1.1 Sammendrag

       Det gis innledningsvis i meldingen en historisk oversikt over hvordan synet på psykiske lidelser har endret seg i samfunnet, og hvordan utviklingen av de psykiatriske helsetjenestene har vært. Det framholdes bl.a. at selv om de psykiatriske helsetjenestene ikke kan vise til like iøynefallende landevinninger som en kan i somatikken, så har utviklingen også på dette området vært tilsvarende gjennomgripende, og det meste av betydning har skjedd de siste to hundre år. Det vises til at den moderne psykiatrien har fulgt tre ulike hovedretninger - den psykodynamiske, den biologiske og den sosialpsykiatriske, og det redegjøres for hovedinnholdet i disse og for den antipsykiatriske tankegangen som gjorde seg gjeldende særlig på 1970-tallet.

       Om omfanget av psykiske lidelser i dagens situasjon vises det til at undersøkelser i norske lokalsamfunn har vist at 15-20 prosent har psykiske lidelser i mildere eller alvorligere grad, og at Rådet for psykisk helse skjønnsmessig har beregnet at 126.000 mennesker i Norge har alvorlige psykiske lidelser, derav 40.000 med senil demens og andre organiske lidelser som for en stor del tas hånd om i eldreomsorgen, og at ca 20 prosent av en gruppe på 40.000-50.000 pasienter trenger behandling og bistand store deler av livet.

       Det uttales at flere enn tidligere nå har flere typer psykiske lidelser samtidig og flere utløsende årsaker på en gang, og at barn og eldre rammes sterkere nå enn før. Behovet for barnepsykiatri, psykogeriatri, samlivspsykologi og krisepsykiatri øker.

       Det understrekes at i et større perspektiv er mye utrettet i psykiatrien gjennom en omfattende utbygging og mange satsinger siden 1850, den seneste i form av handlingsplanen for psykisk helsevern og mental helse 1990-1995. Det uttales at dette imidlertid ikke er nok, og at det trengs sterkere og mer målrettet satsing framover.

       Om den videre satsingen framholdes at arbeidet for å påvirke holdningen til psykiske lidelser må føres videre, at kunnskapene må utfylles, og at behandlingstilbudene må styrkes.

       Det understrekes at det må stilles høyere krav til de instanser som er ansvarlige for tjenestene, og til dem som utfører dem. Videre uttales det at økonomiske virkemidler må utnyttes sterkere, og at det må stilles klarere krav til kvaliteten i tjenestene med økonomiske sanksjoner om viktige kvalitetsnormer ikke etterleves.

       Om formålet med meldingen uttales det at departementet ønsker å legge fram en helhetlig politikk som tar for seg alle sider ved tjenestetilbudene til mennesker med psykiske lidelser. Meldingen vil behandle tilbudene til mennesker med alle typer psykiske lidelser med hovedvekt på alvorlige lidelser. Mulighetene for forebygging vil bli drøftet. Tjenestetilbudene både i form av behandling, rehabilitering, pleie og omsorg vurderes, og det legges fram en rekke forslag til tiltak. Målet er å kunne tilby tjenester som er tilpasset brukernes behov. For å oppnå dette, vil Regjeringen ta i bruk juridiske, økonomiske og utdanningspolitiske virkemidler og dessuten gi faglig veiledning fra statlige tilsynsmyndigheter.

       Om hva som er problemene, framholdes det at behandlingskjeden har brister i alle ledd idet det forebyggende arbeidet er for svakt, tilbudene i kommunene er for få, tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenester er for dårlig, opphold i institusjon blir ofte for kortvarige, utskrivning er mangelfullt planlagt, og oppfølgingen er ikke god nok. Det uttales at pasientene ikke får all den hjelpen de trenger, at personellet føler at de ikke får gjort en god nok jobb, og at myndighetene ikke makter å gi befolkningen et fullverdig tilbud.

