Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Nordseth og Skogholt, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser til at den pågående kartlegging av det menneskelige arvemateriale vil gi økende grad av informasjon om sammenhengen mellom arv og sykdom. Dette vil kunne gi økte muligheter for behandling av arvelige sykdommer. Komiteen ser positivt på dette.

       Den økte kunnskap om menneskets arvemateriale innebærer imidlertid etter komiteens syn også stor fare for misbruk, spesielt dersom kunnskapen kommer på avveie slik at f.eks. arbeidsgivere, banker, forsikringsselskap får kunnskap om personers arveanlegg med hensyn til sykdomsrisiko o.l.

       Den primære oppgave i denne forbindelse må være å hindre utviklingen av et samfunn der menneskeverdet blir relatert til genetisk « vellykkethet », slik vi har nære historiske eksempler på.

       Komiteen viser til at den rivende utvikling innen genteknologien med kartlegging av menneskets arvestoff raskt øker forståelsen av sammenhengen mellom sykdom og feil i arvestoffet. Gentester gjør det mulig å stille sikre diagnoser ved enkelte sykdommer. Slike tester kan imidlertid også påvise genetiske feil som med stor grad av sannsynlighet vil føre til sykdom hos ennå friske mennesker, eller det kan påvises disposisjon for sykdom, dvs øket risiko for sykdom uten at det kan sies hvem av de disponerte som faktisk blir syke.

       Komiteen ser klart at genteknologien i mange sammenhenger åpner for mange positive muligheter både når det gjelder forebygging av sykdom og behandling av sykdom.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, konstaterer at mange kan unngå eller utsette utbruddet av sykdom de er arvelig disponert for, ved å legge om livsstil, unngå uheldige miljøfaktorer og eventuelt også bruke medikamenter.

       Komiteen er like fullt oppmerksom på at gentesting kan ha sider som reiser vanskelig etiske spørsmål. Spesielt problematisk mener komiteen det er når gentester påviser anlegg for arvelig sykdom som det ikke finnes behandling for, eller når man ved fosterdiagnostikk påviser feil i arvestoffet og som stiller foreldre overfor særdeles belastende valg.

       Komiteen har merket seg at gentesting skiller seg vesentlig ut fra andre medisinske undersøkelser idet gentesting for det første kan påvise arveanlegg som med stor grad av sikkerhet kan føre til sykdom, og videre kan slik testing med økende sikkerhet påvise om et menneske har en arvelig disposisjon eller risiko for å få bestemte sykdommer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at dette er tilstander der informasjon om en person kan gi kunnskap om sykdomsrisiko også hos andre personer, nemlig de nære slektninger som en kan dele arveanlegg og genetisk skjebne med. Dette skjebnefellesskap gjør at en når det gjelder genetiske sykdommer, heller må tenke på pasienten som en hel familie, enn som en enkelt person.

       Flertallet viser til at gentesting i liten grad i dag benyttes i Norge, og flertallet viser videre til at lov om medisinsk bruk av bioteknologi slår fast at nye gentester bare kan tas i bruk etter godkjenning av Sosial- og helsedepartementet. Flertallet viser til at genene egentlig er opphavet til menneskelig mangfold, men at kunnskap om genforandringer er blitt et viktig hjelpemiddel for forebygging og behandling av genetiske sykdommer som eksempelvis visse former for kreft og hyperkolesterolemi samt enkelte former for hjerte- og karsykdommer.

       Flertallet mener at det må være samfunnets oppgave å medvirke til at den kunnskap som gen- og bioteknologien har gitt oss på enkelte områder om nytten av bruk av gentest for sykdom som både kan forebygges og behandles, må komme til kunnskap for familiemedlemmer som er i en risikosituasjon. Det må etter flertallets mening være en oppgave for helsevesenet å gi oppsøkende medisinske tilbud i familier med genetisk sykdomsrisiko. Flertallet vil også peke på viktigheten av at den oppsøkende genetiske virksomheten er best mulig kvalitetssikret både i form og innhold.

       Slik flertallet ser det, er det nettopp den kvalitative form på den informasjon som skal gå til familiemedlemmer som er risikoindivider, som begge de to foreliggende Dokument-8 forslag tar opp.

       I forhold til lovverket finner komiteen at det er særlig tre lover som har betydning for oppsøkende genetisk virksomhet. Det et legeloven, bioteknologiloven og personregisterloven. Forholdet til oppsøkende genetisk virksomhet er ikke direkte regulert i lovteksten i lov av 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi, « bioteknologiloven ». I forarbeidene til loven på side 55 i Ot.prp. nr. 37 (1993-1994) heter det imidlertid:

       Komiteen viser til Innst.O.nr.67 (1993-1994) hvor det uttales fra komiteen:

       Så langt komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har brakt i erfaring, oppfatter også de fleste medisinsk genetiske miljøene at det er et direkte forbud for helsepersonell å drive oppsøkende virksomhet i henhold til bioteknologiloven av 5. august 1994, både med og uten pasientens samtykke.

