Nasjonale og internasjonale utviklingstrender
og utfordringer påvirker næringslivets forretningsvilkår og
ulike næringers relative betydning. Utviklingen legger
også nye premisser for hvordan vi kan utforme og utøve
vår næringspolitikk. I kapitlet reises problemstillinger
som tas opp i de etterfølgende kapitlene.
Markeder knyttes tettere sammen både
på globalt og regionalt plan.
Dette øker den gjensidige avhengighet,
men også sårbarheten landene imellom. I Europa,
som er det dominerende område for norsk samhandel og uteinvesteringer,
påvirker etableringen av det indre marked og EØS-avtalen
konkurranseforholdene.
Tidligere skjermede sektorer åpnes
for konkurranse, både gjennom internasjonale avtaler og
som resultat av dereguleringsprosesser innenfor de enkelte landene. Konkurransen
om investeringer øker.
De siste 25 årene har verdenshandelen økt
mer enn dobbelt så raskt som bruttonasjonalproduktet (BNP).
En økende andel av internasjonal handel
skjer innenfor store konsern.
Handelen med tjenester er økende, men
fortsatt utgjør handel med varer fire femtedeler av den
samlede verdenshandel. I de senere årene har det vært
kraftig økning i norske bedrifters investeringer i utlandet,
og fra og med 1994 er disse investeringene større enn utenlandske
bedrifters investeringer i Norge.
Omgåelse av handelshindre, ved produksjon
innenfor et marked som alternativ til eksport, er et element i denne
sammenhengen.
Økende konkurranse og effektiviseringskrav
fører til et økende antall sammenslutninger (fusjoner)
av bedrifter og konsern på tvers av landegrenser.
Verdens handelsorganisasjon (WTO), som i dag omfatter
132 medlemmer, er sentral i forhandlinger og gjennomføring
av handelspolitisk regelverk og for å oppnå markedsåpning
både på vare- og tjenesteområdet.
For Norge er WTO den viktigste institusjonelle
rammen for handelsforbindelsene med alle utenom-europeiske land,
hvor vi ikke er dekket av Avtalen om Det europeiske økonomiske
samarbeidsområde (EØS) eller har bilaterale frihandelsavtaler.
Parallelt med økt liberalisering på verdensbasis,
er det en markant utvikling i retning av sterk regional økonomisk
integrasjon.
Den regionale integrasjonen i Vest-Europa vil
gradvis utvides mot land i Sentral- og Øst-Europa. EU vil sannsynligvis
etter hvert utvides til å omfatte disse landene.
Utenfor Vest-Europa er det flere dynamiske markedsområder
som vil øke i betydning for norsk næringsliv.
Spesielt Øst-Europa, Asia og Latin-Amerika er inne i en
utvikling preget av store og raske strukturelle endringer.
Utviklingen i Asia betyr at Stillehavsregionen
har blitt et tyngdepunkt i verdensøkonomien.
Globaliseringen reiser spørsmål
direkte knyttet til myndighetenes handlingsrom for utøvelse
av nærings- og handelspolitikk.
Teknologiske skift har skjedd til alle tider.
Det som særpreger vår tid er at de teknologiske
skiftene skjer raskere enn tidligere, og at teknologien spres på kort tid,
uavhengig av landegrensene.
Et sentralt spørsmål er hvilken
rolle det offentlige skal ha når det gjelder teknologiutvikling.
Teknologiutviklingen gir nye forutsetninger
for hvordan næringspolitikken på enkelte områder
må innrettes.
Mye tyder på at utviklingen innenfor
informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IT) i årene framover
vil være spesielt gjennomgripende, både med hensyn
til virkninger for etablerte næringer og for framveksten
av nye produkter og virksomheter.
Elektroniske informasjonsnett, som for eksempel internett,
vil være en sentral kommunikasjonskanal for de fleste typer
virksomheter.
Økt bruk av IT og elektronisk samhandling
i det norske samfunnet stiller offentlige myndigheter overfor en
rekke utfordringer, blant annet med hensyn til lov- og regelverksendringer
for å tilrettelegge for sikker bruk.
Utviklingen innen bio- og genteknologi vil få store konsekvenser
for en rekke næringer og bedrifter. Dette er et område
som kan gi opphav til nye teknologiske sprang de kommende år,
spesielt innenfor medisin og helse, landbruk, havbruk og matvareindustri.
Økonomisk vekst gir grunnlag for økt
velstand og velferd, men påvirker samtidig natur og miljø.
Virkningene av redusert biologisk mangfold, økt konsentrasjon
av klimagasser i atmosfæren og helse og miljøfarlige
kjemikalier framstår i dag som de største miljøtruslene.
