Meld feil

Innst. S. nr. 287 (1995-1996)

Vis hele publikasjonen på en side

2. Komiteens merknader

2.1 INNLEDNING

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, fra Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, fra Høyre, lederen Svein Ludvigsen, Kristin Krohn Devold og Dag C Weberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Meløy og fra Kristelig Folkeparti, Lars Gunnar Lie, vil vise til at ut fra de naturgitte forholdene i Norge, målsettingen om bosetting, sysselsetting og miljøhensyn og aktiv jordbruksdrift over hele landet, er et høyt støttenivå til jordbruket nødvendig. Målsettingen om at jordbruket fremdeles skal ha stor betydning for bosettingen i distriktene, gjør det nødvendig å bruke landbrukspolitiske virkemidler for å utvikle et distriktsjordbruk. Et robust landbruk i distriktene krever også god utnyttelse av ressursene.

Komiteens flertall medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet understreker at støttenivået til norsk jordbruk er blant det høyeste i OECD-området og utgjør 75 % av produksjonsverdien. Sammenlignbare tall fra våre naboland er for EU (før utvidelsen) 56 %, Sverige 51 % og Finland 67 %.

Samtidig er jordbruket preget av overproduksjon for viktige produkter som melk og egg, mens det for den kraftforbaserte kjøttsektoren har vært etterspørselsøkning bla. pga. den pris- og kostnadspolitikken som har vært ført. Flertallet støtter fortsatt prinsippet om reduserte kostnader i alle ledd fremfor økte bevilgninger for jordbruket, slik at matvareprisene beveger seg ned mot nivået i våre naboland.

Flertallet støtter tiltak som også bringer melkeproduksjonen i balanse innen rimelig tid og gir bedre økonomi for næringsutøverne. Dette innebærer omfordeling av melkekvoter innenfor regioner slik at produsenter som ønsker å slutte vil få tilbud om å selge sin kvote til staten. Deler av kvotene innenfor rammene av fastsatt produksjonsnivå fordeles på de som ønsker å fortsette.

Dette vil gi grunnlag for å heve gjennomsnittsbesetningen fra dagens nivå på omlag 13 kyr, jf. søknad om produksjonstillegg (telledato av 31. desember 1995), slik at ledig kapasitet utnyttes på en bedre og mer kostnadsbesparende måte.

Flertallet støtter også forslaget om å vri tilskudd pr. dyr i retning familiebrukene slik at satsen for de første 8 kyrne reduseres moderat, og økes tilsvarende for intervallet 9-25 kyr. Flertallet er enig i at disse endringer er tilfredsstillende og at melkekvoter og endring i tilskuddene er mer i overenstemmelse med det som er driftsøkonomisk forsvarlig, og gradvis kan gi grunnlag for bedret økonomi for melkeprodusentene.

Flertallet viser til at departementet peker på at meierisektoren totalt sett i løpet av 1990 årene ikke har utviklet seg spesielt gunstig sammenlignet med andre bransjer og at et effektiviseringspotensiale dermed ikke er tatt ut. Etter departementets vurdering er det derfor grunn til å regne med høyere inntekter fra melkesektoren i 1996 enn det Budsjettnemdas materiale er basert på.

Flertallet er enig med bondeorganisasjonene i at norske gårdbrukere som selvstendige næringsdrivende har et ansvar for såvel å utnytte muligheter i markedet som å foreta tilpasninger i driften for å styrke sitt økonomiske grunnlag. Videre bør foredlingsleddene som stort sett er produsenteide gjennomgå sine kostnader slik at produsenten får en bedre pris for sine produkter. Flertallet understreker at de produsenteide foredlingsleddene gjennom kostnadseffektivisering har et særlig ansvar for å sikre at en størst mulig del av verdiskapningen kan tilbakeføres til produsentene i form av økt produktpris.

Flertallet viser til at hvis man fordelte de samlede overføringene fra staten til næringen på alle bruk uansett størrelse ville dette utgjøre ca 140.000 kroner i gjennomsnitt.

Flertallet har merket seg at det registrerte jordbruksareal er det høyeste etter krigen. Norge har en tilfredsstillende beredskapsmessig situasjon for matvareproduksjonen også før fisk regnes med. Jordbruksarealet fordeler seg på ca 1/3 kornarealer og 2/3 eng/beite (grovfôr)-arealer.

Flertallet støtter derfor en lavere korn- og kraftforpris for å bidra til kostnadsreduksjoner i kraftforintensiv kjøttproduksjon. Dette gir reduserte avtalepriser for svin, fjørfekjøtt og egg, noe som har ført til økt forbruk av norske produkter. Flertallet er enig med Regjeringen i at nedgang i kornprisen balanseres noe ved høyere arealtilskudd til kornprodusentene.

Flertallet er enig i dreining av virkemidlene i retning av høyere arealtilskudd for grasproduksjon.

Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at Regjeringa gjennom sitt framlegg til jordbruksoppgjer for 1996 held fram med ei målretta nedbygging av norsk jordbruk. Dei små einingane vert svekka, og marknadskreftene blir overordna prinsippa om solidaritet og nasjonal produksjon av rein mat. Desse medlemene viser til at framlegget frå staten er ei vidareføring av det taktskifte i omlegging av norsk landbruk som starta med St.prp. nr. 8 (1992-1993). Dei alvorlege følgjene på bruksstruktur og geografisk fordeling av produksjonen som denne politikken fører til har alt starta, men endringane vil for alvor slå ut etter tusenårsskiftet. Da kan det vere for seint å snu.

Desse medlemene meiner at det trengst ei endring av landbrukspolitikken, som sikrar eit økologisk, økonomisk og sosialt berekraftig landbruk i heile landet, og viser til dei respektive partia sine synspunkt da St.prp. nr. 8 (1992-1993) vart handsama. Desse medlemene meiner at det ikkje skal førast ein politikk som prioriterer større einingar i landbruket. Ein matproduksjon frå stadig større einingar vil svekkje dei fortrinna som norsk landbruk har når det gjeld berekraftig og riktig produksjon av rein mat fri for hormonbruk og tilsettingsstoff.

Desse medlemene vil òg vise til den sentrale plass norsk landbruk har for å halde oppe ei spreidd busetting. Den svekkinga som jordbruksoppgjeret legg opp til, vil som følgje av dette gje ei svekking av sysselsettinga og ressursutnyttinga i distrikta.

Desse medlemene meiner at staten sine handlingar i jordbrukstingingane viser at Regjeringa ynskjer ei nedbygging av landbruket, og dermed den verdiskapinga som skjer rundt om i landet. Det vart først lagt fram eit tilbod som innebar ein nedgang i bøndene sine inntekter, samstundes med at folk flest fekk stor inntektsauke. Staten endra så tilbodet med fleire hundre millionar utan tingingar. Desse medlemene meiner at dette viser at Regjeringa sine intensjonar ikkje er å gi landbruksbefolkninga ei inntektsutvikling på line med den øvrige befolkninga i landet.

Desse medlemene forstår godt at næringsorganisasjonane ikkje kunne føre tingingar på det grunnlaget Regjeringa la opp til. Staten sitt endelege tilbod som gav gjennomsnittleg inntektsauke på 0,5 % står i skarp motsetnad til den auke i inntekta som andre i samfunnet har fått. Dette vitnar om manglande respekt for dei som produserer det folk treng til sitt daglege brød. Desse medlemene kan difor ikkje stø ei slik utvikling.

Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet legg til grunn at jordbruket skal ha ein vekst i inntekta på omlag fire prosent frå 1995 til 1996. Den varige ramma til jordbruksoppgjeret blir auka med 920 mill. kroner. Den samla auken blir fordelt med 460 mill. kroner på marknadsprisane og 460 mill. kroner på statsbudsjettet.

Desse medlemene føresett følgjande inntektsverknad for jordbruket samla, rekna ut frå Totalkalkyla for jordbruket (normaliserte regnskaper) i 1996 i mill. kroner:

Prisendringar, ekskl. korn	230
Kornpriser	42
Kraftforpriser	0
Inntektsvirkn. av budsjettendringar i 1996	220
Eingongsutbetaling i 1996	150
SUM	642

Desse medlemene meiner dette gjev eit utslag i årsoppgjeret i 1996 på 7.670 kroner pr. årsverk og ein inntektsauke frå 1995 til 1996 på 5.250 kroner pr. årsverk, eller 4 %.

Desse medlemene meiner at ut frå produksjons- og marknadstilhøve kan prisane for mjølk, mørke kjøttslag, poteter og frukt, bær, og grønsaker auke, medan dei ljose kjøttslaga og egg blir haldne uendra.

Desse medlemene viser til at kornøkonomien har hatt ein sterkare reduksjon enn andre grupper dei seinare åra.

Desse medlemene gjer følgjande framlegg:

« Kornprisane blir auka gjennomsnittleg 4 øre/kg, medan arealtillegget i kornproduksjonen blir auka tilsvarande 5 øre/kg. Kraftforprisane blir ikkje endra. Kornprisauken blir dekka opp ved at tollen på importert korn vert redusert slik at dette går mot kvarandre.

Ullprisen vert auka med 3 kroner.

Grunntilskott mjølk vert redusert med 3 øre/liter. Satsane for driftstillegget på mjølk vert auka med 103 mill. kroner, av dette er 50 mill. kroner ledige midlar under post 74.01 Driftstilskott. Det vert vidare gjeve ein auke på 4 mill. kroner i distriktstilskottet.

Grunntilskottet kjøtt vert halde uendra, medan distriktstilskottet for kjøtt totalt vert auka med 13 mill. kroner.

Dyretillegga vert auka med totalt 135 mill. kroner, der 30 mill. kroner vert dekka innanfor løyvingane som er i dag.

-	Tillegget for mjølkeku vert auka med 300 kroner frå 1 til 8 kyr.

-	Tillegget for storfe vert auka med 30 kr/dyr opp til 25 dyr.

-	Tillegget for mjølkegeit vert auka med 50 kr/dyr opp til 125 geiter.

-	Tillegget for ammeku på bruk utan mjølkeku vert auka med 800 kr/dyr opp til 25 kyr.

Tillegget for sau vert auka med 40 kr/sau for dei fyrste 50 dyr.

Tillegget for avlsgris i Sør- og Nord-Noreg vert auka med 50 kr/avlsgris opp til 25 gris.

Tillegget for slaktegris vert auka med 5 kr/slaktegris opptil 250 gris.

Tillegget for verpehøner vert auka med 5 kr/høne opp til 1.000 høner.»

Desse medlemene meiner at areal- og kulturlandskapstillegga skal aukast innanfor ei ramme på 357 mill. kroner. I tillegg vert ein ekstrautbetaling på 180 mill. kroner dekka inn over post 74.07.

Desse medlemene går inn for at avsetningane til BU-midlane blir redusert med 60 mill. kroner. Det er ein føresetnad at midlane skal gje inntektsverknad for den einskilde kornbonde, gjennom til dømes auka arealtilskott. Staten og jordbruksorganisasjonane fastsett detaljane i forhandlingsfase to etter Stortinget si handsaming av jordbruksoppgjeret. Vidare ynskjer desse medlemene at ein av dei løyvde BU-midlane til utviklingstiltak skal omdisponere 40 mill. kroner som vert nytta til investeringar i det tradisjonelle jordbruket. Det blir òg føresett at det vert avsett 40 mill. kroner under LUF til særskilte tiltak i landbrukets kulturlandskap. Løyvingane til LUF vert redusert med 10 mill. kroner.

Desse medlemene gjer følgjande framlegg til fordeling for jordbruksoppgjeret 1996-97:

Kap. 1150, Jordbruksavtalen, utgifter	455,2
- Kap. 4150, Jordbruksavtalen, inntekter	- 4,8
= Nettoeffekt av tilskudd	460,0
Avtalepriser	460,0
Sum	920,0

Kapittel 1150:

	Følgende underposter er spesifisert:	Endring mill. kr

Post	Benevning

50.01	Tilskudd til LUF	-10,000
50.02	Tilskudd til fond for katastrofeordning	0,000
50.03	Tilskudd til tiltaksfondet for småfe og fjørfe	5,000
60	Fondsavsetninger	-5,000
70.01	Avsetningstiltak	-15,000
70.02	Tilskudd til råvareprisutjevningsordningen m.v.	0,000
70.03	Eksportrestitusjon	0,000
70.04	Kontraktproduksjon av egg	-13,000
70	Markedsregulering, kan overføres	-28,000
73.01	Tilskudd til norsk ull	16,500
73.03	Pristilskudd melk	-47,700
73.05	Pristilskudd kjøtt	12,900
73.10	Distrikts- og kvalitetstilskudd på frukt, bær og gr.sak.	0,000
73.11	Frakttilskudd	0,000
73	Pristilskudd (overslagsbevilgning)	-18,300
74.01	Driftstilskudd, melkeproduksjon	53,100
74.04	Produksjonstillegg, husdyr	105,101
74.07	Areal- og kulturlandskapstillegg	357,067
74.08	Produksjonstillegg til dyrking av fôr i fjellet	0,000
74	Direkte tilskudd, kan overføres	516,268
76.01	Markedsordningen for korn	0,000
76.02	Markedsordningen for poteter	-4,800
76	Markedsordninger (overslagsbevilgning)	-4,800
77.01	Tilskudd til inseminering m.m.	0,000
77.02	Lagringstilskudd på engfrø m.m.	0,000
77.03	Tilskudd til forsøksringer og forskning	4,000
77.04	Tilskudd til pelsldyrforlag	2,000
77.05	Tilskudd til kvalitets- og salgsfremmende tiltak	0,000
77.06	Tilskudd til økologisk jordbruk	6,500
77.07	Tilskudd til fruktlager	0,000
77.08	Tilskudd til særlige kulturlandskapstiltak	-50,000
77	Utviklingstiltak, kan overføres	-37,600
78.01	Refusjon av avløserutgifter for ferie/fritid	31,000
78.02	Refusjon av avløserutgifter for sykdom m.v.	-5,000
78.03	Medlemsavgift til folketrygden	0,000
78.04	Tilskudd til sykepengeordningen i jordbruket	4,000
78.05	Øvrige velferdstiltak	3,500
78	Velferdsordninger, kan overføres	33,600

SUM KAP. 1150

455,168

« I.

På statsbudsjettet for 1996 vert følgjande endringar gjort:

Kap. 1150	Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m.
	50 Fondavsetninger, vert redusert med	kr	5.000.000
	frå kr 511.860.000 til kr 506.860.000
	70 Marknadsregulering, kan overførast,
	vert redusert med	kr	28.000.000
	frå kr 186.400.000 til kr 158.400.000
	73 Pristilskot, overslagsbevilgning,
	vert redusert med	kr	18.300.000
	frå kr 2.022.000.000 til kr 2.003.700.000
	74 Direkte tilskot, kan overførast
	vert auka med	kr	515.266.000
	frå kr 6.263.999.000 til kr 6.779.265.000
	76 Marknadsordningar, overslagsbevilgning,
	vert redusert med	kr	4.800.000
	frå kr 1.078.400.000 til kr 1.073.600.000
	77 Utviklingstiltak, kan overførast,
	vert redusert med	kr	37.500.000
	frå kr 292.600.000 til kr 255.100.000
	78 Velferdsordningar, kan overførast,
	vert auka med	kr	33.500.000
	frå kr 1.572.610.000 til kr 1.606.110.000

II.

Staten sine grunnprisar for norsk korn med 15 prosent vatn vert fastsett til:

Kveite, matkorn	241 øre pr. kg
Kveite, fôrkorn	210 øre pr. kg
Rug, matkorn	223 øre pr. kg
Rug, fôrkorn	198 øre pr. kg
Bygg	196 øre pr. kg
Havre	179 øre pr. kg

Såkorn vert auka med 3 øre/kg.

For oljefrø vert fastprisen fastsett til 464 øre pr. kg for vare med 8 prosent vatninnhald.

Prisgarantien for korn og oljefrø er avgrensa til den mengda som vert omsett innanlands til matmel og kraftfôr til husdyr.

III.

Dei målprisar som er fastsett i jordbruksavtala for perioden 1. juli 1995-30. juni 1996 for mjølk og mjølkeprodukt vert endra slik:

Heilmjølk vert auka med	20 øre pr. liter
Lettmjølk vert auka med	20 øre pr. liter
Skumma mjølk vert auka med	20 øre pr. liter
Kvitost vert auka med	185 øre pr. kilo
Brunost vert auka med	155 øre pr. kilo

IV.

Dei målprisar som er fastsett i henhald til jordbruksavtala for perioden 1. juli 1995 - 30. juni 1996 for kjøtt, egg og fjørfeslakt vert endra slik:

1.	Storfekjøtt
	Ung okse kl. O- og betre vert auka med	140 øre pr. kg
2.	Sau og lam
	Lam kl. O- og betre vert auka med	140 øre pr. kg
3.	Svinekjøtt
	Slaktegris kl. E vert halden uendra.
4.	Egg
	Egg kl. A over 50 g vert halden uendra.
5.	Fjørfeslakt
	Kylling, oppb. 750-1000 g utan innmat vert halden uendra

Dei målprisar for matpotetar som vart fastsett i jordbruksavtala for perioden 1. juli 1995 - 30. juni 1996 vert auka med 12 øre pr. kg.

VI.

Stortinget samtykker i at totalramma for bruk av midlar frå Landbrukets Utviklingsfond, utanom administrasjonsutgifter, vert fastsett til 710 mill. kroner for 1996.

Styret i Landbrukets Utviklingsfond vert gjeve fullmakt til omdisponeringar innanfor ramma om naudsynet for midlar til ulike tiltak utviklar seg annleis enn forutsett. »

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til flertallets innledende merknader. Disse medlemmer mener imidlertid at det er nødvendig med omdisponeringer innenfor rammen av jordbruksoppgjøret. Alle tall er endringer i forhold til Regjeringens forslag i St.prp. nr. 72.

