Regjeringen ber i proposisjonen Stortinget om å gjøre vedtak om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner, undertegnet i Ottawa 3. desember 1997.
Kapittel 1 i proposisjonen inneholder et sammendrag. I kapittel 2 gjøres det rede for bakgrunnen for konvensjonen, herunder landminespørsmålet og den internasjonale opinion, Norges holdning, Ottawa-møtet i oktober 1996 og forberedelsene til Oslo-konferansen i september 1997 om et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer. Kapittel 3 omhandler hovedspørsmålene under forhandlingsrunden i Oslo i september 1997. I kapittel 4 gjennomgås de enkelte artikler i konvensjonen. Kapittel 5 inneholder bl.a. Regjeringens vurdering av konvensjonens humanitærrettslige betydning og dens sikkerhets- og forsvarspolitiske implikasjoner, samt en vurdering av konvensjonens økonomiske og administrative konsekvenser.
Vedlegg 1 til proposisjonen inneholder konvensjonens tekst på norsk og engelsk. I vedlegg 2 gis det en oversikt over viktige bilaterale avtaler med USA om forhåndslagring. Vedlegg 3 inneholder en brevveksling mellom utenriksminister Knut Vollebæk og utenriksminister Madeleine Albright.
Det vises i proposisjonen bl.a. til at arbeidet for et avtalefestet totalforbud mot antipersonellminer i flere år har vært et viktig spørsmål på den internasjonale dagsorden. Dette har sammenheng med at spredning og bruk av antipersonellminer er et alvorlig og akutt humanitært problem i vår tid. Arbeidet for et totalforbud skjøt fart etter utarbeidelsen av den reviderte landmineprotokollen til FN-konvensjonen av 1980 om forbud mot eller restriksjoner på bruk av visse konvensjonelle våpen i mai 1996. En rekke land fremholdt da at bare et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer ville ha noen effekt for å redusere de menneskelige lidelser som forårsakes av bruk av slike våpen. Under en konferanse i Ottawa i oktober 1996 ble det således besluttet at deltakerlandene sammen skulle arbeide aktivt for å igangsette forhandlinger om en mellomstatlig avtale som skulle forby bruk, produksjon, lagring og overføringer av antipersonellminer.
Det vises videre til at et økende internasjonalt opinionspress fikk stor betydning for oppslutningen om Ottawaprosessen. Dette skyldes ikke minst engasjementet til mange humanitære og frivillige organisasjoner, og i særdeleshet Den internasjonale kampanjen for å forby landminer (ICBL) og Den internasjonale Røde Kors-komiteen. ICBL og kampanjens leder Jody Wiliams fikk i 1997 Nobels fredspris for dette arbeidet. I tillegg engasjerte parlamentarikere fra en rekke land seg i arbeidet.
Det vises til at den norske regjering, som følge av den økende internasjonale og innenrikspolitiske oppmerksomhet om spørsmålet og i lys av Norges sterke internasjonale humanitære engasjement og spesielle innsats i mineryddingsoperasjoner, fant det naturlig å påta seg ansvaret som vertskap for forhandlingene om en avtale om totalforbud. Diplomatkonferansen om et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer fant sted i Oslo i perioden 1.-18. september 1997.
Det fremholdes at det ut fra Norges interesser var ønskelig å etablere et klart skille mellom antipersonellminer og stridsvognminer slik at stridsvognsminene klart falt utenfor avtalens virkeområde. Det norske syn var at stridsvognminer i seg selv ikke utgjør noe vesentlig humanitært problem og at bruken av disse minene er militært nødvendig og humanitært forsvarlig.
Det vises til at minekonvensjonen som ble framforhandlet i Oslo forbyr bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer samt pålegg om å ødelegge disse. Samtidig oppfordret den partene til økt samarbeid og assistanse til minerydding og bistand til mineofre. Den fastlegger en serie ordninger og tiltak som skal bidra til å sikre gjennomføringen av dette.
Det fremholdes at konvensjonens humanitærrettslige betydning ligger i det forhold at den gjennom sitt totalforbud søker å eliminere en kategori våpen som forvolder store menneskelige lidelser. Den tar sikte på å gi sivilbefolkningen i krigs- og konfliktutsatte områder bedre beskyttelse enn hva som tidligere har vært mulig. Ved undertegningskonferansen i Ottawa 3.-4. desember 1997 undertegnet bl.a. 14 av NATOs medlemsland, herunder Norge, konvensjonen. Totalt har 126 land foreløpig undertegnet avtalen. Av disse har til nå 13 land ratifisert avtalen. Regjeringen legger vekt på at konvensjonen kan tre i kraft så snart som mulig og at Norge medvirker til dette.
Det fremholdes videre i proposisjonen at Regjeringen tillegger konvensjonens humanitære målsettinger den største viktighet, og ønsker å bidra til at det raskt etableres bred støtte for den internasjonale humanitære norm som konvensjonen etablerer. Norges ratifikasjon vil være et viktig bidrag i denne forbindelse.
Samtidig vises det til at konvensjonen reiser en rekke spørsmål av forsvars- og sikkerhetspolitisk betydning som har implikasjoner for NATO-samarbeidet og Norges bilaterale forhold til USA. Dette gjelder særlig Forsvarets behov for å identifisere og anskaffe erstatningssystemer, det militære samvirke med våre allierte, bl.a. i forbindelse med norske avdelingers deltakelse i internasjonale operasjoner, og på grunn av lagring av amerikanske antipersonellminer i Norge. I NATO er det igangsatt en vurdering av hvilke konsekvenser konvensjonen vil få for NATOs interoperabilitet og hvordan konvensjonen kan innpasses i NATOs militære planverk og doktrine.
