Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe Øye,
fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm,
fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg,
fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Morten
Lund og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
mener at meldingen representerer en dokumentasjon av situasjonen
for de unge og vanskeligstilte på boligmarkedet. Komiteen viser
til at det blir påpekt at statens virkemidler bør utnyttes
på en mest mulig effektiv måte. Særlig
bør virkemidlene innrettes slik at de boligsosiale virkningene
blir så gode som mulig. Komiteen er enig
i dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og
Senterpartiet, vil vise til at Regjeringen beskriver boligsituasjonen
for de aller fleste i Norge som god, men med betydelige etableringsproblemer
for unge vanskeligstilte og andre utsatte grupper, og at det er
store regionale ulikheter når det gjelder de vanskeligstiltes
situasjon.
Komiteen har merket
seg at det er et økende prispress i deler av boligmarkedet,
og at grupper med dårlig økonomi får
til dels alvorlige etableringsproblemer på disse stedene.
Dette gjelder særlig enslige forsørgere, funksjonshemmede,
innvandrere og flyktninger, men også rusmisbrukere og personer
med psykiske og sosiale problemer. Komiteen vil understreke
at det særlig er i Oslo og de andre større byene at
det bor mange med permanent lave inntekter, samtidig som vi der
finner et høyere prisnivå på boliger
enn i resten av landet. Komiteen viser også til
at siden Regjeringen la fram sin stortingsmelding har det skjedd
en betydelig økning i rentenivået. Dette har spesielt
stor betydning for de vanskeligstilte på boligmarkedet,
og det vil derfor være spesielt viktig også for denne
gruppen at rentenivået synker.
Komiteen viser til at mange unge
og andre økonomisk vanskeligstilte grupper har hatt problemer
med boligetablering over lang tid. Under behandlingen av St.meld.
nr. 14 (1996-97) Om verksemda til Husbanken 1994 og 1995, Innst.
S. nr. 117 (1996-97), er det en samlet komité som påpeker
at utbyggingen av ulike typer boliger for ungdom og førstegangsetablerere
må økes betydelig.
Komiteen mener at det er nødvendig
med en konkret opptrapping fra år 2000 når det
gjelder ulike typer boliger. Disse boligene bør være
fordelt på utleieboliger, lavinnskuddsboliger, bokollektiv,
studentboliger og små nøkterne eierleiligheter.
Hovedmålet må imidlertid være å prioritere
de vanskeligst stilte på boligmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener at det bør settes igang minst
1 000 flere nøkterne og rimelige utleieboliger i år
2000 enn det som bygges i dag, og hvor en sannsynligvis må opp mot
4 000-5 000 flere pr. år i de kommende år.
Når det gjelder behovet
for bygging av boliger i de nærmeste år, vil komiteens
medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti vise til brev til komiteen fra Kommunal- og
regionaldepartementet, datert 12. februar 1999. I dette brevet refereres
det til Boforholdsundersøkelsen 1995 fra NBI der man anslo et
behov på om lag 50 000 boliger for vanskeligstilte i hele
landet, eller 10 000 pr. år i en 5-års periode. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringen med basis i tidligere
undersøkelser og kommunenes handlingsplaner for boliger
til vanskeligstilte, vil komme til Stortinget med forslag til nødvendige
opptrappinger i de statlige virkemidlene i forbindelse med de enkelte årsbudsjett. Disse
medlemmer vil videre vise til at departementets foreløpige
vurdering i nevnte brev, er at det trengs 2 000 til 5 000 ekstra
boliger i året i en fem års periode om behovet
framover er konstant.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens uttalelser i St.meld. nr. 49 (1997-98) side 12:
«Regjeringen ønsker imidlertid ikke spesielt å fremme
noen bred utbygging av utleieboliger i egne enheter i offentlig
eie.
Departementet vil ikke gi noe anslag på hvor
mange utleieboliger det er behov for – verken nasjonalt, regionalt
eller lokalt.»
Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at
Regjeringen i brev av 12. februar 1995 til komiteen framlegger tall
fra en boligundersøkelse av NBI fra 1995, og at regjeringspartiene
nå bruker disse tallene som underlag for sitt syn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det de siste 10 årene er bygd svært få allmennyttige
utleieboliger og studentboliger i forhold til behovet. Det har derfor
oppstått et betydelig etterslep og stort behov for slike
boliger. Disse medlemmer støtter forslaget
om at det utarbeides lokale handlingsplaner for boligetablering
og utleieboliger i samarbeid med Husbanken, boligbyggelag, studentsamskipnader,
frivillige organisasjoner og lokale/private aktører.
Utarbeidelse av slike planer vil også klargjøre
omfanget av det behov det vil være for statlig økonomisk
innsats. Regjeringen må komme tilbake til forslag til bevilgninger
som står i forhold til behovet i de årlige budsjettene,
da statlig medvirkning er en forutsetning for å få til
en innsats av noe omfang på dette området.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener det er viktig å sikre at de
boliger som oppføres med betydelige statlige tilskudd,
blir beholdt som et tilbud til de som trenger det mest. Flertallet vil
peke på at en større grad av klausulering av slike
boliger, vil bidra til varig hjelp til de grupper som har særlige
etableringsproblemer på boligmarkedet i dag. Ved klausulering
kan det stilles krav om leietakeres livssituasjon (f.eks. student,
flyktning), eller krav om at leietakere skal velges ut av kommunen etter
visse sosiale kriterier (f.eks. inntekt og alder). Ved tildeling
av tilskudd til en kommune, borettslag m.v. kan det avtales prinsipper
for leiefastsettelse slik at en særskilt leieregulering
kan unngås. Likeså kan det ved tildelingen settes
betingelser om tilbakebetaling av tilskudd hvis boligen selges eller
tas i bruk til ikke prioriterte grupper eller formål. Flertallet mener formålet
med slike klausuleringer skal være å sikre at statlige
subsidier kommer de utsatte grupper til gode, samtidig som man unngår
særlige ordninger for husleieregulering. Flertallet vil
vise til at klausulering med slike formål praktiseres i
dag bl.a. for omsorgsboliger og studentboliger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
i all hovedsak enig i at den overordnede målsettingen for
norsk boligpolitikk skal være at alle skal kunne disponere
en god bolig i et godt bomiljø.
Disse medlemmer vil understreke
at det er et privat og personlig ansvar å skaffe seg en
høvelig bolig. Det offentliges ansvar for å skaffe
folk et botilbud må begrenses til et minimum av åpenbart
berettigede tilfeller av vanskeligstilte personer.
