillerne peker på at økt skogplanting vil gi økt binding av CO₂ og dermed en viss reduksjon av de negative virkningene av menneskeskapte utslipp av klimagasser.

       Flertallet er enig i at det er en sammenheng mellom skogpolitikk og klimapolitikk. Dersom en brenner eller lar skog råtne fører dette til utslipp av klimagasser. Økt biomasseproduksjon gir økt CO₂-binding, og økt bruk av biomasse til energiformål vil gi redusert bruk av fossilt brensel.

       Flertallet er derfor enig i at det er nødvendig med ulike tiltak med sikte på å forbedre skogens betydning i klimasammenheng både nasjonalt og globalt. Ikke minst er det viktig at Norge bidrar til en mer bærekraftig forvaltning av verdens regnskoger ved at vi fortsatt gir økonomisk bistand til dette. Flertallet viser til en bilateral skogsektoravtale med Uganda som bistandsministeren undertegnet i januar og som i løpet av en femårsperiode har en størrelsesorden på inntil 59 mill. kroner. Likeså har Det Norske Regnskogfondet fått 3 mill. kroner over en treårsperiode. NORAD har også gitt støtte til etablering av et Norsk Forum for Tropisk Skog, som skal ha sitt stiftelsesmøte 4. mars 1996. Slike tiltak, samt Norges aktive deltakelse på dette område i FN, er den største muligheten vi har i global sammenheng.

       Flertallet vil også peke på at selv om det i dag er et betydelig netto opptak av CO₂ i norske skoger på grunn av stor tilvekst, så er det et potensial for å øke dette ytterligere. Flertallet mener at en bør sette i verk skogplantings- og skogskjøtselstiltak som ikke kommer i konflikt med hensyn til matproduksjon eller andre viktige miljøtiltak. Det vises i denne sammenheng til de respektive partienes merknader i B.innst.S.nr.8 (1995-1996).

       Flertallet viser for øvrig til merknadene i Innst.S.nr.114 (1995-1996) (innstilling til klimameldingen).

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at støtten til ressurs- og miljøtiltak i skogbruket over statsbudsjettet bør økes slik at en kan trappe opp nyplanting av skog og ungskogpleie.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil minne om at tiltak som øker bindingen av CO₂ i skogen ikke gjør noe med selve utslippene av CO₂ eller med årsakene til disse. Tiltak innen skogbruket vil derfor aldri kunne erstatte andre klimapolitiske tiltak i Norge, men kan være et supplement som i noen grad bidrar til å dempe effekten av klimagassutslipp.

       Flertallet vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta en videre evaluering av skogens evne til CO₂-opptak og vurdere på hvilken måte norsk skogpolitikk kan være et supplement til øvrige norske klimatiltak uten at dette kommer i konflikt med andre viktige miljøhensyn. »

       Komiteen viser til det internasjonale samarbeidet om skogspørsmål som foregår i Skogpanelet under FNs kommisjon for bærekraftig utvikling, opprettet som en oppfølging av Rio-konferansen. Norge bør fortsette å arbeide for en forsvarlig internasjonal forvaltning av skogressursene, hvor det også tas hensyn til skogens evne til å binde CO₂ og skogens betydning for bevaring av biodiversiteten og andre miljøforhold. Komiteen mener at Norge med sin kompetanse når det gjelder skogbruk har mye å tilføre når det gjelder skogskjøtsel også i U-land. Vår erfaring fra skogskjøtsel i karrige strøk, erfaring med å sette folk og ikke maskiner i arbeid, er viktige bidrag i en slik sammenheng.

       Komiteen vil også vise til at det i noen områder er mulig å øke bindingen av karbondioksid gjennom ulike skogtiltak. I en del sammenhenger vil imidlertid bevaring av eksisterende skogområder, sammen med tiltak for å øke skogvolumet, være vel så effektivt som nyplanting dersom man ønsker å bruke skog som et klimapolitisk virkemiddel.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at CO₂-regnskapet for Norge gir et samlet utslipp på ca 56 mill. tonn CO₂. Samtidig bindes ca 27 mill. tonn CO₂ i veksterlig skog. Til tross for at dette gjelder brutto binding, mener disse medlemmer at skogproduksjon er en viktig faktor for å redusere de skadelige virkningene av CO₂-utslippene på klima og miljø.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser videre til den interdepartementale klimagruppens rapport « Drivhuseffekten virkninger og tiltak » fra 1991. Her ble det blant annet pekt på at følgende grunner tilsa at skogproduksjonen kunne være av interesse når det gjelder binding av CO_2:

