2.1 Innledende merknader.

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mimmi Bæivi, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth, Torstein Rudihagen, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun Sæle, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at det foreligger en ferdigforhandlet jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag og Norges Bonde- og Småbrukarlag. Avtalen innebærer at bevilgningene over kap. 1150 økes med 540 mill. kroner ved full virkning. Målprisene økes med 330 mill. kroner I tillegg reduseres kraftfôrkostnadene med 80 mill. kroner og det foretas en engangsutbetaling av frie midler i 1999 med til sammen 40 mill. kr. Videre har komiteen merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 67 (1998-99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1999, foreslår bortfall av miljøavgift på kunstgjødsel. Videre at det i samme forbindelse legges opp til å heve avgiften på plantevernmidler. Komiteen har merket seg at virkningen av en slik omlegging vil være 150 mill. kroner i reduserte kostnader for landbruket.

Komiteen viser til at Regjeringen vil legge fram en egen stortingsmelding om landbrukspolitikken høsten 1999. I denne meldingen legges det opp til en bred gjennomgang av flere landbrukspolitiske utfordringer, ikke minst sett i et forbrukerperspektiv. Komiteen finner det derfor naturlig at man i forbindelse med behandlingen av jordbruksoppgjøret for 1999 i stor grad avventer å ta stilling til ulike problemstillinger inntil behandlingen av den bebudede stortingsmeldingen.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil likevel understreke at den profil årets oppgjør har fått er i tråd med målene om å ivareta et distriktsbasert, småskala og miljøvennlig landbruk. Oppgjøret synliggjør landbrukets mangesidige oppgaver, der opprettholdelse av bosetting og ivaretakelse av kulturlandskapet har avgjørende betydning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener systemet med jordbruksavtaler mellom staten og organisasjonene må avvikles. I en nedbyggingsfase for støttetiltak og jordbrukssubsidier bør bevilgninger foretas over det ordinære statsbudsjett uten forutgående forhandlinger.

Disse medlemmer vil likevel, som et subsidiært standpunkt, stå sammen med andre partier i merknader og viser for øvrig til partiets hovedmerknad og prinsipale holdning.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er en sentral oppgave for landbruket å produsere kollektive goder som matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting. Virkemidlene i landbrukspolitikken må i økende grad sees i sammenheng med denne målsettingen. De offentlige tilskuddene til landbruket må rettes mest mulig direkte mot de godene samfunnet ønsker landbruket skal produsere. For å nå målene om matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting ønsker disse medlemmer derfor at den statlige støtte konsentreres om fem hovedtyper av virkemidler:

• – arealstøtte

• – husdyrstøtte

• – årsverkstilskudd

• – distriktstilskudd

• – frakttilskudd

Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at det i St.prp. nr. 75 (1998-99) vises til St.prp. nr. 8 (1992-93) og til Regjeringens felleserklæring om målene for utformingen av landbrukspolitikken og virkemiddelbruken i tilknytning til dette.

Disse medlemmer mener utviklingen viser at de mål som Regjeringen legger til grunn for utformingen av landbrukspolitikken slik den trekkes opp gjennom forslaget til årets jordbruksavtale, stiller næringen overfor krav den ikke kan oppfylle.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til de utfordringer næringen stilles overfor med hensyn til tilpassing til de rammevilkår som følger av internasjonale prosesser som også berører norsk landbruk. Samtidig møter næringen nasjonale krav om reduserte næringsoverføringer og at det etableres konkurransedyktige priser, råvarepriser og lavere matvarepriser, både av hensyn til norske forbrukere, norsk næringsmiddelindustri som råvareavtaker og for å kunne sikre nødvendige markedsandeler på eget hjemmemarked.

Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Høyres tidligere forslag, både ved behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-93), ved behandlingen av St.prp. nr. 1, Landbruksdepartementets budsjetter i de påfølgende år og ved de årlige behandlingene av jordbruksoppgjøret i Stortinget.

Disse medlemmer peker på at en viktig forutsetning for at landbruket skal kunne oppfylle de mange ideelle fordringer næringen pålegges må være at denne gis adgang til gjennomføring av en nødvendig strukturutvikling, både i primærjordbruket og i foredlingsindustrien. Etter disse medlemmers syn har ikke jordbruksavtalene fått en utforming og blitt praktisert på en måte som har ivaretatt disse hensyn.

Disse medlemmer viser til at næringens rolle som garantist for bosetting, sysselsetting og gjennomføringen av en "helhetlig bygdepolitikk" i stadig mindre grad er i samsvar med ideelle politiske målsettinger. Når det relative inntektsnivå for næringen synker og den generelle kostnadsutvikling ikke kan dekkes inn gjennom kostnadssenkende tiltak, bl.a. i form av nødvendige strukturendringer fordi disse bremses av den generelle landbrukspolitikk, rammer dette først og fremst bruk der landbruksinntekten utgjør hoveddelen av familiens skattbare inntekt.

2.2 Noen langsiktige utfordringer.

2.2.1 Priser.

Matvarepriser

Komiteen viser til at norske matvarepriser er under press. Grensehandelen var i 1998 rekordhøy. Utviklingen så langt i 1999 tyder på at det også i år blir en svært stor handelslekkasje til våre naboland Sverige og Danmark. Fra flere hold blir det pekt på at lokkevarer som alkohol og tobakk er viktige årsaker til denne utviklingen. Komiteen er enig i dette, men vil understreke at forskjellen i matvarepriser også har en svært stor betydning for økningen i grensehandelen. Særlig gjelder dette prisforskjellen på kjøtt og meierivarer. Komiteen viser videre til de beslutninger som EU har fattet i tilknytning til sin Agenda 2000. Der er det etablert målsettinger om prisnedgang på EUs jordbruksvarer i størrelsesorden 15-20 pst. i løpet av en 5-års periode.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre mener at norsk landbruk i lengden ikke kan basere seg på at Norge skal være eneste land med økningen i matvareprisene i et Europa preget av det motsatte. Vi er nå i den situasjon at forskjellene mellom norske matvarepriser og EUs matvarepriser vil øke, dersom det ikke fra norsk side settes inn en strategi for å møte EUs Agenda 2000.