Det er særlig to problemstillinger
som reises i denne sammenheng. For det første om uttapping
av ikke-fornybare naturressurser kan sette grenser for den økonomiske
veksten. Den andre problemstillingen knytter seg til om fortsatt økonomisk
vekst vil føre med seg miljø- og helseskader eller
klimaendringer som ikke er akseptable.
Den økte vekten på miljøhensyn
har grunnleggende betydning for næringsvirksomhet og reiser
omfattende utfordringer for nærings- og handelspolitikken.
I likhet med utviklingen i andre OECD-land,
har næringsutviklingen i Norge de siste tiårene
vært preget av fallende sysselsetting i vareproduksjon
og stigende sysselsetting i tjenesteytende næringer. Industriens andel
av verdiskapingen er også redusert i forhold til tjenesteytende
sektor.
Det er grunn til å vente at tjenesteytende
sektor fortsatt får økende betydning både
i forhold til sysselsetting og verdiskaping i årene framover.
Tjenesteytende virksomhet kan ikke vurderes
som et alternativ til tradisjonell industri eller omvendt, men virksomhetene
må vurderes i sammenheng med hverandre. Samspill mellom
næringer på tvers av bransjegrenser er en vesentlig
kilde til nyskaping i næringslivet. Samspillet og avhengigheten
mellom industri og tjenesteytende næringer illustreres
i modeller som vektlegger næringsklynger som betydningsfulle
for innovasjonsevne og utvikling i næringslivet.
En rekke forhold i dag og i tiden framover vil
bidra til å øke etterspørselen etter
ulike tjenester. I meldingen stilles det spørsmål
om utviklingen av et samfunn hvor tjenesteytende næringer
står for en voksende del av sysselsettingen og verdiskapinger
har noen betydning for den måten vi i dag utformer næringspolitikken?
Komiteen er oppmerksom
på behovet for omstilling for å møte
og utnytte både nasjonale og internasjonale utviklingstrender
og utfordringer. Vi må sørge for at Norge fortsatt
skal være et land der det er gunstig å investere
og drive næringsvirksomhet. Komiteen vil også peke
på at næringslivet er avhengig av å etablere seg
ute. Geografien gjør at vi ligger i periferien av de markeder
som er mest aktuelle for oss. Dette fordrer en næringspolitikk
som gjør at norske bedrifter får gode betingelser
for å tilby sine varer og tjenester i internasjonale markeder.
De siste årene har verdens BNP økt,
samhandel og investeringer over landegrenser øker, handelshindringer
reduseres og markeder dereguleres og knyttes tettere sammen. Konkurransesituasjonen
skjerpes, og kampen om kapital likeså. Komiteen vil
peke på at vi må bestrebe oss på å være
i front i den internasjonale konkurransen.
Komiteen peker på at Øst-Europa
vil ha økende betydning som marked for norsk næringsliv.
Til tross for at landene i Øst-Europa har vansker med omstilling til
markedsøkonomi, er det ikke tvil om at det her ligger et
marked med stort potensiale. For at Øst-Europa skal bli
et velfungerende marked, er det viktig at utfordringene knyttet
til demokrati og miljø tas på alvor. Et aktivt
arbeid for å trygge reformprosessen i det tidligere Sovjetunionen
er derfor nødvendig. Miljøproblemene disse landene
står overfor er store, og økt miljøberedskap
og bedring av miljøsituasjonen er av vital betydning for
disse landenes videre utvikling.
Komiteen vil også peke
på at den teknologiske utviklingen er med på å endre
nærings- og markedsstrukturer. Samtidig gir teknologiske
nyvinninger bedrifter nye muligheter for produktutvikling og effektivisering.
Mye tyder på at utviklingen innen IT i årene fremover
vil være spesielt gjennomgripende både med hensyn
til virkninger for etablerte næringer og for fremveksten
av nye produkter og virksomheter. Komiteen vil understreke
at dersom Norge fortsatt skal kunne være med i denne raske
utviklingen, er det viktig at vi prioriterer kompetanseoppbygging,
forsk-ning og utvikling.
Komiteen er klar over at miljøhensyn
må veies mot økonomisk vekst. En vekst som ukritisk
tapper ikke fornybare ressurser eller fører til helseskader
eller skadelige klimaendringer er ikke akseptabel. Dette setter
grenser for den økonomiske veksten. Komiteen mener
at miljøkonsekvenser må integreres i næringspolitikken.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
vil understreke at globalisering og internasjonalisering av norsk
næringsliv krever et multilateralt avtaleverk som gir stabile,
ikke diskriminerende og forutsigbare rammebetingelser i utemarkedet. Flertallet viser
i den forbindelse til resultatene av forhandlinger i WTO som vil
få konsekvenser for verdiskapningen og næringsstrukturen
at Norge må delta aktivt i disse forhandlinger for å tilrettelegge
og sikre norske interesser.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen har en bred tilnærming i sitt forarbeid til
WTO, og forventer at Stortinget blir løpende orientert
om saken.
