3.1 SAMMENDRAG

       Det understrekes at hovedmålet i Regjeringens økonomiske politikk er å trygge og videreutvikle velferdssamfunnet, også for framtidige generasjoner gjennom å holde en høy arbeidsstyrke og orden i de offentlige finanser. Regjeringen vil føre en økonomisk politikk som kan legge grunnlag for fortsatt lav pris- og kostnadsvekst for å forbedre konkurranseevnen, og dermed styrke grunnlaget for en høy sysselsetting.

       Regjeringen vil bruke oppbygging av formue i Statens petroleumsfond som et virkemiddel til å vektlegge langsiktige hensyn. Den anslåtte veksten i petroleumsinntektene de nærmeste årene skal bidra til å styrke budsjettbalansen og generasjonsfordelingen. Som et absolutt minstekrav til generasjonsfordeling vil Regjeringen legge til grunn en budsjettpolitikk som bidrar til at framtidige generasjoner ikke får lavere levestandard enn dagens generasjoner.

       Som et hovedbudskap i Regjeringens politikk framholdes det at det er nødvendig å unngå at sysselsettingen svekkes. Utstøting av arbeidskraft til permanente stønadsordninger eller nedsatt pensjonsalder må unngås, og en må også unngå at grupper av ungdom varig stenges ute fra arbeidslivet. Det påpekes at for å oppnå dette er en aktiv struktur- og næringspolitikk, bl.a. ved tiltak som kan forbedre arbeidsmarkedets virkemåte, derfor nødvendig.

       Det vises til at barnetrygdens framtid og utforming har vært i fokus i ulike sammenhenger, og at det bl.a. har vært reist spørsmål om å skattlegge barnetrygden eller å gradere den etter barnets alder eller etter mottakers inntekt. Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal vurdere bl.a. de fordelingsmessige aspektene ved overføringsordningene, herunder barnetrygden, samt innvirkningen på yrkesdeltakelsen, særlig blant kvinner.

       Under drøftingen av utviklingen av antall uførepensjonister vises det bl.a. til at befolkningsutviklingen isolert sett tilsier at det vil bli en økning fram til 2010, og at det derfor er viktig å forsøke å beholde flere av dem som ellers ville ha blitt uførepensjonert, i arbeidsstyrken.

       Om kvinners yrkesdeltakelse uttales det bl.a. at denne økte sterkt i 1970- og 1980-årene, men også at antall timeverk utført i gjennomsnitt pr. kvinne er betydelig lavere enn for menn, og at det derfor fortsatt kan være potensial for økning i kvinners yrkesdeltakelse.

       Det påpekes at et økende antall eldre ventelig vil medføre økt etterspørsel etter pleie- og omsorgstjenester etter århundreskiftet. Befolkningsutviklingen vil imidlertid også være viktig for etterspørselen etter andre former for offentlig tjenesteyting, som barnehager, skoler og helsetjenester, bl.a. fordi slike tjenester i stor grad retter seg mot bestemte aldersgrupper.

       Det framholdes at de langsiktige makroøkonomiske beregningene gir grunnlag for begrenset vekst i ressursbruken i kommuneforvaltningen. Sett i lys av at det historisk har vært en betydelig vekst i standard og dekningsgrad i kommuneforvaltningens tjenesteyting, betyr dette ifølge meldingen at en framover vil stå overfor sterkere krav til effektiv ressursbruk og strammere prioritering mellom oppgaver enn tidligere. Regjeringen vil legge vekt på at kommunene i størst mulig grad bør utforme og bygge ut et pleie- og omsorgstilbud som er tilpasset de lokale forhold, og ikke bestemt av muligheter til finansielle tilpasninger.

       For å sikre et varig, økonomisk grunnlag for de ønskede sosiale velferdsordningene framholdes det som nødvendig at de har fordelingsvirkninger som de fleste oppfatter som rimelige.

3.2 KOMITEENS MERKNADER

       Komiteen vil understreke at arbeidsledighet er sløsing med menneskelige ressurser og innebærer økte utgifter og reduserte inntekter for staten. Ledighet virker ofte passiviserende og nedbrytende på den enkelte som rammes. På sikt er ledigheten derfor en stor trussel mot velferdsstaten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at befolkningsframskrivninger tyder på at det i framtiden vil bli færre yrkesaktive pr. pensjonist. Det vil derfor bli stadig viktigere at så mange som mulig i arbeidsdyktig alder er tilgjengelige på arbeidsmarkedet. Flertallet mener derfor at en god politikk for å sikre velferdsstatens økonomiske fundament er en politikk for økt sysselsetting. Et sentralt element i en slik politikk vil være å styrke verdiskapingen.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil peke på at norsk økonomi er svært åpen og dermed avhengig av internasjonal handel for å sikre verdiskaping og sysselsetting. Det er derfor viktig at den økonomiske politikken også innrettes slik at den bidrar til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne.

       Dette flertallet viser til at utbyggingen av velferdstilbudet har skjedd gjennom at det offentlige har påtatt seg et ansvar for stadig flere oppgaver. De offentlige utgiftene har vokst fra under 10 % av BNP ved århundreskiftet, mens de for 1996 er anslått til 47 % av BNP. En stor del av denne økningen er økte overføringer til private. Offentlig sektor har dermed fått en stadig viktigere fordelingspolitisk rolle. Det er derfor viktig at velferdsordningene utformes slik at de støtter opp om velferden på lang sikt.

       Dette flertallet viser til at det i flere år har vært arbeidet med å forbedre styringen av statlige ressurser. For å unngå feildisponeringer og feilaktig bruk av midler er det viktig at rapporteringen, datagrunnlaget, økonomistyringssystemer m.v. er så godt som mulig. Spesielt er det viktig å utvikle rapporteringsverktøy som gir et reelt bilde av om målsettinger for bruk av statlige midler er oppfylt.

