5.1 Samandrag

       Grunnlaget for ei god utvikling i distrikta blir lagt gjennom ein forsvarleg økonomisk politikk og ein distrikts- og næringspolitikk som fremmer eit lønsamt og vekstkraftig næringsliv i alle delar av landet innanfor rammene for ei berekraftig utvikling. Regjeringa vil framleis legge vekt på at distrikts- og næringspolitikken framstår som heilskapleg, med ei god samordning av verkemidla.

       Innsatsen for næringsutvikling i distrikta utgjer ein ekstrainnsats i forhold til den generelle næringspolitikken. Ein tilsvarande ekstrainnsats har vi også i område med einsidig næringsgrunnlag, gjennom omstillingsarbeidet. Med Noreg sin spesielle geografi vil likevel innsatsen i distrikta vere den viktigaste. På andre politikkområde blir også omsyna til distrikta lagt vekt på.

       Departementet viser til at det i andre land i Europa skjer ei utvikling der det regionale nivået blir viktigare. I EU har regionale styresmakter og representantar for nærings- og arbeidsliv i eit område stor innverknad på mål og strategiar i utviklingspolitikken. Dette gjeld i høve til korleis ein distrikts- og regionalpolitisk ekstrainnsats for næringsutvikling skal utformast, men og generelt i høve til annan politikk som er viktig for utviklinga i det einskilde området. I ei vidare utvikling av norsk distrikts- og regionalpolitikk, der regionane spelar ei viktigare rolle i utforminga av mål og strategiar, er det framfor alt fylkesnivået som blir den naturlege eininga å satse på.

       Samarbeid på tvers av fylkesgrensene må stimulerast der det fell naturleg i høve til funksjonelle arbeids- marknads- og serviceregionar. Den overordna strategien som Regjeringa vil leggje til grunn for bruken av dei distriktspolitiske verkemidla i åra som kjem, er å utvikle varige og lønsame arbeidsplassar og stimulere verdiskapinga basert på dei særskilde føresetnadene i kvar region. Denne hovudstrategien er delt opp i desse delstrategiane:

       Departementet peiker på at formålet med regionale utviklingsprogram er å få til ein meir effektiv politikk med meir forpliktande koplingar mellom planar forankra i utfordringane og vilkåra for kvar region, og bruk av verkemiddel. Mål og strategiar er formulerte på fylkesnivå, men i tråd med nasjonale mål i distrikts- og næringspolitikken.

       Regjeringa ønskjer eit meir heilskapleg regionalt utviklingsarbeid i fylka, der fleire verkemiddel etter kvart blir sett i samanheng. Regjeringa ønskjer å leggje opp til ein best mogleg samordning og forenkling av planprosessane.

       Dei regionale utviklingsprogramma vil ha form av årlege framlegg frå fylkeskommunen om korleis fylka vil bruke dei verkemidla som står til disposisjon til regionalpolitiske formål. Ut i frå eksisterande planar (fylkesplan, strategisk næringsplan) skal fylkeskommunane i samråd med dei aktuelle partane (nærings- og arbeidsliv, kommunar og statlege sektorstyresmakter) lage årlege program for korleis verkemidla konkret skal nyttast i fylket. I innhald vil programma ha mykje til felles med dei årlege rulleringane av handlingsprogramma til strategisk næringsplan. Ein oppnår ei forenkling ved at fleire planprosessar og budsjettrutinar kan slåast saman. Prosessen med regionale utviklingsprogram vil bli meir forpliktande for partane enn dei tidlegare prosessane.

       Fylkeskommunane skal i utarbeidinga av utviklingsprogramma samarbeide nært med regionale styresmakter, arbeids- og næringsliv. For å få ei god samordning mellom folkevalde og ulike statlege styremakter på fylkesnivå er det viktig at fylkesmannen tar aktivt del i arbeidet. For å sikre samsvar med nasjonale mål i distrikts- og næringspolitikken vert det lagt opp til sentral godkjenning av programma. Når det gjeld verkemiddelbruken innanfor fiskerisektoren har Regjeringa eit særskilt behov for overordna nasjonal styring. Ein legg derfor vekt på at dei regionale utviklingsprogramma ikkje kjem i konflikt med dei overordna fiskeripolitiske retningslinene. Kvart fjerde år skal det vere ein breiare gjennomgang av programma samordna med revisjonen av fylkesplanen.

       Slik Regjeringa ser det, er det nødvendig å gi fylkesnivået meir handlefridom til å formulere eigne utviklingsstrategiar. Ei satsing på regionale utviklingsprogram, gir fylkesnivået ein slik rett.

       Dei regionale utviklingsprogramma skal omfatte dei distriktspolitiske verkemidla som er retta mot bedriftsfinansiering og tilrettelegging. Ved godkjenninga av avtala mellom SND og Nord-Trøndelag fylkeskommune var det ein viktig føresetnad for Regjeringa at fylkesplan og strategisk næringsplan skal vere rettleiande for SND-kontoret si verksemd. Gjennom regionale utviklingsprogram vert dette sett i system. Gjennom programma vert den overordna strategien for næringsutviklingsarbeidet i fylket lagt. Avgjerd om bruk av bedriftsretta verkemiddel i den einskilde sak skal takast av SND-kontoret. Den overordna strategien å utvikle varige og lønsame arbeidsplassar og stimulere verdiskapinga basert på dei særskilde føresetnadene i kvar region skal leggast til grunn for dei regionale utviklingsprogramma i alle fylke.

