Dok. nr. 8:2 (1999-2000) Forslag fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om automatiske økninger av straffutmålingen for vanekriminelle

Jeg viser til brev fra justiskomiteen 26. oktober 1999 hvor komiteen ber om departementets syn på forslaget i Dok. nr. 8:2 (1999-2000) fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om automatiske økninger av straffutmålingen for vanekriminelle.

1. Gjeldende rett

Forslagsstilleren foreslår at det innføres en ordning der straffutmålingen automatisk dobles for andregangskriminelle, tredobles for tredjegangskriminelle, osv.

Straffeloven har i dag ingen generelle regler om at straffen skal skjerpes når lovbryteren tidligere er straffet. Men en rekke enkeltbestemmelser hever strafferammen for bestemte forbrytelser når lovbryteren tidligere har begått en forbrytelse av lignende art, se for eksempel straffeloven § 192 om voldtekt, § 195 om utuktig omgang med barn under 14 år, § 196 om utuktig omgang med barn under 16 år, § 230 om legemskrenkelser, § 233 om drap, § 260 om bilbrukstyveri og § 263 om tyveri og underslag.

Tidligere straffbare forhold blir også lagt vekt på som et skjerpende moment ved straffutmålingen i de tilfeller hvor strafferammen ikke heves ved gjentagelse. Den som er straffet før, får vanligvis strengere straff enn den som har foregått seg for første gang, hvis forholdene ellers er like.

2. Tidligere forslag

Forslaget i Dok. nr. 8:2 har likhetstrekk med flere andre forslag som har vært fremmet de senere år, særlig følgende forslag:

• – Dok. nr. 8:61 (1993-94) fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om økte straffer for voldtektsforbrytelser

• – Dok. nr. 8:75 (1993-94) fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om økte straffer for forsettlig drap

• – Dok. nr. 8:76 (1993-94) fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om økt bruk av ubetingede fengselsstraffer og redusert bruk av betingede straffer og samfunnstjeneste

• – Dok. nr. 8:77 (1993-94) fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om adgang til å idømme økte straffer for forbrytere som blir dømt for flere lovbrudd samtidig

• – Dok. nr. 8:111 (1995-96) fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om endringer straffeloven

• – Dok. nr. 8:21 (1997-98) fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs om innføring av minstestraffer ved gjentatte grove vinningsforbrytelser m.m.

• – Dok. nr. 8:12 (1998-99) fra stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og Jan Simonsen om adgang til å idømme økte straffer for forbrytere som blir dømt for flere lovbrudd samtidig

Forslagene har til felles at forslagsstillerne ønsker at det skal idømmes strengere straff - enten for bestemte forbrytelser, eller når flere forbrytelser blir idømt samtidig eller gjerningspersonen tidligere er straffet. Alle forslagene innebærer at det skjønn som domstolene i dag har ved straffutmålingen, skal snevres inn, slik at straffutmålingen blir mer automatisk. Ingen av forslagene har ført til endringer i reglene om utmåling av straff.

3. Vurdering av forslaget i Dok. nr. 8:2

Jeg deler forslagsstillerens bekymring over omfanget av den gjentatte kriminaliteten. Men etter mitt syn er ikke en ordning med automatisk skjerpelse av straffen veien å gå for å løse dette problemet.

Det foreliggende forslaget har størst likhetstrekk med forslaget i Dok. nr. 8:21 (1997-98) om å innføre minstestraffer ved gjentatte grove vinningsforbrytelser m.v. Vinningsforbrytelser utgjør den langt største gruppen av anmeldte forbrytelser. Tilbakefallsforbrytere er i stor grad vinningsforbrytere, først og fremst tyver. Automatisk økning av straffen er riktignok ikke det samme som å innføre minstestraff, men likhetstrekkene er flere, særlig at straffeutmålingen langt på vei skal være automatisk og at domstolenes skjønn begrenses.

Forslaget i Dok. nr. 8:21 ble avvist av Stortingets flertall. Flertallet la avgjørende vekt på at regler om minstestraffer kan virke urimelige, at de harmonerer dårlig med moderne prinsipper for straffeutmåling samt på faren for at domstolene kunne føle seg tvunget til å avsi uriktige frifinnelser for å hindre en urimelig straffeutmåling.

