Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig
Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre,
Sjaastad og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold,
og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, viser
til vedlagte brev fra statsråd Magnhild Meltveit Kleppa,
datert 25. mars 1999, der statsråden anbefaler at Stortinget
oversender forslagene.
Komiteen fremmer forslag om at
forslagene oversendes på bakgrunn av denne innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil stille spørsmålstegn
ved om den narkotikapolitikk som har vært ført
i Norge frem til dags dato, har gitt de ønskede resultater,
nemlig å redusere narkotikamisbruket. Flertallet viser
til at en i 1998 hadde totalt 176 overdosedødsfall i Norge
hvorav 134 i Oslo og sentrale Østlandsregion, mens de øvrige
dødsfall var spredt utover landet og forekom også i
mindre byer og tettsteder. Dette viser etter flertallets mening
at misbruk av narkotika stadig sprer seg til mindre steder og miljøer,
og at tyngre stoffer brukes i relativt ung alder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at interpellasjonen, som ble reist i Stortinget 16. februar
1999, hadde som hovedmålsetning å finne frem til
tiltak for å forebygge og redusere den sterke økningen
av overdosedødsfall som en hadde i Norge i 1998. Disse
medlemmer viser til at interpellanten, John I. Alvheim,
i sitt innlegg under debatten etterlyste strakstiltak for å demme
opp for overdosedødsfallene blant heroinmisbrukere.
Det er etter disse medlemmers skjønn
viktig å reise en debatt rundt spørsmålet
om kriminalisering av unge brukere av stoff har den avskrekkende
virkning som nåværende politikk legger opp til.
Like berettiget er det etter disse medlemmers mening å stille spørsmål
om riktigheten og effekten av å karakterisere særlig
unge stoffbrukere utelukkende som sosiale og kriminelle klienter. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng hevde at mennesker som
går på stoff, eldre som unge, må betraktes
som syke mennesker som derfor primært bør være
helsevesenets ansvar og ikke sosialvesenets. Etter disse
medlemmers mening er det helsevesenets oppgave å behandle
og ta ansvar for de narkomane som ellers ofte ender i kriminalitet og
prostitusjon.
Komiteen vil understreke
at det er viktig å jobbe med og stadig bedre det tverretatlige
samarbeidet både sentralt og lokalt. I forbindelse med
dette er det også viktig at man ser på rammer
for samarbeid og de mulighetene etatene i dag har. De ulike etatene
har også ulik faglig tilnærming til arbeidet med
rusproblematikk, og det er behov for diskusjoner om muligheter for
samordninger for å bedre det tverrfaglige samarbeidet.
Komiteen mener at det er viktig å styrke
allerede eksisterende tiltak, som oppsøkende helseteam,
uteseksjonen og de psykiatriske ungdomsteamene. Skal kommunene øke
innsats og bevilgninger til helhetlig forebyggende arbeid, må man
etter komiteens mening også styrke de statlige
midlene til dette formålet.
Komiteen vil peke på at
det er påvist at ecstacybruk fører til alvorlige
depresjoner og psykiske problemer. En FN-rapport konkluderte for
kort tid siden med at politikere verden over ikke gjør
nok for å bekjempe ecstacy. I forbindelse med bekjempelse
av bruk av ecstacy må man også styrke det psykiatriske
mottaksapparatet slik at det blir i stand til å ivareta
behovene som allerede nå signaliseres fra de psykiatriske
ungdomsteamene, og komiteen mener at også dette
perspektivet bør vektlegges i forbindelse med iverksettingen
av den vedtatte opptrappingsplanen for psykisk helse.
Komiteen vil understreke at en
samordning av de lokale innsatsfaktorene fra ulike forvaltningsnivå vil være
avgjørende for å komme på offensiven
i det forebyggende arbeidet. Kommunene bør pålegges å utarbeide
en lokal tiltaksplan som muliggjør at man kan handle tverretatlig
og sammenhengende.