Disse medlemmer foreslår at bunnfradraget generelt økes med kr 5.000 pr. bruk pr.år. Dette vil gi en reduksjon i overføringene på omlag 300 mill. kroner innenfor avtaleperioden. Disse medlemmer foreslår videre at toppavgrensningen på kr 77.000 tas bort, noe som gir en økning på omlag 15 mill. kroner innenfor avtaleperioden.

Innenfor melkesektoren foreslår disse medlemmer at produksjonsmålet for melk reduseres med 15 millioner liter. Dette vil innenfor avtaleperioden ha en budsjettvirkning på omlag 40 mill. kroner i reduserte overføringer, men vil ikke gi innsparinger i 1996, jf. budsjettforslagene for 1996 under som totalt gir en økning i 1996 på 20 mill. kroner. I 1997 vil effekten således være en reduksjon på 20 mill. kroner, slik at man totalt sett kommer ut innenfor rammen. Disse medlemmer foreslår videre innenfor melkesektoren at driftstillegget reduseres med kr 2.500 pr. bruk, noe som gir en reduksjon i overføringene på 64 mill. kroner. Innenfor samme sektor økes grunntilskuddet til kumelk med 3,5 øre pr. l. og grunntilskuddet til geitemelk med 5 øre pr. l., noe som etter disse medlemmers vurdering kan bidra til en bedre struktur i sektoren. Økningen i grunntilskuddet gir økte overføringer på omlag 60 mill. kroner innenfor avtaleperioden. Disse medlemmer foreslår videre at dyretillegget økes med kr 700 pr. ku for 9 til 25 kyr, og reduseres med kr 500 pr. ku for 1 til 8 kyr. Endringen i dyretilleggene gir totalt en reduksjon i overføringene på 12 mill. kroner innenfor avtaleperioden.

Innenfor kjøttsektoren foreslås det at dyretillegget for storfe økes med kr 100 pr. storfe fra 26 til 140 storfe. Videre foreslår disse medlemmer at dyretillegget for sau økes med kr 80 for 51 til 100 sau. Dette gir økte overføringer på henholdsvis 13 og 18 mill. kroner innenfor avtaleperioden.

Disse medlemmer foreslår videre at arealtillegget for grovfor økes med 40 kroner pr. dekar, noe som gir en økning i overføringene på 380 mill. kroner innenfor avtaleperioden.

Innenfor kornsektoren foreslår disse medlemmer at arealtillegget for korn økes med kr 34 pr dekar. Dette gir økte overføringer på omlag 114 mill. kroner innenfor avtaleperioden.

Disse medlemmer foreslår videre at kap. 1150, post 50.01 Tilskudd til Landbrukets Utviklingsfond reduseres med 71 mill. kroner innenfor avtaleperioden. 1 mill.kr av disse overføres til post 50.03 Tilskudd til tiltaksfondet for småfe og fjørfe m.m. jf. flertallets forslag. Det resterende, 70 mill. kroner overføres til andre poster på kap. 1150, jf. beskrivelsen ovenfor. Disse medlemmer foreslår at reduksjonen fordeles med 20 mill. kroner på BU: Utviklingstiltak, 30 mill. kroner på BU: Investeringer i tradisjonelt landbruk, 10 mill. kroner fra miljøtiltak og 10 mill. kroner fra skogbruk innenfor avtaleperioden.

Disse medlemmer fremmer budsjettforslag etter forutsetningen om at halvparten av endringene slår ut i 1996, sett bort fra endringen i produksjonsmålet for melk, jf. forklaringen over. Alle tall er endringer i forhold til Regjeringens St.prp. nr. 72.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Følgende endringer gjøres i statsbudsjettet for 1996:

Kap. 1150	Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m.
	50 Fondsavsetninger, økes med	kr	27.500.000
	fra kr 511.860.000 til kr 539.360.000
	73 Pristilskudd, forhøyes med	kr	4.350.000
	fra kr 2.022.000.000 til kr 2.026.350.000
	74 Direkte tilskudd, forhøyes med	kr	102.942.000
	fra kr 6.263.999.000 til kr 6.366.941.000

Alle sektorer:
Bunnfradraget økes med	kr 5.000 pr bruk pr år
Toppavgrensningen på kr 77.000 tas bort

Melkesektoren:
Prod.målet for melk reduseres med 15 mill liter
Driftstillegget for melk reduseres med	kr 2.500 pr bruk
Grunntilskuddet til kumelk økes med	kr 0,034 pr liter
Grunntilskuddet til geitemelk økes med	kr 0,050 pr liter
Dyretillegget pr ku for 1 til 8 kyr reduseres med	kr 500 pr ku
Dyretillegget pr ku for 9 til 25 kyr økes med	kr 700 pr ku
Arealtillegget for grovfôr økes med	kr 40 pr dekar

Kjøttsektoren:
Dyretillegget pr storfe for 26 til 140 storfe økes med	kr 100 pr storfe
Dyretillegget pr sau for 51 til 100 sau økes med	kr 80 pr sau

Korn:
Arealtillegget for korn økes med	kr 34 pr dekar. »

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets behandling av St.prp. nr. 8 (1992-1993) om retningslinjer for landbrukspolitikken og opplegget for jordbruksoppgjøret m.v. Dette medlem viser også til Innst.S.nr.188 (1993-1994) og de merknader og forslag Sosialistisk Venstreparti stod sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og bare sammen med Senterpartiet.

Dette medlem vil føre videre de landbrukspolitiske prinsipper som Sosialistisk Venstreparti har nedfelt i behandlinga av de nevnte dokumentene og andre landbrukspolitiske innstillinger behandlet i Stortinget de siste åra. I hovedsak bygger disse prinsippene på en langsiktig politikk som vil trygge sysselsettingsnivået i næringa og matvaresikkerheten, og sikre en produksjon i økologisk balanse.

Dette medlem mener dagens landbrukspolitikk på sikt vil svekke norsk landbruk. En endring er derfor nødvendig for å sikre et sosialt, økologisk og økonomisk bærekraftig landbruk i hele landet. Jordbruket har en sentral plass for å opprettholde spredt bosetting i distriktene, og dette medlem mener at den landbrukspolitikken Regjeringen fører i dag på sikt vil føre til en svekkelse av ressursutnytting og sysselsetting i distriktene.

Dette medlem avviser forslaget om kjøp og salg av melkekvoter og kommer tilbake til dette under pkt. 2.4.2.

Dette medlem går i mot forslaget om å flytte ressurser fra mindre bruk med melkeproduksjon til større.

Dette medlem går inn for å avvikle regelen om at bare de som henter minst 75 % av inntekten sin fra jordbruket er berettiget til investeringsstøtte. Regelendringen fører til at de største bruka blir større på bekostning av de tradisjonelle kombinasjonsbruka.

Dette medlem merker seg at Regjeringens forslag innebærer en vesentlig dårligere inntektsutvikling for jordbruket enn for andre grupper. Reduserte inntekter for jordbruksnæringa vil få betydelige konsekvenser for rekrutteringa.

Dette medlem mener strukturomleggingen i landbruket er det mest alvorlige for denne næringa på sikt. På denne bakgrunn vil dette medlem fremme følgende forslag for å bedre fordelinga i norsk landbruk innenfor dagens økonomiske ramme:

« Stortinget ber Regjeringa fremme forslag om å fjerne bunnfradraget og erstatte det med ei minstegrense med sikte på å bedre fordelinga innen landbruket. »

« Stortinget ber Regjeringa fremme forslag om en øvre arealgrense på 400 daa for areal- og kulturlandskapstillegg i korn. Produksjonstillegg for husdyr avgrenses til et nivå tilsvarende 2.0 årsverk med sikte på å bedre fordelinga innen landbruket. »

Dette medlem legger vekt på å videreføre de virkemidlene som er uavhengig av mengde på et rimelig nivå innenfor landbruket, og vil fremme forslag om å øke post 74.07, areal og kulturlandskapstillegg med 300 mill. kroner på de første 100 daa grovfôr, post 74.04 med 200 mill. kroner fordelt på de 8 første mjølkekuene, 25 første storfe, 40 første mjølkegeiter, 25 første ammekyr og 50 første sauene og driftstilskuddet i melkeproduksjonen over post 74.01 med 25 mill. kroner.

Dette medlem foreslår:

Kap. 1150	Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m.
	74.01 Driftstilskudd melkeproduksjonen, økes med	kr	25.000.000
	74.04 Produksjonstillegg husdyr, økes med	kr	200.000.000
	74.07 Arealtilskudd- og kulturlandskapstillegg, økes med	kr	300.000.000

Komiteen sin medlem frå Kristeleg Folkeparti meiner jordbruket er ein av berebjelkane i næringslivet i distrikta. Denne medlemen legg vekt på at produksjon av mat må ha vilkår som også gjer det økonomisk interessant å drive jordbruk. Denne medlemen forstår frustrasjonen mellom næringsutøvarane over det tilbodet som vart lagt fram frå Regjeringa si side ved starten av jordbruksoppgjeret 96. Denne medlemen legg stor vekt på forhandlingsretten til landbruksorganisasjonane og ser det som svært viktig at « forhandlingsinstituttet » vert oppretthalde, ikkje minst fordi ein no har gått over til eit grensevern på jordbruksområdet som byggjer på toll og ikkje kvantum for importerte matvarer. Denne medlemen meiner derfor det ville vore rett å teke opp forhandlingar.

Denne medlemen meiner at bøndene bør ha høve til tilsvarande inntektsutvikling som næringslivet elles i gjennomsnitt har. Denne medlemen syner til at St.prp. nr. 72 (1995-1996) i avsnitt 4.9 gjev uttrykk for at det har vore ein relativt sterk produktivitetsauke i jordbruket dei seinare år. Denne medlemen har merka seg at framlegget til avtale i St.prp. nr. 72 (1995-1996) vil gje grunnlag for ein gjennomsnittleg inntektsauke på 0,5 % frå 1995 til 1996. Denne medlemen vil gjere framlegg om eit oppgjer som kan gje grunnlag for ei gjennomsnittleg inntektsutvikling i storleiksorden 3,5 % til 4 % frå 1995 til 1996.

Denne medlemen har merka seg at fleirtalet påpeiker at støttenivået i Noreg er høgre enn det som er vanleg i OECD-land, t.d. nordiske granneland. Denne medlemen viser til at ein alltid har vektlagt at klimatiske tilhøve og geografi har gjort at trongen for støtte har vore stor her i landet. Det har likevel vore ein del av busettings- og sysselsettingspolitikken at ein skulle ha eit slikt støttenivå.

Denne medlemen tek utgangspunkt i den gjeldande jordbruksavtale og vil auke løyvingane over statsbudsjettet med 300 mill kr, og legg til grunn tilsvarande auke i avtaleprisane slik at den totale ramma for oppgjeret vert auka med 600 mill. kroner. Denne medlemen vil under avsnittet om hovudtrekka i Jordbruksoppgjeret koma attende til profilen på avtalen.

Denne medlemen ser positivt på at det registrerte jordbruksareal er det høgaste etter krigen, og meiner at det må leggjast til grunn ein restriktiv politikk for omfordeling av produktive jordbruksareal. Denne medlemen viser til at dette må sjåast som ein del av matforsyningstryggleiken. Denne medlemen legg vidare vekt på den miljømessige sida og bevaring av kulturlandskapet i denne samanhang.

Denne medlemen meiner det ut frå målsetting om eit robust landbruk er naudsynt å styrke distriktsprofilen slik at den økonomiske situasjonen for dei mindre bruka ikkje vert forverra. Denne medlemen legg vekt på at den økonomisk situasjon til bruket også har mykje å sei for rekruttering til næringa, og ved generasjonsskifte. Denne medlemen vil derfor ha ei innretning på oppgjeret som ivaretek målsettinga om differensierte bruksstorleikar, der det er plass for kombinasjonsbruk.

Denne medlemen syner til innleiingsavsnittet og vil leggje til grunn fylgjande inntektsverknad for jordbruket, med utgangspunkt i gjeldande avtale: Ramma for jordbruksoppgjeret vert auka med 600 mill. kroner, som vert fordelt med 300 mill. kroner på marknadsprisane og 300 mill. kroner over statsbudsjettet. Denne medlemen legg til grunn fylgjande fordeling:

Prisendringar, ekskl. korn	158
Kornprisar	42
Kraftfôrprisar	0
Inntektsverknad av budsjettendringar 1996	210
Eingongsutbetaling i 1996	190
Sum	600

Denne medlemen meiner dette vil gje utslag i oppgjeret i 1996 med om lag 7.000 kroner pr. årsverk og ein inntektsvekst frå 1995 til 1996 med om lag 4.600 kroner pr. årsverk. Denne medlemen legg til grunn at prisane på mjølk, poteter, mørke kjøtslag, frukt, bær og grønsaker vert auka i høve til produksjon og marknad, medan egg og lyse kjøtslag vert halde uendra. Denne medlemen syner til at produsentane av korn har hatt ein sterkare reduksjon over jordbruksoppgjeret enn andre grupper dei seinare åra, og denne medlemen syner i denne samanhang til Kristeleg Folkeparti sine standpunkt ved tidlegare jordbruksoppgjer. Denne medlemen gjer derfor framlegg om at kornprisane vert auka med i gjennomsnitt 4 øre pr. kg, medan arealtillegget i kornproduksjonen vert auka tilsvarande 4 øre pr kg. Denne medlemen føreset at kraftfôrprisen ikkje vert endra og at auken i prisen på korn vert dekka opp ved at toll på importert korn vert redusert slik at dei oppveg einannan. Denne medlemen gjer framlegg om at grunntilskotet og driftstilskotet på mjølk vert halde uendra, medan det vert gjeve ein auke på 28 mill. kroner i distriktstilskot. Vidare meiner denne medlemen at ullprisen skal haldast uendra, og at grunntilskot og distriktstilskot for kjøt totalt vert auka med 24 mill. kroner. Denne medlemen vil auke dyretillegga med totalt 28,9 mill. kroner, noko som er dekka innafor løyvingane som i dag. Dette vert fordelt slik i høve til gjeldande avtale:

-	Tillegg for mjølkeku vert halde uendra.

-	Tillegget for storfe vert halde uendra.

-	Tillegget for mjølkegeit vert auka med 50 kroner.pr. dyr opp til 125 geiter.

-	Tillegget for ammeku på bruk utan mjølkeku vert auka med 700 kroner pr. dyr opp til 100 kyr.

-	Tillegget for sau vert halde uendra.

-	Tillegget for avlsgris i Sør- og Nord-Noreg vert auka med 50 kroner pr. avlsgris opp til 25 gris.

-	Tillegget for slaktegris vert auka med 5 kroner pr slaktegris opp til 250 gris.

-	Tillegget for verpehøns vert auka med 5 kroner pr. høne opp til 1.000 høner.

Denne medlemen vil gjere framlegg om at areal- og kulturlandskapstillegga skal aukast innafor ei ramme på 393 mill. kroner. Og i tillegg vert det ei ekstrautbetaling på 180 mill. kroner dekka inn over post 74.07. Denne medlemen meiner at auken i arealtillegget, grovfôr, skal være 28 kroner pr. dekar opp til 250 dekar.

Denne medlemen vil gjere framlegg om at avsetning til BU-tiltak vert redusert med 60 mill. kroner, og at det vert avsett 40 mill. kroner under LUF til spesielle tiltak til kulturlandskap. Denne medlemen vil redusere løyvinga til LUF med 50 mill. kroner. Denne medlemen meiner denne fordelinga vil gje ein betre distriktsprofil og føre til ei betre strukturutvikling enn Regjeringa sitt tilbod.

Denne medlemen gjer følgjande framlegg til fordeling for jordbruksoppgjeret 1996-97:

Kap. 1150, Jordbruksavtalen, utgifter	295,2
- Kap. 4150, Jordbruksavtalen, inntekter	-4,8
= Nettoeffekt av tilskudd	300,0
Avtalepriser	300,0
Sum	600,0

« På statsbudsjettet for 1996 vert det gjort følgjande endringar:

Kap. 1150	Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m.
	50 Fondavsetninger, vert redusert med	kr	2.500.000
	frå kr 511.860.000 til kr 509.360.000
	70 Marknadsregulering, kan overførast,
	vert redusert med	kr	14.000.000
	frå kr 186.400.000 til kr 172.400.000
	73 Pristilskot, overslagsbevilgning,
	vert auka med	kr	25.950.000
	frå kr 2.022.000.000 til kr 2.047.450.000
	74 Direkte tilskot, kan overførast
	vert auka med	kr	155.655.300
	frå kr 6.263.999.000 til kr 6.419.654.000
	76 Marknadsordningar,
	overslagsbevilgning,vert redusert med	kr	2.400.000
	frå kr 1.078.400.000 til kr 1.076.000.000
	77 Utviklingstiltak, kan overførast,
	vert redusert med	kr	44.550.000
	frå kr 292.600.000 til kr 249.800.000
	78 Velferdsordningar, kan overførast,
	vert auka med	kr	2.500.000
	fra kr 1.572.610.000 til kr 1.575.110.000

II.

Staten sine grunnprisar for norsk korn med 15 prosent vatn vert fastsett til:

Kveite, matkorn	241 øre pr kg
Rug, matkorn	223 øre pr kg
Bygg	196 øre pr kg
Havre	179 øre pr kg

Ingen endring i såkornpriser.

For oljefrø vert fastprisen fastsett til 464 øre pr kg for vare med 8 prosent vatnihnnhald.

Prisgarantien for korn og oljefrø er avgrensa til den mengda som vert omsett innanlands til matmel og kraftfôr til husdyr.

III.

Dei målprisar som er fastsett i jordbruksavtale for perioden 1. juli 1995-30. juni 1996 for mjølk og mjølkeprodukt vert endra slik.