       Regjeringa meiner at etableringa av fylkesvise SND-kontor er ei klar styrking av arbeidet med næringsutvikling på det regionale nivået. Fylkeskommunen og SND-kontoret utgjer saman eit sterkt miljø på fylkesnivå i arbeidet for kompetanseheving, omstilling og nyskaping i næringslivet.

       Gjennom etablering av SND-kontor vil også dei fylka som ikkje ligg innanfor det distriktspolitiske verkeområdet få større innverknad på statlege verkemiddelbruk. Også her skal dei fylkeskommunale planane legge føringar på bruken. Dette kan også her skje gjennom regionale utviklingsprogram, som igjen er basert på eksisterande fylkesplanar/strategiske næringsplanar.

       Departementet meiner at regionale utviklingsprogram kan gjere det mogeleg å sjå innsatsen i fleire sektorar i samanheng. Det er ikkje aktuelt å endre dagens budsjettmessige ansvarsdeling mellom sektorane, men sektorane har mykje å hente på å samarbeide betre. For å fremme slikt samarbeid vil Kommunal- og arbeidsdepartementet stille auka midlar til rådvelde for programma. Særleg viktig er dette i utkantfylka, og i desse fylka skal programmet innehalde ein eigen utkantstrategi. I eit slik programarbeid ligg og ein føresetnad om sterkare samhandling mellom ulike etatar og forvaltningsnivå. Betre samråd, samhandling og samordning på det regionale nivået, gir betre ressursutnytting og integrasjon mellom sektorane regionalt. Det legg i tillegg grunnlaget for betre samspel mellom sentrale, regionale og lokale styremakter.

       God og forpliktande deltaking frå regionale statsetatar er nødvendig dersom ein skal lukkast med ei omlegging som omtalt. Dette gjeld både fylkesmannen som statleg samordningsstyresmakt, og sektorstyresmakter som SND-kontoret, fylkesmannen sine landbruks- og miljøvernavdelingar, vegstyresmakter, fiskerisjef, arbeidsmarknadsetat m.v.

       I arbeidet med regionale utviklingsprogram vil det også vere viktig å få dokumentert miljøomsyn og premissar som bør leggjast til grunn i bruken av dei distriktspolitiske verkemidla, og å dokumentere korleis dette skal følgjast opp i utforming og iverksetjing av tiltak.

5.2 Komiteen sine merknader

5.2.1 Regionale utviklingsprogram og regionale utviklingsselskap

       Komiteen viser til at formålet med regionale utviklingsprogram er å få til en mer effektiv politikk med mer forpliktende koblinger mellom planer og bruk av virkemidler i den enkelte region. Komiteen er enig i at dette er en viktig målsetting og at det er behov for mer forpliktende regionale utviklingsprogram. Gjennom utviklingen av regionale utviklingsprogram blir den overordnede strategien for næringsutviklingsarbeidet lagt og folkevalgte organ på regionalt nivå vil få større ansvar i distriktspolitikken. Det vil også bli foretatt politiske prioriteringer som vil være retningsgivende for SNDs fylkeskontor. Regionale utviklingsprogram vil gjøre det mulig å se innsatsen i flere sektorer i sammenheng. Det er gjennom disse programmene den overordnede strategien for næringsutviklingen i fylket skal legges. Komiteen forventer at fylkeskommunene vil prioritere denne oppgaven høyt. Også andre sektorer bør delta på en forpliktende måte i arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene. Komiteen vil i denne sammenheng peke på den innsatsen som skjer i Nord-Trøndelag når det gjelder BU-midlene. Komiteen vil peke på viktigheten av at programmene inneholder en egen utkantstrategi i utkantfylker.

       Satsing på kompetanse og kunnskapsspredning bør bli en av hovedpilarene i det arbeidet fylkene gjør med regionale utviklingsprogram i tiden framover. Komiteen viser til at det er spesielt viktig å knytte tettere kontakt mellom regionale kompetansemiljø og lokale SMB i distriktene.

       I regioner som grenser mot EU må myndighetene være ekstra påpasselig når det gjelder utviklingen av næringslivet i regionen. Komiteen viser til at et samarbeid med EU-regionene her kan utløse muligheter til å se regionen som en helhet til beste for alle de som bor der. I regionenes Europa er det viktig at også norske bedrifter, spesielt i grenseområdene, er konkurransedyktige og får de samme vilkår som sine konkurrenter på den andre siden av grensen. Det er også viktig at de mulighetene som blant annet INTERREG-programmene gir blir tilstrekkelig kjent.

       For å sikre samsvar med nasjonale mål i distrikts- og næringspolitikken blir det lagt opp til en sentral godkjenning av de regionale utviklingsprogrammene. Komiteen vil peke på viktigheten av at denne godkjenningsprosessen skjer så raskt som mulig slik at en unngår unødvendige forsinkelser og mister momentum i det regionale arbeidet.

       Komiteen viser til at det i et slikt programarbeid ligger en forutsetning om sterkere samhandling mellom ulike etater og forvaltningsnivå. Bedre samordning på det regionale nivået gir en bedre utnyttelse av ressursene. Komiteen viser også til at god og forpliktende deltakelse fra regionale statsetater er nødvendig dersom en skal lykkes med denne omleggingen.

       Komiteen vil understreke at de ettårige regionale utviklingsprogram må behandles så raskt at det ikke oppstår nye køer, og at slike program bygger på langsiktige planer slik at det ikke oppstår utrygghet ved hvert årsskifte om hva som skal støttes og hvilken støtte som gis.