Komiteen vil spesielt vise til
nødvendigheten av at det blir foretatt en grundig gjennomgang
av nåværende behandlingstilbud, sett i relasjon
til nyere og mer moderne behandlingsprinsipper, både når
det gjelder lettere og tyngre misbruk.
Komiteen viser til at det i forbindelse
med oppfølging av Nesvåg-utvalget, som skal avslutte
sitt arbeid i løpet av sommeren, blir foretatt den gjennomgang
og vurdering som det her vises til.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til partiets merknader i Innst. S. nr. 186 (1996-97) om narkotikapolitikken.
Komiteen vil anmerke
at det er det generelt holdningsskapende arbeidet som bør
stå sentralt. Det vil etter komiteens mening
være hensiktsmessig å trekke inn ungdom som positive
informasjonsbærere og rollemodeller for annen ungdom i
dette arbeidet.
Komiteen mener det er viktig
at skolen, særlig ungdomsskolen og videregående
skole, rustes opp med tanke på forebyggende arbeid, og komiteen mener derfor
at en må få et sterkere formalisert samarbeid mellom
skole, foreldre og helseetat, gjerne med støtte fra politiet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det vil være svært uheldig med tanke på forståelse
og motivering fra de unges side å blande inn barnevernet
på skolene i denne sammenheng. Disse medlemmer mener
at å blande inn barnevernsansatte som skolekontakter i
bekjempelsen av rusmiddelmisbruket i skolene, kan virke mot sin
hensikt og ser derfor på dette som en uheldig løsning.
Barnevernet bør ikke blandes inn i skole og ungdomsmiljøer.
Komiteen vil påpeke
at en oppgradering og styrking av skolehelsetjenesten og PP-tjenesten
er en nødvendig forutsetning for at helseperspektivet skal
få en sentral plass i det forebyggende arbeidet. Skolehelsetjenesten
må bli mer tilgjengelig og gis større kompetanse
på de unges livssituasjon. Komiteen forutsetter
at de regionale kompetansesentrene innen rusfeltet bør
kunne bygges ut til sentrale medspillere. Mangelen på samordning
av tiltak og sektorovergripende innsats er stor og ressurssløsende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil videre understreke at
det i opplegget for fastlegeordningen må avsettes nødvendige
personell- og økonomiressurser, slik at skolehelsetjenesten
blir ivaretatt ut fra behovene for en slik tjeneste både
i grunnskolen og videregående skole. For å styrke det
forebyggende arbeidet bør skolehelsetjenesten og PP-tjenesten
bli tilført midler fra planen for opptrapping av psykiatrien.
Flertallet viser til kameratstøtteordningen
som i dag er etablert på ungdomsskoler i flere kommuner. Dagens
ordning er basert på ansettelse av sivilarbeider/støttekontakt
for elevene i deres fritid. Ordningen har vist seg å gi
et meget positivt bidrag til skolemiljøet, og har også hatt
en forebyggende effekt mot mobbing, vold og rus.
Flertallet ber Regjeringen vurdere
hvordan kameratstøtteordningen i skoleverket kan videreutvikles.
Komiteen viser til
brev fra statsråd Magnhild Meltveit Kleppa, datert 15.
mars 1999, der det er redegjort for tilbudet om metadonassistert
rehabilitering, og hvordan dette er tenkt gjort landsomfattende.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser
intensjonen i forslaget ivaretatt gjennom den opptrappingsplanen
som der er beskrevet.
Komiteen vil ellers
anmerke at når det gjelder medikamentell behandling av
narkomane, bør tiltaket etter komiteens mening
sees på som en aller siste utvei. Tiltak som behandling
med metadon er tiltak for å øke livskvaliteten
blant de tyngste narkomane og for å redusere antallet overdosedødsfall.
Bruk av metadon er et livslangt vedlikehold med et smertestillende medikament.
