Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, mener at skolen er samfunnets største satsning
på barn og unge. Etter flertallets mening hviler
den styrke vårt samfunn har i dag, i stor grad på det
utdanningsnivå vi har nådd. Utfordringen ligger etter flertallets mening
i å utvikle skolen på dette grunnlag, og slik
at elever, foreldre, skolens personale og samfunnet for øvrig
opplever at vi har fått en kvalitativt god skole for alle.
Læring foregår på mange måter
og i mange sammenhenger, men skolen er alene om å sette
læring inn i en systematisk sammenheng og på en
måte som utvikler elevenes selvaktelse, fantasi og evne
til å være kreative og produktive.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at handlingsplan for
rekruttering til læreryrket må ses i lys av de
store utviklingsoppgavene skoleverket står overfor som
følge av 90-tallets utdanningsreformer. Disse medlemmer mener
at den viktigste oppgaven er å bevare og videreutvikle
enhetsskolen - en skole for alle. Dette skal være en inkluderende
skole som gir alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, bosted,
etniske opprinnelse, seksuell identitet, religion og funksjonsnivå,
rett til å delta i det samme skolefellesskapet. Innenfor
dette fellesskap skal alle barn ha like muligheter til å utvikle
seg etter egne evner, utviklingsnivå og behov.
De fleste vil være under opplæring i 13 år,
og opplæringen skal tilpasses elevenes evner og forutsetninger.
Grunnskole og videregående skole har fått en felles
opplæringslov og en felles generell del av læreplanen.
For å sikre alle rett til opplæring
i en 13-årig skole mener disse medlemmer at
utgiftene til skole og opplæring må dekkes av
det offentlige uavhengig av den enkeltes økonomi. En sterk
offentlig skole er grunnlaget for utvikling av et demokratisk samfunn,
og bidrar til å utjevne forskjeller i samfunnet. Disse medlemmer ser
med uro på framveksten av privatskoler.
Å utvikle en 13-årig inkluderende
skole som skal gi alle en likeverdig opplæring, setter
etter disse medlemmers mening store krav til lærere
og skolens øvrige personale. Det er dette personalet som
skal realisere skolens mål i hverdagen på en måte
som ivaretar den enkeltes behov og samtidig skaper et arbeidsfellesskap
hvor alle kan finne sin plass. Opplæringen i skolen skal,
slik disse medlemmer ser det, motvirke ulikheter
og gi et likeverdig grunnlag for alle, samtidig som opplæringen
skal skape vekst og muligheter for den enkelte. Skolen skal skape
optimale betingelser for alle elever. For å lykkes med
dette må læreren kjenne hvert enkelt barn og hver
ungdom og deres forutsetninger. Innenfor det enkelte skolesamfunn
må personalet i samarbeid med elever og foreldre utvikle
forutsetninger for et likeverdig opplæringstilbud og arbeide
kontinuerlig med å kvalitetsutvikle læringsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener utviklingen av en inkluderende
skole som skal gi alle en likeverdig opplæring, setter
store krav til lærere og skolens øvrige personale.
Det er dette personalet som skal realisere skolens mål
i hverdagen på en måte som ivaretar den enkeltes
behov og samtidig skaper et arbeidsfellesskap hvor alle kan finne
sin plass.
Disse medlemmer mener lærerrollen
i en fremtidig skole må sees i sammenheng med utviklingsperspektivet
i skolen. Disse medlemmer er opptatt av at utdanningssystemet
skal gi rom for lokal tilpasning og lokale valg, samtidig som man
holder fast ved et felles nasjonalt kunnskapsgrunnlag. Etter disse
medlemmers oppfatning må opplæringen gi
handlingsrom for og vise tillit til den profesjonelle pedagogen
og den aktive eleven. Det er avgjørende å fange
opp og bevare det potensialet som ligger i sterk motivasjon hos
de som skal utføre arbeidet. Disse medlemmerunderstreker at det handlingsrommet som
finnes innenfor lov- og avtaleverket, må brukes til å utvikle
et positivt mangfold i skolen. Ideer og initiativ fra de som står
i læringsprosessen må få komme frem og
bli prøvd ut innenfor det handlingsrommet gjeldende regelverk åpner
for. Skole og bedrift må selv få lete frem gode løsninger,
også ved bruk av forsøkshjemmelen i loven. Disse
medlemmer mener at lærerutdanningen bør forberede
studentene på en slik arbeidsmåte. Skal det skje
endringer som resultat av lokale initiativ, er det viktig at skolelederne
makter å samordne kollegiet og motivere til selvstendig
nytenkning. Derfor blir det etter disse medlemmers mening
naturlig å satse på opplæring for skoleledere,
med vekt på utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
viktigheten av å sikre at Norge både på kort
og lengre sikt har velkvalifiserte lærerkrefter til å ivareta
undervisning av barn og ungdom. Disse medlemmer er
bekymret for den utvikling man har sett med synkende søkning
til yrket og en stadig negativ fokusering rundt skolen i samfunnsdebatten.
Det synes å være på det rene at tiden
er moden for dyptgripende og fundamentale forandringer - både med
hensyn til organisering, innhold, lønns- og personalpolitikk,
og fysisk arbeidsmiljø.
Disse medlemmer forutsetter at
det er kjent at Fremskrittspartiet primært ønsker
en skole finansiert over et statlig stykkpris- (eller skolesjekk-)
system, hvor skolene innen et fritt marked konkurrerer om elevene. Disse
medlemmer konstaterer imidlertid at grunnskole og videregående
skole i dag finansieres over kommunale og fylkeskommunale budsjetter
- og at prioritering av skolen derfor er opp til lokalpolitikerne.
Disse medlemmer ser skolen og
lærerens virke som så sentral og viktig i samfunnsutviklingen
at det må stilles spesielt strenge krav både til
de som skal ta denne utdanning, og til disses virke i skolen. Disse medlemmer vil
derfor ta til orde for en strengere evaluering av virksomheten i
skolen, og en kraftig liberalisering av oppsigelsesvernet for de
som viser at de ikke mestrer jobben i skolen.
Disse medlemmer mener det er
behov for en dyptgripende reformering av lønnssystemet
i skolen. Det må legges til rette for et lønnssystem
som motiverer dyktige personer til å søke og til å bli
i læreryrket. Disse medlemmer registrerer
at undersøkelser tyder på at et flertall av dagens
unge er negative til å gå inn i yrker der individuelle
prestasjoner og kapasitet ikke premieres. Man må derfor
få til et fleksibelt lønnssystem som belønner
ekstra innsats og kunnskap. Disse medlemmer tror
at dette blant annet må skje ved at man får en
ordning med mer fleksibilitet og med lokal lønnsfastsettelse.
I tillegg må det satses på oppfølging
av nyutdannede og på etter- og videreutdanning - særlig
innen IKT.
I tillegg til lønnspolitikk vil alle
sider ved arbeidsmiljø spille inn på rekrutteringen. Disse
medlemmer tror en fri og fleksibel skolemodell, med positiv konkurranse
vil øke skolens attraktivitet som arbeidsplass. I tillegg
må det gjøres de nødvendige korrigeringer
som vil sikre ro og orden i skolen, og gjeninnføre det
læreren ser ut til å ha mistet i autoritet. For disse medlemmer er
det viktig å fokusere skolen som et sted hvor barn og unge
skal lære.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at vanskelighetene med å rekruttere et tilstrekkelig antall lærere
med tilstrekkelig høy kompetanse gir grunn til stor bekymring.
Hvis dagens problemer får lov til å utvikle seg,
vil det få katastrofale følger for skolens evne
til å gi elevene en undervisning i overensstemmelse med
lov og læreplaner. Disse medlemmer er derfor
bekymret over at Regjeringens melding ikke trekker konsekvensene
av at læreryrket i dagens samfunn blir stadig mer konkurranseutsatt.
Dette gjelder selve utdannelsen, hvor utviklingen når det
gjelder søkning til allmennlærerutdannelsen viser
at lærerutdannelsen må konkurrere med andre utdannelser
om studentene. Det er også en tydelig tendens til at både ferdigutdannede
allmennlærere og kandidater med hovedfag velger vekk læreryrket
som karriere. I tillegg vil dyktige lærere alltid være
interessante for andre arbeidsgivere. Det viktigste man kan gjøre
for å øke rekrutteringen til læreryrket
er derfor å gjøre lærerrollen attraktiv
for dagens unge. Disse medlemmer er overbevist om
at konkurransedyktige lønnsforhold og tilfredsstillende
arbeidsforhold for øvrig er av stor betydning.
Når det gjelder rekrutteringssituasjon
til videregående opplæring, vil disse medlemmer henvise
til Høyres forslag om å stimulere rekrutteringen
gjennom forbedringer i studiefinansieringen for pedagogisk tilleggsutdannelse
i Dokument nr. 8:8 (1999-2000), jf. Innst. S. nr. 118 (1999-2000).
Disse medlemmer minner om at
Høyre flere ganger har foreslått å endre
kompetansekravene for lærere i ungdomsskolen slik at lærere
som underviser i teorifag skal ha minst ett års faglig
fordypning i faget. Selv om meldingen til fulle dokumenterer at
utdannelsesnivået for lærere i ungdomsskolen i
de fleste fag jevnt over er for lavt, må disse medlemmer konstatere
at flertallet heller ikke denne gang er villig til å skjerpe
kompetansekravene for teorilærere på ungdomstrinnet. Disse
medlemmer henviser til at Høyres forslag blir avvist
i Innst. S. nr. 118 (1999-2000).