Flertallet vil framheve behovet
for at styresmaktene og norsk næringsliv samarbeider om
informasjon til bedriftene om EØS-avtalen. Det er viktig
at norske bedrifter vert stimulerte til å nytta de moglegheitene denne
avtalen gjev.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at fortsatt liberalisering
av verdenshandelen i regi av WTO er en fordel for en liten og åpen økonomi
som den norske. Økende handel med varer og tjenester er
en viktig årsak til velstandsutviklingen i OECD-området
etter 1945. Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at økt frihandel og markedsadgang må være
en hovedmålsetning for Norge foran neste forhandlingsrunde
i WTO.
Disse medlemmer peker på at
EØS-avtalen er avgjørende for norske bedrifters
markedsadgang på det felles europeiske markedet. Avtalen
er av uvurderlig betydning for norsk verdiskaping, sysselsetting
og velferd. Ivaretakelse av avtalen og markedsadgangen den gir norsk
næringsliv, er derfor et overordnet handelspolitisk mål. Disse
medlemmer viser til at EØS-avtalen innebærer
at Norge tilpasser seg EUs regelverk for det indre marked. Dette
setter klare begrensninger på Norges muligheter til å påvirke
vår egen lovgivning på dette området. Disse
medlemmer understreker at EØS-avtalens veto-adgang
er en unntaksbestemmelse som må brukes med den største
varsomhet. Et norsk veto gir EU en tilsvarende rett til å "rebalansere" EØS-avtalen.
Det er grunn til å frykte at en slik prosess vil svekke
Norges markedsadgang. Disse medlemmer advarer derfor
mot at en aktiv bruk av vetoretten risikerer å undergrave
markedsgrunnlaget for store deler av norsk næringsliv.
Disse medlemmer viser til at
EU har innledet forhandlinger om opptakelse av seks nye medlemsland.
I forbindelse med utvidelsen av EU er det viktig at norske interesser
og markedsadgang ikke blir skadelidende. Disse medlemmer viser
til at fiskerinæringens manglende markedsadgang til EU
reduserer mulighetene for næringsutvikling langs kysten,
og ber Regjeringen prioritere arbeidet med å bedre markedsadgangen
for fiskeprodukter. Den planlagte EU-utvidelsen blir i denne sammenheng
spesielt viktig for fiskerisektoren som i dag har relativt god markedsadgang til
flere sentral- og østeuropeiske søkerland. Denne markedsadgangen
risikerer å bli svekket når disse landene blir
EU-medlemmer, og overtar EUs tollregime. Det er derfor viktig at
Norge fremforhandler gode kompensasjonsordninger. Disse medlemmer mener
man bør lære av erfaringene fra den forrige EU-utvidelsen
da Norge oppnådde statiske tollfrie kvoter som kompensasjon
for den tidligere tollfrie markedsadgangen. Denne løsningen
tok ikke høyde for økningen i eksporten til disse
landene i årene som fulgte. All eksport utover kvotene
ble dermed ilagt full toll. Disse medlemmer mener
Regjeringen i kommende kompensasjonforhandlinger isteden bør
prioritere lavere generelle tollsatser til hele EU-området
for de berørte fiskeslagene, fremfor statiske tollfrie
kvoter.
Disse medlemmer viser til at
innføringen av euroen fører til en ytterligere
sammensmelting av nasjonale markeder i EU. Innføringen
av euroen fjerner deltakerlandenes interne valutakostnader og gjør det
lettere å foreta prissammenligninger over landegrensene.
For næringslivet i eurosonen betyr det økt konkurranse
og etableringen av verdens største hjemmemarked. Markedsadgangen
og nærheten til dette markedet skaper store muligheter
for norsk næringsliv, men innebærer også en
konkurranseulempe i forhold til næringsliv lokalisert innenfor
eurosonen.
Disse medlemmer mener manglende
deltakelse i euroen og svakhetene i EØS-avtalen sammenlignet med
fullt medlemskap i EU påfører norskbasert næringsliv
en konkurranseulempe. For å motvirke dette og unngå at
tilveksten av nytt næringsliv i Norge blir skadelidende
mener disse medlemmer at de norske rammevilkårene
må være minst like gode og helst bedre i enn i
EU-landene.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiet og Høyres standpunkter ved behandlingen
av statsbudsjettet for 1999 og Innst. S. nr. 77 (1998-99) Om eierskap
i næringslivet.
Disse medlemmer mener en grunnleggende
forutsetning for vekst i næringslivet er at offentlig sektor ikke
legger beslag på en stadig større del av ressursene i
samfunnet. Når offentlig sektor vokser blir det mindre plass
til privat næringsliv. I Norge har høye oljeinntekter
gitt staten en finansiell handlefrihet som har vært brukt
til å øke sysselsettingen i offentlig sektor.