       Som de viktigste problemene for pasientene nevnes problemer med å leve et normalt liv, for høye terskler for å få behandling, mangelfull kvalitet på tjenestene, at barn og unge får utilstrekkelige tilbud, og at en del grupper faller mellom flere stoler.

       Som hovedproblemer for personellet nevnes at det ikke får utnyttet sin kompetanse fullt ut, og at det ikke får utnyttet hele behandlingsnettverket. For å sørge for at personellet får utnyttet sin kompetanse og arbeidskraft bedre, foreslår departementet å gjennomgå arbeidsmåtene ved poliklinikkene og undersøke hvordan de kan forbedres for å gi flere pasienter behandling.

       Det framholdes at for myndighetene er de største problemene for dårlig oversikt, foreldet struktur, mangel på personell, og at det er for store forskjeller i tilbudet.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Tveiten, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil understreke at det er pasientene og deres behov for helsetjenester som skal være avgjørende for hvilke tilbud som skal gis også innen psykiatrien. Det er pasientenes behov som må ligge til grunn for planlegging og utbygging av og ressurstilgang til de ulike behandlingstilbud.

       Komiteen viser til at Stortinget lenge har bedt om en helhetlig sak om psykisk helsevern. Det har innen psykiatrien vært en utvikling der institusjonstilbudene har blitt nedbygd gjennom flere år, uten at det har skjedd en tilsvarende oppbygging av tilbudene utenfor institusjon, noe som har bidradd til at pasientene samlet sett har fått dårligere behandlingstilbud. Komiteen vil samtidig peke på at samlet sett får flere pasienter psykiatrisk behandling enn noen gang tidligere. Det er behov for en sterkere og mer målrettet satsing framover. Dette har aktualisert en bred drøfting av saksområdet i Stortinget. Den foreliggende stortingsmelding gir en slik mulighet.

       Komiteen har merket seg den historiske beskrivelse meldingen gir av utviklingen innen psykiatrien. Også på dette fagfeltet har det skjedd store behandlingsfremskritt, selv om disse er mindre synlige for folk flest enn fremskrittene innen somatikken. Folks holdninger til mennesker med psykiske problemer har endret seg de senere årene på en positiv måte. Det er blitt større åpenhet om dette. Meldingen kan imidlertid virke for lite problematiserende når det gjelder beskrivelser av befolkningens holdninger til psykiske lidelser. Faren for utstøting er fortsatt reell, og mulighetene for integrering er ikke alltid like gode.

       Komiteen vil peke på at meldingen gir en omfattende og grundig beskrivelse av situasjonen innen norsk psykiatri, og omtaler ulike sider av tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Meldingen drøfter og foreslår tiltak på en rekke områder.

       Komiteen minner om at et enstemmig storting ved behandlingen av statsbudsjettet for 1996 gikk inn for at det skulle utarbeides en handlingsplan for psykisk helsevern, eventuelt som del av stortingsmeldingen om psykisk helsevern.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, savner imidlertid en mer forpliktende handlingsplan, som også gir økonomiske føringer. Flertallet mener det burde vært mulig for Regjeringen å legge fram en slik plan i meldingen. Tross alt er det ett og ett halvt år siden nevnte vedtak ble fattet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener stortingsmeldingen gir et grunnlag for en systematisk og forpliktende styrking av tilbudene til mennesker med psykiske lidelser. Disse medlemmer ser fram til en handlingsplan som også gir økonomiske føringer. En slik plan må bygge på planer fra kommuner og fylkeskommuner. Disse medlemmer mener det fortsatt må være mulig for kommuner å få tilskudd til utarbeidelse av planer.