Disse medlemmer mener at enkelte
personer har så omfattende problemer av sosial, helsemessig eller økonomisk
art at det offentlige må tre inn og ta et ansvar for å skaffe
et passende botilbud. Syke, eldre, funksjonshemmede og sterkt rusbelastede
personer tilhører alle en gruppe mennesker som kommer inn
under begrepet vanskeligstilte og som må være
prioriterte innenfor rammen av en sosial boligpolitikk.
Disse medlemmer vil understreke
at det allikevel må være rimelig strenge kriterier
for å bli tildelt bolig eller botilbud av det offentlige.
Disse medlemmer er bekymret for
den reduksjon i antall ferdigstilte boliger som har vært
tilfelle siden 1970-tallet og frem til i dag. Tempoet i boligbyggingen
står ikke i forhold til økningen i folketallet
og samtidig forsterker flyttestrømmene presset i boligmarkedet
i de sentrale strøk av landet, samtidig som boliger står
tomme enkelte plasser i distriktene. Det er grunn til å tro
at denne utviklingen vil vedvare.
Disse medlemmer vil påpeke
at en årsak til at enkelte unge og vanskeligstilte får
problemer i boligmarkedet er de presstendensene som er til stede
i det norske boligmarkedet fordi det i en årrekke er blitt bygget
for få boliger i Norge.
Disse medlemmer vil hevde at
hovedutfordringen for boligpolitikken er å stimulere til å øke
takten i boligbyggingen i et fornuftig tempo som ikke bidrar til å skape
stort prispress på nye boliger.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at dagens boligpolitikk medvirker til å hemme byggeaktiviteten
gjennom unødvendig strenge restriksjoner på arealdisponeringen,
offentlige krav som fordyrer boligene vesentlig og at skatter og
avgifter utgjør en betydelig del av bokostnadene og boligprisene.
Alt dette bidrar til å presse opp prisene i boligmarkedet
på en måte som legger en økonomisk inngangsterskel
som utestenger en del personer fra boligmarkedet. Den offentlige
boligpolitikken må i mest mulig grad utformes på en
slik måte at det ikke legges unødvendige hinder
i veier for en effektiv og rimelig boligbygging. Dette vil først
og fremst være en fordel for unge førstegangsetablerere
som tilhører en gruppe som i dag kan ha problemer med å kjøpe
seg egen bolig. Unge mennesker som etablerer seg for første
gang vil i dag ofte ha en lånegjeld på 1 mill.
kroner. Kapitalkostnader og avdrag på lån i en
slik størrelsesorden vil for førstegangsetablerere
utgjøre en vesentlig del av den disponible realinntekt
for denne gruppen. Det er grunn til å minne om at av totalprisen
på en bolig til 1 mill. kroner utgjør de direkte
skatter, avgifter og gebyrer til det offentlige nær en
tredel av totalprisen. Flere steder er tomteprisene også drevet
i været av knapphet på tomter, takket være
kommunale og fylkeskommunale arealplaner som båndlegger
store arealer.
Disse medlemmer er også misfornøyde
med at boligen i økende grad er kommet i fokus som et skatteobjekt
for stat og kommune. Dokumentavgiften fordyrer kjøp av
brukte boliger. Samtidig med at unge sliter med rentenivå og
nedbetaling av lånegjeld forsyner det offentlige seg fra
boligeiere med fordelsskatt, formuesskatt, eiendomsskatt, arveavgifter,
byggesaksgebyrer, oppmålingsgebyrer, tilknytningsavgifter
og en rekke faste årsavgifter på vann, avløp,
renovasjon, feiing, for å nevne noe.
Disse medlemmer vil hevde at
en sosial boligpolitikk først og fremst bør bygge
på at det offentlige ikke fordyrer bokostnader og boligbyggingen
gjennom skatte- og avgiftspolitikken.
Disse medlemmer mener det må være
en overordnet politisk målsetting å føre
en finans- og pengepolitikk som sikrer en stabil og lav rente. Etter
skattereformen først på 1990-tallet har økninger
i rentenivået på boliglån fått
langt større konsekvenser for folks utgifter til boliglån,
da avskrivningsmulighetene, og dermed rentesubsidieringen, er blitt
dramatisk redusert. Dette betyr at høy rente rammer langt
hardere i dag enn før skattereformen, og dette først
og fremst går ut over unge og barnefamilier med høy
lånegjeld.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at meldingen konstaterer at de fleste unge klarer å etablere
seg på boligmarkedet uten offentlig hjelp. Disse
medlemmer konstaterer likevel at det er stor ulikhet i mulighetene
til å dra nytte av de offentlige virkemidler i boligpolitikken,
og at mens det "sosiale" boligproblemet har skiftet karakter ønsker
fortsatt Regjeringen å opprettholde virkemidler som den generelle
husbankfinansieringsordningen. Disse medlemmer mener
konstateringen av at ungdom i dag har høyere og vanskeligere
etableringsvilkår i boligmarkedet bør føre
til en omlegging av Husbanken i retning av en første-hjemsbank,
og vil ta opp forslag om det i denne innstillingen.
Disse medlemmer vil videre understreke
at den nære sammenhengen det er mellom boligpris og nybyggingstakt
gjør det ekstra viktig å være forsiktig
med nye offentlige regulerings- og kontrollsystem eller pålegg
som bidrar til å øke boligprisene direkte, eller indirekte
ved at saksbehandlingstid forlenges eller fordyres. Disse
medlemmer vil vise til at flere lovendringer de senere årene
har bidradd til økte kostnader ved boligbygging. Slike
kostnadsøkninger blir alltid belastet beboeren av boligen,
hvis markedet er presset eller bidrar til at nybyggingstakten senkes
hvis boligmarkedet ikke er villig til å betale nybyggingspris. Disse
medlemmer vil peke på at bruktboligprisene langt
ut i 1997 lå på et langt lavere nivå enn nybyggingspris
i deler av Oslo - til tross for at dette er landets mest pressede
boligmarked.
Disse medlemmer mener at i tillegg
til å endre Husbanken slik at flere unge får hjelp
til finansiering av egen bolig, bør det settes særlig
søkelys på å få til et bedre
fungerende utleiemarked.
Disse medlemmer vil vise til
at i et samfunn med høyere mobilitet og senere familieetablering,
vil flere i en periode av sitt liv ha behov for leie i boligmarkedet.
De fleste av disse leietakere trenger ingen særskilt hjelp
i boligsituasjonen, men i et stramt leiemarked vil de presse priser
som bidrar til at andre med lavere betalingsevne eller som på andre
måter er vanskeligstilte vil få problemer i boligmarkedet.
Det er derfor viktig å ha et utleiemarked i bedre balanse
enn det som i dag finnes i flere pressområder.