       Komiteen viser til at når det gjelder legelovens regler om taushetsplikt, er utgangspunktet at legen har taushetsplikt om helseopplysninger, herunder det som har fremkommet om arvelig sykdom eller sykdomsdisposisjon hos en pasient, jf. legeloven § 31 første ledd. Som hovedregel vil således taushetsplikten være til hinder for at en lege kan oppsøke pasientens slektninger for å underrette om mulig risiko for sykdom, da dette vil være å oppgi taushetsbelagte helseopplysninger om den opprinnelige pasienten, mens pasienten selv fritt disponerer over opplysninger om egen helse.

       Komiteen viser imidlertid til at det er unntaksbestemmelser i legeloven, og at dette først og fremst gjelder hvor pasienten samtykker i at opplysningen gis ifølge legeloven § 32. Videre er komiteen kjent med at dersom samtykke ikke foreligger gir legeloven § 31 annet ledd anledning til å fravike taushetsplikten når det av særlige grunner kan anses rettmessig å meddele taushetsbelagte opplysninger til andre.

       Komiteen viser i denne sammenheng til rundskriv IK-7/98 av 25. februar 1998 fra Helsetilsynet som setter opp følgende kriterier for at det skal foreligge en særlig grunn til å fravike taushetsplikten i henhold til legeloven § 31 annet ledd:

       Komiteen viser for øvrig til at Statens helsetilsyn i nevnte rundskriv understreker at heller ikke unntaksbestemmelsene i § 31 annet ledd hjemler muligheter for å drive systematisk oppsøkende genetisk virksomhet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, sier seg enig med Statens helsetilsyn i at det på nåværende tidspunkt ikke bør åpnes for generell systematisk oppsøkende virksomhet. Flertallet mener imidlertid at lov om medisinsk bruk av bioteknologi må åpne for oppsøkende medisinske tilbud til familier med genetisk sykdomsrisiko i de tilfeller hvor slik arvelig sykdom kan forebygges eller behandles.

       Komiteen viser til at begge de foreliggende dokument- 8 forslag, Dok.nr.8:51 (1997-1998) fremsatt av stortingsrepresentant Gunhild Øyangen og Dok.nr.8:65 (1997-1998) fremsatt av stortingsrepresentantene Annelise Høegh, Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli, åpner for en endring av bioteknologiloven § 6-4 som gir helsepersonell/lege rett til å gi oppsøkende medisinske tilbud i familier med genetisk sykdomsrisiko. Slik komiteen ser det, er imidlertid premissene for endring av loven svært ulik i forslagene. Forslag i Dok.nr.8:51 (1997-1998) bygger på en høringsuttalelse fra den tidligere regjeringen Jagland som hadde slikt forslag til lovtekst i § 6-4 a:

       Forslaget til vedtak i Dok.nr.8:65 (1997-1998) har slik ordlyd:

       Slik komiteen ser det, er forslaget i Dok.nr.8:65 (1997-1998) i vesentlig grad en videreføring og presisering av unntaksbestemmelsene i legeloven § 31, annet ledd overført til § 6-4 a i bioteknologiloven. I tillegg til lovforslaget i Dok.nr.8:65 (1997-1998) er det i premissene for forslaget under pkt. 5 og 6 side 3 spalte 2 i forslaget forutsatt at sykdommen det skal informeres om, kan forebygges eller behandles med god effekt og videre at det er et tilgjengelig behandlingsapparat som kan tilby rask og god service.

       Komiteen er enig med forslagsstillerne til Dok.nr.8:65 (1997-1998) om at det i fremtiden må legges stor vekt på å øke befolkningens generelle kunnskap om sammenheng mellom arv og sykdom.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil stille spørsmål om hvordan god effekt skal vurderes, og hvem som skal foreta slik vurdering. Videre spør flertallet hvordan en skal vurdere om behandlingsapparatet til enhver tid er tilstrekkelig og tilgjengelig, og at servicen er rask og god. Etter flertallets mening vil begge de nevnte to punkter skape ytterligere uklarhet, og de bør derfor ikke legges inn som premiss for en lovendring.