Bruk av metadon er ikke tilfredsstillende behandling i seg selv,
men må følges opp med tilbud som bolig, arbeid
og utdanning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det er viktig at aldersgrensen for metadonbrukere holdes høy.
Det er viktig at disse tiltakene ikke blir alternativer
til behandling med sikte på et rusfritt liv. Det kan etter disse
medlemmers mening være en fare for at metadonbruk
av økonomiske årsaker presser ut andre behandlingstilbud.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at
dette langt på vei har skjedd i land som har hatt en langt
mer liberal narkotikapolitikk enn Norge. Det anslås at
Norge har ca. 5 000 sprøytenarkomane hvorav 3 500 injiserer
heroin. Til sammenlikning har Danmark ca. 10 000 sprøytenarkomane,
hvorav 4 000 går på metadon. (Landet har ca. 5 millioner
innbyggere). Sveits, som er kjent for sin liberale narkotikapolitikk,
har anslagsvis 30 000 narkomane, hvorav 16 000 går på metadon.
(Landet har 7 millioner innbyggere.)
Det må etter disse medlemmers syn
også stilles krav til at metadonen inntas på helsestasjon,
og at oppfølgingen i form av urinprøver og helseundersøkelser er
tett. Disse medlemmer vil her vise til at i mange land
som har brukt metadon lenge, har det utviklet seg "svarte" markeder
for metadon, og mange narkomane har utviklet et tungt sidemisbruk.
Metadon "blokkerer" ikke virkningen for heroin;
det er et spørsmål om dosering. Metadon har ingen
blokkerende virkning på kokain, og dermed er faren for sidemisbruk
stor. I Danmark har dødeligheten blant narkomane økt
etter at metadonprogrammene startet. I 1991 var 40 dødsfall
forårsaket av metadonoverdoser i København. I
1995 hadde 70 prosent av de som døde av overdose i København,
metadon i blodet.
Komiteen vil videre
påpeke at det er av stor viktighet at det opprettholdes
bredde i behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere. Selv om man
nå er i ferd med å utbygge et landsomfattende
tilbud om metadonassistert rehabilitering, må ikke dette
bli en bremse i forhold til at det gis ulike andre tilbud og opphold
på institusjon eller kollektiv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til Stortingets vedtak av juni 1997 under behandlingen av
Narkotikameldingen, da bl.a. kriteriene for metadonassistert behandling
ble fastsatt.
Flertallet vil videre understreke
at tiltakene i langt større grad enn hittil må rettes
mot hele landet. Effekten av dette behandlingstiltaket vil bl.a.
avhenge av om det reelt blir landsdekkende, og hvor raskt dette skjer.
Flertallet vil videre uttale
at det i hvert fylke bør etableres en fremdriftsplan for
metadonassistert behandling, slik at sosialtjenesten, brukere og
deres pårørende kan orienteres om inntakskriterier,
søknadsprosedyrer, oppstart av tiltak m.v.
Flertallet er kjent med at det
i en del kommuner er vanskelig å få leger til å ta
ansvaret for dette behandlingstilbudet. Flertallet vil
anmode departementet om å ta initiativ til å holde
informasjonsmøter om dette behandlingsopplegget for aktuelle
leger i alle fylkene, samt etablere stimuleringstiltak i alle fylkene.
Flertallet ber departementet
videre vurdere å bevilge tilskudd til hvert enkelt fylke,
slik at reelle behandlingstilbud kan etableres snarest. Flertallet vil
videre understreke at beboere på vernehjem som fyller kriteriene
for metadonassistert behandling, må kunne få slik
behandling uten å måtte fraflytte vernehjemmene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet så tidlig som i 1992 fremmet
forslag i Stortinget om en landsdekkende behandling av heroinmisbrukere
med metadon; dette for å bedre livskvaliteten for de tunge
heroinmisbrukere, redusere kriminalitet og prostitusjon. Disse medlemmer vil
påpeke at samfunnet har et udiskutabelt ansvar også for
disse menneskene. Selv om behandlingen med metadon kan bli en livslang
behandling, så vil denne behandlingen et godt stykke på vei resultere
i et bedre liv, både for den narkomane selv og for dennes
familie og pårørende.