Disse medlemmer tror ikke en
satsing på offentlig finansierte allmennyttige boliger
er løsningen for å få et bedre utleiemarked. Disse
medlemmer vil understreke at omleggingen i retning av at
boligsubsidier skal følge person og vurderes ut fra den enkeltes
behov, og ikke følge bolig, er et viktig skritt i riktig
retning.
For å få til målrettede
boligsubsidier er det viktig å sikre at midler som brukes
til subsidier av boliger kun brukes til boliger som klart fordeles
etter sosiale kriterier eller bolig som gis i helt avgrensede livssituasjoner som
avsluttes, f.eks. studentboliger. Hvis ikke står man i
fare for å innføre nye offentlig subsidierte privilegier til
"tilfeldige personer", som alle tidligere boligsubsidier og leiereguleringer
har gjort.
Disse medlemmer mener derfor
at det for å avlette utleiemarkedet bør legges
vekt på følgende:
– stabile
lov- og skatteregler rundt boligutleie,
– økt satsing på studentboliger,
– tilskudd til kommunenes sikring
av leiligheter til de mest vanskeligstilte, og
– bostøtteordning som
bidrar til at de med lav betalingsevne får mulighet til å leie
eller eie.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
hevde at boligen er et sosialt gode som alle har rett til - til
en overkommelig pris. Endringen de siste år der boligen
er blitt et vesentlig kapitalobjekt som det gjelder å få mest
mulig gevinst av når den skal omsettes, har forandret hele
boligmarkedet. Det frie markedet har hatt små begrensninger
og den sosiale boligpolitikken er sterkt redusert. Prisene har steget
sterkt og fokus har vært på verdistigning på boligen
til de som har, framfor å dekke boligbehovet for de som
ikke har. Et deregulert marked har ikke klart å framskaffe
nok rimelige og nøkterne boliger til personer uten kjøpekraft.
De vanskeligstilte får dermed ikke dekket sine boligbehov.
Dette medlem mener at bolig er
et så grunnleggende gode for et verdig liv at retten til
bolig må slås fast i grunnloven. Bolig er utgangspunktet
for arbeid, skole, familie, sosialt liv og alle tjenester et menneske
kan ha behov for. Botrygghet er grunnleggende for et stabilt samfunn
og for å forebygge sosiale og psykiske problemer. Dette
medlem varsler forslag til tillegg i Grunnlovens § 110
om at statens myndigheter pålegges å legge forholdene
til rette slik at enhver borger kan skaffe seg bolig.
Dette medlem mener det er store
mangler ved Regjeringens beskrivelse av boligmarkedet for unge og
vanskeligstilte. De mest vanskeligstilte, nemlig de bostedsløse
er ikke engang omtalt i et eget kapittel og blir usynliggjort. Beskrivelsen
av prisnivået på boligmarkedet blir ikke riktig
når en ikke tar høyde for at renten kan øke
kraftig og raskt slik den har gjort. Dette slår flerdobbelt
inn for unge i etableringsfasen når renten på både
bolig og studielån fyker rett til værs samtidig.
Dette er utgifter som er helt nødvendige investeringer
som ikke utsettes til en senere fase av livet. Markedsstyrt studielåns-
og husbankrente har ført til stor utrygghet i mange familier.
Videre argumenteres det med at prisene ennå ikke er kommet
på det samme høye prisnivået som for
noen år siden. Å bruke dette prisnivået
som målestokk for hva som er akseptabelt viser at Regjeringen
ikke har en sosial boligpolitikk som en viktig målsetting,
og heller ikke har foretatt en økonomisk vurdering av om
dagens marked gir de samfunnsmessig beste resultatene. Dette
medlem har også merket seg at Regjeringen ikke
har vurdert det faktum at mange unge ikke har fått del
i den generelle private velstandsutviklingen. Selv om en ser bort
fra at de fleste unge er studenter/elever og derfor har
små eller ingen inntekt, har ungdom i arbeid hatt en nedgang
i inntekt siden begynnelsen av 80-åra. Dette betyr at fordelingen
mellom generasjoner og innenfor generasjonene har blitt skeivere.
16 pst. av ungdommen bor under helsefarlige boforhold. Ordninger
som skulle bidra til å dempe disse skeivhetene, slik som
etableringslån, treffer ikke den økonomisk svakeste
gruppen fordi de har for små inntekter til å få innvilget
etableringslån. Kommunenes frykt for tap fører til
at de er svært tilbakeholdne med å gi slike lån,
og bidrar til at mange er henvist til et privat og dyrt leiemarked.
Dette medlem vil vise til brev
fra Kommunal- og regionaldepartementet til komiteen av 12. februar
1999 der det vises til en NBI-rapport som anslår behovet
for nye boliger til unge, studenter og vanskeligstilte til et sted
mellom 30 og 50 000 og at det er behov for å bygge 5 000
boliger ekstra i en 5-årsperiode. Med dagens tilskuddsnivå vil
det gi en ekstra kostnad pr. år på 650 mill. kroner.
Med et tilskuddsnivå på 50 pst. vil summen bli
1,6 mrd. kroner. Tallene viser at det er fullt mulig og realistisk å nå målsettingene.
En satsing på dette området vil gi landet et nødvendig
strukturelement i boligmarkedet og vil forhindre store sosiale problemer
og økte forskjeller i befolkningen.
Dette medlem vil vise til at
offentlig støtte til boliger i Norge er vesentlig lavere
enn i både Sverige, Danmark og Finland. I tillegg er boligformue
i Norge beskattet lavere. Dette betyr at den norske boligpolitikken
i større grad enn i våre naboland begunstiger
de som har bolig framfor de som skal etablere seg, og at denne politikken
blir svært hard mot utsatte grupper. Sosialistisk Venstreparti
vil gjenreise den sosiale boligpolitikken og gi unge en mulighet
til å etablere seg uten å sette seg i bunnløs
gjeld.
Dette medlem vil hevde at en
deregulert boligsektor ikke dekker viktige boligbehov. Slike behov
har vært der over tid og vil ikke bli løst uten
tiltak.
Dette medlem vil slå fast
at markedskreftene ikke kan løse boligbehovet for vanskeligstilte
og ungdom uten formue og inntekt. Å øke bostøtten
ensidig vil bare føre til at prisnivået skyter
i været. Skal en ha kontroll over utgiftene og løse
boligbehovet for de uten kjøpekraft må det etableres
en allmennyttig utleiesektor med lave husleier og det må satses
massivt på utbygging av studentboliger. En storsatsing
på studentboliger vil lette presset på leiemarkedet
vesentlig, være en viktig del av en framtidsrettet utdanningssatsing,
og ha langt mindre sentraliseringseffekter enn andre tiltak.