       Flertallet sier seg imidlertid enig med forslagsstillerne til Dok.nr.8:65 (1997-1998) i at det etisk akseptable i denne sammenheng ikke er en uforanderlig størrelse, og viser i likhet med forslagsstillerne til den sterke motstand en hadde for en tid tilbake når det gjaldt organtransplantasjon.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enige med forslagsstillerne til Dok.nr.8:65 (1997-1998) i at nye medisinske muligheter kan stille oss overfor vanskelige avveininger mellom det teknisk mulige og det etisk forsvarlige. Som lovgivere har vi ikke plikt til å tillate alt teknikken gjør mulig. Det er etikken som skal sette grenser for bruken av teknologien - ikke omvendt. Men disse medlemmer vil påpeke at nye medisinske tilbud vil kunne påvirke grensene for det etisk aksepterte. Det etisk aksepterte er ikke en uforanderlig størrelse. Disse medlemmer viser i likhet med forslagsstillerne til den sterke motstand en hadde for en tid tilbake når det gjaldt organtransplantasjon. Derfor er det viktig med en kontinuerlig debatt om hvor grensene skal gå.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at dette spørsmålet også er ofret stor oppmerksomhet i høringsutkastet fra regjeringen Jagland.

       Flertallet viser til at uttalelsene til regjeringen Jaglands høringsutkast om adgang til å drive oppsøkende genetisk virksomhet, som Dok.nr.8:51 (1997-1998) tar utgangspunkt i, var svært delte. Høringsinstanser som Bioteknologinemnda, Statens helsetilsyn, Den norske lægeforening, Senter for medisinsk etikk ved Universitet i Oslo, Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin, Datatilsynet og brukerorganisasjoner som FFO, Landsforeningen for Hjerte- og lungesyke og Norges Handikapforbund, stilte seg sterkt kritisk til høringsnotatet og påpekte at notatet i liten grad hadde drøftet etiske, prioriteringsmessige og økonomiske problemstillinger. De nevnte høringsinstanser så heller ikke noe særlig stort behov for å endre loven for å tillate oppsøkende genetisk virksomhet. Flertallet vil imidlertid bemerke at både Bioteknologinemnda og Statens helsetilsyn i sine høringsutkast åpner for en endring av loven ut fra gitte strenge kriterier.

       Av høringsuttalelser som var positive til en lovendring, finner en de tyngste/største pasientrettede miljøer innen medisinsk genetikk som eksempelvis avdeling for medisinsk genetikk ved Ullevål sykehus, Institutt for medisinsk genetikk ved Universitet i Oslo, Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo og Norsk forening for medisinsk genetikk. Flertallet har derfor grunn til å anta at et flertall av leger som arbeider i medisinsk genetikk, er for et lovendringsforslag som åpner for oppsøkende medisinsk tilbud til familier med genetisk sykdomsrisiko.

       De høringsuttalelser som er negative og kritiske til høringsutkastet og endring av loven, har i hovedtrekk de samme innvendingene mot lovendringen.

       Flertallet har valgt å trekke frem noen av innvendingene mot lovendring fremsatt i høringsnotatet fra Bioteknologinemnda som er representativ for de negative uttalelser til høringsnotatet. Innledningsvis anfører Bioteknologinemnda i sin høringsuttalelse følgende:

       Det anføres fra Bioteknologinemnda at erfaring fra genetisk veiledning i familier med arvelig risiko for alvorlig sykdom både i Norge, Nederland, Danmark og Sverige viser at det er sjelden at primærpasienten ikke informerer sine slektninger. Og på bakgrunn av dette konkluderes med at det er lite behov for å endre loven.

       Flertallet er enig i at regelen bør være at pasienten selv skal informere sine slektninger med støtte fra legen, men i unntakstilfeller der pasienten enten er død, ikke er villig til å informere, eller ikke er i stand til å informere på en kvalitativt god måte, må loven åpne for direkte informasjon fra helsepersonell, slik at familiemedlemmer i risikogruppen får sin rettmessige kvalitetssikrede informasjon om arvelig disposisjon for alvorlig sykdom. Hovedregelen vil også etter en lovendring etter flertallets mening fortsatt være faglig veiledet informasjon gjennom pasienten og bare i unntakstilfeller direkte fra lege. Selv om omfanget av direkte informasjon fra lege er lite, er det viktig at loven åpner for dette.

       For å kvalitetssikre den første informasjon til familiemedlemmer mener flertallet at det bør utarbeides et standardisert informasjonsopplegg som skal benyttes både når pasienten selv medvirker til å gi informasjon, og når legen gir informasjon selvstendig og uten pasientens samtykke. I et slikt standardisert førstehåndsinformasjonsopplegg bør tilbud om testing foreligge, og likeledes tilbud om videre oppfølging eventuelt med henvisning til spesialavdelinger som eksempelvis kan være de regionale medisinsk-genetiske avdelinger. I utgangspunktet bør det være behandlende lege uansett spesialitet som gir den første faglige informasjon, når slik informasjon er ønsket.