Disse medlemmer er enig i at
et behandlingsopplegg for rusfrihet er å foretrekke, men
for de rusmiddelmisbrukere hvor dette ikke er oppnåelig,
må samfunnet gå inn med tilgjengelige behandlingsmetoder
som bedrer livskvaliteten og reduserer faren for overdosedødsfall.
De tunge stoffmisbrukere er syke mennesker og har krav på samfunnets
hjelp, og disse medlemmer mener at disse menneskene
i altfor lang tid har blitt oversett og har fristet en umenneskelig
tilværelse som samfunnet ikke lenger bør være
bekjent av. Disse medlemmer og Fremskrittspartiet
har ingen etiske betenkeligheter med å tilby heroinmisbrukere
metadon eller andre medikamenter som etter hvert kommer på markedet,
og som senere skal omtales. Disse medlemmer vil sterkt
kritisere ulike regjeringer for at det har tatt så lang
tid å få etablert en landsdekkende metadonbehandling
for narkomane. Det metadontilbudet en pr. dags dato har, er etter disse medlemmers mening
langt fra tilfredsstillende.
Disse medlemmer mener at en i
dag har en altfor firkantet holdning til aldersgrensen for å oppnå metadonbehandling.
Hver enkelt misbruker bør vurderes individuelt, og det
bør etter disse medlemmers mening ikke være
et bestemt alderstrinn for at metadon kan gis, med unntak av barn
og ungdom under 20 år. Slik metadonbehandlingen er etablert
i Norge, kan ikke disse medlemmer se at det er mulig å utvikle
et svart marked for metadon gjennom dette behandlingsopplegget.
Evalueringen av metadonprosjektet ved Gaustad sykehus viser at ingen
av de som var i behandlingsopplegget, døde av overdose,
og dette skulle etter disse medlemmers mening tilsi
at metadonbehandling er et godt forebyggende tiltak mot overdosedødsfall.
Komiteen viser til
statsrådens svarbrev av 25. mars 1999.
Som det er angitt i brevet, har Sosial- og helsedepartementet
til vurdering et utkast til et prøveprosjekt med bruk av
buprenorfin (f.eks. Subutex) overfor rusmiddelmisbrukere som kvalifiserer
for inntak i metadonassistert rehabilitering. Statsråden
stiller seg positiv til et slikt forsøk. Statsråden
angir at formell søknad vil utarbeides så raskt
det lar seg gjøre, og statsråden forutsetter at
søknaden behandles av kompetente fagorganer, i tråd
med vanlig prosedyre for denne typen forskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil også påpeke
at rammene rundt metadonprosjektene må være tette,
og at de samme rammene eventuelt også må gjelde
behandling med buprenorfin dersom også dette preparatet
tas i bruk.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil be Regjeringen
snarest iverksette et behandlingstilbud med buprenorfin, f.eks.
ved Metadon-klinikken i Bergen og Mario i Oslo. Dette flertallet viser
til at det fra faglig hold hevdes at buprenorfin egner seg meget bra
for dem som står på venteliste for metadonassistert behandling.
Legemiddelet buprenorfin er lettere å administrere enn
metadon, skaper mindre avhengighet enn metadon, og egner seg bedre
for dem som ikke er skadet av langvarig forbruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre
og Senterpartiet, vil be departementet vurdere mulighetene for å utvide
dagens "metadonkriterier" til i særskilte tilfeller å omfatte
yngre misbrukere med kortere tung ruskarriere på opiater
enn ti år.