Det opplyses at det er Regjeringens syn at bestemmelsene i konvensjonen må respekteres, samtidig som en i fellesskap også må finne fram til løsninger som gjør det mulig å fortsette det nære allierte samarbeidet, også de amerikanske forhåndslagrene i Norge. I denne sammenheng vil Regjeringen arbeide videre med sikte på å få i stand gjensidig akseptable løsninger med USA og vil i samarbeid med øvrige allierte arbeide for å opprettholde alliansens evne til et effektivt militært samvirke.
Det vises til at brevvekslingen mellom utenriksminister Vollebæk og utenriksminister Albright som er vedlagt proposisjonen, bekrefter den foreløpige enighet mellom Norge og USA og viljen til å fortsette samtalene med sikte på å finne løsninger på de fortsatt utestående spørsmål.
Når det nærmere gjelder konvensjonens implikasjoner for Forsvaret, fremholdes det i proposisjonen bl.a. at det i dag ikke finnes løsninger som fullt ut kan erstatte antipersonellminene i deteksjons-, varslings- og bekjempelsesrollen. Det antas imidlertid at Forsvarets eksisterende våpensystemer kombinert med innføring av optiske og elektroniske sensorer, delvis vil kunne kompensere den reduserte deteksjons- og forsvarsevnen. Trolig vil det på noe lengre sikt være mulig å framskaffe nytt materiell som kan kompensere bortfall av slike miner. Forbudet mot antipersonellminer gjør det nødvendig å framskynde en slik prosess.
Når det gjelder allierte forsterkninger til Norge og forhåndslagring av allierte antipersonellminer, vises det bl.a. til at det for Regjeringen under hele denne prosessen har vært en sentral målsetting at de generelle forsterkningsforpliktelsene overfor Norge, inkludert forhåndslagringen, opprettholdes. Det fremholdes at en verken innenfor NATO eller bilateralt overfor USA foreløpig har kunnet trekke endelige omforente konklusjoner når det gjelder framtidig lagring og eventuell amerikansk bruk av blandede miner i fellesoperasjoner.
Regjeringen opplyser i proposisjonen at den vil fortsette den bilaterale dialogen med USA etter at ratifikasjon har funnet sted. Dette bør være en kontinuerlig prosess inntil det er funnet en permanent løsning når det gjelder blandede miner. Den bilaterale prosessen må dessuten sees i lys av bl.a. hvordan andre allierte land vurderer de blandede minene og hva man til slutt kommer fram til i NATO.
Regjeringen legger til grunn at konvensjonens bestemmelser muliggjør ivaretakelse av overordnede hensyn med tanke på at forsvar av Norge opprettholdes på en effektiv måte, og at vårt bilaterale forhold til USA ivaretas. Eventuelt bortfall av amerikansk militær støtte ville fordre en total omlegging av Norges forsvarskonsept. Regjeringen legger derfor avgjørende vekt på å bevare det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA, herunder forhåndslagringen.
Når det gjelder implikasjoner for NATO-samarbeidet som følger av at 14 av 16 medlemsland, men ikke USA og Tyrkia, har undertegnet konvensjonen, vises det bl.a. til at det på NATOs utenriksministermøte i desember 1997 ble besluttet å vurdere konvensjonens implikasjoner for NATO og at en i den sammenheng ville sørge for at nasjonale forpliktelser i henhold til konvensjonen ville bli forenlige med forpliktelsene under Atlanterhavspakten.
Det opplyses at det er flere sentrale spørsmål som må avklares for å sikre NATOs interoperabilitet. Det opplyses imidlertid at Regjeringen vil legge til grunn at norske styrker eller enkeltpersoner kan delta i operasjoner, øvelser eller annen militær aktivitet under mandat fra FN eller for øvrig i overensstemmelse med folkeretten, sammen med militære styrker fra land som ikke er parter til konvensjonen, uten at dette kan anses å være brudd på forbudet mot medvirkning i konvensjonens artikkel 1.1 (c) En slik klargjøring er viktig for å unngå at det skapes tvil vedrørende framtidig norsk deltakelse i ulike militære øvelser eller operasjoner.
Fordi vurderingen av alle implikasjoner av konvensjonen er en omfattende prosess innenfor Alliansen, vil dette arbeidet nødvendigvis måtte ta noen tid. Det kan neppe forventes at den militære vurdering vil foreligge før sommeren. Det er videre forutsatt drøftelser innenfor NATOs politiske organer før endelige konklusjoner kan trekkes.
Når det gjelder konvensjonens økonomiske og administrative implikasjoner, opplyses det bl.a. i proposisjonen at Regjeringen tar sikte på å sette av et beløp tilsvarende ca USD 120 millioner over en femårs periode til å følge opp konvensjonens humanitære målsettinger, forutsatt Stortingets samtykke. Det legges til grunn at dette kan dekkes gjennom omprioriteringer innenfor bistandsbudsjettet og uten særlige rammeøkninger.
Når det gjelder utgifter på militær side, opplyses det at det ikke er mulig å skille klart mellom slike som grunner seg i tidligere nasjonale beslutninger og utgifter som følger av norsk tilslutning til antipersonellmine-konvensjonen. I Forsvarets langtidsplanverk var det inntil undertegningen av konvensjonen planlagt innkjøp av selvødeleggende minesystemer. For å kompenseres for dette bortfallet, vil det i framtiden kunne bli aktuelt med store investeringer i nye våpenkategorier. Dette vil Regjeringen komme tilbake til i forbindelse med behandlingen av de årlige budsjetter.