Flertallet vil derfor peke på at en framtidig landbrukspolitikk ikke kan bygge på at matprisene hvert år skal stige på den måten de har gjort de senere årene.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil peke på at en hovedårsak til forskjell i matvarepriser mellom Norge og Sverige er at momssatsen på matvarer i Norge er 23 pst. og i Sverige 12 pst. Det synes å være bred enighet mellom aktørene som berøres av grensehandelen om at en halvering av den norske momssats på matvarer, ville bidra til en sterk reduksjon i grensehandelen.

Disse medlemmer vil peke på at gjennomføringen av de bebudede priskutt i EUs Agenda 2000 er knyttet opp mot en økning i den direkte støtte til produsenter som får inntektene sine redusert.

Disse medlemmer vil vise til at økningen av målprisene i årets oppgjør vil kunne medføre en økning av konsumprisindeksen på ca. 0,1 pst. og i matvareprisene på 1 - 1,5 pst. Denne økningen er moderat, sett i forhold til pris- og intektsutviklingen i samfunnet for øvrig.

Disse medlemmer vil peke på at norsk jordbruk har bidratt til en meget gunstig utvikling i forbrukerprisene på mat de senere år. Prisen på norskprodusert mat er steget langt mindre enn prisen på utenlandske matvarer. Dette forhold er dokumentert i prisundersøkelsene fra Statistisk sentralbyrå som viser en stigning på 18,9 pst. fra 1990 t.o.m. mai 1999 for alle matvarer, men kun 8,1 pst. for norske. For perioden september 1998 - mai 1999 steg matvareprisene samlet med 1,5 pst., mens de norske steg med 0,1 pst. Disse medlemmer mener det er misvisende å fokusere på en særnorsk prisstigning på matvarer når denne undersøkelsen tyder på det motsatte. Disse medlemmer vil samtidig minne om at matvarer utgjør en stadig minkende andel av den norske families levekostnader.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at virkningen av redusert matmoms for landbruket i beste fall er usikker. Det er stor risiko for at detalj- og grossistleddene vil ta ut store deler av en avgiftslette i form av økt fortjeneste, slik at primærprodusenter og forbrukere bare blir sittende igjen med en liten del av avgiftslettelsen.

RÅK-industrien

Komiteen er kjent med at RÅK-industrien allerede møter hard konkurranse fra import. Dette har en klar sammenheng med den høye prisen på norske råvarer.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Jordbruksavtalen gjennom ordninger med nedskrivning av råvarekostnader for enkelte råvarer til RÅK-industrien legger grunnlag for at konkurranseevnen for denne industrien opprettholdes.

Det er fra RÅK-industrien blitt påpekt at uheldige tolkinger av tolltariff-definisjoner, har forverret konkurransesituasjonen for enkelte viktige varegrupper. Disse medlemmer ber Regjeringen legge til grunn at tollsystemet forvaltes innenfor rammen av WTO-regelverket og på en måte som ivaretar rammevilkårene for norsk jordbruksproduksjon og næringsmiddelindustri og som er i samsvar med gjeldende politiske retningslinjer.

WTO-forhandlinger

Komiteen viser til at Norge i de kommende WTO-forhandlingene blant annet vil bli møtt med krav om reduserte tollsatser og begrensninger i anledningen til å fortsette med markedsregulering gjennom subsidiert eksport.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke at Regjeringen har tilslutning til den strategi en har valgt overfor de kommende WTO-forhandlingene, men det er likevel grunn til å anta økt prispress i det norske markedet. Flertallet mener dette er forhold som i stor grad vil påvirke norsk landbrukspolitikk i årene som kommer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Norge i WTO allerede forplikter seg til å være med på fortsatt betydelig liberalisering av handelen med landbruksvarer. Disse medlemmer mener de forestående forhandlinger skal muliggjøre videre deregulering av landbruket og nedbygging av vern og støtte. En videre liberalisering av verdenshandelen vil også gi bedre markedsadgang for industrivarer, som i WTO-sammenheng også omfatter fisk og fiskeprodukter.

Disse medlemmer vil peke på at en markert vektlegging av "det multifunksjonelle landbruk" i forhandlingene kan redusere vår troverdighet når vi krever åpnere handel på andre områder og vil derfor være uheldig.

Disse medlemmer vil minne om at norske bønder fortsatt er overbeskyttet i de fleste kategorier av landbruksvarer. Disse medlemmer er tilhengere av en raskere og mer målrettet tilpasning av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon og ønsker således en sterkere nedbygging av tollvernet for jordbruksprodukter enn det WTO-avtalen forplikter Norge til. Disse medlemmer er av den oppfatning at reell konkurranseeksponering er det mest effektive tiltak for å tvinge frem en helt nødvendig strukturrasjonalisering og en heving av lønnsomheten i norsk landbruk.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om gradvis reduserte tollsatser for import av jordbruksvarer med sikte på å oppnå reell konkurranse fra industri- og utviklingsland i det norske markedet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker en langsiktig omlegging av landbrukspolitikken som innebærer mindre produksjonsspesifikke støtteordninger og redusert pris- og skjermingsstøtte. Til gjengjeld ønsker disse medlemmer å styrke de produksjonsnøytrale støtteordningene, i WTO-avtalen omtalt som grønn støtte. Siden grønn støtte er fritatt for reduksjonsforpliktelser, vil en slik omlegging gjøre det lettere å kombinere målet om et livskraftig landbruk med våre forpliktelser som WTO-medlem. Disse medlemmer viser til at en slik omlegging samtidig vil legge grunnlaget for reduserte matpriser til forbrukerne.