       Bioteknologinemnda anfører at høringsnotatet lider av den svakhet at man ikke har definert begrepet slektning i denne sammenheng. Nemnda viser til sin uttalelse til Sosial- og helsedepartementet fra 1996 hvor Bioteknologinemnda anførte at helsevesenet ikke må gis tillatelse til å lete etter slektninger i slektsregistre, databaser eller kirkebøker. Flertallet mener at den oppsøkende genetiske virksomhet bør begrenses til den nære familie, eksempelvis foreldre, søsken, besteforeldre, barn, barnebarn, onkler og tanter, samt kusiner og fettere. I en viss utstrekning bør det også overlates til ansvarlig genetiker å vurdere hvilke familiemedlemmer som bør kontaktes og gis informasjon.

       Bioteknologinemnda reiser også spørsmålet om helsevesenets eventuelle rett til å kontakte pasientens slektninger kan føre til at slektningene vil ha krav på å bli oppsporet og informert om sin økte risiko for genetisk betinget alvorlig sykdom. Flertallet vil mene at slektninger som oppsøkes med tilbud om genetisk informasjon og veiledning, også bør få oppfølging, på samme måte som andre pasienter får ved klinisk mistanke om sykdom.

       Bioteknologinemnda stiller spørsmålstegn ved om det er forsvarlig at det er departementet som til enhver tid skal godkjenne de sykdommer som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Flertallet er enig med Bioteknologinemnda i at dette er et relevant spørsmål som må nærmere avklares. Flertallet viser i denne forbindelse til at det pr. dags dato er få sykdommer med arvelig disposisjon som er påvist ved gentesting, og som kan forebygges eller behandles. Flertallet er imidlertid klar over at utviklingen innen gen- og bioteknologien går meget raskt, og at det stadig gjøres nye landevinninger når det gjelder å påvise sykdom ved studier av DNA. I dag er det særlig hyperkolesterolemi, noen former for hjerte- og karsykdommer samt enkelte kreftformer som påvises ved sikker gentest, og som kan forebygges og behandles. Flertallet kan imidlertid ikke være enig med Bioteknologinemnda i at det skal opprettes en nemnd som kan godkjenne nye sykdommer som skal gjøres til gjenstand for oppsøkende medisinsk virksomhet i slekter. Godkjenningsmyndigheten mener flertallet må tillegges Sosial- og helsedepartementet. Departementet kan på sin side innhente faglige råd hos de regionale medisinsk-genetiske fagmiljøer og eventuelt fra Statens helsetilsyn. Flertallet finner i motsetning til Bioteknologinemnda ingen god nok grunn for å etablere en ny nemnd som skal gi faglige råd til departementet og eventuelt til helsepersonell i deres virksomhet med oppsøkende genetisk virksomhet.

       Flertallet viser til at spørsmålet om en egen fagnemnd som kan gi rettledning til leger i forbindelse med selvstendig oppsøkende genetisk virksomhet der pasienten ikke ønsker å medvirke, er tatt opp i Dok.nr.8:65 (1997-1998). Flertallet finner heller ikke grunn til å etablere et eget rådgivningsutvalg for den enkelte lege, men flertallet finner det derimot naturlig at råd og veiledning i slike situasjoner som overfor omtalt kan fås ved henvendelse til de regionale medisinske genetiske avdelinger.

       Bioteknologinemnda tar også opp spørsmålet som er reist i høringsnotatet, om videreføring av sykdomsfremkallende gener. Flertallet viser til at oppsøkende virksomhet i forbindelse med videreføring av sykdomsfremkallende gener ikke er tatt opp i den tidligere regjerings forslag, og omfattes heller ikke av forslagene i Dok.nr.8:51 (1997-1998) eller Dok.nr.8:65 (1997-1998), og komiteen anser informasjon om videreføring av sykdomsfremmende gener som etisk betenkelig. Flertallet viser til at dette spørsmålet også er reist av brukerorganisasjonene.