       Dette flertallet viser til at bare en mindre del av den offentlige tjenesteproduksjonen er finansiert ved brukerbetaling. Priser brukes således i liten utstrekning for å styre ressursbruken i offentlig tjenesteyting. Dette flertallet vil vise til at Regjeringen har nedsatt Brukerbetalingsutvalget som skal vurdere dagens betalingssystemer i pleie- og omsorgssektoren. Dette flertallet vil understreke at målsettingen med gjennomgangen er å finne bedre og mer rettferdige systemer. Det er også et mål at de med svakest økonomi skal skjermes mer mot egenandeler. Dette flertallet mener videre det bør vurderes hvordan brukerbetaling kan ivareta både effektivitets- og fordelingshensyn. Dette flertallet vil be om at brukerbetalingsordningene blir forelagt Stortinget som egen sak.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at den økonomiske utvikling i årene framover vil være avhengig av så vel befolkningssammensetning og yrkesaktivitet som verdiskapningen i samfunnet. Med de pensjonsforpliktelser staten har, og med den veksten i antall eldre som vil komme, er det klart at samfunnets utgifter både til pensjoner og til ulike omsorgstjenester vil øke sterkt i neste århundre. Dette må det tas hensyn til i behandlingen av de årlige budsjetter og langtidsplaner.

       Flertallet vil peke på at nedgangen i oljeinntektene om noen år, gir grunn til bekymring dersom det ikke oppnås vekst i annen næringsaktivitet som vil gi staten inntekter. Økt sysselsetting og et konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv er av avgjørende betydning for å at Norge fortsatt skal ha et solid økonomisk fundament og kunne trygge velferdsordningene.

       Flertallet mener samtidig det er viktig å understreke at vår generasjon her i landet generelt har en høyere levestandard en noen tidligere generasjon har hatt. Slik det nå er, akkumuleres større og større forpliktelser på de yrkesaktive generasjoner i neste århundre. Det er nødvendig å innrette økonomien slik at belastningen blir bedre fordelt mellom generasjonene. Velstandsutviklingen må også ta hensyn til en bærekraftig utvikling og til utjamning mellom verdens rike og fattige land.

       Flertallet legger til grunn at folketrygden fortsatt skal være den økonomiske bærebjelken i det norske velferdssamfunnet. Det er av stor betydning at alle føler trygghet for at Folketrygden vil innfri sine fremtidige forpliktelser uten at opparbeidede rettigheter reduseres. Dette vil i stor grad være betinget av at det skapes en sikker økonomisk basis for folketrygdens forpliktelser i framtiden.

       Flertallet viser til at folketrygdfondet nå er på ca 93 mrd. kroner, og at de årlige renteinntektene hvert år tillegges fondet slik at fondet stadig blir større. For første gang vil det i 1996 bli avsatt penger på petroleumsfondet. Offentlig sparing i form av slik fondsoppbygging, vil være med å sikre større økonomisk handlefrihet når utgiftene til pensjoner øker, og oljeinntektene sannsyligvis går ned utover i neste århundre.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, mener at budsjettpolitikken som et minimum må bidra til at framtidige generasjoner ikke får lavere levestandard enn dagens generasjoner. En uforsvarlig budsjettpolitikk i dag vil redusere det økonomiske grunnlaget for framtidige generasjoners velferd. Norsk økonomi nyter i dag godt av store inntekter fra petroleumssektoren. Dette er en naturressurs som også framtidige generasjoner bør nyte godt av. Det er derfor helt sentralt at deler av denne formuen kan avsettes på petroleumsfondet. Dette er viktig av flere grunner: Oppbygging av petroleumsfondet vil bidra til å understøtte en lav pris- og kostnadsvekst og dermed bidra til å styrke konkurranseevnen. Dette bidrar igjen til et lavt rentenivå. Offentlig sparing gjennom fondsoppbygging er videre viktig for å kunne møte framtidige utbetalinger fra folketrygden og for å etablere finanspolitisk handlefrihet til å takle økonomiske tilbakeslag.

       Dette flertallet peker på at generasjonsregnskapsberegninger viser at statsbudsjettet for 1995 burde vært styrket med 10 - 30 mrd. kroner for å unngå skatteøkninger eller utgiftsreduksjoner i framtiden. Strekkes perspektivet lenger enn til 2030, må det settes enda strengere krav til den økonomiske politikken. Det vil derfor bli nødvendig å foreta klare budsjettmessige prioriteringer for å sikre framtidige generasjoners velferd. Dette kan bare oppnås gjennom langsiktighet i finanspolitikken, og ved at man tar hensyn til dagens unge og framtidige generasjoner ved budsjettoppleggene.

       Dette flertallet viser til at valg av finansieringsordning for offentlig velferd, og da i første rekke folketrygden, vil påvirke nasjonalinntekten og fordelingen av den i befolkningen. Et sentralt spørsmål er hvordan et slikt finansieringssystem vil påvirke sparingen i samfunnet. Økt sparing medfører at investeringene, i form av real- eller finanskapital, vokser, slik at nasjonalformuen øker og statsinntektene styrkes. Slik kan en opprettholde velstandsnivået reelt sett selv om antallet yrkesaktive bak hver pensjonist avtar. Dagens system for finansiering av pensjonene i folketrygden er basert på et obligatorisk system hvor allmenne trygghets- og fordelingspolitiske hensyn står sentralt. Dette flertallet peker på at det utligningssystem folketrygden er basert på, innebærer at pensjonsutgifter dekkes gjennom løpende inntekter.

