Samandrag
Det er i meldinga gjort greie for forvaltninga
av statens eigardelar i bankane gjennom Statens Bankinvesteringsfond.
Det er viktig å ha eigarar i bankane
som har god kjennskap til norsk økonomi, og som veit kva
slags behov norske aktørar har for finansielle tenester.
Slike eigarar kan vere med på å skape ei strategiutvikling
i bankane som støttar opp under utviklinga i norsk økonomi,
og såleis skape stabile marknadsforhold for bankane. Etter
departementet si oppfatning er det brei semje om at staten skal
gjere sitt til dette gjennom forvaltninga av statlege eigarinteresser,
og at ein skal leggje avgjerande vekt på forretningsmessige
omsyn.
Ut frå retningslinjene for utøvinga
av eigarinteressene, som det òg har vore brei semje om,
legg departementet til grunn at den økonomiske styringa
av offentleg forretningsverksemd er skild reelt og formelt frå moglege
spørsmål av meir politisk eller samfunnsmessig
art. Dette legg departementet vidare til grunn i samband med utøvinga
av statens eigarinteresser.
Ved utforminga av lovverket for både
Kredittilsynet og Statens Bankinvesteringsfond er det lagt vekt
på å skilje staten si rolle som konsesjonsmyndigheit
og som utøvar av eigarskapen i bankane. Departementet viser til
at eventuelle søknader om fusjonar må leggjast
fram for Finansdepartementet (jf. avsnitt 2.1.1 i meldinga). I tillegg
til soliditets- og konkurransemessige forhold, kan ein leggje vekt
på andre viktige strukturelle omsyn i konsesjonsbehandlinga.
Om fusjonspolitikken og anna står det i Kredittmeldinga
1997 mellom anna dette:
«I den samla konsesjonsvurderinga vil departementet såleis
leggje opp til å følgje ei restriktiv linje med omsyn
til oppkjøp og konsentrasjon av dei størst norske
finansinstitusjonane og grupperingane. Ein vil i denne samanheng
leggje vekt på at det finst solide og konkurransedyktige
institusjonar og grupperingar med regional forankring heimehørande
her i landet og å søkje å unngå utflytting
eller svekking av finansmiljøet i Noreg.»
Retningslinjene for utøvinga av eigarinteressene inneber
såleis at eit selskapsorgan som styret, og eventuelle medlemmer
der nominert av staten, får konsentrere seg om forretningsmessige
oppgåver. Dersom det er ønskjeleg å få oppfylt
andre offentlege målsetjingar, bør ein nytte andre
meir direkte verkemiddel enn eigarforholdet i bankane til dette.
Dette blir òg understøtta av omtalen i St.prp.
nr. 76 (1998-1999) der det står følgjande:
«Postnettet anses fra partenes side å være
en attraktiv og kostnadseffektiv distribusjonskanal for enkle banktjenester,
og det er et mål at fusjonen skal bidra til å styrke
bruken av postnettet. Den inngåtte forretningsavtalen har
varighet frem til 1. mai 2002. Ut over dette har ikke partene forpliktet
seg til å tilby grunnleggende banktjenester i hele landet
gjennom postnettet. Det er like viktig nå som før å sikre
personkunder og bedrifter i hele landet et godt tilbud av bank-
og betalingstjenester. Samferdselsdepartementet anser imidlertid
ikke lenger eierskapet til Postbanken som et nødvendig
virkemiddel for å sikre dette. Regjeringen har imidlertid
i Ot.prp. nr. 53 (1998-1999) foreslått at Posten Norge BA
pålegges å inngå en avtale med en finansinstitusjon hvor
denne gis enerett og pålegges plikt til å tilby grunnleggende
banktjenester gjennom hele Postens ekspedisjonsnett.»
I Stortinget si behandling av St.prp. nr. 76
(1998-1999), går det fram at fleirtalet i finanskomiteen
sluttar seg til Samferdselsdepartementet si vurdering. Departementet
legg difor til grunn at forretningsmessige omsyn skal vere avgjerande òg
i framtida.
Stortinget har i Innst. O. nr. 14 (1991-1992)
lagt til grunn at staten som eigar av bankaksjar ikkje skal gripe direkte
inn i den daglege forretningsdrifta av banken. Fondet har ikkje
vore direkte representert i bankstyra.
Ein viktig del av retningslinjene for staten
som aksjeeigar er at staten i første rekkje bør
opptre finansielt ved å stille krav til avkastning. Dersom
staten ønskjer å opptre som ein finansielt aktiv
eigar, er dei styrande organa særskilt viktige, og spesielt
styret. Styret si formelle rolle i eit aksjeselskap er å fungere
som eit bindeledd mellom eigarane og leiinga av selskapet. Det skal
ta hand om eigarane sine interesser og formidle deira syn, samtidig
som styret skal ha kontrollfunksjonar overfor leiinga. Føresetnaden
for å kunne ha ei finansielt aktiv eigarrolle er at sjølve
drifta blir overlaten til leiinga, mens eigarane kan delta i større
strategiske avgjerder.
Statens eigarskap har likskapstrekk med eigarskapane
til private institusjonelle investorar. Desse eigarane er i mange
tilfeller forretningsmessig passive. Dersom dei er misfornøgde
med leiinga for selskapet, kan eit alternativ for dei vere å selje
aksjane sine. Statens eigarskap skil seg likevel frå ordinær
porteføljeforvaltning, ettersom føremålet
er å sikre ein stabil, langsiktig eigarskap. Når
omfanget av den langsiktige eigarskapen no er avklara, kan difor
behovet for å medverke til dei val som har noko å seie
for dei strategiske avgjerdene, vere viktigare enn tidlegare. Departementet
meiner såleis at det er fleire argument for at staten som
eigar skal kunne nominere representantar til styret i DnB og Kreditkassen.
I St.prp. nr. 76 (1998-1999) er det lagt opp
til at to representantar skal bli nominerte frå Postbanken
si side. Dette må ein sjå på som ei overgangsordning knytt
til sjølve infusjoneringa av Postbanken i DnB-konsernet.
Deretter bør det vere Statens Bankinvesteringsfond som,
slik ein generelt frå no av legg til grunn, foreslår
eit tal representantar ut ifrå staten sin eigardel i DnB
og Kreditkassen. St.meld. nr. 39 (1993-1994) legg opp til at ein
representasjon i styret bør bli praktisert ut ifrå kva
representanten/representantane som representerer staten,
meiner er til beste for banken. Ein legg til grunn at dette best
blir gjort ved at representantane som er nominerte frå Bankinvesteringsfondet, rettar
seg etter dei generelle retningslinjene som Statens Bankinvesteringsfond
har, og som legg vekt på den forretningsmessige drifta.
Etter omstende skal desse retningslinjene, eller endringar i dei,
leggjast fram for departementet.
Departementet ser det som nødvendig
at det er medlemmer i styret og representantskapet i bankane som har
ein kompetanse og ein allsidig bakgrunn, som ivaretek
det langsiktige forretningsmessige synet og interessene til Bankinvesteringsfondet,
slik dei er trekte opp i retningslinjene frå Stortinget
og Regjeringa. Styremedlemmer bør vere profesjonelle og
i minst mogleg grad knytte til grupper med andre interesser
enn eigarane. Ein viser her til det som er sagt om val av styremedlemmer
til Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Av
Ot.prp. nr. 20 (1990-1991) (side 10) "Om lov om Statens Banksikringsfond"
går det fram at medlemmene i styret til SBF må vere
høgt kvalifiserte innanfor fagområda økonomi
og jus og rå over rekneskaps- og revisjonsrettsleg kompetanse.
I Ot.prp nr. 8 (1991-1992) "Om lov om Statens Bankinvesteringsfond
(…) m.v." viser ein til side 10 i Ot.prp. nr. 20 (1990-1991),
og frå Ot.prp nr. 8 (1991-1992) følgjer det at òg
styret i SBIF bør ha kompetanse særleg innanfor
fagområda jus og økonomi. Når ein set
saman styret i Bankinvesteringsfondet, skal det dermed leggjast
vekt på kvalifikasjonar som etter departementet si vurdering
i første rekkje er nødvendige for å ivareta
dei forretningsmessige sidene ved forvaltninga.
I ulike samanhengar er det òg - jf.
mellom anna i Bankkrisemeldinga (St.meld. nr. 39 (1993-1994)) - slått
fast at ingen medlemmer i styret eller representantskapet som er
oppnemnde direkte eller indirekte av Bankinvesteringsfondet, har
noka rapporteringsplikt til Bankinvesteringsfondet. Dei tillitsvalde
skal ivareta bankens generelle interesser. Departementet er difor
av den oppfatning at Bankinvesteringsfondet skal prøve å finne
fram til kompetente kandidatar som har den nødvendige tyngda
og erfaringa til å vere aktivt med i dei styrande organ.