       Bioteknologinemnda og andre høringsuttalelser reiser også spørsmålet om retten til å vite og retten til ikke å vite. Flertallet finner spørsmålsstillingen relevant, men flertallet vil understreke at først når det er noe å vite, kan det enkelte menneske ta standpunkt til om man vil vite eller ikke. Det er derfor etter flertallets mening særdeles viktig at den første informasjon til familiemedlemmer er korrekt og nøytral, men likevel gir et tilbud om å få vite mer. Flertallet mener således at førstegangsinformasjon i forbindelse med oppsøkende genetisk virksomhet må være minst mulig skremmende, men samtidig tilstrekkelig innholdsrik slik at vedkommende har muligheter for å ta stilling til om hun eller han vil vite mer. Det er derfor viktig etter flertallets mening at det utarbeides ens retningslinjer, og at behandlende lege medvirker til å kvalitetssikre den informasjon som pasienten gir til sin familie. Flertallet er ellers av den formening at allmenn etikk tilsier at slektningers rett til informasjon som kan føre til sykdomsforebygging eller livreddende behandling, må settes høyere enn retten til ikke å vite, i de tilfeller der det er tenkelig at liv kan reddes.

       Flertallet har merket seg at det i forbindelse med debatten om endring av bioteknologiloven for å tillate oppsøkende genetisk virksomhet er reist spørsmål om familiemedlemmers rett til ikke å vite, og ut fra den generelle debatten har flertallet merket seg påstander om at et stort flertall i den norske befolkning ikke ønsker å vite om sin fremtidige genetiske sykdomsrisiko. Så langt flertallet har vært i stand til å registrere, er dette ikke et inntrykk som har dannet seg i de medisinsk-genetiske fagmiljøene som står overfor pasienter med genetiske sykdommer, og hvor det er aktuelt for pasienten å informere sin nære familie. Det er ytterst få tilfeller av at et familiemedlem ikke ønsker slik informasjon.

       Flertallet viser til en undersøkelse som ble gjort av Lipidklinikken ved Rikshospitalet i samarbeid med Scan-Fact i tidsrommet 19.-26. september 1995. Undersøkelsen var en såkalt « Omnibus undersøkelse ». Spørsmålsstillingen var naturlig nok i denne sammenheng knyttet opp mot arvelig anlegg for hyperkolesterolemi.

       Hensikten med undersøkelsen var å se på holdninger til oppsøkende virksomhet ved familiær hyperkolesterolemi. Flertallet viser til at resultatet av den nevnte undersøkelse viste at hele 69 prosent av Oslos befolkning, 82 prosent av befolkningen i Østlandsregionen, 77 prosent i Sør-Vestlandsregionene og 82 prosent i Nord-Norgeregionen ønsket slik informasjon og ønsket den gitt av lege. Skal en bygge på resultatet av denne undersøkelsen, mener flertallet at det kun er et lite mindretall i den norske befolkning som ikke ønsker informasjon om arvelig disposisjon for alvorlig sykdom som kan forebygges eller behandles.

       Endelig reiser Bioteknologinemnda spørsmålet om oppsøkende genetisk virksomhet bør være en prioritert oppgave for det offentlige helsevesen. I Dok.nr.8:65 (1997-1998) vises det til at Lønning-2 utvalget har gitt oppsøkende genetisk veiledning null prioritet. Til denne problemstillingen vil flertallet bemerke at forebyggende helsearbeid er prioritert i det offentlige. Flertallet ser derfor oppsøkende genetisk virksomhet for visse alvorlige sykdommer, som eksempelvis hyperkolesterolemi, som et særdeles viktig forebyggende helsetiltak, som bør prioriteres på linje med annet forebyggende helsearbeid.

       Flertallet viser til at flere av høringsuttalelsene har stilt spørsmålstegn ved om det er riktig bruk av helsevesenets knappe ressurser å åpne for oppsøkende genetisk virksomhet ved bruk av helsepersonell.

       Flertallet er enig i at helsevesenet har knappe ressurser, men slik lovforslaget er lagt opp med meget begrenset oppsøkende medisinsk genetisk virksomhet og med de relativt få tilfellene dette gjelder, anser flertallet at den tilleggsressursen som her må benyttes, er av liten betydning for det totale ressursforbruket i helsevesenet.

       Flertallet vil imidlertid peke på den ressursbesparende effekt oppsøkende genetisk virksomhet kan gi ved at man kan forebygge, og stille tidlig diagnose og komme raskt igang med behandling og dermed unngå senere større medisinske inngrep og oppfølgningsbehandling.

       Flere høringsinstanser, deriblant Datatilsynet, har stilt spørsmålstegn ved om man ved å endre loven kan sikre at sensitive genetiske opplysninger ikke kommer utenforstående til kjennskap. Flertallet finner spørsmålsstillingen meget relevant i forbindelse med en eventuell endring av bioteknologiloven. Flertallet mener at de nåværende lover og reguleringer på dette område bør gjennomgåes på nytt, og etter flertallets mening bør det være et absolutt forbud mot å gi informasjon om genetisk sykdomsrisiko til eksempelvis forsikringsselskaper, arbeidsgivere, kredittinstitusjoner, eller andre som måtte tenkes å ville utnytte slik informasjon. Flertallet mener at heller ikke mennesker med gener som skulle sikre særlig god helse, skal kunne gi forsikringsselskapene genetisk informasjon for å oppnå bedre forsikringsbetingelser.