       Dette flertallet vil understreke at trygdeavgiften og arbeidsgiveravgiften må ses på som en del av de samlede skatteinntekter som går til finansiering av offentlige utgifter generelt. Videre er det slik at de samlede utgifter fra folketrygden overstiger inntektene fra trygdeavgift og arbeidsgiveravgift. Dette flertallet viser til at f.eks. arbeidsgiveravgiften ved flere anledninger er justert av Stortinget ut fra andre hensyn enn til finansiering av folketrygden.

       Dette flertallet viser til at den demografiske utviklingen innebærer at arbeidskraft relativt sett kan komme til å bli en knappere ressurs på noe sikt. Den gjennomsnittlige avgangsalderen var i 1993 om lag 60 1/2 år. Uførepensjonering bidrar sterkest til å redusere gjennomsnittlig avgangsalder, spesielt i aldersgruppen 40-60 år. Framskrivninger viser at antallet uførepensjonister vil øke. Videre viser det seg at det er lite som tyder på at det er en sammenheng mellom redusert pensjoneringsalder og andre former for reduksjoner i arbeidsstyrken og økt sysselsetting. Mistilpasningen mellom bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft og de arbeidslediges kvalifikasjoner blir ikke mindre om pensjoneringsalderen reduseres. Lavere pensjoneringsalder vil også redusere offentlige inntekter. Dette flertallet vil derfor peke på behovet for å snu tendensen med stadig fallende yrkesdeltagelse spesielt i eldre aldersklasser. Dette er også viktig for å hindre at eldre arbeidstakere må slutte før de selv ønsker.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at petroleumsfondet er et allment fond som ikke isolerer midlene fra en helhetlig budsjettprosess. Et viktig prinsipp i fondskonstruksjonen er at så lenge det er underskudd på statsbudsjettet eksklusive netto oljeinntekter, skal fondet først og fremst dekke dette underskuddet for å sikre at staten ikke på den ene siden bygger opp et fond, mens annen formue bygges ned. På denne måten ses petroleumsformuen i sammenheng med resten av statens formue, og fondet vil reflektere reell formuesoppbygging for staten ved at avsetningene til fondet har sitt motstykke i overskudd på statsbudsjettet. Flertallet understreker at det offentliges sparing gjennom overskudd på statsbudsjettet er avgjørende for å møte utfordringene knyttet til finansieringen av offentlige utgifter i framtiden. Petroleumsfondet er i så måte bare et virkemiddel for å vektlegge langsiktige hensyn.

       Flertallet viser til at denne problemstillingen blir aktualisert ved at det i 1996 for første gang avsettes midler i fondet på varig basis. Flertallet peker på at petroleumsinntektene kommer framtidige generasjoner til gode ved at statens finansielle stilling styrkes, og ved at petroleumsformuen omplasseres i annen formue som kan gi en avkastning som kan bidra til å opprettholde velferdsordningene på sikt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av at den sosiale velferden er basert på et solid og bærekraftig økonomisk fundament. Tryggheten for de offentlige velferdsgodene bygger på at staten ikke tar på seg større byrder enn den har grunnlag for ved en rimelig beskatning av den samlede verdiskapning. Disse medlemmer viser til at dagens folketrygd er innrettet slik at de yrkesaktive opparbeider rettigheter som når de utløses, må finansieres ved beskatning av morgendagens verdiskapning. Dette forholdet må tillegges stor vekt og medføre stor aktsomhet i utformingen av velferdsordningene. Generasjonsperspektivet må stå sentralt slik at dagens politiske beslutninger ikke velter større byrder over på morgendagens skattebetalere enn de vi selv er villig til å bære.

       Disse medlemmer vil peke på enkelte av hovedutfordringene velferdspolitikken nå står overfor. I løpet av de nærmeste årtiene vil forholdet mellom antallet skattebetalere og antallet trygdemottagere endre seg kraftig. Mens det i dag står nærmere tre yrkesaktive bak hver trygdemottager, vil antallet være mindre enn to ut i neste århundre. Samtidig vokser utbetalingene til hver enkelt trygdemottager fordi stadig større grupper opptjener betydelige tilleggspensjoner. Norges Bank har anslått nåverdien av statens forpliktelser for tilleggspensjonene i folketrygden alene til om lag 450 mrd. kroner. Et annet viktig utviklingstrekk er at anslagene for statens petroleumsinntekter viser at disse innenfor ganske få år vil nå et toppunkt for så å ha en klart avtagende tendens. I sum vil den kraftige veksten i folketrygdens utbetalinger falle sammen med flere utviklingstrekk som svekker finansieringen av de løpende utgiftene.

       Disse medlemmer slutter opp om den hovedlinje i velferdspolitikken som vektlegger økt sysselsetting og en høyere gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Disse målsettingene er imidlertid kun et delvis svar på utfordringene i forhold til folketrygdens fremtidige finansiering. Disse medlemmer mener økt sparing i dag er en forutsetning for å kunne møte morgendagens utfordringer.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens egne anslag viser at dagens statsbudsjett burde hatt et overskudd i størrelsesorden 10-30 mrd. kroner større enn det i realiteten er, for å unngå at større skattebyrder veltes over på kommende generasjoner. Undersøkelser av ulike lands generasjonsregnskaper som OECD har gjennomført, viser at Norge velter større byrder over på våre unge og ufødte generasjoner enn for eksempel vårt naboland Sverige. Sverige har som kjent betydelige statsfinansielle problemer.

       Disse medlemmer vil vise til at disse partier i sine årlige budsjettopplegg styrker balansen i statens budsjetter, øker statens sparing og legger opp til en bedre balanse mellom generasjonene. Dersom disse forslagene var blitt vedtatt på 90-tallet, ville vi i dag hatt et vesentlig bedre utgangspunkt.