       Komiteen mener det er viktig og prisverdig at innføringen av regionale utviklingsprogram fører til at fylkeskommunene selv får prioritere bruken av de samlede regionalpolitiske virkemidler.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at denne nære samhandling mellom fylkeskommunen, fylkesmannen og SND ikke skal innebære at folkevalgte vedtak skal kunne overprøves av regionale representanter for staten.

       Disse medlemmer mener det er viktig å få fastslått at begrepet « region » normalt skal bety det samme som « fylke ».

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er viktig å ha så mange funksjonelle definisjoner av ordet region som nødvendig. Blant annet kan flere kommuner som f.eks. har et utstrakt interkommunalt samarbeid defineres som en region. Disse har som oftest også et eget regionråd. Dette er for eksempel tilfellet i Vesterålen og i Glåmdalsregionen i Hedmark.

       Disse medlemmer viser til at fylkesplan og strategisk næringsplan er fireårige. Det årlige programmet for virkemiddelbruken skal være forankret i disse langsiktige programmene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er opptatt av at en plan for distriktsutvikling som omfatter alle viktige politikkområder, må være mer langsiktig enn en ettårig plan.

       Disse medlemmer mener det er store fordeler med en tett kobling mellom de politisk vedtatte planene og bruken av virkemidlene, slik at planene blir mer forpliktende. Disse medlemmer mener derfor det må være rett at de som utarbeider og vedtar slike program (fylkespolitikerne og deres administrasjon) også har den direkte kontakt med næringslivet som følger med å ha ansvar for å dele ut pengene.

       Disse medlemmer vil av denne grunn fastholde prinsippet om at midler under kategori Regional- og distriktspolitikk på Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett fortsatt skal fordeles via fylkeskommunenes næringsavdelinger i samme eller øket omfang som i dag. Disse medlemmer vil vise til at Stortinget ikke har gjort vedtak om å overføre bevilgningsansvaret fra fylkeskommunene til SND. Hvis dette blir gjort slik det antydes i meldingen, frykter disse medlemmer at fylkeskommunen som næringspolitisk aktør vil ha utspilt sin rolle. Disse medlemmer vil vise til at flertallet av fylkeskommunene meget motvillig har inngått avtaler om SNDs fylkeskontor for en kort prøveperiode. For at fylkeskommunene etter en slik prøveperiode skal kunne ha mulighet til ta tilbake de funksjoner som midlertidig overlates til SND, er det viktig at det ikke gjøres endringer som bygger ned fylkeskommunenes utadrettede apparat når det gjelder næringsutvikling og regionalpolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at deler av departementets midler til distriktspolitikk er delegert til fylkeskommunene som står ansvarlig for bruken overfor departementet. Disse medlemmer vil hevde at dersom fylkeskommunene frivillig ønsker at SND lokalt etter avtale forvalter slike midler kan ikke dette sies å forringe deres rolle i distriktspolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti erkjenner at næringslivet vil ha fordeler av å kunne ha all sin kontakt med det offentlige virkemiddelapparatet gjennom ett organ, og vil komme nærmere tilbake til hvordan dette skal ordnes ved behandling av meldingen om SNDs virksomhet. I denne omgang vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fylkeskommunene skal beholde bevilgningsansvaret for Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjettkapitler for regional- og distriktspolitikk. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at staten må ha et hovedansvar for gode rammebetingelser for næringslivet i hele landet. Dette gjelder grunnleggende betingelser som en solid satsing på utdanning, forskning og utvikling samt tilrettelegging av infrastruktur. Det gjelder også rammevilkår som en fornuftig rød og grønn skattepolitikk, tilstrekkelig kapasitet på låne- og tilskuddsordninger og en god kompetanseformidling. Alle ordningene må underlegges samfunnspolitiske hensyn.

       For å redusere byråkrati, øke brukervennligheten og for å styrke distriktsprofil og muligheter for lokal styring, vil dette medlem arbeide for å endre Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

       Det sentrale SND yter i dag både tilskudd, lån og egenkapitalstøtte. Men tildelingene er i stadig mindre grad underlagt generelle samfunnspolitiske hensyn. Særlig gjelder dette tildelinger fra egenkapitaldivisjonen. Dette medlem vil arbeide for at dette endres.

       I tillegg til SIVA og de ulike regionale utviklingsselskapene, går dette medlem inn for at det opprettes et sentralt statlig igangsettingsselskap som kan ivareta oppgaver de andre selskapene ikke kan klare alene. Dette selskapet vil være et nyttig redskap når ny næringsvirksomhet skal igangsettes, og når bedrifter må restruktureres fra grunnen av, enten det gjelder ledelse, organisasjon eller produktspekter.

       Det offentliges innsats i næringsutviklingen må styrkes sentralt og lokalt. Tilgangen på statlig aksjekapital bør, slik dette medlem ser det, økes betydelig gjennom å opprette et eget statens aksjefond. Dette bør i større grad enn det folketrygdfondet kan, brukes til å ta vare på og utvikle norske bedrifter i en tid hvor utenlandske og innenlandske interesser ofte jakter på kortsiktige gevinster. For forvaltningen av statens interesser i bedrifter der staten har en stor eierandel, går dette medlem inn for å opprette et eget forvaltningsselskap.

       Dette medlem vil arbeide for en forvaltning som er mer villig til å ta risiko når det er samfunnstjenlig.

       Både i det sentrale SND-systemet og i de lokale utviklingsselskaper må organiseringen være slik at rollen som aktiv eier og rollen som igangsetter skilles.