Heilmjølk vert auka med	11 øre pr liter
Lettmjølk vert auka med	11 øre pr liter
Skumma mjøl vert auka med	11 øre pr liter
Kvitost vert auka med	135 øre pr kg
Brunost vert auka med	115 øre pr kg

IV.

Dei målprisar som er fastsett i henhald til jordbruksavtale for perioden 1. juli 1995-30. juni 1996 for kjøtt, egg og fjørfeslakt vert endra slik:

1.	Storfekjøtt
	Ung okse kl. O- og betre vert auka med	80 øre pr kg
2.	Sau og lam
	Lam kl. O- og betre vert auka med	80 øre pr kg
3.	Svinekjøtt
	Slaktegris kl. E vert halden uendra	0 øre pr kg
4.	Egg
	Egg kl. A over 50 g vert halden uendra	0 øre pr kg
5.	Fjørfeslakt vert halde uendra	0 øre pr kg

Dei målprisar for matpoteter som vert fastsett i jordbruksavtale for perioda 1. juli 1996-30 juni 1997 vert auka med 10 øre pr kg.

VI.

Stortinget samtykker i at totalramme for bruk av midlar frå Landbrukets Utviklingsfond, utanom administrasjonsutgifter, vert fastsett til 720 mill. kroner for 1996.

Styret i Landbrukets Utviklingsfond vert gjeve fullmakt il omdisponeringar innanfor ramma om naudsynet for midlar til ulike tiltak utviklar seg annleis enn forutsett. »

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, er uenig i statens tilbud med en ramme på 120 mill. kroner. Regjeringen gir ikke sterke signaler til jordbruket om nødvendigheten av en kraftig kursomlegging.

Dette medlem viser til at årets jordbruksoppgjør betyr at staten i forvaltning av folkets solidariske felleskasse har valgt å prioritere overføring av 11,8 mrd. kroner for 1996, eller om lag 140.000 kroner pr. bruk, som kommer i tillegg til skjermingsstøtten. Enorme overføringer tilflytes utøvere innen en enkeltnæring, hvorav en stor del er deltids/hobbybønder.

Dette medlem konstaterer at jordbrukets ledere har reagert sterkt på statens tilbud og de små justeringene som ligger i årets avtale. Det er et godt eksempel på hvor liten vilje særinteresseorganisasjonene viser i arbeidet med å tilpasse seg virkelighetens verden. Videre viser forslaget til avtale at Regjeringens snuoperasjon i landbrukspolitikken har stoppet opp og foreløpig kun har gitt seg utslag i mindre endringer.

Dette medlem minner om at Fremskrittspartiet ga en viss aksept til omleggingene som St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling varslet, men kun som et overgangsfenomen. Dette fordi økt bruk av produksjonsnøytrale støtteformer og orientering i retning av markedet vil åpne muligheter for å påvirke produksjonsvolum og pris som i større grad kan bidra til at jordbruket selv tar ansvar for overproduksjonen.

Dette medlem vil minne om at Fremskrittspartiets effektivitetsmålsetting for norsk landbruk er å etablere en økonomisk effektiv landbruksnæring uten spesielle behov for interne støtteordninger. Det betyr at den frie konkurransen på landbruksmarkedet må innføres og at statens og samvirkets sterke styrings- og monopolstilling fjernes. Fremskrittspartiet har som mål at norsk landbruk på sikt skal likebehandles med øvrige næringer. Partiets merknader og forslag vil bære preg av dette.

Dette medlem mener landbrukets yrkesutøvere må basere sin virksomhet på produksjon som er bedriftsøkonomisk riktig og ikke på subsidierte særordninger. Ved hjelp av markedsøkonomiske prinsipper vil det bli stimulert til effektiv produksjon. Dette medlems resept for landbrukspolitikken er bl.a. en god økonomisk politikk med skatte- og avgiftslettelser, bevisst satsing på infrastruktur og fjerning av hindrende lover, regler og forskrifter. Matprodusentene må likestilles med andre selvstendig næringsdrivende. Derfor må eksisterende ordning med jordbruksavtale oppheves. I en nedbyggingsfase for støttetiltak og jordbrukssubsidier bør bevilgninger foretas over det ordinære statsbudsjett. Dette medlem registrerer at jordbruksavtalen er en svært omfattende og uoversiktlig næringsavtale. Ved at jordbruket har vært fristilt fra vesentlige krav fra markedet og kundene, så har næringen utviklet en svakere motstandskraft overfor nye behov og betingelser. Dette medlem viser til de årlige gigantutbetalinger til landbruket som et eksempel på at dagens landbrukspolitikk er feilslått. Det må tas inn igjen i form av større belastninger lagt på den konkurranseutsatte og verdiskapende del av næringslivet, og dem som jobber der. Dette medlem vil peke på at den skjeve ressursforvaltning som jordbrukspolitikken hittil har resultert i, har medført dårligere tilbud til de mange som er avhengig av andre prioriteringer for å kunne finansiere de offentlige velferds- og helsetilbud.

Behovet for en alternativ jordbrukspolitikk blir innlysende fordi kostnadene er uakseptable, og selvdekningsgraden for mange jordbruksprodukter overgår 100 % Dette medlem vil peke på at jordbrukere som primært ønsker å leve av eget yrke, blir skadelidende når kombinasjonsbruk og hobbypreget drift øker produksjonsvolumet. Statskassen utsettes for press, som ikke samsvarer med Fremskrittspartiets ønske om klarere prioritering av bruk av solidariske ressurser. Fremskrittspartiets landbrukspolitikk bygger på en vilje til å legge forholdene til rette for en nasjonal og lønnsom kvalitetsproduksjon basert på våre klimatiske begrensninger, men også på den styrke som produksjon i et av verdens reneste miljøer gir.

Dette medlem mener en utveksling som skissert ovenfor vil være nødvendig, både for å hjelpe driftige bønder som ønsker å stå på egne ben og for å redusere samfunnets enorme uttellinger til en særinteressegruppe.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

« I.

Forslag til ny jordbruksavtale bifalles ikke.

II.

Eksisterende ordning med jordbruksavtale oppheves.

III.

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til jordbrukssubsidier og andre statlige økonomiske tiltak overfor jordbruket i forbindelse med det ordinære statsbudsjett uten forutgående forhandlinger.

IV.

Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å disponere jordbrukssubsidier for den resterende del av inneværende budsjettår med en ramme på 2.600 mill. kroner lavere enn på det vedtatte budsjett på kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen. »

2.2 UTVIKLINGEN I PRIMÆRPRODUKSJONEN

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener systemet med jordbruksavtaler mellom staten og organisasjonene må avvikles. Dette medlem vil likevel, som et subsidiært standpunkt, stå sammen med andre partier i merknader og viser for øvrig til partiets hovedmerknad og prinsipale holding.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at norsk jordbruk lenge har hatt en overproduksjon og overkapasitet innen de viktigste husdyrproduktene i forhold til etterspørselen i markedet. Innenfor enkelte produktgrupper som storfe og svin har det i perioder vært en viss underbalanse. Flertallet viser til behovet for å senke kapitalkostnadene og øke utnyttelsen av investeringer/utstyr for å kunne sikre inntetsutviklingen sammenlignet med befolkningen for øvrig. Flertallet understreker at dagens overproduksjon og overkapasitet påfører produsentene relativt store inntektstap og økte samfunnskostnader. Dette krever at produksjonen for fremtiden må være i bedre balanse.

Flertallet er kjent med at forbruket av alle kjøttslagene har økt fra 1990 til i dag. Dette viser at stortingsflertallets politikk for reduserte kostnader og priser i landbruket og bedre tilpasning til forbrukernes behov har gitt positive resultater.

Overproduksjonen i egg- og fjørfesektoren fører til at jordbrukerne ikke oppnår avtalepriser for kylling og egg og at kostnadene ved overproduksjon derfor føres over på produsentene i form av reduserte inntekter. Flertallet understreker at målet er snarest å bringe markedet i balanse.

Flertallet peker på at forbruket av egg er redusert med 3 % fra 1990 til 1995, og at det forventes overproduksjon av egg også for 1996, noe som gjør at markedsprisen blir lavere enn målprisen. Også for kylling gjør overproduksjonen at markedsprisen er under målprisen.

Melkeproduksjonen er redusert med 4 % fra 1991 til 1995. Fortsatt pågår det likevel en betydelig overproduksjon, bl.a. som følge av sesongsvingninger. Forbrukertrendene tyder på at markedet for konsummelk vil fortsette å falle. Salget av brunost og smør er også redusert. Produksjonen i 1995 var på 1.709 mill. liter.

Overskuddet i melkesektoren eksporteres i dag som ost og smør. Denne eksporten mottar i forhold til annen anvendelse eksportsubsidier på over 450 mill. kr. Flertallet er kjent med at iht. WTO-avtalen skal såvel maksimale eksportsubsidier som maksimalt tillatt eksportkvantum gradvis reduseres til år 2000. Flertallet støtter arbeidet med å bringe produksjonen ytterligere ned for å oppnå balanse.

Flertallet er kjent med at det helt fra etterkrigstiden har vært en relativt jevn nedgang i antall bruk. Fra perioden 1985 til 1995 har det vært en nedgang i antall bruk på 2,3 % på årsbasis. Nedgangen har vært relativt lik i de ulike landsdeler.

Bruken av ny teknologi og økt produktivitet gir redusert arbeidskraftbehov selv om matvareproduksjonen øker. Mens produksjonen økte med 9 % fra 1985 til 1995, ble arbeidsforbruket redusert med 25 % og bruken av varige produksjonsmidler gikk ned med 14 % i samme periode. I 1959 var det 198.000 bruk, i 1979 var det 125.000 bruk og i 1995 var det 83.000 bruk. I 1994 var det 70.000 brukere som søkte om støtte i form av produksjonstillegg eller arealtilskudd.

Flertallet ser det som naturlig at produktivitetsøkning, ny teknologi og en generell overgang fra primær- og sekundærnæringer til tjenesteytende sektor fører til at det også i fremtiden vil være en naturlig nedgang i antall bruk og antall brukere.

Flertallet understreker behovet for å redusere kostnadene i jordbruket. I Norge er 1/4 av kostnadene knyttet til varige driftsmidler, og antall dekar dyrket jord bak hver skurtresker og traktor er betydelig lavere enn i våre naboland. En av årsakene til dette kan være naturgitte vilkår. Flertallet viser til at lenger brukstid, mer samarbeid og leie har økt utnyttelsen av maskinparken og redusert behovet for nyinvesteringer, samtidig som overkapasiteten i de fleste husdyrproduksjoner har redusert investeringsomfanget for bygninger. Flertallet peker på at reduserte kraftforkostnader og rentekostnader har bidratt til å redusere det samlede kostnadsnivået i landbruket med 10 % siden 1990.

Flertallet understreker gårdbrukerens rolle som selvstendig næringsdrivende. Inntektsutviklingen vil som for alle andre selvstendige næringsdrivende avhenge av såvel faglig dyktighet og kostnadsbevissthet som av myndighetenes rammebetingelser. Flertallet legger vekt på forskjellen mellom jordbruksoppgjørets rolle som tilrettelegger for utøvernes muligheter, og den enkelte næringsutøvers rolle ved å tilpasse seg en rekke forhold på en slik måte at en oppnår de ønskede inntekter.

Flertallet legger til grunn at produktivitetsforbedringene i landbruket fortsetter; i kornsektoren gjennom leie av jord og i melkesektoren bedre utnyttelse av produksjonsapparatet og økt grovfôr produksjon. Overgang fra dagens kvotesystem som har konservert strukturen til et system med omfordeling av kvoter vil kunne redusere begrensingene på mulighetene til å innføre tiltak som vil gi bedre inntjening. Det må gis rom for den enkelte produsent til å utvikle bruket til en fremtidsrettet enhet.

Flertallet har merket seg at på de minste brukene (under 50 dekar) hentes bare 10 % av familieinntekten fra bruket. Dette gjelder for ca 1/4 av dagens bruk. Tilsvarende er det ca 1/4 av brukene som henter 90 % av inntektene sine fra bruket, mens ca halvparten av brukene har 50 % av inntekten sin fra bruket.

Flertallet legger til grunn at en naturlig utvikling og avgang i landbruket vil fortsette. Målet må være at fremtidig produksjon fortsatt fordeler seg på en god måte mellom de ulike landsdeler og regioner, og at bosettingen i distriktene sikres gjennom utvikling av alternative arbeidsplasser innen rimelige reiseavstander for alle deler av landet.

Flertallet understreker i denne sammenheng såvel samferdselspolitikken, utdanningspolitikken og den generelle næringspolitikkens økende betydning for å sikre verdiskapningen, varierte arbeidsplasser og bosettingsmønsteret i hele landet.

Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke verdien av ein sikker matberedskap. Landet må i størst mogleg grad produsere sin eigen mat.

Desse medlemene meiner at kostnadene i norsk landbruk ikkje utan vidare kan samanliknast med kostnadene i andre land. Vi har ein variert bruksstruktur med mange små einingar. Desse er tilpassa dei naturgjevne forholda, topografisk og arronderingsmessig. Klimaet forutset ei rask utnytting av gode dagar for onnearbeid. Prisane for mange innsatsfaktorar som bonden ikkje rår over, har endra seg i negativ lei. Noreg har eit høgt pris- og kostnadsnivå. I tillegg har vi eit av verdas høgste offentlege avgiftsnivå. Alt dette gjer det vanskeleg å konkurrere i pris med andre land.

Desse medlemene meiner at Stortingsfleirtalet undergrev bonden sine marknadsmoglegheiter. Det blir stimulert til auka produksjon, mellom anna gjennom at konsesjonsgrensene i husdyrhaldet blir auka kraftig. Samstundes blir marknaden for norske produkt snevra inn, gjennom auka import og auka matskatt.

Desse medlemene meiner at dette vil føre til overproduksjonsvanskar, med auka omsetningsavgift og lågare produsentpris som resultat. Målprisen som blir fastsett i jordbruksavtalen blir dermed vanskeleg å nå. Dette er i strid med Stortinget sine føresetnader.

Desse medlemene meiner det er skuebrød når fleirtalet krev billegare matpriser, samstundes som det same fleirtalet aukar matskatten. Noreg har ein særs høg matmoms samanlikna med dei fleste andre land i Vest-Europa. Dersom ein ynskjer ytterlegare nedgang i matvareprisane må statens inntekter frå matskatten reduserast.

Desse medlemene viser til at Noreg har rimeleg mat målt i folks kjøpekraft, samanlikna med andre land.

Desse medlemene vil peike på at stadig meir jord blir leiejord. Dette er ei uheldig utvikling. Det er ynskjeleg at eigar og drivar er den same. Dette vil mellom anna legge grunnlaget for ei meir langsiktig planlegging.

Desse medlemene vil understreke at rekrutteringa til landbruket må haldast oppe. Eit høgt utdanningsnivå, med god skolering både praktisk og teoretisk er ein styrke for norsk landbruk. Ei god inntektsutvikling vil vere den beste faktoren for å sikre rekrutteringa.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er et mål at det skal gis muligheter til å produsere mat over hele landet. En aktiv landbruksvirksomhet er av avgjørende betydning for bosettingen i store deler av landet. Dette medlem vil peke på at effektivitetsutviklingen i landbruket er uheldig sett ut fra hovedoppgaven om å fordele arbeidsplasser og skape sysselsetting.

Norsk landbruk har en struktur som er annerledes enn andre land i Europa. Strukturen domineres av mindre driftsenheter. Dette krever større arbeidsinnsats. Samfunnsøkonomisk er det fornuftig å holde denne arbeidskraften i landbruket, da det er få alternative anvendelser av arbeidskraft i dag. Det er ikke akseptabelt at bruksenhetene blir større. Dette er etter dette medlems mening ikke forenlig med en langsiktig distriktspolitikk hvor et bærekraftig landbruk er sentralt. Totalt sett utgjør rasjonaliseringen som foregår i distriktene, med bl.a. nedlegging av postkontor, banktjenester og jernbanestasjoner tunge trender som undergraver distriktene.

Norges høye ambisjonsnivå for fordeling av velferd mellom grupper fører til en hevelse av prisnivået på norske varer og tjenester i Norge i forhold til andre land. Dette ambisjonsnivået kan ikke betraktes isolert som « kostnader », men som element i en politikk for å holde et høyt velferdsnivå.

Komiteen sin medlem frå Kristeleg Folkeparti har merka seg at produksjonen og kapasiteten innafor dei viktigaste husdyrprodukta har vore i overkant av det marknaden etterspør. Denne medlemen er merksam på at biologisk produksjon varierer mykje frå år til år, og dessutan må ein ta høgde for at produksjonen av mjølk varierer med årstida. Denne medlemen legg også vekt på at vi har som målsetting at ein skal ha tilgang på mjølk over alt i landet til omlag same pris. Denne medlemen vil peike på at kapitalslitet no er større enn investeringane, og dette har ein negativ innverknad på næringa. På den andre sida har lav rente medverka til at det samla kostnadsnivået i landbruket har gått ned dei seinaste åra. Denne medlemen meiner geografi, topografi, klima og målsetting om å ha folk buande over alt i landet, må medføre at strukturen på landbruket må vere annleis enn i dei fleste andre land. Det vil etter denne medlemen sitt syn vere naudsynt å ha variert bruksstruktur, der kombinasjonsbruk er ein naturleg del. Denne medlemen er merksam på at talet på bruk har gått ned gjennom mange år, frå 198.000 bruk i 1959, til 83.000 bruk i 1995, noko som demonstrerer sterk effektivisering og stor strukturendring. Denne medlemen meiner strukturendringane i jordbruket no har gått så langt at tempoet i endringane bør dempast. Denne medlemen vil peike på at med framlegget frå Regjeringa vil det økonomiske presset på jordbruket auke og strukturutviklinga vil forsterkast.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener hovedhensikten med omleggingen til et tollbasert system må være å få en utvikling i retning av større konkurranse for jordbruksprodukter.