Flertallet er for øvrig
tilfreds med at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett har foreslått
bevilget penger til buprenorfin-behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg positive til bruk av buprenorfin (f.eks. Subutex) og viser i
denne sammenheng til de gode erfaringer som er gjort med dette stoffet,
eksempelvis i Frankrike, og til de resultater som også er
oppnådd i Norge, eksempelvis i Skien, hvor en psykiater over
flere år har behandlet heroinmisbrukere med Subutex. Disse
medlemmer er også kjent med at det kan være
lettere å oppnå stoffrihet ved bruk av buprenorfin,
noe som synes vanskeligere ved bruk av metadon. Disse medlemmer vil
sterkt anbefale at buprenorfin godkjennes for behandling av tunge
narkomane i Norge, og at forskrivningsrett for behandling med buprenorfin
gis til psykiatere og indremedisinere i tillegg til de medisinske
sentra som i dag også tilbyr metadonbehandling. Disse
medlemmer kan ikke gi sin tilslutning til at buprenorfin
kun skal kunne utprøves ved Metadonsenteret i Oslo ved
Ullevål sykehus.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Oslo kommune har forelagt for departementet et prøveprosjekt
med bruk av buprenorfin overfor misbrukere som kvalifiserer for
metadonassistert behandling. Disse medlemmer ser
positivt på et slikt prøveprosjekt, og ber departementet
legge til rette for at det kan gjennomføres.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
for øvrig påpeke at det kan synes lite hensiktsmessig å introdusere
nye medikamenter i behandlingsøyemed før man har
høstet flere erfaringer med metadonprosjektene.
Komiteen viser til
statsrådens svarbrev av 25. mars 1999, der det vises til
at det stilles krav til handlingsplaner når rusmiddelmisbrukere
er i institusjon etter tvangsvedtak, samt der hvor det er snakk
om inntak til metadonassistert rehabilitering. Av brevet framgår
at det også må stilles krav til kommunene om utarbeidelse
av handlingsplaner for de rusmiddelmis-brukerne som frivillig oppsøker
hjelp av ulik art.
Det er etter komiteens mening
viktig å se helheten i rusmiddelmisbrukernes livssituasjon,
spesielt i de tilfeller hvor misbrukerne selv ønsker å endre
egen livssituasjon. Pr. i dag er det for få akuttplasser/avrusingsplasser.
Når rusmiddelmisbrukerne er motivert for behandling, er
det viktig at tilbudet er tilgjengelig, idet et forsinket tilbud
som regel vil medføre et vedlikehold av misbruket og tapt
motivasjon for behandling.
Komiteen vil også peke
på at det i dag mangler gode ettervernstiltak etter avsluttet
institusjonsbehandling for rusmiddelmisbrukere.
Komiteen vil understreke betydningen
av at kommunene foretar kartlegging av de tunge misbrukerne snarest
mulig. Skal kartlegging av tunge misbrukere bli reell, krever det
at kommunene har lavterskeltilbud/tiltak som kan skape
kontakt med de forskjellige miljøene. Dette vil gi kommunene
oversikt over disse miljøene, den enkelte misbruker og
hvilke hjelpebehov de har.
Komiteen vil understreke at kommunene
må tilføres midler hvis tiltak knyttet til bolig,
helse, arbeid og oppfølgingstjenester skal ha mulighet
til å bli iverksatt i det omfang det vil være
behov for.
Komiteen støtter Regjeringens
og sosialministerens oppfordring om at den enkelte kommune skal utarbeide
sine reelle rusmiddelpolitiske planer og planer for den enkelte
rusmiddelbruker, også for de som ikke er under institusjonsbehandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til statsrådens
svarbrev av 25. mars 1999. Flertallet støtter
disse tiltakene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er allment kjent i fagmiljøene at svært
mange tunge rusmiddelmisbrukere har somatiske sykdommer, og at den
helsemessige oppfølgingen av disse er svært dårlig.
