Sak nr. 2
NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av skadevirkninger etter bruk av legemiddelet Roaccutan. Skadene skal blant annet bestå i smerter, konsentrasjons- og hukommelsesvansker samt søvnproblemer.
Statens helsetilsyn fant at det ikke forelå sannsynlig sammenheng mellom behandlingen med Roaccutan og søkerens plager i de etterfølgende år, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen fastholder søkeren at hun er påført skader etter bruk av legemiddelet.
Under henvisning til Justiskomiteens merknader til sak nr. 20 i Innst.S.nr.201 (1996-1997), ba Justisdepartementet Helsetilsynet om å foreta en ny vurdering av spørsmålet om årsakssammenheng. Helsetilsynet opplyser bl.a. at i den foreliggende sak er de anførte skadevirkninger ikke erkjent i vitenskapelig litteratur som bivirkningsrelatert til Roaccutan. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 3
NN, født 1968, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av skadevirkninger etter bruk av legemiddelet Roaccutan og manglende informasjon om bivirkninger. Skadene skal blant annet bestå av hukommelses- og konsentrasjonsproblemer, søvnforstyrrelse, tretthet og smerter.
Statens helsetilsyn uttalte at søkers tilstand ikke lot seg behandle på annen måte, og at hun ble tilfredsstillende informert om muligheter for bivirkninger. Helsetilsynet fant ingen sannsynlig årsakssammenheng mellom søkers helseplager og bruk av Roaccutan, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen reises bl.a. tvil om man har nok kunnskap om mulige bivirkninger. Det vises til at Roaccutan gir alvorlige fosterskader.
Helsetilsynet viser til at det i klagen ikke fremkommer nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 4
NN, født 1960, har søkt om billighetserstatning for sviktende selvbilde, store søvnproblemer og ødelagt utdannelse etter innleggelser på psykiatrisk sykehus, og tvungen behandling hos psykolog.
Helsetilsynet viste bl.a. til at søker lider av og har vært forsøkt behandlet for en psykisk lidelse som erfaringsmessig er meget vanskelig å behandle. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke kan sees at de episoder som søker anfører som overgrep fra personale/medpasienter og kommunelege har medført at søker er kommet særlig uheldig ut i sitt møte med helsevesenet. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen fastholdes de anførsler som er angitt i søknaden.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 5
NN, født 1925, har søkt om billighetserstatning for psykiske og fysiske skader etter i alt 59 LSD-behandlinger ved X psykiatriske sykehus i perioden 1962-1966.
Helsetilsynet festet lit til søkers opplysninger om LSD-behandling, men viste til at man ikke kjenner til skadelige senvirkninger av slik behandling. Helsetilsynet konkluderte med at de plager søker anfører vanskelig kan settes i sammenheng med LSD-behandlingen og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres bl.a. at søker ble utsatt for spesielt mange behandlinger over 4 år sammenlignet med andre pasienter som har vært undersøkt med hensyn til bivirkninger.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 6
NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning med påstand om manglende behandling og feilbehandling i psykiatrisk institusjon. Søker, som begynte å sniffe i 15-års alder, har fått diagnosen schizofreni, og har hatt flere innleggelser.
Statens helsetilsyn viste til sakkyndig erklæring som konkluderer med at søker er schizofren og at han i tillegg har en organisk hjerneskade. Helsetilsynet uttalte bl.a. at søker lider av et sammensatt sykdomsbilde som har vært vanskelig å behandle, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
Søkeren klager over avslaget.
Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 7
NN, født 1953, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull og forsinket behandling av ryggplager. Søkeren pådro seg ryggskader etter to ulykker i 1977 samt whiplash-skade etter en ulykke i 1981. Hun ble operert for prolaps i 1982, og reoperert i 1985, men lider fortsatt av betydelige ryggsmerter. Hun er tilbudt avstivningsoperasjon i Sverige, men utgiftene til operasjonen dekkes ikke av folketrygden. Søkeren er uføretrygdet som følge av ryggplagene.
Statens helsetilsyn viste til at den behandling søkeren fikk i årene frem til 1985 var akseptabel og at det ikke var komplikasjoner forbundet med inngrepene. Søker ble tilbudt ny operasjon med avstivning i 1994, men benyttet seg ikke av tilbudet. Søknad om dekning av utgifter til tilsvarende operasjon i Sverige, ble derfor avslått. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens tilråding. Billighetserstatningsutvalget viste også til at søkeren hadde fått utbetalt kr 300.000 i erstatning fra forsikringsselskapet. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen fastholder søkeren at avstivning burde vært foretatt i forbindelse med operasjonene i 1982 og 1985. Tilbudet om operasjon i 1994 ble avslått fordi hun ble forespeilet at det var lite håp om bedring. Hun avviser at denne operasjonen tilsvarer inngrepet hun er tilbudt i Sverige. Det vises også til at hun er påført større psykiske belastninger.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 8
NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning fordi hun etter en operasjon for mellomvirvelskiveutglidning fikk delvis lammelse i leggens og fotens muskulatur.
Statens helsetilsyn viste til at det under operasjonen i 1988 ble påvist et stort prolaps. For så vidt gjelder de delvise lammelser, må en nerverotskade som er en ren strekkskade på grunn av nødvendig frilegging av et stort prolaps, anses som en kalkulert risiko ved operasjonen. Etter Helsetilsynets vurdering kan det ikke sies å være påvist kritikkverdige forhold ved behandlingen og tilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anfører søker at det ikke er riktig at hun hadde god bevegelighet etter operasjonen slik det fremgår av journalen.
Helsetilsynet kan ikke se at journalen inneholder feilaktige opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 9
NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning idet han mener at det er foretatt til dels ikke indiserte inngrep på hans knær.
Statens helsetilsyn viste til at det ikke finnes sikker kirurgisk behandling av søkers tilstand. Det kan ikke sees å ha skjedd kritikkverdige forhold i noe ledd av behandlingen, og tilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres at søker har vært utsatt for uheldige valg av behandlingsmetode.