Dette medlem mener det er behov
både for økt produksjonsstøtte og for
bostøtte og for en aktiv og målrettet tomtepolitikk
både fra stat og kommunes side for å dekke behovet
for rimelige og nøkterne boliger både til studenter,
til unge og til vanskeligstilte. Dette medlem vil
vise til sine forslag under de ulike kapitler.
Dette medlem vil på denne
bakgrunn fremme en rekke tiltak for å styrke og øke
den sosiale boligpolitikken og bedre forholdene for unge og vanskeligstilte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at statlig tomtepolitikk
må gås spesielt igjennom med sikte på å finne
tilgjengelig areal for slike behov og fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram en oversikt over statens tomtearealer som kan brukes til eller omreguleres
til boligformål, og legge fram forslag om bruk av statens
grunn til studentboliger og allmennyttige utleieboliger.»
Komiteen viser til
at det fra Byggforsk er fremkommet tall om at det i Norge i dag
er 6 200 bostedsløse. Dette er mennesker uten fast bopel
og hvor hjelpeapparatet er inne med forskjellige tiltak. Det er
grunn til å anta at tallet reelt sett er større.
Antall bostedsløse har steget de siste årene,
og dessverre viser det seg at det er unge mennesker som representerer
den største økningen.
Komiteen viser til at gruppen
bostedsløse er sammensatt: Rusmisbrukere, mennesker med
psykiske lidelser, flyktninger og innvandrere, ungdom som tidligere
har vært under barnevernets ansvarsområde, enslige
foreldre og ungdom uten betalingsevne. Pr. i dag vet vi ikke nok
om antallet, eller den reelle sammensetningen av bostedsløse.
Det er derfor behov for at det offentlige boligutvalget innhenter
mere kunnskap om denne gruppen.
Komiteen mener dette er den største
utfordringen, og at det nå bør legges klare føringer
på hvordan vi kan gå inn med konkrete tiltak for å avhjelpe
den akutte situasjonen for de unge og vanskeligstilte. Samtidig
er det nødvendig å se på helheten i boligmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er oppsiktsvekkende
at Regjeringen legger fram en boligmelding som omhandler de vanskeligstilte
uten å involvere de bostedsløse.
Disse medlemmer mener det er
deler av denne gruppen som konkret lever på gata og mener
det er kritikkverdig av Regjeringen å ikke komme med tiltak som
omfatter disse.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at Regjeringen har under forberedelse
en stortingsmelding om forskjellene i samfunnet, den såkalte
utjevningsmeldingen. Denne stortingsmeldingen, som vil bli lagt fram
i løpet av våren, vil ta for seg situasjonen for
de bostedsløse og foreslå tiltak for å skaffe
bolig til denne gruppen. De bostedsløses situasjon er derfor
ikke behandlet i St.meld. nr. 49 (1997-98).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at en del kommuner opplever
at tilflyttingen av flyktninger og asylsøkere er stor,
mens andre kommuner har fraflytting av samme gruppen. Flertallet ber
om at samarbeidsutvalget som er etablert mellom staten og Kommunenes
sentralforbund, tar opp denne problemstillingen for om mulig å finne
løsninger som kan avhjelpe boligsituasjonen for nevnte
gruppe bl.a. i Oslo. Det er en kjensgjerning at mange av disse bor
trangt, og at det for enkelte kommuner i pressområdene
er dyrt å finne store nok boliger.
Flertallet mener Regjeringen
bør komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av
de særlige utfordringer som skapes når flyktninger
som ikke er blitt integrert i sin primære bosettingskommune
flytter til andre kommuner, som ikke drar nytte av integreringstilskuddet. Flertallet mener
det i tillegg bør vurderes om kommunene bør få økte
ressurser til å møte disse utfordringene.
Komiteen mener at
lavterskeltilbud med oppfølging, hvor pris og standard
er av en slik art at det er overkommelig for de med liten betalingsevne,
bør prioriteres. Det er etter komiteens mening
bekymringsfullt at hospits brukes i så stort omfang. Komiteen mener
dette er en dyr og dårlig løsning, og at bruken
av disse må ned. Derfor må andre boformer tilpasset
hver enkelts behov bygges ut.
Komiteen viser til at det blant
de vanskeligstilte er mennesker som har liten boevne. Komiteen mener det
er nødvendig å finne fram til forskjellige typer lavterskeltilbud
for denne gruppen. Det kan være formålstjenlig
at det opprettes spesielle bokollektiv for utsatte grupper som er
avhengig av oppfølging fra sosialetaten. Komiteen mener
at kommunen og sosialetaten må ha hovedansvaret for å legge
til rette for slike bokollektiv, både hvor og hvem som
skal bo der, og staten bør kunne bidra økonomisk
i første omgang.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener det som et strakstiltak
bør etableres flere bokollektiv, og at ett eller flere
reserveres kvinner. Behovene er størst i de store byene,
men gode planer for slike bokollektiv i andre deler av landet kan også være
nødvendige. Etter flertallets mening er slike
bokollektiver velegnet for å gi både botrening
og oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen etablere
en "straksbo-ordning" for bostedsløse og mennesker med
liten boevne, bl.a. ved etablering av offentlig støttede bokollektiv.
Ett eller flere skal reserveres kvinner. Hovedansvaret bør
ligge i kommunene, og staten skal bidra med bl.a.:
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og
Senterpartiet, er enig i at bokollektiv for utsatte grupper
med særlige behov, og som er vanskelige å integrere
i vanlig bomiljø, er et godt tiltak. Flertallet peker
på at flere slike bokollektiv allerede er etablert, bl.a.
i tilknytning til det psykiske helsevern. Flertallet mener
derfor det ikke er grunnlag for å gå inn for en
spesiell forsøksordning ved slike bokollektiv uten en nærmere
vurdering av dette i forhold til bl.a. opptrappingsplanen for det
psykiske helsevern. Flertallet vil vise til at Regjeringen
har meldt at de kommer tilbake til bostedsløses situasjon
i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om Forskjells-Norge. Flertallet mener
Regjeringen i den sammenheng bør gå nærmere
inn på evt. statlige merfinansieringsordninger eller forsøksvirksomhet
når det gjelder denne typen bokollektiv.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sine forslag under de ulike kapitler og vil påpeke
det akutte behovet det er for boliger til bostedsløse.
Dette må finne en mer permanent løsning gjennom
de forslag til tilskudd og lån som blir foreslått.
I tillegg trengs det en finansieringsform for akuttiltak, "Straksbo",
der stat og kommune samarbeider og bruker eksisterende bygningsmasse, boligpolitiske
virkemidler og tomteareal. Det er svært viktig at både
stat og kommune gjennom sin tomte- og eiendomspolitikk avsetter
tilstrekkelige og rimelige tomtearealer til å dekke boligbehovet
for vanskeligstilte.