Disse medlemmer har merket seg
at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i foreliggende innstilling
gir uttrykk for at "den viktigste oppgaven er å bevare
og videreutvikle enhetsskolen", samtidig som det snakkes om en 13-årig
inkluderende skole. Etter Høyres mening er det viktig å fastholde
at skolens viktigste oppgave er å gi elevene best mulig
undervisning, slik at alle elever sikres muligheten til å realisere
sine evner i en skole av høy kvalitet. Disse medlemmer mener
at det virker mer tilslørende enn opplysende å snakke
om dagens grunnskole og videregående skole som en 13-årig
inkluderende skole. En slik begrepsbruk gir inntrykk av at man ser
de to skoleslag som en enhetsskole, til tross for at det er og må være betydelige
ulikheter mellom en obligatorisk grunnskole og en frivillig videregående
skole som omfatter både forskjellige fagutdannelser og
en mer teoretisk utdannelse. Etter disse medlemmers oppfatning gir
det bare mening å snakke om grunnskolen som en enhetsskole
i den forstand at det er en obligatorisk skole som skal gi alle
elever et felles grunnlag av tradisjoner, verdier, kunnskaper og
referanserammer. Skal man kunne oppfylle målet om at elever
skal ha likeverdige tilbud, kan imidlertid ikke tilbudene være like.
Tvert imot er mangfold en forutsetning for at elevene skal få likeverdige
tilbud. Innenfor videregående opplæring har elevene
så forskjellige mål og forutsetninger for sine
utdannelsesvalg at det virker meningsløst å snakke
om en enhetsskole.
Disse medlemmer har merket seg
at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti også i
denne innstilling "ser med uro på framveksten av privatskoler".
Det er ikke uventet. Disse medlemmer minner om at disse
partier flere ganger har foreslått betydelige kutt i støtten
til private skoler. Virkningen av slike kutt ville være
at det blir vanskeligere for foreldre med vanlige inntekter å velge
en privat skole for sine barn - om de skulle ønske det. Disse
medlemmer vil samtidig understreke at for Høyre
er en positiv holdning til private skoler og en satsing på de
offentlige skoler to sider av samme sak: et ønske om å gi
elevene en best mulig undervisning.
Komiteen viser til
at departementet har laget to alternative framskrivninger for lærere.
Framskrivningen omfatter samlet tilbud for førskolelærere,
allmennlærere, faglærere og lærere med
praktisk-pedagogisk utdanning. I vedlegget er framskrivningen spaltet
på de ulike lærerkategoriene. For den ene banen
er det lagt til grunn dimensjonert antall studieplasser med data
for 1997. I den andre er det lagt inn søkertallet til lærerutdanning
i 1999. Begge alternativene viser at tilbudet vil dekke etterspørselen
for alle årene frem til 2010. Komiteen merker
seg at det fra 2002 særlig er økt tilbud av førskolelærere
som samlet fører til at tilbudet vil være stort
nok til å dekke etterspørselen. For lærere med
praktisk-pedagogisk utdanning viser framskrivningen at i slutten
av perioden (fra 2007) vil tilbudet bli for lite til å dekke
etterspørselen.
Komiteen vil peke på at
opplysningene som ligger til grunn for tallmaterialet fra SSB, er
av en slik art at de ikke gir entydig informasjon. Mange av konklusjonene
i framskrivningen er usikre fordi det er klare betingelser for selve
framskrivningen, slik også stortingsmeldingen understreker.
Det blir derfor svært viktig å følge
utviklingen nøye på de felt der det er usikkerhet.
Komiteen viser til at med forholdsvis
små endringer i forutsetningene for modellen og i datagrunnlaget vil
resultatet bli vesentlig annerledes.
En av forutsetningene i modellen er at årsverksinnsatsen
er konstant over hele perioden. Det er flere grunner til å stille
spørsmålstegn ved denne forutsetningen.
Fra starten på 80-tallet har det vært
en klar økning i gjennomsnittsalderen for lærere
både i grunnskolen og i videregående skole. Spesielt
har andelen lærere i aldersgruppen 50-59 økt.
Erfaringer viser at eldre arbeidstakere har en tendens til å redusere
yrkesaktiviteten i sterkere grad enn yngre.
Komiteen viser dessuten til at
andelen kvinner har økt både i grunnskolen og
i videregående skole. I grunnskolen er kvinnene i flertall
i alle aldersklasser. Andelen kvinner er spesielt stor blant de
yngste aldersklassene. Den samme tendensen har en i videregående skole.
I aldersgruppen under 37 år er kvinnene nå i flertall
i videregående skole. Økt gjennomsnittsalder og økt
kvinneandel kan føre til at årsverksinnsatsen
går ned.
Komiteen har merket seg at avgangsalderen
for lærere blant annet på grunn av fleksibel pensjonsalder, har
gått ned. Den store andel lærere over 50 år
og lavere avgangsalder vil ha som konsekvens at en får
en stor avgang de neste ti årene. Komiteen frykter
at dette vil redusere tilbudet i forhold til det som er lagt inn
som forutsetninger i beregningene.
Komiteen viser til at Stortinget
med Kompetansereformen har lagt opp til en omfattende utdanning
for den voksne del av befolkningen, jf. Innst. S. nr. 78 (1998-1999).
Reformen vil ha konsekvenser både for tilbudet og etterspørselen
av lærere. Med lovfestet rett til grunnskoleopplæring
slik Stortinget allerede har vedtatt, og en lovfesting av rett til
videregående opplæring, jf. St.prp. nr. 1 (1999-2000),
vil behovet for lærere øke.
Komiteen viser til at lærere
har lav bruk av etter- og videreutdanning. Lærere i videregående
skole har et gjennomsnittsbruk som utgjør om lag 55 pst.
av det ansatte i staten har. Komiteen viser til at
satsning på etter- og videreutdanning for lærere
skal prioriteres. Departementet foreslår å føre
videre og øke midlene til kompetanseutvikling etter Reform
94 og 97, og å nytte 45 mill. kroner til kompetanseutvikling
i bruk av IKT og 50 mill. kroner til fleksible permisjonsordninger. Det
er forutsatt at kommunene og fylkeskommunene øker sine
bevilgninger til kompetanseutviklingstiltak for lærergruppene.
Disse tiltakene som etter komiteens mening er nødvendige,
vil også påvirke antall lærere. Komiteen vil
også understreke at gode permisjonsordninger også vil
ha en positiv rekrutteringseffekt.
Komiteen viser til at andelen
lærere uten godkjent utdanning har økt de senere år.
Landsgjennomsnittet har økt fra 2,7 pst. i 1993 til 5,95
i 1998, jf. brev av 7. desember 1999 fra departementet til komiteen.
Det er store variasjoner mellom kommunene. Det som kjennetegner
utviklingen, er at det ikke lenger bare er små ytterkommuner
som har en forholdsvis stor andel lærere uten godkjent
utdanning. Det nye er at Oslo og kommunene i Akershus og Buskerud
har hatt en kraftig økning i andelen uten godkjent utdanning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
lærersituasjonen i Finnmark er langt mer alvorlig enn statistikken viser.
Finnmark har landets høyeste underdekning av lærere
med godkjent utdannelse, samtidig som de ufaglærte lærere
i Finnmark gjennomgående har et langt lavere utdannelsesnivå enn
ufaglærte lærere i andre deler av landet. Ifølge
en undersøkelse foretatt høsten 1998 i 6 kommuner
i Finnmark, hadde 29 av 75 ufaglærte lærere i
disse kommunene et utdannelsesnivå tilsvarende videregående
skole eller lavere. Denne situasjonen har bl.a. som resultat at
finnmarkselevene har landets dårligste skoleprestasjoner. Flertallet mener
at denne situasjon er så alvorlig at det er nødvendig
med handling uten å vente på evalueringen av virkemiddelordningen
i 2003.
Komiteens medlemmer fra Høyre tar
derfor opp følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å senke grensen for å komme inn under
virkemiddelordningen for Nord-Norge fra 20 pst. til 10 pst. ufaglærte lærere
ved den enkelte skole. Samtidig flyttes telletidspunkt fra 1. september
til 1. november, for å få et riktigere bilde av
den faktiske situasjon ved den enkelte skole.»
Komiteen viser til
at av dem som ble tatt opp til praktisk-pedagogisk utdanning, allmennlærerutdanning
og førskolelærerutdanning i 1999 var det henholdsvis
60, 70 og 90 pst. kvinner. I grunnskolen utgjør kvinnene
flertall og andelen kvinner er spesielt stor blant de yngste. I
videregående skole er det mer lik kjønnsfordeling,
men også her utgjør kvinnene flertallet blant
de yngste (under 37 år). For å unngå at
skolen utvikler seg til et permanent kjønnsdelt arbeidsmarked, mener komiteen det
er viktig å øke andelen menn til lærerutdanningen.
Komiteen ser det som helt nødvendig
at det settes inn ulike tiltak for å sikre tilgang på nok
kvalifiserte lærere i årene fremover.
Det som trolig blir en utfordring, er å få nok
kvalifiserte søkere til studieplasser for allmennlærere
og til den praktisk-pedagogiske utdanningen. Fra 1994 til 1998 er
tallet på søkere til allmennlærerutdanningen redusert
med omlag 44 pst. Ved opptaket i 1999 dekket tallet på 1.
prioritetssøkere knapt tallet på plasser. For førskolelærerutdanningen
og til praktisk-pedagogisk utdanning har utviklingen vært
enda mer dramatisk. Ved opptaket i 1998 var det færre søkere
som hadde førskolelærerutdanning som 1. prioritet
enn det var plasser. Komiteen mener at situasjonen
er spesielt dramatisk for lærere med realfagsbakgrunn. Komiteen viser
i den forbindelse til at antall realister med hovedfag som startet
på praktisk pedagogisk-utdanning i 1999, var 22. Over halvparten
av disse hadde hovedfag i biologi.