       Disse medlemmer viser til den brede enighet som har vært, om at staten bør spare finansielle reserver i Statens Petroleumsfond. Disse medlemmer mener organiseringen av dagens petroleumsfond har flere svakheter i forhold til en målsetting om å bidra til folketrygdens fremtidige finansiering. I dag er Statens Petroleumsfond et rent saldofond. Det vil si at avsetningene til fondet er avhengig av konjunktursituasjonen. Staten vil trekke på fondet dersom den løpende drift viser underskudd. Størrelsen på avsetningene til folketrygdens fremtidige finansielle utfordringer vil hvert år bli veiet opp mot ønsket om å disponere midlene til populære oppgaver. Disse medlemmer mener at en fondsoppbygging med sikte på å møte folketrygdutbetalingene i første halvdel av neste århundre bør ha større stabilitet i oppbyggingen og sterkere bindinger i disponeringen av midlene enn det dagens petroleumsfond legger opp til. Disse medlemmer mener at det bør fremgå at målsettingen med Statens Petroleumsfond er å forvalte midler med tanke på senere uttellinger over folketrygden. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Statens Petroleumsfond omdannes til Folketrygdens Støttefond. »

       Disse medlemmer vil videre peke på nødvendigheten av at størrelsen på og oppbyggingen av statens faktiske forpliktelser gjennom folketrygden bør fremgå av statsbudsjettet. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med budsjettet fremlegge et tallgrunnlag som viser hvor store avsetninger man årlig burde foretatt til fond, dersom forsikringsmessige prinsipper ble lagt til grunn for fondsdekning av de fremtidige forpliktelser folketrygden i dag tar på seg. »

       Disse medlemmer vil peke på at den samlede sparingen er redusert i Norge de senere årene. Det er en klar sammenheng mellom nivået på sparingen og økonomiens vekstmuligheter. Slik folketrygden i dag er organisert, ved at staten forplikter seg til store fremtidige utbetalinger uten at dette motsvares ved sparing på statens hånd, vil konsekvensen sannsynligvis være at den samlede sparingen i økonomien blir redusert.

       Disse medlemmer mener det er viktig å finne frem til løsninger på folketrygdens fremtidige finansielle utfordringer som ivaretar behovet for økt samlet sparing, og som ivaretar behovet for maktfordeling mellom offentlig og privat sektor. Disse medlemmer viser til Verdensbankens omfattende rapport « Averting the old age crisis - policies to protect the old and promote growth » som konkluderer med at en overgang til mer fondsbaserte pensjonsordninger vil være er å foretrekke fordi kostnadene ved et slikt system er lavere, og fordi samlet sparing blir høyere. En overgang i retning av et fondsbasert trygdesystem vil med andre ord både sikre pensjonene og den økonomiske veksten.

       Disse medlemmer fremmer i denne innstillingen forslag om å utrede en delvis fondsbasering av folketrygdens ytelser. Disse medlemmer vil i den forbindelse peke på rapporten « Individbasert, delvis fondsoppbygging av folketrygden? », som Den Norske Bankforening, Norges Forsikringsforbund, Norges Rederiforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund har bidratt med. Disse medlemmer mener det er riktig å iverksette dette utredningsarbeidet blant annet av følgende grunner:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke betydningen av at det føres en økonomisk politikk som gjør det mulig å opprettholde det norske velferdssamfunnet. Sentrale deler i en slik økonomisk politikk må være en aktiv politikk for full sysselsetting samt en bedre husholdering av våre ikke-fornybare ressurser for kommende generasjoner. Den økonomiske politikken sammen med politisk vilje til å føre en politikk for utjevning og reduserte forskjeller legger grunnlaget for å opprettholde vårt velferdssamfunn.

       Disse medlemmer mener at målet for den økonomiske politikken må være et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og økt livskvalitet for den enkelte og en mer bærekraftig utvikling. Målet for sysselsettingspolitikken må være å legge grunnlaget for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme gjennom sitt arbeid.

       Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at ca 140.000 mennesker i det norske samfunn fortsatt står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Arbeidsledigheten holder seg på et høyt nivå tross en internasjonal høgkonjunktur. I stedet for å være på rett vei, er våre utsikter til å gjenskape full sysselsetting dårligere enn noen gang. Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen og stortingsflertallet, gjennom å gi opp viktige styringsredskaper, har redusert muligheten til å skape full sysselsetting. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til tilslutningen til EØS-avtalen, tilslutning til EUs direktiver om offentlige innkjøp og fjerning av fortrinnsretten for norske selskaper i konsesjonslovene.

       Disse medlemmer vil peke på at Senterpartiet gjennom sine økonomiske opplegg de siste år har pekt på faren for at norsk økonomi er altfor oljeavhengig, og at forholdene må legges til rette for økt verdiskapning og sysselsetting i Fastlands-Norge.

       Disse medlemmer mener det er viktig at midler overføres fra sokkelen til Fastlands-Norge. Dette må skje bl.a. gjennom en økt satsing på de offentlige støtteordninger for nyskapning og næringsutvikling og infrastruktur. Disse medlemmer viser videre til at Senterpartiet har foreslått å overføre midler fra arbeidsmarkedstiltak til faste stillinger i kommunene. Dermed vil kommunene få tilført midler til å få løst uløste oppgaver på områder som helse, omsorg, miljø og kultur. Samtidig kommer de arbeidsledige i fast arbeid.

       Disse medlemmer vil vise til Senterpartiets standpunkt når det gjelder et oljefond slik dette framgår bl.a. av Senterpartiets merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996).

       Disse medlemmer viser til at olje er en lagerressurs, og hensynet til kommende generasjoner tilsier at våre olje- og gassressurser må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet har foreslått en reduksjon av utvinningstempoet på norsk kontinentalsokkel og en overføring av midler fra sokkelen til Fastlands-Norge. Senterpartiet går inn for « ressurssparing » i stedet for « finanssparing », slik Regjeringen foreslår.