       For å kunne satse på små og mellomstore bedrifter vil dette medlem foreta en radikal omorganisering, opprydding og utfylling av dagens støtteapparat, og en desentralisering av midler og ansvar.

       Dette medlem ønsker å styrke fylkenes og kommunenes selvstendige rolle i næringspolitikken. Sosialistisk Venstrepartis modell for regionale utviklingsselskaper kan være et godt redskap i dette arbeidet. Dersom Sosialistisk Venstrepartis modell gjennomføres, vil fylker som oppretter utviklingsselskap helt eller delvis forvalte de statlige midler fylket har til rådighet, og dermed kunne samle både økonomiske ressurser og faglig kompetanse på bedriftsutvikling i forhold til det som er tilfelle i dag. Utviklingsselskapene skal kunne yte garantier, lån, tilskudd til produktutvikling, ansvarlig lånekapital, aksjekapital, administrasjonstilskudd og stipender. Selskapene skal også delta i bedriftsutvikling med kompetanse og personellservice, og være et igangsettingsselskap. Dette innebærer at selskapet skal spille en aktiv rolle med tett oppfølging og veiledning særlig overfor ny næringsvirksomhet som gis støtte, for å hjelpe til i bedriftsutviklingen.

       Dette medlem går derfor inn for å opprette regionale utviklingsselskaper i alle deler av landet. Selskapene bør eies av fylkene, eventuelt med medvirkning fra andre offentlige instanser, som gir retningslinjer for driften.

       Et investeringsfond som disponerer de offentlige egenkapitalmidlene må etter dette medlems syn tilknyttes det regionale utviklingsselskapet. Også dette fondet bør styres av et offentlig oppnevnt styre. Fylker som ønsker å prøve ut denne modellen, bør få ekstra støtte i en startfase.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at evalueringen av SND er til behandling i næringskomiteen i St.meld. nr. 51 (1996-1997). Dette medlem vil peke på at Kristelig Folkeparti stemte mot å legge de typisk distriktsrettede virkemidler inn i det nye SND, fordi disse virkemidler adskiller seg fra de generelle næringspolitiske virkemidler. Av samme grunn gikk Kristelig Folkeparti mot å innlemme Statens Fiskarbank.

       Dette medlem har merket seg at Senter For Næringsforskning (SNF) gir SNDs virksomhet i de første årene en god karakter ut fra det flertallet i Stortinget hadde bestemt som hovedmålene for den nye statlige virkemiddelbanken.

       Kristelig Folkeparti har med jevne mellomrom kritisert SND i denne etableringsfasen for en for sentralisert og sendrektig saksbehandling og for en mangel på vilje til å ta risiko. Kristelig Folkeparti har etterlyst en regionalisert SND-organisasjon og et nærmere samarbeid med fylkeskommunen og de lokale finansinstitusjoner.

       Dette medlem mener det er et steg i riktig retning når det nå fra Regjeringen legges opp til en styrking av SNDs regionale organisasjon basert på den såkalte Nord-Trøndelag modellen. Det viktige er at det blir ført forhandlinger mellom SND og fylkeskommunene. Det er nødvendig å se over tid hvordan den desentraliserte beslutningsmyndighet i den nye organisasjon vil fungere. Dette medlem vil understreke at i alle fall vil en fylkeskommunal næringsstrategi være viktig for den lokale saksbehandling og samarbeid mellom SND og lokale finansinstitusjoner.

       Dette medlem viser til de mer omfattende synspunkter Kristelig Folkeparti har til meldingen - St.meld. nr. 51 (1996-1997) om evalueringen av SND. Dette medlem vil i denne merknad bare kommentere enkelte av ordningene og organisatoriske spørsmål som har særlig distriktspolitisk betydning.

       SNF påpeker at SND på enkelte områder til nå ikke har utviklet gode nok programmer og organisering av kompetanse- og bedriftsutvikling. Dette er et syn dette medlem deler og understreker at utfordringen er særlig stor i forhold til mindre bedrifter i distriktene. I denne sammenheng er både økonomiske virkemidler og nettverksbygging nødvendige for å gi styrke til utvikling av teknologi og markeder.

       Innenfor nettverksbyggingen er kvinnearbeidsplasser særlig viktig for å ivareta bosetting og sysselsetting i distriktene.

       SNF mener de distriktsrettede ordninger har for stor plass innenfor SND. På bakgrunn av den sterke fraflytting fra distriktskommuner, er dette medlem sterkt uenig i denne vurdering.

5.2.2 Lokale servicekontor

       Komiteen viser til at Stortinget flere ganger har understreket de muligheter som ligger i å etablere offentlige servicekontorer der postale tjenester inngår som ett element sammen med andre offentlige servicetjenester.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at ved behandlingen av Innst.S.nr.285 (1995-1996) om postvirksomheten i Norge vedtok Stortinget mot fire stemmer et forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti om at:

       Disse medlemmer vil etterlyse en mer offensiv oppfølging av dette stortingsvedtaket.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at ordningen med lokale servicekontor må bygges ut videre. Flertallet viser til at det i privat næringsliv finnes en rekke aktører som hver for seg ikke er store nok til å investere i tjenester og utstyr som ville vært hensiktsmessig for deres virksomhet.

       Flertallet ber om at departementet ved videre utbygging av de lokale servicekontorer også vurderer muligheten for denne type tilleggstjenester for de mindre næringsdrivende i distriktene.