I perioder med press i økonomien har for stor vekst i offentlige
utgifter ført til knapphet på arbeidskraft i privat sektor.
Dette har ført til betydelig pris- og kostnadsvekst og
svekket konkurranseevne for næringslivet. I perioder med
markert økonomisk vekst har næringslivet vært
tvunget til å konkurrere med det offentlige om arbeidskraften
og derfor raskere opplevd kapasitetsproblemer på arbeidsmarkedet.
Dette var en viktig årsak til det betydelig pris- og lønnspresset
i norsk økonomi i 1998 med påfølgende
kronesvekkelse og renteheving. Resultatet av denne politikken er
korte vekstperioder og større sykliske variasjoner enn
i andre land.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, har merket seg at sentralbanksjefen i
sin siste årstale slo fast at finanspolitikken sviktet
i 1996, 1997 og 1998, mens vi i år har et vel tilpasset opplegg. Flertallet legger
stor vekt på at nødvendige innstramminger i økonomien
ikke må føre til en ytterligere fortrengning av
næringslivet og privat sektor.
Flertallet mener norsk økonomi
er for avhengig av petroleumsvirksomheten. Vedvarende lave oljepriser
er i ferd med å få store konsekvenser for sysselsetting
og verdiskaping. Dette viser hvor sårbar norsk økonomi
er for svingninger i prisen på råolje. En sentral
utfordring for næringspolitikken er derfor å legge grunnlaget
for utviklingen av et bredt, robust næringsliv. Flertallet mener
på denne bakgrunn næringspolitikken må legges
om slik at rammebetingelsene stimulerer til investeringer, vekst
og utvikling av ny næringsvirksomhet. En stor del av den
fremtidige veksten i næringslivet vil komme fra små-
og mellomstore bedrifter. Flertallet mener derfor
det er særlig viktig å forbedre investeringsklimaet
og arbeidsvilkårene for små bedrifter og deres
eiere.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre vil også peke på den
regionale utvikling som finner sted parallelt med globaliseringsbølgen
og WTOs nedbygging av handelshindringer. For Norge er den mest nærliggende
regionale økonomiske integrasjon EU og EØS. Disse
medlemmer vil peke på behovet for en nasjonal,
selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger
av EØS-avtalen. Disse medlemmer understreker
at Regjeringen må videreføre en europapolitikk
som utnytter EØS-avtalens styrke og sikrer vår
deltakelse i aktuelle samarbeidsprosjekter. Det er viktig å ivareta
våre interesser i forhold til velferd, sysselsetting og
ressursforvaltning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at en friest mulig handel mellom land er den beste garanti og forutsetning
for den mest effektive benyttelse av klodens ressurser. Landene
med de beste forutsetninger for produksjon av bestemte produkter
må i utgangspunktet ikke hindres av handelsregulerende
tiltak. Slike tiltak fører til dårlig utnyttelse av
de beste ressursene, og kostbar utnyttelse av de dårligste
ressursene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at bare frihandel gir garantier for god ressursutnyttelse, lav pris,
fornuftig kvalitet og forebygging av krigshandlinger mellom handelspartnere. Disse
medlemmer mener u-landene vil være betydelig bedre
tjent med frihandel enn dagens eksporthindringer samt sementerende
og selvødeleggende statlig u-hjelp som de mottar.
Med bakgrunn i den europeiske utvikling mener disse
medlemmer det er svært viktig at Norge samordner
sitt regelverk med det regelverk som er gjeldende for disse markedene.
Dette vil være av stor betydning for norsk næringslivs
konkurransedyktighet. Det vil også være viktig å tilpasse
rammevilkårene slik at norsk næringsliv også kan
være konkurransedyktig når nye og mer ukjente
markeder skal vinnes.
Disse medlemmer vil påpeke
at skatte- og avgiftssystemet vil være av stor betydning
når det gjelder å opprettholde konkurransedyktigheten
til våre eksportmarkeder.
Disse medlemmer vil videre vise
til Fremskrittspartiets merknader og forslag til statsbudsjett for 1999,
samt Innst. S. nr. 77 (1998-99) Om eierskap i næringslivet.
Disse medlemmer har registrert
at det i EU pågår to fundamentale endringsprosesser,
nemlig utvidelsen av EU og innføringen av ØMU
og den felles valuta, euro. Parallelt med disse endringene pågår
det også omfattende interne endringer i EU, blant annet handlingsplan
for det indre marked og reformer innen jordbrukspolitikken og strukturfondene. Disse medlemmer mener
det er nødvendig at Regjeringen utarbeider en stortingsmelding
om endringene i EU/Europa og de utfordringer dette reiser
for Norge og for norsk eksportindustri og næringsliv.