Dei bør vere med å syte for ei positiv, men kritisk
vurdering av resultatar og dei strategiske vegvala banken gjer,
og medverke til at banken driv solid og nøktern bankdrift
som er forretningsmessig fundert.
I bankinvesteringsfondlova §4 er det
gitt særskilde reglar om plikt til å leggje saker
fram for departementet og reglar om departementet sin instruksjonsrett
overfor fondet. Etter omstende skal slike saker såleis
leggjast fram for departementet.
Samandrag
Ein viser til Innst. S. nr. 141 (1998-1999)
"Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om rapport til Stortinget
fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold
knyttet til bankkrisen", Dokument nr. 17 (1997-1998). Innstillinga
blei behandla i Stortinget 6. mai 1999. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
tilrår at "Stortinget oversender rapport fra kommisjonen
som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold
knyttet til bankkrisen til Regjeringen for oppfølging,
i samsvar med kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader". Ein
gjennomgang av innstillinga viser at kontroll- og konstitusjonskomiteen
føreset følgjande vurdering/oppfølging
frå Regjeringa:
1. gjennomgang av dagens
tilsynsregelverk med sikte på eventuelle endringar dersom
dagens regelverk ikkje synest tilstrekkeleg.
2. vurdering av dagens reglar for tapsavsetning
med sikte på eventuelle forbetringar av desse reglane, for å førebyggje
kriser under nedgangskonjunkturar.
3. vurdering av om det er grunnlag for
endringar i reglane om eigarskap i finansinstitusjonane, på bakgrunn
av mellom anna det kommisjonen og banklovutvalet peikar på etter å ha
gått gjennom desse forholda.
4. vurdering av om det er grunnlag for å etablere
eit system der bankaksjonærar får fastsett verdien
av aksjane sine gjennom eit uavhengig organ, slik som granskingskommisjonen
foreslår.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen er samd med granskingskommisjonen
i at det er viktig å skape og halde ved like klare førestellingar
om det rettslege og politiske ansvaret for å følgje
med og varsle om eventuelle faresignal med omsyn til framtidige
bankkriser. Dette ansvaret er i dag delt mellom Finansdepartementet,
Kredittilsynet og Noregs Bank, og slik bør det etter komiteen
si meining også vere i framtida. Komiteen understreka i
denne samanheng at det er viktig at systemansvaret blir
fordelt på ein slik måte at råd og åtvaringar
kan kome fram i tide, uavhengig av dei underliggjande forhold.
Granskingskommisjonen har òg meint
at banktilsynet bør utviklast "i retning av større
aktivitet", til dømes med bakgrunn i den danske modellen
med regelmessig og intensivt tilsyn gjennom inspeksjonar og anna,
og eit løyve for Kredittilsynet til mellom anna å fastsette
individuelle minstekrav til eigenkapitaldekninga.
Komiteen ber om at Regjeringa "i samsvar med
de respektive organer" går gjennom dagens regelverk på dette
området, for å kome tilbake til Stortinget med eventuelle
endringar dersom dagens regelverk ikkje synest tilstrekkeleg.
I tillegg understrekar komiteen "viktigheten
av at Regjeringen i samarbeid med de berørte aktører
gjennomgår kommisjonens råd og anbefalinger på best mulig
måte".
Noregs Banks formål, virkeområde
og forhold til statsmyndigheitene følgjer av sentralbanklova.
Der går det fram at banken skal vere eit utøvande
og rådgjevande organ for penge-, kreditt- og valutapolitikken, overvake
penge-, kreditt- og valutamarknaden, samt mellom anna fremme eit
effektivt betalingssystem innanlands. Sentralbanken har mellom anna
gjennom betalingssystemet eit ansvar for å medverke til
eit robust og effektivt finansielt system. Banken gjer sitt til
dette, ved å overvake og analysere finansinstitusjonane
og finansmarknadene med sikte på effektiv kapitalformidling
og finansiell stabilitet, ved å arbeide for å redusere
risikoen i betalings- og oppgjerssystema og gjere dei meir robuste
overfor sjokk, og ved å ivareta funksjonen som "lender
of last resort" for det finansielle systemet.
Det er regelmessig kontakt mellom Noregs Bank, Finansdepartementet
og Kredittilsynet for å utveksle informasjon om den finansielle
stabiliteten. Gjennom utøvinga av pengepolitikken har Noregs
Bank eit utgangspunkt for å vurdere og varsle om faktorar
som kan true den finansielle stabiliteten. Noregs Bank presenterer
sine vurderingar i ein halvårleg rapport om finansiell
stabilitet, kalla "Finansielt utsyn", jf. avsnitt 4.1.2.2 i meldinga.
I dette kapittelet er dagens tilsynsregelverk
gjennomgått, jf. punkt 1 ovanfor. I brev 30. juni 1999
bad Finansdepartementet Kredittilsynet om å gi merknader til
dei synspunkta og forslaga som kjem fram i Innst. S. nr. 141 (1998-1999)
frå kontroll- og konstitusjonskomiteen om granskingskommisjonen
sin rapport om årsaksforholda knytte til bankkrisa. Dei
andre forholda som Stortinget har bedd Regjeringa vurdere, jf. punkt 2,
3 og 4 ovanfor, blir lagde fram for Stortinget på eit seinare
tidspunkt.
Det er i avsnitt 2.2.2 i meldinga gjort greie
for Kredittilsynet si vurdering av dagens tilsynsregelverk.
Merknader frå komiteen
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Høgre,
går mot at Statens Bankinvesteringsfond skal nominere representantar
til styret i DnB og Kreditkassen, jf. ønskjet frå Regjeringa
om å endre retningslinene for fondet.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet viser
til at departementet no går inn for at staten som eigar
skal kunne nominere representantar til styret i DnB og Kreditkassen. Desse
medlemene viser til at Stortinget har lagt til grunn at
staten som eigar av bankaksjar ikkje skal gripe direkte inn i den
daglege forretningsdrifta av banken, jf. Innst. O. nr. 14 (1991-1992),
og at Statens Bankinvesteringsfond ikkje har vore direkte representert
i bankstyra. Desse medlemene viser til at formålet
med statens eigarskap i forretningsbankane ikkje er endra. Desse
medlemene viser vidare til at omfanget av det langsiktige eigarskapet
i begge forretningsbankane heller ikkje framstår som endeleg
avklart, jf. merknadene frå desse medlemene i
avsnitt 2.3 nedanfor.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Steinar
Bastesen, viser til at omfanget av den langsiktige eigarskapen
vart drøfta ved handsaminga av Kredittmeldinga 1998, der
det vart slått fast at staten skal eige minst⅓av aksjane,
m.a. for å sikre norsk eigarskap og hindre tap av kompetanse
og utflytting av hovudkontor. Desse medlemene meiner
det difor kan vere behov for å meir aktivt medverke til
dei val som har noko å seie for strategiske avgjerder for å vidareutvikle
bankane. Desse medlemene meiner dette er vektig grunn
for at staten via Bankinvesteringsfondet skal kunne nominere representantar
til styret i bankar staten er eigar i. Ein slik representasjon bør praktiserast
utifrå kva representanten meiner er til beste for banken. Desse
medlemene understrekar at staten ikkje med dette skal blande
seg bort i den daglege drift, eller setje krav om tilbakerapportering.
Desse medlemene er på denne
bakgrunn samd med Regjeringa.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine respektive merknader under
2.3.2. Disse medlemmer viser til at det ved en avvikling
av det statlige eierskapet i forretningsbankene ikke er en aktuell
problemstilling hvorvidt staten skal oppnevne representanter til
styrene i DnB eller Kreditkassen, og ser derfor ingen grunn til å slutte
seg til Regjeringens syn når det gjelder dette.
Inntil det statlige eierskapet i forretningsbankene
er avviklet vil disse medlemmer understreke at en ved
forvaltningen av de statlige eierinteressene skal legge avgjørende
vekt på forretningsmessige hensyn, og at det skal være
et klart skille mellom statens rolle som konsesjonsmyndighet og
statens rolle som eier. Andre hensyn som det offentlige ønsker
ivaretatt, utover det rent forretningsmessige, må ivaretas
ved andre og mer direkte virkemidler enn eierforholdet i bankene.
