5.1 Sammendrag

       Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) gjorde i 1990 en gjennomgang av materiale som belyser omfanget av sprøytemisbruk. Gjennomgangen konkluderte bl.a. med at den årlige tilveksten av nye sprøytemisbrukere økte tidlig på 1970-tallet, var forholdsvis stabil på slutten av 1970- og første halvdel av 1980-tallet, og gikk betydelig ned på slutten av 1980-tallet. Omkring halvparten av de 4-5.000 aktive sprøytemisbrukerne i Norge var, ifølge gjennomgangen fra 1990, bosatt i Oslo. Omkring 70 prosent var menn og 30 prosent kvinner.

       Det opplyses i meldingen at det pr. 31. desember 1995 var det meldt 367 HIV-positive stoffmisbrukere i Norge. Av disse var 219 menn og 148 kvinner. 55 prosent av tilfellene var meldt fra Oslo. Sprøytemisbrukere er også en høyrisikogruppe i forhold til leverinfeksjoner forårsaket av virus. Et stort antall misbrukere har psykiske lidelser i tillegg til misbruksproblemene.

       Det uttales at det er en bekymringsfull økning av antall dødsfall i gruppen av de tyngst problembelastede stoffmisbrukerne. Antallet dødsfall har økt år for år siden 1984. I 1995 var det ifølge Kriminalpolitisentralen 132 dødsfall, hvorav 79 i Oslo. Tallene for 1996 viser 104 dødsfall i Oslo.

       Det framholdes at avhengighetsskapende legemidler spiller en betydelig rolle i det typiske norske blandingsmisbruket. I tillegg til legers forskrivning til den enkelte misbruker er det også et betydelig illegalt marked basert på slik forskrivning. Det er også en rekke beslag av legemidler som kommer fra utlandet. Misbruket av avhengighetsskapende legemidler utgjør også et betydelig trafikksikkerhetsproblem. Norske myndigheter håndhever en, sett i internasjonal sammenheng, streng kontroll med omsetting og forskrivning av avhengighetsskapende legemidler. Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn vil likevel iverksette ytterligere tiltak for å forebygge og redusere misbruket av avhengighetsskapende legemidler. De nye tiltakene er:

       Det redegjøres i meldingen for et treårig forsøksprosjekt med metadonassistert behandling av 50 hardt belastede opiatavhengige misbrukere i Oslo som ble startet i august 1994. Det opplyses at av de 36 personene som i september 1996 var i aktiv metadonassistert behandling, var 26 i ordnet beskjeftigelse; 11 i hel- eller deltidsarbeid, 8 under opplæring og 5 i arbeidstrening. De fleste uten ordnet beskjeftigelse var uføretrygdede. Sett under ett viser erfaringene til nå at det er 10-20 prosent av pasientene det går dårlig med også i denne form for behandlingsopplegg, ca 30 prosent klarer seg middels bra, og ca 50-60 prosent klarer seg godt.

       Den nasjonale styringsgruppa for prosjektet har tilrådd overfor Sosial- og helsedepartementet at prosjektet etableres som et fast tiltak, at det utvides og at denne form for behandling gjøres tilgjengelig på landsbasis. Det anslås at det på landsbasis bør dimensjoneres for 200-250 pasienter, og det foreslås etablert et nasjonalt senter i Oslo som forutsettes å ha den overordnede oppfølgingen av pasienter bosatt i Oslo, forskningsmessige oppgaver og veiledningsfunksjoner i forhold til landet for øvrig.

       Sosial- og helsedepartementet er enig i styringsgruppas tilråding. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere orientering i forslaget til statsbudsjett for 1998.

       Om behandling uten eget samtykke uttales det bl.a. at bruk av formell tvang i behandlingen av rusmiddelmisbrukere i seg selv ikke løser noen problemer, og at erfaringer fra spesialiserte, lukkede tvangsinstitusjoner for voksne misbrukere i Sverige gjennomgående er dårlige. Det påpekes imidlertid også at bruk av sosialtjenestelovens tvangsbestemmelser kan være et viktig hjelpemiddel for å starte en motivasjons- og endringsprosess, og det er Sosial- og helsedepartementets oppfatning at disse bestemmelsene fram til nå er brukt for lite.

       I den grad tvangsvedtak er nødvendig i et behandlingsopplegg, er det primært reglene i lov om sosiale tjenester § 6-3 om samtykke til tilbakeholdelse som kommer til anvendelse. Siktemålet er å bearbeide kriser som oppstår, slik at behandlingen kan fortsette på frivillig grunnlag. I løpet av 1995 var det 58 innleggelser i institusjoner hvor det var inngått avtale om tilbakeholdelse etter denne bestemmelsen. Det uttales at erfaringene overveiende er gode.

       Vilkårene for å treffe vedtak om inntak uten eget samtykke etter sosialtjenestelovens § 6-2 er at noen utsetter sin fysiske og psykiske helse for alvorlig fare ved omfattende og vedvarende misbruk av rusmidler. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å omfatte de misbrukere som på det aktuelle tidspunktet er så nedkjørt at de vanskelig kan ta standpunkt til sitt behov for hjelp. Tvangen innebærer at misbrukeren kan holdes tilbake i institusjon mot sin vilje, herunder hentes tilbake etter rømming, men det gis ikke anledning til å tvangsbehandle i den forstand at vedkommende påtvinges medisinering eller tvangsmidler i den hensikt at de i seg selv skal virke behandlende. Til og med første halvår 1996 hadde fylkesnemndene truffet 39 vedtak om tilbakeholdelse etter sosialtjenestelovens § 6-2.