2.2.2 Budsjettstøtten – kostnadskutt.

Komiteen vil peke på at gjennom behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-93) Landbruk i utvikling, trakk Stortinget opp de overordnede retningslinjer for landbrukspolitikken. Oppsummert bygger denne politikken blant annet på at det skal etableres konkurransedyktige råvarepriser, lavere matvarepriser og lavere næringsoverføringer. Gjennom jordbruksoppgjøret for 1998 og 1999 heves de statlige overføringene til landbruket, bevilget over kap. 1150, med til sammen 1 250 mill. kroner Målt i faste 98-kroner innebærer dette at de statlige næringsoverføringene til landbruket for første gang på 90-tallet øker.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, vil peke på at dette ikke er i tråd med den utviklingsretning som beskrives i St.prp. nr. 8 (1992-93), og som fikk sin tilslutning gjennom behandlingen av Innst. S. nr. 92 (1992-93).

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil minne om at de overordnede retningslinjer som er vedtatt i St.prp. nr. 8 (1992-93) også innebærer en landbrukspolitikk som skal bidra til at landbruksbefolkningen sikres muligheter for utvikling av inntekter og levekår på linje med andre. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Budsjett-innst. S. nr. 8 (1997-98) der et flertall slutter seg til Regjeringens ønske om å styrke inntektsutviklingen i landbruket.

Komiteen viser også til at i henhold til opplysningene i St.prp. nr. 75 (1998-99) Om jordbruksoppgjøret for 1999, vil gul støtte, eller AMS, i henhold til WTO-avtalen, øke i 1999. Komiteen har merket seg at til tross for dette ligger Norge innenfor de forpliktelser som WTO-avtalen gir oss.

Komiteen vil i denne sammenheng også vise til at gjennom behandlingen av statsbudsjettet for 1999 vedtok Stortinget å oppheve investeringsavgiften for jordbruket. Dette medfører årlig kostnadskutt på om lag 400 mill. kroner. I St.prp. nr. 67 (1998-99) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1999, foreslår Regjeringen i tillegg bortfall av kunstgjødselavgift. Komiteen viser i så måte til behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett. Når en tar i betraktning økte avgifter på plantevernmidler er dette beregnet til å gi landbruket en kostnadsreduksjon på 150 mill. kroner. Til sammen representerer dette kostnadskutt på 550 mill. kroner. I tillegg er kraftfôravgiften redusert i årets oppgjør med 80 mill. kroner.

Komiteen er enig i en vurdering som går ut på at kostnadsreduksjoner i norsk landbruk kan være en riktig tilnærming i arbeidet med å skape et mer robust landbruk. Samtidig er det klart at den samlede innsats fra det offentlige til norsk landbruk, i form av budsjettstøtte og avgiftslettelser, med dette er økt med til sammen 1 765 mill. kroner de to siste årene. Dette er en betydelig økning. Komiteen vil peke på at det i en langsiktig tenkning er viktig å føre en landbrukspolitikk som tar utgangspunkt i at det norske folk finner at det er et rimelig forhold mellom det offentliges støtte til norsk landbruk, og det landbruket kan levere tilbake i form av trygge matvarer og produksjon av kollektive goder.

Komiteens flertall medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre mener at Regjeringen i det videre arbeidet med stortingsmeldingen om landbrukspolitikken også må legge til grunn målsettingen om lavere næringsoverføringer.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,er samtidig klar over de inntektspolitiske utfordringer landbruket står overfor. Særlig vil en være avhengig av en tilstrekkelig lønnsutvikling hos bønder som lever av den inntekt en får fra gårdsbruket. Heltidsbonden har ofte en så belastet arbeidssituasjon på gården at det ikke er tid til å ta seg annet arbeid for å supplere næringsinntekten. Dermed er særlig heltidsbonden avhengig av at inntektsutviklingen i landbruket er tilfredsstillende.

Dette flertallet mener at dette på en god måte beskriver de utfordringer en står overfor når landbrukspolitikken nå skal gjennomgås. På den ene siden utfordringene i markedet og for industrien, på den andre siden behovet for å begrense næringsoverføringene både i forhold til nasjonale og internasjonale forventninger, og til slutt behovet for en tilstrekkelig inntektsutvikling også i landbruket.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre vil samtidig peke på viktigheten av å beholde en småskala primærproduksjon i jordbruket som er tilpasset en spredt bosetting, og ut fra ønsket om å utnytte dyrkajorda i alle deler av landet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens forslag om å avvikle miljøavgiftene på kunstgjødsel. Disse medlemmer viser til at kanaliseringspolitikken, hvor mye av husdyrholdet er flyttet vekk fra flatbygdene, har ført til ensidig korndyrking eller kombinasjon av korn og grønnsaker. Disse medlemmer konstaterer at til tross for obligatoriske gjødslingsplaner finner det sted en betydelig avrenning av nitrogen og fosfor som gir forurensning. Disse medlemmer vil følge prinsippet om at forurenseren skal betale og at dette ikke skal kompenseres gjennom overføringer eller støtteordninger. Det må være jordbrukets ansvar, eller det til enhver tid rådende rammebetingelser, å planlegge slik at det etableres bærekraftige løsninger for virksomheten uten offentlig støtte. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn motsette seg forslaget fra Regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer forslag til endringer i jordbruksavtalen som bidrar til en styrking av de bruk der landbruksinntekten utgjør hoveddelen av familiens skattbare inntekt. Disse medlemmer mener dette er nødvendig for å gjøre disse driftsenhetene mer økonomisk robuste, og for å sikre fremtidig rekruttering av profesjonelle utøvere i landbruket. En fortsatt strukturutvikling er nødvendig for å utnytte potensialet for mer effektiv drift og et lavere kostnadsnivå i næringen. Disse medlemmer foreslår derfor en gradvis omlegging av støtteordningene slik at støtten blir mer lik pr. produsert enhet, uavhengig av produksjonsvolum. En slik omlegging er spesielt aktuell innenfor grovfôrbaserte produksjonsområder som melk og sauekjøtt.