       Disse medlemmer viser til at en slik ressurssparing vil gi økte valgmuligheter for framtidige generasjoner samtidig som et redusert utvinningstempo også vil føre til et redusert press på fastlandsøkonomien.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig i at målet for den økonomiske politikken bør være et tryggere og mer rettferdig samfunn med arbeid til alle og økt livskvalitet for den enkelte, i tillegg til en mer bærekraftig utvikling.

       Dette medlem mener imidlertid at det ikke er samsvar mellom dette målet og de virkemidlene som brukes i den økonomiske politikken. De økonomiske rammene for å bekjempe arbeidsløsheten er bedre i Norge enn i de fleste andre land - og bedre enn de har vært på lenge:

       For å få en god oversikt over statens finansielle stilling, er det ikke tilstrekkelig å se på oljefondet isolert. Det er etter dette medlems vurdering nødvendig også å trekke inn Norges Bank. En oversikt over finansielle balanser, inkludert statskassen, andre statsregnskap og Norges Bank, viser at statens fordringer i alt beløper seg til mer enn 600 mrd. kroner brutto. Nettofordringene beløper seg til mer enn 300 mrd. kroner. Disse tallene er konsoliderte størrelser som ser de tre sektorene under ett og ser bort fra fordringer og gjeld mellom dem (kilde: SSB, Bank og kredittstatistikk nr. 8 1995).

       Dette medlem mener situasjonen gir oss en historisk mulighet til å skape full sysselsetting og dermed legge grunnlaget for en sunn og trygg økonomi som er det beste vernet for folketrygdens framtid. Sammenliknet med andre land har Norge et stort spillerom i den økonomiske politikken som burde vært benyttet til å sikre arbeid til alle.

       Dette medlem vil spesielt peke på behovet for strukturelle reformer på arbeidsmarkedet tilpasset den teknologiske utviklingen. Sosialistisk Venstreparti har fremmet en rekke forslag i Stortinget som følger opp behovet for reformer.

       Dette medlem vil spesielt vise til forslagene om tiltak for å dele arbeid, og forslaget om en etterutdanningsreform. Dette medlem mener det må grunnleggende endringer av denne typen til dersom vi skal oppnå varig høy sysselsetting.

       Dette medlem mener Regjeringens generasjonsregnskap har et altfor snevert perspektiv. Det dagens generasjoner overlater til kommende generasjoner, må vurderes ut fra flere forhold:

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis standpunkt i forhold til oljefonddebatten. Sosialistisk Venstreparti har konsekvent påpekt at det finnes alternativer til plassering i utenlandske finansobjekter. De mest aktuelle spareformene er sparing « på havbunnen » ved å utsette utbygginger av nye oljefelt, investering i utvikling og utbredelse av nye energiformer, investering i viktig infrastruktur og investering i norsk næringsliv. En slik forvaltning vil representere en mer bærekraftig forvaltning av oljeformuen. Det vil også være i tråd med et utvidet generasjonsperspektiv, som inkluderer mer enn et snevert « kroner og øre »-perspektiv.

       Dette medlem mener den usikkerheten som forsøkes skapt omkring folketrygdens framtid, ikke harmoniserer med statens økonomiske stilling og den utvikling som Regjeringen legger til grunn i sitt eget langtidsprogram. Gitt politisk vilje er folketrygdens økonomiske stilling etter dette medlems vurdering meget solid. Dette er imidlertid avhengig av at den systematiske nedbyggingen av offentlig sektors andel av norsk økonomi reverseres.

       Ifølge tall fra SSBs Økonomiske analyser 1/96 har utgifter i offentlig forvaltning sunket dramatisk: I 1992 utgjorde utgifter i offentlig forvaltning 55,7 % av BNP, mens de i 1995 var sunket til 51,3 %. Ifølge Regjeringens egne tall i Nasjonalbudsjettet for 1996, har Regjeringen allerede realisert Høyres mål om at det offentliges utgifter ikke skal utgjøre mer enn 50 % av BNP. Der heter det at de samlede offentlige utgiftene i 1994 utgjorde 49,7 % av BNP. Den samme utviklingen gjør seg gjeldende for direkte skatter og avgifter som prosentandel av BNP. Tabellen nedenfor viser utviklingen (Direkte skatter og avgifter som prosentandel av BNP):

       Skattebyrden, målt som bruttoandel, viser med andre ord en markert relativ nedgang i denne perioden til tross for at stigende offentlige utgifter stadig påpekes som en dominerende problemstilling. Konklusjonen er at dersom det relative skattenivået hadde vært opprettholdt, ville statsinntektene i 1994 vært om lag 24 mrd. kroner høyere enn budsjettført.

       Dette medlem mener at folketrygdens framtidige problemer er betydelig overdrevet. På s. 350-351 i Langtidsprogrammet 1994-97 heter det:

       Konklusjonen er at nordmenn vil være langt rikere i 2030 enn i 1990. Dette illustrerer etter dette medlems vurdering at folketrygdens økonomi vil være meget solid dersom den politiske vilje til å verne om denne ordningen opprettholdes. Dette medlem vil peke på at de politiske partiene har et ansvar for ikke å fordreie dette bildet i retning av en kriseforståelse som det med bakgrunn i statens framtidige finansielle stilling ikke er grunnlag for, dersom viljen til å opprettholde en sterk offentlig sektor er til stede.

       Dette medlem mener Regjeringens tall i Velferdsmeldingen vedrørende framtidige pensjonsforpliktelser er sterkt misvisende. Forutsetningen for at pensjonsutgiftene i faste kroner nærmere firedobles, er at pensjonistene - i tillegg til økende tilleggspensjoner - skal få en årlig reallønnsvekst på mer enn 1 %. Med andre ord: Grunnbeløpet skal reguleres i tråd med lønnsveksten i samfunnet for øvrig. Dette representerer i så fall en helt ny politisk linje fra Regjeringen. Målt i faste kroner er grunnbeløpet i dag ikke høyere enn det var omkring 1980.