       De foreliggende to Dok.nr.8-forslag har vært forelagt Sosial- og helsedepartementet ved helseministeren til uttalelse, med tilsvar fra helseministeren til komiteen i brev av 25. mars 1998. Flertallet har merket seg at helseministeren i store trekk i sitt tilsvar til komiteen gir uttrykk for den samme skepsis til høringsutkastet og forslaget om lovendringer, som flere av høringsuttalelsene har gitt uttrykk for. Særlig fremhever helseministeren i sitt tilsvar til komiteen at der finnes unntaksbestemmelser i legeloven som gjør det mulig å fravike taushetsplikten i spesielle situasjoner, hvor nødvendig informasjon kan gis hvis pasienten i utgangspunktet nekter å medvirke. På denne bakgrunn konkluderer helseministeren med at han er i tvil om det er behov for å lovfeste en rett til å drive oppsøkende genetisk virksomhet. Flertallet viser imidlertid til at helseministeren, på bakgrunn av den usikkerhet som har vært omkring spørsmålet om oppsøkende genetisk virksomhet, uttaler at han ikke finner det unaturlig å vurdere ytterligere presiseringer i lovverket løpende. Flertallet vil i den sammenheng uttale at den ikke finner det tilfredsstillende med en ytterligere presisering av unntaksbestemmelsene i legeloven når det gjelder oppsøkende genetisk virksomhet, og flertallet mener derfor at denne virksomheten nå må reguleres i bioteknologiloven.

       I helseministerens direkte kommentar til Dok.nr.8:51 (1997-1998), der Regjeringen bes fremme forslag til endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi slik at det blir adgang til oppsøkende genetisk veiledning, og der det kreves at endringene i bioteknologiloven skal ta utgangspunkt i regjeringen Jaglands høringsutkast og høringsuttalelsene, viser helseministeren til de motforestillingene til lovforslaget som fremkom i høringsrunden, og antyder at om forslaget skal følges opp med utgangspunkt også i høringsuttalelsene, antar han at forslaget i noen grad vil måtte omarbeides. Til dette vil flertallet bemerke at de endringer som eventuelt må skje av forslaget, må bygge på høringsutkastet, høringsuttalelsene og de merknader/endringer som er gjort i innstillingen. I merknad til Dok.nr.8:65 (1997-1998) anfører helseministeren at han ikke føler seg sikker på at det er hensiktsmessig å legge de samme vilkårene til grunn som absolutte retningslinjer i en situasjon hvor utgangspunktet er pasientens samtykke, som i forhold til adgangen til å gjøre unntak fra taushetsplikten etter § 31 annet ledd i legeloven. Flertallet mener imidlertid at av hensyn til kvalitetssikringen av informasjonen må vilkårene og retningslinjene være de samme enten informasjonen gis med pasientens samtykke eller ikke.

       Helseministeren viser videre i sitt skriv til komiteen til at bioteknologiloven skal evalueres i løpet av 1999, og at en eventuelt kunne avvente en nærmere bredere gjennomgang av problemstillingen til da. Videre viser helseministeren til et utvalg som er nedsatt av departementet, det såkalte « gentestutvalget », som blant annet skal beskrive hvilke praktiske muligheter som kan bli aktuelle for bruk av gentester for kreft både til forskningsformål og til klinisk bruk. Dette utvalget skal avgi innstilling i oktober 1999. Til dette vil flertallet bemerke at verken evalueringen av bioteknologiloven eller gentestutvalgets innstilling er tilstrekkelig viktige grunner til ikke å foreta en lovendring som tillater oppsøkende genetisk virksomhet nå.

       Ut fra en samlet vurdering av de foreliggende to Dokument-8 forslag og med utgangspunkt i regjeringen Jaglands høringsnotat og de påfølgende høringsuttalelser og med særlig hensyntagen til fremtidige familiemedlemmer i en risikosituasjon, finner flertallet det nå nødvendig å fremme forslag om en endring av bioteknologiloven som gjør det mulig for helsepersonell (om mulig i samarbeid med pasienten) å gi oppsøkende medisinske tilbud til familier med genetisk sykdomsrisiko. I de tilfeller hvor pasienten ikke ønsker å medvirke til slik informasjon, der pasienten er død, eller ikke er i stand til å gi en kvalitativt god informasjon, skal legen ha rett uhindret av taushetsplikten til å foreta oppsøkende genetisk virksomhet i forhold til nære familiemedlemmer.