Samandrag
Erfaringar frå mange land har vist
at det er store kostnader knytta til bankkriser og andre kriser
i det finansielle systemet. Etter departementet si vurdering er
det viktig å prioritere ei løpande overvaking
av makroøkonomiske forhold og sannsynlege verknader
for finanssektoren av endringar i utforminga av den økonomiske
politikken med sikte på å førebyggje
slike kriser. Erfaringar frå mange land har såleis
vist at det er viktig å ha eit godt tilsyn med utviklinga
i finansmarknaden. Dei siste åra har det skjedd ei generell
opprusting av tilsynsverksemda i Noreg. I samband med dette arbeidet
har Kredittilsynet fått auka ressursar. Tilsynet hadde
i 1992 99 fast tilsette medarbeidarar, mens talet ved utgangen av
1998 var på 139. I tillegg til at talet på tilsette
er auka dei siste åra, har dei auka ressursane òg medført
meir satsing på IT, informasjon og eit auka internasjonalt
engasjement. Dei samla utgifter til Kredittilsynet var i 1998 på 86,9
mill. kroner. Dette var ein auke på 10,7 pst. frå 1997.
Vedteke budsjett var i 1999 på 91,9 mill. kroner. Det svarar
til ein auke på 5,7 pst. frå 1998.
Finansdepartementet er samd med Kredittilsynet
i at det er viktig med eit klart ansvarsforhold mellom Finansdepartementet
og Kredittilsynet. Departementet meiner, som Kredittilsynet, at
dette blir godt ivareteke av eksisterande praksis og retningslinjer.
Det er i dag etablert ein ryddig styringsdialog mellom Finansdepartementet
og Kredittilsynet. Ramma for verksemda i Kredittilsynet er lagt
i kredittilsynslova. Sentrale retningslinjer for den faste verksemda
blir trekte opp av Finansdepartementet i dei årlege tildelingsbreva
for budsjettet. Det er òg eit fast etablert system for
skriftleg og munnleg kontakt mellom tilsyn og departement om faglege
og administrative saker.
Etter departementet si vurdering er det ei generell
tilsynsoppgåve å vurdere soliditeten i finansinstitusjonane,
og eventuelt treffe tiltak dersom soliditeten blir vurdert som uforsvarleg.
Etter bankkrisa har tilsynsmyndigheitene difor lagt stor vekt på å sikre
soliditeten i mellom anna bankane. Kapitaldekninga er sentral for soliditeten
i finansinstitusjonane. Kapitaldekningsregelverket har såleis
ein viktig plass i tilsynsarbeidet. For ein gjennomgang av det gjeldande
regelverket viser ein til Revidert nasjonalbudsjett 1998, side 112.
Etter departementet si vurdering er det viktig
at kapitaldekningsreglane har ein generell karakter. Dette er med
på å gi ei likebehandling av aktørane
i marknaden. I Revidert nasjonalbudsjett 1998 blir det lagt vekt
på at det er ei generell oppgåve for tilsynet å vurdere
soliditeten i finansinstitusjonane og eventuelt treffe tiltak dersom
soliditeten blir vurdert å vere uforsvarleg. Med bakgrunn
i den liberaliseringa av internasjonale vare- og kapitalstraumar
som har skjedd dei siste åra, har finansinstitusjonar i
aukande grad blitt integrerte over landegrensene. Stabiliteten i
innanlandske finansmarknader er difor i større grad avhengig
av utviklinga i utanlandske marknader. Dette medfører auka
behov for internasjonale minstestandardar og samordning av tilsyn
med finansmarknadene mellom land. Departementet ser det difor som
viktig at Noreg aktivt deltek i internasjonalt arbeid omkring tilsyn
og regulering av finansmarknadene, og at ein støttar arbeidet
med å gjennomføre dei anbefalte minstestandardane.
Departementet legg stor vekt på Kredittilsynet
si rolle som eit sjølvstendig tilsynsorgan for finansmarknadene.
Finansmarknaden består av ei mengd aktørar, og
funksjonane deira kan vere komplekse. Det kan til tider føre
til at marknaden framstår som uoversiktleg. Departementet
vurderer det difor som formålstenleg at Noregs Bank og
Kredittilsynet legg uavhengige vurderingar til grunn for sine oppfatningar
omkring saker som gjeld finansmarknaden. Departementet viser her óg
til Stortinget si behandling av St.meld nr. 48 (1991-1992) "Organisering
av det offentlige tilsynet med finansnæringen", jf. Innst. S.
nr. 246 (1991-1992) side 9:
«Komiteen mener at det prinsipielt er en fordel med flere,
sterke, uavhengige institusjoner ved reguleringen av finansmarkedene.
Det sikrer hver enkelt institusjon uavhengighet i utøvelsen
av sin oppgave uten at andre interesser kan innvirke på institusjonens
beslutninger. Det sikrer videre mulighet for i større grad å bringe frem
alternative analyser og synspunkter på utviklingen av finansnæringen.
(…)
Komiteen mener at man må opprettholde
Kredittilsynet som eget forvaltningsorgan.»
Eit slik sjølvstende mellom sentralbanken
og tilsynet synest å vere i samsvar med den internasjonale
utviklinga. Samtidig meiner departementet at det er viktig at det
eksisterer eit velorganisert samarbeid mellom dei to, slik det synest å vere
i dag.
Departementet meiner òg at styret i
Kredittilsynet er viktig for å gi Kredittilsynet styrke
og integritet. Eit slikt styre er etter departementet si oppfatning
med på å sikre at arbeidet som blir gjort av tilsynet,
har den kvaliteten ein forventar av eit nasjonalt tilsynsorgan. Departementet
vil her òg vise til Innst. S. nr. 246 (1991-1992) side
9, der det står følgjande:
«Komiteen mener det er viktig at Kredittilsynet får
et styre som kombinerer faglig innsikt og bredde. Hensynet til Kredittilsynets
uavhengighet bør etter komiteens mening bl.a. føre
til at ingen oppnevnes som medlem av styret som representant for
andre institusjoner.»
Kredittilsynet peikar på at nivået
på tapsavsetningane er viktige for soliditeten til finansinstitusjonane. Departementet
sluttar seg til denne vurderinga, og understrekar at tapsvurderingane
er ei viktig oppgåve for finansinstitusjonane. Departementet
vil vise til Revidert nasjonalbudsjett 1998 side 123, der følgjande står:
«I tilknytning til Norges Banks synspunkter om at
det bør nedsettes et utvalg som kan utrede en ordning med tilleggsavsetninger
sett i sammenheng med regelverket for tapsavsetninger, kan det nevnes
at Kredittilsynet nylig har sendt en utredning om regnskapsmessig behandling
av tap på utlån, garantier m.v. på høring.
En hovedkonklusjon i denne utredningen er at det norske tapsregelverket
er på linje med det som i hovedsak gjelder internasjonalt.
Det framgår videre av utredningen at det ut fra en regnskapsfaglig
vurdering foreløpig er lite hensiktsmessig å endre
gjeldende tapsforskrift.»
Sitatet ovanfor er knytta til Noregs Bank sin
omtale av eit opphavleg forslag frå Kredittilsynet, jf.
brev frå Noregs Bank til Finansdepartementet av 1. april
1998. I brevet går det fram at Noregs Bank uttrykker skepsis til
at slike avsetningar skal gi skattefritak.
Departementet legg vekt på at den internasjonale utviklinga
synest å gå i retning av å leggje vekt
på det totale risikobildet. Difor er det viktig å fokusere
arbeidet omkring eit samla regelverk, i staden for dei ulike delane
isolert. Det vil òg bli lagt fram for Stortinget ei nærare
vurdering av tapsregelverket (jf. punkt 2 i avsnitt 2.2.1 i meldinga)
på eit seinare tidspunkt.
Departementet vil til slutt understreke at det
først og fremst er bankane sjølve, som er ansvarlege
for ei forsvarleg drift. Ein viser i denne samanhengen til Innst. S.
nr. 141 (1998-1999) side 15:
«Komiteens flertall, (...), viser videre til at konjunkturomslaget
- som utløste mislighold av banklån i stort omfang
- ble forsterket av bankenes egen adferd. Flertallet konstaterer
at dermed vil heller ikke en argumentasjon som legger vekt på betydningen
av den innenlandske konjunkturnedgangen, frita bankene fra hoveddelen
av ansvaret for de store tapene.»
Merknader frå komiteen
Komiteen tek det som
står i meldinga til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
for øvrig til sine merknader under punkt 2.3.2 og i Innst.