Dette medlem er tilhenger av en raskere og mer målrettet tilpasning av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon enn det GATT-avtalen forplikter Norge til. En reell konkurranseeksponering er et effektivt tiltak for å tvinge frem en helt nødvendig strukturrasjonalisering i norsk landbruk. Når man i dag har et subsidienivå som overstiger 3/4 av total brutto produksjonsverdi i landbruket, er dette en utvikling som dette medlem tror vil tvinge seg fram uansett. Dette medlem mener en utvikling som skissert ovenfor vil være nødvendig for å utvikle et bærekraftig landbruk som både driftige bønder og forbrukerne kan være tjent med.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til merknader og forslag i Innst.S.nr.200 (1994-1995) og fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om gradvis reduserte tollsatser for import av jordbruksvarer med sikte på å oppnå reell konkurranse fra industriland og utviklingsland i det norske markedet. »

2.3 UTVIKLINGEN I NÆRINGSMIDDELINDUSTRI OG FOREDLING

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, understreker konkurranselovens økende betydning for å sikre kartlegging og overvåking av matvaremarkedet fremover for å unngå at enkeltaktører oppnår eller utnytter markedsmakt på bekostning av forbrukerne.

Matvareprisene utgjør en betydelig andel av husholdningenes budsjetter, og fordi boligutgifter, barnepassutgifter, renteutgifter etc. er relativt faste kostnader vil ofte matvarebusjettene representere familieøkonomiens fleksibilitet særlig for barnefamiliene. For høye priser på kjøtt/fjørfe og meieriprodukter vil lett vri forbruket over på alternative matvarer som brus, pasta, ris m.v.

Flertallet har derfor støttet en politikk for rimeligere matvarer til forbrukerne, og særlig det økte forbruket for kjøtt kan sees i sammenheng med en gunstig utvikling i prisene.

Flertallet peker imidlertid på at mellomleddene for de ulike jordbrukssektorene for en stor del er skjermet fra konkurranse.

-	For melk er Norske Meierier/Norske Meieriers Landsforbund i praksis enerådende og bør i større grad underlegges konkurranse på likeverdige vilkår.

-	I grøntsektoren er det konkurranse mellom samvirkebedriften Gartnerhallen og et begrenset antall private foretak som i praksis er likeverdige aktører.

På kjøttsektoren er samvirkebedriftene dominerende i førstehåndomsetningen og kontrollerer ca 70 % av markedet. Flertallet understreker at pga. samvirkebedriftens betydelige rolle som aktør i videreforedlingen - i konkurranse med private bedrifter - er det tvingende nødvendig å unngå rolleblanding samt sikre de private tilvirkingsaktørene og samvirkeeide likeverdige vilkår.

Flertallet har merket seg at omsetnings og foredlingsindustrien i svært liten grad har vært eksponert for konkurranse fra utenlandske aktører. Dette har ført til at fokuseringen på kostnader og produktivitet har vært mindre i næringsmiddelindustrien enn om den hadde vært utsatt for internasjonal konkurranse på linje med annen industrivirksomhet. Flertallet er enig med departementet i at dette innebærer at det finnes et betydelig potensial for kostnads- og effektiviseringsgevinster i alle deler av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Flertallet ser det ikke som noe mål i seg selv å øke importen av næringsmiddelprodukter, men hvis mellomleddene i norsk matvareproduksjon ikke oppnår reduserte kostnader vil det være naturlig å øke konkurransen.

Flertallet har videre merket seg at undersøkelsene i SIFO-rapport nr. 3-1996 og NILF-notat 1996:6 viser at godtgjørelsen til de mellomliggende ledd ikke reduseres i tilsvarende grad som godtgjørelsen til primærprodusenter og detaljistledd. Flertallet understreker betydningen av at regjeringen finner frem til konkrete virkemidler som ivaretar dette hensyn, slik at hensynet til primærprodusentens inntekt og forbrukerens matvarepriser i større grad ivaretas for fremtiden.

Flertallet har merket seg at kostnadene i jordbruksbasert næringsmiddelindustri er på vesentlig høyere nivå enn i andre land, anslått av SSB utfra internasjonale sammenligninger til i størrelsesorden 10 mrd. effektive kroner. Flertallet er enig i at dette indikerer at mulighetene for kostnadsreduksjoner og effektivitetsforbedringer bør være betydelige.

Flertallet viser til at en rapport fra ECON (nr. 10/96) avdekker et betydelig potensial for kostnadsreduksjoner i kjøttindustrien, og at for enkelte bearbeidede varer i kjøttsektoren var produksjonskostnadene tre ganger høyere enn det en finner internasjonalt.

Flertallet er kjent med at i en rapport fra NILF og Landbrukets prissentral fant en et lignende bilde for foredlede produkter i potet og grøntsektoren.

Flertallet understreker behovet for å bringe disse kostnadene ned, da det er bonden gjennom tapte produksjonsinntekter og forbrukeren gjennom for høye matvarepriser som betaler for dagens høye kostnadsnivå.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at en ensidig fokusering på at de norske matvarene må bli billigere, fører til større press om økt produktivitet og effektivitet, noe som igjen fører til krav om større og færre enheter og økt bruk av miljøfarlige innsatsfaktorer. Etter disse medlemmers mening er det en grense for hvor langt man skal presse landbruket til stadig økt produktivitet og effektivitet.

Disse medlemmer kan ikke si seg enig i at matutgiftene utgjør en betydelig andel av husholdningsbudsjettene når andelen er i underkant av 14 %. Sett i forhold til utgiftene til bolig, lys og brensel og reiser og transport er matutgiftene lave. Utviklinga viser at matvarene tar en stadig mindre del av forbrukerkrona.

Disse medlemmer mener at landbrukssamvirket må stå sentralt i foredling og salg og vil understreke viktigheten av en desentralisert foredlingsindustri. Disse medlemmer er skeptisk til den sentralisering som har funnet sted de senere år, særlig innen meierisektoren. Disse medlemmer mener foredlingen må skje så nært produsenten som mulig. Å fjerne de distriktspolitiske forpliktelsene fra samvirket vil ytterligere fremme rasjonalisering, og i neste omgang utgjøre en trussel mot landbruket sjøl. Sentralisering av næringsmiddelindustri og foredlingsbedrifter gjør veien kort til kravet om rasjonalisering og sentralisering av primærproduksjonen. Disse medlemmer mener det fortsatt vil være nødvendig å regulere omsetningen av landbruksprodukter for å sikre avtalt pris og akseptabel prisstabilitet. Samvirket må ha ansvaret for dette overfor både forbruker og produsent gjennom avtaksplikt for produksjon og forsyningsplikt for hele landet. Dette er den samfunnsøkonomisk billigste måten å løse disse oppgavene på. Samvirkets ansvar og plikter på dette området må derfor ikke svekkes.

Disse medlemmer vil fremheve viktigheten av å ha en produsenteid foredlingsindustri som er forpliktet til å omsette norsk produksjon ved endringer i importvernet.

Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet tek avstand frå den negative omtalen meierisamvirke har fått i proposisjonen, med påstand om at kostnadene i meierisektoren totalt sett i 1990-åra ikkje har utvikla seg spesielt gunstig, samanlikna med andre i bransjen. Departementet seier sjølv at hovudproblemet er at dei ikkje har tilstrekkeleg oversikt over årsakene til at kostnadsutviklinga i meierisektoren ikkje er særleg gunstig. Departementet « antok » at manglande konkurranse i sektoren over tid fører til høge kostnader. Dette er ikkje godt nok. Meierisamvirke må godskrivast for sterk satsing på produktutvikling og marknadsføring, likeså auka bearbeiding og foredlingsgrad. Dette er med å auka kostnadene. Det er også kostnadene ved å oppnå EØS-krava.

Desse medlemene er usamde i at staten byggjer seg opp for å vera med i marknaden når det gjeld foredling og omsetnad av jordbruksvarer i konkurranse med andre aktørar.

Desse medlemene viser til at dette like fullt skjer - hittil på kornsektoren og meierisektoren. Etter omorganiseringa av Statens Kornforretning har Staten, gjennom Statkorn Holdning og dotterselskapa Statkorn og Stormøllen, vist ei svært aggressiv marknadsåtferd. Føremålet er openbart å utvikle seg til å bli ein monaleg aktør i kornomsetjinga.

Noko tilsvarande kan vera på gang i meierisektoren. I eit oppslag i Østlendingen 8. juni 1996 heiter det at det halvstatlege Norsk Vekst AS har brukt 8 mill. kroner på å kjøpe 41,3 % av aksjane i Synnøve Finden. Staten eig 34 % av aksjane i Norsk Vekst AS. Norsk Vekst skal i følgje oppslaget ha styreformannen i Synnøve Finden.

Desse medlemene meiner at oppslaget i Østlendingen fortel mykje om Regjeringas politikk. Regjeringa med Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har i fleire år, utan å kunne dokumentere det, hevda at samvirkeorganisasjonane i landbruket er prega av ineffektivitet. Det har vore eit overordna mål for desse å gje samvirkeorganisasjonane større konkurranse i marknaden.

Når det vert opna for større konkurranse i meierisektoren, er det ikkje nok for Regjeringa å leggje til rette for konkurranse på like vilkår. Dei ikkje-samvirkebaserte konkurrentane får konkurranseføremon ved å bli tilført statleg kapital.

Desse medlemene tar sterk avstand frå at det skal brukast statlege pengar på denne måten.

Komiteen sin medlem frå Kristeleg Folkeparti vil peike på at matkostnadene sin del av hushaldningane er om lag 14 %, og at det er relativt lågt sett i høve til land vi kan samanlikne oss med. Denne medlemen meiner Regjeringa fører ein dobbel argumentasjon når ein på den eine sida er svært oppteken av å få til låge matvareprisar i samband med jordbruksoppgjeret og på den andre sida aukar moms på dei same varene. Etter denne medlemen sitt syn er det ikkje truverde i ein slik argumentasjon. Denne medlemen har lagt stor vekt på at den produsenteigde foredlingsindustrien skulle gje tryggleik for at produsentane skulle få avsetnad av varene til akseptable prisar og at samvirke skulle ha ei samfunnsoppgåve i å sikre forbrukarane dei viktigaste matvarene til rimelege prisar over alt i landet. Denne medlemen deler ikkje departementet sitt syn på at kostnadene i meierisektoren ikkje har utvikla seg i rett lei, og meiner det har skjedd forbetringar. Denne medlemen meiner det må vere rom for ytterlegare forbetringar i kostnadsutviklinga, men ser ikkje einsidig at det er konkurranse som vil føre til det. Denne medlemen har tidlegare gjeve uttrykk for at det vil vere rett med opnare konkurranse, og at eventuelle meieriprodusentar utanom samvirke skal ha vilkår som er opne og likeverdige. Denne medlemen vil på denne bakgrunn stø den framforhandla omlegginga av riksoppgjeret for mjølk. Denne medlemen ser det som svært viktig at primærprodusentane får del i verdiskapinga og at når godtgjersla frå det offentlege vert redusert må alle ledd ta sin del.

Denne medlemen vil oppmode Regjeringa i samband med budsjettet for 1997 å legge fram ei vurdering av dei private konkurransesituasjonene for næringsverksemd i kjøtsektoren.

2.4 HOVEDTREKKENE I JORDBRUKSOPPGJØRET 1996

2.4.1 Jordbruksforhandlingenes rolle for inntektsutviklingen i landbruket

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er enig med departementet i at landbruksbefolkningens muligheter til inntekt og levekår på linje med den øvrige befolkning, avhenger av hvor rasjonelt og kostnadsorientert hele matvarekjeden fra primærprodusent og frem til forbruker fungerer.

Flertallet viser til Innst.S.nr.188 om Jordbruksoppgjøret for 1994 hvor stortingsflertallet sier:

« Flertallet viser til at jordbrukets yrkesutøvere er selvstendig næringsdrivende, og at det ikke kan trekkes noen direkte parallell mellom jordbruksforhandlingene og de forhandlinger staten fører med lønnstagerne. »

Flertallet understreker at Stortinget har ansvar for å legge opp rammebetingelsene for jordbruksnæringen, ikke fastsette hvor stor inntekt næringsutøverne skal ha. Dette vil langt på vei være opp til utøverne selv utfra hvordan de tilpasser seg til de rådende rammebetingelser og utnytter de muligheter disse gir.

Flertallet vil minne om at Stortinget allerede i fjor varslet en omfordeling av melkekvoter innen regionene. Likeså har Stortinget gjennom de senere års jordbruksoppgjør pekt på at jordbruksnæringen som enhver annen næring må foreta visse tilpasninger for å oppnå økt produktivitet og et trygt fremtidig inntektsgrunnlag, og at de statlige overføringer til jordbruket neppe kan påregnes å øke de kommende år.

Flertallet minner om at ingen andre grupper selvstendig næringsdrivende har noen « forhandlingsrett » med staten om sine rammebetingelser, eller hvilken nettovirkning disse gir for den enkelte næringsutøver. Flertallet understreker betydningen av at enhver næring har en dialog med myndighetene knyttet til virkningen av ulike rammebetingelser. Flertallet peker på at ingen næring bør kunne sette seg over demokratiet ved å avvise lovlig opptrukne linjer fra landets nasjonalforsamling.

Flertallet understreker at dersom jordbrukets organisasjoner stiller med « ultimatum » foran jordbruksforhandlingene som er i strid med Stortingets opptrukne retningslinjer, vil selve forhandlingssystemet kunne undergraves.

Flertallet peker på at en rekke næringer og næringsdrivende har stor betydning for bosettingen i distrikts-Norge, uten at de derved har noen forhandlingsrett med staten angående sine rammebetingelser. Fiskeriene, oppdrettsnæringen, møbelindustri, skipsbygging, reiseliv og skogbruk er eksempler på viktige distriktsnæringer. Flertallet understreker at for å sikre bosettingen i distrikts-Norge må jordbruk såvel som andre private næringsdrivende og det offentlige tjenestetilbudet sees i en helhetlig sammenheng.

Flertallet understreker videre at en sterkere kostnadsreduksjon og økt effektivitet er nødvendig for at jordbruket skal følge med inntektsutviklingen ellers i samfunnet. Når en reduksjon av kostnader og priser i næringsmiddelindustri og foredling ikke i tilstrekkelig grad har funnet sted, svekker dette forutsetningene for en tilfredsstillende inntektsutvikling i primærjordbruket.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti finner det ikke rimelig at yrkesutøverne i landbruket skal få en langt dårligere inntektsutvikling enn andre grupper. Jf. referansebruksberegningene vil det bli ytterligere inntektsnedgang fra 1995-96 for de fleste vanlige bruk som ikke øker produksjonsomfanget. Disse medlemmer mener dette er i strid med Stortingets forutsetninger som ble lagt til grunn under behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993), hvor Stortinget sa at de vil « legge til rette for at landbruksbefolkningen kan oppnå inntekter og levekår på linje med den øvrige befolkningen ». Disse medlemmer kan ikke se at intensjonene i dette vedtaket blir fulgt i Regjeringens opplegg til jordbruksoppgjøret 1996/97.

Inntekt utenfor bruket er trukket inn som et argument når det gjelder hvor mye arbeidsinnsatsen i jordbruket er verdt. Disse medlemmer aksepterer ikke at inntekt utenfor bruket, hverken til gårdbrukeren eller til ektefellen, skal regnes med ved vurdering av om inntektsmåla i jordbruket er nådd. Andre yrkesgrupper får ikke spørsmål om hvor mye ektefeller tjener eller hva slags inntekter de har på eventuelle ekstrajobber og krav om at lønningene skal justeres etter det.

Statens tilbud vil gi en inntektsvekst på 0,5 %. Disse medlemmer mener dette er helt urimelig når andre grupper har fått en inntektsvekst på over 4 %. I tillegg til at inntektsnivået i jordbruket er svært mye lavere enn for andre grupper, blir altså gapet mellom bønder og resten av befolkningen større og større. Vi får ingen samfunnsøkonomisk gevinst om vi kvitter oss med de små brukene. Det vil tvert i mot få en negativ effekt for bosetting og sysselsettingen i distriktene.

Jordbruksnæringa har gått gjennom og går stadig gjennom store omstillinger for å tilpasse seg de krav som stilles fra markedet og forbrukerne.

2.4.2 Jordbruksoppgjørets innhold

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, har merket seg at det er lagt opp til omstillingsmuligheter for næringen gjennom blant annet en sterk økning i tilskuddet til spesialisert storfekjøttproduksjon, økt økologisk produksjon og i frukt-, bær- og grøntsektoren.

Flertallet mener dette må sees i sammenheng med forslaget om omfordeling av melkekvoter, og at det vil være avgjørende for at lønnsomheten i næringen kan utvikle seg positivt i årene fremover.

Flertallet har merket seg at det etter departementets vurdering er grunn til å regne med høyere inntekter for 1996 enn den økningen på 0,5 % som Budsjettnemdas materiale tilsier, bl.a. fordi forretningsmessige disposisjoner i meierisamvirket og andre forhold på kort sikt kan ha langt større virkninger for produsentenes inntekter enn endringer i jordbruksavtalen. Flertallet er enig i at det på denne bakgrunn må utarbeides alternative målemetoder til neste års jordbruksforhandlinger. Det nye opplegget bør bl.a. fange opp produktivitetsforbedringer slik at potensielle inntektsøkninger kan synliggjøres bedre.

Flertallet har merket seg departementets påpekning av at det tollbaserte importvernet i liten grad er et effektivt produktivitetsfremmende konkurranseelement overfor norsk produksjon, og at dagens praksis derfor ikke er i samsvar med de langsiktige forutsetningene Stortinget har trukket opp. Flertallet er enig i at det på denne bakgrunn blir foreslått endringer i importvernet for enkelte sektorer, og understreker at målet er å kunne benytte lavere tollsatser for å innføre gradvis konkurranse overfor alle varegrupper og produksjonsledd.

Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil leggje til rette for ein landbrukspolitikk slik at moglegheitene for å produsere mat over heile landet vert sikra. Dette tryggar beredskapen, busettinga og er eit viktig bidrag for å halde landet vårt i hevd.

Mat produksjonen kan ikkje berre målast ut i frå bedriftsøkonomiske vurderingar. Heile samfunnsbygginga, og tryggleiken for at vi er sikra rein kvalitetsmat same kvar vi bur i landet må også verdsetjast.

Ut frå dei naturgjevne vilkåra og dei høge offentlege avgiftene på mat i Noreg, er ikkje maten dyr, sett i forhold til innteningsmoglegheitene ein har i landet. Landbrukssamvirkets Felleskontor har seks gonger sidan 1984 teke samanlikningar mellom 16 land om kor lengje ein industriarbeidar må arbeide for å få kjøpt same matkorg. Sidan 1984 har reduksjonen i arbeidstid vore over 30 %. Norge kom på 6. plass i denne undersøkinga, med både Sverige og Finland bak.

Desse medlemene meiner det må leggjast arbeid i å få fram verdien av ein nasjonal landbrukspolitikk og verdien av å få auka forbruket av norsk produsert mat. Her må det frå landbrukets side leggjast vekt på produktutvikling og tilrettelegging for forbrukarane.

Desse medlemene ynskjer ikkje å leggje til rette for kjøp/sal av mjølkekvotar. Som det går fram av proposisjonen vil dette vere eit middel for at dei større mjølkebruka skal få vekse på kostnad av dei mindre.

Desse medlemene ser verdien i å halde oppe eit småskala jordbruk med ein variert bruksstruktur.

Med ei inndeling i 8 regionar vil det også liggje inne krefter som vil virke sentraliserande. Kapitalbindinga som vil liggje i at ein set pris på mjølkekvotane vil også virke negativt. Nedbygging av mindre mjølkebruk vil særleg gå utover arbeidsplassar for kvinner.

Desse medlemene ser alvorleg på svekkinga av samvirke som omsetningsform ut frå to tilhøve:

1.	Mottaksplikta frå produsent.

2.	Marknadsansvaret og prisutjamninga til forbrukar.

Dette er prinsipp som er heilt avgjerande for busetnaden i vårt tungdrivne jordbruksland. Derfor er det alvorleg å byggje opp omsetningsformer som svekkjer desse prinsippa.

Beste distriktsfaktoren vi har er at same kvar ein bur i landet, får ein friske landbruksprodukt til nokolunde lik pris.

Desse medlemene meiner at statens tilbod til matprodusentane med ei ramme som gav 0,5 % vekst pluss ein effektiv effektivitetsauke på 5 %, var for dårleg. Særleg ut i frå kva andre nådde gjennom årets lønnstigningar.

Desse medlemene viser til at jordbrukarane har eit inntektsnivå på 130.000 kroner per årsverk. Eit inntektsnivå som partane i jordbrukstingingane er samde om gjennom Budsjettnemndas tallmateriale og som stadfestar at jordbrukarane i utgangspunktet er i ei låg inntektsgruppe. Ut frå dette og ut frå tidlegare målsetjingar og formuleringar gjennom St.prp. nr. 8 (1992-1993) om at det skulle leggjast til rette for at landbruksbefolkninga kan oppnå inntekter og levekår på linje med resten av befolkning er tilbodet frå staten for dårleg.

Desse medlemene meiner at ramma for årets jordbruksoppgjer må aukast, slik at jordbrukarane får ein inntektsvekst på ca 4 %

Desse medlemene viser til at investeringar til tradisjonelt jordbruk i dei siste åra har vore halden nede. Som det går fram av proposisjonen, har nettoinvesteringane i bygningar vore negative i perioden, mange i næringa har fått avslag på søknader om lån og støtte til nyinvesteringar. Dette verkar negativt, særleg for dei unge som startar opp i næringa. For å skape litt optimisme og for at næringa framover ikkje berre skal tære på tidlegare nedlagde investeringar, meiner vi at det er rett å auke ramma for investeringar i bygningar til tradisjonelt jordbruk.

Desse medlemene syner til at det frå og med 1996 er sett som vilkår for å få investeringsstøtte til tradisjonelt jordbruk, at næringsinntekta må utgjera minst 75 % av den samla inntekta på bruket.

Desse medlemene ynskjer ein landbrukspolitikk der busetnad og sysselsettinga ute i grendene vert halde oppe. Desse medlemene ynskjer eit jordbruk der bruksstrukturen er variert.

75-prosentregelen vert eit sterkt virkemiddel for å svekke dei små bruka og kombinasjonsbruka sin økonomi.

Desse medlemene syner til at 75-prosentregelen fører til at om lag 57 % av alle bruka fell utanom den statlege investeringsstøtta. Det er ein regel som også særleg går utover dei unge som startar opp i næringa.

Desse medlemene syner også til at 75-prosentregelen slår hardt ut overfor kvinnene, da dei i stor grad er småbrukarar og kombinasjonsbrukarar.

Desse medlemene ber om at 75-prosentregelen vert fjerna frå forskriftene om bygdeutviklingsmidlar.

Desse medlemene gjer fylgjande framlegg:

« Stortinget ber Regjeringa fjerne 75-prosentregelen frå forskriftene om bygdeutviklingsmidlar. »

Desse medlemene viser til at importvernet er ein av hovudpilarane i den nasjonale landbrukspolitikken. Desse medlemene meiner at målet må vere at vi har eit importvern som sikrar at dei nasjonale jordbruksprisane vert halde oppe på nivået jordbruksavtalen byggjer på.

Desse medlemene vil åtvare mot ei ytterlegare nedbygging av grensevernet, og på den måten svekkje moglegheitene for reelle jordbruksforhandlingar om prisar og omsetningsvilkår.

Desse medlemene meiner at tollsatsane må dimensjonerast i høve til differansen mellom øvre prisgrense og forventa importpris.

Desse medlemene støttar proposisjonen om at det ikkje er noko mål å auke importen. Tvert om må det vere eit moralsk ansvar at vi sjølve dyrkar mest mogleg av vår eigen mat.

Desse medlemene vil åtvare mot at det vert bygd opp eit system der det kan takast administrative endringar av tollsatsane i samband med endringar i jordbruksavtalen 1. juli. Tollsatsane må fastsetjast av Stortinget ved ordinær behandling av tollproposisjonen om hausten.. For næringa vil det skapa utryggheit om tollsatsane vert regulert to gonger i året. Det vil stå i sterk motsetnad til tidlegare uttale frå styresmaktene om « forutsigbare rammekår ».

Desse medlemene viser til at Stortinget har vedtatt fleire einsidige tollreduksjonar, langt utover det GATT/WTO-avtalen krev. Desse medlemene meiner at dette er ein svært uklok politikk som svekkjer norske interesser både på kort og lang sikt.

Desse medlemene viser vidare til at Stortinget, blant anna i samband med behandlingen av jordbruksoppgjøret for 1995, vedtok nye marknadsordningar og nytt importvern for jordbruksvarer. Dette nye systemet har verka i eit knapt år. Omlegginga av særleg importvernet har vore så omgripande at ein må regne med ein viss tid til innkjøring av det nye systemet.

Desse medlemene er usamde i forslaget om endringar i importvernet for fjørfekjøtt, blomster, frukt og grønt. Regjeringa foreslår ytterlegare einsidige reduksjonar i tollsatsane. Denne politikken undergrev norske interesser og forhandlingsposisjonar.

Ettersom det er store prisforskjellar på råvarer og foredla produkt i ulike utanlandske marknader, vil ein ytterlegare reduksjon i tollsatsane raskt kunne føre til eit press på norske prisar. Dette vil kunne føre til at importert vare kan fortrengja norsk produksjon og at målprisen ikkje kan oppnås. Eit gap mellom målprisen og den faktiske uttakbare prisen representerer ei « papirinntekt » som bonden i praksis ikkje vil få. Prisnivået vil bli lågare enn forutsett i jordbruksavtalen.

Medlemene frå Senterpartiet meiner at Regjeringa ideologisk ikkje lenger står vakt om samarbeidsånda som samvirkeprinsippet byggjer på, der liten og stor, same kor i landet dei bur, har like rettar.

2.4.2.1 Melkesektoren

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er enig i at det fortsatt er nødvendig med virkemidler for å motvirke overproduksjon og overkapasitet i forhold til den langsiktige markedsbalansen.

Det vil kunne gi betydelig økt inntekt for aktive melkeprodusenter å kunne ta ut sin ledige kapasitet til melkeproduksjon. Dette betinger at noen slutter eller går over til annen produksjon, slik at melkekvotene kan omfordeles. Flertallet støtter departementets arbeid med å bringe gjennomsnittsbruket i melkeproduksjonen opp fra 13 kyr til 14-15 kyr ved hjelp av moderat endring av strukturmidlene og innføring av omfordeling av melkekvoter. Flertallet understreker at tilskuddene på små og mindre bruk er betydelig høyere enn for større bruk.

Flertallet viser i den sammenheng til fig. 9.2.1 i proposisjonen som viser samlet budsjettstøtte over statsbudsjettet pr. ku for ulike bruksstørrelser og bruksområder.

Figur 9.2.1 All budsjettstøtte til melkebruk regnet i kroner pr ku i ulike bruksstørrelser og områder. Statser for avtaleåret 1995-96. Parentesen angir sone for hhv. arealtillegg, distriktstilskudd melk, og distriktstilskudd kjøtt.

(* Figur utelatt. *)

Flertallet er på denne bakgrunn enig i at tilskuddene til de minste enhetene kan justeres moderat ned.

Flertallet vil understreke at alternativet til omfordeling av melkekvoter ikke er vesentlige økninger i overføringene. Alternativet er å fortsette som i dag med stadig mindre kvoter for den enkelte produsent, med enda dårligere utnyttelse av kapitalkrevende investeringer og yterligere svekkede inntektsmuligheter. Dette vil etter flertallets oppfatning bryte med forutsetningene om å gi jordbruket rammevilkår som kan sikre positiv inntektsutvikling på linje med befolkningen for øvrig.

Flertallet har merket seg Regjeringens forslag til 8 regioner for fordeling av melkekvoter. Dette er i tråd med fremforhandlet forslag fra organisasjonene.

Flertallet vil peke på at det er en vesentlig overproduksjon av melk i landet. Produksjonen blir regulert gjennom en kvoteordning, som fører til at gårdbrukere som har ledig kapasitet - og som ønsker å utvide virksomheten sin for å bedre inntjeningen, blir hindret i dette ved dagens ordning.

Det må derfor etter flertallets mening være rimelig at disse utøverne kan ha mulighet til å få tildelt økte melkekvoter fra gårdbrukere som ønsker å slutte driften, eller vil drive med annen produksjon.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, mener også at det er rimelig at de som overlater sine melkekvoter til staten får en viss kompensasjon for dette.

Dette flertallet vil understreke at en omfordeling av melkekvoter for bruk som slutter eller går over til annen produksjon, skal skje ut fra målsetningen om bosetting og aktiv jordbruksdrift over hele landet.

Dette flertallet ber departementet vurdere å praktisere omfordelingen i regionen med bakgrunn i dette målet og utarbeide et regelverk slik at en unngår skjevfordeling i forhold til dagens produksjon. Dette flertallet ber om, på en hensiktsmessig måte å bli orientert om regelverket om omfordeling av melkekvoter.

Dette flertallet ber derfor Regjeringen åpne for å vurdere alternative regionsinndelinger i forhold til de åtte som ligger i Regjeringens og organisasjonenes forslag.

Dette flertallet forutsetter at en eventuell alternativ regionsinndeling må skje etter konsultasjoner med næringen.

Et annet flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti ber departementet legge til rette for at familiebrukene kan få tildelt ekstra melkekvoter. Unge brukere som overtar gårdsdrift bør og ha spesiell oppmerksomhet ved tildeling. Disse medlemmer mener at et typisk familiebruk er bo- og arbeidsplass for en familie og der minst en person har 75 % av inntekten av bruket eller der en eller to generasjoner lever av bruket.

Komiteens flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet viser til biproduktet myse ved hvitostproduksjon. Under 40 % av mysen inngår i brunostproduksjon. For mysen for øvrig finnes det svært få alternative anvendelser og mysen anses i hovedregel som et avfallsprodukt.

Flertallet forutsetter at prissettingen i det nye prisutjevningssystemet for melk blir foretatt slik at det stimulerer til en best mulig utnyttelse av alle deler av melken på en økonomisk god måte. Prissettingen må også praktiseres slik at den gir likebehandling mellom de ulike aktører og stimulerer til utvikling av nye produkter.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti går imot forslaget om omfordeling av melkekvoter. Kjøp og salg av kvoter vil etter disse medlemmers mening øke farten i nedlegging av bruk, konsentrere ressursene på færre hender og dermed gjøre jordbruket til en mer lukka næring. Produksjonspresset vil øke og på den måten redusere mulighetene for å utvikle en matvareproduksjon som er både økologisk og etisk forsvarlig. Disse medlemmer frykter at omsettelige kvoter vil føre til en sentralisering av melkeproduksjonen innenfor hver av de 8 regionene, og at det vil skje en rekanalisering av kjøttproduksjonen. Dette vil føre til store negative konsekvenser for bosetting og sysselsetting i næringssvake utkantstrøk.

Melkeproduksjonen er ryggraden i distriktsjordbruket, både fordi den i hovedsak er basert på lokale fôrressurser og fordi den er en arbeidskrevende produksjon. Melkeprodusentene er i dag i stor grad heltidsbønder. Om en øker produksjonen 10-20 % på enkelte bruk, vil ikke det skape flere arbeidsplasser på disse bruka. Samla sett vil sysselsettinga gå ned, hvis ikke de som slutter med melk skifter til en like arbeidskrevende produksjon.

På bakgrunn av dette fremsettes følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen ikke å iverksette ordningen med omfordeling av melkekvoter. »

Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil streke under at det må vere ein føresetnad for den nye markedsordninga at all meieridrift vert underlagt det gjeldande kvotesystemet i mjølkeproduksjon. Mjølkeomsetnad og meieridrifta skal skje på likeverdige, samanliknbare vilkår. Dette tilseier at ein treng prissetting av dei produkta som i størst mogleg grad gjev dei ulike aktørane like moglegheiter for forteneste og utbetaling av mjølkepris. Det overordna målet er at ein har ein marknadsregulator, slik at forbrukarane vert sikra fersk mjølk til ein nokolunde lik pris same kvar dei bur i landet. Likså at produsentane får levert sine produkt til fastsett pris uavhengig av fraktkostnader. Når det gjeld vurdering av storleik av produsert mjølkekvantum, må ein også vere klår over at mjølkeproduksjon er ein biologisk produksjon og varierer gjennom året. Skal det vere marknadsdekning av innanlandske produkt, gjennom heile året må ein taka omsyn til den tidsbolken det er minst mjølk i marknaden, for også da skal behovet dekkjast. Derfor må det verte ein mjølkeproduksjon som er større enn det innanlandske forbruket.

Desse medlemene meiner at mjølkemengda som i dag er produsert, er nokolunde det som trengst for å dekkje opp mjølkebehovet gjennom heile året.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Regjeringen foreslår en vridning på 100 kroner fra melkebruk med inntil 8 kyr (i dag 3.600 pr. ku) til bruk på over 8 kyr (i dag 1.200 kroner pr. ku). Disse medlemmer viser til at Regjeringen i sitt første tilbud foreslo en vridning på 300 kroner. Disse medlemmer mener at dagens kraftige oversubsidiering av de minste brukene på bekostning av gjennomsnittsbruket må dempes noe mer enn det Regjeringen foreslår, slik at vi kan få et mer kostnadseffektivt og fremtidsrettet landbruk med økte inntektsmuligheter for yrkesbonden. Disse medlemmer foreslår derfor:

-	Støtten pr. ku reduseres med 500 kroner for 1-8 kyrs brukene, noe som gir en økning på 700 kroner fra ku nr. 9 og videre. Dette vil gi en merkbar inntektsøkning for midlere og større bruk, og gi yrkesbonden økte inntekter.

Bunnfradraget i jordbruket økes med 5.000 kroner, samtidig som det gis et økt arealtilskudd for grovforproduksjonen med 40 kroner pr. dekar. Dette vil gis som et flatt beløp til alle bruk uavhengig av størelse. Fordi arealstøtten fra før er betydelig høyere (ca det dobbelte) for bruk under gjennomsnittet enn for bruk over gj.snittet, vil en økning som er lik for store og små bruk bidra til å styrke økonomien ytterligere for midlere og større bruk.

-	Driftstillegget pr. bruk reduseres med 2.500 kroner og erstattes med en økning i grunntilskuddet for melk med 3,4 øre pr. liter. Dette er en volumavhengig vridning som gir økt lønnsomhet for større produksjonsenheter.

-	Toppavgrensingen på 77.000 kroner fjernes.