Rett ofte forekommer det akuttinnleggelser av narkomane på grunn
av ulike alvorlige somatiske sykdommer, som eksempelvis hepatitt,
leversykdom, lunge- og hjertesykdom. Ved de største sykehusene
i landet finner en nesten daglig tunge stoffmisbrukere i intensivavdelingene
i en kritisk sykdomsfase. Disse medlemmer støtter
fullt ut forslaget om at det etableres oppsøkende helsetilbud i
de største byene og tettstedene i landet, slik at også disse
pasientene kan få et forsvarlig helsetilbud på linje med
den øvrige befolkningen. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen i statsbudsjettet for år 2000 legger inn
tilstrekkelig med midler for nettopp å få gjennomført
og etablert helsetilbud for narkomane i hele landet.
Komiteen viser til
statsrådens svarbrev av 25. mars 1999. Som det framgår
av statsrådens brev, vil departementet utrede de faglige
og rettslige sidene ved sprøyterom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil anmode om
at utredningen baserer seg på muligheten for en prøveordning.
Etablering av sprøyterom bemannet med helsepersonell kan
i stor grad øke mulighetene for å komme i kontakt
med den enkelte misbruker. Flertallet viser til erfaringene
fra Frankfurt, som ikke har registrert overdosedødsfall
i sprøyterommene. Hjelpeapparatet kom i kontakt med ca.
35 pst. flere misbrukere, som tidligere var ukjente for hjelpeapparatet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ser
mange betenkeligheter med opprettelsen av sprøyterom, og
har også merket seg at FNs Narkotikakontrollråd
anmoder de land som vurderer å etablere sprøyterom,
om å tenke nøye igjennom de negative konsekvensene
dette kan ha.
Disse medlemmer deler statsrådens
vurdering av at et lavterskel helsetilbud vil være et av
de viktigste tiltakene for å redusere overdosedødsfall,
og at en styrking av dette tilbudet, uten tilhørende sprøyterom,
vil være minst like effektivt for å etablere kontakt
mellom misbrukerne og helsepersonell.
Så langt disse medlemmer har
kjennskap til, er sprøyterom med helsepersonell etablert
i flere europeiske land som ledd i å forebygge overdosedødsfall. Disse
medlemmer ser dog at det kan være visse betenkeligheter
ved å etablere denne type sprøyterom, og vil ikke
her og nå konkret foreslå dette, men i stedet be
Regjeringen utrede spørsmålet og eventuelt komme tilbake
til Stortinget med saken.
Komiteen finner hospitsene
som en dårlig boform for utsatte grupper. Regjeringen bør
ta initiativ til at det utarbeides en hygienestandard for hospitsene,
samt iverksette kontrolltiltak for å påse at pålagte
utbedringer er utført.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke viktigheten
av å kvalitetssikre behandlingstilbudene og de institusjonene som
gir slike tilbud.
Flertallet vil i den sammenheng
vise til Nesvåg-utvalget som sosialministeren har satt
ned, hvor dette blir tatt opp, og at dette utvalgsarbeidet blir
lagt fram i løpet av juli. I sammenheng med nevnte utvalgsarbeid og
Regjeringens arbeid med den varslede stortingsmeldingen "Omsorg
2000" forventer flertallet at det arbeides videre
med spørsmålet om en offentlig godkjenningsordning
for institusjoner som tilbyr behandling av rusmiddelmisbrukere.
I denne sammenheng synes det også naturlig å se
på forhold som hygienestandard ved hospitsene og kontrolltiltak
for å påse at eventuelt pålagte utbedringer
blir utført.
Flertallet viser for øvrig
til statsrådens svarbrev av 25. mars 1999.