O. nr. 19 (1999-2000), jf. Ot.prp. nr. 9 (1999-2000).
Samandrag
Sidan først på 1980-talet
har hovudmålet for strukturpolitikken vore å leggje
til rette for ein velfungerande og solid finansiell sektor i Noreg,
med høg konkurranse mellom dei enkelte institusjonane.
Samtidig har det òg vore ei målsetjing å ha
eit godt tilbod av finansielle tenester i alle regionar. Dei noverande
retningslinjene for strukturpolitikken finn ein i Kredittmeldinga
1997. Av dei går det òg fram at det blir sett på som
viktig å ha sentrale finansinstitusjonar med hovudkontor
plasserte i Noreg.
Formålet med den statlege eigarskapen,
slik det går fram av St.meld. nr. 39 (1993-1994), er å vere
med og sikre ein stabil langsiktig eigarskap i dei to største
forretningsbankane. I meldinga går det vidare fram at målet
med ein slik eigarskap er å sikre at sentrale avgjerdsfunksjonar
blir verande i Noreg.
Strukturen på finansmarknaden har endra
seg raskt dei siste åra. Mellom anna har meir internasjonal
integrasjon og bransjegliding auka konkurransen mellom finansinstitusjonane,
og særleg innanfor banksektoren har konkurransen medverka
til å drive marginane nedover og tvinga aktørane
til å effektivisere og redusere kostnadene. Dette har ført
til restrukturering og konsolidering i finanssektoren. Det har óg
vore ei utvikling i retning av blanda finanskonsern med bank og
forsikring.
Deregulering, teknologiske innovasjonar og endra sparemønster,
med ei dreiing frå tradisjonelle bankinnskot over mot forsikringsprodukt
og verdipapirfonddelar, er viktige drivkrefter bak den utviklinga
ein har sett i finanssektoren. Vidare har gjennomføringa
av den indre marknaden i EU og EØS-reglane om mellom anna
etableringsrett for filialar og grensekryssande verksemd ført
til auka integrasjon og konkurranse i dei europeiske finansmarknadene.
Truleg har òg innføringa av fellesvalutaen "euro"
frå 1. januar 1999 påskunda prosessen
omkring restrukturering og konsolidering av det finansielle systemet
i Europa. Desse drivkreftene bak endringane i strukturen på finansmarknaden
kjem truleg til å gjere seg gjeldande også i tida
framover.
Den raske endringa i finansmarknaden gjer at
Regjeringa ser eit behov for å vurdere kva utviklinga i
den finansielle sektoren kan ha å seie for korleis ein
kan oppfylle måla for strukturpolitikken, slik dei er presenterte
i Kredittmeldinga 1997. Bodet frå MeritaNordbanken på aksjane
i Kreditkassen har ytterlegare aktualisert dette spørsmålet.
Samandrag
Det er i avsnitt 2.3.2 i meldinga gjort greie
for utviklinga i finansmarknaden og i avsnitt 2.3.3 er det gjort greie
for tidlegare behandling av den statlege eigarskapen.
Finansnæringa har ein sentral plass
i ein moderne økonomi, der effektiv formidling av finansielle
tenester er nødvendig for å sikre utvikling og
stabilitet. Bankane har som oppgåve å transformere
kortsiktige innskot til langsiktige utlån, dei utferdar
pengar og dei står for oppgjer av betalingar. Slik sett
er finansnæringa meir integrert i økonomi og samfunnsliv
enn mange andre næringar. Skadeverknadene kan òg
bli store om tilgangen på relevante tenester skulle svikte,
med smitteeffektar til andre aktørar og med realøkonomiske konsekvensar.
Eit hovudmål i strukturpolitikken er,
slik det er nemnt i innleiinga til dette avsnittet, å sikre
at Noreg har velfungerande og solide finansinstitusjonar, og at det
er høg konkurranse mellom institusjonane, og at institusjonane
har finansiell og kompetansemessig styrke til å hevde seg
i konkurransen.
Det skjer ei rask internasjonalisering av finansmarknaden,
mellom anna som følgje av den teknologiske utviklinga og
opprettinga av ØMU-området, der det blei innført
ein felles valuta frå 1.januar 1999. Konkurransen over
landegrensene aukar. Tilfanget av nye produkt, tenester og aktørar
er truleg også med på å auke konkurranseintensiteten.
Det har mellom anna skjedd endringar i sparemønsteret,
med ei dreiing frå tradisjonelle bankinnskot over mot verdipapirfonddelar
og forsikringsprodukt. Institusjonelle investorar som forsikringsselskap
og verdipapirfond har såleis blitt stadig viktigare som
konkurrentar til bankar og andre tradisjonelle kredittinstitusjonar.
Kundane har dermed fått fleire valmoglegheiter,
og auka konkurranse er med på å halde prisane
lågare enn dei elles ville ha vore. Dette gjeld særleg
for store kundar som har den internasjonale marknaden som eit reelt alternativ.
For å vere konkurransedyktig i den
nye marknaden står finansnæringa overfor krav
til effektivisering og reduksjon av kostnader, samtidig som det
er behov for utvikling av drift og strategi. Dette er nødvendig
for å sikre ei tilfredsstillande inntening, og for å kunne
tilby dei produkt og tenester som kundane spør etter i
ein stadig meir utvikla marknad.
Som det går fram av avsnitt 2.3.2.1
i meldinga, er det både i Noreg og internasjonalt ei utvikling
i retning av stadig større einingar innanfor bank og forsikring
gjennom oppkjøp og fusjonar. Moglege stordrifts- og breiddefordelar
i bank- og forsikringsdrift er eit motiv. Empirisk har det vore
vanskeleg å finne klare haldepunkt for stordrifts- og breiddefordelar.
I enkelte segment kan det likevel vere stordriftsfordelar knytte
til mellom anna utbygging og drift av teknologiske system,
særleg der det er store investeringar. Ein viss kritisk
storleik kan òg vere nødvendig for at det skal vere
lønsamt å opparbeide kompetanse for å hevde
seg i marknaden for nye, avanserte produkt og tenester. Tilsvarande
kan det vere visse breiddefordelar i distribusjon av bank- og forsikringsprodukt.
Mange fusjonar og oppkjøp er nok likevel først
og fremst motivert ut frå meir stategiske omsyn. Ein større
institusjon kan mellom anna ha større finansiell moglegheit
til å kjøpe opp andre institusjonar, og såleis
stå friare i val av strukturelle løysingar. Dei
kan også vere mindre utsette for uønskte oppkjør
frå andre.
Men det har òg blitt vist til problem
som ofte kan oppstå ved fusjonar og oppkjøp, og
som truleg er med på å forklare at det er vanskeleg å talfeste
fusjonsgevinstar empirisk. Mellom anna kan kulturane i dei institusjonane
som skal vere med i eit nytt selskap, vere svært ulike.
Vidare kan kostnadene til sjølve fusjonen eller oppkjøpet
og den etterfølgjande integreringa vere høge.
Det har blitt vist til at ein ved danning av større, meir
samansette institusjonar kan spreie risiko, men ein kan òg
ta på seg nye risiki som ein manglar erfaring med å håndtere.
Det er således ikkje haldepunkt for
at det finnast ein bestemt strategi for å lykkast, og at
storleik er noko kriterium i ein slik strategi. Det viktigaste er
truleg å ha ein klar og truverdig forretningsstrategi.
Det er òg viktig å utvikle høg kompetanse
på kjerneområda for den strategien som er valt,
og å bli god på marknadsføring og drift
av denne verksemda.
Dersom ein meiner at storleik er viktig for å kunne vere
konkurransedyktig, må dette vurderast opp mot dei verknader
høg konsentrasjon kan ha. Det må mellom anna vurderast
ut frå at større institusjonar kan føre
til større systemproblem, dersom det oppstår ei krise
i institusjonen. Den norske marknaden er liten. Det er difor også grenser
for kor langt ein kan gå i å tillate større
norske institusjonar å slå seg saman, utan at dei
får ein for dominerande marknadsposisjon, totalt eller
i større segment. Eit alternativ om ein meiner det er viktig
med store institusjonar, er å tillate samaslåing med
utanlandske institusjonar. Ettersom norske institusjonar er små i
internasjonal målestokk, vil hovudkontoret i eit eventuelt
slikt fusjonert føretak truleg bli lagt til utlandet.
Departementet vil understreke at det ikkje er
noko mål i seg sjølv å oppretthalde ein
bestemt struktur på finansmarknaden. Endringar i strukturen
vil vere ein viktig og naturleg del av utviklinga i alle marknader, og
oppstår som følgje av ei rekkje enkeltvedtak som eigarane
gjer på bakgrunn av vurderingar av mellom anna lønsemd
og strategi. For myndigheitene er det eit mål å utforme
ein strukturpolitikk som gir finansnæringa tilstrekkelege
moglegheiter til vidare utvikling, samtidig som ein unngår
at strukturutviklinga kjem i konflikt med viktige samfunnsmessige
omsyn.