Overproduksjonen av melk reduseres noe ved at produksjonsmålet på melk settes ned med 15 mill. liter, fra regjeringens forslag på 1.700 mill. liter til 1.685 mill. liter. (Produksjonen i 1995 var reelt på 1.709 mill. liter). Reduksjonen tas ut som foreslått av regjeringen gjennom det nye omfordelingssystemet for melkekvoter. Når det gjelder omfordeling av melkekvoter mener disse medlemmer at det ikke må settes noen øvre grense for bruk som inngår i omfordelingsordningen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er kjent med hovedtrekkene i den nye markedsordningen for melk. Disse medlemmer ser det som positivt at partene har kommet frem til enighet om en « hovedskissse » som vil kunne gi samfunnsøkonomiske gevinster. Disse medlemmer har merket seg at det av forslag til ny markedsordning forutsettes lik behandling av alle aktører og ser dette som viktig. Disse medlemmer har også merket seg at Arbeidsgruppen for ny markedsordning samlet har gått inn for at meierier inntil 500.000 l skal fristilles fra maksimalprisjusteringen og har ikke merknader til dette. Disse medlemmer har også merket seg at et samlet utvalg går mot særbehandling av enkeltmeierier i forhold til prisutjevning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det må stimuleres sterkere til lokal foredling på meieri under 500.000 l. Dette medlem mener det er viktig å sikre bedre styring for å hindre videre sentralisering av meierier.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener melkeproduksjonen innenfor den eksisterende landbrukspolitikken må tilpasses markedet. Derfor bør det bl.a. innføres et system med omsettelige produksjonskvoter for melk. Dette medlem vil peke på at melkeproduksjon som overføres til bruk der forutsetningene for større og mer rasjonell drift foreligger, vil bidra til en konkurransedyktig produksjon.

Dette medlem vil hevde at et system med kjøp og salg av kvoter må være fleksibelt. En omfordeling av kvoter må ikke begrenses til region- eller fylkesnivå bl.a. fordi kvotene til fordeling lett kan bli for små. Dette medlem vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk. Ordningen må, for å være fleksibel, ikke begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende. »

Dette medlem mener det er viktig å få etablert nye rammer for meieridrift. Fremskrittspartiet ønsker å satse på løsninger utenfor riksoppgjørssystemet og toprisordningen fordi det kan gi et større potensiale for en mer effektiv og rasjonell melkesektor. På denne måten vil man kunne prøve struktur og effektivitet på en helt annen og revolusjonerende måte enn innenfor det bestående system.

Dette medlem mener det vil åpnes store fordeler gjennom sterkere krav til effektiv drift og produktivitetsforbedring hvis Norske Meierier mister retter som eneste tilbyder av melk. En reell konkurranse både om melken og kundene vil gi meierisamvirket et incentiv til økt produktivitet. Videre vil mulighetene til å etablere en mer forbrukerrettet produksjon styrkes. Dette medlem viser til partiets merknader i Innst.S.nr.93 (1995-1996) om å få etablert private meierier utenom riksoppgjørssystemet og ordningen med offentlig fastsatte melkekvoter for å oppnå reell konkurranse mellom private meierier og Norske Meierier.

2.4.2.2 Kornproduksjonen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, understreker betydningen av å ha et aktivt jordbruk i hele landet.

Flertallet ser behovet for å opprettholde en forsvarlig økonomi i kornproduksjonen for å opprettholde tilstrekkelige kornarealer, og dermed beholde en god matvareberedskap. Flertallet understreker også betydningen av å redusere kornprisene da korn er en viktig kostnadsfaktor som dyrefor. Flertallet støtter derfor overgangen til mer bruk av arealtilskudd i kornproduksjonen, og har merket seg at jordbruksoppgjøret for 1996 har økt arealtilskuddet i kornarealene med 4 kroner pr. dekar.

Flertallet viser til at prisnedskrivingen for norsk korn er foreslått redusert med 10 øre pr. kg. Videre er det forutsatt toll- og avgiftsreduksjoner på importert korn og protein. Departementet har lagt til grunn en redusert kraftfôrpris på 5 øre pr. kg, og pekt på at en produktivitetsvekst i kornomsetning og kraftfôrindustrien på i størrelsesorden på ca 50 mill. kroner er nødvendig for at kraftfôrprisen kan reduseres som forutsatt. Dette synes rimelig. Flertallet vil peke på at det også i tidligere jordbruksoppgjør er forutsatt produktivitetsforbedringer i foredling og omsetning av landbruksvarer. Flertallet peker videre på at et viktig siktemål med den nye markedsordning for korn er å redusere kostnadene i foredling og omsetning. Flertallet legger til grunn at aktørene i korn og kraftfôrbransjen iverksetter tiltak som gjør en slik prisreduksjon mulig.

Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at norsk kraftfôrproduksjon består av mange små produksjonsenheter. Husdyrproduksjonene er spredt i landet, og strukturen i kraftfôrindustrien preges av dette. Tilsvarende er det mange kornmottak i korndistriktene. Vesentlige deler av dette kornet skal transporteres fra overskudds- til underskuddsområder, fra kornområder til grasområder. Totalt sett er det små kvanta og forflytningskostnadene er høye.

Statkorn A/S har en dominerende posisjon som kornhandler. Av kornet som forflyttes mellom landsdelene har Statkorn en markedsandel på ca 85 %. Bygdemøllene tar i mot ca 50 % av det norske kornet på sine anlegg, Felleskjøpet tar i mot 40 % og Statkorn 10 %. Felleskjøpet har 70 % av kraftfôrproduksjonen, bygemøllene har 15 % og Stormøllen har 14 %.

Etter avviklingen av kornmonopolet har Felleskjøpet vedtatt å gå inn i kornhandelen i tråd med politiske signaler. Med utgangspunkt i norsk virkelighet er det ikke uten videre kostnadsbesparende å ha to parallelle organisasjoner til å gjøre denne kornoverføringsoppgaven.

Dette flertallet viser til at Regjeringen har pålagt kraftfôrindustrien å redusere sine marginer. Det er forutsatt at lønnsoppgjøret ikke fører til høyere priser, og det er i tillegg stillet krav om betydelige kostnadsbesparelser.

Analyser som er gjennomført i bransjen viser at det er betydelige kostnader å spare ved å redusere overkapasiteten i kraftfôrindustrien. Denne prosessen må startes, men vil nødvendigvis ta noe tid.

Størst muligheter til å spare kostnader ligger i en optimalisering av anleggsstrukturen langs kysten. I bransjen er det to hovedkonkurrenter; Felleskjøpet og Stormøllen. Disse har parallelle anlegg i en rekke distrikter. Dette kan medføre en for svak kapasitetsutnytting, og at kostnadene pr kg kraftfôr blir unødvendig store.

Det vil styrke distriktsjordbruket at en tilstreber er mer kostnadseffektiv produksjon og distribusjon av kraftfôr langs kysten.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at aktørene må være innstilt på å vurdere nye og pragmatiske løsninger for å få ned kostnadene i produksjon og distribusjon av kraftfôr der Stormøllen og Felleskjøpet har parallell virksomhet. Dette flertallet finner det naturlig at aktørene medvirker til å finne løsninger innenfor konkurranselovgivningens rammer.

Regjeringen har forutsatt at korn- og kraftfôrbransjen kan redusere sine kostnader med ca 50 mill. kroner for å oppnå en reduksjon i kraftfôrprisen på 5 øre. Bransjen har gjort innsigelser mot beregningsmåten og hevder at kravet i realiteten er 40 mill. kroner høyere. Den har også protestert mot størrelsen på kravet, og kategorisk hevdet at dette ikke lar seg gjennomføre. Bransjen hevder at kraftfôrprisen ikke vil gå ned som forutsatt, og bonden vil måtte bære en høyre pris enn det som er lagt til grunn for jordbruksoppgjøret.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at dette samarbeidet ikke må føre til at kornmonopolet blir innført igjen. Dette flertallet vil vise til at aktørene selv i samsvar med konkurranselovgivningen må samarbeide og konkurrere med hverandre på disse forutsetninger.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Statens Kornforretning reduserte pr. 1. mars 1996 tollen på kraftfôr med 10 øre, slik at preferansen for norsk korn ble redusert fra 15 til 5 øre. Regjeringen fremholder at dette sparer jordbruket for 40 mill. kroner på årsbasis.

Skjermingsstøtten for jordbruket har vært under omlegging det siste året. Tollsatsene som skulle gi norsk korn en preferanse på 15 øre ble endret fra 1. mars 1996 til 5 øre. Den høyere satsen har ikke vært effektiv. Satsen ble endret i forkant for å hindre uheldige utslag for distriktsjordbruket.

På flere sektorer hevder Regjeringen at det er for mye « luft » under tollvernet. Det vil kunne virke urimelig å inntektsføre jordbruksnæringen for effekten av redusert skjerming, når prisene under skjermingsnivået er politisk fastsatt.

Disse medlemmer har merket seg at næringen stiller spørsmål ved Regjeringens prinsipper for beregning av effektivitetsskjerpingen for korn- og kraftfôrbransjen. Disse medlemmer ber Regjeringen overvåke nøye at de beregnede kostnadsbesparelser lar seg realisere i tråd med forutsetningen, og gi en nærmere orientering om utviklingen på dette området i tillegg til Stortingets budsjettbehandling eller ved en annen passende anledning.

Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Kristelig Folkeparti meiner at føresetnader som St.prp. nr. 72 (1995-1996) byggjer på når det gjeld kornpris/kraftforpris ikkje er godt nok underbygd. Forslaget frå departementet er at prisen på norsk korn skal reduserast med 5 øre pr. kg. i gjennomsnitt, og at prisnedskrivinga for norsk korn til kraftfor skal reduserast med 10 øre. Nettoverknaden av dette vert at salsprisen vidare frå Statens kornforretning til kornhandlarane for norsk korn til kraftfor aukar med 5 øre pr. kg. Føresetnader frå staten er at kraftforprisen skal gå ned 5 øre pr. kg. Dette tilseier at dersom føresetnadene skal halde, må kraftforindustrien spare inn 10 øre pr. kg. i sitt driftsopplegg.

I ein produksjon der råvareprisen veg så tungt, i tillegg til at vi har fått eit tyngande lønnsoppgjer, vert det eit krav om produktivitetsvekst på ca 20-25 %.

Desse medlemene meiner at det økonomiske opplegget staten har lagt opp overfor kraftforindustrien vert svært vanskeleg å nå. Resultatet vert ein auka kraftforpris som gjev som resultat ei auka utgiftsramme for jordbrukarane.

Desse medlemene peikar på at korn- og kraftforpolitikken har vore grunnpilaren i norsk landbrukspolitikk. Det har vore ført ein målretta kanaliseringspolitikk for å stimulere grovforbasert husdyrproduksjon i distrikta. Dette har gjeve som resultat at ein har hatt eit aktivt jordbruk over heile landet.

I dei siste åra har økonomien i kornproduksjonen vorte sterkt redusert i forhold til andre produksjonar. Referansebruka utarbeidd av Budsjettnemnda for jordbruket viser ein nedgang i inntektene i kornproduksjonen rekna i faste prisar frå 150.000 kroner pr. årsverk i 1990 til 90.000 kroner i 1994.

Nedgangen i kornøkonomien har vore stor og har ført til eit produksjonspress i dei andre plateproduksjonane for å erstatte dei reduserte inntektene i kornproduksjonen.

Desse medlemene går imot forslaget om ytterlegare å svekkje kornøkonomien, da dette kan vere med å trekkje meir grovforbaserte produksjonar frå distrikta til dei marginale kornområda på Østlandet og i Trøndelag.

Komiteens medlemmer fra Høyre peker på behovet for å styrke kornøkonomien, bl.a. for å unngå overgang fra korn til kjøtt-/melkeproduksjon. Dette er en avgjørende forutsetning for å kunne opprettholde distriktenes andel av melke- og kjøttproduksjonen.

Disse medlemmer foreslår å øke arealtilskuddet med 34 kroner pr. dekar for alle bruk. Fordi dagens arealstøtte pr. dekar er betydelig høyere til de mindre enn til de større kornprodusentene, vil et flatt beløp kombinert med en økning av minstefradraget på 5.000 kroner særlig øke den relative lønnsomheten ved de større brukene og bidra til et mer kostnadseffektivt landbruk.

Lønnsoppgjøret vil pålegge korn- og kraftfôrbransjen en kostnadsøkning på 10 mill. kroner, og disse medlemmer forutsetter at bransjen øker produktiviteten for å vinne inn disse økte kostnadene. På kort sikt mener disse medlemmer at bransjen må ta et ytterligere krafttak for å få ned kostnadene, og forutsetter at den kan klare dette. På lengre sikt må kraftfôrbransjen være forberedt på ytterligere tiltak for å redusere kostnadene. Blant annet bør dette kunne skje gjennom nye og utradisjonelle former for samarbeid mellom aktørene i bransjen.

Disse medlemmer ber Regjeringen åpne for å kunne bruke midler fra Tørke/lagerfondet til varmebehandling av kraftfôr for å hindre salmonellaspredning.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag om å redusere prisnedskrivingen på korn med 10 øre pr. kg. Isolert sett bidrar forslaget til en tilsvarende prisstigning på kraftfôr, noe som gjør det mulig å omfordele midler til direkte tilskudd til husdyrprodusentene. Forslaget innebærer også en viss stimulans til hjemmemaling av korn direkte til husdyrfôr. Det er fornuftig å redusere subsidieringen av kraftfôr. Imidlertid er det viktig at denne stimulansen ikke blir så sterk at en får en ukontrollert rekanalisering av kjøttproduksjon til kornområdene.

Det forutsettes at det legges opp til tollsatser som sikrer avkastning av norsk korn.

2.4.2.3 Frukt/grøntsektoren

I tillegg til de omlegginger som gjøres på melkesektoren og knyttet til arealtilskuddene for korn og grovfor, har komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, merket seg en gradvis omlegging av støtten i fruktsektoren til produkter med større markedspotensiale både nasjonalt og internasjonalt.

Norge har gode naturgitte konkurransefortrinn for produksjon av enkelte grønnsaker, frukt- og bærslag. Dette skyldes både spesielle smakskvaliteter og at produktene kommer på markedet på et annet tidspunkt enn ellers i Europa. Innen grøntsektoren er det uutnyttede markedsmuligheter for norske produsenter. De tollfrie kvotene for søtkirsebær (moreller), plommer, kinakål, brokkoli, blomkål og jordbær etter EØS-avtalen er i beskjeden grad utnyttet. En viktig årsak til dette er for liten norsk produksjon.

Flertallet har merket seg at det i 1995 ble omsatt om lag 8.600 tonn epler i klasse I til konsum av en total produksjon på 10.100 tonn. Dette betyr at tilskuddet for klasse I betales for epler som går direkte til fabrikk og som på ingen måte er i balanse med forbruket. Flertallet støtter at tilskuddet for pressfrukt fjernes og at det stimuleres til økt grad av morellproduksjon som har bedre markedsutsikter såvel nasjonalt som internasjonalt.

Flertallet viser til at på frukt og grøntsektoren er situasjonen annerledes enn for de fleste andre jordbruksprodukter ved at samvirkebedriften (Gartnerhallen) ikke har en dominerende markedsandel. I denne sektoren finnes et antall private aktører som i praksis er likeverdige aktører i forhold til samvirkebedriften.

Flertallet ber på denne bakgrunn om at midler til konsulenttjenesten for grøntsektoren omdisponeres slik at midlene gis en best mulig utnyttelse til felles beste for hele grøntsektoren. Flertallet ber derfor om at Regjeringen gir Omsetningsrådet i oppdrag å utarbeide et nytt regelverk i samarbeid med aktørene på grøntsektoren.

Flertallet viser til departementets forslag om at Omsetningsrådet får i oppdrag å gjennomgå beregningen av administrasjonsgodtgjørelsen, utfra en sammenligning mellom de arbeidsoperasjoner samvirket foretar kontra private aktører. Flertallet legger til grunn at uavhengige aktører trekkes med i gjennomgangen.

Flertallet er tilfreds med at markedsordningen for poteter omlegges, og at dette skjer fra 1. juni 1997.

Flertallet har merket seg at grøntsektoren er en av de sektorene i landbruket med best forutsetninger for å møte internasjonal konkurranse, og at det tas sikte på endringer i tollvernet for blomster, frukt og grønt fra 1. januar 1997. Flertallet er positiv til å bruke reduserte tollsatser til å innføre gradvis økt konkurranse på alle ledd i jordbruket men understreker samtidig at dette må skje på en slik måte at de avtalte målprisene i jordbruksoppgjøret kan tas ut.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at den omlegginga som Regjeringa foreslår vil få store økonomiske konsekvenser for en rekke enkeltbrukere i distriktene spesielt for produsenter av frilandsgrønnsaker. Tilskuddet har gjort det mulig å kanalisere en del arbeidsintensive grønnsaksproduksjoner til distriktene og gir et vesentlig bidrag til verdiskapningen i en del lokalsamfunn. Disse medlemmer mener at Regjeringens forslag sterkt reduserer grunnlaget for denne produksjonen i distriktene og samtidig fjerner grunnlaget for den foredlingsaktivitet som er knyttet til dette. For å sikre produksjonen i distriktene foreslår disse medlemmer:

« Stortinget ber Regjeringen videreføre ordningen for støtte til produksjon av frilandsgrønnsaker. »

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til Næringslovutvalgets innstilling som tilrår omlegginger av omsetningsloven for produkter innenfor fjørfe- og grøntsektoren. Disse medlemmer mener omsetningssystemet for jordbruksvarer har hatt negative samfunnsøkonomiske konsekvenser. Disse medlemmer viser til de respektive partiers prinsipielle holdninger når det gjelder avvikling av offentlige styringsmekanismer i landbruket og anbefaler derfor at den offentlige markedsreguleringen både for frukt og grønt oppheves.

2.4.2.4 Egg/fjørfebransjen

Komiteen viser til de ulike partiers merknader i Innst.S.nr.91 (1994-1995).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ber om at det blir vurdert om markedsreguleringen kan overtas av det enkelte slakteri/pakkeri i et forpliktende samarbeid med sine produsenter. Den korte produksjonssyklusen, et begrenset antall produsenter og få slakterier/pakkerier gjør det etter flertallets mening mulig å tilpasse produksjonen til markedet.

Flertallet understreker at en fortsatt omsetningsavgift for å finansiere felles tiltak og opplysningsvirksomhet, bør legge til grunn at denne virksomheten må skje i en friere og mer selvstendig stilling i forholdet til Norske Eggsentraler, og at regelverket for styring av virksomheten utformes for å sikre likeverdighet mellom Norske Eggsentraler og private aktører.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet peker på behovet for deregulering av markedet for egg og fjørfekjøtt i sin helhet.