       Flertallet viser til at dette for eksempel kan dreie seg om revisjon og regnskap, IT-tjenester og veiledning i bruk av Internett, og muligens juridisk veiledning. Forsøksprogrammene for å utvikle praktiske løsninger for å sikre folk i utkantsamfunn tjenester og velferd må føres videre og forsterkes. I slike forsøk må sektorsamarbeid og samlokalisering av tjenester som post, nærbutikk, trygdeetat og ligningsetat være sentralt. Det er av avgjørende betydning at folk i utkantområder får tilgang til alle grunnleggende tjenester selv om befolkningsgrunnlaget er lite.

       Flertallet vil understreke at det trengs både økonomiske stimulanser og klare direktiver fra staten til de involverte etater for å lykkes med å bringe offentlige tjenester til jordbrukerne i utkantdistriktene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at opprettelse av servicekontorer er en sak mellom offentlige forvaltningsnivå innen ulike sektorer, men med utgangspunkt i kommunene. Der det er opprettet slike kontor , har hensikten vært å effektivisere tjenestetilbudene og yte kundene raske og gode tjenester. Som et godt eksempel på dette, vil disse medlemmer nevne kundetorget i Askøy kommune.

       Disse medlemmer vil advare mot en utvikling der det offentlige utvikler en type servicekontorer som betyr opprettelse av offentlige konsulenter på områder som ligger utenfor forvaltningsnivåenes naturlige ansvars- og tjenesteområder. Det bør være opp til kommunene selv å beslutte om de ønsker å tilby brukerne ulike offentlige tjenester i et kundetorg eller et såkalt servicekontor.

       Disse medlemmer mener at private konsulenter og tjenestetilbydere f.eks. innen revisjon og regnskap, IT-tjenester og jus etc gjerne kan få leie seg inn i servicekontorene, men at det offentlige ikke må starte opp slike tjenester i offentlig regi. Det vil kunne føre til krav om subsidierte priser og virke konkurransevridende overfor private virksomheter. Små kommuners behov for privat virksomhet er stort, og tiltak satt i verk av det offentlige, må ikke bidra til å fjerne eller underminere privat virksomhet og initiativ eller forhindre fremveksten av ordinære private tjenester.

       Komiteen vil peke på de mulighetene som ligger i telependling. Telependling vil for mange av dagens pendlere representere en mulighet til å bruke en større del av tida på eget hjemsted. I svært mange yrker vil fremveksten av ny teknologi gjøre det mulig å utføre deler av det arbeidet som i dag utføres på arbeidsplassen, i hjemmet. Dette vil igjen bety mindre reising og mer tid til familie og fritidsaktiviteter.

       Komiteen vil peke på den store betydningen telependling kan få for bosetting i distriktsnorge. Svært mange ønsker å bo utenfor de sentrale strøk, samtidig som de vil være tilknyttet en sentralt plassert arbeidsplass. Med telependling kan dette kombineres i mye større grad enn i dag. Dette vil både gjelde personer som ønsker å flytte ut av de sentrale strøk, og personer som vurderer å flytte til sentrale strøk, som følge av slitsom pendling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at dersom telependling skal bli et aktivum for distriktsnorge, kreves det koordinering og satsing fra det offentlige. F.eks. bør det stimuleres til å opprette telependlingssentraler i forbindelse med lokale servicekontor. Her må teknologi og arbeidsforhold være på et slikt nivå at det både dekker behovet for rask og god kommunikasjon med den enkeltes arbeidsplass, og behovet for et arbeidsfellesskap.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med et statlig initiativ for å få fortgang på dette arbeidet. Det bør derfor opprettes et antall pilotkommuner hvor telependlingssentraler etableres. Erfaringene fra disse pilotkommunene bør danne grunnlaget for at kommunene selv tar initiativ for en videre utbygging av dette tilbudet.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette i gang et pilotprosjekt i et utvalg kommuner vedrørende telependling. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at telependling kan være et av flere viktige tiltak for satsing i utkantkommuner. Det er allerede forsøk på gang i enkeltkommuner med telependling på kommunenes eget initiativ. Det skulle derfor ikke være sterkt behov for å lage et eget pilotprosjekt for dette hvor en i tillegg velger ut et visst antall kommuner på forhånd. Men disse medlemmer vil be departementet i sitt videre arbeid med spørsmålene omkring servicekontorene å legge stor vekt på å tilrettelegge også for telependling.

5.2.3 Særlige tiltak for Nord-Norge og innlandskommunene i Sør-Norge

       Komiteen vil vise til at Nord-Norge er en landsdel rik på naturressurser og menneskelige ressurser. For at den negative folketallsutvikling i landsdelen skal kunne snus, er det viktig å satse på gode rammebetingelser for næringslivet og for dem som bor der. De særlige støtteordningene må dimensjoneres for å utligne de ulemper som er knyttet til avstander og klima. Komiteen har merket seg den positive evalueringen av Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark, og at talsmenn for Regjeringen har slått fast at ordningene vil bli videreført. Det er særlig interessant at det særlig er fritaket for arbeidsgiveravgift samt de personrettede tiltakene som har bidratt til at sysselsettingen har økt med 6 % i tidsrommet 1990 til 1996. Komiteen vil ikke unnlate å peke på at utfordringene er store ved at folketallet i perioden 1991-95 gikk tilbake med 3,4 %, jf. meldingens tabell 2. Komiteen mener det er spesielt viktig for bosettingen i Nord-Norge at de offentlige tjenestetilbud er minst på høyde med landet for øvrig.