       Komiteen viser til at meldingen gir en forholdsvis optimistisk beskrivelse av utviklingen innen psykisk helsevern. Samtidig beskrives situasjonen som kritisk og med brister i alle ledd:

       Komiteen har merket seg at departementet konkluderer sin beskrivelse av manglene i psykiatrien med følgende:

       Komiteen finner i tillegg grunn til å peke på at det er store geografiske forskjeller rundt om i landet når det gjelder situasjonen innen psykiatrien. Noen steder fungerer mye bra både faglig og administrativt. I den nylig avgitte innstilling fra det regjeringsoppnevnte prioriteringsutvalget understrekes veldig klart at de regionale variasjonene er større i psykiatrien enn i somatikken. De fylkesvise variasjonene forklares hovedsakelig med:

       Komiteen vil peke på at den beskrivelse som gis, gir store utfordringer både til politiske myndigheter på alle forvaltningsnivåer, til administrative organer og til fagfolk. Det er helt nødvendig på alle plan å arbeide sammen for å bedre omsorgen for mennesker med psykiske problemer.

       Komiteen mener det er viktig å få utarbeidet konkrete forpliktende handlingsplaner i alle kommuner og fylkeskommuner for den videre utvikling og utbygging av de psykiatriske helsetilbudene. Disse planene må ta utgangspunkt i en overordnet nasjonal plan. Ved utarbeidelse av planer og utbygging av tilbudene må en ta lærdom av de erfaringer som er gjort rundt om i landet, både de positive og de negative erfaringene. Handlingsplanene må fastsette omfanget av behovet for nye tjenestetilbud, tidsrammer for gjennomføring og økonomiske rammer.

       Komiteen vil minne om at psykisk helsevern i lang tid har slåss om oppmerksomheten og ressurser med en rekke andre viktige samfunnsområder. I denne kampen har psykiatrien som regel tapt. Derfor er komiteen fornøyd med at holdningen til psykiatrien i løpet av de siste to årene har forandret seg; psykiatrien har blitt satt på dagsordenen på en helt annen måte.

       Komiteen har merket seg at et samlet politisk miljø har erkjent et kollektivt ansvar for manglende prioritering av tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Videre vil komiteen peke på at det er like viktig i denne saken, som i forbindelse med eldreomsorgen, at samtlige partier på Stortinget kan medvirke til at det nå blir tatt et skikkelig løft for psykiatrien. Komiteen forutsetter at det nå blir gjort forpliktende tverrpolitiske vedtak som vil forplikte partiene til en opptrapping av bevilgningene til psykiatrien.

       Komiteen mener at det er helt nødvendig å sikre kommunene forutsigbare økomomiske rammer for utvikling av et nødvendig tjenestetilbud, og samtidig må Regjeringen ha et overordnet ansvar for å føre et strengt tilsyn med kommunenes oppfølging av de ulike tiltakene og vedtatte handlingsplaner.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil innledningsvis bemerke at meldingen gir en god beskrivelse av dagens situasjon innen den totale psykiatriske helsetjeneste, herunder institusjonsbehandling, poliklinisk behandling, langtidsbehandling og den psykiatriske omsorgstjenesten i kommunene. Meldingen slår, ikke overraskende, ettertrykkelig fast at den psykiatriske helsetjeneste på alle plan er for dårlig og må bedres vesentlig i årene fremover. Svakheten ved meldingen etter dette medlems mening, er at departementet ikke har fremlagt en økonomisk analyse som kunne gi Stortinget muligheter til å vurdere det fremtidige behov for tilleggsressurser i psykiatrien for å nå de mange gode mål Regjeringen setter og som dette medlem er enig i. Dette medlem mener at departementet senest før Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett for 1998 må forelegge Stortinget en økonomisk oversikt over ressursbehov basert på de føringer som er gjort av sosialkomiteen i innstilling til St.meld. nr. 25 (1996-1997).

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i god tid før behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1998 fremlegge for Stortinget en økonomisk oversikt - konsekvens for det ressursbehov som vil være aktuelt i en 5-års periode, basert på de føringer sosialkomiteen har lagt i sin innstilling til St.meld. nr. 25 (1996-1997). »