Komiteen viser til
statsrådens brev av 25. mars 1999. Komiteen viser
videre til en artikkel i Aftenposten 19. mars 1999 der det beskrives
at 134 narkotikamisbrukere mistet livet i Oslo i 1998 på grunn
av overdoser. En ny undersøkelse viser at halvparten av disse
var helt ukjente for hjelpe- og behandlingsapparatet. Dette har
utløst alvorlig bekymring blant fagfolk landet over. Det
er på det rene at en del misbrukere vegrer seg for å søke
hjelp, mens andre fører et dobbeltliv og vil at færrest
mulig skal kjenne til deres rusproblemer.
Antall overdosedødsfall i private hjem
har også økt kraftig de siste årene.
Dette forsterker behovet for bredde i arbeidet med overdosedødsfall.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det derfor er lite hensiktsmessig å ha en tilnærming
til overdosedødsfall som ved epidemier, idet overdosedødsfall
ikke oppviser de karakteristika og fellestrekk som man vil finne ved
epidemier.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil hevde at
situasjonen når det gjelder overdosedødsfall i Norge,
er kommet ut av kontroll. De siste 6 årene har over 1 000
mennesker dødd av overdoser, og alt tyder dessverre på at
antall dødsfall øker for hvert år.
Flertallet mener dette først
og fremst må håndteres som en helseutfordring,
og at strakstiltak må iverksettes deretter. I andre land
har helsemyndighetene hatt ansvaret for å endre og styrke
tiltakene for å stoppe overdosedødsfallene.
Flertallet mener at dette også må la
seg gjøre i Norge, selv om Sosial- og helsedepartementet
via lov om sosiale tjenester fortsatt skal ha hovedansvaret for rusmiddelmisbrukerne
og de rusforebyggende tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg spørrende til den negative innstilling til helsemessig
akutthjelp til narkomane for å hindre overdose eller spredning
av smitte av alvorlige sykdommer, slik statsråden gir uttrykk
for i sitt brev til komiteen. Disse medlemmer er
selvfølgelig enig med statsråden i at også de
narkomane må følges opp med helsetiltak på linje
med hva mange andre somatiske pasienter får av oppfølging
i forbindelse med behandling og gjennomgått sykdom. Rent
teoretisk kan man vel si at tverrfaglig oppfølging av de
narkomane er viktig, og ikke bare helsetiltak, men erfaringen så langt
har dessverre vist at såkalte tverrfaglige tiltak med utgangspunkt
i sosialtjenesteloven, har gitt svært så magre
resultater. Det synes nå å være på høy
tid at man får sterkere handling inn i bildet i forholdet
til behandling og omsorg for våre tunge narkomane.
Komiteen viser til
statsrådens brev av 25. mars 1999.
Komiteen viser til at Stortinget
en rekke ganger har bedt om å få en evaluering
av de offentlige og private tilbudene innen rusmiddelomsorgen, og komiteen mener
at det nå er særdeles viktig at en slik evaluering
blir foretatt og forelagt Stortinget, slik at det kan være
mulig å vurdere hvilke tiltak som virker og hvilke tiltak
som ikke virker, også sett i forhold til ressursinnsats. Komiteen har
registrert at departementet har nedsatt en arbeidsgruppe som forventes å avgi en
rapport i juni 1999, og komiteen forventer at resultatet
av denne rapporten forelegges Stortinget på en dertil egnet
måte så raskt som mulig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til Stortingets behandling
av Innst. S. nr. 100 (1998-99) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte,
og anmoder Regjeringen om å motivere kommunene til å oppføre
varierte botilbud, inkludert spesielle bokollektiver for vanskeligstilte grupper.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det bør opprettes en offentlig godkjenningsordning for
institusjoner som ledd i å kvalitetssikre disse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til statsrådens
svarbrev av 25. mars 1999 og har for øvrig ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet sier
seg enig med sosialministeren i at det kan være sammensatte
og individuelle årsaker til at noen mennesker utvikler
avhengighet til rusmidler, på samme måte som det
ofte er sammensatte årsaker for å utvikle somatisk
sykdom, og en kan heller ikke etter disse medlemmers mening
utelukke arvelige årsaker. Disse medlemmer definerer
rusmiddelmisbrukerne som pasienter og ikke utelukkende som sosialklienter,
og disse medlemmer mener derfor at bare det å fjerne
klientstempelet fra disse menneskene ville skape større
forståelse og positiv innstilling fra hjelpeapparatet,
det medisinske så vel som det sosiale. Når det
gjelder forebygging for å forhindre overdosedødsfall,
mener disse medlemmer at det burde være
en oppgave for helsevesenet og ikke for sosialtjenesten primært.