Helsetilsynet viser til at valg av operasjonsmetode for søkerens lidelse har vært omstridt gjennom flere tiår og at det derfor ikke er grunnlag for å fastslå at indikasjonene for de inngrep søker har hatt, har vært feilaktige. Helsetilsynet finner ikke grunn til å endre sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 10
NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning for feilbehandling etter benbrudd, ved at det skal ha blitt lagt en for trang gips.
Helsetilsynet fant det ikke nærliggende å tilskrive de oppståtte forandringer til for trang gips og mente at smertene søker hadde skyldtes skaden. En kunne ikke se at det hadde skjedd kritikkverdige forhold, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres blant annet at det ikke er lagt tilstrekkelig vekt på at søker i forbindelse med skaden hadde flere infeksjoner.
Helsetilsynet anfører at direkte operativ behandling ikke kan anbefales. Tilsynet kan ikke se at det har oppstått mer infeksjonsproblemer enn det man kunne forvente, og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 11
NN, født 1921, har søkt om billighetserstatning for manglende følelse og funksjon i høyre hånd etter det søker mener er feilbehandling av skade på pulsåre på håndleddet.
Statens helsetilsyn viste til at den behandlingen søker fikk i forbindelse med skaden i 1953, var basert på alminnelig anerkjente prinsipper. Billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres blant annet at det av operasjonsbeskrivelsen fremgår at operatøren ikke kunne finne noen nerve, noe søker mener viser at operatøren ikke var klar over at nerven var overskåret.
Helsetilsynet viser til at etter det som står som tilføyelse i operasjonsbeskrivelsen må operatøren ha vært klar over at nerven var skadet. Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 12
NN, født 1968, har søkt om billighetserstatning med påstand om feildiagnostisering og manglende oppfølging etter at han ble operert for gynekomasti (vekst av bryster) da han var 10 år. Han fikk senere ikke normal pubertetsutvikling. Søker oppsøkte lege som 25-åring. Det ble da startet hormonbehandling og søker kom i en forsinket pubertet.
Statens helsetilsyn viste til at forsinket pubertet ikke kunne påvises på operasjonstidspunktet. Helsetilsynet fant ikke at helsevesenet kunne bebreides for søkerens situasjon, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen vises det til søkerens vanskelige oppvekst. Tre av søkerens eldre brødre hadde hatt tilsvarende operasjon som søker. Det anføres at en tettere oppfølging av søker kunne ha hindret hans problemer.
Helsetilsynet finner det beklagelig at tre brødre med mangelfull mannlig kjønnsutvikling først får riktig diagnose i 25 til 30 års alderen, men finner det ikke dokumentert at dette skyldes svikt fra helsevesenets side. Helsetilsynet fastholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 13
NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning for angivelig feilbehandling ved at hun er blitt behandlet operativt for lymfeødem.
Statens helsetilsyn viste bl.a. til at det er benyttet en rekke kirurgiske metoder i behandlingen av lymfeødem. Ingen av dem kan imidlertid sies å være ubetinget vellykket. Helsetilsynet viste videre til at det var benyttet metoder som var kjent fra lang tid tilbake, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres at søker og hennes foreldre først etter operasjonen ble informert om at hun var blitt operert for lymfeødem.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 14
NN, født 1964, har søkt om billighetserstatning med påstand om å ha fått kuttet over venstre sædleder under brokkoperasjon i 1972. Dette skal ha ført til tapt befruktningsevne da kuttet også skal ha affisert høyre sædleder. Ved en senere operasjon er sædlederen sammenføyet. Søkers ektefelle er blitt befruktet ved hjelp av mikroteknikk.
Statens helsetilsyn fant det ikke dokumentert at sædlederen var blitt overkuttet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres at legen som utførte reoperasjonen i 1994 oppgir operasjonen som årsak til overkuttingen.
Helsetilsynet avviser at legeuttalelsen er så kategorisk som det hevdes i klagen, og konkluderer som tidligere.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 15
NN, født 1949, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av forsinket behandling av svulst i høyre lunge i 1971. Hun ble behandlet for blodpropp i to måneder før riktig diagnose ble stilt og ble operert ca tre uker etter dette. Hele høyre lunge måtte da opereres bort. Dette har skapt alvorlige følgetilstander, og hun har ikke kunnet gå tilbake til full jobb. Hennes sykdom medførte også familiære belastninger.
Statens helsetilsyn viste til at svulsten var vanskelig å diagnostisere og at symptomene først tydet på blodpropp. Det gikk imidlertid ytterligere en måned fra det forelå mistanke om svulst til søkeren ble overført til et annet sykehus for operasjon. Dette forhold kritiserer Helsetilsynet, som imidlertid fant det svært lite sannsynlig at denne forsinkelsen fikk konsekvenser for sykdomsforløpet, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen fastholdes at det med stor sannsynlighet ikke ville vært nødvendig å fjerne hele høyre lunge dersom hun hadde blitt operert tidligere.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 16
NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning etter å ha blitt påført kronisk leverbetennelse da det ble tatt blodprøve på sykehus i 1963. Søkerens tilstand bedret seg, og etter 1971 har hun ikke hatt tegn til betennelsestilstand i leveren.
Statens helsetilsyn fant ikke dokumentasjon for blodprøvetakingen i 1963 og fant heller ikke grunnlag for at hennes leverbetennelse har hatt sammenheng med virussmitte gjennom sprøyter. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen peker søkeren på at Helsetilsynet ser bort fra at det i journal fra Y sykehus fremkommer at det ble tatt blodprøve av henne.
Helsetilsynet viser til at det i sin tilråding la avgjørende vekt på at søkers leversykdom sannsynligvis er helbredet og at blodprøveundersøkelser fra 1982 ikke ga holdepunkter for at hennes leverbetennelse var av den type som smitter via stikk og blodprøver. Tilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 17
NN, født 1950, har søkt om billighetserstatning på grunn av følgetilstand etter koppesmitte. Koppene har etterlatt arrdannelser som er sjenerende.