       Komiteen vil vise til at det er innlandet i Sør-Norge i tillegg til Nord-Norge som har særlige problemer med å opprettholde folketallet. Komiteen vil vise til at det ble oppnevnt et innlandsutvalg i 1981 i en periode med svakere vekst i innlandsfylkenes næringsliv. Siden utvalget leverte sin innstilling NOU 1983:21 har kystområdene fått sterke vekstimpulser fra havbruksnæringen, økt oljevirksomhet samt vekst i maritime næringer som i sum har bidratt til mangel på arbeidskraft i flere kystkommuner. Et forprosjekt fra Telemarksforskning oppsummerer en rekke negative særtrekk ved innlandet i Telemark: skjev alders- og kjønnsfordeling, låg kompetansetetthet, liten vilje til omstilling, låg andel av nyskaping, mest tap ved nedlegging av offentlig tjenesteyting og omlegging i primærnæringene.

       Komiteen vil peke på at også utviklingen i Oppland og Hedmark har endret seg i negativ retning. Det synes også være en tilsvarende utvikling i innlandskommuner i andre fylker og også i de indre fjordbygdene på Vestlandet. Komiteen mener det er viktig å finne årsakene til denne negative utviklingen med tanke på å finne mottiltak.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet finner det lite hensiktsmessig å gå en omvei om en ny innlandskommisjon. Opplegget i meldingen med både særskilte statlige satsinger rettet mot utkantområder med betydelig befolkningsnedgang, pålegg til fylkeskommunene med slike utkantområder om å utarbeide egne utkantstrategier i sine regionale utviklingsprogram og en generell sterkere distriktsprofil i virkemiddelbruken, gir de regionale og lokale myndigheter tilgang til mer målrettet og bedre lokalt tilpassede virkemidler for å løse problemer i slike områder på deres egne forutsetninger. Hedmark og Oppland fylkeskommuner er godt i gang med dette arbeidet.

       Med den nære dialogen det legges opp til mellom fylkeskommunene og de sentrale departementene i arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene, vil det etter disse medlemmers mening også være lett å ta opp spørsmål om endringer i virkemidlene dersom det viser seg at en ikke får den tilsiktede effekt. En kommisjon vil ut fra dette derfor lett bli et lite fleksibelt og unødvendig forsinkende mellomledd.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen oppnevne en ny Innlandskommisjon for å vurdere behovet for særlige virkemidler og politikkutforming for å opprettholde bosettingsmønsteret i innlandsdelen av Sør-Norge. »

5.2.4 Særlig strategi for lokalsamfunn tuftet på hjørnesteinsbedrifter

       Komiteen viser til Innst.S.nr.131 (1996-1997) der komiteens flertall fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ba Regjeringen « se spesielt på de problemer som oppstår rundt steder som er spesielt avhengig av en bedrift og at dette kommer til uttrykk både i regionalmeldingen ... ».

       Komiteen viser til at Regjeringen omtaler omstillingsarbeidet i områder med ensidig næringsgrunnlag, og at en ytterligere evaluering vil bli lagt frem i Statsbudsjettet for 1998. Komiteen har merket seg at det er viktig for et vellykket resultat at omstillingsarbeidet kommer i gang tidlig, og at det er styrking av eksisterende næringsliv som gir best effekt i form av ny sysselsetting. Komiteen er enig i at det er staten som skal utpeke områder som skal gis særlig omstillingsstøtte, og at det både for overvåking av behov og utforming av tiltak vil være aktuelt å trekke inn fylkeskommunene sterkere enn i dag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til problemene knyttet til virksomheten ved Kværner Kimek i Kirkenes. Disse medlemmer mener dette er et nytt eksempel på at virksomheter viser mindre samfunnsansvar enn tidligere, og at dette endog gjelder for en hjørnesteinsbedrift som har oppnådd ekstra støtte ut fra sin sentrale samfunnsfunksjon. Disse medlemmer mener bedriftenes samfunnsansvar vil komme klarere fram ved at det innføres en særskilt meldeplikt for hjørnesteinsbedrifter som planlegger å redusere eller legge ned sin virksomhet. Disse medlemmer viser til at det i dag er meldeplikt til myndighetene ved eierskifte ut fra bestemmelser i lov om erverv.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag under henvisning til de premisser som er lagt i Innst.S.nr.131 (1996-1997):

       « Stortinget ber Regjeringen innføre meldeplikt for hjørnesteinsbedrifter som planlegger å legge ned eller sterkt redusere sysselsettingen. »

5.2.5 Særlig satsing i utkantene

       Komiteen er enig med Regjeringen i at det er viktig å øke ambisjonene i utkantområdene med nedgang i folketallet og endret bosettingsmønster, og at det som følger av dette må settes inn sterkere virkemidler for å fremme en bedre utvikling i slike områder.

       Komiteen viser til at det i alle distriktsfylker, der det er fare for befolkningsnedgang i utkantområdene, skal utvikles en egen strategi innefor de regionale utviklingsprogrammene.

