Statens engasjement i bankkrisen inkluderte en lovhjemmel for å slette private aksjonærer når aksjekapitalen ble ansett som tapt. Det vises til at denne prinsipielt tvilsomme lovhjemmel var omstridt. Den særlov som ble gitt for å kunne nullstille aksjonærene innebar at myndighetene midt under bankkrisen endret spillereglene, i egen favør og aksjonærenes disfavør. I tillegg ble denne lovhjemmel innført meget raskt for å få nullet ut aksjonærene i to av bankene like før årsskiftet 91/92, slik at de alminnelige aksjonærene ikke fikk fradrag for sine tap, slik skattereformen av 1992 la grunnlag for. Grunnlaget for nullstilling av de tidligere aksjonærene var reviderte regnskapsmessige statusoppgjør som også inkluderte teoretiske beregnede, ikke konstaterte tap. Dette innebar blant annet at nullstilling skjedde på grunnlag av kraftig nedskrevne eiendoms- og panteverdier, i en situasjon hvor Norge var i en generell økonomisk krise. Nedskrivningen av aksjekapitalen i de tre store forretningsbankene berørte om lag 170.000 aksjonærer.

       Hele statens engasjement i bankkrisen er nå gjenstand for en bred vurdering i en offentlig oppnevnt granskingskommisjon. Spørsmålet om erstatningsplikt for staten overfor tidligere eiere er blant de spørsmål som kan bli en del av kommisjonens innstilling. Dette forslaget berører ikke de erstatningsrettslige spørsmål.

       Staten står nå foran et vesentlig nedsalg av sine aksjer i de to største forretningsbankene. Med hjemmel i et stortingsflertall skal statens eierandel reduseres fra over 50 % til ca 33 %.

       Forslagsstillerne viser til at staten gjennom sitt samlede engasjement i bankene trolig vil gå ut med betydelig økonomisk gevinst.

       På denne bakgrunn vil det være riktig at også de tidligere aksjonærer får ta del i den verdistigning som har funnet sted når det gjelder bankaksjer. Det foreslås derfor at Regjeringen i det forestående nedsalg av aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen forbeholder en del av salget til tidligere aksjonærer i banker der staten som en del av kriseengasjementet har anvendt forretningsbankloven av 24. mai 1961 nr. 2 § 32, sjette ledd. Salg til tidligere aksjonærer bør skje med en rabatt i forhold til annen salgskurs, eventuelt med et tildelingstak pr. aksjonær. Det forutsettes at dette salget til tidligere aksjonærer blir en del av det øvrige, planlagte salgsopplegg.

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Regjeringen bes legge til rette for at tidligere aksjonærer i banker som var en del av en statlig krisehåndtering blir gitt et tilbud om kjøp til gunstig pris når statlig nedsalg av bankaksjer finner sted. »