Dei verkemidla staten har i strukturpolitikken,
er konsesjonspolitikken og den statlege eigarskapen i dei to største
forretningsbankane.
I konsesjonssaker på finansmarknadsområdet
blir det lagt vekt på soliditets- og konkurransemessige omsyn.
Det følgjer av Kredittmeldinga 1997 at departementet vil
leggje opp til ei restriktiv linje med omsyn til oppkjøp
og konsentrasjon av dei største norske finansinstitusjonane
og grupperingane. Det er dessutan eit mål å ha
grupperingar med regional forankring heimehøyrande her
i landet og å søkje å unngå utflytting eller
svekking av finansmiljøet i Noreg. Norske og utanlandske
institusjonar vil i samsvar med Noreg sine internasjonale skyldnader
bli handsama likt i høve til dei strukturpolitiske retningslinjene.
Den statlege eigarskapen i norske forretningsbankar har
opphav i bankkrisa først på 1990-talet. Etter
at situasjonen på finansmarknaden normaliserte seg igjen, blei
eigardelane reduserte eller selde ut. Staten har nå ein
eigardel i DnB på 52,2 pst. (60,6 pst. medrekna Postbanken).
Eigardelen skal reduserast ned mot N, tilstrekkeleg til å hindre
utflytting av hovudkontorfunksjonar. Staten har ein eigardel i Kredittkassen
på 34,67 pst. Desse eigardelane er grunna i omsynet til
stabil norsk eigarskap i finansnæringa.
Det er viktig å skilje staten si rolle
som regulator og som eigar. Staten sine eigarinteresser i DnB og
Kreditkassen blir ivaretekne av Statens Bankinvesteringsfond. I
retningslinjene for verksemda til Bankinvesteringsfondet er det
lagt vekt på at fondet ikkje skal delta i den daglege drifta
av bankane. I avsnitt 2.1 i meldinga er det lagt opp til at Bankinvesteringsfondet
skal nominere representantar til styret i DnB og Kreditkassen i samsvar
med staten sin eigardel. I sine vurderingar skal Bankinvesteringsfondet
leggje forretningsmessige kriterium til grunn. Saker av særleg
vekt skal leggjast fram for departementet før Bankinvesteringsfondet treffer
vedtak.
Det å redusere eigardelen i DnB eller
Kreditkassen under N, ville vere i strid med dei retningslinjene
Stortinget har gitt for den statlege eigarskapen. På denne bakgrunn
er tilbodet frå MeritaNordbanken på aksjane i
Kreditkassen, og der fristen for å akseptere var sett til 29.oktober
1999, ikkje akseptert. Statens Bankinvesteringsfond har vurdert
MeritaNordbanken sitt bod. Då denne avgjerda vart lagt
fram for departementet, viste fondet til at det ikkje er grunnlag
for å slutte at Bankinvesteringsfondet ville ha konkludert
annleis om avgjerda skulle ha vore fatta på reint forretningsmessig grunnlag.
Regjeringa viser til at dei aller fleste utvikla
land har sentrale finansinstitusjonar med nasjonal eigarskap. Regjeringa
meinar at det også i Noreg er viktig at det blir oppretthalde
ein langsiktig norsk eigarskap i dei sentrale finansinstitusjonane
som i omfang er tilstrekkeleg til å kunne forhindre ei
uønskt utvikling. Spørsmålet om nasjonal
eigarskap er knytt til dei spesielle funksjonane finansnæringa
har i økonomien. Det går fram av Kredittmeldinga
1997 at formålet med nasjonal eigarskap er å sikre
nærleik mellom kundane og leiings-, strategi- og utviklingsfunksjonar
i finansinstitusjonen. Det kan vere viktig å ha institusjonar
der den øvste leiinga også på sikt har
tilstrekkeleg kjennskap til særskilde forhold knytte til
norsk økonomi og kundeforhold i Noreg. Ein må tru
at hovudkontor i same land som kundane bur, i særleg grad
kan ha mykje å seie for hushaldingar, små og mellomstore
føretak og kommunar, som i motsetning til større
føretak i liten grad har den internasjonale marknden som
eit reelt alternativ.
Private investorar kan ikkje påleggjast å oppretthalde eigarskapen
sin i norske finansinstitusjonar verken på kort eller lang
sikt, og ein må gå ut frå at dei gjennomgåande
vurderer sin eigarskap ut frå marknadsmessige forhold til
ei kvar tid. Regjeringa meinar difor at staten er den einaste som
kan sikre ein langsiktig norsk eigarskap i dei sentrale finansinstitusjonane
med den eigarkontroll som ein eigardel på over⅓vil gi.
Regjeringa sitt utgangspunkt er at dei største institusjonane
i denne og andre samanhengar bør ha mest mogleg like rammevilkår.
Det er difor naturleg å ha ei felles haldning til spørsmål
om norsk eigarskap og eigarkontroll når det gjeld dei to
største bankane der staten allereie eig aksjar. Det er
opp til staten sjølv å avgjere om den vil behalde
eller avhende eigardelar som ledd i gjennomføringa av den
eigarstrategien som det blir lagt opp til for å sikre det
nivået på norsk eigarkontroll i desse to bankane
som blir rekna som nødvendig. Regjeringa går i
samsvar med dette inn for å føre vidare eigarskapsstrategien
med eige av minst⅓som det blei lagt opp til mellom anna i Revidert
nasjonalbudsjett 1997 og Statsbudsjettet 1998.
Raske endringar både i samfunnet generelt
og i finansmarknaden understrekar at norske finansinstitusjonar
må ha høve til strategiske og strukturelle tilpassingar
som kan vere nødvendig for å sikre ei tilfredsstillande
inntening. Det gjeld også løysingar der andre nordiske
bankar deltar. Noko av den interessa utanlandske institusjonar nå viser
for å overta norske institusjonar, kan ha samanheng med
norske reglar for eigarskap. Etter gjeldande hovudregel kan ikkje
eigardelen overstige 10 pst., om ikkje føretaket er heilått. Det
visast til nærare omtale av gjeldande rett i Ot.prp. nr.
9 (1999-2000).
Regjeringa ønskjer å leggje
til rette for nordiske samarbeidsavtaler og strategiske alliansar
på finansmarknaden ved i slike tilfelle å opne
for større eigardelar enn det den generelle 10 prosentregelen
gir moglegheit for. Banklovkommisjonen har i NOU 1998:14, Finansforetak
m.v., foreslått å utvide høvet til å få dispensasjon
til å eige større minoritetspostar i samband med
strategisk samarbeid. Utreiinga frå Banklovkommisjonen
ha vore på høyring, og forslaget har fått
brei tilslutning frå høyringsinstansane. Departementet
fremmar i dag ein proposisjon der ein i hovudsak sluttar seg til
dette forslaget, jf. Ot.prp. nr. 9 (1999-2000).
Det er foreslått at vedkomande store
minoritetseigar også skal kunne stemme for aksjane sine.
Banklovkommisjonen har foreslått at eigardelane skal kunne vere
på inntil 30 pst. Det er vist til at dette er noko under
den eigardelen som vil gi negativ kontroll på generalforsamlinga.
Ein minoritetseigar med 30 pst. vil kunne få stor innverknad,
avhengig av korleis resten av aksjane er fordelte. Det er ikkje
vanleg at alle aksjonærane møter eller er representerte
på generalforsamlingane i større, børsnoterte
selskap. Dette vil mellom anna innebere at ein stor aksjonær
vil kunne oppnå negativ kontroll med ein eigardel som ligg
eit stykke under⅓av aksjane. Departementet foreslår difor
at grensa for slike store eigarpostar blir sett til 25 pst.
I Ot.prp. nr. 9 (1999-2000) blir det òg
foreslått nærare krav til korleis avgjerder som å inngå slik
avtale om strategisk samarbeid skal bli fatta i finansinstitusjonane
og hos konsesjonsmyndigheitene. På grunn av at avtalen
både skal vere langsiktig og ha eit omfattande innhald,
meiner departementet at vedtak bør treffast av generalforsamlinga,
med fleirtal som for vedtektsendring. Dette vil normalt innebere
eit krav om⅔av dei gjevne stemmene. Tilsynsmyndigheitene vil måtte
vurdere dei enkelte avtalane konkret i samband med eventuelle søknader
om dispensasjon.
