Brev fra finansministeren til Stortingets finanskomite datert 30. mai 1997.

       Jeg viser til finanskomiteens brev av 10. april 1997. I brevet bes det om en vurdering av stortingsrepresentant Carl I Hagens forslag om å be Regjeringen oppnevne en bredt sammensatt skattekommisjon for å utrede flat skatt, jf. Dok.nr.8:66 (1996-1997).

       Som det er redegjort for i forslaget, kan et mer proporsjonalt skattesystem gi forenklinger både for ligningsmyndighetene og skattyterne. De vesentligste delene av inntektsfastsettelsen i skattesystemet vil imidlertid være lite påvirket av om skattesatsene er flate eller progressive. Det gjelder f.eks. grensedragningen mellom skattepliktige og skattefrie inntekter og fradragsretten for næringsutgifter. Derfor er det neppe dekkende å tale om en « enorm » forenkling.

       Forslaget kan videre innebære større grad av formell likbehandling av arbeids- og kapitalinntekter, noe som bl.a. reduserer dagens « spenninger » i delingsmodellen. I tillegg kan det bedre incentivene til å arbeide ved at marginalskatten på lønnsinntekter reduseres for store grupper lønnstakere.

       På den annen side vil et mer proporsjonalt skattesystem innebære nye grensedragninger og ha enkelte åpenbare svakheter sammenlignet med dagens system, selv om disse virkningene generelt sett vil avhenge av systemets nærmere utforming.

       Etter min vurdering er et vesentlig problem at innføring av flat skatt vil svekke muligheten til å benytte skattesystemet i fordelingspolitikken. Hvis skattegrunnlaget ikke endres, vil et gjennomgående trekk ved en flatere satsstruktur være at skatten for høytlønte vil bli redusert. Det kan samtidig være vanskelig å unngå skatteøkning for en del personer med lave og midlere inntekter. Hvis en derimot tenker seg endringer i skattegrunnlagene, f.eks. fjerning av ulike fradragsordninger, kan imidlertid fordelingsprofilen bli annerledes. Det er trolig spesielt rentefradraget og hvordan et eventuelt bunnfradrag utformes som kan ha betydning i denne sammenhengen.

       Utgangspunktet for at en har fradragsrett for bl.a. renteutgifter er at det er nettoavkastningen av kapitalen som bidrar til skatteevnen, og som derfor bør beskattes. De fleste husholdningene vil reelt sett ha en positiv nettoformue, slik at gjeldsrenter i prinsippet burde ha sitt motstykke i minst tilsvarende målbare eller beregnede kapitalinntekter. Skattemessig har likevel mange husholdninger i praksis høyere gjeldsrenter enn skattepliktige kapitalinntekter, bl.a. som følge av at inntektsbeskatningen av egen bolig er lav.

       Dersom rentefradraget fjernes, vil det oppstå problemer med å skille mellom rentekostnader pådratt til inntekts ervervelse, som fortsatt vil være fradragsberettiget i henhold til den generelle hovedbestemmelse om dette i skatteloven § 42 første ledd, og andre, « private » rentekostnader (bl.a. fradrag for renter på boliglån). Dette gjør det påkrevd med en ny « delingsmodell » for å skille mellom renter pådratt til inntekts ervervelse og andre rentekostnader.

       Det grunnleggende problemet er at det vil være vanskelig å henføre visse deler av gjeldsrentene til bestemte aktiva på en økonomisk meningsfull måte. En kan dermed ende opp med enten sjablonregler som kan vri investeringstilpasningen og forskjellsbehandle skattytere, jf. bl.a. erfaringene med den delingsmodellen som gjaldt før 1992, eller regler som er lette å omgå, spesielt for næringsdrivende og kapitaleiere. I tillegg vil det oppstå avgrensningsproblemer knyttet til personlig næringsdrivende, ved at det kan bli lønnsomt å omdanne virksomheten til aksjeselskap mv. der det antakelig skal være full fradragsrett for rentekostnader.

       Det er heller ikke opplagt at delingsmodellen kan oppheves ved omlegging til flat skatt. Det avhenger bl.a. av om trygdeavgiften skal opprettholdes etter gjeldende regler. Trygdeavgiften inngår i praksis i dag som en integrert del av det samlede skattesystemet. Kapitalinntekter i og utenfor næring er fritatt for denne skatteformen, men gir heller ikke opptjening av pensjonsrettigheter. Det er delingsmodellen som deler næringsinntekten i arbeidsinntekt og kapitalinntekt for næringsdrivende og aktive eiere. Hvis trygdeavgiften skal opprettholdes som en særskilt skatt på arbeidsinntekt, vil det fremdeles være behov for delingsmodellen for å sikre likebehandling av personlige skattytere.

       Ytterligere et problem ved et mer proporsjonalt skattesystem er at skattesatsen på kapitalinntekter trolig må økes betydelig fra dagens nivå på 28 % dersom en skal opprettholde dagens skatteproveny. En slik økning i kapitalinntektsbeskatningen kan svekke motivene til å investere og spare i Norge.

       Det kan også være uheldig å endre skattesystemet så kort tid etter reformen i 1992. Det er en fordel om skattesystemet er noenlunde stabilt over tid. Trolig er det særlig viktig med noenlunde stabile rammebetingelser for å sikre langsiktige investeringer i Norge.

       I Dok.nr.8-forslaget legges det opp til at kommisjonen bør utrede og vurdere mulighetene for iverksettelse av endringer i lønnsstrukturen som en del av pakkeløsningen for å innføre flat skatt. I denne sammenheng vil jeg påpeke at det er partene i arbeidslivet som har et hovedansvar med å fastsette lønningene, og at dette er regulert gjennom et omfattende avtaleverk. Mange har dessuten en vesentlig del av sin inntekt fra kilder som ikke er gjenstand for kollektive forhandlinger. Det gjelder bl.a. mange personlige næringsdrivende og en god del ledere i privat sektor. Spørsmål om lønnsstrukturen er det etter min vurdering uansett ikke naturlig å vurdere i en skattekommisjon.

       Etter min mening har et mer proporsjonalt skattesystem totalt sett en rekke svakheter sammenlignet med gjeldende regler. Spesielt vil dette svekke mulighetene til å benytte skattesystemet som et fordelingspolitisk virkemiddel. Flat skatt vil reise nye avgrensningsproblemer som kan åpne for uheldige tilpasninger. Jeg ser på denne bakgrunn som lite hensiktsmessig å oppnevne en bredt sammensatt skattekommisjon for å utrede flat skatt.