       Sosialtjenesteloven § 6-2 a trådte i kraft 1. januar 1996 og gjelder tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere. Det kan treffes vedtak i fylkesnemnda etter denne bestemmelsen dersom en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og frivillige hjelpetiltak ikke er tilstrekkelige. Hovedbegrunnelsen bak bestemmelsen er hensynet til barnet. Fram til 31. juni 1996 ble det truffet 3 vedtak om innleggelse uten eget samtykke etter § 6-2 a. I tillegg har det vært fremmet 9 saker om godkjenning av midlertidige vedtak (hastevedtak) etter § 6-2 a femte ledd. Departementet finner at det på bakgrunn av de forholdsvis få sakene om tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere er for tidlig å si om bestemmelsen har fungert etter intensjonen. Departementet vil ta initiativ til en vurdering/evaluering av bestemmelsen når det finnes tilstrekkelig grunnlag for det.

       Det vises til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen ba Regjeringen medvirke til at lovbestemmelsene vedrørende tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere kan fungere slik at Stortingets intensjoner med loven blir ivaretatt. Det uttales at selv om det ikke var forventet noen omfattende bruk av sosialtjenestelovens tvangshjemler, tyder erfaringene på at det fremmes færre saker enn det er grunnlag for. Som mulige årsaker til dette nevnes at det kan ligge hindringer i lovverket eller i saksbehandlingsprosessen, eller at det er holdninger i behandlingsapparatet og i sosialtjenesten som gjør at det fremmes få saker.

       Etter departementets vurdering åpner § 6-3 for gode samhandlingsmuligheter mellom misbrukeren og institusjonen i og med at tilbakeholdelsen er et resultat av et ønske fra den enkelte. Enkelte erfaringer kan tyde på at det hersker en del usikkerhet om bestemmelsen, både når det gjelder utøvelsen av tilbakeholdsretten, herunder politiets rolle, og vilkårene for å inngå en gyldig avtale. Departementet vil redegjøre nærmere for dette i rundskriv.

       Departementet mener det er behov for å få mer kunnskap om bruken av tvang overfor rusmiddelmisbrukere da det er såpass uklare og delvis sprikende oppfatninger av disse virkemidlenes berettigelse. Departementet vil derfor ta initiativ til en foreløpig utredning av tvangsbestemmelsene, hvor det bl.a. ønskes en redegjørelse av hvem som tvangsinnlegges, hvor lenge oppholdet varte og hvordan den videre utviklingen har vært for disse personene.

       Departementet har siden lovens ikrafttredelse fått kjennskap til enkelte saker hvor pårørende forgjeves har forsøkt å få sosialtjenesten til å sette i gang en tvangssak. Det synes som om det er en forholdsvis utbredt erfaring at pårørende har liten mulighet til å påvirke sosialkontoret til å vurdere å fremme tvangssak. Det finnes også eksempler på at sosialtjenesten av overbevisningsgrunner ikke ønsker å benytte tvangsbestemmelsene. Etter departementets vurdering er dette en uholdbar begrunnelse.

       Sosial- og helsedepartementet vil:

       Det vises til at i St.meld. nr. 69 (1991-1992) Tiltak for rusmiddelmisbrukere ble gravide misbrukere og barn av misbrukere framhevet som spesielle innsatsområder. Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet satte i 1994 i verk en egen tiltaksplan på området. Disse departementene vil i løpet av 1997 evaluere resultatene av tiltaksplanen og orientere Stortinget i forslaget til statsbudsjett for 1998.

       Det påpekes i meldingen at politiet og tiltaksapparatet for stoffmisbrukere i flere år har registrert et økende problem knyttet til misbruk av narkotiske stoffer blant personer med innvandrerbakgrunn. Det uttales at selv om undersøkelser viser at andelen unge med innvandrerbakgrunn som har brukt ulike narkotiske stoffer, er lavere enn blant nordmenn, er det grunn til bekymring over utviklingen.

       Sosial- og helsedepartementet vil:

       Det uttales at for mange innsatte med rusmiddelproblemer vil soningsprogrammene som kriminalomsorgen har etablert, være ledd i en langsiktig soningsplan der den innsattes positive ressurser og muligheter er fokusert. Til grunn for etableringen av soningsprogrammer og soningsplaner ligger erkjennelsen av at systematisk tverrsektorielt samarbeid om gjennomføringen av fengselsoppholdet kan gi positive effekter. Det er etablert egne avdelinger som har særskilt kompetanse i oppfølging av rusmiddelmisbrukere, og bedrede rutiner for overføring til og opphold i behandlingsinstitusjon i medhold av fengselslovens § 12. I et samarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet, Justisdepartementet, Oslo kommune og Tyrilistiftelsen er det utviklet et eget rehabiliteringsprosjekt for rusmiddelmisbrukere i Oslo kretsfengsel (« Stifinner'n »). Den forskningsmessige evalueringen av prosjektet, gjort av SIFA, viser oppmuntrende resultater. Andre samarbeidsprosjekter mellom de to departementene er igangsatt for kvinner i Bredtveit fengsel og sikringsanstalt og ved Hassel kretsfengsel. Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet vil fortsette samarbeidet om tiltak for innsatte med rusmiddelproblemer.