       Slik oppsøkende genetisk virksomhet kan eksempelvis bare skje dersom:

       Sosial- og helsedepartementet skal særskilt godkjenne hvilke sykdommer som kan gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Lovteksten og utforming av forskrifter til loven skal så langt mulig ta hensyn til regjeringen Jaglands høringsutkast, høringsuttalelsene og til komiteens merknader i denne innstilling.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       «Stortinget ber Regjeringen snarest fremme forslag til endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi slik at det blir adgang for leger til på visse vilkår å drive oppsøkende genetisk virksomhet. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener strenge faglige kriterier må ligge til grunn før oppsøkende veiledning kan finne sted, og viser til de fem kriteriene som er anført ovenfor. Flertallet mener derfor at departementet må ta stilling til om den kartleggingen som et fagmiljø ved Radiumhospitalet har gjennomført av familier med arvelig disposisjon for brystkreft, oppfyller vilkårene for oppsøkende veiledning. Flertallet mener Stortinget ikke har den medisinske eller faglige ekspertise til å avgjøre om det er fornuftig å gjennomføre et forsøksprosjekt overfor den nevnte gruppen, men mener oppsøkende veiledning bør finne sted dersom vilkårene for dette er til stede og etter Sosial- og helsedepartementets avgjørelse. Flertallet vil likevel gi sin tilslutning til at det omtalte prosjekt ved Radiumhospitalet for familier med arvelig disposisjon for brystkreft hos kvinner kan gjennomføres da dette synes å være innenfor de retningslinjer flertallet går inn for.

       Komiteen registrerer at den genteknologiske utvikling i økende grad medfører at man vil kunne avdekke, forebygge og gi behandling for sykdommer som ellers vil kunne medføre alvorlig lidelse og tidlig død. Dette innebærer etter komiteens syn muligheter for å igangsette positive forebyggende tiltak overfor personer som ellers ville utviklet sykdom. Komiteen mener på den annen side at disse nye kunnskapene også stiller oss overfor nye utfordringer av etisk, prioriteringsmessig, kapasitetsmessig og lovteknisk art.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har i forbindelse med regjeringen Jaglands forslag av 9. juli 1997 Om endring av lov om medisinsk bruk av bioteknologi og høringsuttalelsene til dette samt de to Dok.nr.8-forslagene ( Dok.nr.8:51 (1997-1998) og Dok.nr.8:65 (1997-1998)), kunnet konstatere at Norge ikke har et tilfredsstillende behandlings- eller støtteapparat for dem som får konstatert alvorlig arvelig sykdom eller anlegg/risiko for sykdom/lidelser.

       Disse medlemmer har merket seg at den uenighet som er avdekket gjennom de ulike forslag som er fremmet, både er av juridisk, etisk, faglig og ressursmessig art.

       Disse medlemmer mener videre at den ressursmessige side av oppsøkende genetisk virksomhet er lite påaktet. Dette gjelder alle sider av den oppfølging som bør tilbys mennesker som får genetisk veiledning. Fra kompetente fagmiljøer har disse medlemmer blitt meddelt at det pr. i dag ikke er ressurser til de som frivillig melder seg, og som har blitt kjent med at de kan ha stor sannsynlighet for genetisk disposisjon for en alvorlig lidelse. Dette gjelder også for lidelser som det finnes behandling for, eller som kan forebygges.

       Disse medlemmer mener at det i en slik situasjon vil være galt å fokusere så ensidig på de få enkeltpersoner som eventuelt ikke blir informert om sin mulighet for å få utredet genetisk disposisjon for sykdom fordi utgangspersonen ikke har gitt sitt samtykke.

       Disse medlemmer har merket seg at Statens helsetilsyn mener at dagens lovgivning gir tilstrekkelig rom for at leger kan opplyse om mulig disposisjon for alvorlig arvelig sykdom til nære slektninger, uavhengig av om « utgangspersonen » har gitt sitt samtykke eller ikke. Disse medlemmer er enige i dette, men mener likevel at det for å unngå uklarhet kan være hensiktsmessig å gi en eksplisitt lovbestemmelse i bioteknologiloven som på særskilte vilkår gir rett til å fravike taushetsplikten i slike tilfeller.

       Disse medlemmer har også merket seg fagmiljøenes enighet om at i de aller fleste tilfeller er « utgangspersonen » positivt innstilt til å gi sine slektninger slike opplysninger og informerer selv familiemedlemmer om mulighet for sykdomstilstand eller bærertilstand. Dette er også dokumentert gjennom den undersøkelsen som Bioteknologinemnda har gjennomført.