At rusmiddelbrukerne har samme rett til helsetjeneste som alle andre
er udiskutabelt; problemet er bare at de narkomane ofte blir møtt med
avvisning fra helsevesenet på ulike plan.
Komiteens flertall, medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener at buprenorfin
bør kunne nyttes av interesserte allmennleger under veiledning
av spesialister innen rusfeltet. Flertallet forutsetter
at legemiddelet nyttes som del av en behandling, og med nødvendig
oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til statsrådens svarbrev av 25. mars 1999. I tillegg vises
til Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett, der det
er satt av midler til et forsøksprosjekt med buprenorfin. Disse medlemmer slutter
seg til at det bør foreligge resultater fra et slikt forsøksprosjekt
før endelig stilling tas til en mulig generell godkjenning
av forskrivning.
Disse medlemmer deler statsrådens
frykt for en utvikling hvor man i stadig større grad fokuserer
ensidig på medikamentelle "løsninger" på misbrukerproblemene.
Disse medlemmer vil peke på at
buprenorfin er et meget etterspurt stoff i misbrukermiljøer,
noe som gjør at preparatet ikke bør bli godkjent
forskrevet av spesialist i psykiatri og indremedisin for behandling
av narkomane. Faren for at det utvikles "svarte" markeder på dette
stoffet er stort.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg uforstående til at forskriving av buprenorfin (f.eks.
Subutex) skal pålegges strengere restriksjoner når
det gjelder utskriving, enn hva som gjelder for metadon. Som disse
medlemmer foran har nevnt, har enkelte psykiatere tatt i
bruk Subutex med godt resultat, og dette preparatet bør
etter disse medlemmers mening være tilgjengelig
for nettopp psykiatere og spesialister i indremedisin som ønsker å behandle
og hjelpe narkotikamisbrukere. Med de høye overdosedødsfallene
en i øyeblikket har, finner disse medlemmer det
helt uaktuelt og uakseptabelt å skulle vente på en
evaluering for bruk av buprenorfin ved Metadonsenteret i Oslo, noe
som vil ta år. Dette er verken pasientene eller samfunnet
tjent med.
Komiteen viser til
statsrådens brev av 25. mars 1999, der det redegjøres
for at det er satt ned en arbeidsgruppe som blant annet skal se
på det samlede døgnbehandlingstilbudet, vurdere
tiltak for kvalitetssikring av hjelpe- og behandlingstilbudet og
se på organiseringen av tiltakene og finansieringsordningene.
Det vises videre til at Regjeringen i oppfølgingen av gruppens
arbeid vil ta med innspill fra alle sentrale aktører på området,
deriblant Fagrådet innen Rusvernet i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, støtter
forslag 13. Fagrådet innen Rusvernet i Norge representerer
de fleste tiltak for rusmiddelmisbrukere og deres pårørende
innen behandling, oppfølging, ettervern, rehabilitering,
omsorg og forskning. I tillegg representerer Fagrådet store
eierorganisasjoner og alle kompetansesentrene innen rusfeltet, og
har en medlemsmasse som utgjør 130 tiltak spredd over hele
landet.
Fagrådet innen Rusvernet i Norge har
en god oversikt over utviklingen og situasjonen i rusfeltet, samt over
tiltaksutviklingen innen feltet.