Komiteen er kjent
med at Oslo og andre byer der de fleste bostedsløse finnes,
allerede har vedtatt sine handlingsplaner for å avhjelpe
de bostedsløses situasjon. Komiteen mener
at også nødvendige strakstiltak må ta
utgangspunkt i disse handlingsplanene, og forutsetter at statlige
bidrag i form av egnede lokaler og tomtearealer vurderes i tillegg
til økonomiske bidrag for å gi rask hjelp til
de som trenger det mest.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
integrering av flyktninger og sterkt rusbelastede kriminelle i ordinære
bomiljø kan være uheldig og bør utføres
med varsomhet, og at enkelte av disse må gis et botilbud
som er tilpasset disse gruppene.
Disse medlemmer vil påstå at
spesielt i Oslo må en mislykket innvandringspolitikk bære
store deler av skylden for et presset boligmarked. Presset på boligsituasjonen
i Oslo ville ikke vært av et slikt omfang vi ser i dag
dersom det hadde vært ført en langt strengere kontroll
med innvandringen til landet de 25 siste årene. I dag ser
vi at flyktninger og innvandrere er en dominerende del av gruppen
vanskeligstilte på boligmarkedet. Svært mange
innvandrere og flyktninger lever av offentlige trygder og har ikke økonomisk
evne til å klare seg selv verken på boligmarkedet
eller når det gjelder vanlig livsopphold. Det virker svært
vanskelig at det offentlige skal kunne skaffe boliger nok til det sterkt økende
antall mennesker med innvandrerbakgrunn samt det økende
antall flyktninger som ankommer landet. En av flere forutsetninger
for å dempe presset i boligmarkedet er derfor en streng
kontroll med flyktninge- og innvandringsstrømmen til Norge
i tiden fremover slik at ikke disse problemene tar overhånd.
Flyktninger som er utplassert i kommuner bør nektes å flytte
til byene så lenge de ikke er norske statsborgere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil ta avstand fra de synspunkter som Fremskrittspartiet
gir uttrykk for i sine merknader når det gjelder flyktninger
og asylsøkere. Flertallet viser til sine
merknader og mener at utfordringene blir å få disse
gruppene bosatt og integrert i de ulike kommunene som har sagt seg
villig til å ta imot dem.
Flertallet vil hevde at de holdningene
Fremskrittspartiet gir uttrykk for, skaper og bygger opp under konflikter
og hindrer integrering.
Komiteen viser til
at ett av de konkrete forslagene i meldingen er at kommunene skal
utarbeide lokale handlingsplaner for boligetablering og utleieboliger. Det
blir videre påpekt at dette bør være
i samarbeid med Husbanken, boligbyggelag, studentsamskipnader, frivillige
organisasjoner og lokale private aktører. Komiteen er
enig i at kommunene er viktige aktører i boligmarkedet.
Men komiteen viser til at mange kommuner allerede
har handlingsplaner, men at hovedproblemet er at gjennomføringen
bremses av nivået på den statlige medfinansiering,
og da særlig i form av boligtilskudd. Det er i tillegg
store forskjeller kommunene imellom når det gjelder boligsituasjonen, og
det er klart at de største problemene for de vanskeligstilte
finnes i de store byene, spesielt i Oslo.
Komiteen viser på denne
bakgrunn til at kommunene har et særlig ansvar overfor
de mest vanskeligstilte i boligmarkedet. Det er derfor naturlig
at handlingsplaner eller "sosiale boligprogram" er et viktig instrument
spesielt for de større kommunene i deres arbeid. Siden
mange av de som har størst boligproblemer er personer som
også trenger tilleggshjelp for å opparbeide boevne,
er også boligspørsmål en integrert del
av løsningen på andre problem.
Komiteen vil vise til at svært
mange kommuner har boligprogram av ulik type, men at det ofte er
mangel på integrering med de øvrige tjenestetilbudet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil vise til flertallsmerknaden under kap. 3.6
om å opprette et tap/risikofond knyttet til utleieboliger.
Dette vil kunne bidra til å avlaste risiko og derved øke
takten i utbyggingen av nødvendige boliger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener Husbanken fortsatt skal ha en sosial profil
og være statens viktigste gjennomføringsorgan
i boligpolitikken. Det er viktig at Husbanken blir satt i stand
til å gjøre denne jobben ved at den har tilstrekkelige økonomiske
rammer. Flertallet viser til at Husbanken ifølge
St.meld. nr. 14 (1998-99), i 1997 ga tilsagn til lån for
bygging av bare 78 boliger i Oslo. Regjeringen gjør i nevnte
stortingsmelding rede for Husbankens framtidige rolle i boligpolitikken
i byregionene.
Komiteen viser til
denne redegjørelse, og vil understreke at hensynet til
de vanskeligstilte på boligmarkedet må vektlegges
slik at Husbanken i en periode gis anledning til å prioritere
Oslo og andre byer sterkere når det gjelder virkemidler
for utbedring av boliger, bomiljøtiltak og byfornyelse.
Det er en riktig vurdering av Husbanken at midlene ikke
skal brukes til å finansiere kostbar boligbygging i storbyene,
slik en bl.a. vil finne i Oslo. Likevel mener komiteen at
Husbanken bør spille en større rolle i storbyene
i forhold til å bygge nøkterne boliger, og at Husbanken
i forbindelse med en slik prioritering også bør
vurdere den nedre arealgrense som gjelder i Husbanken. Komiteen mener
at en bør vurdere å justere kravene slik at flere
unge kommer inn på boligmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå Husbankens ordninger
for å sikre at Husbankens virkemidler kan benyttes effektivt
også i pressområdene.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen gjennomgå ordningen med
etableringslån for å sikre en mer lik praksis
enn tilfellet er i dag.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at Husbanken i dag gjennom
sin generelle låneordning ikke fyller en sosial funksjon.
Spesielt gir dette seg utslag i at til tross for at de største
problemene i boligmarkedet finnes i pressområdene og rundt
Oslo er Husbankens utlånsprofil en helt annen.
Disse medlemmer viser til at
særlig unge i byene som vil kjøpe sitt første
hjem i dag i liten grad får lån via husbankordningene.
Dette er ikke unaturlig når vi har et fungerende kredittmarked,
men medfører at Husbankens generelle låneordning
ikke fyller noen oppgave som ikke løses av andre.
Disse medlemmer er kritisk til
den måten etableringslåneordningene fungerer på.
Varierende inntektsgrense fra kommune til kommune gir ulik behandling.