Statens helsetilsynet la til grunn at søker ble påført koppesmitte fra sin bror. Smitten skjedde ikke i forbindelse med søkerens møte med helsevesenet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen fastholdes at helsevesenet må anses ansvarlig for søkerens plager.
Helsetilsynet viser til at anken ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 18
NN, født 1963, har søkt om billighetserstatning for sen diagnostisering av sykdommen myalgisk encephalomyelitis syndrom (ME) (postviralt tretthetssyndrom).
Statens helsetilsyn viste til at det ofte er vanskelig å avgrense ME mot andre smertetilstander. Flere av de funn som var gjort ved de foretatte undersøkelser, kunne tale mot ME. Helsetilsynet konkluderte med at det ikke er tale om forsinket diagnose, men om at angjeldende spesialister har tolket søkers sykdomsbilde noe forskjellig. Billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres at sykdommen har vært en ekstra stor belastning for søker fordi han lider av dysleksi. På grunn av hans lese- og skrivevansker har ikke attføring ført frem.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 19
NN, født 1922, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull og feil behandling av magesmerter i årene fra 1976.
Statens helsetilsyn viste til at det kan være svært vanskelig å utrede pasienter med magesmerter. Det kan også være farlig å overse blindtarmsbetennelse eller et inneklemt brokk. Dette fører til at pasienter i blant opereres uten positive funn, noe som var tilfelle for denne pasienten. Billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen viser søkeren til at hun har gjennomgått tre unødvendige kirurgiske inngrep, noe som i seg selv bør vurderes som svært uheldig.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 20
NN, født 1961, har søkt om billighetserstatning på grunn av manglende oppfølging i forbindelse med besøk på legevakt. Hun ble uvel og besvimte etter behandlingen, hvoretter hun falt mot en skarp bordkant og pådro seg hjernerystelse m.m.
Statens helsetilsyn viste til at det ikke er sjelden at pasienter besvimer ved legebesøk. Slike hendelser kan ikke alltid forebygges selv om personalet viser stor oppmerksomhet. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres bl.a. at hendelsen kunne vært unngått dersom hennes ektefelle hadde fått bli med henne inn på undersøkelsesrommet.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 21
NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning på grunn av tvangssterilisering. Søkeren har tidligere fremmet søknad om billighetserstatning på grunnlag av påstand om feilbehandling i psykiatriske institusjoner m.v. Søkerens klage ble ikke tatt til følge ved Stortingets behandling av Innst.S.nr.17 (1995-1996), sak nr. 14.
Helsetilsynet kunne ikke finne dokumentasjon for at søker var blitt tvangssterilisert, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anfører søker at han har vært feilbehandlet ved psykiatrisk sykehus i 15 år og krever kr 1.000.000 i erstatning.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 22
NN, født 1944, har søkt om billighetserstatning som følge av smertetilstand oppstått etter overskjæring av en nerve under en operasjon i lysken.
Statens helsetilsyn bemerket at under operasjonen ble en unormalt forløpende nerve skåret over. Det måtte forventes at operatøren var klar over muligheten for et slikt unormalt forløp, og en slik skade burde ikke ha forekommet. Helsetilsynet anbefalte en billighetserstatning på kr 120.000. Justisdepartementet bemerket at det anbefalte beløp var høyere enn i tilsvarende saker, og anbefalte en billighetserstatning på kr 80.000.
Billighetserstatningsutvalget tilkjente billighetserstatning med kr 80.000.
I klagen anføres det at det er Helsetilsynets anbefaling som bør ligge til grunn for erstatningsutmålingen.
Helsetilsynet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 23
NN, født 1911, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull behandling i norsk helsevesen. Søkeren var plaget av vannlatingsbesvær fra 17-18 års alderen og gjennomgikk en rekke operasjoner inntil han i 1988 ble helbredet etter en operasjon ved tysk sykehus.
Søkeren har tidligere søkt om billighetserstatning på sammenlignbart grunnlag og ble tilkjent kr 30.000 ved Stortingets behandling av Innst.S.nr.166 (1989-1990), sak nr. 18. Det ble ikke lagt til grunn at det var begått noen feil ved norsk sykehus. Søknaden er fremmet på nytt under henvisning til at det ved forrige gangs behandling ble reist tvil om utfallet av operasjonen i 1988 samt at Helsedirektoratet i den forbindelse kom med usaklig kritikk mot den tyske legen. Dette antas å ha influert på utfallet av saken.
Helsetilsynet erkjente at søkeren etter behandlingen i 1988 var blitt bra av sine plager, men fant ikke grunn til å anbefale billighetserstatning på grunnlag av den nå fremlagte dokumentasjon. Justisdepartementet sluttet seg til faginstansens vurdering. Billighetserstatningsutvalget bemerket at det avgjørende måtte være at Stortinget under forrige klagebehandling ga erstatning med kr 30.000 ut fra det daværende nivå for billighetserstatninger. Ytterligere billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres at det tilkjente beløp var svært lavt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tilrår at klagen blir avslått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil, etter en fornyet vurdering av saken, anbefale at det innvilges ytterligere billighetserstatning med kr 30.000,-.
Sak nr. 24
NN, født 1963, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring. Søkeren er av taterslekt og opplyser at hun ble mye mobbet på grunn av sin bakgrunn.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søker har gjennomgått 9-årig grunnskoleopplæring. Det er videre vist til at søker hadde et fast holdepunkt ved at familien var bofaste, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres at søker ikke fikk den ønskelige opplæring selv om hun faktisk gikk 9 år på skole. Det er videre anført at det ikke medfører riktighet at familien ikke ble bedt om å flytte, slik Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet hadde lagt til grunn.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at billighetserstatning i allminnelighet ikke har vært gitt når opplæringens omfang har vært full eller tilnærmet full tid. Mobbing rammer også barn som ikke er av taterslekt, og er i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 25
NN, født 1947, har søkt om billighetserstatning som følge av manglende og dårlig grunnskoleopplæring. Søker skal også ha blitt mobbet på skolen som følge av familiens bakgrunn som reisende.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkers familie stort sett var bofast slik at sammenhengende skolegang i 8 år var gjennomført. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og det ble ikke tilkjent billighetserstatning.