       Det framholdes at selv om målet er rusfrihet, vil det forekomme situasjoner der misbrukeren ikke ønsker å komme seg ut av misbruket, og i disse tilfellene må hjelpeapparatet bidra med skadereduserende og stabiliserende tiltak. Eksempler på skadereduserende tiltak er informasjon til misbrukere for å forebygge overdoser, og utdeling av rene sprøyter og kanyler for å forebygge smitte og hindre spredning av leverbetennelser og HIV. Etter Sosial- og helsedepartementets vurdering har de målrettede informasjonstiltakene til sprøytemisbrukere om bl.a. rengjøring av sprøyter og « sikker sex » sammen med tilgjengeligheten av rene sprøyter og kanyler vært effektive virkemidler i arbeidet med å redusere spredningen av HIV i misbrukergruppene og derfra videre i den øvrige befolkningen. Departementet har iverksatt en egen handlingsplan mot HIV/AIDS, der narkotikamisbrukere inngår som en av de viktigste målgruppene.

       Sosial- og helsedepartementet har fra og med 1992 gitt ekstraordinære tilskudd til tiltak for de tyngst belastede rusmiddelmisbrukerne i en del større bykommuner. Bakgrunnen var den foruroligende økningen av overdosedødsfallene i Oslo i 1991, som gjorde det nødvendig å sette inn ekstraordinære tiltak. Tiltakene ble siden utvidet til Bergen og Kristiansand, og fra 1995 også til Tromsø, Trondheim og Drammen. Det uttales at erfaringene med tiltakene til nå gjennomgående er gode. Det er Sosial- og helsedepartementets syn at kommunene i sitt rusmiddelpolitiske planarbeid bør gjøre en vurdering av behovet og inkludere tiltak for målgruppen.

       Det redegjøres i meldingen for finansieringsansvaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere som i utgangspunktet følger ansvaret for etablering og drift av tiltakene. Etter lov om sosiale tjenester er det likevel etablert en ordning med kommunal delbetaling for fylkeskommunale døgntiltak. Kommunene har også adgang til å kreve vederlag hos betalingsdyktige klienter for en del av de tjenester de mottar.

       Det framholdes at intensjonen med innføring av lik kommunal delbetaling ved alle typer institusjoner for rusmiddelmisbrukere først og fremst var å gjøre valg av plassering mellom ulike typer behandlingsinstitusjoner uavhengig av pris. Et annet element var forenkling av betalingsordningen. I en evalueringsundersøkelse har man ikke kunnet påvise noen effekt av den kommunale delbetalingen verken når det gjelder kommunenes etterspørsel etter institusjonsplasser, valget mellom institusjoner eller utvikling av alternative tiltak. Det uttales at uten kommunal delbetaling vil fylkeskommunen alene kunne bestemme inntaket, evt. delegere denne avgjørelsen til institusjonen. Slik det er i dag, må rusmiddelmisbrukere med behov for hjelpetiltak henvende seg til sosialtjenesten, som etter sosialtjenesteloven skal vurdere alternative tiltak til institusjon før evt. vedtak om opphold i institusjon fattes. Evaluereingsundersøkelsen tyder på at den nye lovbestemmelsen har hatt en viss betydning for utviklingen av kommunale tiltak. Ordningen med kommunal delbetaling bidrar i noen grad til å sikre at det blir foretatt en slik vurdering, da det vil være nødvendig med et kommunalt vedtak fattet av sosialtjenesten.

       Departementet vil gjennom et eget program for styrking av førstelinjetjenesten stimulere de større kommunene til spesialisering av sosialtjenestene for rusmiddelmisbrukere og mindre kommuner til å etablere interkommunale samarbeidsordninger om utnytting av spesialkompetanse. Departementet legger stor vekt på at det utvikles et nært og fleksibelt samarbeid mellom kommunene og fylkeskommunene om tiltakene for rusmiddelmisbrukere. Sosial- og helsedepartementet vil på det nåværende tidspunkt ikke foreslå endringer i finansieringsordningene.

       Det understrekes i meldingen at det er viktig å stille spørsmål om hva samfunnet får igjen for de store kostnadene forbundet med behandling av rusmiddelmisbrukere, og følgelig om behandling nytter. Svarene er ifølge meldingen i stor grad avhengig av hvilke mål man setter for nytteverdien. Dersom man utelukkende aksepterer varig rusfrihet etter et enkeltstående behandlingsopplegg som nyttig resultat, vil svaret ofte være negativt. Dersom man i stedet velger å se behandling og veiene ut av misbruket som en langvarig prosess med et varierende antall tilbakefall underveis, er det enklere å svare bekreftende.

       Det vises til gjennomførte evalueringsundersøkelser, og følgende konklusjoner fra disse refereres:

       Det framholdes at Sosial- og helsedepartementet har fulgt opp konklusjonene i de nevnte rapportene. Det er i første rekke gjennom satsingen på de regionale kompetansesentrene at det er lagt til rette for systematisk arbeid med heving av den faglige kompetansen både i den kommunale helse- og sosialtjenesten og i fylkeskommunenes spesialisttjenester. Sentrene forutsettes også å knytte kontakter til universitets- og høgskolemiljøer med henblikk på et fleksibelt samarbeid om forsknings- og evalueringsoppgaver. Departementet har i tillegg satset på å etablere et Nasjonalt dokumentasjonssystem for tiltak for rusmiddelmisbrukere i Rusmiddeldirektoratets regi.