Synet til stortingsflertallet var i tråd med anbefalingene i brev 22. desember 1997 til justiskomiteen fra daværende justisminister Aud-Inger Aure. I brevet er det blant annet gjort rede for hovedtrekkene i utviklingen som førte til opphevelse av en ordning med minstestraff for den som ble dømt for grove vinningsforbrytelser, og som tidligere hadde vært straffet tre eller flere ganger for samme forbrytelse. Statsråden konkluderte med at erfaringene med minstestraff for gjentatt grov vinningskriminalitet tilsa at en slik ordning ikke burde gjeninnføres. Og hun la til:

«Særlig legger jeg vekt på at regler om minstestraff kan føre til urimelig straff i enkeltsaker. Forslaget harmonerer slik jeg ser det dårlig med moderne prinsipper for straffeutmåling, som bygger på en konkret totalbedømmelse hvor både den straffbare handling og gjerningsmannens person og en rekke andre forhold spiller inn. Etter min mening vil regler om minstestraff for gjentakelse dessuten kunne medføre at domstolene i enkelte saker føler seg tvunget til å avsi gale frifinnelser for å avverge et urimelig resultat."

Jeg viser for øvrig til punkt 1 i brevet 22. desember 1997, som vedlegges i kopi for ordens skyld.

Etter mitt syn taler de hensyn som er nevnt i brevet 22. desember 1997, imot en ordning som den representanten Simonsen nå foreslår. Også en slik ordning harmonerer dårlig med moderne prinsipper for straffeutmåling. Ordningen vil dels kunne føre til resultater som er urimelige i det enkelte tilfellet, dels vil den medføre fare for at domstolene i enkelte saker vil føle seg tvunget til å avsi uriktige frifinnelser for å hindre en urimelig straff.

Spørsmålet om økt straff for gjentatt vinningskriminalitet er behandlet i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Justis- og politidepartementet s. 13-14. Her omtales blant annet et brev fra riksadvokaten til departementet hvor riksadvokaten ber regjeringen om å skjerpe virkemidlene i kampen mot vinningskriminalitet som blir begått av gjengangere. Riksadvokaten fremholder i brevet at det ikke er behov for å endre reglene om strafferammer. Enhver form for skjematisk straffeutmåling frarådes på det mest bestemte. Etter riksadvokatens syn er det straffeutmålingen sommå økes. Riksadvokaten omtaler avgjørelsen i Rt. 1997 s. 1976 som en viktig milepæl. Høyesteretts flertall ga her uttrykk for at det kunne være grunn til å foreta en generell skjerpelse av straffenivået for tilbakefallsforbrytelser innenfor den mer omfattende vinningskriminalitet. Riksadvokaten fremholder at påtalemyndigheten vil arbeide videre med å heve straffenivået ved denne sakstypen.

Jeg anbefaler etter dette at forslaget i Dok. nr. 8:2 avvises.

Kampen mot gjentatt vinningskriminalitet bør heller føres med andre virkemidler. Som nevnt i St.prp. nr. 1 s. 13 vil arbeidet med tiltak mot gjengangerkriminalitet bli prioritert. Ved siden av økt straffeutmåling innenfor dagens strafferammer er raske reaksjoner et viktig virkemiddel. Arbeidet med hurtigere straffesaksavvikling er høyt prioritert i departementet. Det arbeides med en rekke typer av tiltak, som dels er av administrativ art, dels gjelder lovendringer, se nærmere St.prp. nr. 1 s. 13 og 14.

Riksadvokaten har fremholdt at aktiv bruk av varetekt er et annet viktig virkemiddel i kampen mot gjentatt vinningskriminalitet. Som justiskomiteen har bedt om i Budsjett-innst. S. nr. 4 (1998-99), vurderer departementet om adgangen til å bruke varetekt overfor gjengangere er vid nok. Spørsmålet vil bli sendt på høring i løpet av høsten.