I klagen anføres det at søker har hatt svært lite utbytte av undervisningen samtidig som hun ble mobbet mye.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at billighetserstatning i allminnelighet ikke har vært gitt når opplæringens omfang har vært full eller tilnærmet full tid, og at mobbing i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 26
NN, født 1936, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av manglende skolegang. Søkeren er av omstreiferfamilie. Han forklarer også at han ble mye mobbet på skolen og at han ikke har lært å lese og skrive.
Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren skal ha gjennomgått omlag 6 års grunnskoleopplæring, og tilnærmet normal skolegang. Departementet fant ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen avviser søkeren at han har 6 års skolegang. Han understreker også belastningen ved å bli mobbet på skolen og at han ikke fikk tilstrekkelig oppfølging av sin dysleksi.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at billighetserstatning i allminnelighet ikke har vært gitt når opplæringens omfang har vært full eller tilnærmet full tid, og at mobbing i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Departementet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 27
NN, født 1962, har søkt om billighetserstatning på grunn av massiv mobbing på skolen fordi hun kommer fra taterfamilie.
Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn at søker var blitt utsatt for massiv mobbing mens hun gikk på skolen, men uttalte at mobbing i seg selv ikke er tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. Søker hadde fullført 9-årig grunnskoleopplæring. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen fremholdes at mobbingen har vært langt verre enn mobbing i sin alminnelighet.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet utelukker ikke at mobbing av taterbarn har vært særlig belastende, men det er vanskelig å finne dokumentasjon som gjør det mulig å stadfeste hvorvidt skolen kunne lastes for dette. På denne bakgrunn opprettholder departementet sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 28
NN, født 1936, har søkt om billighetserstatning på grunn av manglende grunnskoleopplæring og mobbing på skolen fordi han kommer fra taterfamilie.
Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet la til grunn at søker er blitt utsatt for mobbing mens han gikk på skolen, og viste til at dette er forhold som også elever som ikke er av omstreiferfamilie er blitt utsatt for. Departementet viste til at søker allikevel har gjennomført 6 års grunnskoleopplæring, og fant på denne bakgrunn ikke grunnlag for å anbefale billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen understrekes at den mobbing søker ble utsatt for fra sin lærer og fra medelever førte til stort fravær.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at billighetserstatning i allminnelighet ikke har vært gitt når opplæringens omfang har vært full eller tilnærmet full tid. Mobbing er i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for billighetserstatning. På denne bakgrunn opprettholder departementet sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 29
NN, født 1930, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av manglende grunnskoleopplæring. Søker er av reisende slekt.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at søkeren begynte på skolen i 1939, to år senere enn normalt, og at hun gikk stort sett sammenhengende på skole i de neste fire årene. Familien flyktet da til Sverige. Da familien flyttet tilbake til Norge sommeren 1945, var søker over skolepliktig alder. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte en billighetserstatning på kr 60.000. Justisdepartementet anså at det var flyttingen til Sverige som hindret den videre skolegang, og anbefalte ikke billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen bebreides bl.a. skolemyndighetene for at søker ikke fikk videre skolegang etter at familien returnerte fra Sverige i 1945.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at grunnen til at barn av reisende ofte begynte for sent på skolen, var frykt for at de kunne bli fratatt foreldrene. Flukten til Sverige skyldtes krigstilstanden. Siden erstatning ville blitt tilkjent i ellers parallelle tilfeller hvis familien reiste omkring i Norge, mener departementet at det ikke bør tillegges avgjørende vekt at familien i dette tilfellet reiste til Sverige. Departementet opprettholder sin tilråding på kr 60.000 i billighetserstatning.
Justisdepartementet har funnet saken tvilsom. Særlige forhold som følge av krigstilstand faller ikke inn under billighetserstatningsordningen. Grunnen til at søkers familie flyktet i dette tilfellet var nettopp krigen, og ikke de reisendes livssituasjon. At søker begynte på grunnskolen senere enn normalt kan heller ikke alene gi grunnlag for billighetserstatning.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 30
NN, født 1980, har søkt om billighetserstatning idet han mener at han på grunn av sine lærevansker ikke har fått tilstrekkelig skoleopplæring.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at skolen satte inn ulike former for tiltak, og søker fikk gjennom hele barnetrinnet ekstra timeressurser. Da søker begynte på ungdomsskolen, fikk han også på dette trinnet ekstratimer og spesiell oppfølging. Billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
Søker har påklaget avslaget.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet finner ikke at dokumentasjonen i klagen tilfører saken nye momenter, og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 31
NN, født 1964, har søkt om billighetserstatning på grunn av at han skal ha fått mangelfull og feilaktig oppfølging av lærevansker i grunnskolen.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at det var gjort det som var mulig for å gi søkeren et skoletilbud som passet for ham, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres det at de beslutninger som ble tatt om søkers skoletilbud ikke var hensiktsmessige for ham.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttaler at det fortsatt er av den oppfatning at det ikke er dokumentert forsømmelser eller feilvurderinger som kan legges skolen til last, og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 32
NN, født 1926, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull grunnskoleopplæring. Søkeren er av omstreiferslekt, og reiste mye rundt hver vår og høst.
Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet viste til at det ikke finnes noen dokumentasjon på at søkeren har hatt grunnskoleopplæring, og at hun som omstreifer har mistet den skolegang hun hadde krav på. Billighetserstatning på kr 60.000 ble anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 60.000.
Det klages over beløpets størrelse.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 33
NN, født 1948, har søkt om billighetserstatning på grunn av mangelfull undervisning og feilplassering i spesialskole for evneveike.
Kirke,- utdannings- og forskningsdepartementet fant at det var grunn til å reise kritikk for det skoletilbud søker fikk, og anbefalte en billighetserstatning på kr 40.000. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble tilkjent med kr 40.000.
