Viser til brev datert 5. mai og 15. mai 2000 fra komiteen. Siden spørsmålene som reises i brevene angående lov om statsborgerskap er overlappende, har jeg valgt å svare under ett.
I tilknytning til dokument nr. 8:12 med forslag om mulig lovendring, fremmes også et forslag om at den kvinnelige utenlandske part i et tvangsekteskap i visse tilfeller skal gis norsk statsborgerskap med øyeblikkelig virkning når ekteskapet oppløses. Spørsmålet gjelder ansvarsområdet som tilligger Justisdepartementet. Saken er derfor oversendt Justisdepartementet som uttaler:
«Spørsmål om innvilgelse av norsk statsborgerskap
En slik lovendring anser Justisdepartementet ikke for å være en adekvat løsning på problemene for denne gruppen. Statsborgerskap er ikke ment som beskyttelsesinstrument for utlendinger som kan oppleve et sikkerhetsproblem. Personer som innvilges asyl pga. fare for forfølgelse i hjemlandet, oppnår heller ikke statsborgerskap raskere enn andre. Vilkårene for statsborgerskap, bl.a. hovedregelen om 7 års botid, bygger bl.a. på hensyn til integrering. Alle norske statsborgere bør kunne delta i samfunnet på like vilkår og med samme rettigheter og plikter. Dette kan bli uthulet dersom statsborgerskap skal kunne innvilges uten krav til botid eller andre vilkår. I tillegg er det ikke sikkert at muligheten for statsborgerskap vil være til stor hjelp i praksis. Søknad om statsborgerskap må uansett være frivillig. I tillegg vil det verken hindre inngåelse av tvangsekteskap eller mulige reaksjoner fra slektninger. Så lenge den som har vært utsatt for tvangsekteskap befinner seg i Norge, vil norske myndigheter kunne yte bistand uavhengig av om vedkommende er norsk statsborger eller ikke. Det er heller ikke nødvendigvis slik at bedre rettigheter i form av statsborgerskap vil bidra til at det inngås færre tvangsekteskap. Det kan tvert imot bli mer fristende å la sine barn bli tvangsgiftet hvis resultatet er norsk statsborgerskap om samlivet opphører. For øvrig vil herboende som "giftes bort" ofte enten allerede være norsk statsborger eller fylle dagens vilkår for å bli det.
Vi har en bestemmelse i dagens regelverk som er ment å sikre kvinner som etter samlivsbrudd i Norge vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet, jf. utlendingsforskriften § 37. Denne bestemmelsen ivaretar de tilfeller hvor det å returnere til hjemlandet som skilt kvinne vil medføre urimelige vanskeligheter pga. de sosiale og kulturelle forhold i landet. Dette også om ekteskapet var inngått ved tvang. Dersom kvinnen ble mishandlet i ekteskapet, vil hun også ha rett til slik tillatelse. I tillegg har departementet foreslått et nytt ledd i utlendingsforskriften § 37 nytt sjuende ledd. Det foreslås at som hovedregel skal en som reiser søksmål for å få ekteskap ugyldiggjort pga. tvang ved inngåelsen, få bli i landet til inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Dersom ekteskapet kjennes ugyldig, vil ny første gangs tillatelse bli gitt på selvstendig grunnlag hvis man ikke selv har utøvd eller medvirket til å utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen. Vi viser til høringsbrev av 17. februar 2000 pkt. 2.8 "Tiltak mot tvangsekteskap - § 37 nytt sjuende ledd mv.", side 19-22 som følger vedlagt.
Høringsfristen for dette forslaget gikk ut 1. mai. Enkelte høringsinstanser har imidlertid fått utsatt høringsfristen, slik at arbeidet med denne bestemmelsen ennå ikke er sluttført.»
Regjeringen mener problemet med tvangsgifting er alvorlig og vil at kvinner skal ha krav på de samme menneskerettigheter og det samme rettsvern som menn. Kultur eller religionsbegrepet kan ikke være akseptabelt som begrunnelse for undertrykking av kvinner. Regjeringen vil fortløpende vurdere ulike tiltak og herunder behovet for lov- og regelverksendringer for å gi bedre rettsvern for utsatte kvinner.
I brev av 15. mai reises i tillegg noen andre spørsmål.
I dokumentforslaget tas det til orde for en
gjennomgang av straffeloven, barneloven, utlendingsloven og eventuelt
andre lover, for å vurdere lovendringer.
Departementet gjør i brev datert 3.
februar 2000 rede for noen mulige endringer i utlendingsloven, eventuelt forskrifter
til utlendingsloven. Har departementet planer om å foreslå andre
endringer?
Barne- og familiedepartementet har ingen merknader
til forslaget om å gjennomgå barneloven og ekteskapsloven
for å vurdere eventuelle endringer som kan medvirke til å hindre
tvangsekteskap.
Spørsmålet angår
også Justisdepartementet som kan opplyse at departementet
ikke har andre planer om lovendringer utover det som framgår
av svaret under spørsmålet om statsborgerskap.