Komiteen merker seg at andelen
nyutdannete lærere som velger skolen som arbeidsplass,
har vært forholdsvis stabil. Mellom 75 og 80 pst. av de
som tar allmennlærerutdanning, er i skolen to år
etter fullført lærerutdanning. Gjennomsnittlig
er 70 pst. av de med lærerutdanning i skolen. Komiteen ser
det som postitivt at lærere i perioder velger å arbeide
i andre deler av arbeidsmarkedet. Komiteen vil derfor understreke
at utdanningskapasiteten må ta høyde for dette.
Arbeidssituasjonen i skolen og lønnsnivået må være
slik at det er aktuelt for disse å gå tilbake
til skolen. Den erfaring og kunnskap de har tilegnet seg i andre
deler av arbeidsmarkedet, vil være viktig for skolen å få del
i.
Komiteen mener den sterke nedgangen
i søkertallene til lærerutdanning er uttrykk for
at læreryrket ikke lenger er så attraktivt som
tidligere for unge som skal velge utdanning og yrke. Komiteen mener
det er grunn til å anta at den generelle situasjonen på arbeidsmarkedet
er en medvirkende årsak. Et stramt arbeidsmarked gjør
at mange velger bort lærerutdanning, mens de med lærerutdanning
har flere yrkesvalg. Komiteen ser det som sannsynlig
at arbeidskraft vil bli en knapphetsfaktor i årene fremover.
Fortsatt må en regne med konjunktursvingninger og perioder
med mindre press i arbeidsmarkedet, men hovedtendensen vil være økt
kamp om arbeidskraften. For å sikre nødvendig
kompetanse til utdanningssektoren må derfor skolen fremstå som
en attraktiv og utfordrende arbeidsplass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
presisere at prognosene som meldingen baserer seg på i
beste fall er usikre, basert på mandat og grunnlag for
bestilling. Det er verdt å merke seg at flertallet på Stortinget,
Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti Senterpartiet, Venstre og
Sosialistisk Venstreparti har endret disse forutsetningene ytterligere. Disse medlemmer viser
til at Sentrumspartiene høsten 1999 gikk inn for å støtte
de to andre partiene i ønsket om å gi rettigheter
til ca. 250 000 voksne i arbeid, til å få videregående
opplæring innenfor dagens system. Det er i den forbindelse
viktig å vise til Fremskrittspartiets merknader og begrunnelser
for at partiet ikke kunne støtte flertallets ønske
om å gi fulle rettigheter til voksne arbeidsføre
mennesker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre viser til at det er stort behov
for å sikre kvaliteten i lærerutdanningen. Flertallet mener
derfor at det er behov for å gjennomgå innholdet
i lærerutdanningen. Nye oppgaver i skolen, utvikling av
ny elevrolle og ny lærerrolle må reflekteres i
lærerutdanningen både teoretisk og praktisk. Flertallet mener også det
er viktig at erfaringer fra forsøks- og utviklingsarbeid
i skolen tilføres lærerutdanningen, både
for å gi prinsippene i Læreplanverket et konkret
praktisk-pedagogisk innhold, men også for å motivere
nye lærere til videre utviklingsarbeid i skolen. Flertallet mener
at lærerutdanningsinstitusjonene må ha oppfølgingsansvar
for nyutdannede lærere i form av etter- og videreutdanning.
En god lærerutdanning er etter flertallets oppfatning
av vesentlig betydning for rekruttering til lærerutdanningen.
Flertallet mener at lærerutdanningens
struktur og innhold er av betydning for om ungdom i dag søker
til høyskolene for å utdanne seg til lærere.
Det er viktig at utdanningen er attraktiv og kvalifiserer for yrket.
Flertallet ser positivt på forsøk
også innen lærerutdanningen. Det er viktig at
utdanningen til enhver tid er i tråd med utviklingen i
grunnskolen.
Flertallet vil presisere at lærerutdanningen
er en profesjonsutdanning. Flertallet viser til at
man er i ferd med å gjennomføre en ny reform i
lærerutdanningen, men at det er viktig med stadig fornyelse
og forbedring. Flertallet viser til at Mjøsutvalget
bl.a. drøfter nytt gradsystem innen høyere utdanning,
og vil se lærerutdanningen i lys av de vurderinger som
blir lagt frem av utvalget. Flertallet er av den
oppfatning at det kan vurderes om man i det nye gradsystemet kan
innpasse lærerutdanningen.
Flertallet fremmer følgende
utkast til vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen, på bakgrunn
av Innst. S. nr. 120 (1999-2000) og Mjøsutvalgets innstilling,
på egnet måte komme til Stortinget med nødvendig
vurdering av lærerutdanningen.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har registrert at det er tydelig
uro ved mange høgskoler over at spesielt det fjerde året
i den nye allmennlærerutdanningen er blitt stivt og lite
attraktivt for mange studenter. Strenge formelle krav til innholdet
i faga i det fjerde året gjør det vanskelig å bruke årsenheter
som ikke er definert som lærerutdanning. Sammen med koplinga "engelsk
pluss ti vekttall" kan det samlede fagtilbudet i utdanningen bli
vesentlig smalere enn det har vært. Disse medlemmer frykter
at det bare er de største lærerutdanningsinstitusjonene
som kan tilby et bredt tilbud.
Disse medlemmer ber derfor departementet vurdere
om:
Komiteen mener at
oppfølgingen av nyutdannede lærere vil være
viktig for å sikre mulighetene til å utvikle
seg til gode og inspirerende lærere. Komiteen vil
trekke fram den kompetanse erfarne lærere har, og mener
disse bør kunne få en utfordrende rolle gjennom
etableringen av fadderordninger på den enkelte skole.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at en rekke
lærere har videreutdanning i veiledningspedagogikk og at
denne kompetansen bør brukes i fadderordningen.
Flertallet fremmer følgende
utkast til vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for fadderordninger for nyutdannede lærere på den
enkelte skole.»
Et flertall, medlemmene fra
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre, har merket seg at departementet vil vurdere
en prøveordning med et praksisår før
lærerstudentene velger fag til det fjerde året
i allmennlærerutdannelsen. Dette flertallet ser
positivt på en slik prøveordning, men ser gjerne
at man også utprøver andre løsninger. Flertallet er kjent
med at det f.eks. foreligger forslag om en forsøksordning
med en "praksismodell" hvor studenten har halv stilling i skolen
gjennom de siste to år av studiet.
Komiteen registrerer
at meldingen slår fast at departementet vil arbeide for
en god regional fordeling av tilbudet om praktisk-pedagogisk utdanning
og vurdere avkorting av utdanning for dem som har undervist lenge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at sistnevnte punkt er i tråd med vedtak i Stortinget
våren 1999.
Flertallet forutsetter at Regjeringen
følger dette vedtaket og snarest etablerer regelverk for
avkortet utdanning for lærere som ikke har formell kompetanse -
men som har erfaring som har gitt relevant realkompetanse.
Komiteen ser positivt
på at departementet vil oppnevne en arbeidsgruppe for å vurdere
rekrutteringen til fagene matematikk, fysikk og IKT.
Komiteen vil i tillegg fremheve
viktigheten av tilskuddsordninger, jf. Budsjett-innst. S. nr. 12
(1999-2000), som kan medvirke til å videreutvikle IKT-kompetansen
ved lærerutdanningsinstitusjonene - herunder særlig
at man satser på prosjekter hvor IKT er en integrert del
av lærerutdanningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre legger vekt på lærernes
fagkompetanse. For den enkelte lærer gir det trygghet å vite
at man behersker sine undervisningsfag - noe som igjen virker tilbake
på den autoritet en lærer bør ha i en klasse.
Det er også viktig å understreke den betydning lærernes
kompetanse har for undervisningskvaliteten. Ifølge en undersøkelse
fra Høgskolen i Buskerud (gjengitt i Aftenposten 26. september
1999) har lærerstabens utdannelsesnivå stor betydning
for undervisningskvaliteten og på elevenes resultater.
Det er påvist en klar og positiv sammenheng mellom lærernes
kompetansenivå og elevenes prestasjoner.
Disse medlemmer mener at det
er nødvendig å høyne inntakskravene i
lærerutdannelsen. Dette kan virke som et paradoksalt forslag
i en tid med sviktende søkning til allmennlærerutdannelsen,
men er etter disse medlemmers mening en avgjørende
forutsetning for en nødvendig statusheving for læreryrket. Både
for læreryrkets anseelse og for den faglige kvaliteten
på utdannede lærere er det viktig så raskt
som mulig å forebygge en situasjon hvor lærerutdannelsen blir
oppsamlingssted for de faglig sett aller svakeste søkere
til høyere utdannelse.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ
til å høyne inntakskravene til allmennlærerutdannelsen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til en forsiktig utbygging av antallet studieplasser dersom
det viser seg at SSBs forutsetninger ikke oppfylles. Utbygging vurderes
løpende i forhold til søkning og marked - og fokuseres
i de regioner der det er behov. Disse medlemmer vil
spesielt understreke at man ønsker at en større
andel lærere skal kunne ta utdanning i utlandet (dette
spesielt i forhold til fagene matematikk, IKT, fysikk og fremmedspråk).