Disse medlemmer viser til at Høyre lenge har arbeidet for å avvikle kunstgjødselavgiften. Det stilles i dag strenge krav til bruken av kunstgjødsel gjennom obligatoriske gjødselplaner. Gjødselplanene sikrer at gjødslingen dekker det enkelte bruks reelle behov for kunstgjødsel. Fjerning av kunstgjødselavgiften vil ikke påvirke bruken av kunstgjødsel, og har følgelig ingen negative miljøvirkninger. Disse medlemmer er tilfreds med at Regjeringen nå slutter opp om Høyres syn slik at avgiften kan avvikles.

Innenfor rammen av den nåværende tilskuddsstrukturen ønsker disse medlemmer å stimulere til arbeidsinnsats og effektiv drift. Dette krever en mer lineær utforming av tilskuddsordningene og et noe høyere bunnfradrag. Disse medlemmer er ikke enig i småskala profilen i årets jordbruksoppgjør. På denne bakgrunn fremsettes følgende forslag:

«Bunnfradraget i støtteordningen til jordbruket heves til 12 000 kroner.

Avsetningen til Landbrukets utviklingsfond reduseres med 100 mill. kroner (Kap. 1150 post 50)

Kap. 1150, post 74 reduseres med kr 476 868 000.»

2.3 Overføringen av Statens Landbruksbank til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)

Komiteen viser til de vedtak Stortinget fattet i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 89 (1998-99). Gjennom Stortingets vedtak ble det klart at Statens Landbruksbank fra og med 1. januar år 2000 skal integreres i SND, noe som også innebærer en overføring av oppgaver fra Fylkesmennenes landbruksavdelinger til SNDs distriktskontorer.

Komiteen har merket seg den fordeling av oppgaver og ordninger det legges opp til mellom SND og landbruksforvaltningen. Denne innebærer at alle de bedriftsrettede virkemidlene overføres til SND, mens de mer utviklingsorienterte, tilretteleggende og miljørettede ordningene fortsatt skal forvaltes av landbruksforvaltningen. Komiteen mener dette er i tråd med Stortingets intensjoner, og har således ingen merknader til dette.

Komiteen vil imidlertid peke på at intensjonen med sammenslåingen av Statens Landbruksbank og SND er å skape en helhetlig institusjon der målet er økt fokus på næringsutvikling i hele landet, og særlig i distriktene. Det er summen av all næringsaktivitet som vil avgjøre bygde-Norges framtid. Norsk landbruk har noe å lære av øvrig næringsliv, øvrig næringsliv har noe å lære av norsk landbruk. Det er denne synergieffekt en må forsøke å oppnå i det nye SND-systemet.

Komiteen er klar over at det nå er to klart forskjellige bevilgningssystemer som skal samordnes. En stor del av midlene som kommer fra Statens Landbruksbank er knyttet opp til jordbruksavtalen. I henhold til Stortingets intensjon er landbruksorganisasjonene gjennom årets avtale sikret at deres innflytelse over avtalemidler ivaretas.

Komiteen vil samtidig peke på at det også er uheldige sider ved at en får ulike behandlingsrutiner i SND når Statens Landbruksbank blir integrert. Det vil bli forskjeller mellom BU-midlene og de øvrige ordningene i SND både i forhold til vedtaksfullmakter, klageordninger og administrative rutiner. Videre vil de lokale styrene være ulikt sammensatt ved behandling av BU-midler og andre SND-saker.

Komiteen er opptatt av at dette vil kunne virke hemmede i arbeidet med å oppnå ønskede synergier, og i arbeidet med å integrere Statens Landbruksbank i alle ledd i SND.

Komiteen vil særlig peke på det uheldige i at det nå blir ulike vedtaksfullmakter i SND. Komiteen mener at SND bør gjennomgå sitt system med sikte på å innføre samme vedtaksfullmakt som i BU-systemet snarest mulig. Dette vil i så fall i vesentlig grad bidra til at SND kan framstå enhetlig.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre er kjent med at det vil bli lagt frem en melding om SNDs virksomhet i vårsesjonen 2001. Disse medlemmer vil be om at det i denne meldingen blir foretatt en bred vurdering av SNDs organisasjon og styringssystem, og særlig hvordan det kan innføres et enhetlig opplegg for alle SNDs virkemidler knyttet til SNDs organisasjon og administrative rutiner. Siktemålet skal være å komme fram til en kundeorientert, effektiv og kostnadsbevisst organisasjon der en oppnår synergieffekter gjennom en integrasjon av de nærings-, distrikts-, fiskeri- og landbrukspolitiske virkemidlene.

Komiteen viser til at Regjeringen i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 6 (1998-99) Del I Om samordning og delvis utlokalisering av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler, la stor vekt på utflytting av statlige arbeidsplasser. I Innst. S. nr. 89 (1998-99) uttalte flertallet følgende:

«Flertallet mener det er naturlig at man i tilknytning til integreringen av Statens Landbruksbank i SND vurderer hvorvidt SND kan legge noen av sine samlede funksjoner ut på sine kontorer i fylkene. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake til dette i den proposisjon som flertallet ber om.»

Komiteen vil understreke at det er viktig at Regjeringen i de ulike prosesser en nå gjennomfører i sammenheng med integreringen av Statens Landbruksbank i SND legger vekt på dette arbeidet. Blant annet kan det være interessant å få vurdert hvorvidt det kan være mulig å legge hovedkontorfunksjoner for de landbruksrelaterte ordningene i SND til ett av distriktskontorene. Slike modeller er allerede under utprøving i SND på andre områder.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser videre til proposisjonen om at det er viktig for den gjensidige læringsprosess mellom landbruk og øvrig næringsliv at oppgaver integreres i SNDs organisasjon både ved hovedkontoret og distriktskontorene samtidig som det gjennomføres en sterk desentralisering av oppgaver til distriktskontorene. Det er videre viktig at de personalpolitiske hensyn for de ansatte ved Statens landbruksbanks hovedkontor og de tre avdelingskontorer blir ivaretatt på en best mulig måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til de respektive partiers merknader i Innst. S. nr. 89 (1998-99) Om samordning og delvis utlokalisering av den sentrale forvaltningen av de landbrukspolitiske virkemidler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser videre til partiets prinsipale holdning til SND.