Det klages over beløpets størrelse.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 34
NN, født 1964, har søkt om billighetserstatning med påstand om manglende oppfølging av søkers dysleksi i grunnskolen, samt psykiske lidelser som følge av dette. Søknaden er også begrunnet med at helsevesenet ikke i tilstrekkelig grad fulgte opp da han i puberteten fikk en hormonbetinget unormal vekst av brystene.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant ikke at dysleksidiagnose var tilstrekkelig dokumentert. Departementet mente at det ikke var grunnlag for å reise kritikk når det gjaldt de tiltak skoleverket etablerte i forhold til søkeren, og anbefalte ikke billighetserstatning. Statens helsetilsyn viste til at søker fikk adekvat behandling i helsevesenet for sine psykiske problemer, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres det at det ikke foreligger indikasjoner på at søkeren ikke er dyslektiker. Når det gjelder søkerens helse anføres det at helsevesenet har undervurdert symptomer.
Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger, og opprettholder sin tidligere tilråding. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gått igjennom saken på nytt, men finner ikke at det i klagen fremkommer momenter som medfører en endret tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 35
NN, født 1954, har søkt om billighetserstatning. Grunnlaget for søknaden er påstand om tapt skolegang og arbeidsfortjeneste fordi skoleverket ikke fulgte opp og sørget for adekvat behandling av søkerens psykiske lidelser.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet pekte på at skolen etablerte tiltak i samsvar med søkerens behov, og i samarbeid med søkerens foreldre. Billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurderingen, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen utdypes søknadsgrunnlaget til også å gjelde søkerens psykiske helse som fikk følger for hans skolesituasjon.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder opplysninger som gir grunnlag for å endre deres tidligere tilråding. Helsetilsynet finner det ikke dokumentert at søkers plager var av en slik art at helsevesenet skulle ha fulgt opp i større grad enn det de gjorde, og anbefaler ikke billighetserstatning.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 36
NN, født 1960, har søkt om billighetserstatning fordi han ble feildiagnostisert som mongoloid i 1971 etter kromosomprøve. Dette resulterte i feilplasseringer som medførte at han ikke fikk adekvat undervisning.
Statens helsetilsyn viste til at ny kromosomprøve i 1976 viste normalt kromosommønster, men at unormale blodceller har en tendens til å forsvinne over tid. Sykehuset gjorde for øvrig en forsvarlig medisinsk utredning av søkeren, og Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning på grunnlag av feildiagnostisering. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at alle tiltak vedrørende tilrettelegging av undervisning hadde foregått på grunnlag av grundig pedagogisk- psykologisk vurdering, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen og senere tilleggsskriv vises til den betydelige belastning det har medført at han siden 1971 er blitt feilbehandlet og har vært uten adekvat hjelp.
Helsetilsynet viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at søkeren nå mottar voksenopplæring. Klagen inneholder ikke nye opplysninger, og departementet opprettholder sine tidligere tilråding.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tilrår at klagen blir avslått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anbefaler etter en totalvurdering av søkerens vanskelige situasjon at det innvilges billighetserstatning med kr 50.000,-.
Sak nr. 37
NN, født 1939, har søkt om billighetserstatning med påstand om at hodeskader han pådro seg etter påkjørsel av et tysk militærkjøretøy i 1944, skal ha hatt følger for skolegang og utvikling. Han hevder å ha blitt overflyttet til spesialskole for evneveike, men lærte ikke å lese og skrive. Trygderetten har avslått hans søknad om krigspensjon.
Helsetilsynet la til grunn at skaden søkeren fikk kan ses i sammenheng med hans senere helseplager, men fant ikke grunnlag for at helsevesenet var å bebreide for søkers situasjon. Helsetilsynet anbefalte ikke billighetserstatning. Rikstrygdeverket viste til at Trygderettens avslag på pensjonssøknaden ble begrunnet med at det ikke forelå tilstrekkelig årsakssammenheng mellom søkerens aktuelle lidelser og den ulykke han var utsatt for. Billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres det at en årsakssammenheng mellom ulykken og senere lidelser ikke kan utelukkes, og at billighetserstatning bør kunne innvilges som en kompensasjon for avslaget på krigspensjon.
Statens helsetilsyn viser til at klagen ikke inneholder nye medisinske opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttaler at søker ikke ble overført til spesialskole for evneveike, men til hjelpeundervisning. Det er ikke mulig å vurdere innholdet av undervisningen, men X kommune var, ut fra datidens vurderingsgrunnlag, betraktet som en foregangskommune på dette området. Billighetserstatning blir ikke anbefalt.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 38
NN, født 1969, har søkt om billighetserstatning med påstand om feilbehandling etter en trafikkulykke i 1983 og videre at hun ikke har fått nødvendige trygdeytelser. Hun har store ryggsmerter, noe som hindrer henne i utdannelse og arbeidsliv.
Statens helsetilsyn fant at den medisinske journalen var mangelfull, og det finnes ingen beskrivelse av søkers medisinske tilstand eller vurderinger av hennes funksjonsnivå. Helsetilsynet fant imidlertid at de skader søker fikk etter ulykken er korrekt behandlet, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Rikstrygdeverket fant ikke grunnlag for å bebreide trygdeverket i søkerens sak og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen fastholdes de grunner som er angitt i søknaden om billighetserstatning.
Helsetilsynet og Rikstrygdeverket opprettholder sine tidligere tilrådinger.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 39
NN, født 1937, har søkt om billighetserstatning med påstand om dårlig oppfølging i helsevesenet og manglende yrkesskadeerstatning fra X kommune i forbindelse med en kneskade hun fikk på sin arbeidsplass i 1978. Søker er innvilget 100 % uførepensjon.
Statens helsetilsyn viste til at det i 1978 var en vanlig behandlingsmåte å fjerne hele menisken ved den skade søker hadde, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Rikstrygdeverket viste til at søker nå er blitt tilkjente de ytelser hun har krav på etter folketrygdloven, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres det at avslaget på billighetserstatning var et hardt slag for søker, idet skaden hun ble påført under sitt arbeid har forandret hennes livssituasjon. Søker hevder å være feiloperert med store konsekvenser.