Oppsummering
Ut frå ei samla vurdering meiner Regjeringa
at dei retningslinjene for strukturpolitikken som er trekte opp i
Kredittmeldinga 1997, gir eit godt utgangspunkt også framover.
I eigarskapspolitikken vil Regjeringa leggje
til grunn at:
– det er
eit mål å sikre langsiktig norsk eigarskap
– staten er den einaste som kan
sikre at tilstrekkeleg norsk eigarskap og eigarkontroll oppretthaldast. Staten
må difor eige over⅓av aksjane i dei to største
forretningsbankane og såleis handsame dei på same
måten i høve til målet om nasjonal eigarskap.
I konsesjonspolitikken vil Regjeringa byggje
vidare på retningslinjene frå Kredittmeldinga
1997 og leggje til grunn at:
– dei gjeldande
retningslinjene er kvalitative og utelukkar ikkje bestemte strukturelle
løysingar. Når søknader om konsesjon
handsamast, vil det bli lagt stor vekt på omsynet til konkurranse
og soliditet. Utviklinga internasjonalt mot større einingar
og med auka konkurranse over landegrensene vil ha mykje å seie
for konkurransesituasjonen. Konsesjonssøknader om oppkjøp
og konsentrasjon av dei største norske finansinstitusjonane
og grupperingane vil bli vurderte ut frå marknads- og konkurransetilhøva.
Med dagens marknadssituasjon synest det ikkje vere aktuelt å tillate
at dei to største forretningsbankane blir slått
saman.
Retningslinjene stenger ikkje for nordiske/internasjonale
samarbeidsløysingar med norsk deltaking, og der den utanlandske
eigardelen er noko større (inntil 25pst.) enn forutsett
i gjeldande lovgjeving.
Ein moglegheit til å gi konsesjon til
store eigardelar, slik det er omtala ovanfor, vil opne for samarbeid
mellom norske og enten andre norske eller utanlandske finansinstitusjonar,
kombinert med ein vesentleg minoritetseigarskap, enten einsidig
eller gjensidig.
Ut frå desse retningslinjene vil det
vere opp til institusjonane å finne fram til organisasjons-
og driftsformer som gir grunnlag for lønsam drift. Det
må understrekast at eventuelle søknader om fusjonar
eller oppkjøp må vere forretningsmessig funderte.
I tilfeller med institusjonar der staten har eigardelar, må løysingane
vere forretningsmessig interessante, også for staten som
eigar. Det er opp til myndigheitene sitt skjønn å avgjere
kva for konkrete forslag som er i samsvar med retningslinjene.
Merknader frå komiteen
Komiteen vil i høve
til finansmarknadspolitikken understreke at Stortinget si oppgåve
er å trekkje opp generelle retningsliner for strukturpolitiken
og staten si rolle som eigar.
Komiteen vil peike på at
det er viktig at staten sine eigarinteresser blir utøvde
etter forretningsmessige kriterium ved at Statens Bankinvesteringsfond,
som eige rettssubjekt skal ta vare på staten sine eigarrettar
gjennom særskilt lovgjeving, og at Finansdepartementet skal
ta endeleg avgjerd i konsesjonssaker etter lovpålagt handsaming
i Kredittilsynet og Konkurransetilsynet og innanfor det handlingsrommet
Stortinget sine retningsliner gjev.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
viser til at virkemiddel for staten når det gjeld strukturpolitikken
for finansmarknadene er konsesjonspolitikken og den statlege eigarskapen
i forretningsbankane. Når det gjeld konsesjonspolitikken,
sluttar fleirtalet seg til vurderinga til Regjeringa
om at retningslinene skal vere kvalitative og at dei ikkje skal
utelukke bestemte strukturelle løysingar. Fleirtalet viser
til at det i konsesjonssaker skal leggjast stor vekt på omsyna
til soliditet og tilstrekkeleg konkurranse.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Sosialistisk Venstreparti, viser vidare til at finansmarknadene
er i stadig endring m.a. gjennom rask internasjonalisering og opprettinga
av ØMU-området. Mellom anna på denne bakgrunnen
meiner fleirtalet at dei strukturpolitiske retningslinene
ikkje bør utelukke at dei to største forretningsbankane
kan slåast saman.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, meiner at alle einskildsaker må vurderast
konkret i høve til retningslinene for konsesjonspolitikken
og etter ein særskild gjennomgang. Fleirtalet meiner
at departementet før den endelege konklusjonen vert trekt
i slike saker må innhente vurderingar frå konkurransestyresmaktene,
forbrukarstyresmaktene, Kreditttilsynet og Noregs Bank.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Sosialistisk Venstreparti, vurderer det slik at det i slike konsesjonsspørsmål
m.a. må leggjast vekt på om ei samanslåing inneber
kompetanseheving og tilførsel av eit nytt produktspekter
vil sikre soliditet og vere til gode for forbrukarane og dei tilsette
i Noreg. Fleirtalet meiner på denne bakgrunnen
at det må vurderast som negativt dersom dei einaste samordningsvinstane
som kan identifiserast ved ei samanslåing mellom DnB og
Kreditkassen, er knytt til kostnadskutt ved nedlegging av filialar
der begge bankane i dag er etablert.
Fleirtalet viser til at Regjeringa
går inn for å vidareføre staten sin eigarskap
på minst⅓i begge dei to største forretningsbankane
og at staten som eigar må leggje opp til å handsama
dei to bankane likt.
Fleirtalet går inn for
at staten må medverke til å etablere ei sterk
norsk løysing på finansmarknaden, slik at den
nasjonale eigarskapen ikkje vert svekka. Fleirtalet meiner
at staten som eigar ikkje nødvendigvis bør leggje
vekt på å likebehandle eigarskapen i dei to forretningsbankane,
men når det gjeld handsaming av konsesjonssøknader
er det viktig at alle blir handsama likt.
Fleirtalet meiner det er eit
viktig mål å sikre eit langsiktig nasjonalt eigarskap
i finansnæringa for å sikre hovudkontor i Noreg.
Det er også viktig å ta omsyn til dei politiske
mål om konkurrerande tilbod til kundane, dekning av distrikta
og grunnlag for ei vekstkraftig næring.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet meiner
at den statlege eigarskapen spreidd på dei to største
forretningsbankane framstår som vanskeleg å oppretthalde.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Sosialistisk Venstreparti, meiner at staten må samle
sine eigarinteresser i ei eining og slik sikre den nasjonale eigarskapen
gjennom å eige minst⅓av aksjane i denne. Ei slik eining må mellom
anna få vilkår og høve til vidareutvikling
i Noreg og i Norden. Fleirtalet meiner at eit eventuelt sal
av aksjar i Kreditkassen ikkje kan gjennomførast før
ein har sett kva norsk løysing som kan etablerast.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet
og representanten Steinar Bastesen meiner at inntektene
frå eit eventuelt sal må brukast til å styrkje
statleg eigarskap i den nasjonale løysinga som vert etablert
og/eller til å styrkje det statlege engasjementet
i andre delar av banknæringa og næringslivet elles.
Komiteen ser behovet for å utvikle
vidare ei finansnæring med basis i norsk finansformue.
I det høvet ber komiteen om at rammevilkåra
til norske finansinstitusjonar blir vurderte.
Komiteen vil også peike
på betydninga av at det vert lagd til rette for at finansinstitusjonar
i nisjemarknader som er viktige for norsk næringsliv og
med hovudkontor i Noreg, også får vilkår
og høve til ekspansjon i Norden gjennom overtakingar og
organisk vekst.
Komiteen legg til grunn at den
framtidige konsesjonspolitikken må ta utgangspunkt i ei
vurdering av soliditet og av konkurransemessige omsyn og i utgangspunktet
ikkje må utelukke bestemte strukturelle løysingar
eller stengje for nordiske/internasjonale samarbeidsalternativ
der ein utanlandsk eigardel er noko større enn i gjeldande
lovgjeving.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget frå Regjeringa
om å endre eigarbegrensningsreglane for finansinstitusjonar
slik at det vert opna for eigarpostar på 25pst. som ledd
i ein strategisk samarbeidsavtale. Fleirtalet viser
til at dette er oppfølging av eitt av forslaga frå den
fjerde utgreiinga frå Banklovkommisjonen, NOU 1998:14 om
finansforetak m.v.