2.4 Melk

2.4.1 Produksjonsnivå og endring i kvoteordningen

Komiteen har merket seg at det vurderes å være et markedsmessig behov for å redusere produksjonen av melk med ca. 50-60 mill. liter i løpet av 1999. Komiteen har videre merket seg at partene er enige om at det ikke skal selges ut melkekvoter for kumelk ved omfordelingsrunden i 1999. Det legges budsjettmessig opp til kjøp av 45 mill. liter kumelk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har ingen merknader til dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at partene i jordbruksoppgjøret er enige om at det ikke skal selges ut melkekvoter for kumelk ved omfordelingsrunden i 1999.

Disse medlemmer mener primært at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell konkurranse fritt for offentlig fastsatte melkekvoter. Disse medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning innenfor den eksisterende landbrukspolitikken, støtte ordningen med omsettelige pro-duksjonskvoter for melk. En melkeproduksjon som overføres til bruk der forutsetningene for større og mer rasjonell drift foreligger, vil bidra til en konkurransedyktig produksjon. Disse medlemmer er derfor uenige i at alle kvoter som innmeldes for salg trekkes inn. Disse medlemmer mener det burde vært en utvikling i motsatt retning med en omfordeling av melken som ikke begrenses til kommune- eller regionnivå. Disse medlemmer vil hevde at med en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk som gjøres landsomfattende, bedres mulighetene for en ønskelig strukturutvikling og kostnadssenkning i melkeproduksjonen.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å videreføre en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk slik at alle kvoter som blir innmeldt for salg i 1999 om mulig selges ut igjen. Ordningen begrenses ikke til kommune- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.»

Komiteens medlemmer fra Høyre legger stor vekt på at produksjonskvotesystemet praktiseres på en måte som fører til en ønsket strukturutvikling og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon. Disse medlemmer viser til at ordningen med administrativt fastsatte kvotepriser har ført til at etterspørselen langt overstiger tilbudet. Disse medlemmer konstaterer at det beskjedne salget og det markedsmessige behovet for å redusere produksjonen har ført til at kvoter som blir innmeldt for salg i 1999 ikke selges ut igjen. Resultatet er at den strukturutviklingen som kvotesystemet skulle stimulere stopper opp. Disse medlemmer mener dette er i strid med Stortingets forutsetninger ved behandlingen av St.prp. nr. 72 (1995-96) og Ot.prp. nr. 5 (1996-97). Med markedsbasert prisfastsettelse vil tilbudet av kvoter til enhver tid tilsvare etterspørselen. For at praktiseringen av produksjonskvotesystemet skal bringes i tråd med Stortingets forutsetninger om strukturutvikling og kostnadsenkning foreslår disse medlemmer at det innføres markedsbasert prisfastsettelse på produksjonskvotene.

Disse medlemmer viser til jordbruksoppgjøret for 1996 jf. St.prp. nr. 72 (1995-96) der departementet foreslo at regelverket for et omfordelingssystem for melkekvoter skulle utformes innenfor bl.a. følgende rammer:

«Omfordeling kan bare skje innenfor 8 regioner. Det tas utgangspunkt i forslaget til regioninndeling fra arbeidsgruppa i 1995.

Kjøpt kvote legges ut for salg innenfor regionen med fradrag for evt. reduksjon i totalt kvotekvantum. Reduksjonen fordeles prosentvis likt mellom regioner.»

Disse medlemmer viser til at Stortinget sluttet seg til dette. Disse medlemmer viser til at det gjennom jordbruksoppgjøret for 1998 jf. St.prp. nr. 67 (1997-98) ble gjennomført betydelige endringer i dette systemet. Endringene bidrar til å bremse strukturtilpassingen og hindrer kostnadsreduksjoner i melkeproduksjonen. Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om at den tidligere ordningen med førstehåndsomsetning på regionsnivå opprettholdes.

Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:

• «1. Systemet for prisfastsettelse av produksjonskvoter for melk endres fra administrativ fastsettelse til markedsbasert fastsettelse.

• 2. Ved salg av kvote betales lik pris for alle literne uavhengig av kvotens størrelse. Dagens ordning med inndragning av kvote som overstiger 200 000 liter fra produsent som ønsker å avvikle melkeproduksjonen avvikles.

• 3. Taket for maksimumsproduksjon på 130 000 liter etter oppkjøp av kvote fjernes.

• 4. Systemet med primæromsetning av produksjonskvoter på regionsnivå gjeninnføres.»

2.4.2 Samdrifter i melkeproduksjonen.

Komiteen har merket seg at det i årets jordbruksavtale legges opp til å innføre en begrensning i anledningen til å etablere samdrifter i melkeproduksjon. Det legges opp til at samarbeid i melkeproduksjon med mer enn 3 deltakere ikke vil bli godkjent.

Etter komiteens mening berøres her et viktig landbrukspolitisk spørsmål. Samdrifter i melkeproduksjon kan være ønskelig av flere grunner. Både økonomiske, faglige og sosiale argumenter taler for flere samdrifter.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er samtidig klar over at det kan være grunner til å begrense størrelsen på slik samdrift. Ikke minst vil hensynet til å forhindre etablering av mer industrielt orientert bruk være viktig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, synes en begrensning på 3 deltakere er merkelig. Med et slikt system vil 3 bruk hver med en kvote på 200 000 liter melk bli godkjent, mens 4 bruk hver med en kvote på 50 000 liter melk vil bli stoppet.

Flertallet mener imidlertid at dette er spørsmål av politisk betydning. Spørsmålet kan derfor ikke avgjøres i en avtaletekst mellom partene i jordbruksoppgjøret. Norsk landbrukspolitikk bestemmes av Stortinget. Flertallet mener å registere en utvikling der flere og flere forhold tas inn i forhandlingene, og således unndras normal politisk behandling.