Helsetilsynet og Rikstrygdeverket opprettholder sine tidligere tilrådinger.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 40
NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning med påstand om manglende oppfølging fra trygde- og arbeidsmarkedsetaten. I 1994 ble det vurdert om han skulle gå over på attføring. Han ble imidlertid anbefalt å beholde sin uførepensjon pga. vanskelig arbeidsmarked. I 1995 fikk søker anledning til å melde seg ledig samtidig som han beholdt uførestønad. Søker fulgte ikke opp dette tilbudet. Han bebreider trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten for at hans egne forslag til yrkesvalg ikke ble tatt alvorlig.
Rikstrygdeverket fant ikke grunnlag for å bebreide trygdeetaten i forbindelse med behandlingen av søkers situasjon, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Kommunal- og arbeidsdepartementet og Arbeidsdirektoratet kunne ikke se at søker var blitt offer for kritikkverdige forhold fra arbeidsmarkedsetatens side, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til faginstansenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anfører søkeren bl.a. at han ikke fikk gehør for de forslag han fremmet overfor arbeidsmarkedsetaten og at han har følt seg dårlig mottatt.
Rikstrygdeverket og Kommunal- og arbeidsdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye momenter av betydning for deres vurdering av saken, og opprettholder sine tidligere tilrådinger.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 41
NN, født 1935, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av lang ventetid for hjerteutredning ved Rikshospitalet. Søker valgte å la seg operere i England. Det anføres at denne operasjonen har vist at søker skulle ha vært behandlet som øyeblikkelig hjelp-pasient. På dette grunnlag søkes derfor om dekning av utgiftene til operasjon i England.
Statens helsetilsyn viste til at det på grunnlag av de faktiske forhold var lite som tilsa annet enn at søker ble plassert på den ordinære ventelisten, og anbefalte ikke billighetserstatning. Rikstrygdeverket anførte at vilkårene for å bevilge bidrag til sykebehandling i utlandet ikke er til stede i søkers tilfelle, og anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering og viste også til tidligere praksis. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen påberopes at helsevesenets ressursmangel/feilvurderinger har påført søker store utgifter til en behandling som i ettertid viste seg å være helt nødvendig.
Rikstrygdeverket opprettholder sin tidligere tilråding. Justisdepartementet viser til at billighetserstatningsordningen ikke er ment å komme til anvendelse i saker der det er naturlig at man benytter ordinære trygde- og forsikringsordninger.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 42
NN, født 1964, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av omsorgssvikt og manglende skolegang. Søkeren vokste opp i ustabile familieforhold og ble en kasteball mellom ulike skoler og institusjoner.
Barne- og familiedepartementet uttalte at barneverntjenestens saksbehandling syntes å ha fungert tilfredsstillende, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viste til at søkeren i løpet av grunnskolen hadde gått på 4 ulike skoler. Verken grunnskolen eller den offentlige spesialskolen maktet å gi søkeren tilstrekkelige skoleferdigheter. Skolegangen og opplæringstilbudet kunne imidlertid ikke vurderes som så spesielt feilaktige eller mangelfulle at det ble ansett å være grunnlag for å anbefale billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen vises til at skolen ikke har klart å fylle sin oppgave slik eleven har rett til og behov for.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet viser til at selv om søkeren ikke fikk optimalt utbytte av skoletilbudet, fikk han støtte- og hjelpeundervisning. De siste årene ble det også ytet en betraktelig innsats i form av personlighetsstøttende tiltak. Departementet fastholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 43
NN, født 1950, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av feilplassering på spesialskole for psykisk utviklingshemmede og mangelfull undervisning. Søker hadde behov for undervisning ved en spesialskole for talehemmede, men ble isteden plassert på en skole for evneveike.
Barne- og familiedepartementet fant ikke at det forelå dokumentasjon som tyder på at barnevernet var å bebreide i saken, og billighetserstatning ble ikke anbefalt. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte at det ser ut som om søker ble rammet både av uklare ansvarsforhold, plassmangel og mangel på fagfolk, og anbefalte billighetserstatning med kr 150.000. Justisdepartementet sluttet seg til fagdepartementenes vurderinger. Billighetserstatningsutvalget viste til at bemerkninger om vanskelige oppvekstvilkår og en lærers seksuelle tilnærminger ikke er gjort til egne erstatningsgrunnlag i søknaden. Utvalget fant at ut fra praksis i lignende saker syntes det foreslåtte erstatningsbeløp noe høyt, og innvilget erstatning med kr 100.000.
Søkeren klager over beløpets størrelse.
Barne- og familiedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fastholder sine respektive tidligere tilrådinger.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 44
NN, født 1946, har søkt om billighetserstatning på grunn av manglende oppfølging fra barnevernet og mangelfull skolegang. Søkerens oppvekst var sterkt preget av mishandling og vanskjøtsel, men barnevernet overtok omsorgen for henne først i 1955.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning på grunnlag av manglende skolegang. Barne- og familiedepartementet fant det kritikkverdig at barnevernet ikke hadde grepet inn tidligere, og søkeren ble heller ikke gitt adekvat behandling eller hjelp etter omsorgsovertagelsen. Departementet fant også grunn til å vektlegge søkerens påstander om at hun var mishandlet i fosterhjemmet. Billighetserstatning ble anbefalt med kr 100.000. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til fagdepartementenes vurdering, dog slik at billighetserstatning ble tilkjent med kr 120.000.
Det klages over beløpets størrelse under henvisning til at det også må legges vekt på at søkeren led av polio.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding. Barne- og familiedepartementet finner ikke at barneverntjenesten burde skjønt at søkeren var syk, og opprettholder også sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 45
NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av at det offentlige ikke grep inn for å stanse voldelige overgrep fra faren som var sterkt alkoholisert.
Statens helsetilsyn la til grunn at distriktslegen hadde hatt kjennskap til de graverende forhold NNs familie levde under uten at dette ble fulgt opp overfor barnevernet. Helsetilsynet anbefalte billighetserstatning med kr 30.000 som følge av helsevesenets manglende oppfølgning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at også skoleverket måtte ta sin del av ansvaret, og anbefalte en billighetserstatning på kr 50.000.
