Brev fra finansministeren til Stortingets finanskomité, datert 28. april 1998.

Forslag fra stortingsrepresentantene Lars Arne Ryssdal, Kjellaug Nakkim og Børge Brende fremsatt i Dok.nr.8:74 (1997-1998)

       Jeg viser til brev av 26. mars 1998 fra Stortingets finanskomité. Komiteen har bedt om finansministerens uttalelse i forbindelse med dens behandling av saken.

       I Dok.nr.8:74 er det fremmet følgende forslag:

Bakgrunn

       Om bakgrunnen for Stortingets lovvedtak av 17. februar 1995 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra private institusjoner som eies eller drives av kommuner eller fylkeskommuner vises til det som framgår av Dok.nr.8:74 (1997-1998). Jeg vil i tillegg bemerke at formålet med å etablere en begrenset kompensasjonsordning utenfor merverdiavgiftssystemet var å motvirke eventuell konkurransevridning som kunne oppstå som følge av merverdiavgiftssystemet. Kommunale og fylkeskommunale institusjoner kan fremstille egne varer eller tjenester ved bruk av egne ansatte uten at dette utløser noen plikt til å beregne merverdiavgift. Slik fremstilling av egne varer eller tjenester er ansett som en del av den interne driften og er ikke omsetning til andre som utløser merverdiavgiftsberegning. Ved kjøp av tilsvarende tjenester eller varer fra registrerte næringsdrivende anses varen eller tjenesten omsatt og omsetningen skal etter merverdiavgiftsloven avgiftsberegnes. Det er bare tjenester som utføres av kommuner eller fylkeskommuner i egenregi i konkurranse med private, hvor kommunen eller fylkeskommunen kan ha en økonomisk fordel som følge av merverdiavgiftssystemet.

       Som en følge av at kommuner i liten utstrekning kan trekke fra inngående merverdiavgift på sine anskaffelser, vil merverdiavgiften derfor kunne være en økonomisk belastning for kommunale anskaffelser av tjenester.

       En forutsetning ved innføringen av kompensasjonsordningen var at staten verken skulle vinne eller tape proveny som følge av ordningen. Utgiftene knyttet til ordningen blir derfor finansiert av kommunesektoren samlet. Finansieringen skjer uavhengig av hva den enkelte kommune mottar i kompensasjon, og gjennomføres ved å redusere overføringen til kommunene i henhold til nærmere angitte fordelingsnøkler. Kompensasjonsordningen er derfor ikke en refusjons- eller tilskuddsordning, men etablert som en ordning for å motvirke eventuell konkurransevridning som følge av merverdiavgiftssystemet mellom offentlig og privat virksomhet.

Til forslaget

       Forslaget om at kompensasjonen skal skje direkte til den institusjon/budsjettenhet som har anskaffet tjeneste, er i noen grad behandlet i Dok.nr.8:81 (1995-1996), forslag 3. Det henvises til behandlingen av dette i Stortinget. I tillegg bemerkes at kommunen er et eget rettssubjekt. Institusjoner fullt ut eiet av kommunen er ikke egne rettssubjekter, men en del av kommunen. Dersom kommunen investerer i nyanlegg eller vedlikeholder eksisterende anlegg er det kommunen som opparbeider et kompensasjonskrav og ikke vedkommende institusjon.

       Kompensasjonen som ytes kommuner representerer en merutgift for staten. For å utligne for denne merverdiavgiften, har Stortinget som nevnt vedtatt at kommunene selv skal finansiere ordningen. Slik ordningen er vedtatt finansiert, vil kommunene ikke komme finansielt bedre ut, men merverdiavgiften er nøytralisert slik at det ikke oppstår konkurransevridning som følge av merverdiavgiftssystemet.

       Når det gjelder den del av forskriften som omhandler administrative rutiner er symmetri vektlagt. Dette innebærer at når det er kommunen som finansierer ordningen, så vil det også være kommunen som er debitor for kompensasjonsbeløpet. Tilsvarende skjer utbetaling av kompensasjonsbeløpet i samme periode som kommunen bidrar til finansieringen av ordningen.

       Kommunal- og regionaldepartementet gir forskrifter om budsjettering og regnskapsføring i kommuner. Dersom det er et krav om at budsjettering og regnskapsføring skal skje på bestemte måter, måtte dette uttrykkes gjennom disse forskriftene.

       Det er angitt i disse forskriftene at kompensasjonsbeløpet skal inntektsføres samme sted som rammetilskuddet. Beløpet vil da være en motpost til den nedgang i rammetilskuddet som ordningen medfører. Kommunen står imidlertid fritt til å godskrive institusjonene med hele eller deler av kompensasjonsbeløpet. De har imidlertid ingen plikt til å godskrive institusjonene for bestemte beløp. Om kompensasjonsbeløpet skulle være godskrevet institusjonene direkte, måtte like fullt institusjonene bidratt til å finansiere kommunens bidrag til finansiering av ordningen. I praksis ville dette skjedd ved at institusjonens ramme i budsjettet ble redusert tilsvarende kompensasjonsbeløpet. Realitetene ville da blitt de samme som med dagens ordning, men da ut fra et mer detaljert regelverk fra statlig side overfor kommunene. Det er viktig at kommunale budsjetter og regnskaper i størst mulig grad avspeiler de økonomiske realiteter. Realitetene er at ordningen ikke innebærer at kommunene finansielt sett blir styrket, og at budsjett- og regnskapsreglene er tilpasset dette.

       Jeg vil etter dette understreke at ved den ordningen som er etablert, får kommunene en reell mulighet til å velge mellom egenregiutførelse og kjøp fra private. Måten kommunene bidrar til finansieringen av ordningen har nøytralisert kommunenes valg mellom egenregivirksomhet og kjøp fra private.

       Jeg vil for øvrig bemerke at Finansdepartementet i nærmeste framtid tar sikte på å foreta en evaluering av kompensasjonsordningen herunder de administrative rutiner som er etablert.

       Jeg tilråder at forslaget ikke blir tatt til følge.