Flertallet vil på et prinsipielt grunnlag motsette seg dette, og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I.

Det innføres ikke nye begrensninger i anledningen til å inngå samdrifter i melkeproduksjon.»

Flertallet vil gå imot at det nå innføres begrensninger i anledningen til å inngå samdrift i melkeproduksjon. Dagens regelverk må føres videre inntil saken er belyst i sin fulle bredde gjennom behandlingen av den kommende stortingsmeldingen om landbrukspolitikken. Flertallet understreker imidlertid at også dagens regelverk gir Regjeringen anledning til å hindre etablering av industrialiserte produksjoner.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mener det er behov for å fastsette en slik begrensning i anledning til å inngå samdrift i melkeproduksjon som avtalepartene er blitt enige om, og viser til den begrunnelse som er gitt i proposisjonen. Disse medlemmer vil vise til at det er helt ordinært at jordbruksforhandlingene innbefatter forhold av landbrukspolitisk karakter. Samtidig er det vanskelig å finne eksempler på at Stortinget har gått til det skritt å underkjenne enkeltelementer i en fremforhandlet avtale. Disse medlemmer vil sterkt advare mot en slik praksis, og vil vise til St.prp. nr. 8 (1992-93) under kap. 4.5.4. om Stortingsbehandling, der det ble sagt:

«Materialet som legges fram for Stortinget vil bli mindre detaljert og omfattende. De detaljerte avgjørelser vil bli tatt i departementet etter samråd med organisasjonene.»

I komiteens innstilling til den samme saken uttaler flertallet fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet:

«Stortinget skal heller ikke ta stilling til så mange detaljer i oppgjeret som tidligare.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets målsetting om at primær melkeproduksjon skal basere seg på sunne økonomiske prinsipper for å bidra til en mer rasjonell og effektiv melkesektor. Disse medlemmer mener derfor at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell konkurranse fritt for offentlig fastsatte melkekvoter.

Disse medlemmer har merket seg at det bestående system setter sterke begrensninger gjennom regelverket i melkesektoren. Disse medlemmer vil i den sammenheng vise til at samarbeid i melkeproduksjonen med mer enn tre deltakere for nyetableringer av samdrifter ikke omfattes av særlige regler om tilskudd. Disse medlemmer vil peke på at med Fremskrittspartiets system ville markedet selv utviklet hensiktsmessige løsninger for en konkurransedyktig produksjon uten tilskudd. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn motsette seg begrensingen i jordbruksoppgjøret på maksimalt tre medlemmer pr. samdrift. Begrensningen kan etter disse medlemmers mening blant annet forhindre at investeringer utnyttes effektivt.

2.4.3 Endringer i prisutjevningsordningen.

Komiteen viser til at Stortinget har ønsket konkurranse i meierisektoren. En forutsetning har vært at denne konkurransen må skje på like vilkår. TINE-systemet skal verken tjene eller tape på sine markedsreguleringsoppgaver. En forutsetning for å få til konkurranse på like vilkår er derfor at det finnes et pris- og utjevningssystem som ivaretar dette.

Komiteen har samtidig merket seg at de meierier som har etablert seg i markedet for drikkemelk hevder at de har en svært anstrengt økonomi, og at årsaken til dette er at de pålegges urimelig høye avgifter som følge av utjevningsordningen. Komiteen kan selvsagt ikke ta stilling til denne påstanden. Komiteen er imidlertid enig i at det nå nedsettes en partssammensatt arbeidsgruppe med sikte på å gjennomgå hele utjevningssystemet.

Komiteen ber om at arbeidsgruppen også vurderer alternativer til dagens prisutjevningssystem som kan sikre reell konkurranse innenfor produksjon av konsummelk. Det er viktig at denne gruppe sammensettes slik at også de som i dag har etablert konkurranse til meierisamvirket får delta.Komiteen mener at arbeidsgruppen må avslutte sitt arbeid innen 1. oktober 1999.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,vil videre peke på det dilemma som kan oppstå dersom de nye aktørene på meierisektoren går over ende økonomisk mens dette nye partssammensatte utvalget arbeider. Det vil kunne føre til at det i framtida blir enda vanskeligere å etablere konkurranse i dette markedet. Flertallet mener at det må etableres en ordning for å møte dette dilemmaet. Flertallet ber derfor om at det etableres en ordning der en tar utgangspunkt i datoen 1. juni 1999. Når den nye partssammensatte arbeidsgruppen har lagt grunnlaget for å fastsette en ny utjevningsavgift, gjøres endringene gjeldende fra 1. juni 1999. Det vil altså bety at det betales dagens avgift mens utredningsarbeidet foregår, men at det foretas en avregning fra og med 1. juni 1999 når ny avgift er fastsatt.

2.5 Korn- og kraftfôrpolitikken.

Komiteen viser til sine merknader i Innst. S. nr. 235 (1997-98) Om jordbruksoppgjøret 1998, hvor komiteen uttalte følgende om korn- og kraftfôrpolitikken:

«Komiteen går ut fra at Regjeringen kommer grundig tilbake til dette i den bebudede stortingsmeldingen om landbrukspolitikken.»

Komiteen vil understreke at en forventer at korn- og kraftfôrpolitikken tas opp i sin fulle bredde i den kommende stortingsmeldingen om landbrukspolitikken, og at stortingets behandling blir å legge til grunn når ny politikk eventuelt skal utformes på dette området.

2.6 Økologisk landbruk.

Komiteen har merket seg at det i jordbruksoppgjøret for 1999 legges opp til en vridning av bevilgningene til økologisk landbruk for å møte ubalansen mellom produksjon av økologiske produkter og omsettingen av disse. Dette har sammenheng med en utvikling der en ser at produksjonen øker. Samtidig ser en at en ikke greier å få denne produksjonen fram til forbrukerne.