       Sosial- og helsedepartementets oppfatning er at det i årene som kommer bør legges stor vekt på bedre tilpassing av hjelpe- og behandlingsoppleggene til den enkelte misbrukerens individuelle situasjon og behov. Mer systematisk evaluering og dokumentasjon av behandlingsopplegg vil være et viktig hjelpemiddel for å stimulere en utvikling i denne retningen. Departementet vil understreke viktigheten av at kommunene og fylkeskommunene organiserer et tett samarbeid om behandlingen av rusmiddelmisbrukere, herunder de tyngst problembelastede misbrukerne. Departementet vil spesielt vektlegge behovet for kontrakt mellom den enkelte misbruker, sosialtjenesten og eventuelle fylkeskommunale tiltak om et mer forpliktende samarbeid over tid.

       Det understrekes at det vil være avgjørende for den videre utviklingen av tiltaksapparatet i årene som kommer at de kommunale tjenestene spiller en mer aktiv rolle både ved å gripe inn overfor misbrukskarrierer tidlig i utviklingen og ved å legge forholdene til rette for langsiktig oppfølging av misbrukere etter døgninstitusjonsbehandling. Det uttales at en helt nødvendig forutsetning for økt kvalitet og engasjement er å øke kunnskapene og kompetansen i tiltaksapparatet på alle nivåer. For å sikre kvaliteten på innholdet i behandlingen understrekes ønskeligheten av kontinuerlig skolering, oppbygging og vedlikehold av kompetanse for ansatte innen rusmiddelfeltet.

       Sosial- og helsedepartementet startet i samarbeid med fylkeskommunene, etableringen av regionale kompetansesentra for rusmiddelproblematikk i 1994. Det er nå etablert kompetansesentra i syv regioner. Hvert senter er tildelt ett eller flere spesialområder som innebærer et særlig ansvar for å bidra til nasjonal fagutvikling. Det uttales at kompetansesentrene synes å kunne bli en særdeles verdifull ressurs i den nasjonale utviklingen av tiltaksapparatet.

       Etter lov om sosiale tjenester m.v. skal fylkesmannen føre tilsyn med institusjoner for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere. Rapporter fra fylkesmennene viser at bare ett av fire lovpålagte tilsynsbesøk var gjennomført i 1993 og tre i 1995. Sosial- og helsedepartementet har i samarbeid med Barne- og familiedepartementet i 1996 satt i gang et utviklingsarbeid for å få erfaringer med bruk av internkontroll i barneverninstitusjoner og i institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Målet for utviklingsarbeidet er å etablere internkontrollsystemer i institusjonene, samt utvikle metoder som bidrar til å øke kvaliteten på fylkesmannens tilsynsarbeid.

       Det vises i meldingen til at det enkelte ganger er reist spørsmål om behovet for en egen godkjenningsordning for institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Det uttales at man bør gå ut fra at fylkeskommunen gjør en faglig vurdering av behandlingsinnholdet før en institusjon tas inn på plan eller før det kjøpes plasser utenom, og at å innføre en godkjenningsordning vil kunne svekke ansvaret som er lagt til fylkeskommunen. I tillegg til å satse på fylkesmennenes tilsyn, det nasjonale dokumentasjonssystemet, de regionale kompetansesentrene og økt evaluering av institusjoner for rusmiddelmisbrukere vil Sosial- og helsedepartementet utarbeide forskrifter som skal sikre kvaliteten i behandlings- og rehabiliteringstiltak. Det uttales at slike forskrifter kan bli et nyttig instrument for fylkesmennenes utøvelse av tilsynet og også for fylkeskommunenes vurdering av de enkelte institusjonene. Disse tiltakene vil etter departementets mening på sikt heve kvaliteten på de tjenester institusjonene yter og være en bedre vei å gå enn å innføre en statlig godkjenningsordning som vil bryte ned de ansvarslinjer som er bygget opp.

       Om forskning og kunnskapsutvikling uttales det bl.a. at det åpenbart er behov for mer pålitelige anslag for omfanget av det tunge misbruket. Det vises bl.a. til at forskningsprogrammet - Forebyggende narkotikaforskning - kom i gang ved NORAS (nå Norges forskningsråd) i 1986 og ble etterfulgt av Rusmiddelforskningsprogrammet som ble avsluttet i 1995. Evalueringen av forskningsprogrammet konkluderte med at programmet bør videreføres i perioden 1996-2000.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen mener det er svært urovekkende at så mange dør av overdoser hvert år.

       Komiteen vil fremheve de gode erfaringene man har fra metadonprosjektet i Oslo. Foreløpige evalueringer konkluderer med at frafallet har vært lite, og et stort antall av brukerne er ute i en arbeids- eller utdanningssituasjon. Det er ingen tvil om at dette prosjektet har gitt en del av de tyngste misbrukerne en betydelig økt livskvalitet og muligheter til å ha en verdig livssituasjon.

       Komiteen mener at forsøket viser at metadonbehandling er et godt tilbud til mange tunge rusmiddelmisbrukere som har vært misbrukere i mange år. Metadonbehandling er ikke en lettvint vei ut av et rusmiddelmisbruk, men det gir misbrukeren en mulighet til å få orden på tilværelsen slik at det er mulig å leve et mer verdig liv. Det er etter komiteens mening riktig at det stilles strenge krav til kriteriene for å kunne motta metadonbehandling, men komiteen vil samtidig understreke at reglene ikke må praktiseres så firkantet at det avskjærer mennesker som kunne ha nytte av behandlingen.