Studieopphold i utlandet vil også gi den enkelte kunnskap
om andre lands språk og kultur.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere
ulike tiltak for å sikre at flere norske ungdommer tar
lærerutdanning i utlandet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil minne
om at Høyre flere ganger har understreket behovet for å foreta
omlegginger med sikte på å styrke lærernes
fagkompetanse. Høyre har foreslått å fjerne allmennlærerkompetansen,
som forutsetter at alle lærere skal kunne undervise i alle
fag på alle 10 årstrinn. Kravet til allmennlærerkompetanse
bidrar også til fagtrengsel og manglende faglig fordypning
i lærerutdannelse. Disse medlemmer mener
derfor at det er ønskelig og nødvendig å åpne
for en sterkere differensiering av lærerutdannelsen, rettet
inn mot de forskjellige trinn i grunnskolen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om endringer i lærerutdannelsen med sikte på at
det i de siste 2 år etableres differensierte opplegg innrettet
mot henholdsvis barnetrinnet, mellomtrinnet og ungdomstrinnet.»
Etterutdanning
Komiteen mener at
en høyt kvalifisert lærerstand er avgjørende
for å utvikle skolen. Komiteen mener derfor
at det må tilrettelegges for at skolenes personale får
mulighet for kontinuerlig oppdatering av sin kompetanse. Komiteen mener
at det både på statlig og kommunalt nivå må avsettes
midler til etterutdanning av personalet i skolen. Komiteen viser
også til forslaget om nye permisjonsordninger og mener
at dette kan utvikles til en ordning med et "sabbatsår"
for lærere, og ber Regjeringen utrede mulighetene for å innføre
en ordning.
Etterutdanning bør etter komiteens mening
i hovedsak være styrt av behov hos lærere ved
den enkelte skole og sees i sammenheng med skolens utviklingsarbeid.
I tillegg vil det være behov for etterutdanning innenfor
nye og sentrale områder i skolen. Gjennom etterutdanning
kan skolene få inspirasjon til å sette i gang
forsøks- og utviklingsarbeid. Etterutdanning kan også være
et resultat av og oppfølging av forsøks- og utviklingsarbeid
i skolen. Komiteen vil peke på at utvikling
av kvalitet i skolen for en stor del bygger på skolens
evne til å gå nye veier i arbeidet med å tilrettelegge
gode læringsmiljøer.
Komiteen fremmer følgende
utkast til vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen videreføre
og styrke bevilgningene til etter- og videreutdanning for lærere
i årene framover.»
«Stortinget ber Regjeringen utrede
muligheten for å innføre et "sabbatsår"
for lærere og legge dette fram som en egen sak for Stortinget.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser i denne forbindelse til Regjeringens
"skolepakke" hvor det er bevilget 45 mill. kroner til kompetanseutvikling for
lærere i bruk av IKT. Etter- og videreutdanning for lærere
er styrket de senere år bl.a. gjennom statlige tilskudd.
Det er avsatt 167 mill. kroner på budsjettet for 2000 til
etterutdanning for lærere i grunnskolen. Disse medlemmer påpeker
at permisjons- og hospiteringsordninger for lærere er iverksatt.
Dette er starten på en ordning hvor lærere får
mulighet til å oppdatere seg og videreutdanne seg over
lengre tid med jevne mellomrom. Disse medlemmer peker videre
på at satsingen på etter- og videreutdanning i realfag
videreføres, og det vil bli lagt til rette for tilbud om
etter- og videreutdanning i voksenpedagogikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at kompetanseutvikling for lærere som er planlagt
og gjennomført av et styrende skolebyråkrati -
sjelden er gjort på bakgrunn av den enkelte lærers
anerkjente behov og i samråd med dennes ønsker.
Det er disse medlemmers oppfatning at lærerens
mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon er betydelig
svekket og den enkelte lærers medbestemmelsesrett må ivaretas
på en bedre måte enn i dag.
Komiteens medlemmer fra Høyre henviser til
at Høyre gjennom flere år har fremmet konkrete
forslag i Stortinget med sikte på en sterkere satsing på etter-
og videreutdannelse for lærere. I sitt alternative budsjettopplegg
for 2000 la Høyre f.eks. inn 250 mill. kroner mer enn Regjeringen
hadde foreslått til etter- og videreutdannelse for lærere
- fordelt med 125 mill. kroner på henholdsvis grunnskolen
og videregående skole. Etter at Høyres alternative
opplegg var nedstemt under finansdebatten, tok Høyre opp
forslag om å øke bevilgningene til dette formålet
med 95 mill. kroner utover budsjettforliket mellom regjeringspartiene
og Arbeiderpartiet (kfr. Budsjett-innst. S. nr. 12 (1999-2000)). Disse
medlemmer ser positivt på ethvert tiltak for å styrke
lærernes muligheter til etter- og videreutdannelse, og
støtter derfor forslaget ovenfor.
Komiteen viser til Rapport 99:12
"Om avgang og rekruttering i undervisningssektoren - hva betyr lønn?" fra
Institutt for samfunnsforskning (ISF). Rapporten analyserer avgang
fra og rekruttering til undervisningssektoren, med særlig
fokus på lønn. Rapporten ser spesielt på om
det er egen lønn eller relative lønnsforskjeller
som fører til overganger mellom sektorer. Komiteen ser
denne type studier som viktig fordi det er behov for å kjenne
sammenhenger mellom lønn og mobilitet for å forstå hvordan
arbeidskraft fordeler seg mellom sektorer. Analysen baserer seg
på data fra ansatte i et representativt utvalg av virksomheter
i offentlig og privat sektor. Komiteen merker seg
at rapporten konkluderer med at mobiliteten til ansatte i undervisningssektoren
er følsom overfor variasjoner i lønn, både
egen lønn og relativ lønn. Komiteen har merket
seg at analysen viser at relativ lønn har betydning for
om lærere velger å slutte i skolen for å gå over til
annen virksomhet.
For at skolen skal få kvalifiserte
søkere til læreryrket, mener komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Venstre, det er viktig at lønnsnivået
i de pedagogiske yrker oppfattes som tilfredsstillende. Videre mener flertallet at
et lønnsnivå i skoleverket som gjør at
allerede utdannede lærere velger skolen som arbeidsplass,
er helt nødvendig for å sikre stabil arbeidskraft.
Lønnsnivået er derfor en viktig faktor både
for å rekruttere personer til lærerutdanningen,
og for å beholde dyktige lærere i skolen. Flertallet vil
peke på at de lønns- og arbeidsvilkår lærere
og skoleledere tilbys, må være attraktive om skoleverket
skal være sikret god tilgang på kvalifisert personale.
Rekruttering av lærere forutsetter
etter flertallets mening at skolen også lønnsmessig
sett er konkurransedyktig i forhold til andre yrker, som det er
rimelig å sammenlikne læreryrket med. Lønnsnivået
innvirker på læreryrkets tiltrekningskraft og
på lærernes generelle anseelse i samfunnet. Flertallet viser
til at hovedtariffavtalen fra 1. mai 1999 gir partene flere virkemidler
for å bedre lønnsvilkårene både
med hensyn til å rekruttere og beholde pedagogisk personale. Flertallet mener
det er viktig å følge utviklingen fremover for å se
hvilken effekt også slike åpninger gir. Flertallet understreker
at det er partene i arbeidslivet som forhandler frem lønnsavtaler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
analysen viser at for nyutdannede vil positiv lønnspremie
ha betydning for rekruttering til utdanningssektoren. Lønnspremie
er definert som prosentvis forskjell mellom forventet lønn
i undervisningssektoren og forventet lønn utenfor undervisningssektoren.
Dersom lønnspremien øker fra 0 til 10 pst. vil sannsynligheten
for rekruttering til undervisningssektoren øke med over
18 pst.
For at skolen skal få kvalifiserte
søkere til læreryrket, mener komiteens
medlemmer fra Høyre og Sosialistisk Venstreparti det
er viktig at lønnsnivået i de pedagogiske yrker
oppfattes som tilfredsstillende. Disse medlemmer mener
videre at et lønnsnivå i skoleverket som gjør
at allerede utdannede lærere velger skolen som arbeidsplass,
er helt nødvendig for å sikre stabil arbeidskraft.
Lønnsnivået er derfor en viktig faktor for å rekruttere
personer til lærerutdanningen og for å beholde
dyktige lærere i skolen. Disse medlemmer vil
peke på at de lønns- og arbeidsvilkår
lærere og skoleledere tilbys, må være attraktive
om skoleverket skal være sikret god tilgang på kvalifisert
personale.
For å rekruttere og beholde kvalifiserte
lærere, mener disse medlemmer at skolen
også lønnsmessig må være konkurransedyktig
i forhold til andre yrker. Lønnsnivået innvirker
på læreryrkets tiltrekningskraft og på lærernes
generelle anseelse i samfunnet. Disse medlemmer viser
til at lønnsfastsetting skjer gjennom forhandlinger mellom
partene i arbeidslivet. Disse medlemmer mener likevel
at situasjonen når det gjelder lærerrekruttering
er så alvorlig at disse medlemmer vil understreke
betydningen av lønn som rekrutteringsvirkemiddel. Disse
medlemmer tar på denne måten ikke stilling
til årets eller senere års lønnsforhandlinger
eller på hvilke måter en skal sikre lærerne
konkurransedyktig lønn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen intensivere
arbeidet med å sikre skolen nok kvalifiserte lærere.
For at skolen skal kunne tilby konkurransedyktig lønn,
må lærergruppenes relative lønnsnivå heves.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
registret at det synes å være bred enighet om
at lønns- og arbeidsforholdene for lærerne og
skolelederne vil innvirke på rekrutteringen til læreryrket og
kvaliteten på lærerne som virker i skolen. Disse medlemmer mener
det er nødvendig å starte gjennomføring
av fundamentale forandringer av lønnssystemet
for å oppnå positive rekrutteringsvirkninger.