Komiteen mener at det i en slik situasjon må være rett å prioritere arbeidet med markedsstrategier for økologisk landbruk.

Komiteen vil også peke på behovet for kontroll av den økologiske primærproduksjonen. Det må ikke kunne reises tvil ved hvorvidt varer som presenteres som økologiske også faktisk er det.

2.7 Pelsdyrnæringen.

Komiteen er kjent med at pelsdyrnæringen har en temporært vanskelig omsetningssituasjon. Dette har sammenheng med Asia-krisen, de økonomiske problemene i Russland og Balkankrigen. Disse problemene har oppstått i en tid der næringen var i ferd med å få lagt på plass mer offensive markedsstrategier, ikke minst en mer langsiktig markedsføringsstrategi.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er klar over at pelsdyrnæringen i Norge er begrenset. Samtidig gir næringen viktig sysselsetting i mange marginale områder av landet. Flertallet mener derfor at Regjeringen fortløpende må følge utviklingen i næringen. Det må vurderes hvorvidt næringen har behov for økonomisk hjelp til å komme over den vanskelige markedssituasjon den nå befinner seg i. I så fall synes et visst økonomisk tilskudd til fôrproduksjon å være fornuftig. En forutsetning må være at en slik støtte kan komme den enkelte produsent til gode. Flertallet ber Regjeringen vurdere dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2000.

Komiteen vil understreke at eventuelle midlertidige tiltak ikke skal føre til at pelsdyrnæringen gjøres til en støtteavhengig næring.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets særmerknad i innstillingen.

2.8 Innføring av auksjon på MUL.

Komiteen viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 2 (1998-99) Revidert nasjonalbudsjett 1999, kap. 4.11, redegjør for regjeringens arbeid relatert til innføring av auksjon av tollfri import av storfekjøtt fra MUL. Tilsvarende orientering er også gitt i St.prp. nr. 75 (1998-99) Om jordbruksoppgjøret for 1999. Bakgrunnen for at det nå planlegges innføring av auksjon på MUL-import er blant annet å finne i komiteens innstilling om jordbruksoppgjøret for 1998, Innst. S. nr. 235 (1997-98), hvor flertallet uttaler:

«Flertallet ber derfor Regjeringen vurdere hvorvidt det kan innføres et auksjonssystem for denne importen."

Komiteen konstaterer at det altså ikke er uttalt at det skal innføres auksjon på MUL-import.»

Komiteen har merket seg at Regjeringen nå gjennomfører en ekstern utredning der ulike sider ved en slik auksjonsordning utredes. Denne utredningen skal være avsluttet innen 15. september 1999.

Komiteen mener at spørsmålet om MUL-import er en stor og viktig sak. Regjeringen har lagt en tidsplan hvor den eksterne utredningen skal avsluttes innen 15. september i år. Auksjonssystemet planlegges innført fra nyttår. Det er dermed tid til å forelegge saken for Stortinget. Komiteen ber om at dette skjer på en egnet måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter en videreføring av tallpreferansene overfor utviklingslandene gjennom GSP- og MUL- ordningene.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett 1999 foreslår å iverksette en ekstern utredning som kan gi grunnlag for å utforme en auksjonsordning fra og med år 2000. Disse medlemmer mener det vil lage nye hindringer for importen av matvarer fra utviklingsland. I revidert budsjett foreslås det å innføre auksjonsprinsippet fra 1. januar 2000 også på kjøtt fra MUL-land som Botswana og Namibia. Etter disse medlemmers oppfatning vil dette innebære at norske importører må kjempe om å få kjøpe importtillatelse på en spesiell u-landsauksjon som norske myndigheter arrangerer. Dette er en særegen ordning som betyr et pålegg om avgift på u-landsvarer. Disse medlemmer mener dette er stikk i strid med stortingsflertallets oppfatning av saken, hvor det tidligere er uttrykt ønske om tilretteleggelse for markedsadgang og økt samhandel med u-land. Disse medlemmer vil hevde at ordningen er prisdrivende og langt fra norske forbrukeres interesser. Etter disse medlemmers syn har Regjeringen lagt mer vekt på norske landbruksinteresser i denne saken.

Disse medlemmer vil gå mot innføringen av auksjonsprinsippet.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legge til side arbeidet med å utforme et auksjonssystem for MUL-importen av kjøtt.»

Komiteens medlemmer fra Høyre mener handel med de minst utviklede landene er et av de beste virkemidlene til å fremme økonomisk utvikling i disse landene. Dette er bakgrunnen for at Høyre tidligere har motsatt seg å utløse sikkerhetsmekanismen i GSP-ordningen for kjøtt, siden dette medfører toll på kjøttimporten fra MUL. Dette fører til økt usikkerhet om ordningen, noe som gjør det vanskeligere å etablere handel med MUL-land.

Disse medlemmer viser videre til at Høyre i Innst. S. nr. 235 (1997-98) gikk mot at en auksjonsordning skulle vurderes for den tollfrie kjøttimporten fra de minst utviklede landene. En slik auksjonsordning vil føre til at importen i praksis ikke lenger er tollfri, men at det må betales inn midler til statskassen i forbindelse med at kvotene auksjoneres bort. Dette vil enten føre til at produsentene i de minst utviklete landene får en lavere pris for sine produkter, eller at de norske importørene får redusert sin fortjeneste ved importen. I det sistnevnte tilfellet vil dette føre til at importørenes incentiver til å etablere handel med de minst utviklete landene reduseres, med påfølgende risiko for at kjøpene av kjøtt i de minst utviklete landene går ned. Dermed er faren meget stor for at resultatet av Regjeringens forslag om å innføre en auksjonsordning for den tollfrie importen fra MUL blir at disse landene blir stående igjen som tapere. Dette er etter disse medlemmers syn dårlig bistandspolitikk.

Disse medlemmer viser til at Høyre i Budsjett-innst. S. II fremmer forslag om det ikke skal innføres en auksjonsordning på MUL-import av storfekjøtt.