       Dette medlem mener at et kritisk blikk på de økonomiske anslagene for petroleumsformuen - som systematisk undervurderes - den kraftige forventede veksten i privat rikdomsutvikling og underreguleringen av grunnbeløpet vil vise at Regjeringens kurver gir et feilaktig bilde av framtidige finansieringsproblemer. Med utviklingen i de økonomiske indikatorene lagt til grunn, kombinert med en politisk vilje til å verne om folketrygden, er økonomien i denne ordningen meget solid.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å sørge for en betryggende finansiering av de fremtidige pensjons- og trygdeutbetalingene i folketrygden. Demografiske data viser at folketrygdens utgifter vil øke betydelig i tiden fremover. En fortsatt ensidig satsing på bare en løpende finansiering av pensjonsforpliktelsene vil derfor kunne legge en urimelig bør på fremtidige generasjoner av skattytere. Denne skattebyrde forsterkes ved at det blir stadig flere pensjonister og trygdemottakere i forhold til antall arbeidstakere.

       Dette medlem går derfor inn for at folketrygden i sterkere grad blir fondsbasert gjennom økt offentlig sparing. Både folketrygdfondet og petroleumsfondet bør kunne nyttes i denne sammenheng. Dette medlem mener det er behov for en nærmere vurdering av ulike alternativer for hvordan en kan øke tryggheten for fremtidige pensjonsutbetalinger. I denne sammenheng vil det være aktuelt å vurdere nivået på trygdeavgiften i forhold til den betydelige opptjeningen av tilleggspensjoner som skjer for stadig større grupper av befolkningen.

       Dette medlem legger avgjørende vekt på at folketrygden fremdeles skal kunne fremstå som et stabilt og troverdig « sikkerhetsnett » for alle befolkningsgrupper. Opparbeidede rettigheter må ikke reduseres. Folketrygden er basert på solidariske prinsipper der sosialpolitiske og fordelingspolitiske hensyn står sentralt. Dette medlem mener det er viktig at folketrygden fortsatt skal bygge på utjamningsprinsippet, og at innbetalingene skjer til fellesskapet, ikke individualisert til den enkeltes pensjonsopptjening. Også fondsoppbyggingen må baseres på slike prinsipper.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet tar utgangspunkt i at vår nåværende alderspensjon i folketrygden er finansiert ved løpende innbetalinger fra personer som er i inntektsbringende arbeid, og at disse innbetalinger i stigende grad må suppleres med bevilgninger over statsbudsjettet, siden både antall eldre og utbetalinger av alderspensjoner øker. Dette medlem finner dette systemet uholdbart på lengre sikt og mener at tiden er inne til å gå over til et fondsbasert system, dvs. et system der utgiftene til pensjonsutbetalingene dekkes av det medlemmene har betalt inn til fond inkludert avkastningen på denne innbetaling. Et slikt fondsbasert system omfatter bare alderspensjonen, som derfor bør skilles ut som en egen ordning i folketrygden. Det kan begrenses til minstepensjonen, slik at ytterligere pensjon må sikres gjennom private forsikringsordninger, men det fondsbaserte system kan også omfatte utbetalinger ut over minstepensjon.

       Dette medlem legger avgjørende vekt på at et fondsbasert system må være uavhengig av overføringer fra statsbudsjettet og at de fremtidige tilleggspensjonsutbetalinger er basert på aktuarmessig utarbeidede premiesatser som regulerer innbetalingene, dvs. at det er selvfinansierende. Grunnpensjonen finansieres av en grunnpremie basert på lik prosentuell premie fra premiebetalerne. Etter dette medlems oppfatning er det også en stor fordel å få utskilt alderspensjonen fra er rekke andre overføringsordninger som i dag belastes folketrygden. Dette medlem mener også at en slik fondsfinansiering vil kunne gjenskape folks tillit til folketrygden.

       Hovedproblemet ved overgangen fra den nåværende finansiering av folketrygden til et fondsbasert system er at det normalt forutsetter at personer i inntektsgivende arbeid i en overgangsperiode må innbetale premie for å dekke utbetalingene til nåværende pensjonister og i tillegg det som er nødvendig for å opparbeide et fond som skal dekke deres egne fremtidige pensjoner, noe som etter dette medlems og formodentlig andres oppfatning vil medføre altfor høye pensjonspremier i denne overgangsperioden.

       Dette medlem vil peke på at den norske stat rår over betydelige aktiva, som aksjer, bedrifter og oljeinteresser, som vil kunne overføres til folketrygdfondet for å etablere den nødvendige kapitalbasis som pensjonsfond, slik at de ovennevnte dobbeltinnbetalinger fra de yrkesaktive kan unngås.

       Dette medlem vil vise til at når fondets kapitalbase således er sikret, vil man eventuelt kunne danne et system der enhver trygdet får eiendomsretten til sin premieinnbetaling, slik at han kan ta ut pensjon på et tidligere tidspunkt enn normert, mot å akseptere lavere pensjon, slik at man på denne måten oppnår fleksibel pensjonsalder. I denne sammenheng vil dette medlem påpeke at det kan trekkes erfaringer vedrørende etablering og drift av et slikt system fra det system som er etablert i Chile.

3.2.1 Barnetrygd

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til debatten om endringer av barnetrygden. Disse medlemmer vil avvise eventuelle forslag om behovsprøving og mener at barnetrygden fortsatt skal være en universell ordning for barnefamiliene.