Disse medlemmer registrerer at
departementet innser at dagens system i utilstrekkelig grad fanger
opp faktiske forskjeller i lærernes arbeidsbyrde, og at
man derfor i hovedtariffavtalen (fra mai 1999) har åpnet
for at arbeidsgiver på visse vilkår kan lønne
personalet bedre enn før. Departementet regner med at dette
vil kunne gi en gunstig innvirkning på rekrutteringen. Disse
medlemmer vil mene at dersom "litt" individuelle avlønning
vil ha en gunstig effekt - vil "mye" individuell avlønning
ha en meget gunstig effekt.
Disse medlemmer vil henvise til
en undersøkelse presentert i Næringslivets Ukeavis
26. november 1999 som viser at 53 pst. av arbeidstakerne i aldersgruppen
25-39 sier nei til tarifflønn. De vil altså selv
ha avgjørende innflytelse på egen lønnsutvikling. Disse medlemmer mener
det er åpenbart at problemene med rekruttering til læreryrket
blant annet skyldes mangel på individuell avlønning.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:55 (1999-2000) forslag fra stortingsrepresentantene Ursula
Evje og Ulf Erik Knudsen om fleksibel lønnspolitikk i skoleverket.
Disse medlemmer mener at tiden
nå er inne for å innføre en ny lønnspolitikk
i skolen. I skolen har det ikke vært mulig å honorere
lærere etter innsats, initiativ og pedagogisk kreativitet.
Dette er viktige parametre som blir brukt når man skal
beregne lønnen til arbeidstakere i andre yrker. Disse
medlemmer registrerer at mange skoleledere vil belønne
de dyktigste av sine medarbeidere, men ikke har anledning til dette. Disse
medlemmer registrerer at på grunn av dette forlater
mange dyktige lærere læreryrket for å ta arbeid
i andre yrker hvor lønn fastsettes på mer individuell
basis.
Disse medlemmer registrerer at
mange, herunder lærerorganisasjonene, hevder at det ikke
er mulig å skille mellom dyktige og mindre dyktige lærere. Disse
medlemmer er uenig i dette. Læreres dyktighet kan
fastslås gjennom evaluering fra foreldre og elever (når
disse blir gamle nok), uavhengige inspektører/fagfolk,
skolens ledelses inntrykk, og de resultater de enkelte klasser viser.
Ser man disse forhold i sammenheng, vil det tegne seg et meget klart bilde
av den enkelte lærers kvaliteter.
Disse medlemmer mener at det
er merkelig at dyktige lærere må bli inspektører,
styrere eller rektorer for å gå opp i lønn,
istedenfor at de kan fortsette med det de kan best, det vil si å undervise. Disse
medlemmer mener at det er åpenbart at de som er
dyktige med elevene, flinke til å formidle kunnskap, gode
til å opprettholde ro og orden og som får et godt
miljø i klasserommet, må belønnes for
det.
Disse medlemmer registrerer at
det i mange land er innført ordninger med individuelle
lærerlønninger, blant annet i England. Der har
man innført et system med flere trinn på lønnsstigen
for lærere som utmerker seg spesielt - de beste lærerne
har en årsinntekt på over kr 500 000 (ifølge
avisen VG 22. august 1999). Dette er kr 200 000 mer enn en norsk
adjunkt har på topp. I England har man spesielt vektlagt
at et slikt lønnssystem vil føre til bedre resultater
for elevene og for skolene. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dette også vil skje i Norge dersom
et slikt lønnssystem innføres her.
Disse medlemmer har registrert
at det i den senere tid har vært aksjoner ved skoler over
hele landet med krav om høyere lønninger og aksjoner
mot at forhandlingsansvaret for lærere overføres
til Kommunenes Sentralforbund. Disse medlemmer mener
at det er den lange avstanden mellom den enkelte lærer og
de som forhandler om lønnsvilkårene, både
på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden, som har bidratt
til den nåværende lønnssituasjonen. Disse medlemmer er
av den klare oppfatning at en kortere avstand mellom forhandlingsmotpartene
vil kunne bidra til at den enkelte arbeidstakers gode og dårlige sider
vil bli bedre synliggjort og vil være enklere å belønne. Disse
medlemmer mener videre at det er et stort behov for økt
konkurranse i skoleverket for å øke kvaliteten
på skolen. Etter disse medlemmers oppfatning
vil muligheter til å kunne belønne de dyktige
lærerne være et viktig element som kan bidra til dette.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utrede
fordeler og ulemper med innføring av en fleksibel lønnsfastsettelse
for skoleverket.»
Selv med de modifiseringer av lønnssystemet
som er signalisert må disse medlemmer konstatere
at dagens forhandlingsordning i skoleverket innebærer at arbeidsgiveransvaret
i praksis er delt. Kommuner og fylkeskommuner har arbeidsgiveransvaret
i forhold til den enkelte arbeidskontrakt. Staten er forhandlingspart og
har myndighet til å gi instrukser med videre. Denne ansvarsfordelingen
medfører en del problemer både av praktisk og
prinsipiell karakter. Lærerne i Norge er altså den
eneste yrkesgruppen i hele Norden hvor arbeidsgiver ikke har forhandlingsrett
og vanlig styringsrett overfor sine arbeidstakere.
Det finnes mange grunner til å overføre
forhandlingsansvaret til lokale myndigheter. Blant annet kan nevnes:
– Dagens
ordning er spesiell (enestående) sett i forhold til andre
sektorer ved at forhandlingsansvaret ligger til staten, mens arbeidsgiveransvaret
ligger hos kommune og fylkeskommune.
– Dagens ordning er møtt
med betydelig motstand i kommunene og fylkene (blant annet representert ved
Kommunenes Sentralforbund).
– Det kan stilles spørsmål
om et tariffavtalesystem er egnet som virkemiddel for å søke
nasjonal styring i skolesektoren. Lov, forskrifter, budsjettvedtak m.v.,
bør være tilstrekkelige styringsmidler for skoleverket
på samme måte som for andre sektorer, jf. f.eks.
helsesektoren.
– Overføring av forhandlingsansvaret
vil være i samsvar med det finansielle ansvarsprinsippet.
– En overføring av forhandlingsansvaret
til kommuner og fylkeskommuner vil innebære at alle sider av
arbeidsgiveransvaret samles.
– Dagens ordning fungerer ikke
som styringsmiddel, men har snarere vært til hinder for
oppnåelse av effektiv drift.
– Dagens ordning hemmer regionale
og lokale tilpasninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er nødvendig med en generell økning av lærernes lønninger.
Høyre legger også vekt på at det må åpnes for
en mer fleksibel lønnspolitikk, med muligheter for differensiering
av lønn. Høyre mener at konkurransedyktige lønnsforhold
for lærere best lar seg gjennomføre i et system
hvor forhandlingsansvaret for lærere overføres
fra staten til kommuner og fylkeskommuner.
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å overføre
forhandlingsansvaret for undervisningspersonalet fra staten til fylkeskommunen/kommunen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til at det finnes store geografiske forskjeller med hensyn
til lærernes lønnsutbytte. I noen fylker som for
eksempel Sogn og Fjordane er en lærerlønn akseptabel,
mens i områder som Oslo, Akershus, Bergen og Stavanger
for å nevne noen er lønnen meget utilfredsstillende.
Dette hovedsakelig pga. av meget høye etableringskostnader
og de høye boutgiftene. Disse medlemmer vil
derfor påpeke at det også må være
en geografisk differensiering av lønn i Norge også for
lærere.
Følgende forslag fremmes:
«Stortinget ber Regjeringen arbeide
for at det gjennom tariffavtaler åpnes for en større
geografisk differensiering av lærerlønninger.»
Komiteen merker seg
at Regjeringen vil ta initiativ til å forenkle avtaleverket
med sikte på mer fleksible arbeidstidsordninger. Lærernes
arbeidsår er definert i leseplikter som består
av tre komponenter og utgjør på årsbasis
1 717,5 timer. Komiteen merker seg at lesepliktene
er avhengig av nivå, klassetrinn, fag og i noen grad klassestørrelse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til St.meld.
nr. 28 (1998-1999) og Innst. S. nr. 214 (1998-1999) om en nasjonal strategi
for vurdering og kvalitetsutvikling i grunnskolen og i den videregående
skole. Et flertall understreket at endringer ikke er mulig uten
et omfattende utviklingsarbeid knyttet til den enkelte
skole, eller til grupper av skoler. Videre understreket flertallet
at skolenes medarbeidere både må stimuleres og
inspireres i arbeidet med å utvikle skolen. Det vil kreve
kreativitet, samarbeid og ikke minst entusiasme hos dem som skal utføre
arbeidet.
Et flertall, alle
unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at gjeldende detaljerte
og sentralstyrte arbeidstidsordning kan være til hinder
for å utvikle lokal kreativitet. Utvikling av
fremtidens skole med nye arbeidsmåter forutsetter at en
definerer arbeidstiden på andre måter enn i form
av leseplikter i de ulike fag.
Den enkelte skoles ansvar for faglig og pedagogisk utviklingsarbeid
forutsetter større lokal frihet til å organisere
og disponere skolens samlede kompetanse. En arbeidstidsordning som
låser skolene til å disponere lærerne
på bestemte måter vil ikke utløse den
enkeltes kreativitet. En omlegging mot større lokal frihet
vil gjøre skolen mer spennende og utfordrende som arbeidsplass.
Dette flertallet ser derfor en
annen organisering av skoledagen, skoleuken og skoleåret
som viktig og nødvendig i arbeidet med å gjøre
skolen mer attraktiv som arbeidsplass.
Dette flertallet anser at en
omlegging som forutsetter endringer av avtaler, må inngå som
del av de samlede rekrutteringstiltak som må iverksettes.