       Komiteen er kjent med at metadonprosjektet skal evalueres og mener det er riktig å gi signaler om hvordan kritriene oppfattes på et tidlig tidspunkt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener at kravet om å ha fylt 30 år kan være noe strengt om en har vært i en misbrukersituasjon fra svært ung alder.

       Komiteen mener på samme måte at kravet om at misbrukeren ikke skal ha noen uoppgjorte straffesaker, kan være et for strengt krav med kjennskap til hvor lang tid det kan ta å få behandlet en sak i rettssystemet. Komiteen vil understreke at praktiseringen av kravene til dem som er under behandling, må være like streng som i dag.

       Komiteen mener videre at der hvor en misbruker oppfyller kravene til behandling med metadon, så bør vedkommende få tilbud om behandling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ønsker derfor ikke at det skal settes et tak på hvor mange som kan motta behandlingen pr. år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er riktig med en utvidelse av tilbudet om metadon. Det skal fremdeles være strenge kriterier, og de som får tilbudet, skal oppfylle kriteriet om å være over 30 år. Prosjektleder Olof Blixt ved Metadonprosjektet i Oslo påpeker selv at metadon er et legemiddel som kan fungere for gamle, slitne misbrukere med lang « ruskarriere » bak seg. Det kan brukes for å gi disse et mer verdig liv. Blixt sier også klart at metadon ikke kan brukes forebyggende for unge. Dette gjøres i enkelte land i Europa, men anbefales ikke. Ut fra så klare signaler fra fagekspertene bør man ikke i denne omgang utvide antall som skal få tilbud, til over 300 personer. Man kan på et senere tidspunkt komme tilbake til en utvidelse etter at skikkelig evaluering er gjort. Vi skal huske at første gang metadonbehandling ble diskutert i Norge, var det ment brukt i forhold til hiv-positive misbrukere for å bedre deres livssituasjon.

       Komiteen vil peke på at en økning av dette tilbudet nå må ses gjort ut fra et ønske om skadereduksjon, hvor man bytter ut opiatmisbruk med et substitutt for å bedre livskvaliteten for tunge misbrukere. For å gi et godt tilbud må man også opprettholde den helhetlige tiltakspakke som metadonprosjektet i dag tilbyr brukerne. Det må gis boligtilbud i rusfritt miljø, samt mulighet for arbeid/utdannning.

       Komiteen mener også at et nasjonalt kompetansesenter, som skal avgjøre om brukere er kvalifiserte for metadonbehandling, må tilføres midler på en slik måte at kommunal økonomi ikke stanser mulighet for tilbud. Metadonbehandlingsmulighet må ikke gjøres avhengig av bostedskommune.

       Komiteen mener at prosjektet med metadonbehandling i Oslo kan vise til gode resultater, og ikke minst ser det ut til at å knytte behandlingen til å være i arbeid eller utdanning er svært viktig. Komiteen vil understreke at arbeid er viktig ikke minst for den enkelte, både sosialt og økonomisk. Komiteen vil poengtere at Arbeidsmarkedsetaten har et stort ansvar for å legge til rette slik at mennesker som ikke på egen hånd har lett for å skaffe seg arbeid, kan få hjelp. Dette gjelder ikke minst rusmiddelmisbrukere.

       Komiteen mener det er viktig at fengselsoppholdet blir en mulighet til å bli rusfri. I dag kan det synes som om det motsatte er tilfelle. Komiteen støtter de særskilte soningsprogrammene til kriminalomsorgen, og vil gi sin støtte til rehabiliteringsprosjektet i Oslo Kretsfengsel (« Stifinner'n »). Prosjektet kan vise til gode resultater. Det er viktig at tilsvarende prosjekter opprettes i andre fengsler og for kvinner.

       Komiteen viser til debatten som har vært om utdeling av sprøyter til narkomane som sitter i fengsel. Målet må være å gjøre narkomane stoffrie under fengselsoppholdet. Å dele ut sprøyter er en svært defensiv måte å møte problemet på.

       Komiteen mener det må rettes et kritisk blikk mot de behandlingstiltakene som blir gitt, og resultatene av dem. For mange rusmiddelmisbrukere går fra det ene behandlingsopplegget til det andre. Det styrker ikke selvbildet til misbrukeren, og det koster også samfunnet mye ressurser, både økonomisk og menneskelig. Det synes klart at ettervernstilbudene etter opphold i institusjon er for dårlige. Her gjør ikke kommunene en god nok jobb. Kommunene må sammen med behandlingsinstitusjonene sørge for at misbrukeren kommer i arbeid eller starter på en utdanning. Samtidig må det sørges for et tilbud om bolig og hjelp til å etablere et nytt sosialt nettverk.

       Komiteen støtter at det skal være en rekke ulike tilbud til denne gruppen, både offentlige og private. På samme tid mener komiteen at det bør legges stor vekt på en bedre tilpassing av hjelpe- og behandlingsoppleggene til den enkelte misbrukerens individuelle situasjon og behov. En systematisk evaluering av dokumentasjon av behandlingsopplegg vil være et viktig hjelpemiddel i denne forbindelse. Komiteen vil understreke behov for et tverrfaglig samarbeid i behandling av rusmiddelmisbrukere. Alle deler av det offentlig hjelpeapparatet må bistå rusmiddelmisbrukeren til å komme tilbake til en normal tilværelse.