       Disse medlemmer er kjent med tall fra levekårsundersøkelsen i 1991 som klart viser at barnetrygden betyr svært lite for inntekten til de høyeste inntektskategoriene, mens den betyr svært mye både i kroner og som andel av disponibel inntekt for lavinntektskategoriene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet avviser former for behovsprøving eller skattlegging av barnetrygden, og vil påpeke følgende uheldige sider ved slike ordninger:

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at familiene, og i særlig grad småbarnsfamiliene, er blitt prioritert de siste årene, både gjennom bedre permisjonsordninger og gjennom utbygging av barnetilsynsordninger, noe som har vært helt riktig. Barnetrygd er den mest direkte form for støtte da den gis til alle med barn under 16 år, uavhengig av inntekt. Utgiftene til barnetrygd utgjør en stor del av de samlede utgiftene til familiene. I 1994 ble det utbetalt 11.604 mill. kroner i barnetrygd.

       Disse medlemmer mener det er riktig å vurdere hvordan de totale utgiftene til familier fordeles. Det er på denne bakgrunn nedsatt et offentlig utvalg som blant annet skal vurdere de fordelingsmessige aspektene ved barnetrygden og andre overføringsordninger. Disse medlemmer mener derfor det ikke er riktig å ta stilling til endringer i barnetrygden nå, men at det er riktig å avvente de vurderingene som blir lagt fram av utvalget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at barnetrygden bør videreføres som i dag, og vil peke på følgende:

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil i tillegg peke på at:

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener barnetrygden er ett av flere virkemidler for å styrke barnefamilienes økonomi.

       Disse medlemmer vil peke på den avgjørende betydning en god studie- og boligfinansiering har for folk i etableringsfasen. Økt stipendandel og lavere studierente i Statens lånekasse for utdanning, samt økt rentestøtte i Husbanken har større fordelingsvirkning enn barnetrygden.

       Disse medlemmer mener småbarnstillegget skal brukes som et tiltak for å øke barnefamilienes valgfrihet til å kombinere omsorg, arbeid og utdanning på en bedre måte enn i dag.

       Disse medlemmer legger vekt på at et bedre og mer variert barnehagetilbud er en forutsetning for økt valgfrihet.

       Disse medlemmer viser til Senterpartiets forslag og merknader i B.innst.S.nr.I (1995-1996) der det også ble foreslått redusert matmoms, dobling av småbarnstillegget og en kraftig økning av engangsstøtten ved fødsel for å bedre barnefamilienes økonomi.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres forslag i stortingsvalgprogrammet for perioden 1993-97 om en ny kontantstøtteordning til barnefamiliene. Forslaget har i første rekke til hensikt å sikre økt valgfrihet for barnefamiliene når det gjelder omsorgsform for sine barn. Forslaget medfører en endring av den offentlige finansiering av omsorg for barn ved å innføre en kontantstøtte som utbetales i tillegg til og etter de samme prinsipper som dagens barnetrygd. Kontantstøtten skal utbetales fra svangerskapspermisjon utløper til skolestart. Kontantstøtteordningen finansieres bl.a. ved å legge inn det statlige direkte tilskuddet til barnehager og skattefradraget for utgifter til pass og stell av barn.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at når barnet fyller 16 år, opphører barnetrygden. Samtidig begynner barna i videregående skole der bøkene koster flere tusen kroner, og der nesten alt en skal delta på, koster penger. De fleste 16-åringer blir i dag boende hjemme, noe som fører til stor belastning på familieøkonomien.

       Dette medlem ser det som viktig å styrke økonomien til familier med ungdom mellom 16 - 18 år og vil holde fast ved at det primære mål er å styrke velferdstjenestene framfor å øke kontantoverføringer. Sosialistisk Venstreparti har fremmet forslag om fullstipendiering av videregående skole. Dette medlem er også åpen for en ordning med gratis skolebøker, og vil be Regjeringen om å utrede konsekvensene av en slik ordning.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti våren 1995 fremmet et Dok.nr.8-forslag om utvidelse av barnetrygdalderen til 18 år. Under behandlingen i Stortinget ble forslaget oversendt Regjeringen for utredning og uttalelse, slik at det kunne behandles i forbindelse med oppfølgingen av det utvalgsarbeid som er i gang. Kristelig Folkeparti vil komme tilbake til denne saken når Stortinget skal behandle dette.

       Dette medlem vil peke på at Kristelig Folkeparti også en rekke ganger har fremmet forslag i Stortinget om en kontantstøtte til foreldre med små barn. Målet er at kontantstøtten på sikt skal utgjøre samme beløp som statstilskuddet til en heldags barnehageplass for tilsvarende alderstrinn og utbetales foreldre som ikke benytter fulltids barnehageplass. Med en slik kontantstøtte vil det bli mer like overføringer til alle barnefamilier uavhengig av omsorgsform for barna, og foreldrene vil få større valgfrihet med hensyn til arbeid på hel eller deltid i og utenfor hjemmet.

3.2.2 Fedres rettigheter

       Komiteen mener det er positivt at stadig flere fedre benytter seg av muligheten til å ta ut foreldrepermisjon, både fordi det er viktig for barna, men også fordi det er verdifullt for fedrene selv og for likestilling mellom kvinner og menn. Komiteen vil likevel peke på at flere fedre kunne benyttet seg av permisjonsordningen enn tilfellet er i dag, og mener at dette kan skyldes både holdninger og økonomi. Fortsatt tjener menn i gjennomsnitt mer enn kvinner; det kan derfor være rent økonomiske forhold som avgjør om en familie har mulighet til og råd til å la far ta sin del av foreldrepermisjonen. Dagens ordninger med et inntektstak i forhold til hvor mye en kan tjene og få full lønnskompensasjon for er riktig ut fra en fordelingspolitisk vurdering, men kan være et økonomisk hinder for familien for å benytte ordningen.