       Komiteen viser til at dersom folketallet går for mye ned, kan det bli vanskelig og kostbart å holde oppe selv de viktigste samfunnsfunksjoner, både i offentlig og privat sektor. Komiteen mener det må settes i verk spesielle tiltak for å sikre sysselsetting og velferdstilbud i utkantområder med stor nedgang i folketallet. Komiteen viser blant annet til at det er nødvendig å rekruttere flere unge til disse kommunene. Ikke minst er det en utfordring å rekruttere unge kvinner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er sterkt uenig i at en slik ekstra satsing skal gå på bekostning av andre og noe bedre stilte områder der det også trengs støtte bl.a. for å kompensere for avstandsulemper. Hvis det innenfor dagens bevilgninger skal skje en sterkere prioritering av de mest utsatte, vil vår distriktspolitikk utvikle seg til en dårlig kopi av EUs reparasjonspolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener den særskilte utkantsatsingen til utpekte « utviklingskommuner » skal komme som et tillegg til de ordinære bevilgninger som skal forebygge fraflytting, og fremmer følgende forslag:

       « Det opprettes et eget budsjettkapittel på Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett med støtte til utviklingskommuner som er de 50 kommuner som har hatt størst nedgang i folketallet de siste 5 år. Ordningen dimensjoneres ut fra en 5-årig plan. »

5.2.6 Særlige tiltak rettet mot kvinner og unge

       Komiteen viser til at det ikke er sannsynlig at vi i fremtiden vil få en like kraftig ekspansjon i offentlig sektor som den vi har vært vant til. Derfor er det også nødvendig med en sterk innsats for å bedre sysselsettingsvilkårene for kvinner i privat sektor i distriktene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener kvinner må være en prioritert målgruppe innefor en rekke av de regionale virkemidlene. I den forbindelse vil det blant annet være viktig å markedsføre ordningen med etablererstipend overfor kvinner i distriktene. Kvinneandelen når det gjelder bruk av etablererstipend har i den senere tid gått ned. Det er viktig å kartlegge grunnene til dette. Etablererstipendene er godt tilpasset kvinners etablerermønster. Kvinner starter ofte i det små og ekspanderer ikke før bedriften og ideen har bevist sin soliditet. Dette har tidligere ofte medført problemer i kontakten med blant annet kommunale næringskontor.

       Flertallet viser til at flere steder i landet har kvinner gått sammen i nettverk for i fellesskap å arbeide for etablering av egne arbeidsplasser. Flertallet mener at stableringsstipend også skal kunne nyttes til denne type tiltak, såkalte nettverkskredittenheter.

       Flertallet er enig i at det må åpnes for bruk at etablererstipend til egne nettverks-kredittenheter for kvinner. Flertallet mener at den økte satsingen på kommunale næringsfond i større grad også må komme kvinner og ungdom til gode. Det er også viktig at satsingen på disse gruppene kommer til uttrykk gjennom de fylkeskommunale regionale utviklingsprogrammene.

       Flertallet ser behovet for å ha en funksjon i kommunen som kan arbeide aktivt for rekruttering av ungdom. Gjennom høring med Bygdeungdomslaget er flertallet blitt kjent med ideen om returkonsulenter. Flertallet mener at dette er et viktig arbeid, men vil gjerne se dette tiltaket i en litt større sammenheng. Det er blant annet viktig at dette arbeidet starter tidlig. Ungdom som vil bosette seg i hjemkommunen sin etter endt utdanning, må på forhånd få veiledning i hvilke typer utdanning som kan hjelpe dem til å nå dette målet. Funksjonen må i tillegg brukes aktivt for å rekruttere utflyttet ungdom. Det er også svært viktig at kommunen har et aktivt forhold til ungdom som, av en eller annen grunn, kommer til kommunen slik at disse i større grad blir værende.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at for å ivareta arbeidet med en utkantstrategi, kan det tenkes mange måter å organisere dette på, alt etter hvilke typer tiltak en velger å vektlegge i arbeidet. Det bør derfor ikke legges for sterke føringer på hvordan dette skal løses i det enkelte fylke eller den enkelte kommune. Det viktige er å rette fokus på de tiltakene som ønskes gjennomført og en oppfølging av disse. Mange tiltak kan være aktuelle, hvorav telependling eventuelt kan nevnes som et eksempel ved siden av servicekontorer, lokale SND-kontorer m.v.

       Dette flertallet mener at en slik alene ikke løser de sentrale utfordringene. Måten å organisere dette på, vil være ulik alt etter hvilke typer tiltak som vektlegges i arbeidet. Dette flertallet vil be departementet i nært samarbeid med kommuner/fylkeskommuner om å iverksette tiltak for å vinne erfaring med hvordan en mest effektivt kan fremme arbeidet med tilbakeflytting. Telependling kan være et av flere tiltak i den sammenheng.

       For å fremme en funksjon som vil fremme rekruttering på alle de tre planene det er vist til ovenfor, vil komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sette igang en forsøksordning med lønnstilskudd til returkonsulenter i 10 kommuner. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at dette arbeidet må sees i sammenheng med behovet for en aktiv rekruttering av kvinner.

5.2.7 Vannkraftbasert verdiskaping

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til behandlingen av Ot.prp.nr.10 (1996-1997) der det ble vist til at konsesjonskraft er vederlag utbyggingskommunen mottar for de inngrep utbygging av kraftproduksjon har medført.

       Konsesjonskraft er et definert volum som leveres til en gitt pris. Den gevinst som kommunen eventuelt får ved videresalg til egne innbyggere eller eget kraftverk eller andre, skal derfor ikke utløse skatteplikt.

       § 26 første ledd bokstav c ble endret slik at det bl.a. står: « Fylkes-, herreds- og bykommuner er ikke skattepliktige for formue i kraftforetak ». Det betyr at videresalg av konsesjonskraft kan gå rett inn i kommunekassa.

