Jeg viser til Justiskomiteens brev av 27.10.98.
Jeg har følgende kommentar til forslaget:
Kirkeasyl er et begrep som er innført
og definert av kirken. Kirkeasylet er ikke et juridisk begrep. Norsk lov
gjelder innenfor kirkens bygninger, kirkens bygninger er derfor
ikke et «rettstomt rom».
Etter sterkt press fra kirken besluttet den
daværende politiske ledelse i 1993 at man likevel ville
respektere den av kirken definerte kirkefreden. I praksis gav dette seg
utslag i at departementet i brev av 05.07.93 gav politimestrene
retningslinjer om at «det som hovedregel ikke (er) aktuelt
for politiet å gå inn i kirker og bedehus for
med makt å hente asylsøkere som skal sendes ut
av landet». Dette innebar at det som hovedregel ikke var
aktuelt å hente ut asylsøkere fra kirker mv som
et ledd i gjennomføringen av vedtakene i deres utlendingssak
når kirken selv mente at det forelå en kirkefred
som skulle respekteres.
Flere menigheter har i den senere tid tilkjennegitt
at de ønsker bistand fra myndighetene med hensyn til å hente
ut personer som de ikke ønsker å ha i sin kirke. Enkelte
menigheter har også hevdet at uthenting av slike personer
nettopp vil innebære et vern av kirkefreden. Dette er en
ny og annen situasjon enn den som er beskrevet i departementets
brev 05.07.93 til politimestrene. Den baserte seg på at
kirken krevet respekt for kirkefreden når asylsøkere
tok opphold i kirker for å hindre gjennomføringen
av et forvaltningsvedtak.
Dersom kompetent myndighet innen kirken anmoder om
politiets assistanse for å hente ut kirkeasylanter, er dette
et forhold som ikke dekkes av de retningslinjer departementet gav
i 1993. Foreligger det en anmeldelse fra kirken er man innenfor
Riksadvokatens ansvarsområde. Justisdepartementet har da
ikke anledning til å instruere politiet eller gi retningslinjer om
hvordan de skal forholde seg, jf at det ikke lenger dreier seg om
gjennomføringen av et forvaltningsvedtak, men oppfølging
av et straffbart forhold. Foreligger det bare en anmodning fra kirken
om politiets bistand, kan forholdet anses som en ordensforstyrrelse.
Justisdepartementet kan da instruere politiet, men gjør
det normalt ikke. Når kirken selv ber om politiets bistand, tilkjennegis
det at kirken selv ikke anser en pågripelse som en krenkelse
av kirkefreden. Det er ingen grunn til at myndighetene ikke skal
respektere dette, på samme måte som det motsatte
respekteres. Med andre ord er det ingen grunn for Justisdepartementet å instruere
politiet i slike tilfeller. Forutsetningen for at politiet skal kunne
gå inn etter anmeldelse/anmodning om bistand er
for øvrig at dette kommer fra kompetent hold innen kirken.
I forhold til kirkeasylanter som oppholder seg i selve kirkerommet,
vil det stedlige kirkelige fellesråd være rette
myndighet. Oppholder kirkeasylantene seg i andre rom i kirken eller
tilliggende lokaliteter er det menighetsrådet som er rette
myndighet.
Begrunnelsen for at politiet ikke gikk inn i
Holmen kirke etter anmodning fra menigheten, er at man på dette
tidspunkt ikke hadde sett på de problemstillinger den nye
situasjonen reiste. Man valgte derfor inntil videre å forholde
seg til tidligere praksis.
Det er ellers ingen tvil om at kirkeasyl er
en svært uheldig ordning som fungerer urettferdig. Oppholdet kan
også gi skadelige virkninger, særlig for barn.
Det er likevel kirken selv som har ansvaret for ordningen. Justisdepartementets
ansvar begrenser seg til beslutningen om å respektere kirkefreden
i de tilfeller kirken krever det. På tross av de uheldige
sider kirkeasylordningen har, mener jeg likevel at det ikke foreligger tilstrekkelig
tungtveiende hensyn som tilsier at kirkeasylordningen bør
avvikles på den foreslåtte måten. Det
er med andre ord fortsatt som hovedregel ikke aktuelt å be
politiet om å hente ut kirkeasylanter av kirken i de tilfeller
der kirken mener at det foreligger en kirkefred som skal respekteres.
For ordens skyld understrekes det at det ikke er aktuelt å gi
kirkeasylanter noen særordninger.