Dette flertallet fremmer følgende
utkast til vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for at den enkelte skole får større
frihet til å organisere arbeidet og til å disponere
arbeidstiden for blant annet å gi rom for mer lokalt utviklingsarbeid
og mer plass til den enkelte lærers kreativitet.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at samfunnets
holdning til skole og læreryrket påvirker rekruttering
til læreryrket. Alle som er ansvarlige for utvikling av
skolen, har også et ansvar for å motvirke den
pessimisme som synes å bre seg i skolen. Denne pessimisme
henger etter disse medlemmers oppfatning bl.a. sammen
med at lærere opplever at yrket deres blir lite verdsatt,
og at skolen stadig anklages for nivåsenkning. Disse
medlemmer mener derfor at der er viktig å styrke
enhetsskolen og å målbære skolen og alt
det positive som skjer i skolen, slik at det kan skapes tro på skolen
både blant lærere og i allmennheten.
Disse medlemmer vil også peke
på at kommunene har en viktig oppgave når det
gjelder å stimulere til en positiv og utviklingsrettet
skolekultur ved den enkelte skole. Ønske om forandring
kan lett støte an mot innarbeidede verdier og holdninger.
Virkningen av stivnet pedagogisk tradisjon kan derfor etter disse medlemmers mening
være en barriere mot fornyelse og omstilling i skolen.
Barrierer kan brytes ved at kommunene gir skolen høy oppmerksomhet
og høy prioritet, og ved at personalet blir gitt mulighet
og frihet til å utvikle sin kompetanse i forhold til skolens samlede
mål.
Disse medlemmer mener det er
svært viktig at de ansatte i skolen får en tilfredsstillende
bedriftshelsetjeneste. Disse medlemmer mener lærernes
behov for oppfølging må dekkes bedre enn i dag,
både når det gjelder fysiske og psykiske problemer.
Disse medlemmer vil understreke
at lærernes arbeidssituasjon også omfatter adgang
til tilfredsstillende kontorplass, adgang til telefon, datamaskin
og internett. Disse medlemmer mener lærernes arbeidsplasser
må rustes opp, og ber Regjeringen lage en plan for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets skolemodell (med mer fristilte skoler, fritt
skolevalg og konkurranse skolene imellom) og vil hevde at en slik
modell i seg selv vil utløse kreativitet og være
det beste virkemiddelet for å få til nyskapning
og pedagogisk utvikling. En slik modell vil kreve stor grad av frihet
for den enkelte skole, også når det gjelder organiseringen
av lærernes arbeidstid, for å utnytte skolens
samlede kompetanse på en best mulig måte.
Innenfor dagens system vil disse medlemmer særlig
peke på den delen av lærernes arbeidstid som ikke
er elevrettet og stort sett går med til mer eller mindre ørkesløs
møtevirksomhet. Dette representerer et stort antall uproduktive
lærertimer, i tillegg til at det legger beslag på betydelige
administrative ressurser. Disse medlemmer er av den
oppfatning at å gå bort fra dagens ordning med
detaljerte og sentralstyrte arbeidstidsordninger, og å tillate
omfattende lokale forsøk, krever et strengt regime med
hensyn til sentralt fastlagte faglige minstestandarder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, mener at lærernes totale
arbeidssituasjon vil ha stor innvirkning på rekruttering
til læreryrket. Det er derfor nødvendig å vurdere
ulike faktorer som virker inn på arbeidssituasjonen i skolen.
Tilrettelegging av god læring skjer i samvirke mellom elev
og lærer, og med mulighet for å tilrettelegge
ulike læringsarenaer og ulike måter å arbeide
på. Flertallet ser at dette kan kreve økte
ressurser til kommunene.
Flertallet er bekymret over den
store forskjell det er i ressurstilgangen til skolene. Flertallet viser
til nye tildelingskriterier på ungdomstrinnet for ressurser til
den enkelte skole, slik at skolen får mulighet til å tilrettelegge
for opplæringsformer som bryter med den tradisjonelle klasseundervisning,
og som muliggjør tilrettelegging av ulike måter å lære
på i møte mellom elev og lærer. Stramme
utdanningsbudsjetter tillater liten fleksibilitet i undervisningsformer,
og låser ofte opplæringen fast i tradisjonelle
former. Etter flertallets mening er det derfor viktig
at det legges til rette for økt lærertetthet i
skolen.
Flertallet mener det er særlig
viktig å finne fram til en fordelingsmodell hvor skolens
samlede ressurser kan ses i sammenheng, også ressurser
tildelt på grunnlag av opplæringslovens § 5.
Dette vil, etter flertallets mening, være
en markering av at elever som trenger spesielt tilrettelagt opplæring,
så langt det er mulig skal få sin opplæring
innenfor fellesskapets ramme. Dette må etter flertallets mening
imidlertid ikke gå på bekostning av elevers individuelle
rett til spesialundervisning.
Flertallet vil be departementet,
som en modell blant flere, vurdere forslag til en fordelingsmodell
i grunnskolen som bygger på undervisningstimetallet ifølge
læreplanen, en klasseressurs tildelt som et antall timer
til hver klasse og en tilleggsressurs knyttet til antall elever
i klassen. Flertallet vil understreke at ressursene
som hovedregel skal tilføres skolen og ikke den enkelte
klasse.
Flertallet fremmer følgende
utkast til vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen med bakgrunn
i bl.a. forsøkene med ulike tildelingsmodeller komme tilbake
til Stortinget med forslag om timeressurs til hver skole.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ber videre departementet vurdere
om det i tilskuddet til kommunene bør legges inn en ressurs
som fanger opp problemer mange av skolene i byene har.
En ressurstildeling på det grunnlag
som her er nevnt, gjennom økt tilskudd til kommunene, vil
etter disse medlemmers mening bidra til å utjevne
forskjellene i ressurstildeling til skolene.
Disse medlemmer mener at kvaliteten
i norsk skole vil avhenge av om stat og kommune/fylke inngår et
"partnerskap" som innebærer at det utvikles rammer for
skolen som tjener utvikling av enhetsskolen, og som stimulerer til
utviklingsarbeid og kompetanseutvikling for å gjøre
skolen attraktiv som arbeidsplass.
Disse medlemmer viser til forslag
om utbedring av skolebygg, opprustning av lærernes arbeidsplass samt
en utviklingspott til hver skole, og vil understreke betydningen
av at denne kvalitetshevingen utføres gjennom et partnerskap
mellom statlig og kommunalt nivå. Disse medlemmer mener
kommunene må inviteres gjennom forpliktende handlingsplaner
til å medvirke til et slikt løft, og ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag om dette. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag om en utviklingspott til hver skole, en oversikt over
kostnadene med å ruste opp offentlige skolebygg slik at
de oppfyller kravene i forskriften om miljørettet helsevern
i barnehager og skoler, samt tilfredsstillende arbeidsplasser for
lærerne. Det forutsettes at stat og kommune går
inn i et partnerskap og blir enige om både organisering
og finansiering for å oppfylle forpliktelsene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, mener at ressurser som tildeles
skolene, ikke på dette stadium må bindes opp i
nye rigide systemer. Den enkelte elev, klasse og skoles behov må kunne
sees under ett da elever i ulike klasser krever forskjellig. Det
må lokalt gis muligheter for den enkelte skole til å kunne
disponere ressursene på mest tjenlig måte. Dette
vil kunne gi større fleksibilitet i organiseringen av opplæringen,
og vil kunne jevne ut urettferdige forskjeller mellom små og
store klasser når det gjelder lærertetthet. Flertallet mener
at forsøk med annen fordeling av timeressurser i ungdomsskolen
er naturlig og at disse forsøkene skal utvides.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det politiske arbeid i prinsippet burde dreie seg om overordnede
store linjer, og ikke som det fremgår i innstillingen,
ta stilling til detaljer. Disse medlemmer vil likevel
påpeke at spørsmålet om lærertetthet
er viktig, men at dette etter disse medlemmers oppfatning
må styres og vurderes ut fra den enkelte skoles behov på bakgrunn
av elevmassen som bruker skolen. Disse medlemmer vil peke
på at en direkte finansiering av den enkelte skole og ansvarliggjøring
av skolen i forhold til drift og økonomi vil gjøre
politisk detaljstyring overflødig. Dersom det innføres
et nytt finansieringssystem hvor pengene følger eleven
og skolen får sitt eget ansvarlige driftsstyre, vil spørsmålet
om lærertetthet bli ivaretatt ut fra den enkelte skoles
egne behov.
Komiteens medlemmer fra Høyre henviser til
at spørsmålet om ressurstilgang og ressursbruk
i skolen er gitt en grundig behandling i komiteens innstilling om
sikring av likeverdig skoletilbud når det gjelder bl.a.
spesialundervisning, undervisningstimetall og delingstimer (jf.
Innst. S. nr. 119 (1999-2000)). Disse medlemmer finner
derfor ikke grunn til å gå inn på disse
spørsmål i den foreliggende innstilling om lærerrekruttering,
og vil nøye seg med å henvise til Høyres
standpunkter i Innst. S. nr. 119 (1999-2000).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, viser til at den enkelte skole
er den primære arena for pedagogisk utviklingsarbeid. Flertallet mener
likevel at staten har ansvar for å stimulere til og å lede
pedagogisk utviklingsarbeid på sentrale og nye områder
i skolen. Flertallet viser til organiseringen av
et nasjonalt utviklingssenter, som ble omtalt i Innst. S. nr. 214
(1998-1999), der det ble understreket at utviklingssenteret skal
være et koordinerende ledd innenfor utviklingsarbeid for
grunnskolen og videregående skole, og være den
sentrale premissleverandør i arbeidet med å utvikle
læreplanene og i arbeidet med etter- og videreutdanning.