Fleirtalet har merka seg at Banklovkommisjonen generelt
meiner at det ikkje kan sjåast bort frå at ein
i åra frametter kan få ei utvikling i finansnæringa
i retning av meir nyanserte eigarstrukturar og særlege,
men begrensa samarbeidsformer. Fleirtalet føreset
at ei eventuell opning for slike samarbeidsformer ikkje står i
motstrid til etableringa av ei sterk norsk finansløysing som
er omtala tidlegare. Under denne føresetnaden vil fleirtalet slutte
seg til forslaget frå Regjeringa til endring i eigarbegrensningsreglane. Fleirtalet meiner
at Regjeringa bør gje prioritet til arbeidet med statens
eigarskap i ei sterk norsk finansløysing. Fleirtalet føreset
at Regjeringa vil orientere Stortinget på ein egna måte.
Komiteen reknar med
at ei nærare drøfting av eigarbegrensingsreglane
blir lagd fram for Stortinget i samband med dei andre forslaga frå kommisjonen
til lovgjeving om finansforetak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil, under henvisning til dagens situasjon,
der det foreligger et konkret bud på Kreditkassen, gi Regjeringen
fullmakt til å selge samtlige av statens aksjer i Kreditkassen. Disse
medlemmer viser til forslag under avsnitt 7.2.
Disse medlemmer mener et salg
av Kreditkassen til for eksempel Merita-Nordbanken kan kombineres
med et salg av aksjene i Den norske Bank på en slik måte
og i et slikt tempo at en i størst mulig grad ivaretar hensynet
til en stabil eierstruktur og hovedkontorfunksjoner i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
Regjeringen gjennom Kredittmeldingen legger opp til en politikk
overfor norske finansforetak som ikke vil være til fordel
verken for finansnæringen eller for samfunnet som næringen
faktisk betjener. Tvert imot mener disse medlemmer at
Regjeringens passivitet heller vil svekke finansnæringen
i Norge. Meldingen inneholder ingen klare signaler om harmonisering
av det norske regelverket for finansnæringen, med det som
er vanlig internasjonalt for å sikre konkurransedyktige
norske finansinstitusjoner. Disse medlemmer mener
at stortingsmeldingen heller burde omhandlet strukturen i norsk finansnæring
og burde ha tatt utgangspunkt i hvilken rolle man mener at næringen
bør ha i det norske samfunnet. Regjeringen gir uttrykk
for at det i stor grad er egenskaper ved finansnæringen
som er bestemmende for strukturutviklingen i næringen. Disse
medlemmer mener at det er samfunnet rundt finansforetakene som
først og fremst er bestemmende for de strukturelle utfordringene
den norske finansnæringen står overfor. Drivkraften
bak mange av de strukturelle løsningene som næringen
søker skyldes ikke egenskaper ved næringen, men
de endringer som skjer i samfunnet ellers. Skal man vurdere hvilken
rolle norske banker skal spille i samfunnet og samtidig se på hvilke
behov de ulike kundegruppene har, kan myndighetene bidra til en
struktur for næringen både gjennom rammebetingelser
og eierskap. Slike vurderinger er ikke gjort av Regjeringen gjennom
Kredittmeldingen. Etter disse medlemmers oppfatning
er kapital og kompetanse nøkkelord i forhold til de krav
og behov norsk næringsliv har til finansnæringen.
For store deler av den norske kundemassen er de lokale, regionale
og nasjonale bankene gode leverandører av de tjenestene
kundene etterspør. For andre norske bedrifter, og da særlig
de største og internasjonalt rettede, kan ikke norske banker
i dag tilby tilstrekkelige tjenester, noe som også avspeiler seg
i deres valg av utenlandske bankforbindelser som besitter både
tilstrekkelig kapital og riktig kompetanse. Utfordringen blir derfor å ta
strukturelle grep som gjør norske banker i stand til også å betjene
disse kundene. Da det samtidig foregår en omfattende konsentrasjon og
internasjonalisering av næringslivet både innenfor og
utenfor finansnæringen, må ikke norske myndigheter
stå i veien for norske finansinstitusjoners evne og vilje
til å posisjonere seg. Etter disse medlemmers oppfatning
er det viktig at norsk næringsliv får dekket sitt
behov for kapital og kompetanse og må bare konstatere at
de norske bankene gjennom dagens nasjonale løsninger ikke
vil makte å løse disse utfordringene. Disse
medlemmer mener derfor det eksisterer et behov for at også store
norske forretningsbanker kan inngå i fusjoner, allianser
og oppkjøp, som gjør det mulig for finansforetak å tilby
norske kunder de produktene som etterspørres. I den sammenheng
er det ikke nødvendigvis slik at begge de bankene som staten
sitter som deleier i, skal ha de samme mulighetene til å være
deltager i strukturendringer. Dette fordi ethvert ønske
om strukturendringer må sees på som enkeltsaker.
Staten som eier og konsesjonsgiver må både vurdere
det økonomiske tilbudet til staten som selger av aksjer,
men også legge vekt på behovet for en ytterligere
styrking av tilbudet til norske kunder i sine vurderinger av foreslåtte
strukturelle endringer. Disse medlemmer mener det
er nødvendig at norske myndigheter erkjenner nødvendigheten
av deltagelse i et europeisk kapital- og finansmarked. Et slikt felles
marked innebærer at landene konkurrerer om viktige etableringer,
at aktører i det norske markedet kan være underlagt
andre rammebetingelser enn de særnorske, at konkurransepolitikk
ikke lenger bare er et nasjonalt anliggende og at særnorske
reguleringer kan ha direkte negative næringspolitiske konsekvenser.
Disse medlemmer viser til at
bankvirksomhet tradisjonelt har vært betraktet som samfunnsinstitusjoner
og instrumenter i penge- og kredittpolitikken. Konkurransebildet
i dag innebærer at bankene er sterkt teknologibaserte og
konkurranseutsatte service- og kunnskapsbedrifter. Derfor mener disse
medlemmer at norske rammebetingelser må avspeile
denne realiteten.
Etter disse medlemmers oppfatning
bør rammevilkårene regulere følgende:
– Sikre
tilstrekkelig soliditet
– Sikre effektiv konkurranse
– Ivareta forbrukernes og andre
kunders minimumsinteresser
– Harmonisert regelverk med EU-landene
Disse medlemmer understreker
at i erkjennelsen av at norske finansinstitusjoner opererer i et
internasjonalt marked, er det nødvendig med rammevilkår som
omfatter både regelverket, forvaltningen av det og nødvendigheten
av et dynamisk perspektiv.
Disse medlemmer mener videre
at rammebetingelsene for finansinstitusjoner må gjøres
gjeldende også for nye aktører som driver tilsvarende
virksomhet, som innskudd, kredittformidling og betalingsformidling.
Disse medlemmer mener at kravet
til kjernekapital bør være lik økonomisk
kapital. Norsk praksis og krav med hensyn til kjernekapitaldekning
i banker og blandede finanskonsern må være på linje
med andre nordiske land.
Videre mener disse medlemmer at
forholdene må legges til rette for tilbakekjøp
av egne aksjer, verdipapirisering av porteføljen, bruk
av kredittderivater og bruk av obligasjoner med særskilt
sikkerhet.
Videre vil disse medlemmer fjerne
eierbegrensningsreglene for å stimulere til likviditet
og aktivt eierskap. Det må tilrettelegges for krysseie
på linje med EU og det statlig strategiske eierskap slik
vi i dag kjenner det, må avvikles.
Videre vil disse medlemmer påpeke
at sikringsfondsordningen må være i samsvar med
den gjeldende i land vi naturlig sammenligner oss med, det bør
også gjelde avgiftsnivå og beregningsmetode.
Disse medlemmer viser til nødvendigheten
av å legge forholdene til rette for norske finansinstitusjoner slik
at de lettere kan utnytte muligheten for å samle miljøer
på tvers av ulike områder i finanskonsern, muligheten
for å anvende informasjon på tvers i finanskonsern,
muligheten for konserninterne overføringer og så videre.
I stedet for å fortsette som i dag,
hvor norske myndigheter løper etter utviklingen, bør
rammebetingelsene stimulere til struktur- og produktutvikling. Tilsynsmyndighetenes
kompetanse, kapasitet og holdninger bør støtte
opp om utvikling og rask implementering av strukturer og produkter.
Tilsynsmyndighetene må være proaktive når
det gjelder videre utvikling av rammevilkårene i Norge
sammenlignet med andre land og det må være forutsigbarhet
men også høyere tempo i saksbehandlingen.
Disse medlemmer er svært
forundret over den manglende evne til kontant handlekraft fra både
Regjering og stortingsflertall hva gjelder de to største
forretningsbankenes fremtid. Det foreligger nå et konkret bud
på Kreditkassen, og flertallet makter altså verken å gi
klart uttrykk for salgsvilje eller andre konkrete løsninger.
