Brev fra Miljøverndepartementet v/ statsråden til energi- og miljøkomiteen, datert 14. mai 1997.

       Jeg viser til Energi- og miljøkomiteens henvendelse av 10. april 1997 vedrørende Dok.nr.8:57 (1996-1997) som er til behandling i komiteen. Det framgår av henvendelsen at komiteen ønsker en vurdering av lovendringsforslaget så fort som mulig.

       Dagens kulturminnelov ivaretar i stor grad de hensyn som er nødvendig for å kunne føre en forsvarlig fredningspolitikk innen kulturminnevernet. Erfaringene med regelverket tilsier imidlertid at det er behov for enkelte endringer i loven. På denne bakgrunn vil det i den forestående stortingsmeldingen om « Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling » bli lansert enkelte mindre endringsforslag knyttet til lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner. Disse endringsforslagene omfatter i utgangspunktet ikke det forslaget som nå er til behandling i komiteen. I arbeidet med oppfølgingen av nevnte stortingsmelding ser jeg det som formålstjenlig at alle endringsforslag knyttet til kulturminneloven vurderes samlet, og at det avsettes tilstrekkelig tid og ressurser til å utrede og vurdere forslagene. På denne bakgrunn foreslår jeg at forslaget vurderes sammen med de øvrige endringsforslagene. Utover dette har jeg følgende kommentarer til det forslaget komiteen nå har til behandling.

       Jeg er kjent med salget av stavkirkeportalene fra Tuddal i Telemark, og er enig med forslagsstillerne i at det aktualiserer behovet for en gjennomgang av dagens regelverk for å vurdere om reglene gir tilstrekkelig vern av løse kulturminner.

       Kulturminneloven hjemler i dag ingen adgang om forkjøpsrett/ekspropriasjon for det offentlige til løse kulturminner i privat eie. Etter kulturminneloven § 12, jf. § 13 første ledd første punktum, er det imidlertid forbudt å skade løse kulturminner. Dette omfatter ting fra før 1587, mynter fra før 1650 og løse samiske kulturminner eldre enn 100 år. Når særlige grunner foreligger kan slik gjenstander anses som løse kulturminner uten hensyn til alder. Videre gir § 13 første ledd annet punktum vedkommende myndighet adgang til å granske løse kulturminner som nevnt i kml § 12 a-c, og sette i verk tiltak for å verne eller ta hånd om dem. Dette gjelder uavhengig av hvem som er eier. I den grad løse kulturminner oppbevares forsvarlig innebærer imidlertid kulturminneloven § 13 ingen rådighetsbegrensning.

       Videre omfattes løse kulturminner av utførselsforbudet i lovens § 23 med tilhørende forskrifter. Nevnes kan også at større løst inventar kan medtas i en vedtaksfredning etter kulturminneloven § 15.

       Jeg kjenner ikke til at det pr. i dag finnes en samlet oversikt over løse kulturminner i privat eie. Det er imidlertid neppe grunn til å anta at det i dag befinner seg betydelig antall løse kulturminner fra oldtid og middelalder på private hender, men deler av det material som finnes er utvilsomt av stor kulturhistorisk verdi. Dette er imidlertid forhold som etter mitt syn bør dokumenteres og vurderes nærmere.

       Videre kan jeg nevne at lovbestemmelser vedrørende forkjøpsrett i første rekke er knyttet til overdragelse av fast eiendom. Jeg viser til konsesjonslovgivningen, sameieloven og lov om løysingsrettar. Enkelte bestemmelser i disse lovene hjemler også forkjøpsrett for løsøre. Dette aktualiserer behovet for å få avklart berøringsflatene mot dette regelverket.