Flere kommuner har pekt på at de ikke har den nødvendige
kompetanse til å foreta en reell kredittvurdering og frykter
tap. Å avsette 20 pst. til eventuelle tap er en stor tapping
av de bevilgningene som stilles til rådighet.
Disse medlemmer mener det er
behov for en reform av Husbankens generelle låneordning
og systemet for etableringslån for kjøp av bolig
for førstegangsetablerere. Disse medlemmer mener
det bør etableres et kontraktsforhold mellom Husbanken
og det øvrige bankvesen om formidling av lån til
førstegangsetablerere som ikke har annen sikkerhet å stille
til rådighet. Låneordningen bør inkludere
førstepanteprioritetslån og toppfinansiering gjennom
etableringslån, og innebære en risikofordeling
mellom stat og bankvesen. Fordelene vil være at låntakerne
kun forholder seg til banken. Kommunene avlastes for oppgaver som
kredittvurdering som de i utgangspunktet ikke har kompetanse til.
Disse medlemmer tar opp følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede
en omlegging av Husbankens låneordning og etableringslån
til førstegangsetablerere etter følgende prinsipp.
Lån både til førsteprioritet og etablering
gis via det ordinære bankvesen gjennom kontrakter om risiko-
og kostnadsfordeling.»
Disse medlemmer støtter
subsidiært forslaget fra flertallet under dette kapittel.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til forslag under andre kapitler og bemerke at i tillegg til
en økt satsing på allmennyttige utleieboliger
og spesielle strakstiltak for bostedsløse, er det behov
for en ordning med lavinnskuddsboliger under Husbanken. Dette medlem fremmer
derfor konkret forslag om at en slik ordning opprettes.
Dette medlem vil også hevde
at tilskuddssatsen må økes for å få i
gang bygging og for at tilskuddet skal bli stort nok til å virke
etter hensikten, nemlig å gi en større støtte
til boligetablering.
I tillegg er det behov for en statlig medgaratiordning for å få til
en mer aktiv bruk av etableringslåneordningen. Kommunenes
strenge praksis hindrer at det oppnås full effekt av ordningen.
Det er også behov for å skille
posten for tilskudd og lån under kap. 581 post 75 slik
at det tydelig går fram hva som bevilges til lån
og hva som går til tilskudd. Dette er nødvendig
for å kunne synliggjøre hvilke ressurser som brukes
på de ulike områder.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag om enordning med lavinnskuddsboliger.»
«Laveste tilskuddssats i Husbankens
tilskuddsordning økes fra 30 pst. til 40 pst.»
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag om en statlig medgarantiordning for etableringslån.»
«Posten for lån og tilskudd
i statsbudsjettet kap. 581 post 75 deles slik at det framkommer
hvor store beløp som bevilges til lån og hvor
mye som skal brukes til tilskudd.»
Dette medlem vil vise
til flertallsmerknaden under kap. 3.6 om å opprette et
tap/risikofond knyttet til utleieboliger. Et slikt fond
vil være nødvendig for å etablere lavinnskuddsboligordningen.
Den vil bidra til å avlaste risiko og derved øke
takten i utbyggingen av nødvendige boliger.
Komiteen viser til
at det har skjedd en positiv utviking pga. den senere tids omlegging
av bostøtten. Omleggingen ved budsjettbehandlingen for
1999 var også med bakgrunn i Riksrevisjonens Dokument nr. 3:13
(1997-98) og Stortingets behandling av denne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener bostøtten fortsatt kan videreutvikles
slik at unge enslige og barnefamilier i større grad kan
komme inn under denne ordningen dersom de oppfyller de gitte kriterier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener et kortsiktig mål for utvidelse
av bostøtteordningen må være å likebehandle
barnefamilier uansett finansieringskilde til den bolig de bor i.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener det er nødvendig å gjennomgå hvilke
rammebetingelser som bør endres for at kommuner, boligbyggelag
og andre på ikke-kommersielt grunnlag skal skape flere
utleietilbud med egnet prisnivå og nøktern standard.
Flertallet mener at det bør
satses på et nasjonalt program for utleieboliger som medfører
en økt satsing på nøkterne utleieboliger
for unge og vanskeligstilte. Her må boligsamvirke spille
en viktig rolle. Flertallet mener det imidlertid
er viktig at en sosialpolitisk innsats fra boligsamvirket, som det
pekes på i meldingen, går sammen med en innsats
for å gjøre borettslagene til enda mer attraktive
steder å bo. Flertallet mener et nasjonalt
utleieprosjekt må være en dugnad mellom staten,
kommunene og boligsamvirket, og da med en klar opptrappingsplan
fra år 2000. Flertallet mener selvfølgelig
at det fortsatt bør legges til rette for å eie
egen bolig, men nøkterne og rimelige leieboliger bør
være et satsingsområde, slik at ungdom kommer seg
inn på boligmarkedet. Derfor bør en kraftig økning av
antall nye utleieboliger finne sted slik det i dag bl.a. skjer i
regi av UNGBO flere steder i landet.
Flertallet mener også at
det bør settes i verk prosjekt hvor eksisterende bygg,
(f.eks. gamle bygårder, fraflyttede institusjoner o.l.)
pusses opp og hvor ungdom kan få være med å sette
standard ut fra betalingsevne. Noen av forsøkene bør
gå ut på at leietakerne selv får ta del
i f.eks. innredning, maling etc. Her bør det etter flertallets mening
tenkes nytt. Kommunene må være hovedaktøren,
men boligsamvirket og Husbanken bør også kunne
bli med i nytenkning på dette område. Nybygging
er både tidkrevende og dyrt, men representerer selvfølgelig
en kvalitetsheving av boligmassen. Flertallet mener
at en nå i tillegg bør finne muligheter for å utbedre
bygningsmasser som kan gi rimelige, men tilstrekkelig gode løsninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide
et nasjonalt program for allmennyttige utleieboliger med en tilhørende
finansieringsordning. Ordningen skal baseres på et tett
samarbeid mellom staten, kommunene og boligsamvirket.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet er enig med Regjeringen i at det kan være
interessant å etablere boligprosjekt der det inngår
både utleieboliger og tradisjonelle studentboliger. Samtidig
vil det være verdifullt å etablere utleieboliger
integrert i den øvrige boligmassen slik at en unngår
gettodannelser. Ved å bygge nøkterne familieboliger
i utkanten av byene, kan det frigjøres små ett-
og toromsboliger i indre bykjerne som vil egne seg godt for omgjøring
til utleieboliger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, mener Regjeringen bør vurdere å yte startkapital
til et risikofond for visse typer av utleieboliger etter modell
av det risikofondet som er bygd opp i regi av boligsamvirket for
borettslagsboliger. Kapital kan tilføres fondet ved at
en andel av husleien fra de aktuelle boliger benyttes som premie
i fondet. Ordningen skal omfatte utleieboliger som er klausulert
for spesielle grupper og der det er gitt særlige statlige tilskudd. Flertallet ber
Regjeringen melde tilbake på en egnet måte hvordan
en slik ordning kan etableres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at den største delen
av utleiemarkedet består av utleieboliger som leies ut
av ikke profesjonelle utleiere. Dette markedet er svært
følsomt for endringer i lovverk knyttet til leiekontrakter
og i skatteforhold. Disse medlemmer vil understreke
behovet for at slikt regelverk er klart og enkelt tilgjengelig.
