Norsk suverenitet over Svalbard ble anerkjent ("recognized")
i Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Svalbardtraktaten omfatter
alle øyer mellom 10o og 35o østlig lengde og 74o og 81o nordlig
bredde, og gjelder for landterritoriet, indre farvann og sjøterritoriet
på ca. 4 nautiske mil.
Traktaten trådte i kraft 14. august
1925. Gjennom svalbardloven av 17. juli 1925 er øygruppen
inkorporert som en del av Kongeriket Norge.
Effektiv myndighetsutøvelse over lang
tid, kombinert med at norsk suverenitet ikke er blitt bestridt av andre
stater, utgjør et selvstendig folkerettslig grunnlag for
norsk suverenitet over området.
Det er et akseptert folkerettslig prinsipp for
traktatfortolkning at vesentlige begrensninger av suvereniteten
over landterritorium forutsetter en klar traktatmessig hjemmel.
Traktatens artikkel 1 gir Norge den fulle og uinnskrenkede suverenitet
over øygruppen, og traktaten gir ikke grunnlag for noen
generell innskrenkning av Norges suverenitet.
Svalbardtraktaten medfører visse nærmere
angitte begrensninger for norsk myndighetsutøvelse.
Bestemmelser om ikke-diskriminering finnes i
artikkel 2 om lik rett til fiske og jakt på Svalbard, artikkel
3 om lik rett til adgang og opphold på Svalbard uansett formål
og til uhindret å drive all slags maritim-, industri-,
bergverks- og handelsvirksomhet på like fot, samt artikkel
7 om likebehandling når det gjelder erverv, utnytting og
utøvelse av eiendomsrett og bergverksrettigheter.
Vilkåret om ikke-diskriminering på grunnlag
av nasjonalitet ("like rett") er ikke til hinder for forbud mot
og regulering av aktiviteter. Vilkåret innebærer heller
ikke noe forbud mot forskjellsbehandling begrunnet i andre objektive
kriterier enn nasjonalitet.
Svalbardtraktaten artikkel 8 bestemmer at skatter, gebyr
og avgifter som oppkreves på Svalbard utelukkende skal
komme Svalbard til gode og ikke være høyere enn
behovene for øygruppen tilsier.
Svalbardtraktatens artikkel 9 setter klare begrensninger
for den militære aktivitet Norge kan ha på øygruppen,
men innebærer ikke noe totalforbud mot norsk militær
aktivitet på Svalbard. Norge er ikke avskåret fra å iverksette
forsvarstiltak i krig.
Norsk politikk har vært innrettet på en
korrekt overholdelse av traktaten og en restriktiv praksis når
det gjelder norsk militær virksomhet på Svalbard.
Norge kan i kraft av sin suverenitet gjøre
all lovgivning som gjelder for fastlandet gjeldende for Svalbard. Den
eneste begrensningen er at lovgivningen ikke må stride
mot Svalbardtraktatens bestemmelser.
Utgangspunktet for norsk lovgivnings anvendelse
på Svalbard er fastslått i lov av 17. juli 1925
nr. 11 (Svalbardloven) § 2:
«Norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning
om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er
fastsatt. Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten
når det særskilt er fastsatt.»
Svalbardloven § 2 og kravet om særskilt
fastsettelse innebærer en særlig oppfordring til
lovforberederne om å vurdere forholdet til Svalbard. Dette
gir etter Regjeringens oppfatning en sikkerhetsmekanisme mot krenkelser
av Svalbardtraktaten.
Regjeringen vil videreføre dagens utgangspunkt
i Svalbardloven § 2 om at norsk lovgivning utenom privatrett,
strafferett og rettspleien bare får anvendelse på Svalbard
dersom det er særskilt fastsatt.
Et annet prinsipp har vært at lovgivningen
på Svalbard gis anvendelse og håndheves likt for
hele øygruppen. Utviklingen i retning av et "normalt" samfunn
i Longyearbyen har ført til at det i et økende
antall tilfeller har vist seg ønskelig at lover blir gjort
gjeldende for Svalbard fordi forholdene i Longyearbyen krever det. Dette
har reist spørsmålet om man skal åpne
for unntak fra hovedregelen om at all lovgivning skal gjelde for hele øygruppen
og håndheves likt for alle bosettingene på Svalbard.
Regjeringen vil fortsatt ha som utgangspunkt
at lovgivning som gjøres gjeldende for Svalbard skal gjelde for
hele øygruppen. I samsvar med ovenstående har norske
myndigheter, innenfor traktatens rammer og av hensyn til de stedlige
forhold, åpnet for forskriftsregulering beregnet på virksomhet
eller befolkning i geografisk avgrensede områder. Regjeringen
vil videreføre denne praksis i den utstrekning det anses nødvendig
av hensyn til lokale behov.
På grunn av særlige forhold
har det ofte vært nødvendig å foreta
enkelte tilpasninger i lovene før disse kan gjelde for
Svalbard.
Regjeringen legger stor vekt på at
forvaltningen av Svalbard skal skje med bred oppslutning fra Stortinget. De
forskrifter som fastsettes for Svalbard bygger derfor ofte på bestemmelsene
i lover som allerede gjelder for fastlandet, men gis de tilpasninger
for Svalbard som er nødvendige på grunn av de
lokale forhold, samt for korrekt etterlevelse av Svalbardtraktaten.
Regjeringen er i tiden fremover innstilt på å fremlegge
forslag til regler for Stortinget i lovs form så langt
det er hensiktsmessig.
I de senere år har etablering av næringer
på Svalbard skutt fart. I dag er det bl.a. registrert ca.
130 virksomheter med forretningsadresse i Longyearbyen. Dette har
aktualisert behovet for å avklare i hvilken grad nærings-
og selskapslovgivningen gjelder for virksomhet på Svalbard.
Som alminnelig prinsipp vil Regjeringen legge
til grunn at det for økonomiske virksomheter som drives på Svalbard
bør gjelde de samme regler som ellers i Norge for så vidt
angår stiftelse, oppløsning og drift av selskaper
som har som formål å drive økonomisk
virksomhet. Det vil likevel være nødvendig med
visse tilpasninger av regelverket.
Regjeringen vil på denne bakgrunn utarbeide
egne bestemmelser om anvendelsesområdet for den sentrale nærings-
og selskapslovgivning på Svalbard.
Svalbardloven § 3 fastslår
at arbeidsmiljølovgivning skal gjelde for Svalbard med
de endringer som Kongen fastsetter av hensyn til de stedlige forhold.
Regjeringen tar sikte på å utarbeide
permanente arbeidsmiljøregler for Svalbard.