En næringspolitikk som legger opp til
en effektiv bruk av samfunnets ressurser, skal også ivareta
hensynet til en forsvarlig forvaltning av miljøet og naturresursene.
I et langsiktig perspektiv er det slik sett ingen motsetning mellom
en fornuftig næringspolitikk og en god miljøpolitikk.
Både petroleumsvirksomheten og kraftforsyningen er
viktige næringer. Betydelige industrielle miljøer, med
et stort antall arbeidsplasser, er utviklet med basis i våre
energiressurser. Dette gjelder både petroleums- og vannkraftressursene,
gjennom utvinning og produksjon, transport og distribusjon og leveranser
av varer og tjenester. Energiressursene legger også grunnlag
for næringsvirksomhet knyttet til videreforedling av energivarer
og særskilt anvendelse av energi som innsatsfaktor. Utbygging
av petroleumsfelt og kraftanlegg har også gitt viktige
impulser til teknologi- og kompetanseutviklingen, og til internasjonaliseringen
av næringslivet.
Regjeringen legger vekt på at industrien
fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår.
Samtidig er det viktig at næringen foretar nødvendige omstillinger.
Regjeringen legger til grunn at industrien fortsetter arbeidet med å redusere
energiforbruket pr. produsert enhet. Regjeringen legger opp til
at industriens framtidige kraftvilkår avklares i god tid
før de eksisterende kontraktene løper ut og vil
legge fram en stortingsproposisjon om det framtidige industrikraftprisregimet
i løpet av stortingssesjonen 1998-99.
Målet for det videre arbeidet med enøk
er å realisere en enda større andel av det totale
enøk-potensialet. Det ligger et betydelig enøk-potensial
både i husholdninger, tjenesteytende sektor og i industrien.
Mulighetene for mer effektiv energibruk gir grunnlag for utvikling av
ny næringsvirksomhet, samtidig som næringslivet kan
bruke enøk som et virkemiddel for økt konkurranseevne.
Olje- og energidepartementet har økt
bevilgningene til enøk-tiltak og satsing på fornybare
energikilder med om lag 30 pst. fra 1997 til 1998. Prioriterte satsingsområder
er vindenergi, bioenergi og varmepumper.
Generelt vil særnorske tiltak overfor
prosessutslipp påvirke den energiintensive industriens
konkurranseposisjon i forhold til konkurrenter i andre land. Dette kan
medføre utflytting av norsk industri på kort sikt, eller
en mer langsiktig nedbygging gjennom mangel på opprustning
og nyinvesteringer. Derfor er det spesielt viktig at virkemidlene
som benyttes overfor regionale og globale miljøutslipp
utformes slik at de i størst mulig grad forener målet
om et bedre miljø og høy sysselsetting, verdiskaping
og konkurranseevne.
De seneste årene har fokus på avfall
både som problem og ressurs økt i en rekke land,
også i Norge.
Med økt oppmerksomhet på avfall
som miljøproblem, har det fulgt et behov for nye virkemidler
fra myndighetenes side. Det har blitt satt økt fokus på at næringslivet
skal få ansvar for avfall fra egne produkter, og at avfallskostnaden
skal inkluderes i prisen på produktet. Myndighetene har
de siste årene inngått en rekke avtaler med næringslivet
om innsamlings- og gjenvinningsordninger. Regjeringen vil vurdere
videre satsing på dette virkemidlet i tiden framover.
Ved at kostnadene ved avfallshåndtering
tas inn i vurderingene i en tidlig fase av produktenes utvikling, kan
næringslivet gjennom innovasjon og kreativitet utnytte
de mulighetene som ligger i en miljøtilpasset produkttilnærming.
Utfordringen med å redusere miljøproblem
gir grobunn for nye forretningsideer og en basis for framvekt av
bedrifter som satser innen miljøteknologi.
Formålet med å satse på miljøteknologi
er å skape industriell vekst samtidig som man bidrar til å løse eller
redusere miljøproblemer. Et godt hjemmemarked for miljøteknologi
kan gi grunnlag for eksport av miljøvennlige løsninger
som kan bira til å bedre miljøet i andre land.