Flertallet viser til mulighetene
som gis gjennom ny forsøksparagraf i opplæringsloven,
og de nye forskriftene til opplæringsloven som trådte
i kraft fra august 1999.
Et viktig trekk ved et stimulerende skolemiljø er
at det gir mulighet for pedagogisk og faglig utviklingsarbeid og
for etterutdanning av personalet. Det må etter flertallets mening
være stort lokalt rom for utprøving av nye organisasjons-
og læringsformer. Flertallet vil i slik
sammenheng peke på at det er viktig at det drives et aktivt
utviklingsarbeid i skolen for å finne fram til arbeidsmåter
og organisasjonsformer som gir elevene mulighet til å planlegge,
gjennomføre og vurdere egen læring, og for å samarbeide
om læring. Nye arenaer for læring må utforskes,
og nye læringsformer må utprøves. Flertallet mener
at det bør drives forsøk med organisasjonsformer
i skolen som muliggjør læring bygget på arbeidsplaner
til erstatning for tradisjonelle timeplaner som etter flertallets mening
binder læringsarbeidet i et mønster som kan være
til hinder for å tilrettelegge for tilpasset opplæring.
Flertallet mener at stat og kommune
må stimulere til utviklings- og forsøksprosjekter
som kan bidra til å utvikle et praktisk-pedagogisk innhold
som muliggjør en individuelt tilrettelagt opplæring
innenfor det ordinære skolefellesskap i en inkluderende
skole. Flertallet mener at det også må drives
et aktivt utviklingsarbeid med hvordan personale med ulike typer kompetanse
kan samarbeide for å utvikle skolen kvalitativt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre peker på de mulighetene
skolene har til organisatorisk og pedagogisk frihet og viser til
forsøksparagrafen i opplæringsloven og forskrifter
til opplæringsloven.
Komiteens medlemmer fra Høyre henviser til
Stortingets behandling av St.meld. nr. 28 (1998-1999) om enhetsskolen,
det likeverdige opplæringstilbudet og en nasjonal strategi
for vurdering og kvalitetsutvikling i grunnskolen og videregående
opplæring (jf. Innst. S. nr. 214 (1998-1999)). Under denne behandlingen
fikk pedagogisk og faglig utviklingsarbeid bred plass. Disse
medlemmer vil derfor i denne innstillingen nøye
seg med å henvise til Høyres synspunkter i Innst.
S. nr. 214 (1998-1999).
Komiteen merker seg at departementets
begrunnelse for å vurdere å endre bestemmelsen
om to pedagoger på 1. klassetrinn når elevtallet
er over 18, blant annet er å legge til rette for andre
yrkesgrupper i skolen. Komiteen er enig med departementet
i at skolen som arbeidsplass i større grad må åpnes
for andre utdanningsgrupper. Komiteen vil understreke
at en må legge til grunn et bredt kompetansesyn. De nye yrkesgruppene
skal bidra med sin kompetanse i arbeidet med å utvikle
skolen som læringsarena. Meldingens eksempler på nye
yrkesgrupper kan lett skape et bilde av elevene som klienter. Å legge
til rette for at skolen kan trekke til seg fagarbeidere med interesse
for barn, unge og læring er minst like viktig som å få inn terapeuter
og sosialarbeidere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre, støtter departementets ønske
om å vurdere å endre § 8-4 i opplæringsloven.
Et flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ser det som en nødvendighet
med tiltak for å bedre samarbeidet mellom skole og næringsliv.
I denne forbindelse kan det være positivt at de som har
rådgivningsoppgaver kan få anledning til å hospitere
i arbeidslivet. Det vil også kunne være positivt å prøve
ut ordninger for å få andre yrkesgrupper fra næringslivet
inn i skolen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti merker seg at departementet
vurderer å fremme en proposisjon om å endre opplæringsloven
slik at det ikke lenger skal være krav om to pedagoger
i 1. klasse når elevtallet er over 18. Den frigjorte ressursen
skal kunne omgjøres til annet personale, blant annet til
to assistenter.
Disse medlemmer minner om at
opplæringsloven ble vedtatt i juni 1998 og iverksatt fra
1. august 1999. Disse medlemmer viser også til
at mange lærere opplever arbeidsbelastningen som stor.
Det er sammenheng mellom arbeidsbelastning og elevtallet i klassen. Disse
medlemmer ser ingen gode grunner til å svekke lærerinnsatsen
pr. elev. Selv om en pedagog blir erstattet med en annen fagperson,
kan dette ikke forsvare å redusere lærerinnsatsen
på 1. klassetrinn. Disse medlemmer mener
dessuten at dette vil være et dårlig signal å gi
i en situasjon der det er lærerrekruttering som er problemet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til at opplæringsloven
ble vedtatt i juni 1998 og iverksatt fra august 1999. Ordningen
med to pedagoger i 1. klasse, for klasser med over 18 elever, har
imidlertid vært praktisert helt fra oppstarten med 6-åringene
i skolen, og førskolepedagogikken er i ferd med å feste seg
i skolen og på første klassetrinn. Disse
medlemmer mener derfor at det er riktig av departementet å vurdere
om ressursene i noen tilfeller kan omdisponeres og vurderes brukt
på en friere måte. Lokale forhold og frihet til å ta
lokale bestemmelser på dette felt må derfor stå åpent.
I tillegg til den ene pedagogen i klassen vil, i noen tilfeller,
andre yrkesgrupper kunne være velegnet i en 1. klasse,
noe som da også vil kunne resultere i større voksentetthet.
Den enkelte skole vil være den som best kan bedømme
dette. Disse medlemmer vil imidlertid presisere at
ressursene skal beholdes på trinnet, at det skal være
minst to voksne i 1. klasser med over 18 elever, og at en oppmykning
av lovteksten må bety en styrking og ikke en svekking i forhold
til elevene når andre ordninger tas i bruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
departementets ønske om å vurdere å foreslå endringer
i opplæringsloven for å gjøre det mulig å omdisponere
ressurser, for å få til en hensiktsmessig og kvalitetsmessig
disponering av ressurser i skolen.
Komiteens medlemmer fra Høyre minner om
at Høyre under behandlingen av endringer i grunnskoleloven
våren 1996 (kfr. Innst. O. nr. 56 (1995-1996)) gikk imot
forslaget om å lovfeste to pedagoger i 1. klasse, for klasser
med mer enn 18 elever. Høyre understreket samtidig at lærerressursen
pr. klasse med 6-åringer skulle være høyere
enn i den tidligere standard for 1. klasse. Begrunnelsen for Høyres
standpunkt var at man ikke ønsket å lovfeste et
fast forholdstall mellom antall elever og antall pedagoger pr. klasse. Disse
medlemmer vil i samsvar med ovennevnte synspunkter støtte
Regjeringens planer om å endre § 8-4 i opplæringsloven,
og mener at en opphevelse av dagens krav om to pedagoger pr. klasse
vil gi den enkelte skole større handlefrihet og mulighet
til å organisere undervisningen best mulig i forhold til
elevenes behov. Disse medlemmer er opptatt av å sikre
- og aller helst styrke - det pedagogiske og faglige innhold i 1.
klasse, men mener at skolens egen vurdering av hvorledes undervisningen
skal legges opp i denne sammenheng, er viktigere enn at man har
et sentralt vedtatt påbud om forholdet mellom antall elever
og antall lærere.
Komiteen viser til
en undersøkelse gjennomført av Barneombudet, der
det blir anslått at det er behov for 15 mrd. kroner for å ruste
opp barnehagene og grunnskolene slik at de oppfyller kravene i forskriften om
miljøretta helsevern i barnehager og skoler (1997). Fellesskapets
vilje til å satse på skole og utdanning viser
seg blant annet i ytre kjennetegn som skolebygninger og utearealer. Komiteen mener
derfor at en målrettet opprustning av skolebygninger og
utearealer vil være av stor betydning for folks oppfatning
av skolen som arbeidssted for elever og lærere. Politisk
vil en slik prioritering være et viktig signal for å få unge
til å velge læreryrket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, er enig med departementet
i at skolen har mistet deler av sin tidligere status. Dette skyldes
flere forhold. En del er en naturlig konsekvens av samfunnsutviklingen.
Redusert status blir alvorlig når det får konsekvenser
for folks oppfatning av skolens betydning som kulturbærer
og som sentral for nærings- og samfunnsutviklingen både
på kort og lang sikt.
Reformene 94 og 97 har vært fulgt opp
med omfattende statlig investering i skolebygninger og inventar. For
grunnskolens del har disse vært rettet inn mot 6-åringene.
Utdanningsdirektørenes tilstandsrapporter og ulike undersøkelser
viser at det er store mangler når det gjelder inneklima
og arbeidsmiljøet for lærere og elever. Mange
skoler er preget av dårlig vedlikehold og av forfall.
Et flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det i forbindelse
med iverksetting av 90-tallets skolereformer er det satset store
midler på å bygge nye skoleanlegg og å rehabilitere
gamle. Utvikling av skoleanlegg er en kommunal oppgave. Utforming
av skoleanlegg er etter dette flertallets mening
på mange måter bestemmende for utforming av skolens
læringsarbeid. Det er derfor viktig at skoleanleggene utformes
på en måte som gjør det mulig å tilrettelegge
for ulike måter å organisere skolen på,
og for ulike arbeidsmåter. Dette flertallet ber
Regjeringen vurdere om det vil være hensiktsmessig å etablere
en rådgivningstjeneste overfor skoleutbyggere som kan bidra
til utvikling av tjenlige skoleanlegg.
