Miljøverndepartementet syner til at føremålet med meldinga er å drøfte røynsler med bruken av plan- og bygningslova på bakgrunn av ti års praksis og å gjera lova betre i måten den vert praktisert. Den regionale planlegginga skal leggje til rette for effektiv utvikling og utbygging innanfor dei rammene som ei bærekraftig utvikling set. Det vert i meldinga lagt særleg vekt på at praktiseringa av plan- og bygningslova vert betra, og på tilpassing til ny kunnskap og nye behov. Vidare vert det fokusert på samhandlinga mellom dei folkevalde organa i kommunane og fylkeskommunane og dei regionale statsetatane, for å sikre heilskap og samanheng i gjennomføringa i planlegginga, slik at ein når måla på ein mest mogleg effektiv måte.

       Regjeringa legg til grunn at plan- og bygningslova i hovudsak fungerer etter føresetnaden, og lova sin hovudstruktur vil såleis ikkje bli endra. Det vert i meldinga likevel lagt opp til ein samla gjennomgang av lovverket med vekt på følgjande hovudpunkt:

       Departementet syner til at Stortinget ved handsaminga av plan- og bygningslova i 1985 (jf. Ot.prp. nr. 56 (1984-1985) ) streka under at det bør leggjast fram for Stortinget ei melding ein gong i løpet av kvar stortingsperiode om dei retningslinene som er fastsette og om planleggingsverksemda med heimel i lova. Den føre meldinga vart lagt fram våren 1993.

       Som vedlegg til meldinga følgjer orienteringar om:

Komiteen sine merknader

       Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Gunnar Breimo, Grete Faremo, Kjell Terje Fevåg, Aud Gaundal, Gunn Karin Gjul og Bent Hegna, frå Senterpartiet, leiaren Ragnhild Queseth Haarstad, Odd Roger Enoksen og Håkon Giil, frå Høgre, Gunnar Fatland og Eva R Finstad, frå Sosialistisk Venstreparti, Paul Chaffey, frå Kristeleg Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson og representanten Oscar D Hillgaar, stør meldinga sin hovudkonklusjon at dei delane av plan og bygningslova som regulerer planlegginga og arealpolitikken i hovudsak fungerer i samsvar med føresetnadene. Komiteen er likeins samd med Regjeringa når det vert lagt til grunn at lovverket i større grad bør sikre deltakinga i prosessane, gjere dei enklare og meir effektive og at det er trong for å fastsetje og konkretisere måla for nokre prioriterte område, sikre ny kunnskap i planarbeidet og klårgjere trongen for endringar i lys av framtida sine behov.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, har merka seg at Regjeringa i meldinga legg sterkare vekt på behovet for ei berekraftig utvikling og eit sterkare jordvern. Vidare har fleirtalet merka seg at Noreg nesten ikkje har areal i reserve som er eigna til matkornproduksjon og boniteten vil stå heilt sentral ved avveging av arealbruken til ulike føremål. Fleirtalet er samd i dette og i at den viktigaste trugselen mot biologisk mangfald i Noreg er summen av dei mange menneskelege inngrepa som påverkar, reduserer og splittar opp areala. Dermed vert leveområda for mange former for liv øydelagde og forstyrra. Fleirtalet er òg samd i at det er av avgjerande verdi å bremse ei slik oppstykking og øydelegging av leveområda.

       Fleirtalet har vidare merka seg at om lag 13 % av fastlandsarealet i Noreg vil vere verna når samtlege vedtekne verneplanar er gjennomførde. Fleirtalet er samd i at det vert ei sentral oppgåve å sikre det biologiske mangfaldet gjennom ei langsiktig forvalting av dei delane av arealet som ikkje vert omfatta av verneområda og at dette m.a. må skje ved bruk av plan- og bygningslova.

       Fleirtalet er vidare samd i den vektlegging Regjeringa gjer med omsyn til medverknad i planprosessane og at deltaking og samarbeid lokalt er nykkelen til å finne balansen mellom næringsaktivitet, vern og kompenserande tiltak, slik at ein oppnår heilskaplege samfunnsløysingar. Fleirtalet ser dette som viktig mellom anna for å nå målet om å bruke mindre ressursar til klagehandsaming m.v. og meir til konstruktiv medverknad og konfliktavklåring i planprosessen.