       I dagens ordning med foreldrepermisjon er far avhengig av at mor har opparbeidet rett til fødselspenger gjennom yrkesaktivitet. En stor andel kvinner arbeider deltid, og i disse tilfellene har fedrene bare rett til fødselspenger tilsvarende morens stillingsbrøk. Fedre som får barn med en kvinne som er hjemmearbeidende eller student, har dermed ikke rett til fødselspenger.

       Komiteen er kjent med at et utvalg har vurdert fedres rett til fødselspenger, og vil understreke at det er viktig at en lager økonomiske ordninger som også stimulerer far til å ta sin del av omsorgen. Komiteen vil videre understreke behovet for mer informasjon om mulighetene for og rettighetene til å benytte foreldrepermisjon. Etter komiteens mening er det fortsatt også holdninger hos hver enkelt, på arbeidsplassene og i samfunnet for øvrig som er til hinder for at flere fedre benytter muligheten til permisjon. Komiteen mener videre at flere fedre som tar foreldrepermisjon, også vil ha positiv betydning for hvor mange som tar ansvar for omsorgen for andre deler av familien, som f.eks. eldre og pleietrengende foreldre.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at farens rett til fødselspenger i dag er betinget av at barnets mor har vært i inntektsgivende arbeid eller mottatt nærmere bestemte ytelser i til sammen minst seks av de siste ti månedene før fødselen. Likeledes begrenses farens fødselspenger av morens yrkesandel før fødselen. Retten til fødselspenger er også knyttet opp mot om moren gjenopptar arbeidet, og faren faktisk har omsorg for barnet. Dersom moren for eksempel begynner å studere, har faren ikke rett til fødselspenger. I NOU 1993:12 - Tid for barna, heter det :

       Denne tendensen følges opp i NOU 1995:27 - Pappa kom hjem, som viser at fedrekvoten på fire uker av fødselspermisjonen har gitt merkbare utslag på statistikken over fedres uttak av fødselspenger. Et viktig signal er også at fedre velger å ta permisjon utover de fire ukene som er pålagt.

       Mannsrolleutvalget påpeker at

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at utvalgets innstilling har vært på høring. Dette flertallet mener at Regjeringen bør vurdere å gi fedre egne opptjeningsrettigheter innenfor visse rammer, og vil be om at Regjeringen kommer tilbake med en vurdering av de økonomiske konsekvensene av dette.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at NOU 1995:27 konkluderer med at det bør innføres en selvstendig rett til fødselspenger for yrkesaktive fedre i tilfeller der mor går ut i arbeid etter fødselen, og at det åpnes for dobbeltomsorg i situasjoner der mor arbeider minst 75 % av full stilling. LO vil gå enda lenger og går inn for å gi faren full rett til fødselspenger hvis moren arbeider halv tid eller mer etter fødselen.

       NOU 1995:27 konkluderer videre med at en far skal ha selvstendig rett til fødselspenger dersom moren etter fødselen påbegynner eller gjenopptar studier på heltid. Også dette forslaget støttes av LO. LO ber videre om at ordningen med fødselspenger evalueres og utredes på bakgrunn av endringer som skjer i samfunnet, og som påvirker både mødrenes yrkesaktivitet og fedrenes innsats i hjem og omsorgsarbeid.

       Disse medlemmer mener det er viktig at menn tar en større del av pleie- og omsorgsansvaret i familien. Større kontakt mellom fedre og barn virker positivt for begge parter og er et nødvendig skritt på vegen mot et likestilt samfunn.

       Et slikt ansvar må følges opp av selvstendige rettigheter. Dette er helt avgjørende for at alle familier skal ha økonomisk mulighet til å benytte seg av fedrepermisjonen, både når det gjelder de 2 ukene i tilknytning til fødsel, og de 4 ukene senere. Disse medlemmer mener det også bør vurderes en større fleksibilitet når det gjelder tidsperioden fedrene må ta ut permisjon i. Disse medlemmer legger til grunn at slike rettigheter også vil virke holdningsskapende i arbeidsmiljøet og gi aksept både hos bedriftsledere og arbeidskolleger for at også menn har et omsorgsansvar for barna.

       Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag :

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om å endre folketrygdloven slik at fedre får selvstendig opptjeningsrett til fødselspermisjon. Dette må gjelde både for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til de begrensninger som i dag gjelder for farens rett til fødselspenger. Disse medlemmer viser spesifikt til begrensningen som er knyttet til morens stillingsbrøk før fødselen. Dette medfører at en del fedre ikke har økonomisk mulighet til å ta fødselspermisjon da hans inntekt i så tilfelle kan bli betydelig redusert. Disse medlemmer påpeker det viktige i at menn tar en større del av pleie- og omsorgsansvar i familien. Mannsrolleutvalget påpeker det urimelige i at farens rett til fødselspenger er knyttet opp til « morens lønn eller type aktivitet utenfor hjemmet ». Utvalget påpeker videre at « Farens rett til permisjon må knyttes til at han tar omsorg for barnet i perioden ». Disse medlemmer henviser for øvrig til konklusjonene i NOU 1995:27 Pappa kom hjem. En viser spesifikt til de ulike alternativer som utvalget fremsetter, og de ulike kostnadsoverslag. Disse medlemmer ønsker en modell som omfatter flest mulig fedre, men som ikke medfører uforholdsmessig høye kostnader. Disse medlemmer viser til Alternativ 5 i NOU 1995:27 som omfatter mange fedre, og som vil gi incentiver til å ta permisjon utover fedrekvoten. Dette er en utvikling disse medlemmer ønsker å fremskynde.

       Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om å endre folketrygdloven slik at fedre får fulle fødselspenger uavhengig av mors stillingsbrøk. »