Disse medlemmer vil peke på at
de fleste utleiere i dag går ut fra at utleie av inntil
50 pst. av en bolig en selv bor i er skattefritt. Skatteregelverket
derimot opererer med begrepet om at under 50 pst. av leieverdien
av boligen kan leies ut skattefritt.
Leieverdien er ikke et lett tilgjengelig eller
et udiskutabelt begrep. Disse medlemmer mener derfor det
er behov for en gjennomgang av denne regelen for å skape
klarhet for utleiere. Disse medlemmer tar opp følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
frem en vurdering av en forenkling av skatteregler for utleie av
del av egen bolig, slik at inntil 50 pst. av arealet kan leies ut skattefritt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til sine generelle merknader
hvor det understrekes at hovedprinsippet for boligpolitikk overfor
unge og vanskeligstilte bør være at tiltakene
er personrettet. Disse medlemmer er derfor uenig
i satsing på et storstilt program for såkalte
allmennyttige boliger som en løsning på unges
generelle boligproblemer. Disse medlemmer mener at
det er nok av historiske eksempler på at denne typen reguleringer
har en tendens til å gi et sterkt subsidiert tilbud til
noen få, mens mange i tilsvarende livssituasjon og ofte
vanskeligere situasjon blir stående uten tilbud. Disse
medlemmer vil vise til at slike ordninger også tradisjonelt
får store problemer med manglende mobilitet.
Disse medlemmer mener derfor
at subsidier til bygging av boliger bør konsentreres til
tilbud til personer som enten har en helt klart avgrenset tidsperiode de
kvalifiserer til dette, f.eks. studenter, eller sannsynligvis har
slike varige boligproblemer at kommunene må bidra med å stille
til disposisjon boliger.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at flertallet ønsker å etablere et nasjonalt
program for utleieboliger som medfører en økt
satsing på nøkterne utleieboliger for unge og
vanskeligstilte. Disse medlemmer vil vise til at
det over statsbudsjettet hvert år bevilges penger til akkurat
disse formålene, men at flertallet i liten grad spesifiserer
om dette er et nytt program som skal bidra til generelle utleieboliger til
ungdom, eller om det er fortsettelse av dagens virkemidler, som
i hovedsak er begrenset til særlig vanskeligstilte og i
regi av kommunene. Disse medlemmer mener det er behov
for en økt innsats i boligbyggingen overfor de vanskeligstilte
også gjennom budsjettprioriteringer, og en økt
studentboligbygging for å avhjelpe også presset
i utleiemarkedet for andre grupper.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at tall bl.a. fra Levekårsundersøkelsen
i 1997 viser, i motsetning til Regjeringens tall, at det har vært
nedgang i antall leieboliger de siste årene. Det store
innslag av utleieboliger i privathus gjør dette markedet
svært ustabilt. Når privatøkonomien forbedres,
minsker ønsket om å leie ut. Reduksjonen i antall
leieboliger har falt sammen med en stor økning i antall
studenter, større mobilitet i befolkningen og mange flere
som av ulike grunner trenger en utleiebolig i en kortere eller lengre
periode av livet.
Dette medlem vil hevde at det
også må erkjennes at det er et behov for rimelige
og enkle utleieboliger til mennesker som ønsker en slik
boform som en permanent løsning eller for en lengre periode.
Den norske politikken som går ut på at alle vil
eie sin egen bolig har vært riktig, både for å gi
flest mulig kontroll over sin egen bolig og fordi det har vært
et ønske hos de fleste. Men denne ensidige satsingen er
ikke lenger tilstrekkelig for å dekke den sosiale boligpolitikken eller
behovet for valgfrihet. Nye boligformer og finansieringsformer må etableres.
Dette medlem viser til forslaget
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti om et nasjonalt
program for allmennyttige utleieboliger med en tilhørende finansieringsordning
og til fellesmerknaden under kap. 3.6 om etablering av et tap/risikofond
for ulike typer utleieboliger.
Dette medlem vil hevde at en
finansieringsordning for allmennyttige utleieboliger må omfatte:
– Et tilhørende
taps/ risikofond.
– Statlig grunnfinansiering med
tilskuddssats på 60 pst.
– En ordning som klausuleres slik
at tilskuddet følger prosjektet.
– Husbankens regler for minimumsareal
til slike utleieboliger settes til 35 m2.
– Utleieboligenes areal kan variere
fra livsløpsstandard for familieboliger til hybler på 35
m2.
– Ordningen skal både
nyttes til kjøp av eksisterende bygde husvære
og til bygging av nye.
– Økonomiske beregninger
for kostnader ved ordningen.»
Dette medlem mener
det bør bygges minimum 3 000 slike boliger pr. år
de fem første åra, og fremmer forslag i tråd
med dette:
«Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn at det må bygges minst 3 000 flere allmennyttige
utleieboliger pr. år enn det som bygges i dag.
Tilskuddssatsen for ordningen settes
til maksimalt 60 pst.»
Dette medlem vil påpeke
at det kan være nødvendig å etablere
et eget regelverk eller en tilpassing i husleieloven ved etablering
av en allmennyttig utleiebolig- og en lavinnskuddsbolig form. Dette medlem mener
Regjeringen må komme til Stortinget med nødvendige
endringer.
Komiteen mener at
det bør bygges flere studentboliger. Dette er svært
viktig for studentene, som utgjør en stor gruppe, men det
vil også være med på å frigi
boenheter til personer som ikke har like stor betalingsevne. Her
er det imidlertid viktig at de store byene med utdanningsinstitusjoner,
eventuelt i samarbeid med staten, stiller tomter til disposisjon
som gjør studentboligene økonomisk forsvarlig. Komiteen viser til
at en fordyrende side ved studentboliger er kravet til parkeringsarealer.
Det bør være mulig i pressområder hvor
arealtilgangen er liten, men hvor kollektivtrafikken er god, at
kravene til antall parkeringsplasser kan reduseres. Her må det
ses på praktiseringen av det angjeldende regelverk.