Generelle merknader fra Høyre og medlemmet Hillgaar

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar har merket seg at departementet legger til grunn at plan- og bygningsloven stort sett fungerer etter hensikten og at lovens hovedstruktur ikke foreslås endret.

       Disse medlemmer vil vise til at lokal- og regional planlegging, særlig knyttet til arealbruk, i noen tilfeller kan virke avklarende og konfliktdempende i forhold til ulike brukerinteresser. Dette fordrer imidlertid at selve planprosessene legges opp slik at planavklaringene blir reelle i den forstand at hensynet til grunnleggende eiendomsrettslige prinsipper, erstatningsrettslige prinsipper, ulike nærings- og brukerinteresser, friluftsliv og miljøinteresser blir håndtert slik at involverte parter og interesser får et eierskap til planproduktet. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot alle forsøk på for stor grad av ensrettede planprinsipper og målsettinger i et langstrakt land som vårt, hvor nettopp mangfold og ulike naturgitte livsforutsetninger er et markant særpreg. Oversiktsplanlegging er først og fremst et instrument for politikere og myndigheter, som først og fremst skal gjøre det lettere å treffe offentlige infrastrukturbestemmelser ut fra mulige utviklingstrekk og målsettinger. Planene må likevel hele tiden kunne endres i takt med utviklingstrekk utenfor politikken. Planleggingens fremste nytte ligger i at den er en veiledning om mulige konsekvenser av ulike utviklingstrekk. Disse medlemmer ser det derfor som viktig at planvedtakene og praktiseringen av plan- og bygningsloven får innebygget tilstrekkelig fleksibilitet, tilpasset lokale myndigheters behov for dette og tilpasset lokale forskjeller. F.eks. må eventuelle behov for innskjerping i dispensasjonspraksis og dispensasjonsadgang knyttet opp mot spesielle Oslofjord eller andre storby-relaterte problemstillinger, ikke generaliseres og føre til utilsiktede innskjerpinger i områder hvor behovene snarere peker i retning av behov for økt fleksibilitet og flere dispensasjoner.

       Disse medlemmer er enig i meldingens prioritering av områder som skal tillegges økt vekt i det regionale planarbeidet. Men av hensyn til fleksibilitet og praktisk tilnærming til slike prioriteringsendringer, må endringene forutsetningsvis skje gradvis og som en del av den ordinære rulleringen av aktuelle planer. Disse medlemmer vil også peke på at i et så planregulert samfunn som vårt må hensynet til eventuelle negative og kreativitetsdempende virkninger av planvedtak tillegges tilstrekkelig vekt, slik at opprioritering av nye behov tilsvarende fører til nedprioritering av gårsdagens behov. Disse medlemmer er derfor på et generelt grunnlag enig i de fleste formulerte mål for eventuelle justeringer i plan- og bygningsloven. Effektivisering, fleksibilitet og forenkling, lov- og virkemiddelsamordning, forslag om at planvedtak kan utvides til samtidig å virke som konsesjon etc. er målsettinger som disse medlemmer i all hovedsak kan slutte seg til. Disse medlemmer må likevel dessverre konstatere at bl.a. nevnte målsettinger har små muligheter for å bli til realiteter når man sammenholder disse med meldingens uttallige innebygde målkonflikter. Disse medlemmer mener derfor at man i praksis må foreta klarere valg mellom de konkrete « hverdags »-problemstillingene på den ene side og den mer skrivebordbaserte tro på offentlig detaljplanlegging og styring på den annen side. Disse medlemmer mener at en av utfordringene knyttet til plan- og bygningsloven som styringsverktøy bl.a. er å redusere og ikke øke konflikter. Å redusere tidsbruk og kostnader gjennom forenklinger er derfor viktig. Disse medlemmer er likevel enig i at det bl.a. kan være behov for å ta sterkere miljøhensyn på noen områder, men dette behøver ikke å stå i motsetning til hovedlinjen om at forenkling og deregulering må ha høyeste prioritet.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at planprosessene tilpasses de lokale forhold, og den enkelte innbyggers behov og ønsker. Det innebærer bl.a. at det fortsatt skal være mulig med spredt boligbygging, også uten at det først skal stilles krav om maksimal fortetting i byområder og tettsteder. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til de transport- og miljørelaterte begrunnelser som er anført i meldingen til fordel for fortetningsprosjekter i eksisterende by- og tettbygde strøk. Disse medlemmer har merket seg at det i forbindelse med behandlingen av forrige melding om regional planlegging og arealpolitikk (St.meld. nr. 31 (1992-1993)) ble foretatt en vurdering av hvilke tiltak som i så måte gir mest miljøeffekt i form av reduserte utslipp. Konklusjonen var den gang at transportrelaterte utslipp lettest kan reduseres gjennom mer bensinbesparende kjøretøy, dernest gjennom en endret bosettingsstruktur i landet totalt sett, og først deretter gjennom fortettings- og reguleringstiltak innenfor hvert enkelt tettbygd strøk. Disse medlemmer vil understreke at begrensning av transportbruken først og fremst bør skje gjennom økonomiske stimuli som gir innbyggerne muligheter til å finne individuelle tilpassinger til strengere miljøkrav, fremfor direkte reguleringer.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse likevel peke på de problemstillinger som er knyttet til trafikkstøy og de klare økonomiske begrensninger som ligger i å innføre strengere støybegrensninger i tilknytning til eksisterende bo- og veitrafikkstruktur. Trafikkstøy er imidlertid en svært helseskadelig og plagsom forurensningskilde og det er derfor viktig at fremtidig planlegging av veisystemer og boområder skjer på en slik måte at denne type forurensning ikke øker. Gjeldende støyforskrifter er et kompromiss mellom et ønske om å dempe trafikkstøyproblemene kraftig og realistiske muligheter til å nå ideelle mål. Planlegging av nye bo- og trafikksystemer er ikke underlagt de samme begrensninger, og fremtidig planlegging bør derfor kunne legge høyere ambisjoner for begrensninger i trafikkstøyen enn det de generelle retningslinjer tilsier.