Dette flertallet er bekymret
over meldinger om dårlig vedlikehold av skoler, og om skoleanlegg
i forfall. Gode og tjenlige skoleanlegg er etter dette flertallets mening
en viktig ramme rundt skolens læringsarbeid og utgjør
et godt arbeidsmiljø for barn, unge og voksne i skolesamfunnet.
Skoleanleggene er en vesentlig forutsetning for trygghet og trivsel
og bidrar etter dette flertallets mening til å motvirke hærverk,
mobbing og vold. Dette flertallet vil peke på at
funksjonelle skoleanlegg også skal tjene lokalsamfunnets
interesser og bidra til at lokalsamfunnet bruker skolen og slår
ring om sin skole.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at rapporten fra
arbeidsgruppen som har evaluert "forskrift for miljørettet
helsevern i skoler og barnehager" nå er kommet. I denne
rapporten heter det: "Den viktigste enkeltårsak til at
bestemmelsene ikke overholdes er manglende økonomi til å utbedre
forholdene." Disse medlemmer mener det bør
etableres en partsfinansiering mellom stat og kommune for utbedring
av forholdene i skoler og barnehager, og vil gjenta sine tidligere
forslag om at Regjeringen skal lage en oversikt over kostnadene
med å ruste opp offentlige skolebygg, slik at de oppfyller
kravene i forskrift om miljørettet helsevern i barnehager
og skoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at når det gjelder arbeidsmiljø, skolebygg
osv. er dette en fylkeskommunal og kommunal oppgave som staten ikke
bør blande seg inn i. Disse medlemmer er
positive til at man kan foreta kartlegging og rådgivning
i forhold til problemene, men statens direkte inngripen på dette
området bør kun skje gjennom lover og forskrifter
(HMS-forskrift etc.). Disse medlemmer vil understreke
at det er en sentral del av lokaldemokratiet at politikere i fylkeskommunale
og kommunale fora prioriterer bevilgninger til skolen. Hvis lokalpolitikere
velger å prioritere kulturtiltak, nytt rådhus
og så videre, fremfor skolesektoren, vil skolebygg i Norge
fortsette å forfalle, og elever og lærere ved
mange skoler vil lide under et dårlig arbeidsmiljø.
Disse medlemmer stiller seg tvilende
til om det er mulig å pålegge kommuner å bruke
15 mrd. kroner til opprustning av barnehager og skoler. Disse
medlemmer vil derfor peke på at enklere rehabilitering og
løpende vedlikehold kan sikres ved mer organisatoriske
tiltak og vil foreslå som en løsning at kommuner kan
danne egne aksjeselskap for eiendomsmasse til barnehager og skoler.
Selskap tegner leiekontrakt med skolens eller barnehagens ledelse/styre
for en tidsramme på for eksempel 10 år. Den årlige
leie pr. kvadratmeter skal ivareta bl.a. vedlikeholds- og rehabiliteringsbehovet
ut fra kontraktsmessige kriterier.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at et godt fysisk ute- og innemiljø er viktig for å kunne skape
en god læringssituasjon. Høyre mener at det nasjonale
fagråd for inneklima og læringsmiljø bør
ha som oppgave å hjelpe skoleeierne (kommuner og fylkeskommuner)
til å oppfylle kravene til helse, miljø og sikkerhet. Disse
medlemmer er ikke innstilt på å være
med på å skape forventninger hos skoleeierne om at
utgiftene til dette viktige område i større eller
mindre grad vil bli overtatt av staten. Bygging, vedlikehold og rehabilitering
av skoleanlegg er en kommunal (evt. fylkeskommunal) oppgave, som
må løses innenfor de ordinære rammer
for kommunal og fylkeskommunal virksomhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at inneklimaet i skolen har innvirkning
på barns og voksnes arbeidsforhold. Flertallet er
bekymret over meldingene om at kommunene ikke følger opp
Arbeidstilsynets pålegg om utbedring av inneklimaet. Flertallet ber
Regjeringen legge fram en oversikt over hvordan Arbeidstilsynets
pålegg er fulgt opp. Dersom regelverket ikke er godt nok,
ber flertallet om at Regjeringen treffer tiltak for å endre
regelverket slik at inneklimaet ved skolene blir tilfredsstillende
sikret.
Flertallet fremmer følgende
utkast til vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram en oversikt over hvordan Arbeidstilsynets pålegg om
utbedring av inneklimaet er fulgt opp.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støttet
i hovedsak ikke de konklusjoner flertallet kom frem til i forbindelse
med St.meld. nr. 28 (1998-1999) og Innst. S. nr. 214 (1998-1999). Disse medlemmer ser
læreryrket som så viktig for samfunnet, og den
oppvoksende slekt, at man må sette inn spesielt strenge
evalueringstiltak og krav i forhold til læreryrket. Dette
vil kunne bidra til å heve statusen for læreryrket.
I tråd med de synspunkter som tidligere er fremmet, mener disse
medlemmer at det bør innføres obligatorisk
lærerevaluering både fra foreldre, skoleledelse
og elevene (når disse blir gamle nok til å delta
i evaluering). I tillegg bør det innføres en uavhengig
skoleinspektørordning, og mer generelt tiltak som kan si
noe om det faglige nivå på den enkelte skole -
for eksempel offentliggjøring av karakterer.
Disse medlemmer mener også at
lærernes stillingsvern må liberaliseres kraftig.
Situasjonen i dag er at man i en rekke kommuner har alvorlige klager
på lærere. Men nesten aldri blir resultatet at
lærerne må slutte, som regel får de forsette
som før, eller blir flyttet til andre skoler. I denne sammenheng
kan det blant annet vises til oppslag i avisen Fremtiden 17. januar år 2000,
der det fremgår at undervisningssektoren i Drammen kommune årlig
behandler 5-6 saker med alvorlige klager på lærere.
Personalkonsulent Magne Pedersen sier til avisen at dagens lovverk
"gir nok lærerne en langt bedre beskyttelse enn elevene".
Ifølge avisen kan Pedersen kun huske en lærer
som er avskjediget i løpet av de siste årene,
men den læreren ble i tillegg dømt for 2 års
fengsel for seksuelle overgrep mot elever.
Ifølge avisen forteller Pedersen at
det tidligere var nærmest en umulighet å bli kvitt
uegnede lærere. Da hadde de ifølge Pedersen et
ansettelsesvern som gjorde dem nærmest uoppsigelige, uansett
hva de måtte finne på. Selv ikke udugelighet på høyt
nivå behøvde å være god nok
grunn til å si opp en lærer. Etter 1. august i
fjor forsvant noe av dette ansettelsesvernet - og lærere
som er ansatt etter denne tid, er ikke like lovbeskyttet som enkelte
av sine kolleger.
Disse medlemmer støtter
selvfølgelig den endring som tro i kraft fra i fjor høst
men ønsker primært at reglene skulle liberaliseres
ytterligere. I det minste mener disse medlemmer at
må man få innført de samme reglene som
fra 1. august gjaldt nyansatte lærere til å gjelde
alle lærere (altså en harmonisering med det øvrige
arbeidsliv). Disse medlemmer vil også fremme
forslag om tilsvarende med hensyn til skoleledelse - i tillegg bør
det på dette område gis økt mulighet
for bruk av engasjement og åremålsstillinger.
Disse medlemmer vil videre vise
til at det ikke er satt i verk tiltak på landsbasis som
ivaretar og dokumenterer kvalitet og behov for endringer. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til sine merknader i Innst. S. nr. 214 (1998-1999).
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen arbeide
for et liberalisert oppsigelsesvern for lærerne.»
«Stortinget ber Regjeringen arbeide
for økt bruk av engasjements- og åremålsstillinger
når det gjelder ansettelse av skoleledere.»
Disse medlemmer har merket seg
skolens stadig økende problemer med uro, manglende orden,
nervøsitet og vold. Disse medlemmer er av
den klare oppfatning at elever som ikke er i stand til å innordne seg
en skole med faste normer for oppførsel og orden og elever
som i tillegg viser utagerende og voldelig adferd, både
i forholdet til medelever og voksne på skolen, må fjernes
fra klassen. For grunnskolens vedkommende må disse elevene
gis et alternativt tilbud, basert på likeverdig opplæring
i andre omgivelser. Når det gjelder den videregående
skolen har disse medlemmer den oppfatning at eleven
må utvises. Disse medlemmer viser til at
den videregående skole er et frivillig tilbud til alle
innen aldersgruppen 16 - 19 år, og derfor bør
disse elevene behandles annerledes enn elever i den obligatoriske
grunnskolen.
Disse medlemmer vil understreke
at skolen som attraktiv arbeidsplass ikke bare er en følge
av lønnsforhold og arbeidsmiljø. En rekke andre
faktorer vil også kunne påvirke skolens evne til å trekke
til seg dyktige mennesker. Herunder er selvfølgelig innholdet
i skolen og organiseringen. Disse medlemmer mener Fremskrittspartiets
skole med stykkprisfinansiering og konkurranse mellom skolene, og
stor frihet for den enkelte skole til å gjøre
kvalitetsmessige bedringer for å tiltrekke seg nye elever
vil være en mer attraktiv skole å arbeide i. Disse
medlemmer vil her henvise til de forslag om innføring
av stykkpris og konkurranse som Fremskrittspartiet en rekke ganger
har tatt opp i Stortinget. Disse medlemmer vil også vise til
Stortingets behandling av Dokument nr. 8:67 (1998-1999) fra Carl
I. Hagen, Ursula Evje og Ulf Erik Knudsen - hvor det ble foreslått
en økonomisk likebehandling av private og offentlige skoler.
I dette forslaget ble det også tatt til orde for å oppheve
de begrensninger privatskoleloven legger på etablering
av alternativer til den offentlige skole.