Disse medlemmer mener den offentlige markedsreguleringen for egg er unødvendig og bør oppheves. Disse medlemmer viser til Dok.nr.8:52 (1993-1994) og de respektive partienes merknader i Innst.S.nr.91 (1994-1995) fra næringskomiteen om forslag fra stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm om å be Regjeringen oppheve reguleringen av egg- og fjørfesektoren med sikte på å oppnå likebehandling av private aktører og samvirket i egg- og fjørfemarkedet.

2.4.2.5 Kjøttbransjen

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, peker på at begrunnelsen for å gjennomføre markedsregulerende tiltak for storfe, sau/lam og svin er utfra hensynet til produksjonens langsiktighet, det store antall produsenter og disse produksjoners betydning for lønnsomhet og balanse i norsk landbruk.

Flertallet legger til grunn at en generell politikk for mer rettferdige rammebetingelser mellom private og samvirkebaserte aktører videreføres på stadig flere områder. Dette innebærer f.eks. at felles faglige tiltak og Opplysningskontoret for kjøtt gis en friere og mer selvstendig stilling i forhold til Norsk Kjøtt og at regelverket utformes for styring av virksomheten som sikrer likeverdighet mellom Norsk Kjøtt og private aktører.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at et partssammensatt utvalg har vurdert private aktørers deltakelse i markedsregulerende aktiviteter på linje med Samvirkebedriften Norsk Kjøtt. Disse medlemmer vil peke på at konklusjonen bl.a. ble at dette utvalget konkluderte med at dette vil føre til svekket konkurranse mellom aktørene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet, ønsker at private aktører i størst mulig grad må få adgang til å delta i markedsregulerende aktiviteter på linje med samvirkebedriften Norsk Kjøtt. Disse medlemmer peker på næringskomiteens innstilling til Jordbruksoppgjøret for 1995, hvor det legges føringer for en slik åpning. Disse medlemmer ber regjeringen vurdere å nedsette et hurtigarbeidende utvalg som klargjør hvordan slik deltagelse skal gjennomføres, eventuelt at denne oppgaven tillegges Omsetningsrådet i samarbeid med Norsk Kjøtt og private aktører (Kjøttbransjens Landsforbund).

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine respektive merknader under kap. 2.3 Utviklingen i næringsmiddelindustri og foredling.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at kjøttmarkedet er det største markedet hvor det foretas markedsregulering finansiert av Omsetningsrådet.

Dette medlem mener markedsreguleringen for kjøtt er unødvendig og bør oppheves.

2.4.2.6 Birøkt

Komiteen viser til at det i forslaget til jordbruksoppgjør foreslås en reduksjon av produkttilskuddet til birøkten fra 3 til 2 mill. kroner. Komiteen legger vekt på at birøkt er en arealuavhengig næring som ut fra naturgrunnlaget minst kan tredobles i forhold til dagens nivå. Komiteen er kjent med at dette er en av de næringene i landbruket som har et vekst- og sysselsettingspotensiale, og hvor dagens produksjon er for liten til å dekke etterspørselen fullt ut både innenlands og til eksport. Flertallet er kjent med birøktens betydning for pollinering knyttet til bær, frukt og oljefrø - en næring som produserer for 500 mill. kroner i året og hvor bl.a. bær er erklært som satsingsområde for jordbruket.

Komiteen går derfor imot Regjeringens forslag om å redusere produkttilskuddet til birøkt fra 3 mill. kroner til 2 mill. kroner. Komiteen ber om at beløpet omdisponeres fra LUF.

2.5 BOSETTINGSPOLITIKKEN - ET VARIERT NÆRINGSLIV I DISTRIKTENE TRYGGER JORDBRUKET

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at landbruksnæringen står overfor store utfordringer og muligheter. Det er derfor av stor verdi for Norge at det også i fremtiden blir en livskraftig næring, som sammen med resten av arbeids- og næringslivet kan bidra til den verdiskapning og fornyelse som det norske velferdssamfunnet trenger.

Flertallet vil peke på at utfordringen er å sikre et livskraftig jordbruk og bevare levende bygdesamfunn der både kvinner og menn har et arbeid. Derfor må vi legge grunnlaget for at næringen blir robust og konkurransedyktig. En stor utfordring, men også nye muligheter er å omstille til nye driftsformer, nye produkt og produktutvikling, bli sterkere på videreforedling, markedsføring og salg. Slik kan vi øke verdiskapingen og skape trygge arbeidsplasser også innenfor landbruksnæringen og sikre velferdssamfunnet for oss alle.

Flertallet viser til at bosettingsmønsteret forandrer seg, og at næringsutviklingen vil være avgjørende for at vi også i fremtiden kan ha spredt bosetting og et næringsgrunnlag over hele landet. Norge har en åpen økonomi der det vi produserer må tåle internasjonal konkurranse. Alt annet er gradvis nedbygging av vår velferd. Når jordbruket mottar støtte, må dette betales av den felles verdiskapningen som likevel må være konkurransedyktig. Derfor må distriktspolitikken og jordbrukspolitikken utformes for å videreføre og utvikle verdiskapning som bidrar positivt til utvikling og ikke tapper fellesskapet for ressurser. Politikken må utformes slik at den kan utløse nyskapning og verdiskapning basert på det rike næringsgrunnlaget Norge har. For å trygge bosettingen over hele landet er såvel naturgitte ressurser, effektive kommunikasjoner, høyt utdanningsnivå og en fleksibel offentlig sektor viktige faktorer. Landbruket skal fortsatt ha stor betydning i en helhetlig bygdepolitikk for å sikre bosetting og sysselsetting.

Flertallet understreker at ressursforvaltning i distriktene omhandler fisk og maritim virksomhet langs kysten og i elver og vann, samt jord- og skogbruk, energi og energiforedling, reiseliv knyttet til naturopplevelser og levende distriktssamfunn. Jordbrukspolitikken må sees i sammenheng og i balanse med alle disse andre næringene. Bosettingen kan bare trygges hvis variasjonen i arbeidsmarkedet er tilstrekkelig mangfoldig, slik at ungdommen blir værende. Deler av de norske jordbruksbygdene opplever kvinnefraflytting og mannsoverskudd. Kvinners muligheter i norske bygdesamfunn må derfor vies spesiell oppmerksomhet. De ressurser samfunnet hvert år overfører til jordbruket, må vurderes opp mot behov for bedre økonomiske rammebetingelser for norske små og mellomstore bedrifter, generelle infrastrukturtiltak for å minke distriktenes avstandsulemper, og tilrettelegging for arbeidsplasser i andre distriktsnæringer. Dette gjør at de årlige landbruksoppgjør kontinuerlig vil måtte omhandle behovet for reformer og nye løsninger og muligheter for alle deler av norsk landbruk.

Flertallet understreker behovet for å la forandringene skje planlagt og over tid, slik at landbruket får den tid til omstilling som alltid vil kreves.

Flertallet viser til betydningen av økt innsats for restaurering av fredede og verneverdige bygninger. Dette er ikke minst viktig mht. økt satsing på turisme som alternativ til tradisjonelt jordbruk mange steder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de statlige distriktspolitiske virkemidlene som er stilt disponibelt over statsbudsjettet gjennom Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond, Siva, Norsk Vekst A/S, BU-fondet og Landbruksbanken. Alle disse midlene har som målsetting å øke verdiskapingen og øke sysselsettingen i distriktene.

Disse medlemmer viser til at bygdeutviklingsmidler bevilget i 1995 forventes å gi 1.200-1.300 nye årsverk, av disse 700 for kvinner. Arbeiderpartiet vil understreke betydningen av at disse midlene nyttes til lønnsomme arbeidsplasser i bygdene og at de kombineres med offentlige og private midler slik topilar modellen legger opp til. Samordningen og nettverksbygging tilsier at midlene koordineres sentralt gjennom Landbruksbankens samarbeid med SND og andre kilder. Disse medlemmer ber departementet vurdere å øke de sentrale midlene. Tiltakene må utformes og tilrettelegges på kvinnens premisser.

Komitémedlemene frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti syner til St.prp. nr. 8 (1992-1993), som i ettertid har ført med seg store endringar i den offentlege landbrukspolitikken.

Mange bygdesamfunn føler eit stort press for å halde oppe sysselsettinga og busettinga. Jordbruket er ein viktig faktor for å halde heile landet busett. I enkelte bygder er over 40 % av sysselsettinga knytt til jordbruket med tilhøyrande foredling av landbruksprodukta. Landbrukspolitikken er også viktig for at folk i heile landet, same kvar dei bur kan føle tryggleik for god matforsyning.

Ut frå dette kjem desse medlemene med følgjande framlegg:

« Stortinget ber Regjeringa leggje fram ei konsekvensanalyse over den verknad den nye landbrukspolitikken har på utviklinga av samfunnet. »

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er uenig i at landbruket skal tillegges spesielle distriktspolitiske oppgaver, så som å sikre bosettingen utenfor sentrale strøk. Det synes ganske klart at å tildele landbruket tilnærmet eneansvar for bosettingen har vært til dels mislykket og åpenbart en kostbar måte å forsøke å oppnå dette på. Dette medlem ønsker en alternativ distriktspolitikk basert på generelle virkemidler, innenfor nøkterne og realistiske økonomiske rammer. Et konkurransedyktig Distrikts-Norge vil således forutsette en omlegging basert på to prinsipper. Det ene er at nærings- og bosettingsmønsteret får følge en naturlig utvikling. Det andre er at den offentlige innsatsen i form av infrastruktur og lignende, settes inn der behovet og virkningene er størst.

2.5.1 Jord-/konsesjonslovgivningen

Komiteen viser til Stortingets behandling av endringer i jordloven og konsesjonsloven våren 1995, jf. Innst.O.nr.36 (1994-1995), og de respektive partiers merknader der.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre viser her til sin felles merknad i Innst.S.nr.209 (1995-1996) s. 4 om praktiseringen av jord og konsesjonslovgivningen hvor det heter:

Flertallet vil her vise til at i saker som berører bo- og driveplikt skal det legges vekt på eiendommens avkastningsevne, husforholdene, behov for tilleggsjord i området og å skaffe en tilstrekkelig inntekt til livsunderhold. Flertallet ser det i denne sammenhengen som viktig at jordloven anvendes slik at de langsiktige mål som er trukket opp i St.prp. nr. 8 (1992-1993) blir fulgt opp. Flertallet vil i denne forbindelse peke på at jordloven og praktiseringen av denne må legge grunnlag for en bruksstruktur som kan sikre økt stabilitet i næringen og for de arbeidsplasser som har landbruk som eneste inntekt eller hovedinntekt. »Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader og forslag da Stortinget handsama endringar i jordlova og konsesjonslova våren 1995.

Desse medlemene vil understreke at jord- og konsesjonslovgjevinga er styringsreiskapen det offentlege kan nytte når jord- og skogeigedomar skiftar eigar.

Desse medlemene meiner at det er tenleg å ha eit lovverk som sikrar at jord og skog ikkje kan omsetjast som ei anna handelsvare. Jord- og skogbrukseigedomar må disponerast ut frå langsiktig tenking og målsetting. Det må vere ein del av sjølve samfunnsforminga at jorda vert sikra for matproduksjon.

Desse medlemene meiner at det skal vere styring på prisfastsetjinga. Det skal vere bruksverdien som i hovudsak skal leggjast til grunn ved omsetnad av jord- og skogeigedomar. Derfor meiner desse medlemene at bu- og driveplikta må praktiserast strengt. Målet må vere at den som driv jorda, skal eige den.

Desse medlemene ser med uro på at ein no gjennom lovverket lempar på regelverket når det gjeld driveplikta. Slik det er i dag er det allereie i enkelte område for stor del leigejord. Når det gjeld praktiseringa av jord- og konsesjonslovene, har desse partia ved fleire høve kritisert Regjeringa for at forkjøpsretten ikkje har vore nytta. Vi har døme på at store skogeigarar har fått kjøpe meir skog der det har vore mindre gardsskogeigarar som har ynskt å styrkje næringsgrunnlaget sitt. Ved omsetnad av jord- og skogeigedomar er det viktig å sjå på dei arronderingsmessige sidene, samstundes som næringsgrunnlaget for dei som bur i området vert styrkt. Forkjøpsretten må ikkje nyttast einsidig for å radere ut bruk. Vi må sjå verdien i å ha ein variert bruksstruktur, da dette er med på å halde oppe busettinga utover i grendene.

Desse medlemene ser med uro på den store avgangen ein har hatt av dyrka jord over mange år, og desse medlemene viser til sitt forslag om å stramme til praktiseringa når det gjeld å omdisponere dyrka jord til andre formål. Desse medlemene går imot tilplanting av dyrka jord.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader i Innst.O.nr.36 (1994-1995) (jord/konsesjonsloven) som pekte på behovet for å gjøre det enklere å selge og kjøpe eiendom. Disse medlemmer mener det ikke er behov for konsesjon, kun en meldeplikt til kommunale myndigheter, ved erverv av næringseiendom på inntil 50 dekar. Disse medlemmer vil fremme forslag i tråd med dette.

Disse medlemmer mener bo- og driveplikten bare må gjøres gjeldende der bruket er av en slik størrelse og forfatning at det som en selvstendig enhet er økonomisk drivverdig. Dette tilsier at flere små bruk i fremtiden vil måtte unntas bo- og driveplikten. Disse medlemmer peker videre på at hensikten med boplikten må være å sikre at gårdene blir drevet så effektivt som mulig, bevare selveierdemokratiet og sikre levende bygder. Det bør kunne settes et skille mellom boenheten og driveenheten.

Disse medlemmer mener myndighetenes adgang til å ekspropriere landbrukseiendom er et så sterkt inngrep i eiendomsretten at det bare skal kunne brukes når det er helt nødvendig utfra samfunnsnyttige hensyn, f.eks. til veiformål. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå å oppheve konsesjonslovens §§ 10 og 11 om forkjøpsrett for det offentlige.

Disse medlemmer understreker at vernet om eiendomsretten er et hovedmål for Høyre. Dette omfatter såvel eiendomsrett som disposisjonsrett over egen eiendom. Dersom det offentlige foretar inngripen skal det ved ekspropriasjon betales full pris. Disse medlemmer tar avstand fra snikinnføring av allemannsrettigheter i form av allmenne jeger- og fiskerettigheter på bekostning av bondens muligheter til selv å utvide grunnlaget for egne driftsinntekter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lovgivningen slik at det ved erverv av næringseiendom på inntil 50 dekar ikke er behov for konsesjon, kun en meldeplikt til kommunale myndigheter. »

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lovgivningen slik at bo- og driveplikten bare gjøres gjeldende der bruket er av en slik størrelse og forfatning at det som en selvstendig enhet er økonomisk drivverdig og slik at det kan settes et skille mellom boenheten og drivenheten. »

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endringer i lovgivningen slik at myndighetenes adgang til å ekspropriere landbrukseiendom kun kan komme til anvendelse når dette må anses helt nødvendig ut fra samfunnsmessige hensyn, f.eks. veiformål. »

Komiteen sin medlem frå Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i Innst.S.nr.207 (1995-1996), Innst.O.nr.36 (1994-1995) og understrekar at bu- og driveplikta må praktiserast på ein måte som ivaretek den produktive jorda. Denne medlemen viser til at interessen for jordbrukseigedomar generelt lett kan komme til å gå utover dei landbruksmessige mål for nyttinga av jorda.

Denne medlemen vil vidare vise til at omlag 7 bruk vert nedlagde kvar dag og at dette også har verknad for bu- og driveplikta. Denne medlemen er usamd i ein landbrukspolitikk som går i retning av industrielt landbruk.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til partiets avvisende holdning til den restriktive lovgivning som regulerer bruken av landbrukseiendommer. Med det omfang og den praktisering dagens lovgivning har fått, representerer den en alvorlig trussel mot den enkeltes rett til fritt å eie og råde over egen eiendom.

Dette medlem ønsker å avvikle restriksjoner på salg av jordbruks- og skogbrukseiendommer, oppheve statens forkjøpsrett samt fjerne nåværende bestemmelser vedrørende konsesjonsplikt. Videre godtar Fremskrittspartiet ekspropriasjon kun i helt spesielle tilfeller, og da med høy erstatning til den private eiendomsbesitter.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve statens forkjøpsrett for landbrukseiendommer. »

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å avvikle restriksjoner på salg av jordbruks- og skogbrukseiendommer.

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å fjerne nåværende bestemmelser vedrørende bo- og driveplikt. »

2.5.2 Avgiftspolitikken

Medlemene frå Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti viser til at Noreg er av dei landa i verda som har størst offentleg avgiftslegging på mat. Det er derfor urimeleg at Regjeringa gjer framlegg om å auke moms på mjølk og kjøtvarer.

Målet for stortingsfleirtalet, Arbeiderpartiet, Høgre og Framstegspartiet har vore å få ned matprisen til det nivået som andre land har, og som vi kan samanlikne oss med. Dette fell ikkje på nokon måte saman med å ta bort momskompensasjonen for meirverdiavgift på matvarer og dermed gjera maten dyrare.

Tida burde nå ha vore inne til at også Noreg innfører gradert meirverdiavgift med lågare satsar på matvarer, slik alle land i Europa bortsett frå Danmark har gjort. Dette kunne ha vore med på å gjera at matproduksjonen i Noreg betre rusta overfor internasjonal konkurranse og import av mat, også på pris. Det verkar underleg at stortingsfleirtalet Arbeiderpartiet og Høgre prioriterer billigare mat og reduserer produsentprisane, samstundes som same fleirtal aukar matmomsen opp til 23 %.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet, understreker at for alle næringer som er utsatt for internasjonal konkurranse vil særnorske avgifter svekke norsk konkurranseevne. Flertallet understreker videre at det er et mål å avgiftsharmonisere såvel priser som avgifter med våre naboland.