Det er et mål å videreutvikle
satsingen på miljøteknologi. Dette gjelder både
den profilerte satsingen gjennom egne miljøteknologiprogrammer,
og den integrerte satsingen i mer generelle programmer, i de ulike bransjeprogrammer
og andre virkemidler.
Næringslivet må selv sitte
i førersetet, men i større grad enn på mange
andre områder legger myndighetene premisser for teknologiutvikling.
Samspillet mellom næringsliv og myndigheter på dette
området er viktig.
Med et økende inntektsnivå og
velferdsutvikling i samfunnet ser en også at etterspørselsmønstre
endres. Dette gir nye muligheter for næringslivet og næringsutviklingen,
som må utnyttes.
I St.meld. nr. 29 (1996-97) "Regional planlegging
og arealpolitikk" er hovedlinjer for arealpolitikken og viktige
prioriteringer av betydning for næringsvirksomhet og miljø trukket
opp. Her framheves det at hensynet til verdiskaping og forebyggende
miljøvern skal være utgangspunkt for planleggingen.
Viktige miljøavtaler som påvirker
næringslivet i tiden framover er blant annet oppfølgingen
av svovelprotokollen (Oslo-protokollen av 1994) og Kyotoprotokollen
om klima.
En miljøpolitikk i Norge som fører
til unødige nedleggelser og utflytting av norske bedrifter
er lite hensiktsmessig. Ved å foreta endringene gradvis
kan vi oppnå at utviklingen legger om på den samfunnsøkonomisk
minst belastende måten.
CO2-avgiften er hovedvirkemiddelet
for å redusere CO2-utslippene.
Siden Regjeringen ønsker å motvirke for store
omstillinger på kort sikt, er det i en overgangsperiode
foreslått kompensasjonsordninger, blant annet for prosessindustrien.
Regjeringen vil i tiden framover også vurdere
andre virkemidler for å ivareta våre klimapolitiske
forpliktelser. Nasjonal handel med utslippskvoter kan prinsipielt sett
være et alternativ til CO2-avgiften.
Et kvotesystem hvor staten auksjonerer bort de nasjonalt tildelte
kvotene vil være sammenlignbart med en situasjon med en gjennomgående
og lik CO2-avgift for alle sektorer.
Komiteen slutter seg
til at prinsippet om en bærekraftig utvikling legges til
grunn også for næringspolitikken. Dette krever
at samfunnets produksjonsevne utvikles slik at dagens generasjoner
kan tilfredsstille sine behov uten at det går på bekostning
av framtidige generasjoners muligheter. Komiteen deler
oppfatningen av at en effektiv bruk av samfunnets ressurser også innebærer
at en må ha en forsvarlig forvaltning av miljøet
og naturressursene. I et langsiktig perspektiv er det ingen motsetning
mellom en fornuftig næringspolitikk og en god miljøpolitikk,
tvert imot, på lang sikt er en fornuftig forvaltning av
miljøet og naturressursene en forutsetning for en vellykket
næringspolitikk. I sentrale strøk kan også tilgang
på næringsareal være en knapphetsfaktor.
Komiteen er opptatt av at Norges
fortrinn knyttet til tilgangen på energi, både
i form av vannkraft, petroleum og gass, må utnyttes med
tanke på verdiskaping og sysselsetting i Norge. Det knytter
seg store muligheter til ny miljøsatsing og verdiskaping
med basis i ilandføring, distribusjon og videreforedling
av gass. Ved å bygge ut infrastrukturen for gass vil en øke
tilgjengeligheten og dermed legge til rette for nyskaping og næringsutvikling.
Kraftsektoren er en viktig næringssektor,
samtidig som den er grunnlaget for øvrig næringsvirksomhet. Komiteen har
merket seg at om lag en tredjedel av kraftproduksjonen i dag blir
brukt av kraftintensiv industri og treforedlingsindustrien.
Komiteen er opptatt av satsingen
på enøk og nye fornybare energikilder. Dette er
en bransje i stadig utvikling, og det er viktig at Norge som en
stor energinasjon ikke sakker akterut i forhold til andre land.
Derfor er det viktig at det satses på forskning og utvikling. Mulighetene
for økt verdiskaping og sysselsetting innenfor denne sektoren
er betydelige, dersom norske produsenter av teknologi klarer å være
konkurransedyktige både med hensyn til teknologisk utvikling
og pris.