Komiteen vil vise til at det
i meldingen foreslås at Husbanken overtar forvaltningen
av tilskuddet til studentboliger. Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet
skal fortsatt ha overordnet styring av bruken av tilskuddet som
del av ansvaret for studentvelferden. Komiteen har
merket seg at overføringen til Kommunal- og regionaldepartementets
budsjett er begrunnet med behovet for å sikre samordning
med og prioritering mellom studentboliger og andre utleieboliger
for ungdom, samtidig som departementets, herunder Husbankens, boligekspertise
utnyttes best mulig.
Komiteen er enig i at studentboligbygging
er en viktig del av den totale studentvelferden og derved av utdanningspolitikken.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen lage
en opptrappingsplan for bygging av flere studentboliger. Inkludert
i denne planen bør det være en gjennomgang av
den offentlige tomtepolitikken og kravene til parkeringsarealer
i tilknytning til studentboligene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener
at det fortsatt bør være Kirke-, utdannings- og
forskningsdepartementet som har ansvaret for forvaltningen av tilskuddet
til studentboliger. Flertallet understreker den sterke
betydningen det har at samspillet mellom Studentsamskipnaden og kommunenes øvrige
boligplaner er gode.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sørge
for at ansvaret for forvaltningen av tilskuddet til studentboliger
fortsatt blir liggende under Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.»
Komiteen har merket
seg at Rådgivende organ for studentboligbygging (ROS) anses
som et viktig organ av studentene, og mener at dette organet bør
opprettholdes.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å opprettholde Rådgivende
organ for studentbygging (ROS).»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener den endring
som er foreslått av Regjeringen vil bety større
muligheter for måloppnåelse både når
det gjelder utdanningspolitikk og boligpolitikk. Disse medlemmer mener
den dårlige dekning av studentboliger mange steder er en hovedårsak
til de etableringsproblemer denne meldingen omhandler. Dette er
en god grunn for å endre systemet for å forvalte
Statens støtteordninger på dette området. Disse
medlemmer vil legge særlig vekt på det
nære samarbeid som Husbanken har med kommuner og boligbyggelag,
og de muligheter dette gir bl.a. for å utvikle integrerte
boligløsninger. Disse medlemmer vil peke
på at flere høringsinstanser i komiteens høringer
har påpekt at studenter og skoleelever mange steder utgjør
så stor del av boligsøkerne, at boliger for disse
må tas inn på en bedre måte i boligpolitikken
både nasjonalt og i den enkelte kommune. Disse medlemmer vil
derfor støtte Regjeringens forslag når det gjelder å overføre
forvaltningsansvaret til Husbanken og bevilgningen til Kommunal-
og regionaldepartementets budsjett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
behovet for å øke takten i byggingen av studentboliger.
Studenter er etter hvert blitt en stor gruppe som særlig
etterspør utleieboliger i de større byene. Behovet
for studentboliger er trolig meget sort og en riktig boligpolitisk
strategi ville være å satse langt sterkere på bygging
av studentboliger da dette ville bidra til å dempe presset
i utleiemarkedet i de større byene. Flere studentboliger
ville frigjøre et betydelig antall leieboliger til fordel
for andre som søker etter et botilbud.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at Høyre i de to siste års budsjett har
foreslått en økning i antallet studentboliger. Disse
medlemmer vil videre vise til at stortingsflertallet ved
behandlingen av Statsbudsjettet for 1999, etter initiativ fra Høyre,
vedtok å endre retningslinjene for tilskudd til studentboliger,
slik at det faste tilskuddsbeløpet ble endret til 60 pst.
av kostnadene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at Sosialistisk Venstreparti i flere år har prioritert
1 000 flere studentboliger pr. år. Satsingen fra Regjeringen
og flertallet har vært svært mangelfull. Bare
en liten prosentdel av studentmassen får studentbolig.
En storsatsing på studentboliger vil lette presset på utleiemarkedet
og bidra til å få prisene ned. Dette medlem vil
derfor fremme forslag om at byggingen av studentboliger må økes
og at tilskuddsordningen må finansiere 60 pst. av de reelle kostnadene
ved bygging. I tillegg må staten og vertskommunene oppfordres
til å tilby billige eller gratis tomter.
Komiteen mener at
i tillegg til at det blir iverksatt konkrete tiltak fra år
2000, bør det nedsettes et offentlig utvalg for å utrede
hele bredden i boligpolitikken. Mye har forandret seg siden St.meld.
nr. 34 (1988-89) Boligpolitikk for 90-åra ble behandlet
17. juni 1989.
Komiteen mener mandatet for det
offentlige utvalget bør utarbeides av departementet, men
mener det bl.a. er viktig å få belyst:
– Kløften
mellom generasjonene.
– Bolig som levekårsutjevning.
– Hvilken rolle det offentlige
skal spille i boligpolitikken.
– De bostedsløses situasjon.
Blant annet mangler vi statistikk som viser oss helheten for denne
gruppen, og det må tenkes nytt.
– Den totale boligmassen og forvaltningen
av denne. Blant annet hvilke konsekvenser den omfattende satsingen
på byggingen til eldre vil få for den øvrige
boligmassen.
– Mobilitet i markedet.
– Hvordan skal en dreie ressursene
mot vedlikehold og fornyelse av nåværende boområder?
– Hva kan gjøres for å heve
antall livsløpsboliger og hvilken rådgivning kan
gis slik at fordelen med slike boliger blir bedre kjent? Er det ønskelig å endre
f.eks. byggeforskrifter mht. å øke tilgjengeligheten
til eksisterende boliger?
– Hvordan endringer i familiestrukturen
påvirker etterspørselen etter ulike typer boliger.
– En gjennomgang av ulike statlige
og kommunale støtteordninger som rettes mot bolig (bostøtte, kommunale
bostøtteordninger og boligutgiftenes andel av økonomisk
sosialhjelp).
– Konsekvenser av økt
urbanisering.
– Miljøhensyn i boligsektoren.
– En vurdering av ute- og innearealenes
utforming og hvordan dette påvirker leveform og sosiale forhold.
Dette er noen av momentene som bør
ligge til grunn for mandatet som det offentlige utvalget skal jobbe etter. Komiteen mener
at utvalgets arbeid bør være avsluttet innen to år,
og at Regjeringen deretter må legge fram en boligmelding
for de neste ti år.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å nedsette
et utvalg som skal se på hele boligpolitikken. Utvalget
bør være ferdig med sitt arbeid i løpet
av to år, og Regjeringen må deretter legge fram
en boligmelding for de neste ti år.»
Komiteen understreker at de konkrete
tiltakene som blir foreslått i denne innstillingen skal
gå parallelt med dette utvalgets arbeid.