Disse medlemmer viser til at matvaremomsen i våre naboland er henholdsvis 25 % i Danmark, 22 % i Finland og 12 % i Sverige, jf. svar fra departementet v/statsråd Nils Totland av 7. juni 1996 på spørsmål fra komiteen i forbindelse med jordbruksoppgjøret. En generell moms på såvel matvarer som andre varer i Norge på 23 % er derved på nivå med våre naboland.

Disse medlemmer viser til at den momskompensasjonsordningen for enkelte utvalgte matvareslag som regjeringen foreslår å fjerne i revidert nasjonalbudsjett, har gitt 15 % moms på et begrenset utvalg matvarer. Ordningen har hatt den svakhet at den gir momsrabatt på visse matvaretyper fremfor andre, og at f.eks. norskprodusert fisk/fiskeprodukter har 23. % moms, mens kjøtt har hatt 15 %.

Disse medlemmer understreker at målet om norske matvarepriser ned mot nivået i våre naboland gjelder norske matvarer generelt - ikke bare et fåtall vareslag. Dette taler for å likebehandle ulike matvareprodukter.

Disse medlemmer er oppmerksom på at Sverige har lavere matvaremoms enn våre naboland Danmark og Finland, og at det er problemer med handelslekkasje langs svenskegrensen. Disse medlemmer peker imidlertid på at matvarer ikke først og fremst er direkte årsak til denne grensehandelen, men at betydelig lavere svenske avgifter på tobakk, alkohol, bensin - såkalte « lokkevarer » - er årsaken til mye av handelslekkasjen.

Disse medlemmer peker derfor på at en politikk for å redusere særnorske høye avgifter på « lokkevarene » vil ha stor betydning for å redusere handelslekkasjen også når det gjelder matvarer.

Disse medlemmer peker på at de har stemt i mot den generelle momsøkningen fra 20 til 23 % som regjeringen med støtte i Stortinget har vedtatt denne perioden, og at arbeidet med å bremse/redusere generelle momsøkninger som rammer forbrukerne har stor prioritet for disse partiene.

Disse medlemmer understreker at landbruket som alle andre virksomheter er tjent med en effektiv offentlig sektor og lavere skatter og avgifter. Disse medlemmer viser til at en fjerning av investeringsavgiften og kunstgjødselavgiften og dermed kostnadsbesparelser for jordbruket er like viktig som økte overføringer for å kompensere for særnorske skatter og avgifter.

Disse medlemmer peker på respektive forslag i våre alternative statsbudsjett om kutt i investeringsavgiften og med mål om å fjerne den helt, vil innebære en årlig kostnadsbesparing for landbruket på 100 mill. kroner. Videre vil en fjerning av kunstgjødselavgiften gi kostnadsbesparelser på 165 mill. kroner.

Disse medlemmer vil i tillegg til rammene for årets jordbruksoppgjør, fremme konkrete forslag om avgiftslettelser for landbruket i nevnte størrelsesorden. Disse medlemmer vil i tilknytning til deres alternative statsbudsjett fremme forslag om kutt i investeringsavgiften. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen i tilknytning til fremleggelsen av statsbudsjettet for 1997 fremme forslag om avvikling av kunstgjødselavgiften. »

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen av Budsjett Innst. S. nr. IV der Sosialistisk Venstreparti går imot Regjeringens forslag om å fjerne momskompensasjon på enkelte matvarer. Dette medlem viser til at Regjeringens forslag alene fører til at utvalgte matvarer øker i pris til forbruker med tilsammen 1,1 mrd. kroner på årsbasis. Dette medlem mener derfor at Regjeringens argumentasjon om lavere matvarepriser ikke henger sammen med Regjeringens konkrete forslag i avgiftspolitikken.

Dette medlem mener det er nødvendig å legge om skatte- og avgiftspolitikken slik at det blir høyre skatt på miljøfarlige utslipp og miljøskadelig forbruk og lavere skatt på arbeidskraft. Dette medlem viser til at det var mandatet for Grønn Skattekommisjon og at verken Regjering eller Storting har behandlet kommisjonens innstilling ennå. Dette medlem mener det ikke er mulig å ha som et overordnet mål å avgiftsharmonisere såvel priser som avgifter med våre naboland hvis man samtidig skal ha høyere miljøpolitiske ambisjoner enn våre naboland og være et foregangsland i miljøpolitikken.

2.6 SPESIELLE UTFORDRINGER

2.6.1 Rovdyrproblemer

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er oppmerksom på at rovviltproblemene i enkelte områder er sterkt økende, og at det tidvis er et konfliktfylt forhold mellom næringen og rovdyrforvaltningen. Saue- og reindriftsnæringen fremholder bl.a. at verneinteressene bevisst tilslører de kostnadene rovdyrene koster samfunnet, og at sauebønder og reindriftssamer ikke lenger har rett til å verne om budskap og eiendom. Flertallet ber Regjeringen i større grad legge til rette for at næringsdrift gis en høyere prioritering enn i dag, og at verne- og miljøinteresser må avbalanseres mulighetene for tradisjonell næringsdrift med utgangspunkt i departementets vurderinger og forslag i proposisjonen (kap. 9.3.12).

Flertallet viser her til at det i proposisjonen er sagt at ved varig endring av beitebruken i kjerneområdene, ved flytting eller beiting, vil det kunne innvilges investeringsstøtte.

Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreka at Noreg i utmarka har ein stor ressurs for produksjon av mat på ein berekraftig måte. Det er viktig at moglegheita til å hauste utmarksressursane ikkje vert redusert. Forslaga i proposisjonen er ei markert innskrenking av utmarksbeite. Alle tiltak som hindrar beitebrukarane å nytte ut beitesesongen eller som går ut på å flytte sau til andre område, er ikkje aktuell politikk for desse medlemene.

Desse medlemene meiner at saueeigarane må takast med på råd når førebyggjande tiltak mot rovvilt skal planleggjast og setjast i verk.

Desse medlemene meiner at dagens rovdyrforvaltning ikkje tek godt nok omsyn til beitedyra. I enkelte område er tapa på beite for stort.

Desse medlemene meiner at påstanden i proposisjonen om at aukande sauetal er ei av årsakene til at sauetapet er stigande, kan tydast feil. Vi har også distrikt der sauetalet går ned og tapet opp.

Desse medlemene vil be om at retningslinene som seier at det ikkje skal gjevast tilskot til investeringar på sauebruk innanfor kjerneområda for rovvilt, må trekkjast attende.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmer følgjande framlegg:

« Stortinget ber Regjeringa endre reglane slik at det vert gjeve støtte til nyinvesteringar for saubruk som har beite i kjerneområda for rovvilt. »

Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet meiner forvaltninga av rovdyr må bli styrt ut frå dei politiske vedtaka som er gjort. I dag er den ikkje styrt ut i frå dei føresetnadene som låg til grunn da rovviltmeldinga vart behandla i Stortinget. Føresetnaden var at ein skulle ha ei forvaltning der beitedyr og rovdyr kunne leva side om side. I dag held beitedyra i enkelte områder på å verta pressa ut av beiteområda.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst.S.nr.182 (1991-1992), jf. St.meld. nr. 27 (1991-1992) Rovviltmeldinga.

2.6.2 Skrapesyke/dyrehelse

Komiteen er enig i at sykdommen scrapie må tas alvorlig, og støtter departementet i at det blir iverksatt tiltak for om mulig å få styring med sykdommen. For å nå dette målet må det ut fra premissene i proposisjonen gis kompensasjon til dem som får store inngrep i sitt driftsopplegg slik at disse får erstatning for økonomisk tap som følge av kampen mot skrapesyke.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener ordningen må innebære at det gis hjelp til å starte opp driften igjen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til den situasjon som oppsto ved at det i siste halvår i 1995 ble påvist flere tilfeller av salmonella-angrep i fjørfebesetninger. Den mest sannsynlige årsak synes å være at smitten har kommet med importert fôrkorn.

Disse medlemmer har merket seg at det i tråd med departementets bestemmelser er ulike regler for erstatning av de økonomiske tap som oppstår pga. salmonellasmitte. På faglig hold anser man invasive og ikke-invasive salmonellabakterier for like farlige. Allikevel er det kun invasive bakterietyper som gir grunnlag for erstatning etter statens regler.

Disse medlemmer ber derfor departementet vurdere om det er grunnlag for å endre reglene på dette punkt, idet det økonomiske tapet vil være det samme dersom smitte er forårsaket av en ikke-invasiv salmonella type. Dette skyldes at selv om det ikke gis pålegg om nedslakting er det forbudt å selge egg, kyllinger eller kjøtt fra en positiv ikke-invasiv besetning.

Disse medlemmer vil be om at landbruksdepartementet sammen med aktuelle aktører innenfor fjørfesektoren vurderer muligheten for etablering av slaktemuligheter for dyr smittet av ikke-invasive salmonella ved et særskilt anlegg innredet for dette.

2.6.3 Ren mat: Matsminke, matvaremerking, antibiotika, veksthormoner etc.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til Innst.S.nr.232 (1995-1996) om veksthormoner i mat:

« Flertallet viser til at bruken av vekstfremmende stoffer med hormonell effekt representerer ulik risiko for dyre- og/eller folkehelsen og understreker derfor betydningen av å ha et betryggende regelverk og en tilfredsstillende kontrollvirksomhet. Komiteen ber departementet følge nøye med i utviklingen fremover. »

Flertallet viser også til Innst.S.nr.210 (1995-1996) om forbud mot antibiotika i fôr m.v. Flertallet understreket at dette spørsmålet er håndtert på en god måte av norske myndigheter, men henstilte til Regjeringen å følge situasjonen og utviklingen nøye.

Flertallet viser videre til Dok.nr.8:80 (1995-1996) om merking av matvarer som er til behandling i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine respektive partiers merknader i Innst.S.nr.232 (1995-1996) om veksthormon i mat, Innst.S.nr.210 (1995-1996) om forbud mot bruk av antibiotika i dyrefôr og Innst.S.nr.185 til Dok.nr.8:69 (1995-1996) om matsminkedirektivene.

Disse medlemmer mener dagens situasjon viser at frihandel av matvarer ikke er en selvfølgelighet hvis vi skal ta hensyn til helsa for både mennesker og dyr. Det økte smittepresset mellom mennesker, mellom dyr og mellom mennesker og dyr betyr at vi må ta hensyn til dyrs tåleevne for antibiotika og vekstfremmende hormoner. Likeledes må Norge opprettholde og overholde sine strenge regler når det gjelder bruk av antibiotika og vekstfremmende hormoner. På dette området er det ikke akseptabelt å tilpasse seg EUs regelverk når det betyr en svekkelse av de norske reglene. Billig mat må ikke prioriteres på bekostning av Norges høye standard for ren, frisk mat, produsert uten farlige tilsetningsstoffer.

Disse medlemmer mener oppmerksomheten rundt bruken av antibiotika er til fellesskapets beste.

Disse medlemmer vil understreke at resistensproblemene må tas alvorlig i alle deler av matproduksjonen, og ikke bare i melkeproduksjonen. Departementets tiltak for å registrere det totale forbruk av antibiotika til husdyr er etter disse medlemmers mening et godt tiltak.

Disse medlemmer vil hevde at norske innstramninger i antibiotikabruk og økt kontroll av importerte matvarer må skje uavhengig av om dette står i fare for å virke handelshindrende. Norge må i første rekke ta ansvar for hva som skal tillates i norske produkter, for så å stille samme krav til hva som kan importeres og likedan stille samme krav til matvarer som eksporteres fra Norge. At Norge setter en standard for hva som tillates påvirker i neste omgang våre handelspartnere.

Disse medlemmer mener at lover, regler og kontroll av bruken av antibiotika i dag, må skjerpes.

Disse medlemmer ser det som veldig viktig at vekstfremmende stoffer med hormonell effekt blir forbudt. Regelverket må gjøres klart og tydelig, og landbrukspolitikken må stimulere til produksjonsmåter som ekskluderer vekstfremmende hormoner.

Disse medlemmer ser med stor bekymring på hvor lite kontroll det er av importerte kjøttvarer når det gjelder innhold av vekstfremmende hormoner.

Disse medlemmer mener det er all grunn til å legge « føre var »-prinsippet til grunn i spørsmålet om hormonbruk. Konsekvensene av bruk av vekstfremmende stoffer med hormoner er så langt ikke kartlagt, og det kan enda gå lang tid før konsekvensene er kartlagt. Det vi med sikkerhet kan si er at det er totalt økonomisk, moralsk og etisk uforsvarlig å nyttegjøre slike hormoner til matproduksjon.

Disse medlemmer mener det er et krav at matvarer merkes blant annet når det er brukt tilsettingsstoffer, hormoner, genmanipulering og antibiotika. Valg av dyrkingsmetode må også fremkomme av merkingen.

Disse medlemmer vil framheve retten forbrukerne har til å ha tilgang på mat som ikke inneholder rester av tilsetningsstoffer, deriblant antibiotika, og retten til å vite hvordan maten er produsert og hva den inneholder av tilsetningsstoffer og reststoffer.

Disse medlemmer mener forholdene må legges til rette for en matproduksjon der uheldige innsatsfaktorer ikke skal stimuleres. En intensiv produksjon med store enheter, høy dyretetthet og økt krav til produktivitet er faktorer som styrer oss i retning av et mer industrielt jordbruk. Etter disse medlemmers mening er det slike utviklingstrekk som virker uheldig inn på ønsket om å opprettholde bærekraftig landbruk.

Disse medlemmer understreker at kjøttkontrollen både ved grensene og på slakterier og av Statens Næringsmiddeltilsyn må styrkes, ikke bygges ned. Det er ikke tilstrekkelig å bare sjekke for salmonella. Norske myndigheter må arbeide aktivt for å oppnå en felles internasjonal enighet om å redusere bruken av antibiotika og vekstfremmende hormoner.

2.6.4 Økologisk jordbruk

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at tilskuddet til økologisk drift økes betydelig og at det avsettes en egen kvote for produksjon av økologisk melk.

Flertallet er kjent med at det i dag importeres ikke ubetydelige mengder økologisk dyrket mat fordi norsk jordbruk ikke i tilstrekkelig grad har lagt om til økologisk drift. Så langt flertallet kjenner til er etterspørselen etter økologisk dyrkede matvarer økende, og dette er en utfordring for norsk landbruk. Økologisk produksjon og effektiv omsetning av disse produksjonene kan gi norsk landbruk nye markedsmuligheter som bør tas i bruk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, legger til grunn at økologisk melkeproduksjon skjer innenfor kvotesystemet.

Komiteens medlem fra Høyre og Fremskrittspartiet ser positivt på at aktører i landbruksnæringen utnytter markedsmulighetene for alternativ produksjon. Disse medlemmer mener forbrukerne må betale merkostnadene direkte i markedet.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til St.prp. nr. 8 (1992-1993) « Landbruk i utvikling » hvor det legges vekt på å se og utnytte markedsmuligheter for nye produkter med høy kvalitet. Økologisk Landbruk er en miljøvennlig driftsform som skaper produkter det er økende etterspørsel etter. Driftsformen vil derfor få betydning for inntekter og sysselsetting i landbruket på sikt og således spille en rolle i arbeidet med næringsutvikling.

I Landbruksdepartementets handlingsplan for videre utvikling av økologisk landbruk fra 1995 er det et mål at det skal omsettes og selges mest mulig av den økologiske landbruksproduksjonen under økologisk merking. Innen 1998 bør 85 % av produksjonen omsettes som økologisk. Videre skal forbrukernes etterspørsel etter økologisk produserte landbruksvarer dekkes.

Det er en økende etterspørsel etter økologiske produkter, og det er en betydelig mindre produksjon enn etterspørsel. Det er etter dette medlems mening meget viktig å styrke innsatsen overfor økologisk landbruk over hele landet. Dette ut fra miljøhensyn og den effekt produksjonen kan få for sysselsetting og inntekter på sikt. Det er særlig viktig at det stimuleres til økologisk produksjon i distriktene, for å unngå at det bare blir økologisk produksjon i de sentrale og markedsnære strøk.

For å oppnå målsettingene for økologisk jordbruk vil dette medlem foreslå en økning over post 77.06 med 100 mill. kroner

Dette medlem foreslår:

Kap. 1150	Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m.
	77.06 Tilskudd til økologisk jordbruk, økes med	kr	100.000.000

Forrige kapittel

Neste kapittel

Stortinget.no

2. Komiteens merknader

2.1 INNLEDNING

2.2 UTVIKLINGEN I PRIMÆRPRODUKSJONEN

2.3 UTVIKLINGEN I NÆRINGSMIDDELINDUSTRI OG FOREDLING

2.4 HOVEDTREKKENE I JORDBRUKSOPPGJØRET 1996

2.4.1 Jordbruksforhandlingenes rolle for inntektsutviklingen i landbruket

2.4.2 Jordbruksoppgjørets innhold

2.4.2.1 Melkesektoren

2.4.2.2 Kornproduksjonen

2.4.2.3 Frukt/grøntsektoren

2.4.2.4 Egg/fjørfebransjen

2.4.2.5 Kjøttbransjen

2.4.2.6 Birøkt

2.5 BOSETTINGSPOLITIKKEN - ET VARIERT NÆRINGSLIV I DISTRIKTENE TRYGGER JORDBRUKET

2.5.1 Jord-/konsesjonslovgivningen

2.5.2 Avgiftspolitikken

2.6 SPESIELLE UTFORDRINGER

2.6.1 Rovdyrproblemer

2.6.2 Skrapesyke/dyrehelse

2.6.3 Ren mat: Matsminke, matvaremerking, antibiotika, veksthormoner etc.

2.6.4 Økologisk jordbruk