       Disse medlemmer mener det er viktig å beskytte enkeltpersoners integritet. Det er behov for mer erfaring med bruk av genetisk kunnskap og hvordan slik kunnskap kan virke, både positivt og negativt, for enkeltindividet. Disse medlemmer er videre usikre på konsekvensene av at f.eks. en 20-åring starter med medikamentell behandling for en lidelse som med sannsynlighet vil bryte ut om 20-25 år. Det er usikkert hvilken betydning slik medikamentell behandling vil ha for å kunne tegne livsforsikring. Man kjenner heller ikke konsekvensene i etterkant dersom han/hun lar være å opplyse om slikt medikamentbruk, selv om dette kan hevdes å være likestilt med opplysning om genetiske forhold som i henhold til loven er forbudt. Dette kan også få konsekvenser for hvordan man innretter livet og for etablering av familieforhold.

       Disse medlemmer har registrert at det eksisterer svært lite kunnskap om konsekvenser av oppsøkende genetisk virksomhet, både med hensyn til helsemessig gevinst, etiske forhold, sosiale og psykososiale virkninger og ressursbruk.

       Disse medlemmer er videre gjort kjent med at fagmiljø ved Radiumhospitalet har kartlagt familier med arvelig disposisjon for brystkreft hos kvinner. I dag har ikke hospitalet ressurser til å gjennomføre et prosjekt med oppsøkende gentesting overfor denne gruppen.

       Disse medlemmer mener at igangsetting av et slikt prosjekt vil være gunstig med hensyn på å skaffe nødvendig erfaring, spesielt med hensyn på:

       Komiteen viser til partienes respektive merknader og fremmer følgende forslag:

       «Stortinget ber Regjeringen legge til rette for at Radiumhospitalet kan gjennomføre det planlagte prosjekt med oppsøkende genetisk virksomhet for familier med arvelig disposisjon for brystkreft hos kvinner.»

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg at helseministeren i brev av 25. mars 1998 til sosialkomiteen viser til Helsetilsynets rundskriv i K-7/98 av 25. februar 1998, hvor det heter:

       På denne bakgrunn konkluderer helseministeren:

       Disse medlemmer er enige i dette. Disse medlemmer vil dessuten understreke at det må legges betydelig vekt på virkningen av å opplyse om disposisjon for alvorlig arvelig lidelse dersom pasienter ikke kan sikres et behandlingstilbud. Det må videre legges vekt på hensynet til å bevare tillitsforholdet mellom lege og pasient.

       Disse medlemmer viser til at et flertall i Bioteknologinemnda i sin høringsuttalelse av 27. september 1997 konkluderer med at det i visse tilfeller og på strenge betingelser bør kunne åpnes for oppsøkende genetisk virksomhet, og at dette skal avgjøres i hvert tilfelle av en rådgivende nemnd. Bioteknologinemnda mener man bør vurdere å opprette en nemnd/rådgivningsorgan for leger som kan ta avgjørelser i særtilfeller hvor man vet at vital helseinformasjon ikke blir gitt til slektninger. Disse medlemmer vil be om departementets syn på dette.

       Disse medlemmer ønsker et bredest mulig beslutningsgrunnlag for eventuelle lovendringer, og viser i den forbindelse til at det i Norsk Kreftplan ( NOU 1997:20 ) tiltak nr. 4 arvelig kreft, blant annet heter:

       Det foreslås derfor i Kreftplanen at det nedsettes et bredt sammensatt offentlig utvalg for å vurdere denne problemstillingen, og at innstillingen må foreligge innen år 2000. En samlet sosialkomité uttaler i B.innst.S.nr.11 (1997-1998):

       Disse medlemmer viser til at dette utvalget nå er oppnevnt av Regjeringen, og skal avgi innstilling innen 1. oktober 1999.

       På bakgrunn av ovennevnte uttalelse i helseministerens brev til komiteen samt Stortingets vedtak på grunnlag av det enstemmige forslag fra komiteen i B.innst.S.nr.11 (1997-1998), og den kommende innstilling fra « Gentestutvalget », fremmer disse medlemmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i lov om bioteknologi som presiserer at hovedregelen for oppsøkende genetisk veiledning skal være at det bare er pasienten selv eller lege etter pasientens informerte samtykke som kan informere slektninger om deres risiko for alvorlig, arvelig genetisk sykdom. Der pasienten ikke vil eller kan gi slik informasjon, må legen likevel vurdere om det er rettmessig å informere berørte slektninger slik det er redegjort for i disse merknader og i Helsetilsynets rundskriv IK-7/98.

       Lovforslaget skal baseres på en grundig vurdering av de etiske, prioriteringsmessige og økonomiske konsekvenser av forslaget. »