       Komiteen mener det er nødvendig å se på den interne organiseringen og bruken av arbeidstida. For mye tid går i dag med til interne møter, kurs og konferanser i stedet for å være tilgjengelig for brukerne.

       Komiteen slutter seg til de tiltakene som Regjeringen skisserer for å sikre at institusjonene holder en høy faglig standard. Fylkesmennenes tilsyn, det nasjonale dokumentasjonssystem, de regionale kompetansesentrene og økt evaluering av institusjonene er med på å sikre at institusjonene oppnår forsvarlige resultater. Komiteen mener videre at det er viktig å innføre forskrifter som sikrer kvaliteten i behandlings- og rehabiliteringstiltakene.

       Erfaring viser at vi i Norge, som i andre vestlige land, ikke har klart å følge med i utviklingen i stoffmisbruket og i særlig grad har fagmiljøene ikke klart å følge opp endringen med nye rusmidler og nye misbrukergrupper. Komiteen støtter derfor satsingen på økt kompetanse. På samme tid vil komiteen understreke viktigheten av kompetanse til å se og følge utviklingen/forebygge nye trender i de ledende ungdomsmiljøene i den vestlige verden.

       Komiteen vil peke på at frivillige organisasjoner har utført en pionerinnsats i utbygging av institusjonstilbudet i rusmidelomsorgen. Det frivillige engasjementet har ofte vist nytenkning og kreativitet i valg av behandlingsopplegg. Den frivillige innsatsen må også i framtiden være et nyttig bidrag i rusmiddelomsorgen, og det er viktig å fortsette samarbeidet mellom organisasjonene og det offentlige.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at det er et bredt mangfold i tilbudene til rusmisbrukerne. Det er viktig at den enkelte misbruker kan finne tilbud som passer. De frivillige organisasjonene er med på å skape denne variasjonen og bredden i tilbudene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til de tilbudene som drives av livssynsorienterte organisasjoner og andre frivillige krefter. Det er av stor betydning å sikre disse virksomhetene økonomisk også i årene framover.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at det har vært vanskelig å skaffe en helhetlig oversikt over de behandlingstilbudene som finnes, og støtter derfor etableringen av et nasjonalt dokumentasjonssystem i regi av Rusmiddeldirektoratet. Register i forhold til behandlingsformer og evaluering må være anonymisert slik at personvernet ivaretas.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener det er viktig at finansieringsordningene ivaretar at ulike tilbud skal kunne brukes, og at det kan skreddersys tilbud for den enkelte misbruker. I dag gis det ikke refusjon for poliklinisk behandling i rusmiddelinstitusjonene, bare når behandling gis i psykiatriske poliklinikker. Dette gjør at rusmiddelinstitusjonene av økonomiske grunner ofte må tenke kurdøgn i forhold til behandling i stedet for hva den enkelte primært trenger. Rusmiddelinstitusjonene har som regel den kompetanse som trengs for å lage helhetlige opplegg for rusmiddelmisbrukerne, f.eks. gjennom dagtilbud, poliklinisk behandling, døgntilbud eller familiebehandling. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn det også må gis refusjon for poliklinisk behandling i rusmiddelinstitusjonene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at ingen kan tvinges til å bli rusfri. På samme tid mener flertallet at tvangsbehandling kan og bør brukes for å redde den som ikke kan ta ansvar for sitt eget liv og er i fare for å dø. Flertallet vil derfor be Regjeringen vurdere kriteriene for tvangsbehandling i sosialtjenesteloven og derigjennom gjøre det lettere å benytte tvang, også for en kortere periode enn det loven åpner for i dag.

       Flertallet ser det som positivt at meldinga legger opp til at tvangsbestemmelsene i sosialtjenesteloven skal benyttes mer aktivt enn tidligere. Ved å bruke tvang har man mulighet til å få den narkomane avrusa for derved å gjøre det mulig å gi han/henne motivasjon til behandling. Det er i tillegg viktig å vektlegge samarbeid med den narkomanes familie i større grad enn i dag. Tvangshjemmelen gjelder også for gravide narkomane av hensyn til barnet. Flertallet mener det er viktig å ruste opp behandlingsapparatet slik at tvangsbehandling for gravide rusmiddelmisbrukere i hele svangerskapet blir en reell mulighet. Flertallet er kjent med at det i dag er stor mangel på plasser for familier som venter barn, slik at mange narkomane gravide som ønsker det, ikke får nødvendig behandling og oppfølging. Flertallet viser til meldinga der det varsles at Regjeringen vil komme tilbake med en orientering om dette arbeidet i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 1998.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, går inn for at de tidsfrister som gjelder for tvangsvedtak i henhold til barnevernloven, også skal gjelde for tvangsvedtak i henhold til sosialtjenesteloven slik at vedtak må sendes fylkesnemnda innen to uker. Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendringer slik at de tidsfrister som gjelder tvangsvedtak i lov om barneverntjenester, også skal gjelde tvangsvedtak i henhold til lov om sosiale tjenester. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener man kan iverksette tvangstiltak overfor gravide rusmiddelmisbrukere. Det er viktig å ivareta både rusmiddelmisbrukeren og barnet, slik at man med tiltak gir mulighet for at mor selv skal få omsorg for barnet. Utgangspunktet for tvangstiltak må ikke være omsorgsovertakelse for adopsjon eller fosterhjem.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.180 (1995-1996) i forhold til bruk av tvang. Fri vilje er en forutsetning for gode resultater innen rusmiddelomsorgen. Hvis det i tillegg legges til rette for nok akkuttplasser/avrusningsplasser, mulighet for større bruk av gjesteplasser i andre fylker, samt gode tiltakspakker i forhold til ettervern, vil tvang i minimal grad være aktuelt. Slik det fungerer i dag, er tvang først og fremst et middel som gavner pårørende og ikke misbrukerne. Pårørende må ikke gis mulighet til å sette i gang tvangstiltak når misbrukerne er myndige og over 18 år. I spesielt alvorlige tilfeller kan misbrukers lege gis mulighet til å ta initiativ til tvangstiltak. Det må i så fall handle om situasjoner hvor det er snakk om « dobbeltdiagnose », f.eks. at man både er misbruker og har store psykiske problemer, eller av andre alvorlige helsemessige grunner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at en god behandling også må omfatte planmessig oppfølging og ettervern over tid, slik at den narkomane har mulighet til å bygge et nettverk og etablere seg i samfunnet igjen. Det er etter disse medlemmers mening på dette området det skorter mest i dag. Det vil derfor være nødvendig med en betydelig satsing på ettervern.