Hvis det er slik at det ikke eksisterer prinsipielle eller saklige
innvendinger mot et salg av statens eierandel, kan staten gjennom å signalisere
salgsvilje, sette i gang en prosess som til syvende og sist vil munne
ut i en anbefaling fra bankens styre til bankens aksjonærer.
I stedet utsetter flertallet å ta stilling til spørsmålet
under påskudd av å først ville finne
en løsning for en heleid norsk løsning som ikke
så langt verken skriftlig eller muntlig har inkludert Kreditkassen. Da
blir det hele noe underlig sett med disse medlemmers øyne,
da staten eier 60pst. av aksjene i DnB og dermed kontrollerer til
fulle denne bankens fremtid. Disse medlemmer vil
derfor fremme forslag om at statens aksjer i Kreditkassen selges
snarest. For øvrig kan ikke disse medlemmer se
noen god grunn til at staten skal måtte eie aksjer i norske
banker for å ivareta norske interesser i så henseende.
Men vi har likevel uttrykt vilje til å finne subsidiære
løsninger som kan skape et så bredt parlamentarisk
flertall som mulig. Denne viljen til forhandling og samarbeid har ikke
blitt imøtekommet fra flertallets side, og det kan disse
medlemmer bare ta til etterretning. Uansett vil disse
medlemmer konkludere med at flertallets håndtering
av disse svært sentrale spørsmål ikke har
bidratt til å styrke norsk renommé i utlandet
og det er grunn til å frykte konsekvensene dette vil kunne
få for andre norske børsnoterte selskaper med
statlige eierinteresser.
Disse medlemmer vil for øvrig
påpeke at statens styremedlemmer i forretningsbankene må opptre som
selskapets tillitsmenn og ivareta bankenes interesser.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det pågår en rask utvikling av finanssektoren,
både i Norge og internasjonalt. Det er viktig at norske
finansinstitusjoner har gode utviklingsmuligheter, og ikke hemmes
av statlig eierskap eller særnorske regler. Disse
medlemmer mener strukturpolitikken for finansmarkedene,
på samme måte som for øvrige markeder,
skal bidra til konkurransedyktige enheter innenfor rammen av hensynet
til soliditet og effektiv konkurranse. Disse medlemmer kan
ikke se at det er dokumentert at statlig eierskap bidrar til mer
konkurransedyktige enheter, snarere tvert i mot. Disse medlemmer vil
peke på at fortsatt statlig eierskap ikke er noen garanti
for opprettholdelsen av nasjonale finansinstitusjoner i fremtiden.
Det statlige eierskapet kan lett bli en hemsko både for
finansinstitusjonene og bedriftene de skal betjene, blant annet
ved at naturlige strukturendringer og viktige forbedringer i tjenestetilbudet
blir stanset eller hemmet. Resultatet kan bli at de norske finansinstitusjonene
gradvis sakker akterut i konkurransen med aktører fra andre
land. Dermed forvitrer det nasjonale eierskapet, ikke fordi bedrifter
selges til utlandet, men fordi de taper i konkurransen med utenlandske
foretak.
Disse medlemmer ønsker
sterke norske eiermiljøer, men mener den beste måten å sikre
norsk eierskap på er gjennom konkurransedyktige rammebetingelser, ikke
statlig eierskap.
Disse medlemmer mener derfor
staten bør selge sine aksjer i norske banker. Det var aldri
en forutsetning for valg av fremgangsmåte under bankkrisen
at det skulle etableres et varig statlig eierskap. Samtidig understreker disse
medlemmer at rammevilkårene for finansnæringen,
og generelt for norske investorer, må forbedres slik at
de kommer på linje med rammevilkårene hos våre
handelspartnere.
Disse medlemmer mener det ikke
er nødvendig med en full likebehandling av det statlige
eierskapet i de to forretningsbankene, utover at eierskapet etter hvert
skal avvikles.
Disse medlemmer er forundret
over at flertallet uttaler at statens aksjer i Kreditkassen ikke
kan selges "før man har sett hva slags norsk løsning
det er mulig å etablere". Disse medlemmer vil
vise til at staten etter fusjonen mellom DnB og Postbanken vil eie
60 pst. av det fusjonerte selskapet, og dermed sitte med en kontrollerende
eierandel i den største norske banken.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader og forslag i Innst. O. nr. 19(1999-2000),
der disse medlemmer blant annet foreslår
at det skal kunne gis unntak for opp til 30 pst. eierandeler fra
den generelle eierbegrensningsregelen på 10 pst. ved strategiske
samarbeidsavtaler. Disse medlemmers forslag er i
tråd med Banklovkommisjonens forslag. Videre foreslår disse
medlemmer at denne unntaksbestemmelsen også skal
gjelde andre foretak enn finansinstitusjoner, som Regjeringens forslag
er begrenset til. Disse medlemmer mener en utvidelse
av unntaksadgangen til også å gjelde andre foretak
enn finansinstitusjoner vil være et bidrag til å styrke
konkurransen på det norske finansmarkedet. Blant annet
kan det bli enklere for eksisterende og nyetablerte finansinstitusjoner å bruke
andre selskapers distribusjonskanaler i stedet for å etablere
egne. Slikt samarbeid kan bli mer aktuelt dersom også andre foretak
enn finansinstitusjoner gis adgang til å eie mer enn 10
pst. av en finansinstitusjon når det foreligger en strategisk
samarbeidsavtale. Disse medlemmer vil også peke
på at en slik utvidelse kan være et bidrag til
større nasjonalt eierskap i finansnæringen, ved
at kretsen av mulige samarbeidspartnere og eiere økes.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slutter
seg til Regjeringens vurdering av at staten er den eneste som kan
sikre tilstrekkelig norsk eierskap og eierkontroll. Dette poenget
blir enda viktigere i en tid hvor det skjer raske endringer på eiersiden
og i selskapsstrukturen i finansnæringa.
Dette medlem slutter seg også til
at konsesjonspolitikken må bygge videre på Kredittmeldinga
fra 1997. Denne meldinga legger opp til at det skal være flere
nasjonalt forankrede finansmiljøer i Norge. Staten må derfor
beholde sitt eierskap i de to største forretningsbankene
og bruke eierskapet til å sikre at hovedkontorene forblir
her i landet.
Dette medlem slutter seg også til
Regjeringens endringer i eierskapsreglene og at det ut i fra gjeldende retningslinjer
for kredittpolitikken er fullt mulig for norske finansforetak å inngå i
nordiske/internasjonale samarbeidsløsninger. Videre
vil dette medlem slutte seg til Regjeringens
vurdering av at det ut i fra dagens markedssituasjon ikke kan være
aktuelt å gi tillatelse til at de to største forretningsbankene
slår seg sammen.
Dette medlem vil påpeke
at finansnæringa ikke er en vanlig næring. Det
er en næring som spiller en sentral nøkkelrolle
for å utvikle øvrig næringsliv. Det viktige
er ikke at finanskonsernene er store internasjonalt. Det viktigste
er at vi har en finansnæring som kjenner norsk næringsliv
og som kan betjene og finansiere norske bedrifter og personer. Stortingets
oppgave er å streke opp overordnede retningslinjer. Innenfor retningslinjene
står finansselskapene fritt til å velge de løsninger
som er forretningsmessig mest riktig for det enkelte selskap. Disse
retningslinjene må være holdbare over en viss
tid. Dersom retningslinjene skal endres fordi en svensk bank legger
inn et bud på statens bankaksjer kan det bringe politikken
i vanry.
Dette medlem vil fritt vurdere
behovet for å endre gjeldende retningslinjer for strukturen
på finansmarkedet. Det er behov for en nærmere
vurdering av hvordan et eventuelt salg av statens bankaksjer vil påvirke
strukturen, konkurransen og den nasjonale forankring i finansnæringa.
Det er også behov for en nærmere vurdering av
hvordan staten skal forvalte sitt eierskap, og om hvordan internasjonale
forhold kan påvirke norsk finansnæring.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram en stortingsmelding om hvordan staten skal forvalte sitt eierskap
i finansnæringen under skiftende internasjonale forhold. Spesielt
bes Regjeringen om å vurdere hvordan et eventuelt salg
av statens bankaksjer kan påvirke struktur, konkurranse
og nasjonal forankring i finansnæringa.»
Komiteen viser, når
det gjeld reglane for eigarbegrensing, også til merknader
i Innst. O. nr. 19 (1999-2000), jf. Ot.prp. nr. 9 (1999-2000) Om
lov om endringer i lov 10.juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet
og finansinstitusjoner.