Komiteen viser til at klimaspørsmål
ble behandlet i Stortinget våren 1998, både i
forbindelse med St.meld. nr. 29 (1997-98) Norges oppfølging
av Kyotoprotokollen og St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne
skatter. Komiteen viser til Innst. S. nr. 233 (1997-98) (Kyoto)
og Innst. S. nr. 247 (1997-98) (Grønne skatter) for de
ulike partienes standpunkter.
Komiteen er kjent med at det
arbeides med en egen stortingsmelding om avfall. Komiteen vil understreke
betydningen av at arbeidet med å sette i verk kildesortering
i flere kommuner ikke må stoppe opp i påvente
av meldingen.
Komiteen mener det er viktig
at målet for avfallshåndteringen må være
en samfunnsmessig sett best mulig ressursutnyttelse. I et slikt
perspektiv er gjenbruk den beste løsningen. Resirkulering
med materialgjenvinning er videre, i de fleste tilfeller, bedre
enn forbrenning der kun energien utnyttes. Deponering vil i de fleste
tilfeller være den minst ønskelige løsning. Samtidig
er det viktig å ta med i vurderingen den ressursinnsats
som er nødvendig for å etablere et slikt system
med innhenting og sortering. Vugge-til-grav-prinsippet bør
prege både politikken og bedriftenes strategi for produktutvikling. Komiteen er
opptatt av at det legges til rette for økt verdiskaping
og sysselsetting basert på utnyttelse av de ressursene
som finnes i avfallet. Også dette er en bransje med nye
muligheter og potensiale for vekst og økt sysselsetting.
Komiteen mener det er hensiktsmessig
at næringspolitikken må legge opp til effektiv
bruk av samfunnets ressurser, uten at dette skal gå ut
over en forsvarlig forvaltning av miljøet og naturressursene.
Komiteen sitt fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
vil syne til at det i budsjettet for 1998 vart oppretta eit statleg
miljøfond for å stimulere verksemder til å ta
i bruk og vidareut-vikla ny miljøteknologi. Fondet skal
sikra finansiering av prosjekt som ut frå reine bedriftsøkonomiske
kriterium ikkje ville vorte finansierte og kan spele ei viktig rolle
for igangsetting av nye prosjekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
ikke støtte opp om Regjeringens miljø-politikk,
der Norge skal innta en aktiv pådriverrolle. Disse
medlemmer mener en slik politikk med særnorske
avgifter, etter all sannsynlighet vil få den motsatte virkningen
av det som er tilsiktet.
Disse medlemmer vil videre vise
til partiets merknader jf. behandlingen av St.meld. nr. 58 (1996-97)
Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling og St.prp.
nr. 54 (1997-98) Grønne skatter.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at utnyttelsen av de norske gassreservene byr på store muligheter
for næringsutvikling basert på innenlandsk bruk
av norsk gasskraft og eksport av norsk gass og gasskraft til kontinentet.
Implementeringen av EUs elektrisitetsdirektiv og det nye gassdirektivet
har satt i gang en omfattende liberalisering av kraftmarkedet i Europa.
Dette skaper nye markedsmuligheter for norsk gass- og krafteksport. Disse
medlemmer viser til at Kyoto-avtalen om reduksjoner i utslippet
av klimagasser gir gasskraft, som en relativt miljøvennlig
energikilde, en konkurransefordel i forhold til mer forurensende
energikilder som kullkraft. Disse medlemmer mener
Regjeringen må utnytte de enorme mulighetene og snarest
legge til rette for etableringen av norske gasskraftverk i tråd
med Stortingets vedtak i Innst. S. nr. 250 (1995-96).
Disse medlemmer mener det fortsatt
er et betydelig potensiale ved opprustning og utvidelse av eksi-sterende
vannkraftverk. Hjemfallsinstituttet fører imidlertid til
at det ofte er bedriftsøkonomisk uinteressant å foreta
samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Disse
medlemmer mener dette tilsier en grundig gjennomgang av
energipolitikken og hjemfallsordningen i forbindelse med den varslede
stortingsmeldingen om energipolitikken og stortingsproposisjonen
om det fremtidige industrikraftprisregimet.