       Disse medlemmer er opptatt av at de som trenger hjelp, må få det når de er motivert. Disse medlemmer ønsker en oppbygging av akuttmottakene slik at de narkomane kan få hjelp umiddelbart når de ønsker det. I dag er det lang ventetid bare for å få time til samtale ved akuttmottakene.

       Disse medlemmer mener dagens finansieringsordninger, der både kommune og fylkeskommune har ansvar for finansieringen, kan være problematisk i forhold til å prioritere behandlingshjelp til rusmiddelmisbrukere. I dag blir ofte behandling forsinket fordi det tar svært lang tid før det er ferdig utredet hvem som skal betale for behandlingen, og hvor den skal foregå. Disse medlemmer mener at finansieringsordningene må vurderes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er av stor viktighet at det nå opprettes en offentlig godkjenningsordning for institusjoner. For å gjøre tilbudet best mulig for brukerne må man nå opprette en slik ordning. En evaluering av institusjonene er i gang, men det holder ikke å opprette et nasjonalt dokumentasjonssystem.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr behandling av rusmiddelmisbrukere. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil arbeide for at behandlingstilbudet bygges ut med særlig vekt på små behandlingskollektiv som gir aktiv omsorg og sosial læring. I sammenheng med dette må også ettervernet bygges ut. Behandlingstilbud må godkjennes av offentlige myndigheter, og følges opp med jevnlige kontroller. Det er viktig at familien blir hørt og tatt med på råd i behandlingsopplegget, slik at man unngår den kulturen som lenge har preget psykiatrien.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti flere ganger har fremmet forslag om offentlig godkjenning av behandlingsinstitusjonene. Disse medlemmer er ikke fornøyd med Regjeringens opplegg på dette området. Disse medlemmer mener at det i langt større grad enn i dag må foretas oppfølging og kvalitetskontroll av de ulike behandlingstilbudene.

       Disse medlemmer vil understreke at det for de mest langtkomne narkomane og for eldre blandingsmisbrukere må legges til rette for et verdig liv. De må få et bedre tilbud enn gata, få tak over hodet, varme og omsorg. Såkalte « lavterskeltilbud » som « Hjelp uten betingelser » i Oslo må bygges ut i tilstrekkelig grad over hele landet. I et velferdssamfunn kan det ikke godtas at omsorg for de hjemløse i sin helhet overlates til Frelsesarmeen og andre veldedige organisasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet kan ikke gi sin tilslutning til at det etableres et nasjonalt register over alkohol- og stoffmisbrukere i regi av Rusmiddeldirektoratet. Disse medlemmer mener at selv en alkohol- og rusmisbruker må ha krav på personlig rettssikkerhet, og stiller seg derfor svært tvilende til det register som her tenkes etablert.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har erfaring for at mennesker i tenårene - særlig piker - som har hatt et forbigående rusproblem i tenårene, på et senere tidspunkt - i forbindelse med inngåelse av ekteskap/samboerskap og graviditet - er kommet i barnevernets søkelys på bakgrunn av et tidligere kortere misbruk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener det burde være mulig å få gjort en evaluering av behandlingsresultatene ved de ulike tilbudene som i dag finnes, uten å gå til etablering av et nasjonalt register.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg glad for at departementet i meldingen legger opp til en videreføring av behandlingsprosjektet sentralt i Oslo-regionen, og med tilbud om behandling i regionene. Dette medlem viser til at Fremskrittspartiet så tidlig som i 1991 fremmet eget forslag om metadonbehandling i Norge. Forslaget den gangen (Dok.nr.8:09 (1991-1992)) bygget på erfaringer med tilsvarende behandlingsopplegg i Sverige, og som hadde meget strenge inntaksregler og kontrollrutiner under behandlingen. Dessverre bifalt ikke den daværende sosialkomité Fremskrittspartiets forslag, men kort tid etter ble det etablert et samarbeid mellom Oslo kommune og Sosialdepartementet, som etter relativt lang tid til slutt fikk etablert et forsøksprosjekt med metadon på Gaustad. Dette medlem viser til den foreløpige evalueringen av prosjektet på Gaustad som er omtalt i meldingen, og som så langt synes å ha gitt de forventede behandlingsresultater, og hvor den vesentligste effekt av behandlingen har vært en bedre og normalisert livskvalitet for flertallet av klientene.