Justisdepartementet bemerket at det i forbindelse med utmålingen av billighetserstatning måtte tas hensyn til at søker hadde mottatt en voldsoffererstatning på kr 100.000. Grunnlaget for billighetserstatningen var imidlertid det offentliges unnfallenhet, og departementet anbefalte en erstatning på kr 100.000. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og tilkjente billighetserstatning med kr 100.000.
I klagen anføres det for det første at søker ble utsatt for overgrep også i voksen alder. Dessuten anføres det at de anbefalte erstatningssummer er for lave, og at også barnevernet har forsømt seg.
Helsetilsynet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet opprettholder begge sine tidligere tilrådinger.
Justisdepartementet bemerker at det er de instanser som hadde kjennskap til forholdene som kan bebreides, og ikke barnevernet. Erstatningsutmålingen er etter departementets oppfatning i samsvar med praksis.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 46
NN, født 1940, har søkt om billighetserstatning med påstand om manglende og dårlig grunnskoleopplæring. Det ble også søkt om erstatning for forsinket diagnostisering av hypothyreose. Søker er av reisende slekt.
Statens helsetilsyn fant at søker ikke hadde kommet spesielt uheldig ut i sitt møte med helsevesenet, og anbefalte ikke billighetserstatning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fant at skolevesenet burde ha fulgt opp bedre, og anbefalte en billighetserstatning på kr 30.000. Justisdepartementet fant det sannsynlig at søkers familie i stor grad hadde vært bofast og at bakgrunnen som reisende og de generelt dårlige oppvekstvilkår ikke burde tillegges avgjørende vekt. Departementet anbefalte under tvil at det ikke skulle innvilges billighetserstatning.
Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering for såvidt gjaldt helsedelen av søknaden. Utvalgets mindretall sluttet seg til Justisdepartementet i forbindelse med skoledelen av søknaden, mens flertallet sluttet seg til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble innvilget med kr 30.000.
Søker klager over beløpets størrelse og legger særlig vekt på at hun er blitt urettferdig behandlet i forhold til sine 6 søsken som også har søkt om billighetserstatning. To av disse er innvilget kr 60.000 i billighetserstatning, mens en er innvilget kr 50.000. Søknader fra de øvrige er under behandling.
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet mener at forskjellsbehandlingen er saklig begrunnet, og opprettholder sin tidligere tilråding. Justisdepartementet er enig i at søker har fått mer skolegang enn de av søsknene som har fått sine saker ferdigbehandlet.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 47
NN, født 1933, og MN, født 1935, har søkt om billighetserstatning på grunn av psykiske og økonomiske skader etter at deres hjemkommune gikk til politianmeldelse på grunn av mistanke om seksuelle overgrep mot deres psykisk utviklingshemmede datter. Selv om ingen mistenkte ble navngitt, mener søkerne at det ikke er tvilsomt at det var barnets far mistanken var rettet mot. Saken førte til at familien flyttet fra kommunen på grunn av ryktene som gikk.
Barne- og familiedepartementet viste til at mistanke om seksuelle overgrep mot barn normalt er så alvorlig at barneverntjenesten forutsettes å reagere. I tillegg til fysiske funn og barnets forklaringer la departementet særlig vekt på at barnet hadde vært undersøkt på sentralsykehuset i fylket og at sykehuset fant grunn til bekymring. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet til faginstansens vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen vises det til at mange av observasjonene var gjort av en ufaglært praktikant og at det derfor burde vært foretatt ytterligere undersøkelser.
Barne- og familiedepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 48
NN, født 1952, har søkt om billighetserstatning på grunn av senskader etter seksuelle overgrep hun skal ha vært utsatt for i 1965 da hun var bosatt i Sverige.
Justisdepartementet anførte at voldsoffererstatning kun ytes i særlige tilfeller for skade voldt utenfor riket. Billighetserstatningens anvendelsesområde burde avgrenses tilsvarende. Den anførte skadevoldende handling har ingen tilknytning til Norge, og departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til denne vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen fremholder søker at hun på det tidspunkt overgrepene fant sted var under 21 år og norsk statsborger.
Justisdepartementet viser til at klagen ikke inneholder nye opplysninger av betydning for saken.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 49
NN, født 1943, søkte i 1978 om billighetserstatning som følge av at hun ble feilplassert på institusjoner for evneveike i barne- og ungdomsårene, der hun også skal å ha blitt utsatt for langvarig mishandling. Hun skal også ha blitt utsatt for seksuelle overgrep fra en institusjonsbestyrer.
Sosialdepartementet antok at søker mottok den omsorgsform som representerte det beste tilbud på den tiden, og at det ikke var grunnlag for billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget innvilget imidlertid billighetserstatning med kr 15.000 « uten hensyn til om noen kunne bebreides for hennes skjebne ».
Søker ba om å få sin sak behandlet på nytt i 1996, og viste igjen til at plasseringen skjedde på sviktende grunnlag. Det ble vist til overgrepene og de store konsekvenser feilplasseringen fikk for henne.
I forbindelse med den nye behandlingen kom Helsetilsynet til at det ikke hadde kommet frem nye opplysninger som skulle tilsi en endret vurdering av grunnlaget for billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Helsetilsynets vurdering, og søknaden ble avslått.
Søkeren har klaget over at det ikke er foretatt en ny realitetsvurdering.
Da det ikke er kommet noen nye opplysninger siden Helsetilsynet vurderte saken på nytt siste gang, anser Justisdepartementet at det ikke er nødvendig med en ny vurdering derfra.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 50
NN, født 1947, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av manglende hjelp og oppfølging fra X sosialkontor fra 1992 til 1994. Han mener sosialkontoret ikke tok tilstrekkelig hensyn til hans individuelle behov i forbindelse med en psykisk krisesituasjon og i en periode med store familiære påkjenninger. Søkeren mener seg utsatt for tjenesteforsømmelser og personforfølgelser, og flere av sosialkontorets vedtak skal være fattet på uriktig grunnlag. I tillegg viser han til politiets manglende oppfølging av hans anmeldelser mot flere personer ansatt i helse- og sosialinstitusjoner.