       Flertallet mener dette er riktige vurderinger. Flertallet viser for øvrig til tabell 8.11 i Klimameldingen, jf. St.meld. nr. 41 (1994-1995), hvor det gis tall fra laveste og høyeste bindingspotensiale ved å gjennomføre forskjellige skogtiltak.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser videre til at Det norske Skogselskap og Norges Skogeierforbund regner det som realistisk å øke nivået på skogproduksjonen med ca 3 mill. m³ pr. år. Dette kan tilsvare en økning av det årlige opptaket av CO₂ på 4 til 5 mill. tonn. Disse medlemmer viser til at skogbruksloven og forskriftene om statstilskudd til skogkultur er etablert for å ivareta at det ikke gjennomføres skogkulturtiltak som gir vesentlige miljømessige ulemper. Det stiller krav om at det tas hensyn til biologisk mangfold, landskap, kulturminner og friluftsliv når skogkulturtiltak gjennomføres.

       Disse medlemmer viser til at det i dag ikke gis tilskudd til gjødsling av skog eller grøfting av myr og sumpskoger. Videre skal det heller ikke gis tilskudd til skogreising eller andre tiltak dersom tiltakene gir vesentlige miljøkonsekvenser. Disse medlemmer mener det er riktig at eventuelle miljøkonsekvenser må avklares gjennom en konkret vurdering på det stedet der det er aktuelt å gjennomføre tiltaket.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre mener det er viktig å utnytte mulighetene for å binde CO₂ i en mer intensiv drift av våre skogområder. Disse medlemmer viser til at et bærekraftig skogbruk alltid vil representere en miljøgevinst i forhold til CO₂-problematikken. Disse medlemmer viser videre til at ved fredning av skog reduseres muligheten for denne skogen til å oppta CO₂. Disse medlemmer ser imidlertid andre økologiske grunner til fredning av skog.

       Komiteen viser til at trevirket har egenskaper som gjør at skog kan erstatte olje som basis for produksjon av energi og ulike varer, som f.eks. bruk av bioenergi og trevirke til husproduksjon.

       Komiteen viser til at investeringene i skogkultur, dvs. skogplanting og ungskogpleie, er av svært langsiktig karakter. Først om 60 til 100 år vil man kunne høste resultatene av de tiltakene som iverksettes i dag. Komiteen vil vise til Landbruksdepartementets budsjettforslag for 1995 der det står:

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at det er behov for å investere mer i skogkultur i norske skoger enn det som investeres i dag. Skal en utnytte mer av potensialet for økt skogproduksjon mener flertallet at totalinvesteringene må økes i forhold til dagens nivå og at det forutsetter et økt tilskudd fra staten. Flertallet vil be Regjeringen komme tilbake til dette i budsjettsammenheng.

       Flertallet viser til at skogarealene i mange land er i tilbakegang. Flertallet mener Norge bør være et foregangsland som gjennom internasjonalt engasjement bidrar til en bærekraftig skogbrukspolitikk fra verdenssamfunnet. Avskoging og rasering av regnskogene reduserer økosystemets mulighet til å binde opp CO₂. Skogreising i global målestokk vil dempe presset på de sårbare skogene.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil påpeke at vi i nasjonal sammenheng kan komme i en gråsone mellom ordinære tiltak i skogskjøtsel, og tiltak som skal være miljørelatert i klimasammenheng. Det er i dag større stående volum i norske skoger enn tidligere registrert. Da det er naturgitte begrensninger i areal opp mot fjell og likeså i tilplanting av myr, blir det etter dette flertallets mening et valg, om en skal satse på å tilplante en del areal som i dag ligger brakk eller brukes til beite. Dette vil i så fall dreie seg om en kostnad på ca 1.000 kroner pr. dekar, og det vil sannsynligvis være ønske om en høyere statlig finansiering enn på ordinære skogsmarktiltak. Totalkostnadene vurdert opp mot effekten av et slikt miljøtiltak, vil måtte vurderes ut fra om vi miljømessig kan oppnå mer med å bruke pengene på andre klimatiltak.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at et internasjonalt avtaleverk for å fremme skogreisning evt. med finansiell basis i petroleumssektoren kan kobles til vernetiltak for de utsatte skogene og forpliktelser om at en del av investeringene skal kanaliseres til skogreisningstiltak med stor økologisk betydning.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen:

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, foreslår:

       «Stortinget ber Regjeringen arbeide for en internasjonal skogpolitikk der den industrialiserte verden forplikter seg til å finansiere skogtiltak i utviklingsland.»