Sammendrag

Bakgrunn

       Der er i proposisjonen redegjort for bakgrunnen for IMFs utlånsavtaler med kriserammede land i Asia. Programmene som kriselandene i Asia har forpliktet seg til å gjennomføre har tre hovedelementer: (i) styrking av makroøkonomisk politikk - finanspolitikk og pengepolitikk; (ii) bedring av strukturen i økonomien, herunder de finansielle systemene, basert blant annet på internasjonalt anerkjente kapitalkrav for bankene; og (iii) styrket tilsyn, større åpenhet og mindre vilkårlighet i utøvelsen av offentlig myndighet.

       IMF har direkte og indirekte medvirket til at Thailand, Indonesia og Sør-Korea er blitt innvilget lån på i alt 118 mrd. USD. Thailand fikk tilsagn om en lånepakke i august 1997, hvor IMF bidro med 4 mrd. USD av en totalfinansiering på 17 mrd. USD. I oktober fikk Indonesia lån, hvorav IMF bidro med 10 mrd. USD av totalt 40 mrd. USD. I desember bidro IMF med om lang 23 mrd. USD av en totalfinansiering på 61 mrd. USD til Sør-Korea. Lånene utbetales over en på forhånd avtalt periode som varierer mellom de ulike lånepakkene forutsatt at landene oppfyller betingelsene i de avtalte programmene.

       De øvrige lånene ble gitt av andre offisielle kreditorer. Denne gruppen omfatter Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbanken, som også er involvert i håndteringen av de sosiale konsekvenser av Asia-krisen, og bilateral finansiering fra G10-landene og noen geografisk nærliggende land. I tillegg kommer restrukturering og forlengelse (« roll over ») av gjeld fra utenlandske private banker. Den siste finansieringsformen har ikke skjedd i regi av IMF.

       Norge har gjennom samarbeidet i den nordisk-baltiske valgkretsen støttet hovedlinjene i IMFs program for landene i Asia. Det har vært lagt stor vekt på faren for at krisen kunne spre seg til andre land og i verste fall true stabiliteten i det internasjonale finansielle systemet. Rask handling har vært ansett som avgjørende selv om informasjonen fra de angjeldende land og dermed beslutningsgrunnlaget for IMF ikke alltid har vært like godt. Norge er pr. i dag ikke blitt anmodet om å gi direkte finansiering til kriselandene, men er indirekte involvert gjennom IMFs midlertidige bruk av medlemslandenes valutareserver. Norge og de andre nordiske landene har i denne situasjonen basert sin holdning på IMFs analyser av situasjonen.

       I etterkant har det imidlertid oppstått en diskusjon om IMFs rolle i krisen og de ulike låneprogrammene som ble utformet. Det har vært hevdet at krisen i stor grad var en ren finansiell krise som ikke kunne løses ved hjelp av tradisjonelle virkemidler, innstramminger i penge- og finanspolitikken. Samtidig har IMF fått kritikk fordi krisepakkene i en viss grad førte til at utenlandske kreditorer ble skjermet fra tap. Enkelte har ment at IMF ikke burde ha ytt lån overhodet, blant annet fordi tilgangen på lån fra IMF kan oppmuntre til uansvarlig kredittgivning også i framtiden.

       Kritikken mot IMF og problemene med å stabilisere situasjonen må delvis også ses på bakgrunn av at forstyrrelsene i valuta- og kapitalmarkedene ble langt kraftigere enn noen hadde forventet på forhånd. Spredningen fra Thailand til andre land var også sterkere en forutsett. Samtidig har problemene, som nevnt, vært størst der det har vært tvil om landenes vilje til å gjennomføre IMF-programmene, noe som i særlig grad har vært tilfellet i Indonesia.

       Hendelsene i Asia vil føre til ytterligere debatt om hvordan slike kriser kan forhindres og hva IMFs rolle bør være. Et viktig spørsmål er om liberaliseringen av ulike deler av finansmarkedene i Asia er skjedd i feil rekkefølge. Særlig har det vært pekt på at tilgangen til kortsiktige lån i utenlandsk valuta stiller store krav til det innenlandske kredittmarkedet og tilsynsmyndighetene. I enkelte land har deler av kapitalmarkedet vært lukket og ugjennomtrengelig, med uklar ansvarsdeling mellom offentlige myndigheter, innenlandske bedriftseiere og banker.

       Fra norsk side vil en fortsatt delta i drøftingene i IMF om disse spørsmålene. For Norge som har en liten, åpen økonomi er det viktig at IMF mest mulig effektivt kan bidra til stabilitet i det internasjonale finansielle systemet.

En ny låneordning

       Lånene som ble gitt under krisen i Asia var forankret i de vanlige låneordningene (Stand-By avtaler) men landene forpliktet seg til å betale tilbake noe raskere enn det som er regelen i de ordinære ordningene fordi lånetilsagnene gikk utover de normale lånegrensene. Omfanget av lånene og kravet til tempoet i saksbehandlingen gjorde imidlertid at IMF måtte ta i bruk en ekstraordinær ordning (Emergency Financing Facility, EFF). I desember i fjor kom IMFs styre til enighet om å etablere en ny utlånsordning, Supplemental Reserve Facility (SRF), som representerer en formalisering av den type krisepakker som er benyttet i forbindelse med krisen i Asia og ved enkelte tidligere anledninger.

       Innføringen av SRF er en erkjennelse av at integrerte kapitalmarkeder øker medlemslandenes sårbarhet ved at tillitskriser raskt kan få betydelige konsekvenser. Ordningen skal dermed være en finansiell støtte til medlemsland som har særlige betalingsbalansevanskeligheter som en følge av plutselig tillitssvikt i de internasjonale kapitalmarkedene. Lånene kommer i tillegg til de normale lånegrensene og vil bli gitt over en periode på ett år, med en tilbakebetalingstid på tre år. Det er lagt opp til en progressiv rentestruktur for å gi incentiver til tidlig tilbakebetaling. I løpet av det første året etter at finansieringstilsagnet er gitt vil renten være 3 prosentpoeng over IMFs ordinære utlånsrente (som var i gjennomsnitt 4,7 % i 1997). Renten vil øke med 0,5 prosentpoeng ved utgangen av den første perioden og senere hvert halvår til den er 5 prosentpoeng over ordinær utlånsrente. Kondisjonaliteten vil være knyttet til vilkårene under de regulære låneordningene. Det forventes at de landene det gjelder søker finansiell støtte også fra andre offentlige og private kilder.

       Sør-Korea er det første landet som har benyttet seg av ordningen. Landet har til sammen lånt 7,1 mrd. SDR under SRF etter først å ha utnyttet de normale lånegrensene maksimalt.

Komiteens merknader

       Komiteen tar redegjørelsen i proposisjonen om IMFs utlånsavtaler med kriserammede land i Asia, herunder om den nye utlånsordningen Supplemental Reserve Facility (SRF), til etterretning.