       Disse medlemmer har merket seg at hensynet til jordvern er tillagt større og mer absolutt vekt i denne meldingen sammenlignet med meldingen for fire år siden. Disse medlemmer er i prinsippet enig i en sterk prioritering av jordvernet, bl.a. med de begrunnelser som fremgår av meldingen. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot den tradisjonelle « pendeleffekten » hvor man beveger seg fra ett - til et annet ytterpunkt når det gjelder å praktisere en jordvernpolitikk. Oppfatningen av hvor sterkt jordvernet skal prioriteres i forhold til andre viktige hensyn skifter fort over tid bl.a. avhengig av spesielle hendinger internasjonalt knyttet bl.a. til tørke, flom og befolkningsprognoser. Myndighetenes rolle må være å føre en langsiktig, robust og forutsigbar jordvernpolitikk som skjærer gjennom kortsiktige øyeblikksbilleder. Disse medlemmer mener derfor at det innenfor en generelt streng jordvernpolitikk fortsatt må være rom for fornuftige tilpasninger som bl.a. tar hensyn til en rimelig rasjonell by- og tettstedsutvikling.

       Disse medlemmer vil peke på de åpenbare konflikter som ligger i en omfattende og nokså detaljert offentlig arealplanlegging på den ene side og grunnleggende eiendomsrettslige prinsipper på den annen side. Disse medlemmer mener i den forbindelse at i den grad planvedtak innskrenker råderetten over egen eiendom, skal slike inngrep utløse erstatningsansvar etter hovedprinsippet om full erstatning. Den private eiendomsretten er et av det norske samfunns mest grunnfestede pilarer som gjennom hele etterkrigstiden er blitt utsatt for en bit for bit politikk hvor utviklingen klart går i retning av å undergrave så vel eiendomsrett som erstatningsrett og -plikt. Disse medlemmer ser det derfor som særdeles viktig at reell eiendomsrett blir styrket, og ser for øvrig klare forbindelser mellom reell eiendomsrett og et aktivt og personlig forvalteransvar.

       Disse medlemmer har merket seg at det i meldingen er lagt stor vekt på at planprosessene og praktiseringen av planvedtak skal tilgodese næringslivets behov. Disse medlemmer er positive til denne grunnforutsetning, men vil minne om at de viktigste rammebetingelser i så måte blir lagt gjennom bruken av andre politiske verktøy. Skatte- og avgiftspolitikk, avbyråkratisering og forenklinger, færre skjema, mindre detaljstyring, arbeidsmiljølov, forbedret delingsmodell etc. er eksempler på forhold hvor Regjeringen dessverre ikke fører en tilstrekkelig næringsinnrettet politikk.