Søkeren har tidligere søkt om billighetserstatning fordi han mente seg dårlig behandlet i helsevesenet i forbindelse med at søkerens ektefelle i 1970 fødte et dødfødt barn. Saken ble endelig avgjort ved Stortingets behandling av Innst.S.nr.201 (1996-1997), sak nr. 9. Billighetserstatning ble ikke tilkjent.
Sosialdepartementet opplyste at forholdene på X sosialkontor var vanskelige i den aktuelle perioden. Det kan synes som søkeren ikke hadde fått tilstrekkelig forståelse og velvilje fra sosialtjenesten i forhold til de forventninger han hadde. På den annen side hadde Fylkesmannen gjort en betydelig innsats for å bedre kommunikasjonen mellom søkeren og sosialkontoret. Det var også for en stor del tatt hensyn til søkerens individuelle forhold ved den økonomiske hjelp som var innvilget. Departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet pekte på at Riksadvokaten hadde behandlet flere klager fra søkeren over at anmeldelser var henlagt som åpenbart grunnløse. Ingen av klagene hadde ført frem, og departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instanser, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen fastholder søkeren at sykemeldinger kunne vært unngått dersom han hadde fått den hjelp han hadde krav på. Han mener seg utsatt for en rekke saksbehandlingsfeil og skandaløs saksbehandling i den offentlige forvaltning.
Sosialdepartementet kan ikke se at klagen inneholder nye opplysninger som gir grunnlag for å endre tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 51
NN, født 1956, har søkt om billighetserstatning på grunn av belastninger etter politiets etterforskning av et bankran i 1979. Søkerens venn ble siktet og varetektsfengslet i forbindelse med bankranet. Saken mot ham ble senere henlagt etter bevisets stilling. Saken ble oppklart ved at gjerningsmannen tilsto ranet i 1982. Under etterforskningen av saken mot vennen, ble søkeren utsatt for etterforskningsskritt, bl.a. husransaking, uten at hun skal ha blitt forelagt ransakingsbeslutning. Hun mener også at hun etter husransakingen fikk status som siktet, men at hennes rettigheter som siktet ikke ble ivaretatt.
Justisdepartementet anførte at ifølge politiet ble ransakingen foretatt etter søkerens samtykke. Søkeren var aldri siktet i saken. Departementet mente at den foretatte husransaking skjedde i medhold av straffeprosessrettslige regler. Billighetserstatningsordningen skal ikke supplere et område der lovgiver har vurdert det offentliges erstatningsansvar. Departementet fant det derfor ikke rimelig å gå nærmere inn på den konkrete belastning søker opplevde. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen bestrides at søkeren samtykket i ransakingen og det hevdes at straffeprosessrettslige regler ikke ble fulgt.
Etter Justisdepartementets oppfatning må det avgjørende uansett være at billighetserstatningsordningen ikke bør fungere som et supplement til et område der lovgiver positivt har regulert det offentliges erstatningsansvar.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tilrår at klagen blir avslått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner det rimelig at søker får en viss kompensasjon, og anbefaler at billighetserstatning innvilges med kr 30.000,-.
Sak nr. 52
NN, født 1932, har søkt om billighetserstatning på grunn av tap som følge av hørselsskader pådratt under tjeneste i Forsvaret. En søknad om billighetserstatning fra søker er tidligere avslått av Stortinget i forbindelse med Innst.S.nr.31 (1992-1993), sak nr. 20. Søker har brakt et nytt moment inn i saken ved å vise til en kjennelse i Rikstrygdeverket. Saken har derfor vært til fornyet vurdering.
Forsvarsdepartementet anførte at søker ble overført til annen tjeneste i Forsvaret i 1982 for å unngå støyeksponering og at han kunne ha fortsatt der til ordinær pensjonsalder om han hadde ønsket det. Søkeren kunne ikke anses å ha kommet dårligere ut enn andre i tilsvarende situasjon, og departementet anbefalte ikke billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Forsvarsdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres det at NN ikke sluttet av fri vilje, men fordi hans hørselsskade gjorde det umulig å delta i møter og snakke i telefonen etc. Det anføres bl.a. videre at søker har kommet svært uheldig ut i forhold til andre med smellskader. Han er eventuelt villig til å la beløpet som ble utbetalt som yrkesskadeerstatning trekkes fra hans erstatningskrav på kr 144.000.
Forsvarsdepartementet viser til at klagen ikke anfører nye momenter i saken og opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 53
NN, født 1926, har søkt om billighetserstatning på grunnlag av psykiske og økonomiske belastninger som følge av at hennes far var fengslet av tyskerne under krigen.
Forsvarsdepartementet bemerket at søker ikke hadde kommet vesentlig dårligere ut enn andre i samme situasjon, og anbefalt ikke at det ble innvilget billighetserstatning. Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Forsvarsdepartementets vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres at uskyldig fengslede bør ha krav på oppreisning og erstatning.
Forsvarsdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding. Justisdepartementet bemerker at mange fikk sine liv påvirket i negativ retning under krigen uten at dette faller inn under billighetserstatningsordningen.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.
Sak nr. 54
NN har søkt om billighetserstatning idet hun ikke mottok erstatning etter at hun mistet sin ektefelle i forbindelse med at MS Vindafjord ble bombet av engelske fly på Boknafjorden 1941.
Justisdepartementet ga uttrykk for forståelse for at søker var i en vanskelig situasjon i 1941, men fant det usikkert om hun ville ha vært berettiget til erstatning i 1941. Av prinsipielle hensyn var det ikke rimelig at det offentlige 56 år etter skulle utbetale en erstatning som søker muligens var berettiget til. Justisdepartementet anbefalte ikke billighetserstatning. Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til Justisdepartementets vurdering og billighetserstatning ble ikke tilkjent.
I klagen anføres at erstatningen ikke var behovsprøvet og at søkerens familie trolig var blant dem som hadde størst behov for støtte.
Justisdepartementet opprettholder sin tidligere tilråding.
Komiteen tilrår at klagen blir avslått.