       Meldingen legger opp til at prosjektet på Gaustad videreføres og videreutvikles som et fast tiltak i Oslo-regionen, og at metadonbehandling gjøres tilgjengelig på landsbasis. Dette medlem viser til at meldingen dimensjonerer et behov på ca 200-250 pasienter, noe dette medlem mener ikke er tilstrekkelig sett i forhold til det antall heroinmisbrukere en i dag har. I Fremskrittspartiets Dok.nr.8:09 (1996-1997)-forslag ble det antydet at en hadde 8.000-10.000 aktive heroinmisbrukere i 1990, og de fleste av disse har da naturlig nok fortsatt sitt heroinmisbruk frem til nå. Selv om økningen de siste 10 år av heroinnarkomane ikke har vært dramatisk, har det sannsynligvis kommet flere i tillegg.

       Dette medlem er enig med departementet i at man videreutvikler prosjektet på Gaustad som et nasjonalt senter fortrinnsvis beregnet på pasienter bosatt i Oslo-regionen, og at dette senteret utbygges som et kompetansesenter som gis forskningsoppgaver og veilednings- og kontrollfunksjoner i forhold til de øvrige tilbud som etableres på landsplanet. Dette medlem mener imidlertid at bortsett fra å sette tak på antall klienter ved hovedsenteret i Oslo, bør det ikke settes tak på tilbud om metadonbehandling for øvrig i landet. Tilbudet om metadonbehandling bør etter dette medlems mening i fremtiden være en del av den fylkeskommunale helsetjeneste innen psykiatrien. Tilbudet om metadonbehandling bør således etter dette medlems mening lovfestes som en av oppgavene for den fylkeskommunale psykiatriske helsetjeneste som en sentralsykehusfunksjon.

       Dette medlem finner at de någjeldende inntakskriteriene ved Gaustad-prosjektet vil være for stramme når en nå skal utvide behandlingstilbudet både sentralt i Oslo-regionen, og i landet for øvrig. Når det gjelder kriteriet som går på tidsavhengighet av misbruk på hele 10 år, og en aldersgrense for opptak på minimum 30 år, finner dette medlem disse kriteriene for bastante, som vil utelukke yngre misbrukere med kortere heroindebut for metadonbehandling. Dette medlem mener å vite av erfaring fra utlandet at motiveringen for behandling også mot rusfrihet, og resultatet av behandlingen generelt, vil være bedre ved å starte behandlingen i noe yngre alder, og med en kortere misbruksperiode. Dette medlem mener også at med de kriterier som i dag benyttes ved Gaustad, bærer behandlingsopplegget mer preg av et renovasjonsopplegg, idet misbrukeren på over 30 år, og med minst 10 års opiatavhengighet, er påført så store fysiske og mentale skader, at behandling med metadon med tanke på stoffrihet nærmest er en umulighet.

       Dette medlem har også sterke motforestillinger mot at det settes som betingelse for metadonbehandling at pasienten skal være avruset og stoffri en viss tid før behandling starter. Dette medlem mener at for de pasienter som fyller vilkårene ellers for metadonbehandling, bør behandlingsapparatet selv besørge nødvendig avrusning i dertil egnet institusjon, som en første del av behandlingen.

       Dette medlem er heller ikke enig i at ikke metadonbehandling kan påbegynnes før eventuelle straffesaker er oppgjort for den enkelte. Dette medlem er imidlertid enig i de eksklusjonskriteriene som i dag benyttes ved Gaustad, og mener at disse fortsatt bør gjøres gjeldende.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Det henstilles til Regjeringen å etablere et nasjonalt senter for behandling av heroinmisbrukere med metadon i Oslo-regionen for et antall på minimum 250 pasienter. »

       « Det henstilles til Regjeringen å eventuelt endre sykehusloven om det er nødvendig for å pålegge fylkeskommunene å ha et metadontilbud, fortrinnsvis etablert ved sentralsykehusenes psykiatriske avdeling. Sentralsykehusenes psykiatriske avdeling tillegges også ansvaret for det praktiske opplegg og kontroll med eventuell metadonbehandling til pasienter i primærkommunene. Kriteriene for behandling med metadon skal være de samme i fylkeskommunene som ved basissenteret i Oslo-regionen, og dette senteret skal også ha en pålagt veilednings- og kontrolltjeneste med metadonbehandlingen i landet for øvrig. »

       « Det henstilles til Regjeringen å lempe på inntakskriteriene for metadonbehandling idet aldersgrensen gjøres mer fleksibel, og å ikke gjøre misbrukstiden på 10 år absolutt, men overlate til fagmiljøene å vurdere alder og misbrukstid før opptak. »

       « Det henstilles til Regjeringen å pålegge behandlingsapparatet ansvaret for avrusning før metadonbehandling starter. »

       « Det henstilles til Regjeringen å foreta en faglig utredning om hvorvidt det er forsvarlig over en kort periode å tilby metadonbehandling for å kunne motivere den gravide kvinne til et frivillig behandlingsopplegg. Dette for å unngå tvangsbehandling av kvinnen inntil 9 måneder. »