       Kommunene har fri råderett over konsesjoneskraften.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil også understreke at det er fullt mulig for de offentlig eide E-verkene å praktisere 2-prissystem som gir kommunene anledning til å gi kommunenes innbyggere billigere kraft.

       Dette flertallet vil minne om at det helt siden århundreskiftet har vært et mål at vannkraften skal disponeres til beste for hele samfunnet. Det er derfor lagt klare begrensninger på den private eiendomsretten.

       Forutsetningen har vært at retten til å regulere vassdragene ikke var omfattet av den private eiendomsretten. Hjemfallsretten var ment å sikre at verdiene i vassdraget tilfalt det offentlige etter at private utbyggere hadde fått avkastning på sine investeringer.

       Konsesjonskraft og konsesjonsavgift er også utformet med tanke på at utbyggingskommunen skal få verdier av kraften bl.a. som kompensasjon for ulemper ved selve utbyggingen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig å minne om at den kraftkrevende industrien står for i underkant av en tredel av det samlede forbruket av kraft i Norge.

       Kraftforbruket i denne industrien har vært tilnærmet stabilt i mange år samtidig som produksjonen har økt. Om lag halvparten av forbruket dekkes gjennom langsiktige kontrakter med Statkraft. Disse kontraktene, andre langsiktige kontrakter og industriens egenproduserte kraft ivaretar industriens behov for langsiktige og forutsigbare rammer.

       Flertallet mener at industrien generelt bør ha gode muligheter for å få bedre betingelser enn andre kundegrupper. Industrien har lang brukstid, store kraftvolumer og tar ut kraften på høyt spenningsnivå. Videre er mange av bedriftene lokalisert nær kraftverkene. Industriens mulighet til fleksibilitet i kraftforbruket bør også være et sterkt forhandlingskort.

       Flertallet legger vekt på at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår. Samtidig er det nødvendig at næringen foretar omstillinger som gjør denne virksomheten konkurransedyktig.

       Det er viktig at industrien fortsetter arbeidet med å redusere energiforbruket pr. produsert enhet og viser til at industriens fremtidige kraftvilkår avklares i god tid før de eksisterende kontrakter utløper.

       Flertallet mener det er nødvendig å se nærmere på hvordan den langsiktige kraftbalansen kan styrkes i årene fremover, både ved å begrense veksten i elektrisitetsforbruket og ved å bedre tilgangen på kraft. Flertallet er derfor tilfreds med at Regjeringen har tatt initiativ til å sette ned et energiutvalg for å vurdere kraftbalansen mot år 2020. Utvalgets mandat er bl.a. å vurdere ulike tiltak på tilgangs- og forbrukssiden for å sikre et bærekraftig energisystem.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til den store betydningen vannkraftutbyggingen har hatt for industrireisingen i Norge. Rikelig tilgang på billig elektrisk strøm har vært avgjørende ikke bare for steder med kraftkrevende industri, men også for lønnsomheten i mye av vår øvrige næringsvirksomhet. Disse medlemmer mener det er avgjørende viktig at vi beholder det nasjonale eierskapet til vannkraftressursene og at kraftsektoren fortsatt underlegges en streng offentlig styring. Dagens store offentlige eierandel og den varierte eierstruktur i kraftanlegg og nett er et godt utgangspunkt for å kunne beholde vannkraften som både et nasjonalt og lokalt fortrinn.

       Disse medlemmer vil fastholde at vannkraftressursene skal regnes som en lokal ressurs som skal gi stabile skatteinntekter til de kommuner der kraftverk og magasiner ligger. Dette prinsipp er viktig for å sikre bosettinga i store områder der det ellers er vanskelig å skaffe ny næringsvirksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ønsker at norsk vannkraft i størst mulig grad skal bli foredlet i Norge, og helst så nært kraftstasjonene som mulig. Disse medlemmer vil ta vare på den kraftkrevende industri vi har i dag ved at de sikres langsiktige kraftavtaler til priser som kan sikre deres konkurranseevne. Det er viktig å kunne fremme foredling framfor å øke råvareeksporten av f.eks. aluminium.

       Disse medlemmer vil på nytt fremme forslag om et nytt regime for norsk energiforvaltning med sikte på å sikre en sikker strømforsyning med større prisstabilitet for alle strømbrukere. I denne forbindelse må tariffen for bruk av nettet endres slik at brukere med kort avstand til kraftstasjonene får økonomiske fordeler. Dette vil gi fordeler for næringslivet i distriktene.

5.2.8 Maritime næringer

       Komiteen vil vise til at sjøfarten har gitt svært mange arbeidsplasser både indirekte og direkte i lange tider. Disse tradisjoner har gitt grunnlag for nye virksomheter slik at de maritime næringer i dag sysselsetter om lag 70.000 årsverk med god fordeling i hele Kyst-Norge. Komiteen vil peke på at disse næringer konkurrerer på et internasjonalt marked, noe som forutsetter at de norske rammebetingelser er tilpasset dette. Komiteen mener det er lagt et godt grunnlag for fortsatt videre ekspansjon i de maritime næringer ved det nye skatteregimet for rederivirksomheten som bidrar til at hovedkontorene flyttes tilbake til Norge. Komiteen vil peke på at særlig skipsverftene har store ringvirkninger av sin virksomhet, og at mange av disse ligger i distriktene. Det er svært viktig at det kommer på plass et internasjonalt avtaleverk som regulerer statsstøtten til skipsverftene. På dette område mener komiteen at Regjeringen må fortsette sitt arbeid for like internasjonale regler.