2.9 Særmerknad fra Fremskrittspartiet

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til den fremforhandlede avtale mellom organisasjonene og staten med en inntektsvirkning for bøndene på 1,1 mrd. kroner.

Disse medlemmer er uenige i at myndighetene har valgt å prioritere overføring av ca. 12,5 mrd. kroner som kommer i tillegg til skjermingsstøtten til utøvere innen én enkelt næring. Enorme overføringer tilflytes jordbruket, hvorav en høy prosentandel er deltids/hobbybønder.

Disse medlemmer mener Regjeringen i årets jordbruksoppgjør ikke gir helt nødvendige signaler til jordbruket om nødvendigheten av en kraftig kursomlegging for å få en utvikling som presser næringen til effektivisering, kostnadskutt og billigere matvarer. Disse medlemmer vil peke på at skattebetalerne må punge ut med betydelige beløp over skatteseddelen i tillegg til at matvareprisene faktisk vil øke. Disse medlemmer mener dette vil bety fortsatt betydelig overproduksjon av tradisjonelle norske landbruksvarer samtidig som prisforskjellene vil øke i forhold til våre naboland fordi de vil sette ned prisene blant annet som et resultat av EUs landbruksreform. Dette vil være uheldig ikke bare for konsumentene, men også for norske bønder som risikerer å bli utkonkurrert lenger frem. Ved at jordbruket tillates av myndighetene å være fristilt fra vesentlige krav fra kundene, så har næringen utviklet en svakere motstandskraft overfor nye behov og betingelser. Vesentlige inntekter er hentet ut gjennom forhandlinger og lobbyvirksomhet. Derfor vil den kommende tilpasning til konsumenter og nye internasjonale spilleregler bli harde.

Disse medlemmer vil minne om at Fremskrittspartiets politikk innebærer at landbrukets yrkesutøvere må basere sin virksomhet på produksjon som er bedriftsøkonomisk riktig og ikke på subsidierte særordninger. Ved hjelp av markedsøkonomiske prinsipper vil det bli stimulert til effektiv produksjon. Fremskrittspartiets landbrukspolitikk bygger videre på en vilje til å legge forholdene til rette for en nasjonal og lønnsom kvalitetsproduksjon basert på våre klimatiske begrensinger, men også på den styrke som produksjon i et av verdens reneste miljøer gir. Disse medlemmers resept for landbrukspolitikken er blant annet en god økonomisk politikk med skatte- og avgiftslettelser, bevisst satsing på infrastruktur og fjerning av hindrende lover, regler og forskrifter. Dersom overføringene reduserer i takt med omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, vil nødvendig vektskraft utløses.

Disse medlemmer registrerer at den distriktspolitiske utvikling har blitt stadig mindre avhengig av jordbruket. Den kraftige satsingen på jordbruket som et sentralt ledd i målet om opprettholdelse av bosettingen, har ikke ført til at fraflyttingen fra distriktene er stanset. I perioden fra og med 1976 til og med 1997 er jordbruket blitt tilgodesett med et beløp i størrelsesorden 500 mrd. kroner, hvorav 350 mrd. kroner i form av overføringer etter jordbruksoppgjørene og om lag 150 mrd. kroner er skjermingsstøtte.

Disse medlemmer registrerer at folk fortsetter å flytte fra bygd til by under Bondevik-regjeringens første 15 måneder til tross for at den har lovet å snu flyttestrømmen. Fra 1. oktober 1997 til 31. desember 1998 flyttet det 8 500 flere mennesker fra Distrikts-Norge og inn til byene, enn motsatt vei. Nedgangen var størst i de mest grisgrendte strøkene. Disse medlemmer konkluderer derfor med at distriktspolitikk basert på selektive tiltak overfor en enkeltnæring, ikke har ført til en positiv effekt for distriktsutviklingen. Disse medlemmer vil som en konsekvens av dette, fraråde å videreføre en politikk med selektive virkemidler for å opprettholde en bestemt bosetting. Disse medlemmer foreslår en distriktspolitikk som er basert på generelle virkemidler, innenfor nøkterne og realistiske økonomiske rammer. I en tid hvor utviklingen skyter fart må alle inklusive tradisjonelle primærnæringer, være innstilt på og motivert for endringer i struktur og rammebetingelser.

Disse medlemmer mener den nåværende kompliserte jordbruksavtale, hvor produsentene legger opp sin virksomhet basert på tilskudds- og reguleringsordninger, og hvor et stort byråkrati er koplet til generelt uoversiktlige forhold, må erstattes av et markedsbasert konkurransesystem. Fremskrittspartiet vil at dette ressursødende system endres til fordel for miljøet, til styrke for næringsutøvere som ønsker å forbli i yrket og til fordel for forbrukerne. Disse medlemmer vil minne om Fremskrittspartiets prinsipielle syn som innebærer at jordbruksavtalesystemet må avvikles. Jordbruksnæringen må finne sin plass blant vanlige produksjoner som søker et marked i friest mulig konkurranse med andre aktører. I en nedbyggingsfase for støttetiltak og jordbrukssubsidier kan bevilgningene foretas over det ordinære statsbudsjett. Innenfor dagens overføringssystem vil disse medlemmer prioritere produksjonsuavhengige støtteordninger. Videre vil Fremskrittspartiet stille seg positiv til modeller som i sterkere grad skiller hobbydrift fra yrkesutøvere med heltids innsats i jordbruket.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«a.

Forslag til ny jordbruksavtale bifalles ikke.

b.

Eksisterende ordning med jordbruksavtale oppheves.

c.

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til jordbrukssubsidier og andre statlige økonomiske tiltak overfor jordbruket i forbindelse med det ordinære statsbudsjett uten forutgående forhandlinger.

d.

Stortinget gir Regjeringens fullmakt til å disponere jordbrukssubsidier for den resterende del av inneværende budsjettår med en ramme på 2 550 mill. kroner lavere enn på det vedtatte budsjett på kap. 1150 til gjennomføring av jordbruksavtalen.»